Å si det motsatte av hva man sier

14.03.2017

Nå sa jeg ikke i min forrige blogg noe om at jeg ikke skulle selvskryte. Dere vet – den snille bloggen. Uansett anser jeg meg ferdig med den bloggen. Slik er jeg også ferdig med verdens snilleste blogg.

Denne gangen er det verdens mest selvskrytende blogg. Nå er jeg jo klar over at selvskryt er en meget individuell sak.  Noen går rundt og skryter og bærer seg hele tida s man legger nesten ikke merke til det – eller dem for den del – i det hele tatt. Det blir like selvfølgelig som været. Det er alltid et vær, so what bry seg om det! Det samme med dem som stadig har behov for å snakke opp sin status, oppjustere seg så å si. Her har jeg lagt merke til at den som i mine øyne har mye å skryte av i form av store prestasjoner utover vedkommendes prestasjonsevne, gjerne ikke skryter av det. Denne tausheten rundt egne prestasjoner taler mer enn det evige selvskrytet.

Selvsagt finnes det også en spesiell måte å skryte – der man snur ting opp-ned for å ikke bli tatt for å skryte. Naivt. På facebook så jeg nylig en sak: fattige XX har nylig fått til smør og ost på brødet. Alle som kjenner XX vet at vedkommende er suveren til å utnytte systemet og har mange ganger fått til smør og ost og vel så det der andre har arbeidet for det. Vedkommende har med å bruke negativt fortegn, fattig, fått sagt: Hei, hei, jeg er ikke fattig, jeg er en rik luring. Man sier det motsatte av hva man sier.

Jeg har en nydelig historie fra for ca 50 år siden om dette med å stadig behov for å skryte, for å oppjustere seg, men sensuren har nektet den å bli offentlig. Den er for gjenkjennbar selv etter så mange år.

Nå er dette med skryt i mange tilfelle behov for å fortelle at man har gjort noe utenom det vanlige for en sjøl, fått til noe eller noe slikt.

Det er dette som er årsaken til at jeg setter meg til med en blogg en time før vi skal kjøre på riding og svømming.

I dag i dusjen oppdaget jeg at enkelte ting gikk som smurt – ting som før har krevd både mer tid og mer innsats. Det var så lett å dreie seg hit og dit for å bli dusjet og skrubbet her og der, løfte armer og bein osv. Jeg vet dette for mange banale selvfølgeligheter. Ikke for meg. For meg tar det i enkelte ting lang tid å få å en kommando fra hjernen til de aktuelle deler av kroppen. Jeg pleier tenke på dette som å kommandere musklene mine. Tror ingen forstår hvor godt det føles at det var så lett å kommandere musklene i dusjen.

Så her sitter jeg, nyfrisert, nyskrubbet, ny-oppjustert at jeg i dag tok på meg olabukser og en genser i stedet for joggebuksene og treningsjakke.

domantrener