19.04.2011.
Mens jeg satt der i arbeidsrommet og betraktet den sovende hunden, brøt kulelynet inn gjennom veggen. Gjennom veggen! Hvorfor i helvete kunne ikke utysket ha brukt døra i stedet for å ødelegge veggen, tenkte jeg mer irritert enn sjokkert. Slå inn veggen når døra var åpen! Typisk, tenkte jeg og rakk neste tanke: Slå inn åpne dører! da kulelynet plutselig gjorde en bevegelse der på golvet, en liten bevegelse, men nok til at jeg ble mer alert. Hvem kan stå seg mot noe slikt, tenkte jeg men trykte likevel inn alarmen jeg hadde om handa, den som lignet en klokke. Jeg visste at om noen minutter ville menneskene mine være her. I samme sekund angret jeg på at jeg hadde trykt inn alarmen og slik blandet dem inn i saken med dette uvesenet framfor meg. Uvesen? Jeg betraktet kulelynet med nye øyne. Var det så farlig egentlig? Det så faktisk ganske ufarlig ut der det stod på golvet og sparklet. Jeg sa det første jeg kom på:
- Hvorfor i helvete slo du inn veggen når døra var åpen.
Kulelynet sparklet forbauset, og av sparklene forstod jeg at det ble overrasket.
- Og hva vil du meg? spurte jeg videre.
Kulelynet sparklet vennlig, syntes jeg, men jeg klarte ikke avlese noe svar av den sparklinga. Jeg ventet. Kulelynet sparklet og sparklet mer og mer oppgitt.
- Ok, hvem har sendt deg hit? spurte jeg og begynte å føle meg på høyde med situasjonen.
Kulelynet sparklet strålende mot meg, og jeg leste svaret klart. Ingen. Kulelynet kom på eget initiativ fordi det hadde en viktig beskjed å gi meg.
- Ka slags beskjed? spurte jeg enda jeg ante at jeg ikke ville klare å avlese svaret, det sparklende svaret.
Og riktig nok. Kulelynet sparklet mer og mer irritert, og jeg ble mer og mer stresset av at jeg ikke forstod ham.
Hvilken beskjed hadde kulelynet til meg.
Svar på mail.
Det svaret som brukes, blir premiert.
Premien denne gangen går til Nora Nilsen for svaret om at ingen hadde sendt kulelynet. Det kom på eget initiativ.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar