Tirane sentrum

Da er det blitt nest siste dagen i det gamle året. Morgen etter en overordentlig frokost på dette lukushotellet. Hele hotellet roper hvilket publikum man retter seg mot. Ikke engang frokost man man spise uten en allestedsnærværende kelner som overvåker at man har det man trenger. Ok for meg, men jeg tror nok hertingene synes det er i meste laget av service.

Pappa er og leverer tilbake leiebilen. Tror nok han synes det er en lettelse. Han syntes det var enklere å kjøre i USA enn her. Her er et annet trafikkmønster og trafikk-kultur. Man må være klar til å bremse fordi noen bare krysser veien uten å se til verken høyre eller venstre eller en bil presser seg inn foran deg der Reodor Felgen ville nølt. Men pappa er en super sjåfør, det vet jeg jo. Vi har hatt stor glede av den leiebilen uten noen som helst luksus. Den har gått som en klokke. I sammenligning med bilene vi leide i USA er dette en fyrstikkeske, og det var supert. Liten og snop, tok liten plass når man skulle parkere – og vi stakk oss ikke ut fra folk flest med en bil som ropte penger penger.

Bare når vi åpnet munnen på engelsk stakk vi oss ut og utløste forslag på hvor vi var fra. Italiens? Germans? skulte en. Blikket ble lysere da han hørte at vi var fra noe som like gjerne kunne være  Langtvekkistan under Nordpolen. En fortalte at i tillegg til Albania var det noen land han likte: England, Sverige og Norge.

Hva klær angår stikker vi oss ikke ut –nesten. Jeg har gjort som albanere og går i hettegensere jeg har kjøpt her, flossete, varme, lune. Så hva klær angår stikker jeg meg ikke ut. For øvrig tror jeg nok jeg er en ener i min klasse – siden jeg ikke ser noen andre i klassen her. Hvor de er orker jeg ikke fundere over.  Delvis er jeg usynlig og kanskje litt tatt avstand fra sånn i begynnelsen, men jeg la merke til at når vi hadde valset rundt i nabolaget i Himare i noen dager, begynte folk langsomt å se meg også. Jeg tror at jeg er årsaken til at dette hotellet oppgraderte oss så til de grader til en luksussuite med to enorme king-size dobbeltsenger + en enkeltseng og golvplass nok til en dansetilstelning. Enten ville de gi oss et handlingsrom eller så ville de sende signaler ut i verden om at de er hotellet for alle. Pappa stikker seg kanskje litt ut med skjegg, blank isse og en fargerik rødrutet utenpåskjorte kjøpt i USA. Mamma stikker seg ikke ut med svarte joggebukser og svart jakke. I Himare gikk de få kvinnene vi så i gatene kledt i svart. Når pappa er tilbake skal vi ruste oss ut til en tur til Tiranë  sentrum. Og ja, det er Tiranë understreker man her. Vi skal ta offentlig transport, mener vi. Men en kvinne som vi tror er manager, i alle fall synes hun å ha makt, sa hun ville spesialbestille en drosje som hang med oss hele dagen. Nå gjenstår det å se om vi høflig klarer komme oss ut av den klypa. Hvis ikke blir det nok slik. Det er forresten denne kvinnen som oppgraderte oss elegant til denne suiten da vi i går ankom hotellet en dag før vi skulle.

domantrener

P.S. Da er det kveld, og vi er blåfrosne kommet tilbake fra Tiranë sentrum. Rinas, der flyplassen er og vi bor nå, ligger 6-7 km fra sentrum. Vi dro dit i en anbefalt drosje bestilt av hotellet og med telefonnr å ringe når vi skulle returnere. Skjebnen ville at en eller anen italiensk minister kom på statsbesøk, og politiet sperret deler av hovedveien for denne kortesjen og sendte oss andre via det jeg antar er gamle krokveier. Selvfølgelig ble det kork siden all trafikken gikk der. Og det tok vel en time å nå sentrum. Jeg observerte en del trafikkmanøvre Reodor Felgen nok ville blitt imponert over, f.eks. å hive bilen på fortauet på for å komme unna korken. I følge hotellet er det uvanlig kaldt her for tida. Tusen takk, vi opplevde det i sentrum av Tiranë der vi prøvde å handle litt i en gågate. Vel, jeg handlet faktisk klær, og pappa handlet kort, så noen av dere har postkort i posten utpå nyåret.

Der vi gikk i denne gågata hadde jeg tre opplevelser jeg har litt vanskelig å  plassere. Først kom en kvinne og stakk til meg 200 lek. Like etterpå ga en annen meg et par sokker. Antar man kunne oppleve noe lignende i Norge for noen generasjoner siden, i alle fall ikke i dag. Det er jo godt ment, men likevel litt synes synd på signal. En stund senere skulle vi gå inn i en liten bar i en bakgate for å få ly for blåsten og ta oss noe å drikke. Da kom en kvinne og jaget oss ut.  Det merkelige var at hun ikke snakket. Det så ut som hun brukte og kunne tegn, og hun pekte på meg og døra. Dette er unntaket av hva vi har opplevd, men ble dråpen som fikk meg til å fundere omkring det som nok neste blogg. Vi er usikre på hvorfor hun jaget oss ut. Der satt noen grobian-typer der, og kanskje var det for å beskytte meg, men helst tror jeg det var fordi jeg, og følgelig mamma og pappa, ikke passet inn der. Greit nok. Vi gikk til neste bar.

Uansett, vi hadde liksom fått beskjed av hotellet om å ringe deres drosje-avtale ved retur, men det var så blåsurt og kaldt at det hastet med å komme til det gode og varme hotellsuiten, vår så pappa heiv oss inn i en annen taxi mens mamma murret i baksetet at det var nettopp dette vi ikke skulle gjøre – bli taxishanghaiet. Sjåføren kjørte oss først til et hotell i sentrum – luringen, men siden vi skulle 7 kilometer unna, gikk vi ikke av og gjentok Rinas, Rinas. Nå ble det pappa som murret om at han, sjåføren, prøvde å lure oss, og at vi måtte ha avtalt sum klar, og at han ikke fikk denne avtalte summen før vi var ute av bilen ved hotellet. Selvfølgelig var det jeg som hadde avtalt sum siden jeg hadde storhandlet i sentrum og hadde vekslepenger. Her duger ikke kredittkortet ved handel. Så skjedde, og blåfrosne snublet vi inn på hotellet og opp på rommet som selvfølgelig ikke var varmt siden romnøkkelen var den som aktiviserte strømmen. Men hotellets varme kakao hjalp godt.

Nå er det like før sengetid her i suiten. I morgen skal vi på ny runde ut, men mamma nekter å dra til sentrum igjen og fryse. Hotellet sier det finnes et supermarked i nærheten, så jeg antar at vi drar dit og kan muligens handle innomhus selv om mange innomhus er kalde murhus.

Wellcome luxus

Wonders of wonders, miracles of miracles. We have reached sivilication in Tirana.

I alle fall synes jeg det, og jeg er et luksusdyr. Vi har ankommet Tirana airport hotel og skal være her til vi reiser heim. Masse fordeler her: 1) Ingen gigantisk trapp. 2) Varmt vann. Her må jeg ile til og tilføye at dette mitt og mitt alene sitt syn. Hertingene skriver nok ikke under på dette.

Vi forlot altså hotell Kolagij i Himare i går i dundrrende tordenvær med lyn og skrall og påfølgende regnvær. Jeg hadde jo ønsket meg noen dager i Tirana, ellers hadde vi sikkert blitt lengre under skråtaket der. Så skjedde det underlige, eller kanskje jeg heller skal si universelle at straks man pakker og drar, gjør sjelen seg klar for bestemmelsesstedet – og bestemmelsesstedet var jo Planterhaugen. Slik er det også når vi forlater Philadelphia. Jeg pleier ikke ha lyst til å forlate, men i det øyeblikk vi sitter i bilen på tur til New York, er det kun det å komme heim som gjelder. Så også da vi forlot Himare og hadde et eller annet usikkert overnattingssted i sikte. Jeg lengtet heim, tordenen rullet. Det samme gjorde Adriaterhavet, og jeg ga blaffen i det jeg hadde lest at mellom Himare og Sarande er det noen fantastiske SMÅ landsbyer med noen få hus og DEN stranda. Og at dette ville bli Adriaterhavets turistperler. Jeg tenkte bare på min gode seng heime og en varm dusj.

Varm dusj er nærliggende tanke. Siden vi forlot Tirane ved ankomst har vi vært hengitt kaldt vann. Jeg kaller det kaldt selv om det kanskje kan kalles lunken minus, minus. I alle fall har ikke jeg dusjet, bare vasket meg i vann fra gassblusset. De andre to har dusjet. Men la oss si det slik: da vi i kveld gikk for å spise middag her på Tirana airport hotelm så mamma og jeg ut som vi etterkommere av Dundor. Enhver som har sett tegninga av Dundor-Heika i Inga Bjørnsons book med samme navn skjønner hva jeg mener. Dundor-Heikka har fettete, stritt hår som strutter i alle retninger. Pappa har ikke dette problemet, men så har han heller ikke noe hår som kan bli fett og strutte i alle retninger.

Fra Sarande sør i Albania kjørte vi mot øst i landet og selvfølgelig over en fjellovergang. Ikke så spektakulær som den mellom Vlore og Himare, og ikke så høyt til værs. Til gjengjeld tordnet og lynte det, og regnet det. Samt at det lå en del tåke –og det var en fordel siden vi da ikke så stupene for godt. I Gjirokaster bremset pappa opp ved – ingen bør bli forundret – et hotell for de lokale der de satt og røkte og nøt et glass av et eller annet. Der overnattet vi naturligvis. Men varmepumpa fungerte og teppene var tykke, så jeg sov kongelig der. At varmtvannet som var lovet, ikke var varmt, brydde jeg meg ikke om.

Vi ruslet litt Gjirokaster om morgenen. Jeg var livredd for at noen skulle foreslå besøk ved byens severdigheter fra ottomantiden eller fra Enver Hoxhas museum – partisanlederen som ble Albanias mektige president etter krigen og som i sin politikk til slutt gjorde Albania til et av de mest isolerte land i Europa. Han var fra Gjirokaster. På turen har vi sett masse av de forsvarsverker og betongammer han lot oppføre for å forsvare landet mot ytre (eller kanskje indre) fiender. Heldigvis ordet ingen om noe sånt. Kanskje man var mettet fra Himare og omegn. Jeg tenkte bare på luksus i Tirane. Jeg er et luksusdyr. Nå tok det litt tid i jGirokaster for pappa skulle kjøpe seg sko, og av alle ting hadde han ikke sokker da han begynte å prøve sko. Resultatet var at da han fant passende sko, la ekspditrisen som antagelig var eieren av den lille butikken,  tre par sokker i posen on the house. Kanskje fordi hun så han ikke hadde sokker eller kanskje fordi han ikke prutet. De var uansett skambillige.

Gjirokaster ligger i en høgfjellsdal a la Jesenice i Slovenia. Da vi om morgenen våknet og så at snøen lå ganske lang ned i fjellene og at dette hadde kommet uværsnatten før, gjett om vi var glade for at vi hadde passert de fjellene før snøen kom. Men det må jeg si, at fra Gjirokaster og mot Fieri ved kysten kjørte vi gjennom et meget særpreget høgfjellslandskap. Det anbefales virkelig å ta kystvegen sørover i Albania og innlandsveien heim eller vice versa.

Sa jeg at strømmen var borte i deler av området den tida? Vi kjørte fra et strømløst Himare. Heldigvis hadde Gjirokaster strøm, så rommet ble varmt etter hvert, men på tur videre mot kysten var det strømløst. Et sted stoppet vi for å ta en drikkepause – eller faktisk bare for å ta en pause oppe i de spesielle områdene. Strømløst. Det jeg har sett er at kvinner jobber og menn sitter ved et bord, men her måtte tydelig mannen i huset hogge litt ved. Vi tok nå uansett vår tradisjonelle juice og brus. Så fant mamma ut at hun skulle kjøpe raki, lokalt brennevin her. Og det ble solgt på store vannflasker. Hun fikk kjøpe på en liten vannflaske og prøvde å merke dette med penn siden rakien er blank som vann og var en vannflaske. Kvinnen bak disken kunne ikke engelsk, men man trenger tydeligvis ikke forstå allverdens språk for å forstå. Hun tok opp et garnnøste og bandt en tråd om flaskehalsen. Så den vannflaska med svart garn rundt halsen er ikke vann.

Jeg holder på å sovne her jeg sitter i luksussuiten på Tirana airport hotel etter en bedre middag. Vi kom altså fram hit i kveld. Hipp, hipp, hurra. Og da vi sjekket inn ga de oss DEN suiten til samme pris som det rommet vi hadde da vi kom hit første natt. Og som nevnt, vi har spist middag med håret fett strittende utover, men nå skal det dusjes og god natt.

domantrener

P.S. Torbjørn Færøviks bok  India. Stevnemøte med skjebnen er ikke anbefalt ferielektyre. Voldsomheter, overgrep og elendigheter.

Da forlater vi det som var basen vår i åtte dager

Nu sitter vi og har spist nest siste frokost her på verandaen under skråtaket. Rett nedenfor ruller Adriaterhavet friskt. Det har blåst i natt. Men verandaen er i vindly. For å bruke språket til Janet Doman stimuleres alle våre pathways into the brain. Auditivt og visuelt – vi hører og ser havet. Lukt, vi nesten kjenner lukten av den – og husets nypressede appelsinjuice fra egen hage både lukter og smaker og tirrer følgelig ikke de sansene, de pathways into the brain. Det blåser tydeligvis nede ved havet, men det som når oss her på verandaen er en mild solvind – og den fullfører sansestimuleringa, den taktile pathway.

Noen av oss blogger og noen leser gjennom manus på neste bok vi skal utgi: Just Qvigstads Lappiske ordbok fra Kaldfjord og Vesterålen. Noen biler kjører forbi, de legger seg inn i rullinga fra havet.

Vi har altså bestemt oss for å snu i morgen slik at jeg får de dagene i Tirana jeg har ordet om. Demokratiet fungerer. Mindretallets ønsker blir også hørt. Snu og snu, forresten. Tirana ligger nord for oss. Siden vi skal returnere via den indre veien – vi kom hit via kystveien – må vi først kjøre mot sør, så mot øst, før vi kan heade nordover.  Vi beregner to dager på turen og vil kjøre bare på dagtid.

Nå har vi bare et problem her, en utfordring, og det er den totale prisen på hotellet. Vi har altså bodd tre personer og hatt frokost hver dag. Vi har fått appelsiner i fleng, oliven og olivenolje, julemiddag og har to ganger fått vasket klær. Egentlig hadde vi beregnet å bare «skylle opp» ved behov. Klærne i bagasjen er av typen «lette å skylle opp». Men så tilbød altså vertskapet seg til å vaske klær – og vi fant ingen måter å si nei på. Så vi takket ja.

Vi har altså bare ett problem – regninga som ikke inneholder alt vi har fått i tillegg, og som i følge hertingene er så liten at de føler det er flaut. Samtidig kan man ikke betale ekstra, føler vi. Så hva nå, lille mann, for å låne Hans Falladas boktittel. Vi har drøftet om vi kan sende en tusen takk for oss – gave fra Norge? Eventuelt hva?

domantrener

Det er kveld, og vi skal pakke. Vi har vært ute og har for siste gang klatret opp vindeltrappa og steintrappa. Bilen er tanket på naboens bensinstasjon, han sjakkspillende typen. Jeg kjøpte 10 pakker Malboro, gave, for å ta med heim, og han la i posen en pakke kaker og juice on the house. Kakene ligner spekulasi – internasjonal mat, vi fikk det hos den lille runde mannen, Lee Kaltenbahch, oppe i fjellene nord i USA. Hans bestemors oppskrift. Han hadde laget dem sjøl, sa han. Så også her antar jeg. Laget sjøl. Derfra dro vi til sentrum og spiste middag på samme sted der vi spiste den dagen vi kom hit til Himare.

Pappa har hevet fram koffertene, så her bærer det løs.

Laid-back jul

Da sitter vi på lillejulaften morgen i vår lille loftsleilighet og venter på havregrøten pappa koker på glassblusset. Det er to timer til frokost bestående av omelett, tomat og husets nypressede appelsinjuice.Vi har enda sjøl glutenfritt brød nok. Når det er slutt, går vi over på glutenfritt knekkebrød. Havregryn er vårt faste følge og like selvfølgelig som kredittkortet når vi reiser.

Akkurat nå legger sola seg over Adriaterhavet. I dag skal vi ta en lengre dagstur til Sarande. Derfor er vi litt tidlig oppe. Vel, tidlig og tidlig fru Blom. Tidlig i forhold til når vi ellers har stått opp her, ikke i forhold til Borkskogen.

Dagen etter. 24. desember

Sør-Albania er jammen et fjelland der fjell og åser går ned til havet. Antagelig dyrker de de trenger på små platåer, for dyrker gjør de og driver jordbruk. Veien til Sarande krøkte seg fram over fjell, men på langt nær ikke som veien fra Vlore til hit til Himare. Sarande er en stor by med trange gater der biler står parkert overalt i gatene. I så måte lignet det gatene i Monaco. Man kan vistnok parkere slik, og pappa er blitt albaner og hiver bilen inn i en sprekk en gate. Sarande vokser og vokser og får masse turister. Fra Norge kommer man med Ryan Air fra en av flyplassene på Østlandet og til Corfu. Derfra er det bare en halv time med hydrofoil til Albania/Sarande. Der går også bilferger mellom de to land.

Det merkelige skjedde at jeg som liker store byer og liv lengtet tilbake tilbake til freden og roen i Himare. Folk her er hjelpsomme og uten å være påtrengenede og man er meget laid back. Vi lever et kompromissliv mellom de ønskene vi tre har for ferien. Pappa og jeg liker å lode, og vi kunne nok lodet lange dagsturer her fra Himare. Mamma vil ha ro, så baksetet bremser litt på lodingene. Vi har funnet en gyllen middelvei på dette. Noe annet som har skjedd og som forundrer meg litt, bananspiser som jeg er, er at jeg foretrekker stedets mandariner framfor bananer. Det sier litt om mandarinene her.

Det er julaften morgen i et land som under kommunistregimet proklamerte seg som verdens eneste ateistiske stat. Hvordan status er nå er jeg usikker på, men mener å ha lest at mange er muslimer. Her vi bor er de sannsynligvis gresk-ortodoks. Vi har sett en gresk-ortodoks prest rusle rundt. Ellers virker det nå som om man har sine juletradisjoner. Unger går rundt med et slags instrument og spiller og synger for snop. De ringer på dørene og synger. Ingen av dem kom opp til takleiligheten vår, men da vi satt ute på verandaen, så vi dem betrakte oss og tydelig drøfte om de skulle gå opp. Like tydelig var det at «lillebror» - den minste i følget, var den som ble pushet for å gå, men han gikk ikke. Vi har sett LITT julelys. Virkelig litt. Og da innendørs i en kafe. Ellers har vi sett noe som ligner skumplast-juletre. Vi har ikke spurt våre hyggelige og hjelpsomme verter om tradisjoner. Vi har lyst til å bare observere og ta inn og ta imot det som byr seg.

25.desember

Her må jeg som frøken GPS rekalkulere og rette opp en feil. Jeg sa det var lite julepynting her i Himare, men det bildet endret seg drastisk. Vi dro jo lillejulaften på en litt lang dagstur til Sarande. Da vi julaften kveld tok oss en tur til sentrum av Himare, hadde julepynten kommet opp. Ikke i store mengder, men nok til at man så det var et julepyntet sentrum. Antagelig hiver man opp julepynten 24. desember, og 25. desember er den dagen man har julaften. Butikkene var åpne, utestedene likeså. Det er mange utesteder her med noen bord ute og noen bord inne – og NB jeg har bare sett menn sitte ved disse bordene med et glass. Og de virker absolutt ikke beruset. Kvinner sitter visst ikke der. Menn bare drikker. Det står ikke mat på bordene, og det selges ikke mat. Takket være vårt hyggelige vertskap har vi funnet et spisested der vi stikker innom iblant og spiser. Jeg tror vi er de eneste gjestene. Ellers er det familien som sitter der og spiser. Her ved siden av hotellet der vi bor, er det også noen barer eller hva jeg skal kalle det med bord ute. Der kan man kjøpe noe å drikke. Vi stikker ofte innom dem og på en måte etablerer oss i nabolaget. Såpass at folk hilser kjent når vi kommer. Albanerne er som jeg nok har nevnt hjelpsomme og hyggelige uten å være påtrengende. I alle fall slik vi har møtt det.

I dag er det altså julaften her. Strømmen var borte en liten stund i morges, men da sov jeg og merket ikke noe. Vi hadde på forhånd bestemt oss for en leidback ferie der vi tok ting som de kom, og det har vi også gjort. Blant annet beregnet vi oss en julemiddag av albanske pølser, tomat og salat. Vi har som nevnt gassbluss og kjøleskap her under skråtaket, og har det fullstendig perfekt. Utpå dagen gjorde vi oss en runde ut i vår blå opel, og da vi senere skulle begynne på julemiddagen, dukket det opp tre tallerkner på døra – julemat. Vertskapet syntes vel vi skulle ha noe slikt. Da det nærmet seg solnedgang gikk vi ned til stranda eller fjære som vi nordlendinger kaller det, tente et bitte lite bål og satt og så sola forsvinne i havet samtidig som fiskebåtene gikk til lands. Derfra gikk vi til bensinstasjonen - som også har utebord - og tok oss juice og brus. Der satt innehaveren og spilte sjakk med noen andre.

Fjæra og fjæra fru Blom. Jeg kan ikkE se at det fjærer og flør her ved Adriaterhavet. Jeg vet ikke hvorfor. Vanligvis pleier jeg google og lete etter informasjon når det er noe jeg lurer på. Men faktisk gidder jeg ikke prøve å finne ut hvorfor det ikke fjærer og flør her slik det gjør hos oss. Jeg er ellers en hund etter å vite, så det må være miljøpåvirkning som gjør meg mer laid-back.

Apropos hund, så går det to hunder her ute som antagelig tilhører stedet  - og det underlige er at de ikke bjeffer på oss i det hele tatt. Jeg har ikke hørt dem bjeffe på andre heller. Om natta  kan jeg høre en hund halse et stykke unna, men jeg tror ikke det er en av våre hunder.

Og nå er vi under skråtaket. TV’en har vi bare slått på en gang og så slått av igjen av forståelige grunner. Men vi har med oss fantastiske victor-reader og lydbøker fra lyd -og blindeskriftbiblioteket. Perfekt det også.

Mamma og pappa trives så altfor godt her i Himare at jeg frykter for at jeg blir nedstemt i mitt ønske om noen dager i Tirana før vi snur nesen heimover via noen hovedsteder: Tirana – Wien – København – Oslo.

Savner vi noe her i Himare? Jeg savner ordentlige kjøttkaker, men det har vi i  frysen heime klar. Mammas kjøttkaker, og det varmer vi opp når vi kommer heim. Mamma og pappa savner en kopp ordentlig kaffe, men ingen av oss tre vil gjøre noen anstrengelser for å få tak i det vi savner. Vil man ha det som heime, får man bli heime er mottoet.

Da sier jeg god natt her fra skråtaket på Koljagi som jeg anbefaler på det beste.

domantrener.

Are you from Slovenia?

Da har vi nådd basen vår her i Albania. Nærmere bestemt i Himarë sørvest i landet. På internett fant vi et lite familiedrevet hotell her med en liten leilighet på toppen. Det var vanskelig å sitte heime og avgjøre om dette kunne bli basen. Vi måtte se den først. Nå er vi her på toppen av dette lille familiehotellet to trapper opp, derav en vindeltrapp. Akkurat passe stor. Liten kjøkkenkrok, toalett, vann, gasskoker, liten stue og soverom, frokost inklusive. Veranda med utsikt over Adriaterhavet. Dette blir basen vår i juleferien.

Albania dukker første gang opp i bysantiske nedtegnelser på 1000-tallet. Landet har en meget omskiftende historie som del av greske stater og osmanske sådanne. Bare med et avbrudd i 1444 da en ung albaner organiserte Albania som en uavhengig stat. Jeg går ikke inn på de osmanske voldsomheter i den sammenhengen. Uavhengigheten varte i ti år at Skanderbeg, den albanske nasjonalhelten, døde. Da klarte osmanerne å ta landet igjen, og det sies at man i århundrer etter det kunne se spor av deres hevnakter. Albania ble i løpet av denne tida tvangsmuslimifisert. I 1912/Balkankrisen prøvde landet å bli uavhengig og ble det med støtte de store mektige land som Storbritannia og USA. De ønsket å slå tilbake osmanerne, og samtidig hindre Serbia adgang til Adriaterhavet. Albania ble invadert av Italia under andre verdenskrig, og da Mussolini måtte gi tapt i 1943, rykket Tyskland inn både i Italia og her som redningsmenn. Ved krigsslutt ble det opprettet en kommunistisk regjering under ledelse Enver Hoxha. Tito i Jugoslavia antok at Albania skulle bli en av republikkene i hans styre, men Hoxha ville ikke ha allianse med erkefienden. Han dannet i stedet allianse med Sovjet. Dette varte til 1956 da Jugoslavia og Sovjet nærmet seg hverandre etter Stalins død. Samtidig ble Sovjets forhold til Kina anstrengt. Albania dannet da en vennskapsallianse med Kina. Mao Sedong proklamerte Albania som et kommunistisk fyrtårn i Europa. Det kommunistiske Albania erklærte seg sjøl som verdens eneste ateistiske stat og ryddet beinhardt opp blant prester og muslimske imamer. Samtidig gjorde man kirker og moskeer om til for eksempel sportshaller.

På 70-tallet nærmet Kina og Sovjet seg igjen hverandre,  og dermed også Jugoslavia. Albania kunne ikke holde seg til noen som var venn med erkefienden Jugoslavia. Og fra nå av ble Albania en meget isolert stat uten allianser, og et av de fattigste og minst utviklede land i Europa. Dette varte til 1990-tallet da murer sprakk også her. Så fulgte et lite 10-år med vold, ødeleggelser og kriminalitet. Nå orienterer landet seg mot Vesten og har søkt om EU-medlemskap.

Dette er årsaken til at vi har valgt å ta juleferie i Albania. Og da vi kjørte fra Tirana til Vlore kommenterte pappa: «Dette lignet ikke på noe annet vi har sett». Om 5-10 år ville dette kanskje ligne det i dag turistiserte Kroatia. Men enda i dag er ikke Albania et turistland.

Landets historie tilsier at det har forfalt. Da vi kjørte fra Tirana til Vlore vistes dette meget godt. Et slitent land, samtidig så vi hvor de renoverte seg. På veiene var det mye tungtrafikk, utrolig mye, faktisk, lastebiler, gravemaskiner etc, og ingen trailere. Flere steder var byggeplasser, men bygginga hadde ennå ikke resultert i moderne hus, hotell etc. Jeg vil anta at om vi kjører samme vei om fem til ti år vil bildet være et annet. Frøken GPS er med oss, og hun fikk oss elegant ut av Tirana i retning Vlore før hun ga opp og iblant sukket «rekalkulerer» uten at hun kom med noen forslag på hvor hun rekalkulerte oss. Men vikaren hennes i baksetet med kart og lupe fikk oss fram til Vlore nesten helt perfekt.  Bare et sted sendte vikaren oss «gammelveien» som kroket seg smal gjennom en skog der folk ruslet i mørke klær og selvsagt uten refleks så kapteinen og rederen i forsetet måtte snegle sakte framover. Frøken GPS’ vikar i baksetet erklærte sin uskyld da en litt nyere vei ikke var avmerket på kartet Hertz hadde forsynt oss med. Guideboka hadde sagt at landets citrusfrukter var meget gode, og følgelig stoppet vi ved første frukt- og grønnsaksbod ved veien ut fra Tirana og bunkret mandariner.

 – Slovnene? skulte han som solgte der. Kanskje skulte han ikke. Kanskje virket det bare slik. Men ting lettet litt da pappa sa vi var norsk. Jeg tror ikke han plasserte Norge på kartet der og da, men det antar jeg var fordi det viktigste var at han fikk avkreftet at vi var av ex-Jugoslavia-folk – og Tito var halvt slovener -  og dermed erkefienden. Ser du Anja, dere slovenere er altfor flinke, og det skal man ikke være. Man skal være på det jevne og helst litt under det.

Her gjør jeg en liten digresjon til da vi besøkte Anja i Jesenice i Slovenia. Vi fløy til Pula i Kroatia der Anja hentet oss. Jeg hadde som vanlig assistanse på flyplassen, og de behandlet oss virkelig uvennlig og svarte ikke på spørsmål. Vi trodde det var fordi de ikke kunne engelsk at de ikke svarte. Senere hørte vi dem respndere på engelsk til noen andre. Brikkene falt på plass da Dusko sa at kroatere ikke likte slovenere. Slovenerne var for flinke. Hvordan ble vi assosiert med Slovenia? Jo, pappa hadde på seg en t-skjorte med I love Slovenia.

Men som sagt, vi spiste mandariner der ved fruktboden i stor ro mens lastebiler dundret forbi før vi la oss på hjul mot Vlore der vi skulle ta natt. Trafikkmønsteret er et annet enn i Norge, noe den hyggelige albaneren på flyet hadde forberedt oss på. «Man må bare kjøre forsiktig så går det bra», sa han. Et godt råd. Kjappe, kjekke forbikjøringer, parkering hvor som helst på veien, folk som ruslet over uten å se seg om etc. Strekka Tirana – Vlore viste godt, syntes jeg, at dette var et gammelt kommunistisk land som hadde sakket akterut og slitt seg ut, men som nå jobbet med saken.

Vlore vet jeg nå er en stor by med en litt finere del nede ved Adriaterhavet og en del for den lokale bermen. Selv om vi ikke visste dette da – gjett hvor pappa blinket inn for å sjekke om overnatting? Følgelig overnattet vi i et iskaldt hotell tre trapper opp. Faktisk var der en varmepumpe som slo seg av hvert kvarter. Da måtte resepsjonisten få den i gang igjen – pussig nok. Mamma prøvde å forklare at det kanskje var flott om den varmet såpass lenge at vi kom oss i seng, men resepsjonisten mente han ikke kunne gjøre noe med det. Mamma sa da at det ikke var synd på henne, for hun kom til å holde seg varm med å gå ned opp de tre trappene hvert kvarter for å hente ham for å få den i gang. Det endte med en slags midt på treet løsning. Vi fikk en masse varme tepper og krøp til sengs, og dæven døtte hørte jeg pumpa slå seg av rett etterpå, men da lå vi godt tildekket, og da vi våknet neste morgen hadde sola overtatt oppvarminga.

Selvsagt var det ikke noen frokost der på hotellet, så vi startet til Himare og bestemte oss for å stoppe ved første matmulighet. Det kom ganske fort i den litt bedre delen av Vlore. Der spiste vi lam mens pappa mumlet at det så ut som en hund de la på grillen til oss. Men det smakte lam i alle fall. Det var litt småsurt inne i murhuset, og de hadde en ovn midt på gulvet med ovnsrør ut der de fyrte. Der satt en gammel kvinne på en stol ved denne ovnen, og hun reiste seg plutselig og hentet en stol til og så hentet hun mamma. Der satt to dronninger på hver sin side av ovnen mens to usle forfrosne plebeiere satt i en krok og hutret. Dagen etter opplevde vi at noen konger på haugen ved et utebord her i Himare bød pappa på en klunk fra flaske. Lokalt brennevin i alle fall. Ingen har bydd meg noe som helst ekstra. Faktisk tror jeg jeg er nesten usynlig her enda jeg ikke ser min like rusle rundt i gatene her. Kanskje synes de slike som jeg ikke skal ferdes løse, jeg vet ikke.

Her protesterer hertingene og minner meg på at jeg fikk en gigantisk stor citron hos nabobar-mannen her i dag. Vi har nemlig som vi alltid gjør etablert en «stampub» - her, en liten gatebar, og eieren ga meg altså en gigantsitron i dag.

Digresjon over. Jeg har aldri ferdes Trollstigen og vet ikke hvordan den er, men å passere fjellene mellom fjellene Vlore og Himare slår alt jeg har opplevd av slike ting. Tusen spektakulære meter oppover i smale og meget krokete veier og tilsvarende stupbratt ned. Mens vi sneglet oss der, tenkte jeg på det jeg hadde lest at den kommunistiske regjeringa i Albania etter krigen aldri fikk helt kontroll med fjellfolket som hadde sine egne høvdinger og sitt eget regelverk. Hvem kommunistene enn bygde disse betonggammene for vet jeg ikke. Kanskje for å beskytte seg mot ytre fiender som Albania på den tid hadde på alle kanter, eller kanskje også mot indre fiender. Men her og der så vi forsvarsverk i fjellene. Noe av dette som en lav betonggamme med skytehull.

I det sola gikk ned kjørte vi inn i Himare og fant basen vår. Nå er vi altså etablert her i Himare som virkelig er en small village by a fjord. Og jeg antar vår lille blå opel er gjenkjent som gjestebil. I dag var mamma innom nærbutikken som i størrelse er som en liten kiosk og kjøpte noe til kvelds. Hun hadde ikke vært der før, men det hadde pappa og jeg. Da hun gikk ut hørte hun innehaveren si norsk om henne. Ordet norsk er lett å gjenkjenne. Ellers bruker de en del samiske ord her om enn de har stokket om på betydninga. Vi finner girjie, spile og birra her.

Da sier jeg godt natt her fra skråtaket i Himare. I morgen kjører vi en tur til nabobyen Sarande som er litt større. Hva vi gjør julaften vet vi ikke enda.

Kjærlighet ved første blikk?

Da er vi ankommet Tirana og har sovet som flaggermuser (jeg antar de sover godt) på Airport hotel. Nå venter vi på frokosten sultne som en våken flaggermus, men her er det bare å vente, for frokosten bestilles av kelner.

 

Egentlig er det utrolig at vi er her i rute, i forhold til plan. Vanligvis er ting som et velsmurt urverk der alle deler fungerer og gjør at totalitene også fungerer. Da legger man ikke merke til de ulike deler av dette urverket. Men så noen ganger er det en liten del som ikke fungerer helt, og knirker det i litt urverket – og noen ganger stopper det helt opp.

Slik er våre reiser vanligvis – et velsmurt, velfungerende klokkespill m ed de flotteste melodier. Denne gangen ble spillet litt annerledes. Da vi i går skulle sjekke inn på Evenes på vår Euro-bonus-reise til Tirana (og her må jeg skyte inn at siden det var Euro-bonus, hadde vi tre innsjekkinger, tre referansenummer, en for hver bonusholder – og den svensken som brukte 1 ½ time på å lehhe denne bonusreisen, la opp samme rute på oss. Såklart.) Da vi skulle sjekke inn til Tirana oppdaget hun på flyplassen på Evenes at jeg fra Oslo slulle fly en annen rute til Wien enn de andre to. Fra Wien skulle vi så united reise til Tirana.

 

Det er her jeg begynner å forundre med over dette med demokrati, men det skal jeg komme tilbake til.

Der stod vi altså påEvenes i ett par sko og prøvse å ringe SAS og Eurobonus om endring av min billett. Nei, systemet tillot ikke endringer. Hva med alternativ 2? At man bare byttet navn på billettene slik at en av hertingene reiste alene? Nei, datasystemet tillot ikke det heller. Da tok pappa affære: «Vi reiser til Oslo. Dit har vi i alle fall samme reiserute. Så går vi på SAS der og tar ting derfra.» Slik ble det. Selvsagt var flyet en time forsinket hvilket betydde en time kortere tid til å forhandle med SAS – en forhandling der jeg så sindige Per Skåden argumentere mot dette med  at datasystemet ikke ville ha endringer. Etter at han rolig hadde sagt at det satt sikkert et menneske et eller annet sted  og kunne overstyre dette systemet og at man måtte ringe dette mennesket, begynte ting å skje. Første steg var at SAS sa at de ville betale vår reise til Tirana, men at de måtet finne nye ledige plasser – og at det nok ikke ble før i morgen. Neste steg kom plutselig og kjapt og var en beskjed om at vi skulle fly via Dussedorf til Wien og Tirana – og at vi måtte løpe for å rekke det flyet. Så løp vi bagasjen gjennom, deretter gjennom Gardermoen for å rekke flyet. Og her kommer jeg inn på funderinger omkring drifter og behov der jeg satt trygt i rullestolen vi pleier låne på flyplasser. Saken var at jeg var skrubbsulten, hadde ikke spist den dagen. Et behov. Pappa var iheltørst, han hadde spist noe salt om morgenen. Et behov. Mamma påstod at hun holdt på å tisse seg ut. Tre viktige behov som ble overstyrt av behovet for å rekke flyet til Dusseldorf.  Noe vi gjorde – og der løp en på do, en heiv seg over matpakka og en skaffet seg en flaske vann.

Å fly til Tyskland får meg til å assosiere omkring alle de gangene vi har løpt gjennom Frankfurt på tur til Philadelphia. Det var før vi begynte å fly direkte Oslo-New York og der ta leiebil. Noe annet som hadde endret seg siden den gang er at vi særlig det siste året har lyttet oss gjennom lydbøker om krigen spesielt om krigen på Nordkalotten. Herunder krigsoppgjøret, og da også om hvordan krigsoppgjøret ble for tyskerjentene og deres krigsbarn. Dette var infor jeg ikke hadde da vi løp gjennom Frankfurt. I Dusseldorf derimot lå denne infoen som et bakteppe på scenen og jeg betraktet omgivelsene ut fra dette. Det var barn og barnebarn av tyskerne i Norge jeg så, og han som kom som min assistanse, passet perfekt inn i rollen jeg tildelte ham. Stigmaet. Han var rank, grundig og kontant. Jeg kunne se ham for meg i ulike situasjoner i Norge. Dessuten var han sjarmerende og jeg kunne se ham sjarmere norske kvinner.  

Allerede på flyet fra Oslo til Dusseldorf var jeg inne i settinga fra krigshistorien. Jeg tenkte på det jeg hadde hørt om reisene til tyskerjentene forvist fra Norge til Tyskland. Særlig en beskrev hvordan hun stop på dekk så ofte hun fikk lov og speidet etter miner. Det gjorde også deler av mannskapet. En viktig jobb. Der jeg satt  i flyet tenkte jeg at om det rystet litt- litt urolig vær – var det i alle fall ikke miner der – vel, i alle fall ikke fysiske sådanne. Nå ligger det jo en del psykiske miner i luftrommet over Europa. En stor nabo-bror har f.eks. lagt psykiske miner både i lufta og undervanns hos en litt mindre nabobror.  Og by the way: Søder og Sverigedemokratene mener samer og jøder ikke har noe i Sverige å gjøre. Da må han jammen legge  om sin politikk før den smeller tilbake i fleisen på ham som en strikkball. Politikken holder på å sluse hele dert germanske svea-folket over til Norge. Ringer man SAS eller Norwegian f.eks. sitter tyvârr og ursâkta-folket der og ikke forstår. Tyvärr. Ursäkta. Det er klart at når svearna er skivset ut til Norge, kommer innvandrerne inn og fyller de tomme plassene.  Hva kunne han egentlig forvente ses med sitt egent folk fordrevet til Norge. Men samene, som han vil fordrive, klarer han ikke.  De driver med reindrift med reindrift, noen av dem. De flytter att  og fram i ødemarken og høgfjellet og roper om Lappecodisillen, Reinbeitekonvensjonen og at de har beiterett i Norge. Men de holder seg nå helduigvis i ødemarkenne og på høgfjellet og sitter ikke i telefonen med sine tyvärr og ursäkta og feilbooker folk. Konklusjonen kan bli at Sverigedemokratene kan få et Sverige som består av samer og innvandrere. De andre er i Norge.  Det er kanskje her snauskalle-Putin, som man ikke skal spøke med, han har tross alt vært KGB-sjef, ser sitt snitt og rekogniserer i lufta og under vanni Sverige. Kanskje han også vil fylle det tomrommet som oppstår når svea-folket sluses til Norge?

Her blir det travelt og mitt kroktanke om akk-a-mei-folket må vente tilen annen gang.

Fra Dusseldorf til Wien og så til Tirana: På flyet til Tirana reiste vi sammen med en annen folkegruppe, mørkhårete og brunøyde albanere. En av dem hørte oss snakke norsk og han ble vår selvoppnevnte hjelper på flyplassen. Han bodde nå i Oslo. Også flere ville hjelpe. Sjåføren på Tirana Airport hotel hentet oss på flyplassen og vi nevnte den hjelpsomheten, sa han nesten snurt: «Of course we are helful. We are Albanians.» Den lilel tida vi har vært her har vi sett nettopp det.

Jeg er nesten litt forelsket i Albania.

 

domantrener

Når vi har reist på noe foruten i embets medfør; FHC, ABR, Smartbrain, Tomatis, har vi reist til noen, Anja i Slovenia, Magda i Litauen og Polen, Basia og Svein i Gdansk…Denne gangen er vi on our own, uten kjente, med leiebil, GPS, kart og infobøker.

 

Ikke mine ord

2014Hervieu – omsett og litt omarbeidd versjon ved Tove Bakke

Hélène Hervieus føreord til den franske utgåva av Magne Skåden:”Un jour la montagne s´est deplacée”, Les Impressions Nouvelles 2013 – norsk tittel: ”Jeg er ikke en fjellklatrer”, Skániid girje 2008.

Det er ei røyst som kjem langt, langt borte frå. Ein litterær UFO.

For det første rent geografisk, ettersom eg som skriv dette bur i Paris og forfattaren nær ein fjord i Norge, i bygda Planterhaug (nordsamisk: Lántdievvá) nord for 68 breiddegrad ein stad, mellom Lofoten og Narvik. Deretter fordi denne mannen som gjerne kallar seg sjølv Robocop og har tatt domantrener som mellomnamn, kom til skrivekunsten så seint som i 2005. Då språket -- vi kunne seie tunga hans -- på denne måten vart slept fri, byrja han straks å snakke om det å vere innestengd, og om hus der han skreik utan at nokon høyrde. Magne Skåden lir av hjerneskadar. Men som han sjølv seier, med ein humoristisk vri: ”Eg har eit mentalt handikap, men eg er intelligent.”

            La oss gå litt tilbake.

            På bokmessa Salon du livre Paris våren 2011 var nordiske forfattarar  æresgjester, og eit av mine oppdrag i den samanhangen var å oversette ein del tekstar som skulle gi eit gløtt inn i den samiske samtidslitteraturen. I Frankrike er denne folkegruppa lite kjend, og enno gjerne kalla Les lapons. Derfor trongst det litt ekstra og oppdatert innføring om dette folket på Nordkalotten som er spreidd i fleire nordiske land – Norge, Sverige, Finland og ein del av Russland. Her konsentrerer eg meg naturleg nok om dei norske samane. Somme lever som nomadar med reinsflokken sin, men svært mange har etterkvart valt å bli bufaste, ved sjøen eller i innlandet. Dei mest kjende større busettingane i Nord-Norge er, utanom Tromsø, Kautokeino og Karasjok. Men det er også slik at Oslo er den største ”samiske” byen i Norge. Norske samar har eige parlament og eigne radio- og fjernsynssendingar på samisk.

            Samefolket er ein minoritet med eige språk av finsk-ugrisk opphav, men med fleire lokale variantar. Ein del forfattarar har likevel valt å skrive på norsk, og dermed kunne nå eit publikum også utanfor sitt eige språksamfunn. Blant prosateksane og dikta eg fekk tilsende, stort sett på det jamne litterært sett, skulle eg oppdage fire noveller av ein heilt ukjend forfattar, Magne Skåden, og eg blei raskt både forfjamsa og uroleg av det eg las -- og fengsla.

            Utanom fornamnet som fortalde meg at det var ein mann, visste eg ingen ting om dette mennesket. Alder? Bakgrunn? Trass i at eg hadde store vanskar med å oversette den svært eigenarta prosaen hans, som bevegar seg framover i sirkel på sirkel som ringar i vatnet, eller i spiralform, merka eg at eg dykka ned i eit univers eg ikkje hadde nøklane til og som eg måtte oppfatte litt om senn. Språket er presist, inntrengande, einvist, med ein struktur som til tider følgjer tradisjonell forteljeform, men også med gjentakingar som om eit ord kan brukast om att og om att utan å få svekka innhaldet. Han som skriv har ein heilt eigen måte å nærme seg og bruke språket på, ein stad mellom tvil, begeistring og undersøking, som forvirrar og fascinerer den som les.

            Magne Skåden og eg avtaler møte i Paris til bokmessa, og eg kan knapt vente med å få ansikt og røyst på denne forfattaren som eg skal vere tolk for på fleire arrangement. Ein ting var sjokket i møtet med tekstane, det er også eit sjokk å møte mennesket Magne: Han har fysikk som ein tenåring, som ein stor gutunge, men så er det dette gjennomtrengande blikket, som kunne tilhøyre ein stor sjakkspelar.  Norge har allereie ein sjakkmeister i unge Magnus Carlsen; kan dei to vere gjorde av same stoff? Faktisk har Magne Skåden har store vanskar med å samle det blikket. Han har store vanskar med å røre seg, har ukontrollerte gestar og kan ikkje snakke anna enn via tredjeperson (far, mor, personleg assistent) som han gir signal ved trykk i handa – ein slags kode som så blir overført til papir. Eg er med eitt hamna i science fiction-land.

            Men smått om senn fell puslespelbrikkene på plass.

Magne er fødd i 1977 og er nummer to av tre søsken. Den eldste er den kjende lyrikaren Sigbjørn Skåden, (nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2007, gjest på Marché de la Poésie i Paris mai 2011), faren er bibliotekar og las mykje for barna i oppveksten, mora og den yngre søster samlar inn og redigerer samisk tradisjonsmateriale. Ein kan godt seie at Magne har bada i litteratur sidan han var liten. Så han skil seg ikkje ut frå resten av familien, påpeiker han muntert, ”iallfall ikkje når det er snakk om litteratur”. ”Vi bur i ein skog, det er vi og ein elg. Sjølv elskar eg pulserande storbyliv, og kunne godt tenkje meg å bu i ein storby med alt den har å by på. Men kjem eg til å flytte til by og bu der aleine? Nei, ikkje enno. Kanskje aldri. Eg veit ikkje. Inntil vidare trivst eg godt med å bu saman med dei eg bur med.”

            Denne unge mannen har vakse opp i ein samisk tradisjon der det er heilt vanleg å fortelje historier. Dei har han høyrt mykje av i barndommen, fortel han, dei har som oftast ein moral eller er oppdragande på andre måtar.”. Han likte å leike seg med forteljingane,  tenkje vidare, vri og vende på dei i hovudet, ”ta opp igjen tråden der forteljaren stogga. Dette har gitt farge til skrivinga mi. Når eg skriv, kjennest det ofte som lesaren sit framfor meg, lyttar og følgjer meg, og tar over når eg stansar, slik eg sjølv gjorde med historiene eg høyrde da eg var liten.” Dette bildet, denne tanken om ein tekst som ikkje endar er kjerna i det han skriv, og kanskje det vakraste uttrykket for desse bortgøymde orda som ingen eller ingenting heretter kan få til å teie.

            Sine første ord fekk han ”klort ned” 23. april 2005. ”Det sprang fram ut frå sterk trong. Snøen var nesten borte og naboen hadde lovd meg ein tur i snøscooteren, og det gjekk opp for meg at han hadde gløymt heile greia. Kva skulle eg gjere for å minne han på det? Da greidde eg rett og slett å bruke den metoden eg var lært opp i – Domanmetoden – og fekk sagt at vi måtte få tatt den turen, det hadde eg så lyst til.” Dei første orda hans var altså fødde av frustrasjon, av at han nekta å innsjå at at lovnaden han hadde fått, ikkje kom til å bli halden. Liknar ikkje dette, i kortform, på historia og tragedien til samefolket fram gjennom tidene? Ord som uttrykker eit sterkt ønske, ord som også krev sin rett, sin rettferdige del. Orda vart for Magne alfa og omega i ei ny verd der han kunne kommunisere med dei andre: livet oppsummert, komprimert i ei lita rad med teikn. Som ein åre av så kostbart metall at du ikkje vil risikere å tømme den. Det akutte behovet hans for eit språk forvandla seg til eit akutt behov for liv.

            Etterkvart kjem fire bøker som  fortel om erfaringane hans på Domaninstituttet i Philadelphia (The Institutes for the Achievement of Human Potential), og om kampen med det norske helsevesenet for å få godkjent dei gode resultata av den spesielle treninga han følgjer: Jeg er fri! (2006), Jeg hadde en underlig drøm! (2007), I mine drømmer åpnes hus! (2008),  Hør verden: Lukkede hus er ikke tomme hus! (2010). Men så inviterer Forfatterlaget i Harstad, der Magne Skåden er medlem, han til å delta med nyskriven tekst i ein antologi. Forteljinga ”Jeg er ikke en  fjellklatrer” blir  starten på samlinga med same tittel (2008), som er skriven i ein raptus før den brått sluttar: ”Eg kjende at eg var ferdig, sjølv om eg ikkje var ferdig. Å skrive meir vart som å klemme vatn ut av ein stein.”

            Denne samlinga vart lagd merke til, Universitetet i Tromsø (det nordlegaste i verda), har tittelen i lista over bøker til samiskstudiet, under kategorien ”samisk litteratur på norsk”. (Magne Skåden skriv på norsk, men bøkene er omsette til samisk, og han kan sjølv samisk – og fleire andre språk.) Etter den følgde to bøker til hakk i hæl, den eine vil eg karakterisere som ein indirekte hyllest til den franske surrealistrørsla Oulipo (som han aldri har høyrt om): Gi meg fem ord (2011), den andre som ein underfundig, humoristisk refleksjon med diabolsk snert: Før Fanden får sko på beina - og andre djevelske historier (2011). Begge  bøkene målber eit ønskje om å gi dette mennesket og riket hans ei anna verkelegheit og ein annan rolle. Han har også skrive ei barnebok om hjerneskadar, TomArent har hjerneskade (2012). Det skulle ta han fleire år å finne rette måten å gå inn stoffet på og formidle det for unge lesarar.

Magne Skåden er ikkje snakkesalig – med god grunn. Han har for stor respekt for orda til å banalisere dei og smørje dei utover sidene. Sjølv snakkar han om ein ”flow” som i poesislam, han nøler heller ikkje med å finne på ord etter behov, ord som kan skildre hans verkelegheit, hans måte å sjå verda på. Forfattaren har gått inn i ein slags moralsk avtale eller pakt med språket sitt. Han behandlar det som eit edelt materiale som ein må la få leve, om det blir tvungent og unaturleg, må skrivinga gjerast i samråd, skrivaren og det skrivne må bli einige. Det er prisen for å få til harmoni i hans verd. Sjølv definerer han seg slik: ”Eg har vore ein observatør i livet, og er framleis det. Hjerneskaden har gitt meg ein utsjånad som gjer at det er lett å tru at eg ikkje er her, ikkje er med, og folk har stundom snakka og oppført seg på ein måte dei aldri ville gjort om det var andre personar til stades. Eg har hatt rikeleg med tid til å sitte og observere folk i det stille, når dei ikkje forstod at dei vart sedde eller høyrde.” Forteljingane hans gir oss adgang til dette bakvende teatret, der den som ser går i eitt med kulissane …

Dei aller, aller viktigaste grunnane til at Magne Skåden gjekk til litteraturen, var det tvingande behovet for sjølv å få eit ansikt mot verda, og gi hjerneskaden same ansiktet – egoistiske grunnar, som han seier det, men ”ein egoisme for mitt og andres beste”. Det er eit gjennomgangstema hos han, denne forestillinga om eg-identiteten og den andre, dei andre.

Magne Skådens arbeid står for meg som rått, uslepe, som i Dubuffets art brut, ein kunst som er spontan, utan intellektuelle pretensjonar, som hentar materiale djupt i menneskepsyken. Ei skrift som spring ut av eit indre trykk – eit av dei viktigaste råda Rilke gir i Brev til ein ung diktar. Hos Magne Skåden bevegar tanken seg nesten geometrisk, i labyrintar. Denne samiske forfattaren meistrar ein geografi, eit romleg landskap som ligg utanfor vår rekkjevidd.

Lesaren følgjer steg for steg ein tanke som rører seg i ei verd der sanseinntrykka ofte er deformerte, groteske eller skremmande. Forfattaren drar oss også med inn i eit landskap der så vel stein som stjerner er teikn, som i samisk tradisjon. Er vi framleis i stand til å tolke dei?

La deg rive med av denne spesielle skrivestilen, dette metafysiske universet der det absurde møter eksistensielle spørsmål vi stiller oss, alle: Kven er eg? Korleis skal det gå med meg? Kor er grensa mellom verkelegheit og fantasi? Kan ein nokon gong sleppe unna sitt menneskelege lodd? Kva meining skal eg legge i det eg oppfattar rundt meg? Finst det andre realitetar enn denne? Som Magne Skåden oppsummerer det, på si skarpe og audmjuke vis: ”Eg er ingen Ibsen med sitt ”Jeg spørger kun, mit lod er ei at svare”. Eg spør ikkje heller. Eg nøyer meg med å vise fram: Vise fram verda frå alle vinklar, vinklar som gir folk noko å tenkje på og -- kven veit --, som også opnar veg til sjølvgransking. Dette er utviklingar og bitar av eit liv som ikkje har vore heilt det som det kunne ha vore.” For å seie det mildt! Du kan ikkje anna enn å beundre slik uvanleg mental styrke. Ein moralsk styrke som gjer denne kunstnaren til ein stor ambassadør for samefolket.

For meg som har hatt den store gleda å oppdage desse tekstane, denne boka som står der vegar kryssar kvarandre, er dette ei bok som ikkje kan plasserast i sjanger, som har jordkrafta til sjamanane frå Det høge nord, og som minner oss – enda ein gong -  om at litteratur er synonymt med fridom.

”Kva gir det meg å skrive og utgi bøker?

Kva gir det eit menneske å puste inn oksygen?

Det held ein i live.”

                                                                                  Hélène Hervieu

                                                                       (Paris, 27. Desember[B1]  2012)

Kajsa Andersson kajsa_andersson2001@yahoo.se

Baksidetekst frå bok av han, sjølpresentasjon:

Jeg er Magne domantrener Skåden. I 27 år har jeg vært fange inne i meg sjøl. Nå er jeg endelig fri. Det måtte et amerikansk institutt til for å slippe meg ut. Ta for deg et hvert normalt, intelligent menneske: Og ta fra vedkommende samsynet, slik at han ikke fester øynene når han ser på deg, og du tror han har tomme øyne Ta så fra ham stemmen, og du tror han ikke har noe å si Og ta motorikken fra ham Gi ham autistiske trekk som skjuler følelser og gir et annet reaksjonsmønster Ta fra ham en del taktile muligheter, og du tror at han ikke føler noe Da har dere meg. Det kan se ut som jeg gir faen i verden omkring meg. Det er ikke rett. Jeg ser og betrakter verden rundt meg. Jeg tenker, føler, ler og gråter, selv om de autistiske trekkene skjuler eller vrenger de uttrykk dere ser. Domaninstituttet i Philadelphia gav meg muligheten til å vise hvem jeg egentlig er. De har i 50 år bygget opp en unik kompetanse på hjerneskade. Jeg har nå blitt domantrener av yrke, jeg trener og følger et spesielt program. Jeg vet at mange fagfolk i Norge sier domantrening er verdiløs, men de fagfolka har jammen ikke spurt slike som meg om det! Mitt liv har blitt drastisk endret. Jeg tror ikke jeg er den eneste som er fanget i meg sjøl. Derfor vil jeg fortelle min historie

Ikke mine ord – men gjett om de gjør godt.

God jul

domantrener

           

---

 [B1]Fjerne dette, i og med dei endringane som eg har gjort? Ho visste ikkje da at barneboka var kommen ut, for eksempel

Syskjenbonn og kateter

Det er unaturlig, vil jeg påstå, når man er expatriate på Hedemarken, at man ikke assosierer til Alf Prøysen. Som jeg gjorde der. Hver gang jeg er på Hedemarken, enten hos Annikki og Roger eller hos min gudmor Berit tenker jeg på at jeg en gang skal turiste innom Prøysen-stua og den historien der. Pappa pleier ønske seg en tur med Skibladner. Det er ok for meg, men det er ikke første-prioritet. Etter at vi kom heim fra den samme Hedemarken, så jeg et program om Alf Prøysen. Hans ordkunst fascinerer meg – hvordan han i enkle, med så får ord, får sagt så mye.

Mens vi var på Hamar, var det en severdighet jeg ikke omtalte, nemlig det stupetårnet som er under bygging der. Har man Mjøsa må man også ha stupetårn så det duger.

Mens vi var der, var egentlig ikke dette stupetårnet noe jeg la meg særskilt på minnet. Men da vi kom heim og googlet det, slo det seg sammen med Prøysen-programmet og ble en manifestasjon av at alle har et syskjenbonn på Gjøvik.

Tårn-ideen ble lansert i 2008 av – hold dere fast – en Kr.f. politiker – men bystyret tente selvsagt på ideen, ellers ville det neppe blitt noe annet enn en ide. Fra 2009 og utover ble den da budsjerte 1,5 mill-tårnet en ubehagelig sak. Budsjettet sprakk, måtte ombudsjetteres, sprakk igjen, måtte ombudsjetteres, osv bl.a. pga. feilberegninger av strømforhold og varierende vannhøyde i Mjøsa. Tårnet skulle være et flytende anlegg og ikke botnfast. Det slet seg et par ganger før det til slutt ble tauet til et roligere sted ved Mjøsas bredd. Der så jeg det. Fantastisk å se den da, og enda mer fantastisk å se den for seg etter å ha googlet den og vet at de 1,5 mill ble til 11,5 mill rimelig fort – uten at man pr. dato har stupt derfra. Det som fascinerer meg ved dette er viljen til nyskapelse koste hva det koste ville, behov eller ikke. Jeg håper virkelig at dette ikke blir Hamars hvite elefant.

Nå har jo alle et syskjenbonn på Gjøvik. Så også dette stupetårnet. Syskjenbonnet, Gjøviks stupetårn, står solid plassert på Mjøsas vestbredd, på Gjøvik, reist på dugnad av en båtforening med materiale betalt av kommunen. Sluttsum: 35 000 kr.

Han fikk sagt det, gitar-trubaduren.

Egentlig ganske interessant, denne syskjenbonn.filosofien. Joda, jeg tror vi alle i ulike settinger har vår syskjenbonn på Gjøvik, men jeg tror også at vi alle i noen settinger er nettopp syskjenbonnet på Gjøvik. I mange faser og settinger har jeg en hop av syskjenbonn på Gjøvik, men noen ganger føler jeg meg som nettopp dette syskjenbonnet. Det er når jeg takler verden slik jeg er på det jeg mener er optimalt for meg – da er jeg syskjenbonnet, og Ibsens Kanppestøper har intet hos meg å gjøre. Men så er det andre dager da ting ikke er helt slik, og da er verden full av syskjenbonn.

I blant undres jeg på om det er syskjenbonn-mentaliteten jeg observerer her og der i samfunnet. Alle – vel, nesten alle – vel, mange – vel, noen - vil gjerne vise alle rundt seg at man kan. Man vil være syskjenbonnet. På barneskolen i de første år husker jeg dette med tegninger. Jeg var dessverre ikke ofte i fellsundervisning, men enkelte ting festet seg. Når det var tegning dro noen opp til kateteret og viste tegninga og sa med dårlig skjult stolthet: Æ fekk det ikkje heilt til. Og kateteret forsikret om at det var flott – så det var et syskjenbonn som returnerte til pulten sin. Jeg kan ikke huske at jeg noen ganger følte meg som et syskjenbonn der – men jeg kan levende forestille meg at jeg nok sikkert tok kraftig i for å si at jeg også ville! Og da vet jeg jo av erfaring at ting kom ut som høge skrik – noe jeg antar de andre i klassen vil kunne bekrefte.

Videre tenker jeg i blant på hvor annerledes min skolegang ville blitt om jeg da hadde domantrening og fasiliterte som i dag. Det vil si; om systemet hadde akseptert det. Til og med i dag vet jeg om barn som har sin intensive trening lagt til skolen – der systemet har problem med å aksepetere det. Det blir så masete, synes man antagelig, men det kan man ikke si, så man pakker det nok inn i pedagogiske floskler.

Nå kjenner jeg jo også minst et godt unnatak. En gutt på 12 år som fasiliterer som jeg og også trener intensivt. Slik jeg forstår det har han en fantastisk skoletid.

Syskjenbonn og katetre henger nøye sammen. Man kan vanskelig bli et syskjenbonn om man ikke har et kateter å speile det mot. I dag er bl.a, facebook et slikt kateter. Man går dit med sine “tegninger” og man får en tilbakemelding i form av “liker” og kommentarer. Dess mer “liker” dess mer syskjenbonn, antar jeg man føler seg som. Noen får dette av et bilde der man mentalt kaster stein i en elv. Andre får det ikke selvom de de demmer opp elven og gir den nye løp. Det er da jeg funderer over årsakene. Er det slik at flere forstår det å kaste stein i elven, det er gjenkjennbart, og mange “liker” og kommenterer det. Ikke så mange kan snu tidenes elv, følgelig er det ikke så mange, om noen, som “liker” og kommenterer det. Noen klarer ikke biten med steinkast å heller ikke å endre tidenes elv. Da har man følgelig lite, om noe, å vise for seg ved de sosiale mediers kateter..

Ting er som det kan være i en budsjettdebatt.  De store summene, de man nesten ikke forstår og som er uhandgripelige, kan gå raskt gjennom, mens de forståelige ting, de små poster man kjenner godt, kan bli gjenstand for debatt. Eller kanskje motsatt. Kanskje det er det som skjedde med stupetårnet på Hamar. 1,5 mill kroner er muligens en liten post for det som skulle bli en turstattraksjon, så det blåste gjennom i behandlinga. Nå ble det tårnet virkelig en turistattraksjon om enn på en annen måte enn først beregnet.  Faktisk var det en gang oppe til behandling om man skulle taue det på Mjøsas dybde og senke det etter hvert som summen steg til høyder man vanskelig forstår,

Den seneste tid har det gått en debatt på en facebookside om hvorvidt man kan legge bibelvers der daglig - en slags ord for dagen. Det ble et engasjement av det der noen mente man skulle bli spart for det. Spart for det? Nå er det mye man vil bli spart for, ser jeg i media, bl.a. skal man ha seg frabedt at en tater kjører den drosja man skal ta. Nå har vi her i huset ikke Koranen (tror jeg da) og jeg begynte å undre meg over hvilken reaksjon som ville komme – om det kom noen da – om jeg begynte å legge et daglig sitat derfra. Eller fra buddhismen eller en annen av Østens religioner?

Men uansett, alt dette er uvesentlig når det virkelig bærer til. Om jeg ikke har kunnet på skolen gå opp til kateteret med en tegning og ned som et syskjenbonn eller om jeg ikke har klart verken å kaste stein i elven eller snu dens løp - er uvesentlig. Det som virkelig teller er den dagen jeg går opp til livets siste kateter for å levvere inn mitt livs tegning.

. og her jeg sitter, tenker jeg på hvordan edn tegninga montro skulle se ut. Vil jeg kunne forklare den der ved det kateteret eller bare håpe på at den blir forstått og godkjent?

domantrener