Romantrener til Gdansk

Romantrener til Gdansk

Her sitter jeg og har en ABR-krave om halsen, den ligner nesten den som brukes ved nakkesleng. Forskjellen er at her pumper ABR-maskinen rytmisk mot halsen. Denne posisjonen er helt ny. Tidligere hadde jeg den under armene mens jeg jobbet i sofaen, og på brystet og magen når jeg har manuell ABR og på ryggen de nettene jeg ikke ligger i trykktanken.

Vi var tilbake fra ABR forrige søndag, men holdt det gamle ABR-programmet denne uka siden det har vært en del uregelmessigheter. Helse Nords utsendte har brast inn her og etc,. så vi bestemte oss for å ikke fomle i gang noe nytt, men ha de gamle velkjente programmene som ligger i hendene. Men i dag startet vi altså det nye ABR-programmet samt la inn siste del av det som skal inn i Family Hopes utviklingsprogram. Da er alt inne og oppe, og nå er det den slagne landevei uten de store utflukter til vi i oktober reiser til USA og i november på ABR + at vi diskuterer om vi, når vi likevel har reist til det fjerntliggende Langtvekkistan (les Oslo) i november skal reise til Gdansk mens vi likevel er på de trakter.

Noen her i huset, flertallet, mener vi er reiselei da. Da har vi vært i USA noen uker tidligere, etc, etc. Jeg hører ikke til flertallet i den saken og vil om nødvendig fremme en protokolltilførsel på saken og dets flertallsdiktatoriske sider. Et hvert godt system kjennetegnes ved at mindretallet gis muligheter til å fremme sin politikk, sier nå jeg, og på det grunnlag fremmer jeg min protokolltilførsel.

Noe annet er om disse protokolltilførslene gir noen resultater i det hele tatt. Jeg har ikke sjekket i de litt høyere politiske sfærer, men jeg tviler på om det her i huset får andre effekter enn at det blir et ark mer i papirresirkulering. Sånn er det. Dessverre er jeg ikke av den beskaffenhet at jeg kan revolte her, og heller ikke har jeg en hær jeg kan ta med meg i et militærkupp. Den eneste statsmakta jeg har her i huset for tida er Helse Nords utsendte kollaboratører, som jeg vil avvente med å verve med i båten.

Nei, vi får se hvordan det blir med reising når vi neste gang er i Langtvekkistan. Pappa snakker litt om å reise en tur til Ed der han har sin morsslekt, slik at jeg skal få føle de sterke slektsband dra til Sør-Sverige og få høre med egen ører at jeg er i slekt med Martti Ahtisaari.

Jeg tar gjerne med Martti Ahtisaari i min celebre slektskrets, og jeg tar gjerne med alt mulig annet også, også meget gjerne en del av de man ikke hører så mye om i slekten – enten fordi de er av de stille i landet, eller fordi de har noen bragder etterkommerne har lukket inne i skap som skjelett, som engelskmennene så presist sier det.

Nå vet jeg ikke om farmor-slekta har skjelett i skapene, men jeg antar det. Hvem har ikke det på livets ulike felt? Men farfar-slekta mi har en forfar med høyst spennende utseende, tater eller sigøyner eller noe slikt. Men det har ikke noen hørt noe om. Jeg tror nå det jeg vil om hva folk vet eller ikke vet – saken er nå helst at man ikke vil bibringe videre diverse uheldige glipp i slekta – tror nå jeg. Så inntil annet er bevist, går jeg for at jeg gjennom en tippoldefar er romani. Hvilket jeg er! For når hvilken som helst same kan være av Europas adelsslekter gjennom en delvis ikke-bevist tipp-tipp-tipp-tipp- så kan jammen jeg være romani på bakgrunn av et bilde. Jeg vet om samer (huff, der driter jeg på draget) som leter etter bilder av sine tipp-tipp-tipp-tipp for å se etter likheter, og likheter finner de! Så også jeg. Jeg ser tydelig likhet med min romani-forfar, og om det finnes et romani-manntall – so here I come. Be you warned!

Et av de tiltaka for oss romani-folk – som jeg vet politisk regnes som en av staten Norges nasjonale minoriteter - skal være retten til å opprettholde vår kultur. Vi liker å reise, vi romanis, og nå vet jeg jammen på hvilket grunnlag jeg skal fremme min protokolltilførsel! Ser man det, ser man det! Det hjelper å skrive. Det rydder hodet. Bare prøv det.

Men nå føler jeg meg rimelig sikker på Gdansk i november, for her er det snakk om å berøve meg retten til kulturutfoldelse – og kanskje kan jeg slenge på primærnæring. Retten til å utøve primærnæringer. Den skal det bli vanskelig å gå mot! Noe har man da lært av å vokse opp i et kulturelt venstrevendt raddisheim. Jeg kan jo ta med en bok for salg.

Det lysner, det lysner! Mamma har nok ingen gode politiske argumenter mot dette, sjøl er hun ikke romani, så hun må bare bøye seg i støvet for at her er det jeg som vet og kan. Det blir litt verre med pappa i denne saken, men det er ikke noe ukjent fenomen at yngre generasjoner tar tilbake sin identitet der de eldre steiler. Så hvis han ymter noe som helst mot reiseplanene til Gdansk, tenker jeg jeg bruker det argumentet, jeg. Han vil neppe være passé i slike saker, kjenner jeg ham rett.

Yes, yes, yes! Det blir Gdansk, og mens jeg har sittet her og skrevet, har jeg følt hvordan fragmenter av mitt liv har falt på plass og jeg er blitt et helt menneske! Jeg kjenner at jeg har romani-sjel. Helt seriøst kjenner jeg det. Jeg har ikke arvet så mye annet fra diverse andre slekter jeg har – noe gjenkjennbart, mener jeg. Jeg føler ingen dragning mot jorda, ikke mot fiskeri, ikke mot reinen, kua eller sauen. Jeg føler en dragning mot å reise. Sånn er det bare!

Nå har jeg som vanlig rotet meg ut på viddene mens jeg skrev. Egentlig skulle jeg bare skryte av at det nye ABR-programmet er oppe og Family Hope programmet i rute. Men jeg er jo i godt selskap hva angår å rote seg ut på viddene. Bare lytt på politikere som svarer på intrikate spørsmål.

Men nå får jeg beskjed på øret at det ikke ar avsatt tid til kronikker om å rote seg ut på viddene, så da får jeg slutte og får heller ta det en annen gang.

romanitrener

PS! Dette er ikke noe harselas med romanifolket. Jeg er romani sjøl, er jeg ganske sikker på.

Jeg begynner å bli ferdig med å leke meg med fem ord. Har noen av dere forslag på hva jeg da kan leke meg med i skrift?

havet, stillhet, ydmyk, grønt, grått

Sissel Linds fem ord: havet, stillhet, ydmyk, grønt, grått

Mr. Stillhet var helt utkjørt. Endelig nådde han havet, det havet som han kun i sine fantasier før hadde berørt der han levde isolert, selvvalgt isolasjon, oppe i fjellene i en bergklipe man ikke uten videre gikk seg på. Mr. Stillhet visste at mange brukte hans navn og beskrev seg som stillhet og mente de var den eneste rette stillhet. Slik fikk hans navn mange vinkler, og ikke alle var stillhet, syntes Mr. Stillhet. Men han aksepterte at det var slik og at stillhet var en variabel man kunne definere etter hvilke omgivelser man befant seg i. Han aksepterte det. Stillhet for en som levde i konstant støy kunne være det du følte ved å ta på øreklokker. For andre kunne stillhet være fuglesang i skogen.

Mr. Stillhet visste ikke om han skulle være glad for de vide variasjonene innen begrepet eller om han skulle være lei seg for at hans navn ble inntolket så mye mer enn han sjøl følte lå i det. Uansett kunne han intet gjøre med det, følte han. Derfor trakk han bare på skuldrene av variantene han visste fantes i verden utenfor bergklipa hans oppe i fjellene. Jo da, Mr. Stillhet var godt orientert om verdens devardeskebes og foretak. Verdens tanker passerte stillheten hans, og han tok inn det han ville.

Det han derimot hadde lite erfaring med var de praktiske anliggender. Han hadde for eksempel aldri vasset i havet, hadde aldri følt saltvann vaske om beina, aldri følt salt havunderlag under føttene. Han visste at havet var salt og underlage farget av det, men han hadde aldri prøvd hvordan det føltes for ham, Mr. Stillhet.

Derfor var han nå etter en møysommelig ferd kommet til det endeløse havet. Mr. Stillhet var utslitt. Han hadde ferdes i store omveier for å unngå de mest enerverende ting. Det tok på på alle måter. Men nå var han her! Han følte seg ydmyk foran det store vesenet som evnet å omfatte så mange former for liv – og kunne samtidig ligge så avslappet foran hans øyne, så stille.

Jo da, han visste at havet også kunne reise seg i all sin velde og kunne rase over landjorda så vel som over det som befant seg på dets ytre. Men akkurat nå var det stillhet, og Mr. Stillhet ønsket ikke sjøl erfare at havet reiste seg i all sin velde, kanskje fordi nettopp konseptet om at det stille reiste seg i all sin velde overveldet ham, men skremte ham…

Mr. Stillhet vasset ut i det salte havet og følte havets mineraler trenge inn under huden og havets salte bunn pirre under føttene. Mr. Stillhet ble stående stille. Stille stod Mr. Stillhet og lot havet berike ham.

Grått rullet Mr. Stillhets tårer ned i det salte havvannet, grått som deler av hans bergklipe. Mr. Stillhet visste at hans liv ville endre seg etter dette, at stillhet ville inneholde havets mineraler og havets styrke og engang med havets velde rulle over land.

Mr. Stillhet gråt grått, grå tårer.

compassion, awareness, blessed, fear, life

Greg Fisher’s five words: compassion, awareness, blessed, fear, life

Mr. Comoassion sat in a chair wandering what to do now. Almost his total life he had been Mr. Compassionm. Not because he wanted to or because it was natural to him. Quite the opposite. It was not natural to him and neither did he want it in certain.

He realized society was parted in niches, and to fit in a niche you had to have certain qualities, certain skills or had to have that sharp elbows that you could push yourself a space even though you didn’t have the wanted qualities or skills.

That was his problem, he soon realized. He didn’t have the qualities or the skills or sharp elbows. When checking the niches where he could fit in, he saw the charity niche was not overcrowded and those in there he could easily elbow to the corners of the niche. Therefore he entered it, elbowed and became Mr. Compassion, the Mr. Compassion himself who organized and had a finger in all kind of charity in the small town.

He had been Mr. Charity-Comapssion now for nearly a man’s age, and he had the situation up under his throat. In addition to being a thing you don’t want to be, he had to be on tip-toe all the time, alert and aware, an awareness to secure nobody could see through the shield that was Mr. Compassion and see what was under it. The older he became, the harder it was to keep the shield up and let there be no crack in it.

Therefore he was now sitting in the chair, wandering what to do now. He had by some incidents lost parts of his compassionate shield, and he had seen some people observe that with curiosity and something that he didn’t know what to call. But he had rapidly pulled on the shield of Mr. Compassion and had observed bewilderment from the same people. They wandered if they had seen what they had seen. But he knew that sooner or later – quite soon, actually - he would not be able to keep the shield up closely enough to fool people, and what would then happen? He feared it, not for his life, more the lost position and the despise and malicious pleasure he then would meet.

There was no other niches for him if he had to leave that of charity. He was not an able professional of acceptable subjects, neither was he a good politician. So what could become of him? Not that the life as Mr. Compassion was that blessed, but it was not a despised way of living. At least it gave him some position in the society. He was someone, not no one.

Therefore he sat in his chair wandering. His life had come to a vwatershed, and it was up to him now to decide whether his life’s river should end in mud and nothing or take another course. And if it should take another course, which way should it go, and how should his life’s river now flow? Silently, in waterfalls, in chutes, widely or in a small and tiny stream with waterstills here and there? And did he have the strength to change the course of the river? Or should he let it end in mud? Also he had used much of his life,s energy being Mr. Compassion. Did he have energy enough to change the river of his life? It had been claiming, this Mr. Comapssio-thing.

Mr. Compassion sat for a long time in his chair. He had been sitting there often the last months wandering around the same questions and getting no good answers to them.

One day he knew it was his last chance for change. His life’s river was heading into mud.

He rose, and as he passed the mirror in the hall, he saw the disillusioned and desperate Mr. Compassion look at him. He spat on Mr. Compassion. Never looking back he walked away from his nice house.

He never looked back, and he knew that the inhabitants of the small town should feel the spit of Mr. Compassion.

So they did, years later.

Queen, England, otter, special, green

Carol Newells five words: Queen, England, otter, special, green

The otter was a back-packer. He travelled around the globe jus as that. Not that he was so keen on being a back-packer, but because he was on search for something he found nowhere. He couldn’t afford travelling in other ways, so he back-packed around the world. Lonely when he travelled, lonely when he stayed on wherever place. Only and always lonely. On his travels he searched for the opposite of loneliness.

He met no helpers on his way even though he could do with a helping and comforting hand here and there. He met no problemers either on his way. He could of course do without problemers, but on the other hand they could be quite interesting acquaintances, the problemers. Actually he could do with problemers, too. They were human beings as he was. He was a human being whatever biologically said. Loneliness and aloneness had followed the otter from the birth. He could never remember anyone there for him. He was alone, searching in the world for the opposite situation.

The otter had no hope of getting out of his aloneness when he settled. But as he had back-packed for a long time without succeeding in getting into community he decided he could just as well settle and practise some hobbies. He was a good swimmer and a skilled and abled fisherman, but that he considered of no interest and no skill. He had often watched birds flying and had by studies of the activity decided it could be possible for him to fly as well. He just had to practice it as he had seen young birds do. If those small creatures could learn that, why shouldn’t he?

That taken into consideration he chose where to settle so he could practice his new hobby. He needed flying facilities and the area chosen had low trees and small mountain-rocks. From those he could practice.

The otter knew no fear. In his life he had never been in the situation that could stir fear, so without hesitation he started his flying program, - without hesitation and without parachute. First he tried to mount a tree, but as that was of no success, he ran up on the mountainrock from behind. On the edge he had some hundred metres down to earth. Quite a suitable length he thought, because he needed time to flap with his legs to keep the sailing flight he had observed some birds had.

He made a brave and proud jump from the mountainrock and immediately started to flap eloquently with his legs. The green earth below him looked nice and welcoming. He flapped and flapped and met the welcoming earth by a stone.

From the dead otter’s body rose a special scent, the scent of braveness and unfearness, the scent of one who wanted as much out of life as possible and was willing to go for it. The scent of a positive soul rose into the air and started to travel in the universe. It passed mainlands, seas and oceans; it crossed rivers and flew by mountains and peaks. The soul enjoyed the flying and was surprised how easy it was and that it had been enough with one try to master the skill. The soul flew round and round the globe, enjoying life, 2ever being hungry, never being tired, and the best of all, never feeling alone. The universe offered an unseen community and external togetherness. The soul was happy and content. What a life to flee like this! No wonder birds looked so happy when sailing under the heaven!

The soul didn’t care for time. Time didn’t exist in this world. Therefore it is unclear how long time the soul flew in the universe before it landed as Queen of England who used her royal power to ensure life of animals. Especially she took care of otters and saw to that no otter should ever live alone and lonely.

Fra Vilnius til Oslo

　

15.06.10.

Ha, nå sitter vi på tredje runde på restauranten på TV-tårnet der det dreier seg rundt og viser Vilnuis. Hver runde tar ca en time. Den første runden var bestille og vente. Den andre runden var sitte og spise og være stappmett. Og nå - på den tredje runden - venter vi på dessert. Fantastisk! Vi har utsikt over Vilnius der tårnet dreier seg rundt, og herfra

- der kommer desserten -

kan man se at VIlnius er en meget - med meget mener jeg meget - grønn by. I morgen er vår siste dag her. Da gjenstår det å se om vekterstreiken hundrer oss i å komme oss heim. Men pytt, pytt!

Det tusmørker seg til her vi sitter og Vilnius dreier seg foran øynene. Herfra skal vi - om vi orker reise oss - dra på et kjøpesenter. Jeg vet nå hva lille Magda trenger, og det skal jeg kjøpe i julegave til henne med beskjed om at det skal brukes øyeblikkelig.

　

17.06,10.

Da sitter vi og henger i Riga på flyplassen og venter på flyet til Oslo, en flyplass som på alle vis er moderne, i alle fall den avdelinga der vi er. Så moderne at her ikke er ordentlig mat. Vi hadde tenkt å spise middag her, men de små, lekre metropolinspirerte barene har bare dill dall metropolmat. Takke meg til med Oslo som har kjøttkaker og pølser i tillegg til dill dall mat.

I Vilnius derimot har vi spist som konger. Det som har imponert iallefall mamma er alle de variasjonene de lager over kjente indegrienser. Vi har spist både ute og heime for å si det slik, både på offentlige spisesteder og hos lille Magda - og bare litauisk mat. I går kveld var vi på et lite kjeller-spisested der også snacksene var kjente indigrienser i litauisk ham.

Tilbake til den eldendige maten her i Riga: Det skiter vi egentlig i. Lille Magda hadde sendt med oss matpakke, og i tillegg har vi med oss en ryggsekk med diverse eventualiteter. Og middagen kan vi ta i Oslo i kveld. I morgen begynner ABR - noe jeg gler meg til, for Greet fra ABR Belgium sendte en mail og sa at jeg kunne glede meg.

Litt om menneskers bekledning. Som dere vet er foreldrene mine (dessverre?) laidback i forhold til hva de tar på seg, hva de spiser, hvor de bor etc. I Vilnius bodde vi helt supert på kvisten i et lite hotell sentralt i Gamlebyen. Gatelivet var utrolig elegant og velkledd, hvilket gjorde at vi stakk oss ut på alle måter, jeg fordi jeg er den jeg er, de andre to fordi kleskodene ikke stemte overens med det vi så i gata. Hvilket faktisk var ok og ganske trivelig. Men i Oslo tenker jeg vi glir rett inn i gatelivet.

Det har blitt lite med skriving den siste tida. I Vilnius ble det faktisk ikke tid. Jeg har en handfull fem-ord liggende. Hva de samme fem-orda angår setter jeg strek 1. august. Så gjenstår det bare å håpe at jeg ikke går inn i en ny skrivetørke. Har noen av dere tips hva skriving angår, tar jeg gjerne imot det.

Lille Magda var den samme gamle. Det var kjempehyggelig å treffe henne igjen, se hennes Vilnius og se at hun trivdes og hadde det bra. Mens vi var der ringte Juozas fra Norge der han flyr på oppdrag, og foreldrene til Magda ringte fra Polen og inviterte oss dit. Juozas skal forresten sannsynligvis fly neste runde i India, og lille Magda flyr kanskje med da. Han har flydd utrolig mange steder, så vi krysser fingrene for oppdrag i Nord-Norge.

Vanligvis suser og bruser nomadeblodet i mine årer og jeg liker å reise, og selv om det er gørr kjedelig å sitte her og vente på flyet til Oslo reiser jeg gjerne mer.

19.06.10

Lørdag kveld i Oslo. Vi er ferdige med ABR i dag, men det er ingen fly til Evenes før i morgen, så her er vi, delvis reduserte alle tre etter en natt på det verste vi har opplevd av allergifremkallende rom. Dype vegg-til -veggtepper fra 60-tallet har hatt mange tiår til å utvikle en koloni av diverse under teppet. Så når noen åpner døra, står de klar . Etter en natt der var en av oss nesten sengeliggende. To av oss sterkt reduserte. Vi sa fra på hotellet at vi ikke kunne være på det rommet i det hele tatt, og at vi måtte - om hotellet ikke hadde rom med golvfjøler - finne oss noe annet. Så her er vi igjen på kvisten, på samme hotell faktisk. Der ble et fjølrom ledig og vi flyttet dit. Etter hvert er vi litt bedre, men er fremdeles ikke på topp, og når vi kommer heim kommer Helse Nords utsendte såkalte fagfolk for å evaluere opplegget. Jeg så ikke noe til de fagfolka da jeg satt på dagsenteret og virkelig kunne trenge at de kom og tok noen grep. Da var de ikke der, og det var faktisk de som hadde veiledninga da. Jeg husker deres løsning på min da steinharde mage: heimesykepleien skulle bruke slanger en gang i uka hvis jeg ikke hadde avføring, som jeg jo ikke hadde. Nå kommer de for å evaluere ned og nord at jeg skiter som en konge en gang pr. dag i do og at alt kommer i do og ikke i bleiene på en normal dag.

Akk ja, sånn er det bare i denne verden der man har det som for meg oppleves som et statlig faglig maktapparat. Så skriver de en negativ rapport, antar jeg og vi anker den, og så har vi det gående.

Det er blitt ganske seint her i Oslo. Ivan har sagt god natt og jeg sier likeså. Vi høres etter hvert.

Vilnius, endelig Vilnius

Endelig er vi i Vilnius. Dette er tredje forsøk

,

og vi har nesten ikke turt å fortelle at vi skulle hit. Ok, vi har antydet litt, ikke sant?

Vi er på besøk hos lille Magda som mange av dere vet bor og jobber her. Jeg husker enda godt hvordan hun kom til å bo hos oss. Liland skole hadde et comenius-prosjekt

, og de hadde en sak i HT om vertsfamilie. Pappa lurte på om det var noe for oss, men det ble med det til Sigrid en lørdag var på pattern og fikk høre det. Hun ringte straks til rektor, og siden skolen ikke hadde fått noen andre henvendelser,

kom Magda til oss - takk og pris. Hennes første dag hos oss var samme dag som TV-teamet kom. Selvfølgelig var vel både Magda og vi andre spent på hvordan det ville være å bo delvis innpå hverandre. Svaret på det kan jeg summere opp i følgende:

D

a vi kom med flyet fra Riga til Vilnius hadde vi assistanse i Vilnius. En hyggelig mann tok mot oss og hjalp oss, og da vi hadde fått koffertene og gått gjennom tollen spurte han litt bekymret om hvordan vi skulle reise videre herfra. Vi sa at en

datter skulle ta mot oss.

Det var i går kveld. Vi spiste så middag hos lille Magda. Hun hadde laget litauisk mat. Kjempekoselig.

Vi bor i et fredelig lite ikke-turist-hotell i gamlebyen, her har vi rom på kvisten og god plass. I dag var vi først ute og gikk i markedet - der jeg og pappa handlet - og etterpå gikk vi hit alle fire og sov litt før vi suste ut og spiste middag på et spesielt etablissement

med litauisk mat på menyen. Magda kjører og vi er mobil, så vi dro etterpå på et kjøpesenter her. Pappa og jeg handlet og handlet - to bæreposer fulle. Garderoben vaks kan man si. Mamma handlet ikke. Hun påstår at hvis noe stikker i øynene, kjøper hun det. Men selv hun som får astma på store kjøpesenter, var imponert over denne. Glass og betong ok, men svære arealer straks man kom inn i hver etasje avsatt til kunstutstillinger og andre tiltak. Ikke bare en kjøpemaskin. Der var en bokhandel der vi tok kaffepause, og bokhandelen hadde en avdeling med "bare les i disse bøkene" og masse bøker utstilt til å lese og bla i mens man spiste

.

Vilnius er en utrolig grønn by med store grøntarealer spred

d

utover. I morgen suser vi til en mindre by fem mil unna der vi blant annet skal besøke en av korsridderborgene.

Sånn er det når man har en søster med bil! At det er blitt en sånn racerkjører av lille Magda som for knappe 5 år siden heiv seg ut i Markebygda i caravellen min

. . .

Da er det tid for punktum, men før det sier jeg bare at det er noe eget med de små kafeene med noen utebord her vi bor fredelig på kvisten midt i gamlebyen. Selv jeg som er et luksusdyr var glad da vi kjørte forbi et av de store, moderne hotellene for at vi ikke bodde der. Lill Magda og Ju

osas har hybelleilighet et lite stykke herfra. I det området der de bor - som før Vilnius ble så stor som nå - var det

jaktområde med jakthytter. Der kan man se ulik bebyggelse, gamle jakthytter, moderne bygg, moderne blokker og gamle blokker side om side. Stille og fredelig område der også.

Da setter jeg punktum for denne gang.

hilsen shoppis, sønn av shoppis.

čáhci, dorski, gonagasreabba, háhka, luossa

Svein Lunda ođđa vihta sáni: čáhci, dorski, gonagasreabba, háhka, luossa

Ipmil lei geargan su sivdnadusbargguiguin ja mannan oane nohkažit Sivdnadusat mat jur juste ledje boahtán eallinhámiide dieđun hálede álgit eallit. Iešguđetge sivdnadus álggii geahččalit návččaidis ja álggii iskat birrasa meid Jipmil lei addán dase. Lunddolaččat dieđun. Go sivdnadus lea luovvaduvvon, de lea luovvaduvvon.

Mearas ledje obba holu sivdnadusat. Ášši lei varret saji ja iskat vejolašvuođaid. Dehálaš bargu. Vaikko mearra lei stuoris, de ledje obba holu sivdnadusat.

Jipmil lei jurdilan rátket mearraássiid seabbara mannjel, muhto easkka-reidejuvvon eallit eai gillen vuordit. Stuora eallit nu go vális, njuorju, silbagonogas, veadjeheasta, mearragussa, bivnnutbimbbar ja diekkárat sohte gaskaneaset saji birra. Botta go Jipmil seabbarasttii lei olles soahti mearas.

Unnaraččat gávdne lunddolaččat geahččalit juohkit meara parallellalaččat. Gonagasreabbá dieđun vertii botnis orrut. Háhka goit i dárbbašan botnis beahkit, muhto ruvva fuomášii aht son ii nahkan eallit bajimusas mearas. De varrii saji čietnjalis čážis. Dorski lei vehaš sleaddalágán, ii ge gillen vuoikkasakka iskat birrasa, go juoga su geanian muitalii son vertii dole dale mátkkoštit guhkas jur mánáseaŋgga dihte. Dieinna dorski ii gillen válljet nu gáržolit doppe mearas. Luossa ii vuogastan olles su sajiin. Mearračáhči lei vuoikka sálttis sutnje. Son dobddai ii son ceavzze das.

Go Jipmil bedjánii ja galggai álgit rátkenbargguid lei measta buot ortnegis mearas. Sivdnadusat ledje rátken ja ordnen sturrodaga ja fámu ektui. Áidna mii lei iluheapme, lei luossa. Jipmil jearai sus manne son nu ruibbui, ja luossa selehii man sálttis mearra lei. Son ii ceavzán danne, jáhkii. Jipmil rokki oaivvis, de dajai: Jus beasat orrut beali vai goit oane das jogačáži sinne, lihčuk go de birgen buorebut? Luossa nivkkui oaivvi, ja Jipmil lasehii: De galggat mannat jogaide mánáseaŋgga dihte. Jogačáhči galgá leahkit du maŋisbohttiid álgu, ja du sohka galgá álo áibbašit dohko. Muitun galgá du muohtu bissut ruibon go leat sáltečážis ja jalgut go leat jogačážis.

Edan mannjel lea erohus jogo luosa don bivddát boahtá sáltečážis vai jogačážis.

　

tunnel, himmel, jord, vind, liv

Anonyms fem ord: tunnel, himmel, jord, vind, liv

Ute var det et forrykende vær. Himmelen hadde hvelvet seg nedover, og avstanden mellom himmelhvelvet og jorda var minimal. Det var nesten ikke plass til å stå oppreist. Gutten krøkte seg framover i det lille luftrommet der i mellom. Vinden stod i ryggen på ham og skjøv ham framover i den passasjen naturkreftene hadde gitt ham til rådighet.

Han skyndte seg og var glad vinden ikke stod ham imot. Han brydde seg ikke om returen. Den hastet det ikke med. Men å komme fort fram var nesten livsviktig, tenkte han, om ikke hans liv, så en annens liv. Han småløp i det tempoet han klarte holde i mellomrommet mellom himmel og jord. Det lar seg ikke gjøre å løpe fort framoverbøyd i en tunnel. Han visste det.

Gutten hadde ingen andre enn seg sjøl å stole på, og han hadde ingen til å ta vare på seg. Ikke nå lenger. Men han hadde noen å ta vare på nå, og derfor lå han framovernøyd i det himmelråbende uværet. Han visste det hastet, og han gråt det der han presset seg gjennom tunnelen mellom himmel og jord.

Langt senere var han framme og stormet inn i det betonghuset hvor noe ventet ham. Huset var sold, og stormen og uværet kunne ikke høres der inne. Han lette seg fram fra rom til rom, sjekket alle anretninger nøye, ristet på hodet som for å fortelle seg sjøl at her var det ikke før han løp videre til neste rom.

Til slutt var han inne i det hans skjønte var husets hovedkommandosentral. Han betraktet alle anretninger og maskiner. Han sjekket dem en for en. De fungerte etter intensjonene. Han lette videre. Noe var galt, og han måtte finne det!

En maskin syntes å blinke sakte og nølende. Gutten så på den. En del ledninger hang løse og endte i ingenting. Lenge betraktet han denne maskinen. Han visste at noe burde kobles sammen her, at noen ledninger som burde hatt kontakt, ikke hadde det. Noen impulser od ordrer endte i ingenting og gikk ikke dit de skulle.

Han måtte bare prøve seg fram her. For hver gang han koblet to ledninger sammen, løp han ut og sjekket tunnelen. Hadde den blitt enda mindre, løp han inn og fjernet koblinga. Var tunnelen mellom himmel og jord blitt større, beholdt han koblinga og prøvde på neste.

Det ble hans livsverk, det han hadde hastet mot; koble ledninger, sjekke resultatet, koble nye. Maskinens løse ledinger var omfattende. Det ble hans livsverk.

Hjorun Erlandsens fem ord: fjelltopp, sjø, hurtigrute, grønn, skog

Huset var mer et teknisk vidunder enn et hus i alminnelig forstand der det falt inn i landskandstripa mellom en fjelltopp og sjøen. Eieren besatt velutviklede tekniske kunnskaper, var forsker og hadde et våkent øye for det lille ekstra i hans virksomhetsfelt. Derfor ble huset som det ble. Det var et hus i den betydning at det fylte et hus’ funksjoner om enn det var spesielt og hadde en del tilleggsfunksjoner et hus generelt ikke har.

Det var bygget etter de mest moderne bruk- og kastprinsipper og beregnet på reservedelstanken. Siden eieren var teknisk kyndig, var reservedelsprinsippet velutviklet og selvutskiftende i de fleste funksjoner, og de fleste funksjoner fulgte hurtigprinsippet.

Eieren var fan av trenden med hurtig-ting, som for eksempel hurtig-mat, og etter det prinsippet konstruerte han huset sitt. Alle nødvendige utskiftbare ting hadde selvaktiv hurtigfunksjon. Gikk en vask tett, initierte hurtigprogrammet hurtigåpning av den. Ble en rute knust, var det straks en hurtigrute på plass. Denne siste funksjonen var ekstra nyttig da huset lå slik til at ruter ofte gikk – og en hurtigrute var straks på plass. Hurtigrydding fjernet umiddelbart det overflødige.

Mange hurtigfunksjoner omringet huset der det lå meget vakkert og meget utsatt til under en fjelltopp på en smal landstripe ved sjøen. Et hurtigskjold beskyttet mot steinras og snøskred. Et annet hurtigskjold beskyttet mot flombølger og andre uventede tind en sjø kan finne på å foreta.

Brukeren hadde ingen intensjon om grønn bølge da han utviklet oppvarmingssystemet. Ekstra sensitive følere hentet varme fra dypere jordlag. Eieren var en mann av Artic, og huset var konstruert for Artic, det Artic han elsket med snaufjell, tinder, sjø og land. Dype grønne skoger fantes ikke i hans Artic og var heller ikke kalkulert inn i husets hurtigfunksjoner. Huset gikk utilsiktet inn i konseptet om grønn bølge, noe eieren noterte seg uten å egentlig bry seg om det. Han konstruerte noe som passet for ham. La andre mer i det enn han hadde gjort, vel, så løftet han bare på skuldrene. I så måte lignet huset en roman som ble analysert utover forfatterens intensjon.

Eieren fikk stor pågang på salg av patentet. Et multinasjonalt selskap gikk av med seieren. De kjøpte patentet, startet umiddelbart med masseproduksjon og oppføring av huset.

Huset var ikke utviklet for grønn skog. Det multinasjonale selskapet oppførte også noen hus i slike områder…

Saccosekk, bilmotor, sko, flaske, hår

Trude Kiils fem ord: Saccosekk, bilmotor, sko, flaske, hår

Saccosekken hadde fulgt meg siden jeg var barn, den hadde levd gjennom min barndom, og da den etter hvert ble umoderne og andre ting ble in, klarte jeg ikke kaste den slik jeg visste mange gjorde eller sende den til et loppemarked eller lignende. Jeg hadde, som jeg sa levd et liv – i mine øyne et helt liv – med saccosekken, og jeg kastet den absolutt ikke. Mor min gnålte om at den tok plass på rommet mitt, som etter hvert var blitt fylt med diverse som jeg bare MÅTTE ha, men slikt forstod ikke hun der hun maste om å rydde og kaste og truet at om jeg ikke gjorde det, ble hu n nødt til å ta fatt i det og rydde.

Jeg kjente min mor godt – jeg hadde tross alt levd et helt liv med henne – og jeg visste trusselen var reell. Jeg ville ikke komme heim en dag og finne rommet mitt ryddet og tomt for minner. Ryddet? Ok. Tomt? Nix, nei, njet, ii hapana. Derfor tok jeg en dag en gjennomgang av rommet mitt for å bære vekk det jeg ville bevare og min mor kaste. Saccosekken var det første jeg grep i der den ruvet på golvet, den ruvet fan meg mer enn jeg noensinne hadde sett. Den var oppblåst, liksom. Faktisk ble jeg litt betenkt da jeg så den, og jeg vurderte et lite øyeblikk o0m jeg skulle la den bli stående igjen til min mor. Den ble plutselig litt for overveldende for meg, liksom.

Jeg samlet sammen annet jeg trodde min mor ville kaste, men som for meg var deler av mitt hele liv til her og nå. En gammel drikkeflaske av den typen der man dro opp en kork. Da ble det åpning og man kunne drikke. Jeg hadde tygd sund den korken i frustrasjon på diverse idrettsarrangement og tr4eninger mein far hadde lokket og truet meg på. Til slutt ga han seg, og jeg sluttet å tygge på korken. Flasken ble en flaske jeg så på symbolet på at jeg ikke var noen en-to-tre-løp-jente. Jeg likte å holde meg i bevegelse, men konkurranse var ikke min greie. Flasken skulle få leve videre. Jeg la den i en pose sammen med en – en – av spesialjoggeskoa fra den tida. Jeg trengte bare én sko. Den andre kunne min mor få rydde bort, noe hun nok ville gjøre. En enkeltsko har ikke store sjanser i livet, hva? Noen andre småting havnet i posen.

Så vurderte jeg saccosekken igjen. Jeg hadde sittet på den, ligget i den og hørt på musikk, sovet på den og trykket den til meg som en pute når jeg følte behov for det. Den var det første jeg ville redde unna min mors ryddemani. Men noe ved den skremte meg der jeg stod med posen i den ene handa klar til å begynne å bære bort det som skulle bæres bort. I et lite øyeblikk vurderte jeg å la min mor ta hånd om saccosekken, men så grep jeg den i den ene handa og dro den med meg.

Jeg visste hvor jeg skulle gjemme ting. Min idrettsfar hadde et stort rom i kjelleren som var bannlyst for rydding eller anna innblanding. Der pleide han holde på med sine hobbyer, og der hadde han oppbevart utrolig mane minner fra sitt lange liv. Rask, syntes min mor. Jeg var tilbøyelig til å være enig, men det sa jeg ikke. Jeg tidde, og uansett var dette fars domene.

Plastposens innhold lagret jeg innerst i et skap der far hadde lagret noe jeg tror han aldri tok ut. Det holdt, antok jeg, å vite at det var der. Det var et genuint og trygt sted. Så var det saccosekken. Den var ikke bare å lagre vekk sånn usynlig.

Hvor kunne jeg gjemme den giganten som på uforklarlig vis gav meg frysninger og fikk nakkehåret til å stritte. Jeg så meg om på fars domene. Selv om det var stort, var det ingen steder hvor saccosekken kunne være ute av syne her blant fars ting. Av alle ting var motorer lagret i en krok, en båtmotor, en bilmotor, en skutermotor og til og med en gressklippermotor. Jeg kjente historiene bak disse motorene. De hadde jeg hørt når jeg som barn iblant satt musestille inne her og far pratet mer med seg sjøl enn til meg. Jeg tror han likte å fortelle om tingene, og jeg likte å høre om dem. Senere vokste jeg fra dem, men han fortsatte å fortelle om jeg iblant stakk innom domenet hans. Det var forresten ikke så ofte nå.

Det ble til at jeg forlot fars domene. Der var ingen steder å skjule en saccosekk som syntes mer og mer oppblåst og allmektig. Alt var gjort og plassert, unntatt den ovenfornevnte saccosekken som jeg etter hvert kjente et ambivalent forhold til. Jeg ønsket å bli kvitt den, og jeg klarte ikke kaste den, faktisk. Noe ved den hadde fått meg til å kulse. Jeg var redd, og jeg visste ikke om jeg var redd saccosekken eller noe annet.

Jeg dro den med meg ut av fars domene, krysset hagen og dro den over til en trehytte – det vil si, noen fjøler jeg en gang spikret sammen oppe i en trekrone en sommer. I blant pleide jeg sitte der og fundere over livet i sin generellhet, og iblant over emo-ting i særdeleshet. Den var faktisk tett, trehytta. Der kunne jeg gjemme saccosekken. Noe jeg da også gjorde. Jeg bakset den opp dit slik man bakser et uvillig dyr inn i et bur. Døra, uansett hvor provisorisk den var, hadde slå på yttersida. Jeg lukket, slo den for og ville ikke tenke på at den kunne åpnes fra innersida, kunne løftes opp med å presse noe inn i sprekken og så løfte. Da jeg brukte trehytta, ville jeg jo ha den muligheten. Hytta hadde innvendig slå også, men den var ikke bare å få opp utenfra.

Jeg løp tilbake gjennom skogen. Ikke fordi jeg hadde det travelt. På overarmene reiste håret seg. Jeg stoppet pesende da jeg var ute av skogen og vurderte enda en gang om saccosekken burde ha stått der på rommet mitt til min mor grep inn. Men jeg snudde ikke tilbake, og jeg visste at trehytta fra nå av var et minne jeg ikke ville oppsøke.

Mange år senere, på ferie i mine barndomstrakter hos mine gamle foreldre, fant jeg det jeg hadde gjemt i fars skap urørt. Det forundret meg ikke. Jeg gikk inn i skogen for å se op trehytta. Jeg bare måtte det. Noe trakk meg dit. Jeg var ikke lenger redd, fikk ikke lenger ståpels av å tenke på det som hadde skjedd for mange år siden. Jeg var bare nysgjerrig. Saccosekken hadde nok ligget tørt. Men hadde den smuldret opp disse årene?

Da jeg nærmet meg trehytta, kjente jeg den gamle følelsen av å slenge seg ned på saccosekken, skru musikken på full styrke og bare slappe av. En av barndommens gode følelser.

Trehytta var der den skulle være. Den provisoriske stigen opp var enda der. Jeg klatret opp de få trinnene og åpnet slåen for døra. Den så urørt ut.

I det døra ble åpnet, veltet en del av saccosekken seg ut som en fangarm, omsluttet meg og trakk meg inn i trehytta. Slåen falt i på innersida.

Tone Finnesens fem ord: Tysfjord, helsetjeneste, hund, manna, havet

Tone Finnesens fem ord: Tysfjord, helsetjeneste, hund, manna, havet

Havet lå blankt foran ham der han hang i småbåten og dorget sei. Han var hobbyfisker og så på dette mer som en rekreasjon enn som matauk. Han likte og henge ute på fjorden. Faktisk gjorde han det daglig, nesten uansett vær var han ute i småbåten sin. Noen ganger lenger ute, noen ganger nesten i fjærsteinan.

I dag var imidlertid havet stille og blankt. Han ville gå ut av fjorden og legge seg til der storhavet og fjorden møttes. Han visste mange mente storhavet buktet seg inn og dannet en fjord. Han var ikke enig. Fjorden var et selvstendig naturelement og ikke et vedheng til havet.

Han la seg altså til der fjorden og storhavet møttes. Han visste at i det møtet rådde underlige krefter, krefter som ennå ikke var kartlagt, ikke diagnostisert. Han brydde seg ikke om det, faktisk så han på det som en fordel. Han visste hvor lettvint enkelte slike kartlegginger kunne være, og han visste også på hvilke utrolig smale kunnskapsfelt slike vilkårlige kartlegginger hvilte. Like bra at møtet mellom havet og fjorden forble slik det var inntil framveksten kom av fagfolk med videre fagfelt, med sidesyn.

Han satte seg til på møtestedet og ventet litt. Han ville ikke dorge enda. Han ville nyte den kraften som lå i dette spenningsfeltet mellom fjord og hav. Han hadde ligget her så ofte han kunne, og han visste man skulle vente.

Han satt stille i båten og lot strømningene sige inn. Han kjente sjelen bli inntatt av det, den sjelen som satt i det fysiske hjertet som en backup for hjernen med samme type nervevev som hjernen. Denne sjelen mottok strømningene fra møtet.

En time senere lot han dorgen langsomt sige ned i dypet. Langsomt. Han ville gi hva det nå enn var muligheten til å forholde seg til dorgen der den uhyre langsomt gled gjennom det nattsvarte vannet. Erfaringene hadde lært ham det. Han måtte la søkket dra snøret sakte nedover, nesten så det ikke var bevegelse å registrere. Det var motsatt når han dorget etter sei i fjorden. Da måtte man være kjapp når man lot snøret gå.

Han hadde fått ulike fangster her der fjorden og havet møttes – og alle fangstene hadde vært ham til gode. Han fikk ikke alltid fangst. Da anså han at det ikke var hans tur denne gangen. Det var ikke han som skulle få det da. Andre trengte frukten av møtet mellom storhavet og fjorden bedre da, visste han.

Han hadde fått ulike ting opp i båten sin her, og ikke alltid visste han hva det var før han var kommet heim med det og hadde sett hvordan det fungerte. En gang fikk han det som beskyttet ham og hjalp ham på ulike felt. For ham var det en hund. Han brydde seg ikke hva det lignet. Det var en hund. En annen gang fikk han opp noe som han etter hvert skjønte var en helsetjeneste. Han ble friskere og friskere og kjente diverse diffuse små og støtte plager forsvinne. Han fikk det han trengte her i møtet mellom hav og fjord, og ofte visste han ikke hva han trengte før han hadde fått det inn i huset. En gang fikk han noe han la i en krukke siden det var bløtaktig. Det vokste og fylte hele krukka. Det smakte søtt. Uansett hvor mye han spiste av det, var krukka alltid full. Manna fra havet, pleide han å tenke. Manna.

Og nå ventet han altså mens dorgen langsomt sank nedover. Han visste ikke om han trengte noe i dag. Han fikk se om han fikk noe. Gjorde han det, visste han at han ville trenge det.

Langt senere nappet det forsiktig i snøret. Han dro langsomt inn. Han ville ikke miste det møtet mellom havet og fjorden ville gi ham. Han hadde aldri mistet noe, og han visste ikke hvordan det var om han så gjorde, om det var et dårlig tegn.

Uhyre langsomt dro han noe opp i båten, noe han ikke kunne definere. Det gjorde ikke noe. Han ville ta det med heim og se hva som skjedde – slik han alltid gjorde med det dette møtet mellom storhavet og fjorden begunstiget ham med.

Heime la han det i vinduskarmen. Det liksom passer der, følte han, og han fulgte spent med på hva som ville skje. Slik han alltid gjorde.

I vinduskarmen skjedde ting langsomt. Noe udefinerbart vokste opp. Formen på det lignet hans fjord, men noe lå over det, liksom. Han funderte lenge på hva dette ville gi ham til hans vekst.

Hans liv var havet og fjorden. Han var ute hver dag. Han var avhengig av det, den daglige turen. Han ville ikke tenke på den dagen han ikke skulle kunne klare det.

I vinduskarmen vokste et interaktivt rom fram og omsluttet også ham der han satt i stolen, nei, han satt i båten! Han rodde ut på fjorden i det interaktive rommet. Det luktet tang og salt.

Dette var det møtet mellom storhavet og fjorden hadde gitt ham denne gangen. Han kunne ro ut når han ville fra hvor han ville. Han kunne ro ut fra sin egen stue! Det var det han hadde fått der storhavet og fjorden møttes. Han fikk alltid det han trengte, visste han. Nå trengte han dette!

TankekraftYterSelvstendigFiskeJObbOgRiktigDagsarbeid.

Det var det han hadde fått der storhavet og fjorden møttes. Han fikk alltid det han trengte der, visste han. Nå trengte han dette.

TankekraftYterSelvstendigFiskeJObbOgRiktigDagsarbeid. Tysfjord, tenkte han. TankekraftYterSelvstendigFiskeJObbOgRiktigDagsarbeid.

Han lente seg tilbake og kjente lammelsen bre seg i kroppen.