tirsdag 26. april 2011

Domantreners påskenøtt, åttende og siste del

Hadde vogna og kulelynet bare løst seg opp? Var de en drøm? De kunne ellers ikke bare forsvinne i løpet av det sekundet jeg ikke hadde øynene festet på dem. Jeg stod rådvill der og så meg om, bortover, utover, oppover og til og med nedover om det var spor i jorda etter en forsvinning. Jeg husket hvordan kulelynet på et øyeblikk hadde laget et dalføre ned til den lukkede dalen, den jeg nå ikke visste hvor var og ikke hvordan å finne fram dit heller. Om det da var en dal? Om det da ikke var en drøm?



Plutselig visste jeg hvordan jeg i alle fall kunne sjekke om det var en drøm. Med hunden i armene gikk jeg til den veggen der kulelynet hadde brast inn. Om det var realitet, ville det være hull i veggen. Jeg husket den slo seg inn, og jeg irritert hadde spurt hvorfor den ikke brukte den ulåste døra. Akkurat da gikk det opp for meg at det for et kulelyn antagelig var det samme om en lukket dør var låst eller ulåst. Den var lukket, og om kulelynet hadde valgt døra, hadde den sikkert brast rett gjennom den også.



Jeg kom om hjørnet og så veggen der kulelynet hadde slått seg inn. Jeg bråstoppet og betraktet hullet i veggen som langsomt lukket seg. Sprekker lukket seg, og fliser etter den uvanlige inntreden til mitt hus seig på plass. Snart var det nesten ikke spor å se etter kulelynets visitt. Foran meg lå en passe stor flis som var sprengt ut av veggen. Jeg grep den lynfort med den ene handa mens jeg holdt hunden over den andre. Denne skulle ikke på plass! Om jeg hadde denne flisa, ville jeg i alle fall vite at det ikke var en drøm. Flisa brente i handa, men jeg holdt den. Den vrei seg. Jeg knep fingrene sammen og holdt mens jeg betraktet den lille sprekken i veggen der flisa tydeligvis skulle være og dit det meget tydelig ville. Det ble en kamp mellom viljer, og jeg tror nok at min vilje ikke ville klart være sterkest om jeg ikke plutselig hadde fått en følelse av en tredje vilje som blandet seg opp i dette, og som mente at jeg nå kunne få beholde denne flisa som tydeligvis var så viktig at jeg klamret meg til den med den ene handa knyttet mens jeg balanserte den sovende hunden. Mer enn noen gang torde jeg ikke sette ned hunden, selv ikke her.



Flisa ble alminnelig, kald og rolig i knyttneven min. Den kjentes ut som en alminnelig flis og ikke noen brennende stikke. Ikke svidde det i neven min heller eller den.



Jeg stod som en steinstøtte og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Ikke ville jeg sette ned hunden, og ikke ville jeg åpne knyttneven. Som Jobs hustru – ok, hun var en saltstøtte og jeg følte meg som en steinstøtte – stod jeg der med en følelse av at jeg ikke forstod intensjonene. Jobs hustru hadde sett seg tilbake. Jeg hadde lukket øynene. Men begge hadde vi gjort det vi ikke skulle, det som ikke var forventet.



Stivt stolpret jeg opp trappa mot ytterdøra, trykte klinka ned med en albue og kom meg inn. Jeg sank ned i godstolen med hunden på fanget. Den ene handa la jeg over ryggen på hunden. den andre var fast knyttet om flisa. Slik satt vi lenge, hunden, flisa og jeg, vi tre.



Og slik våknet vi mange timer senere alle tre. Jeg våknet uthvilt som av en god natts søvn. Flisa så sprek og opplagt ut. Og hunden, hunden slo opp øynene og strakte seg velfornøyd.



I lang tid forble det et mysterium for meg hvordan hunden hadde kunnet sove seg gjennom de tumultene vi hadde vært gjennom. Det hendte jeg tenkte på den lukkede dalen og om de ansvarlige hadde tatt ansvar. Jeg gjorde en del søk etter den dalen, men jeg fant den aldri. I et av søka snublet jeg over en opplysning som gjorde at jeg skjønte og likevel ikke skjønte hvorfor hunden hadde sovet, men søket lokaliserte ikke dalen geografisk, bare enkelte omstendigheter rundt den. Flisa slo seg til ro i huset og syntes ikke å lengte ut til den lille sprekken i husveggen som var dens opprinnelse.



Jeg fant aldri noen svar på hvem den var eller hvorfra den kom, den tredje viljen som påså at flisa kom til å bo med oss. Heller ikke fant jeg noen informasjon om at kulelyn kunne være budbringere eller noe sånt. Jeg fant heller aldri informasjon om den spesielle vogna.



De gangene jeg tvilte på hele historien og lurte på om det var en drøm eller om jeg hadde vært utilregnelig i de øyeblikkene, gikk jeg ut og lot fingeren følge den furen i veggen der flisa skulle ha vært.



Selv om alle mine søk var negative, visste jeg likevel at noe ventet østafor. Det hadde jeg skjønt av informasjonen om hvorfor hunden sov seg gjennom alt.




Premien denne gang går til Sylvi B. Bakken for forslaget om at jeg ville forstå og likevel ikke forstå hvorfor hunden sov seg gjennom alt.



Alle premiene vil bli levert og sendt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar