Nesten ferdig - det ufullendte

Da anser jeg det rimelig at jeg starter en ny blogg selv om jeg har en som er nesten ferdig. Nesten. For om man ser seg rundt, er verden full av nesten ferdige ting og prosjekt.

Et gammelt og meget godt eksempel på nesten ferdig er Babels tårn. Vel, dere husker Noa som på guds anbefaling bygde en svær båt som han da syndefloden kom befolket, bedyret, beinsektet etc  med et par av hvert slag og hvert kjønn. Båten steg sammen med vannstanden. Alt under vann druknet. Noas ark strandet på Ararat, og alt levende forsvant ut på tørt land. Menneskene dro mot Babylon der de slo seg ned. Selvsagt hadde de samme språk. Noa tok jo med seg sin familie i arken og neppe noen fremmedspråklige – om sådanne fantes. Der i Babel vokste gruppen av enspråklige mennesker, sier første Mosebok. De snakket alle samme språk, og de jobbet sammen. Blant annet fant de ut hvordan å lage teglstein av leire og en bestanddel fra jorden. Så begynte de enstemmig både i direkte og overført betydning å bygge på et tårn slik at de kunne klatre opp og ta en titt inn i himmelen. 

Det krever ikke stor innlevelse å forstå disse menneskene. De var av samme slekt, Noas etterkommere, og jeg vil tro de hadde bevart som muntlig overlevering historien om jahve som reddet dem fra syndefloden. Ikke rart de ville ta en titt inn til den guden som hadde reddet dem. Det som er rart her er hvorfor denne guden ikke bare lot dem drive på. Allmektig som han tydelig var, måtte han jo vite at de aldri ville klare det. Her jeg sitter anser jeg det som positivt at de ville se inn til sin gud. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar: Jeg skjønner meg ikke på den guden man møter i det Gamle Testamentet, og det er derfor han er gud for meg med liten g.  Jeg er ennå harm over uretten i forholdet til Esau kontra Jakob og Kain kontra Abel. Inntil annet overbeviser meg er han gud med liten g.

Forståelig generelt også. Hvem hadde ikke hatt lyst til det? Klatre opp, mener jeg, ta en titt og så klatre ned. Det som kommer klart fram av samme Mosebok, er at man riktignok skal kunne få klatre opp – men ikke ned. De enspråklige byggmestrene ville også skaffe seg et navn og ikke bli spredt utover jordene. De ville bo i Babel.  Men gud steg ned og så på byggverket. Kort og greit syntes han ikke om prosjektet og misbilliget at det første menneskene gjorde når de hadde ett samlende språk (syndefloden ryddet godt opp i flerspråklighet), var å starte med å prøve og nå opp til Hans rike og bare kikke inn. Allmektig som han var, forstyrret han deres tunger slik at de ikke lenger forsto hverandre. Man kan tydelig se for seg forvirringen når de neste gang møtte opp ved byggverket og ikke forsto hverandre mer. Kaos. Så ble de spredt over hele verden.

Og her sitter vi i dag i alle verdens kriker og kroker og klamrer oss til hvert vårt språk. Ikke lærte vi noe språklig av det nesten ferdige prosjektet i Babel. Verden maser i dag om redde språk og snakker om truede språk mens GT så tydelig signaliserer enspråklighetens fordeler. Heller ikke lærte vi at store byggverk i overført betydning ikke lar oss stige så høgt at vi kikker inn i himmelen. Vi bygger høyere og høyere i alle betydninger av ordet. Det eneste positive som har kommet ut av prosjektet, er at man lærte å lage teglstein, at man fikk talemåten Babels forvirring og at kunstnere i senere århundrer har brukt Babels tårn i sin kunst.

Nå vet jeg ikke om Franz Schubert var inspirert av Babels tårn da han skrev sin ufullendte symfoni – og selvsagt i moll. Eller er det ikke selvsagt? Etter tittelen å dømme er den nesten ferdig.

På det litterære feltet har jeg blitt tipset om forfatteren Musil som skrev romanserien om Mannen uten egenskaper. Denne serien handler om det moralske og intellektuelle forfall (selvsagt i Babels ånd) i en fiktiv stat. Musil døde før serien ble ferdig. Akkurat det samme skjedde med Stig Larsson, noe som har medført en del sorg her i huset over at man sjøl nå må tenke seg til hvordan det går med den antagelig-asberger-jenta Lisbeth Salander.

På det heimlige plan har jeg observert både det fullendte og det ufullendte hva angår husvask. Om jeg ikke har vært til stede når hus ble vasket, kan jeg se hvem som har vasket. Pappa gjør seg ferdig. Mamma tar en pause (antar jeg) når det bare er 4-5 kvadratmeter golv igjen å vaske (kjøkkenet) og så blir vaskebøtta stående der noen dager.

domant