kortvarig, lege, nøyaktig, ro, stabil

Anonyms fem ord: kortvarig, lege, nøyaktig, ro, stabil

Jeg var i et merkelig humør om dagen. Jeg hadde ingen rast eller ro i meg – noe som var underlig til meg å være. Jeg var en stabil kvinne som man alltid kunne stole på. Hadde jeg sagt A, gjaldt A. Sånn var det bare med meg. Jeg sa aldri kanskje. Jeg sa ja eller nei. Det var enten eller med meg. Det var ikke det at jeg ville være et slikt enten-eller menneske. Jeg bare var det. Jeg hadde etter hvert akseptert at det var meg, og lært meg å leve med det.

Men nå var jeg i et underlig humør. Det plaget meg ikke at jeg var i et underlig humør, men at jeg ikke visste hvorfor jeg var det. Det var ikke min type å ikke vite om ting som angikk meg. Jeg pleide vita nøyaktig hva meg sjøl angikk i alle henseender. Nå var jeg altså i det underlige humøret og visste ikke hvorfor.

Jeg satte meg rett ned og prøvde å tenke på hva det kunne være. Det i seg sjøl var litt underlig. Jeg pleide ikke trenge sette meg ned for å tenke. Jeg pleide tenke vel nok mens jeg arbeidet. Nå satt jeg altså og tenkte og prøvde å nøste opp i den underlige sinnsstemninga jeg var i.

Hadde det skjedd noe spesielt den siste tida? Nei, definitivt ikke. Hadde jeg gjort noe uvanlig? Absolutt ikke. Hadde noe uvanlig vært å høre på nyhetene? Nei, absolutt ikke. Jeg pleide høre på nyhetene uten å høre. Var det noe annet da som hadde skjedd, noe jeg ikke la noen betydning i? Nja? Nei, hva skulle det være? Ellers visste jeg ikke av noe som kunne ha veltet mitt stabile liv.

Jeg reiste meg tungt fra krakken og tok fatt på dagens dont. Jeg pleide alltid sitte på en krakk. Derfra reiste man seg lett, og man satt ikke lenge der. De godstolene jeg hadde hørt om, jo da, jeg hadde prøvd det, men man kom seg nesten ikke opp av dem, og hva var hensikten med å sitte om man ikke kom seg opp fra der man satt? En krakk var min sitteplass. Sånn var det bare. Det var meg.

Jeg tok fatt på dagens dont mens det underlige humøret red meg, og dagens dont ble ganske tung og skjødesløst utført til meg å være. Jeg pleide ikke være skjødesløs med dagens dont.

Mange år gikk slik, og rundt meg forfalt ting. Dagens dont var ikke lenger det den hadde vært. Jeg var blitt sløv av det underlige humøret mitt.

Mange år senere hadde alt forfalt rundt meg. Min daglige dont var redusert til å sitte i lenestolen, røke, lytte på radio og sløve. I mine lyse øyeblikk kunne jeg ikke forstå at det var blitt slik, og i de samme lyse øyeblikk kunne jeg huske hvordan ting var før. I de øyeblikka kjente jeg det klemme til i brystet, men de øyeblikka ble færre og færre. Dog fantes de iblant, og hver gang gjorde det like vondt å huske. Jeg gikk aldri til lege med mine tanker. Hva ville vel det hjelpe? Hva kunne vel en lege gjøre? Jeg forble i godstolen.

Enda noen år gikk. Nå var jeg totalt uberørt av tidligere liv og av hvordan det så ut rundt meg. Hva betød vel slike detaljer i livet?

En dag mens jeg satt der med min sigarett – jeg pleide stumpe den ene og tenne den andre – fikk jeg besøk. Jeg betraktet den som kom ut av bilen og opp mot meg der jeg satt på verandaen. Det var noe tåkete kjent med vedkommende uten at jeg kunne si verken hvordan eller hvor jeg eventuelt hadde møtt denne personen. Da hun kom opp på verandaen, leste jeg forferdelse i blikket som tok inn meg og diverse rundt meg, og da visste jeg også hvem som stod foran meg.

Jeg hadde i mine unge dager hatt et kortvarig forhold som hadde resultert i et barn, et barn som ble adoptert bort. Hvordan kunne jeg i min travle dont ha tid til et barn? Nå stod dette barnet foran meg. Jeg hadde ikke sett henne siden jeg satte henne til verden, men jeg var ikke i tvil om hvem hun var, hun som stod foran meg. Hun var4 min datter i kjødets forstand.

Atter noen år gikk, og jeg var redusert til en beingrind som slet seg opp av senga og over i godstolen ute. Nesten uansett vær satt jeg på verandaen, og øynene hvilte på ingenting. Min datter, om jeg kan si det slik, styrte med sin daglige dont i mitt hus, om det da var mitt hus nå, og i hennes daglige dont inngikk ikke jeg like lite som hun hadde inngått i min.