Ulike erfaringer

Da er vi tilbake på Chestnut Hill igjen.

Vi har nå vært her i to dager. I mellomtida bodde vi på Hyatt som ligger nærmere Family Hope Center. Hyatt er flott. Det er synd det ikke ligger sentralt på Chestnut Hill. Ordentlig mat, frokost og kveldsmat. Noe annet enn det man får til frokost her på hotellet. Stort sett er det bare de iskalde, steinharde egga som er ordentlig mat. Kaffen er ok visstnok.

Onsdag møtte vi på Family Hope for evaluering. Jeg var litt depressed etter det. Hadde ikke profilsprang slik jeg sist hadde det, men hadde endret 4 måneder nevrologisk. De ansatte på Family Hope skjønte ikke hvorfor jeg var depressed og sendte meg en mail på facebook. Dagen etter fikk vi det nye programmet pluss at Matthew som er litt noaide starter clearing på meg for allergier. Likevel må jeg holde meg unna blant annet all kontakt med for eksempel katter. Heldigvis var hund ok. I to døgn etter det måtte jeg leve på en diett som stort sett har bestått av grønnsaker, havregrøt, avocado og – thank heaven – banan. I kveld er siste kveld på diett. I morgen skal jeg spise kjøtt med en appetitt som en kjøttetende plante ville misunne meg.

Vi har som vanlig hatt varierte spisevaner. Eller rettere sagt spisesteder. Torsdag foreslo pappa at vi skulle dra ned til sentrum av Philly og spise eksklusivt etter at vi var ferdig på Family Hope, noe vi gjorde i betydning av å kjøre til sentrum. Køer, lange køer, ingen fasjonable spisesteder bra nok. To timer senere sa mamma syrlig baksetet at hun hadde hørt det skulle være et flott et Columbia, men da var stemninga i bilen så fortettet at det ikke slo an. Til slutt gjorde vi det eneste fornuftige der og da, ba frøken GPS sende oss mot Chestnut Hill. Så spiste vi noen steinkast fra Hotellet. En annen gang spiste vi eksklusivt sammen med den svarte, elegante overklassen. Vi var de eneste der som ikke var hverken svart eller elegant. Vi har faktisk spist der en gang før og ble gjenkjent av en kvinnelig kelner. Jeg antar det ikke er så mange litt lurvete bleke og forpjuskete turistgrupper der med en hjerneskadd i gruppen. Enten har amerikanerne en uvanlig god husk ellers er det andre evner som trer i kraft. I alle fall er påfallende ofte man blir gjenkjent og hilst med ting som: oh, you guys are back here, nice.

Ellers har vi varierende erfaringer med nye og spennede spisesteder, blant annet på en “cowboy-restaurant” der jeg tror de serverte den siste cowboyens sadel grillet i svette. På en siciliansk kafe var det iskaldt og masse støy. Men stort sett har vi det som plommen i egg til frittgående høns: gult og godt. Og selvsagt har vi spist på trappa – patioen – her på Chestnut Hill hotel. Det er bare helt toppers å sitte der og betrakte gatelivet her. Og naturligvis har vi spist på puben her. På bensinstasjoner etc.

Som dere skjønner. Vi sulter ikke her. I morgen skal vi stå over de to hardkokte, kalde egga og spise frokost på vår stamfrokostrestaurant. Dette er jo en farvelrunde, og vi er innom og sier farvel til de steder som i 6 år har betydd en del for oss.

De siste to åra har George vært vår faste drosjesjåfør og etter hvert gode venn. Han har flere ganger ønsket å ta oss med til et utendørs flee-marked i New Jersey. Det er åpent på lørdager og søndager, og det har aldri passet oss å dra. Men i dag slo vi til. Det er det mest gigantiske marked jeg har sett: outlets, boder, loppemarkedavdeling, you name it. Nå forstår jeg hva George mente da han sa vi trengte en dag der. Vel, vi var ikke der en dag. Jeg tipper to timer, og da kommer det fenomenet at på liten sjappe i fjellene kan man se noe man kunne ønske å kjøpe mens øynene drukner på et slikt sted som dette gigant-gigantiske markedet. Sigbjørn kjøpte ingenting. Jeg kjøpte tre pants bare for å ha kjøpt noe. Pappa kjøpte en Jesus Christ Superstar LB på en av loppemarkedbodene og mamma kjøpte nattkjole. Kjempebillig alt sammen, så billig at jeg undret meg over hvorfra ting kom og hvordan de kunne selge så billig. “Merkeklær” for eksempel til spottpris, selvsagt kopierte merkeklær, ikke ekte, men likevel. Masse boder betjent av koreanere og kinesere.

Vi kom til å se noe trasig da vi fredag dro på clearing på Family Hope. Frøken GPS sendte oss gjennom en litt smal gate, nesten som en bakromsgate. Vi trodde først at hun for første gang tok feil, særlig da en bevæpnet politimann stoppet oss – og bilene bak oss. Så så vi at en fangetransport sto ved en trasig, stor murbygning i flere etasjer, og man førte inn bakbundne fanger. Fengslene her er ingen oase, tror jeg, og gir neppe rom for god tilføring til samfunnet. Selv om man vet at slikt foregår, var det noe jeg ikke ønsket å se. Livets harde realitet opp i all luksus. Det samme gjelder når vi kjører gjennom strøk der unge gutter henger på gatehjørner og sannsynligvis er narkolangere. Chestnut Hill er kåret til en av USAs sju beste forsteder, så her ser vi ikke slikt.

Tilslutt, jeg tillater meg å ta et tidsrykk tilbake. Vi kjørte altså gjennom Canada mot øst, og hvorfor ble jeg forundret over at vi fant den rette familien, mohawkfamilie, i en liten bod og ble der i mange timer. Musikerfamilie som kjente til samer. Vi drakk kaffe, te og vann sammen med dem i tipien og utvekslet gaver. Vi kjøpte alle CD-ene til David Maracle, fikk dem signert, så alle dere som skal ha gave fra oss, får en signert CD. Jeg må tilstå at det var nydelig musikk. Gled dere! Hvorfor er jeg forbauset over at det ble en slik opplevelse

Ulike erfaringer

Da er vi tilbake på Chestnut Hill igjen.

Vi har nå vært her i to dager. I mellomtida bodde vi på Hyatt som ligger nærmere Family Hope Center. Hyatt er flott. Det er synd det ikke ligger sentralt på Chestnut Hill. Ordentlig mat, frokost og kveldsmat. Noe annet enn det man får til frokost her på hotellet. Stort sett er det bare de iskalde, steinharde egga som er ordentlig mat. Kaffen er ok visstnok.

Onsdag møtte vi på Family Hope for evaluering. Jeg var litt depressed etter det. Hadde ikke profilsprang slik jeg sist hadde det, men hadde endret 4 måneder nevrologisk. De ansatte på Family Hope skjønte ikke hvorfor jeg var depressed og sendte meg en mail på facebook. Dagen etter fikk vi det nye programmet pluss at Matthew som er litt noaide starter clearing på meg for allergier. Likevel må jeg holde meg unna blant annet all kontakt med for eksempel katter. Heldigvis var hund ok. I to døgn etter det måtte jeg leve på en diett som stort sett har bestått av grønnsaker, havregrøt, avocado og – thank heaven – banan. I kveld er siste kveld på diett. I morgen skal jeg spise kjøtt med en appetitt som en kjøttetende plante ville misunne meg.

Vi har som vanlig hatt varierte spisevaner. Eller rettere sagt spisesteder. Torsdag foreslo pappa at vi skulle dra ned til sentrum av Philly og spise eksklusivt etter at vi var ferdig på Family Hope, noe vi gjorde i betydning av å kjøre til sentrum. Køer, lange køer, ingen fasjonable spisesteder bra nok. To timer senere sa mamma syrlig baksetet at hun hadde hørt det skulle være et flott et Columbia, men da var stemninga i bilen så fortettet at det ikke slo an. Til slutt gjorde vi det eneste fornuftige der og da, ba frøken GPS sende oss mot Chestnut Hill. Så spiste vi noen steinkast fra Hotellet. En annen gang spiste vi eksklusivt sammen med den svarte, elegante overklassen. Vi var de eneste der som ikke var hverken svart eller elegant. Vi har faktisk spist der en gang før og ble gjenkjent av en kvinnelig kelner. Jeg antar det ikke er så mange litt lurvete bleke og forpjuskete turistgrupper der med en hjerneskadd i gruppen. Enten har amerikanerne en uvanlig god husk ellers er det andre evner som trer i kraft. I alle fall er påfallende ofte man blir gjenkjent og hilst med ting som: oh, you guys are back here, nice.

Ellers har vi varierende erfaringer med nye og spennede spisesteder, blant annet på en “cowboy-restaurant” der jeg tror de serverte den siste cowboyens sadel grillet i svette. På en siciliansk kafe var det iskaldt og masse støy. Men stort sett har vi det som plommen i egg til frittgående høns: gult og godt. Og selvsagt har vi spist på trappa – patioen – her på Chestnut Hill hotel. Det er bare helt toppers å sitte der og betrakte gatelivet her. Og naturligvis har vi spist på puben her. På bensinstasjoner etc.

Som dere skjønner. Vi sulter ikke her. I morgen skal vi stå over de to hardkokte, kalde egga og spise frokost på vår stamfrokostrestaurant. Dette er jo en farvelrunde, og vi er innom og sier farvel til de steder som i 6 år har betydd en del for oss.

De siste to åra har George vært vår faste drosjesjåfør og etter hvert gode venn. Han har flere ganger ønsket å ta oss med til et utendørs flee-marked i New Jersey. Det er åpent på lørdager og søndager, og det har aldri passet oss å dra. Men i dag slo vi til. Det er det mest gigantiske marked jeg har sett: outlets, boder, loppemarkedavdeling, you name it. Nå forstår jeg hva George mente da han sa vi trengte en dag der. Vel, vi var ikke der en dag. Jeg tipper to timer, og da kommer det fenomenet at på liten sjappe i fjellene kan man se noe man kunne ønske å kjøpe mens øynene drukner på et slikt sted som dette gigant-gigantiske markedet. Sigbjørn kjøpte ingenting. Jeg kjøpte tre pants bare for å ha kjøpt noe. Pappa kjøpte en Jesus Christ Superstar LB på en av loppemarkedbodene og mamma kjøpte nattkjole. Kjempebillig alt sammen, så billig at jeg undret meg over hvorfra ting kom og hvordan de kunne selge så billig. “Merkeklær” for eksempel til spottpris, selvsagt kopierte merkeklær, ikke ekte, men likevel. Masse boder betjent av koreanere og kinesere.

Vi kom til å se noe trasig da vi fredag dro på clearing på Family Hope. Frøken GPS sendte oss gjennom en litt smal gate, nesten som en bakromsgate. Vi trodde først at hun for første gang tok feil, særlig da en bevæpnet politimann stoppet oss – og bilene bak oss. Så så vi at en fangetransport sto ved en trasig, stor murbygning i flere etasjer, og man førte inn bakbundne fanger. Fengslene her er ingen oase, tror jeg, og gir neppe rom for god tilføring til samfunnet. Selv om man vet at slikt foregår, var det noe jeg ikke ønsket å se. Livets harde realitet opp i all luksus. Det samme gjelder når vi kjører gjennom strøk der unge gutter henger på gatehjørner og sannsynligvis er narkolangere. Chestnut Hill er kåret til en av USAs sju beste forsteder, så her ser vi ikke slikt.

Tilslutt, jeg tillater meg å ta et tidsrykk tilbake. Vi kjørte altså gjennom Canada mot øst, og hvorfor ble jeg forundret over at vi fant den rette familien, mohawkfamilie, i en liten bod og ble der i mange timer. Musikerfamilie som kjente til samer. Vi drakk kaffe, te og vann sammen med dem i tipien og utvekslet gaver. Vi kjøpte alle CD-ene til David Maracle, fikk dem signert, så alle dere som skal ha gave fra oss, får en signert CD. Jeg må tilstå at det var nydelig musikk. Gled dere! Hvorfor er jeg forbauset over at det ble en slik opplevelse

Rekapitulerer

Canada:

Ting foregår ordentlig og viktig når vi ferdes rundt. Vi suser rundt i vår leide Kia. Sigbjørn er pilot og leder oss gjennom 8-felst, 16-felts, mener jeg, 8 i hver retning, og på små bygdeveier. Han sitter med sin Kaltenbach-kopp, kjøpt hos den lille runde mannen på bed. breakfast i Tioka nord i USA, og jeg, som den gode co-pilot sitter i annenflyverens sete med and beina på dashbordet og en Kaltenbach-kopp fra samme bed and breakfast, men jeg har vann i min. Slik gjør vi områdene. I baksetet huserer mamma og pappa. Den meget viktige femte person, frøken GPS, leder oss vennlig og bestemt dit vi skal. Og like vennlig rekalkulerer hun om vi kjører ut av hennes planlagte rute. Chestnut Hill:

Nå er det like før vi forlater Chestnut Hill. Til oss landeveisnomader å være har vi vært fastboende her i tre dager på Chestnut Hill hotell. I disse dagene har vi tatt farvel med diverse:

1. Den kinesiske restauranten. Takk og pris at de er ferdig med den.

2. King of Preussia. Takk og pris at vi er ferdig med den.

Ellers har vi spist to ganger hotellets trapp. De kaller det patio og sier patio når jeg sier trapp. Herlig. Jeg hadde lyst til å spise om kvelden på trappa, men da vi i går kom tilbake hit etter en runde på King of Preussia – noen med verkende rygg og bein og noen med verkende lommebok – da var det ikke dekket på trappa. Ok, det var litt kaldt i deres målestokk, men mildt nok i vår til å spise utendørs. Siden vi er heime her og folk kjenner oss, fikk vi dekket på ute for kveldsmiddag. Den hyggelige serveringsdama var bekymret for om det begynte å regne. Dette er jo saksøkerlandet, så vi sa: Our responsibility. Vi foreslo at hun kunne ta inngangsbillett hos de som betraktet oss der vi tronte alene og spiste. Etter hvert ble det kaldere, men vi gjorde som engelskmenn, hold the upper lip stiff og spiste ufortrødent middag. Etterpå bestilte vi dessert. Serveringsdama prøvde å holde the upper lip stiff. Hun syntes nok det var vel kaldt ute og is til dessert, vel mango således, gjorde det ikke varmere. Sigbjørn tok en kaffe etterpå for å forhale det mer. Til slutt slentret vi sakte inn på hotellet som om vi hadde all verdens varme i kroppen. Straks vi var inne på Sigbjørns og mitt rom smøg jeg lynfort under tre, fire tepper og håpte på å bli varm.

Akkurat nå sitter vi i hallen i andre etasje og blogger. Om en halv time drar vi til Hyatt. Resten av dagen går til detox test.

Som tidligere nevnt kjørte vi litt nordover i Canada før vi headed østover. Dette for å se noe annet enn 16 rekker med biler, 8 i samme retning som vi, 8 i motgående rekke. Frøken GPS ledet oss over i de indianske markebygder der folk stort sett lignet oss. Vi tok sikte på å ta natt nær reservatet nær enden av Ontariosjøen. Men før vi kom dit, lodet vi og trødde litt i områdene lenger inn i Canada. Blant annet spiste vi på en liten kafe med – etter det vi så, og jeg tror vi så rett for “kjøkkenet” var like innfor disken det maten ble laget – var betjent av en kvinne i 50-årene. Dette er kun kvalifisert gjetting fra min side da jeg ikke har noen stort nok sammenligningsgrunnlag for å tippe alder på kanadiske landsbykvinner. Årsaken til at jeg husker henne og stedet er at om noen maste på henne og ville bestille noe, sa hun gjerne kontant: I only have two hands.

Men nå drar vi til Hyatt og i morgen på Family Hope.

Høres

romanitrener

...så sulten jeg er...

20. oktober

Herregud så sulten jeg er! Klokka er nesten 17 canadatid. Vi sitter oppe i tårnet ved Niagara falls og venter på maten. Flott restaurant som roterer, slik den i Vilnius gjorde. Som der er dette flott. Vi startet med utsikt over fallene. Nå ser vi utover landskapet ellers.

Vi har hatt det superoptikjempefantafenomenalistisk i dag. Klokka 9 spiste vi en eksklusiv liten for-alle-våre gjester-sammen-frokost på vårt lille eksklusive hotell. Senere har vi ikke spist. Nå er vi godt sultne. Vi småhandlet i Niagara on the lake før vi kjørte hit, og her har vi løpt som gale for åp rekke alt før stengetid. Det er off season. Joda, joda, vi har gått under fossen. Skuffelse, selv om jeg forstår at man ikke kan slippe enhver galning løs der og må ha murer og gjerder. Men jeg regner oss ikke blant enhver galning, og selv vi måtte vandre i under-elviske ganger og stå bak netting og se på vann som fosset ned. Men båten under fossene, den anbefaler jeg virkelig! Mer er det ikke å si om det, for det må oppleves, som det heter i litteraturen.

Der kommer fossene igjen. Tårnet har gått rundt, og vi har spist.

Vi ferdes på løse vilkår her hvilket betyr at når vi forlater tårnet, kjører vi ikke tilbake til USA. Vi fortsetter i Canada og kjører canada-sida av Lake Ontario østover. Så krysser vi over til USA et eller annet sted.

Men nå skal jeg bare sitte velmett og sjabbe med de andre.

Vi høres.

romanitrener

Fra det ene til det andre

Mens vi venter på middagen på en liten kafe oppe i fjellene:

Som sagt, vi overnattet på en bed and breakfast som lå i mørke da vi kom, men unntak av et lite lys i et rom. Det så lukket ut, men Sigbjørn gikk inn, for i brosjyren vi hadde funnet stod det at de hadde god landsens frokost. Som det viste seg at de hadde.

Vi bare et menneske der, en kulerund, liten og hyggelig mann. Huste så ut som om noen skulle flytte, esker og kasser lagret overalt, men på veggene hang spesielle quiltarbeid og anna handarbeid som mamma spurte om hun fikk fotografere.

Da det om morgenen nærmet seg frokosttid var det intet livstegn i huset unntatt oss. Tilslutt gikk mamma for å se etter. Dette var et langt smalt hus, og hun gikk gangene til ende. Senere gikk jeg der, esker langs veggene og handarbeid på veggene. I så måte kunne det ligne boklageret i kjelleren hos oss. I enden av en lang, stille og folketom gang kjente mammas kaffetørste nese en svak kaffelukt, og hun fulgte den ned en smal trapp til kjelleren. Der var det en stor spisesal – selvsagt pappesker langs veggene – flott dekket frokostbord med frisk juice og – hol dere fast – en spekulasi som starter. Verten satt ved en spesiell ovn og ventet i stor ro på oss, og da vi kom, kom eggerøre og kjøttretter på bordet, pluss pluss, og alt heimelaget etter bestemors oppskrift. Det var forresten bestemor som hadde laget alt det som hang på veggene.

Den kjempehyggelige verten anbefalte oss å se Little Grand Canyon, og vi så lovte og gjorde. Man sier ikke nei til en slik person, ikke sant? Han bad oss stikke innom på rfeturen om vi rakk det.

Kveld i Canada:

Sorry folkens. Vi er nå i Canada og ikke i USA som planlagt. Nåja, planlagt og planlagt fru Blom. Det eneste vi har planlagt er flybilletter og Family Hope. Ellers lever vi romanis glade dager, hvis da mitt folk har noen glade dager for tida.

Vi forlot altså det meget spesielle bed & ebreakfast med den lille trillrunde verten med buksesler etc og dro til little Grand Canyon. I skrivende stund er det ikke Grand Canyon som huskes best, men naturen rundt generelt. Frøken GPS sendte oss videre oppover og oppover da vi skulle dit, og da vi skulle tilbake og hun var programmert til sende oss videre til Olean, som er fjellby mot grensen til Canada, sendte hun oss en snarvei jeg ikke ville trodd var registrert i satellitten der oppe. At det bar bakke opp og bakke ned i krok og sving var nå ett. Det andre var at planterhaugveien blir rene brede autostradaen i sammenligning. Der kan i alle fall to biler møtes. Slik var det ikke her. Noen steder var det åkrer man kunne kjøre ut i om en pickup - som det var fullt av på de små hauggårdene vi passerte – om en slik pickup kom fresende mot oss. 3-4 km. senere kom vi på en veg i god standard a la planterhaugveien. Da hadde vi surret i highlands hele formiddagen og gått innom gårdsbutikker og etc her og der, så da vi fant en liten lokal kafe med lokale matretter, tok vi middagen der. Jeg er ennå skrivende stund overmett av den overdådig store porsjonen med ekte highland-landsens kost.

For å gjøre en lang og begivenhetsrik dag litt kortere: vi stoppet ikke på USA-sida av Niagara, men freste inn i Canada. Her er vi på et ganske elegant hotell, et lite og eksklusivt et med kuskinn til golvtepper og en vert som tok mot oss som hovmesteren i en engelsk overklassefamilie. Hyggelig og profesjonelt underrettet han oss at alle hotellets gjester samles i spisesalen kl. 9 til frokost. Ikke bare å komme slengende katdi som helst.

… men nå må jeg sove i den fasjonable senga som venter meg –

- fremdeles heldige romanitrener -

Forlatte motorveier

Kort blogg. Hasteblogg. Vi er i Tioga county oppe i the highlands nord i USA. Her er det så høgt at de små gårdene vi ser har slåttonn. De trenger tydeligvis innefor til de dyra vi ser beite i bakkene. Lauvet er falt av trærne her, noe som ikke var tilfellet lengre nede.

Vi forlot ganske fort motorveien der det eneste vi så var biler i de fem kjøreretningene vi var i, og biler i de fem motgående kjøreretninger. Vi omprogramerte frøken GPS og ba henne sende oss opp i fjellene, og her er vi. Vi ser velstelte bygder og bygder i forfall. Vi besøkte en pub med handskrevet skilt om at bråk medførte arrestasjon. Langs veien har Sigbjørn talt 13 påkjørte hjort og en vaskebjørn pluss masse små dyr.

Sigbjørn og GPS’en sendte oss til overnatting her vi nå er i en avsidesliggende gård, og med avsidesliggende mener jeg avsidesliggende. En spesiell type driver det. Jeg må nok komme tilbake med beskrivelser av denne bed & breakfast senere, for nå er vi på spranget, eller på hjulene snart til Pennsylvania Grand Canyon og deretter Niagara, men kan i alle fall si: anbefales å kjøre opp i fjellene vekk fra motorveiene og hit til dette stedet.

Hilsen romanitrener

- som langsomt lærer seg av med å være lukusdyr.

-

-

Vårt farvel til USA 1

Ja, da er vi i alle fall i yttergrensen av byen New York. Vår første overnatting var en kriseovernatting da en av oss – jeg nevner ikke navn – var falleferdig og vi måtte bare ta kvelden kl. 17 lokal tid. Den samme av oss – jeg nevner fremdeles ikke navn, men kan avsløre at det er den eneste av oss som er romani – har sovet fram til morgen, fremdeles lokal tid, og er nå klar for å raide videre mot Canada etter at vi har spist det man kaller frokost her på Western Hotel.

Vi har ingen andre faste planer enn Niagara og Canada før vi møter på Family Hope neste onsdag. Jeg har jo lagt inn ønske om noen dager på Chestnut Hill før det braker løs på family Hope. Vi får se.

Vi har leid en Kia og Sigbjørn freser oss nordvestover på femfelts motorvei i en retning. Sigbjørn og jeg har oppført oss normalt og sovet fram til normal tid. De andre to har tullet oppe om natta og er snart klare for en dupp, antar jeg. Så om vi rekker Canada i dag vet jeg ikke, men vi er jo på løse vilkår og skal i natt ligge litt mindre hotellaktig. Kjenner jeg noen rett blir det ganske så lite hotellaktig. De mener det gir mer og at ferieovernatting ikke bare er en seng. Vi får se. Jeg mistenker Sigbjørn for å mene det samme, men han tier solidarisk med meg som er et luksusdyr.

Vi fløy Continental air hit, og det var jammen noe annet enn Lufthansa som vi før har fløyet. Flyet var lite - størrelse SAS Evenes – Oslo. Litt forsarvet, velbrukt kan man ve si. Ingen fløy med varme vaskekluter før mat. Ingen fløy og fallbød folk annet å drikke enn kaffe, te, vann og juice. Maten var enklere. Rimelig nok ble jeg sittende og fundere på at Tyskland var bombet i ruiner i 1945, USA ikke. Men se nå. Forstå det den som kan. Joda, joda, jeg vet at man sprøytet trøstepenger inn i Vest-Tyskland i 1945, men for meg ser det ut som om man sprøytet vel og vore. Giverne er nå fattige i sammenligning.

Her kom Sigbjørn, og nå skal det være en herregud-for-en frokost, men jeg vet at vi kommer til å finne oss et marked på tur nordvestover, så neste frokost blir en annen.

Høres

-fremdeles romanitrener som nå er etter veien-

I dag er jeg co-pilot når vi header vestover. Jeg plasserer mine lange tynne fotlabber opp på dashbordet og pløyer vei vestover. I går var pappa co-pilot. Han mente Sigbjørn trengte det, noe som bare var en unnskyldning for å sitte foran og breie seg. Men nå er det min tur.

En mann uten en mann

Mannen i gata så seg fortvilet om der han gikk rundt i en fremmed by. Han kjente seg ikke igjen. Han visste ikke hvor han var eller hvorfor han var der han var. Han visste faktisk ikke hvem han var i det hele tatt. Han var en fremmed, fremmed i tid, fremmed i sted, fremmed i årsak, en fremmed person. Han betraktet seg sjøl i et butikkvindu, så en middelaldrende mann der, alminnelig utseende. Alminnelig kledd Alminnelig på alle måter. En som kunne forsvinne i mengden.

Mannen hadde ingen mål for sin vandring. Hvordan kunne han ha det? Han visste ikke hvor han var, han kjente ingen steder å gå mot. Han bare kjente det han så i øyeblikket.

Mannen hadde ingen mening med sin vandring. Hvordan kunne han det? Han visste ikke hvorfor han var der han var, og det han så, ga ham ingen mening.

Mannen visste ikke hvem han var. Speilbildet i butikkvindu ga ham ingen gjenkjennelse. Hans lommer var tomme med unntak av en ganske stor rull penger, for stor til at han skulle være så alminnelig kledt.

Mannen satte seg ved et vindusbord i en kafé og så ut. Sulten var han ikke. Maten forble urørt på bordet. Hvorfor var han ikke sulten? Hadde han spist nylig? Han visste ikke hvor lenge han hadde gått om kring her i byen. Han vurderte nølende det til max to timer. To timer visste han om av sitt liv. To timer! Ingen syntes å kjenne ham der han satt ved vindusbordet. Ingen hilste gjenkjent. Ingen tok notis av ham. Han sjøl tok notis av alle. Kunne noe rundt ham, noen fjes, noen kroppsholdninger, hva som helst gi ham et glimt av gjenkjennelse? Han kjente ingen.

Lenge satt han i kafeen. Det ble etter hvert slik at kafeen med disken, bordene og stolene var hans identitet. Han kjente og gjenkjente dem. Han kunne se seg rundt, og han visste hva han kom til å se. Han visste hva som stod på nabobordet, han kjente og gjenkjente formen på stolen ved siden av, han betraktet serveringspersonalet med gjenkjennelse. Han gjenkjente dem hver gang han så på dem.

Derfor torde han ikke forlate kafeen. Utenfor den hadde han intet han kjente. Han ville igjen være en fremmed i fremmede omgivelser. Her inne var han en fremmed i kjente omgivelser.

...

Blogg.

Det nærmer seg avreise til USA, men masse er uklart. Vi har viktige ting som billetter og overnatting, leiebil er klart, revisit report, rapporten til Family Hope er sendt – alt sånt er klart. Pakking også, i den betydning for min del at jeg er ferdigpakket i mitt hode og vet hva jeg skal ha med. Det gjelder nok de andre også. Vi tar med en del glutenfri mat, pappa tar med bøker han skal lese, mamma tar med manuser hun skal korrekturlese, og Sigbjørn tar sikkert med seg en bok. Jeg tar med visakortet mitt.

Det er bare en ting som plager meg. Dere vet, det er ubekvemt å reise fra ugjorte ting, og jeg har jo konkluderende rapport å skrive etter at jeg som snarest kjørte gjennom Finland. Jeg avventer med den rapporten til de andre observatørene, de som var her og observerte domantreninga, har skrevet sin rapport. Når jeg ser hvordan de vurderer etter at de om snarest var her, kan jeg evaluere mine som-snarest-observasjoner.i Finland. Det bekymrer meg at den rapporten ennå ikke er kommet. Det er bare en uke til vi reiser, og det er slik her i huset at når det kommer brev fra enten Hab.teamet eller Helse Nord gidder ingen åpne det med en gang. Det hender slike brev kan stå tre dager i hylla før noen orker sprette det. Dette gjør at timeglasset renner ut for min rapport om Finland. Nå tror jeg ikke akkurat at Finland ni-venter på den, men likevel. Heller ikke tror jeg Finland går rundt og har en anke i hodet slik det er her i huset.

Det blir en utfordring om rapporten kommer to dager før vi reiser. Hva gjør man da? Skal man gå rundt hele tida i USA og la den der skiten og skit-innholdet gnage? Ikke vet jeg. Og ikke rekker man å anke da, og jeg rekker ikke å skrive min rapport til Finland.

Nå er det for så vidt stor forskjell på meg som observatør og de fire som var her. De har sin statsbetalte lønn, statsbetalt administrasjon, statsbetalte reisepenger og kostpenger for å komme hit – eller til andre. Jeg undres på hvordan jeg kunne sno meg for å få samme goder når jeg som snarest svinger ubedt og delvis uønsket innom noe eller noen. Fy søren, fikk jeg det, kunne ingen være trygg for å bli observert og konkludert. Helse Nord holder til i Bodø. Der har jeg ikke vært. Det kunne bli en flott hurtigrute-opplevelse å svinge meg dit mens jeg satte av, tja, si fire timer max til observasjoner før jeg hastet videre til neste oppdrag. Hab.teamet i Tromsø og Harstad? Harstad er for prosaisk. Men Tromsø kunne jeg svippe innom.

Nå er det jo slik at mine observatører her sendte meg faktura på det hvor det stod behandling i Tromsø. Noe som ikke bare er løgn, men svart løgn. Altså må en faktura ikke inneholde sannheter, og jeg lurer derfor på hva jeg skal kalle min faktura til Helse Nord. Jeg kan ikke si uønsket observasjon, som jo er sannheten, og heller ikke si at det var i Bodø, som jo også er sannheten. Hva i all verden skal jeg sette på fakturaen? Samme problem får jeg med Hab.teamet. Jeg må på fakturaen gjøre som dem, lyver så det smeller med et godslig smil og største selvfølge.

Nei, det skal ikke være enkelt for den lille mann, ikke her i denne regien og ikke Sovjet under en viss person der.

Jeg lurer også på dette med kriminalitet og det å komme i politiets ruller for falske fakturaer. Jeg har sett enkelte lure-bedrifter sende ut slike. De kommer i alle fall på varslingslisten.no, og det advares mot dem. Men kommer de i politiets ruller? Vil det samme bli tilfelle med meg om jeg sender ut en falsk faktura? Enn med Hab.enheten i Troms, de sender jo ut falske faktura? Akkurat nå kom jeg på at jeg må sjekke om de står på www.varslingslisten.no over dem som sender ut falske fakturaer til uskyldige mottakere og intetanende mennesker som meg.