21.04.2011

Har du noen gang sett et loddrette energibaner stå opp fra en bebyggelse? Ikke? Ikke jeg heller før jeg stod på høydedraget vi hadde stoppet på og betraktet dalføret nedafor oss.

Dalføre var tett befolket etter mengden av hus å dømme. Det som var underlig, var at dalførebegyggelsen syntes å eksistere uten non kontakt med uteverdenen. Jeg så ingen veier føre til og fra. Der var ingen flyplass. Til nød kunne kanskje et helikopter lande på et flatt hustak, om det da fantes noen flate hustak. Ikke at jeg kunne se det. I begge ender av dalføret var det som steinras. Fjellsidene var bratte og slik jeg anså det, vanskelig framkommelig. For meg syntes det som om man ikke kunne komme til denne dalen til fots heller.

Husa stod tett i tett. Det syntes som om det var maks 10 meter mellom dem. Gatene var smale, smalt til neste husrekke. Husbebyggelsen fylte hele dalføret og delvis opp fjellsida på motsatt side av dalen. Jeg så ingen bebyggelse som kunne ligne offentlige bygg som skole, sykehus, rådhus etc. Jeg mente, men sikker kunne jeg ikke være, at ingen biler var å se. I de smale gatene var det ingen, og der jeg så innkjørselen til husene, stod ingen biler parkert.

Jeg betraktet bebyggelsen helt fascinert der jeg satt i vogna med hunden på fanget, Kulelynet satt rolig ved siden av. Jeg reiste meg med hunden i armene og gikk noen skritt unna vogna for å komme lenger ut på kanten og se hva som var like under oss. Ikke noe av betydning. Så skvatt jeg. Enn om kulelynet hadde forlatt oss her? Den vogna startet jo lydløst. Jeg heiv meg rundt og dro etter pusten. Vogna var der, men ikke kulelynet! Jeg skyndte meg tilbake til vogna og satte meg. Nå kom jeg ikke til å forlate den mer! Vogna var vår eneste mulighet til å kunne vende tilbake til huset vårt. Jeg ante ikke hvor vi var eller om vi var i den dimensjonen vi forlot. Jeg forbannet meg sjøl for å ha vært så korttenkt at jeg lukket øynene da vi dro hit. Hadde jeg fulgt med, hadde jeg i alle fall hatt en viss peiling på hvor vi hadde ferdes. Nå ante jeg ikke.

Heller ikke ante jeg hvor kulelynet var. Jeg så ingen sparkling, ei heller noe glødende så langt jeg kunne se. Men ett visste jeg; Hunden og jeg forlot ikke vogna mer. Og hunden sov.! Sov? Jeg ristet i den, plutselig redd. Jo da, den rørte litt på et øyelokk før den igjen krøllet seg sammen på fanget mitt.

Hva var dette for en totalt isolert bebyggelse?

Svar på mail.

Det svaret som brukes, blir premiert.

Premien denne gangen går til Sivert A. Johnsen for forslaget om at kulelynet ville vise meg et underlig sted.