glede, smil, fred, toleranse, ydmykhet

Svein Bergs fem ord: glede, smil, fred, toleranse, ydmykhet

Jeg satt ved veikanten og ventet på skolebussen. Det var et forrykende uvær i vente, og jeg håpet bussen var i rute, noe den sjeldent var, faktisk. Ingen skjønte hvorfor. Ok at det var en lang strekning og at man plukket opp en elev her og en elev der i det meget grisgrendte området. Men likevel. Det logiske ville være at bussen i blant var forsinket, ikke at bussen i blant var i rute. Jeg visste at noen elever ikke dro til skolen med bussen. Pappas helikopter fraktet dem. Noen andre møtte ikke på skolen. De hadde homeschooling. Men jeg og en håndfull andre ventet og skumpet til skolen på skoledagene med bussen og skumpet så heim igjen. Vi hadde lange skoledager, men skole bare to dager i uka. Det var en naturlig konklusjon av det store distriktet. Alternativet tidligere hadde vært planer om internatskole, noe foreldrene motsatte seg. Det ble med planene og to dagers skoleuke. Jeg visste man nå utredet internett-skole der klasserommet skulle være digitalt. Der jeg satt i veikanten og ventet på bussen og så uværet komme rullende, var tanken om digitalskole forlystende. Ellers følte jeg ikke for verken det ene eller det andre. Jeg hadde uansett bare dette ene året igjen. Så var jeg klar for videre utdanning.

Skolebussen var forsinket, noe jeg ikke forundret meg over. Jeg satt i ro. Jeg var kledd og utstyrt for at den var forsinket. Jeg var ikke kledd for at den av presis. Jeg spiste litt av den ekstra maten mens jeg ventet og betraktet skyene som trakk seg tettere og mørkere sammen.

For -nte gang forundret jeg meg over hva som forsinket bussen så enormt. Bussjåføren hevdet at han dro presis fra utgangspunktet. Jeg pleide sitte i veikanten og planlegge hvordan jeg skulle kunne finne ut av det, men hadde foreløpig ikke noe svar. Tålmod var blitt mitt varemerke i disse årene jeg ventet på skolebussen, og jeg tenkte at jeg fikk smøre meg med mer tålmodighet, så ville jeg nok finne ut av denne forsinkelsen.

Jeg hørte aldri andre nevne noe om at de undret seg over hvorfor bussen så ofte var så sterkt forsinket, og jeg ordet heller ikke noe om det. Det ble mitt hemmelige prosjekt som jeg ruget på og stadig klekket ut nye ideer om hvordan å finne ut av det, og stadig å forkaste ideene. Området var gigantisk stort, og bussen kroket og svinget seg fram gjennom det. Intet lite geografisk rom å søke i. Det underlige var at når vi dro heim fra skolen, var vi aldri forsinket. Vi var i rute fra sted til sted.

Der satt jeg i veikanten og ventet mens jeg gjennomgikk de ulike planene jeg hadde hatt for å finne ut av forsinkelsene, noen vidløftige og andre praktiske, men like fullt ugjennomførbare og som sådan forkastet.

I blant undret jeg meg over om forsinkelsene var knyttet til bussen eller sjåføren. Eller til terrenget? Eller til noe annet? Terrenget kunne det være, men hvorfor var vi da alltid i rute på heimturen? Bussen var velholdt. Den virket ikke som om den kunne stoppe og bryte sammen. Jeg hadde i alle fall aldri opplevd det, og jeg hadde tross alt ferdes noen år fram og tilbake og faktisk opplevd to bussbytter i denne tida til nye busser. Nei, bussen kunne det ikke være.

Sjåføren da? Atter en gang vendte jeg i min venteperiode på veikanten tilbake til sjåføren. Var det han, og hva forsinket ham etter veien når han dro heimefra on the spot, så å si. Han var en stillferdig mann, rolig og avbalansert. Sjelden så man smil hos ham, men det betydde ikke uvennlighet. Han hadde en underlig toleranse overfor den støyen som følger med enh skolebuss, men den samme underlige toleransen gikk også den andre veien. Skolebusstøyenm gikk aldri over den desibel som syntes akseptabel, og aldri trengte sjåføren heve stemmen til oss. Han var i sannelighet en spesiell mann. Han var i sannelighet en spesiell mann, denne bussjåføren. På mange måter kan man si at fred og fordragelighet rådde i skolebussen, støynivået var egentlig ikke noe støy.

Jeg satt på veikanten. I dag var han da ekstra sein selv til ham å være. Uværet hadde kommet, og jeg hadde spist den ekstra delen av maten som var beregnet på nettopp denne ventesituasjonen. Snart var det så seint at man måtte vurdere hvorvidt det hadde noen hensikt å dra til skolen denne dagen.

Dette var eksepsjonelt, og faktisk begynte jeg å bli bekymret for om noe kunne ha hendt bussen og bussjåføren. Jeg bekymret meg ikke for de andre elevene, for som nevnt var jeg den første som steg på om morgenen, og også den første som gikk av på heimturen, for da kjørte vi en annen rute. Altså var det ingen elever på bussen. De satt nok etter veikantene og ventet, de også, om de da ikke hadde gått heim.

Det gjorde meg faktisk ikke så mye å vente på bussen. Jeg hadde stor glede både av å sitte i veikanten og spekulere over diverse aspekt ved livet, deriblant hva eller hvem som forsinket bussen, og hvor den ble forsinket, og hvorfor. Selvfølgelig filosoferte jeg også over andre aspekt ved livet.

Men denne dagen filosoferte jeg ikke mer. Jeg var bekymret for bussjåføren som jeg følte befant seg et eller annet sted i en eller annen knipe.

Jeg innså at bussjåføren gjennom årene var kommet til å bety mer for meg enn jeg hadde skjønt, og jeg innså at den glede jeg hadde følt ved å vente på bussen og filosofere var ispedd en glede over å vente på bussjåføren, denne ydmyke og vennlige mannen som ikke smilte. Hans ydmykhet og vennlige vesen hadde vært en god skole for meg. Og for flere enn meg, antok jeg.

Dette ble dagen for ekstra refleksjoner mer enn filosoferinger. Jeg satt i veikanten og engstet meg for bussjåføren, jeg filosoferte ikke over hvorfor, hvordan, hva og hvem. Jeg var redd for hva som eventuelt kunne ha tilstøtt ham. Og jeg engstet meg for hva som kunne ligge bak det at denne vennlige, ydmyke og tolerante mannen aldri smilte, at han var så fåmælt. Og jeg begynte å undres på om dette hang sammen med forsinkelsene.

Jeg torde ikke utlede noen teori om forsinkelsene var ønsket fra hans side, ønsket og villet, eller om det var det motsatte.

Sittende på veikanten avgav jeg meg selv et løfte som samtidig var en bønn til høyere makter. Om bussen, bussjåføren, kom safe and sound nå og for et år framover, ville jeg straks jeg var ferdig med skolen, gå inn i saken og finne ut av det. Var forsinkelsene ønsket og villet, ville det glede meg og gi meg ro. Var det ikke det, ville jeg søke å rydde opp i det og gi bussjåføren ro.

Mange år er gått siden jeg satt ved veikanten den spesielle dagen, ventet på skolebussen og gjorde en avtale, en pakt, med meg sjøl og høyere makter om å komme til bunns i disse forsinkelsene og prøve å hjelpe bussjåføren om han trengte det og glede meg om han ikke trengte det.

Og jeg gjorde det, en undersøkelse i saken, mener jeg, da skolen var slutt, Jeg gikk inn i saken, og det denne undersøkelsen brakte for dagen, vil jeg ikke her berøre. Det er en annen historie, som man sier.

Den innsikt jeg fikk av denne undersøkelsen gjorde at jeg forsto hvorfor den sterkt forsinkede bussen kom akkurat da jeg hadde gjort pakten der i veikanten. Men den gang, i veikanten, forstod jeg det ikke.