fødested, generell, kafé, tre, vold

Anonyms fem ord: fødested, generell, kafé, tre, vold

Hun hadde lenge ønsket å besøke det stedet der hun var født. Hun hadde tidligere bare hørt om det stedet når mora meget sjeldent svarte på spørsmåla henne. Hun spurte slik unger vanligvis spør og vil vite. Vanligvis avfeide mora det eller lot være å svare. Men i blant svarte hun kort, og opp gjennom åra hadde jenta satt de fragmenterte opplysningene sammen til et bilde hun gjerne ville fylle mer ut.

Derfor ønsket hun å besøke stedet der hun var født og hadde bodd de sine første år. Naturlig nok husket hun ikke noe fra den tida. Hennes minne var knyttet til det nye stedet, dit de hadde flyttet da hun var noen år og eder de siden hadde bodd. Men det første stedet hadde ligget der hele tida, og det at mora så ugjerne snakket om det var i og for seg underlig, syntes jenta. Langsomt vokste det fram en erkjennelse av at det var noe å skjule fra tida før de kom til det nye stedet.

Derfor var hun nå på tur dit, en reise hun hadde fabulert om som barn, men som tok fastere form dess eldre hun ble. Hun fortalte ingen at hun ville reise dit, og slett ikke mora som hun visste både ville prøve å få henne fra det samt bli lei seg når hun likevel dro. >Derfor hadde hun bare reist. På ferie, som vanlig. Denne gangen også. På ferie.

Hun hadde opp gjennom årene i tillegg til at hun satte sammen de fragmenterte opplysningene hun fikk, også satt sammen et bilde av hvor det stedet var, noe mora aldri hadde fortalt eller svart på direkte spørsmål om hvor var. Men jenta trodde hun mente hun visste hvor det var.

Det tok mange uker å komme dit. Hun kjørte ikke. Hun visste ikke helt hvorfor, men hadde en vag forståelse av at hun ville gjøre det slik hun og mora gjorde det da de for vel 20 år siden reiste fra fødestedet. De kjørte ikke da. Mora hadde aldri kjørt, og hun svarte aldri på hentydningene om at hun burde ta førerkort og kjøpe bil. Jenta antok kommunikasjonene var blitt atskillig bedre på disse 20 åra. Hun forundret seg over den strabasiøse reisa mora hadde foretatt med henne da de forlot. Hun forundret seg også over at de hadde reist så langt for å bosette seg på nytt. Men hun antok at hun på fødestedet ville få de manglende bitene i hennes livs puslespill.

Jenta hadde utstyrt seg godt til reisa. Hun var vel forberedt. Hun hadde penger nok, og hun var på denne reisa en ubekymret student som reiste rundt og beså steder utenfor den generelle turists ruter. Slik var hun også kledt, praktiske friluftsklær og ryggsekk, gode sko, utstyr for å spise der hun ville, og et lite minitelt. Hun hadde ingen sovepose, men et isolasjonsflak hun kunne tulle om seg og slik være minst like varm som i en sovepose. Hun beregnet å slå opp leir ved en elv hun hadde forstått rant like ved. Der ville hun slo seg til mens hun gjorde sine undersøkelser, det vil si; hvis det viste seg at hun hadde funnet fram til rett sted.

To uker tok det henne å komme fram. Hun anslo at hun og mora måtte ha brukt det dobbelte for 20 år siden. Hun visste også at hun ikke kunne skjønne hva som drev dem framover i så lang tid før mora endelig fant et sted der de kunne slå seg ned. På det stedet hadde de levd et ensomt og anonymt liv. Hun hadde ikke reagert på det før hun i skoletida så klassekameratenes familier leve på enj annen måte, samt at familiene gjerne var større, to foreldre og flere barn. Hos dem var det hun og mora og et anonymt liv. En gang hadde hun spurt mora hvorfor de aldri gikk noen steder, besøkte noen eller deltok i arrangement. Mora hadde ikke svart. Som oftest svarte hun ikke. Hun var generelt stille og lite meddelsom, og enda mer taus ble hun i slike situasjoner. Etter hvert spurte datteren sjelden, med unntak av enkelte harde konfrontasjoner i tenåringsalderen der hun gikk på mora og forlangte å få vite blant annet hvem hennes far var.

Jenta kom fram og satte opp det lille teltet ved elvebredden. Så langt syntes hun å være kommet til riktig sted. Hun fyrte opp primusen, laget seg mat og satte seg så med ryggen mot et tre med et stort krus kaffe mens hun betraktet området og prøvde å se for seg hvor hun og mora kunne ha bodd mens de var her.

Slik sovnet hun sittende mot treet med kruset i handa og våknet en stund senere forundret over nettopp det. Hun pleide ikke sovne slik, og hun trodde kanskje at det å finne fram hit til dette stedet hadde vært mer anstrengende enn hun trodde. Nå var hun her. Lent mot treet så hun utover området, ikke store bebyggelsen, et flatt lite område ved elvekanten. Der, sittende mot treet, planla hun neste steg. Det hadde hun ikke kunnet gjøre før hun så stedet, hadde hun følt, da ville hun kunne vurdere videre handling.

Nå visste hun. Hun pakket sammen etter måltidet, satte utstyret inn i teltet, dro ned glidelåsen i teltet og forlot. Hun låste ikke teltet. Hun var en naiv turist som antok alt ville stå i fred, det var hennes image her. Ikke hadde hun noe i teltet som ikke lett kunne erstattes. Alt av verdi hadde hu n i sekken der hun langsomt ruslet mot bebyggelsen og så seg om med en nysgjerrig turists øyne.

Bebyggelsen var ikke stor. En hovedgate som hun hadde sett det fra forlatte spøkelsesbyer etter gullgravere med hus på begge sider og noe spredt bebyggelse like utenfor. En butikk, en bank, et postkontor, en pub eller var det en kafé med rom til leie. Ellers noe som kunne ligne forretningsbygg og noen små blokker. Stedet så velholdt ut. Akkurat det hadde hun ikke vente. Hun hadde dannet seg et bilde av det som noe man flyttet fra og som følgelig forfalt. Slik var det ikke her.

Hva levde man av her? Jenta visste at akkurat det spørsmålet fikk vente.

Det var alminnelig stille, eller rettere sagt, alminnelig befolket i gaten etter størrelsen på området å dømme. Hun antok gatelivet var proporsjonalt med folketallet.

Hun gikk inn på kafeen, bestilte mat og kaffe, lånte en avis og satte seg ved et ledig vindusbord. Bare noen få bord var opptatt. Jenta antok det ville bli tettere her senere på ettermiddagen og mot kvelden. Hun spiste og bladde i lokalavisa. Den var en kilde til informasjon. Annen kilde hadde hun enda ikke. Hun ventet på at noen av de få tilstedeværende eller jenta bak disken skulle spørre hvem hun var. Sannsynlig vis var hun den eneste turisten her på denne tida av året. Det var enda tidlig for den generelle turistflommen.

Hun satt lenge på kafeen og nøt følelsen av fødested. Hun betraktet bygningene og området. Hun betraktet folk som passerte ute på gaten. Lignet de henne? Mora? Plutselig gikk det opp for henne at hun ikke visste om mora var fra dette området eller om hun bare hadde bodd her. Hun hadde tatt det for gitt at mora var herfra, og faren likeså. Men mens hun satt ved vindusbordet i kafeen, begynte hun å tvile. At hun ikke hadde tenkt på at dette nødvendigvis ikke var foreldrenes fødested selv om det var hennes! Hun ble deprimert først, men ristet det av seg. Hun fikk nå prøve før hun gav seg deppen i vold, tenkte hun. Hun reiste seg og forlot kafeen.

Det var blitt seint på ettermiddagen. Hun bestemte seg til å kjøpe med seg noe mat, så hun gikk til stedets supermarket som egentlig var en litt stor assortert kolonial. Hun ruslet rundt og betraktet vareutvalget, plukket med seg både litt mat og ting hun regnet med hun ville komme til å trenge der på elvebredden. Hun holdt samtidig øye med andre kunder, et tilfeldig blikk, kunne det synes som om, men for henne var det en søken. Var det noen kjente trekk her? Etterpå dro hun til stedets kirke, ruslet rundt på kirkegården og leste på gravsteinene. Ingen kjente etternavn, det vil si; ikke samme etternavn som hun hadde. Hadde mora skiftet navn da de bosatte seg på det nye stedet? Jenta visste hun ikke kunne spørre noen, ikke ennå. Hun fikk turiste litt og se hvordan det føk av før hun tonet flagg.

Tilbake ved leiren ordnet hun seg til og beregnet å legge seg tidlig. Hun var trett. Det var hennes første dag her, og nå skulle det bli hennes første natt. Hun satt lent mot treet mens mørket falt på.

Der sovnet hun, lent mot treet. Enda det var varmt i lufta, kulset hun innvendig. Hun krøp inn i teltet og surret isolasjonsflaket om seg. Til slutt sovnet hun.

Men tettbebyggelsen sov ikke. Den kafeen som tidligere på dagen hadde noen få besøkende, var nå stappfull. Innbyggerne samlet seg der, og praten gikk opphisset lavmælt, hviskende, som om man var redd for at uønskede ører skulle høre.

Samtalen i kafeen varte til over midnatt. Da hadde man blitt enige.