Det går i Sikk og Sakk

Nå haster det virkelig. Tida er en rullende sak, den ruller, eller henruller, hva vet vel jeg om forskjellen annet enn at henruller tydelig antyder at tida ruller noen steds hen.

Jeg har tidligere lagt ut spørsmål om denne tida, hvor den henruller uten å ha fått et eneste svar. Av det tyder jeg at jeg ikke er den eneste som ikke vet  hvor hen tida ruller.

Men hva rulling angår vet jeg tydelig og klart hvor Røsslynget, ATV-en min,  ruller hen. Jeg sitter nemlig låst på rederens plass når den ruller uansett hvem styrmannen er. For noen uker siden rullet den hen til et lite vatn i Lavangsskogen, Lillevatnet. Ikke visste jeg at der var et vatn, og heller ikke at man måtte rulle så oppover for å komme til det lille vatnet. Det bar opp og opp hele tida, og jeg tror nok vi skulle plagdes litt med å finne fram om vi ikke hadde hatt en ofelas, en veiveiser, som dro sammen med oss. Helt uventet ble vi å rulle derhen, for veiviseren tilbød seg sjøl uventet å rulle dit med oss med sin ATV. I det området var det en grotte der elva fra vatnet rant inn. Man hadde vært 1,4 kilometer inn i den grotta. Haugen bak var Gamhaugen, og grotta var Gamholla. I nærheten var to grotter til.

Jeg la bilder på facebook fra den turen, og gjorde det så riimin ramiin som en gjettelek. Jeg regnet med at hvermannsen av mine facebookvenner ikke hadde vært der, og følgelig kunne jeg imponere litt, siden ATV-en og jeg ikke kommer oss opp til de tindene og toppene jeg ser på facebook imponerer. Men alle må ha sine topper, og jeg laget meg en slik – trodde jeg. Trodde jeg. Men ikke før hadde jeg fått lagt dette ut på facebook, så var den der allestedsvandrende Kjell Erland og meldte at ikke bare visste han hvor det var, men han hadde vært der flere ganger. Fanden heller, tenkte jeg og angret et lite øyeblikk på min stemmegiving til kommunevalget. Bare et lite øyeblikk – men dog. Nå sitter jeg her og prøver å tenke ut kultursteder jeg kan komme til i ATV-en der han ikke har vært og registrert tidligere bosetning. Tar gjerne mot tips til hvor ATV-en og jeg kan henrulle i så måte.

Søndag dro vi på korkonsert i Trondenes kirke. Harstad mannskor og et latvisk blanda kor hadde konsert. Nå er ikke jeg akkurat en korist, men følte at jeg ikke hadde noe valg. Saken var at pappa gjerne ville dra, og siden mamma også ville dra (selv om hun virkelig ikke kan hverken synge eller slikt i kor,) var valget avgjort for mitt tilfelle. Jeg måtte bli med og satt under hele konserten og tenkte på to ting: 1) Montro om den der Mannen i Rauma falt mens jeg satt her og gunket – jeg som hadde fulgt ivrig med i Mannens bevegelser. 2) Det andre jeg tenkte var at jeg håpte den store koristen kom til å sovne under konserten slik han pleier her og der. Men ikke sovnet han, og faktisk var deler av det virkelig flott. Men det betyr ikke at jeg uten videre lar meg lokke med på korkonsert – dersom det da ikke er Emma Margrets kor. Det har jeg lyst til å høre.

Og ikke hadde Mannen falt mens vi satt der i Trondenes kirke, og ikke har han falt senere heller. Jeg har sett ham bli omtalt som Seigmannen og det begrepet lånte også jeg.

Nå kan jeg ikke uten videre blogge uten å relatere ting til Markebygda. Slik miss Marple relaterer alt til St. Mary’s Mead. Nå er forskjellen på miss Marple og meg at hun bruker sine sammenligninger til å løse mysterier mens jeg bruker dem til gud vet hva. Uansett, dere husker kanskje diktatoren Franco i Spania. Det var knyttet stor oppmerksomhet til hans dødsleie. Han lå visstnok lenge slik, og verden ventet, for man håpte Francos død ville bety demokratisering av Spania. Men dagene gikk, og radionyhetene meldte jevnt fra Fancos leie uten at det skjedde noe annet enn at han lå der han lå. En kvinne i Markebygda var ivrig lytter av nyhetene og fulgte spent med på Francos tilstand. Tilslutt ble hun irritert. - II dat šloppogiinna jáme ge! Han dør ikke engang med et klubbeslag. Hadde det passet inn hadde jeg nok kunnet si det samme om Seigmannen. Akkurat da mens jeg visste folk var trygt unna evakuert vekk fra følgene av et slikt ras. Det er verre nå når folk er tilbake.

Og tilbake er kronprinsfamilien også etter deres famøse yacht-tur…Fru kronprinsen prøvde å reise kjerringa ved å plassere en rød benk i hennes hage. Hadde det bare vært så enkelt for folk flest å reise kjerringa: plassere en rød benk i hagen og snakke med noen flyktninger. En benk hun ikke engang hadde malt sjøl langt mindre snekret den eller båret den ut i hagen. Jeg har sagt før – og dette underbygger det jeg mener: kronprinsparet bor i Sikk og henter sine inntekter her mens de ferdes i Sakk og sender sine barn på skole der. I så måte er de lik noen flyktninger man sier henter sine penger her i Sikk og ellers har Sakk som mål for livet.

Tid for fugleperspektiv

Kanskje det ikke har gått lang nok tid til at man kan se ferien i Bulgaria i fugleperspektiv. Jeg vet ikke. Men Obnova virker allerede som en fjern drøm, så kanskje er tida inne for fugleperspektivet.
Det første som slår meg her jeg sitter en fredelig lørdags morgen og gjør null skitt siden vi har harvest-programmet, er at jeg i Obnova eksisterte på lik linje med de andre to. Jeg ble sett. Folk hilste like naturlig på med som på de andre. Kanskje kom det av de fleste der fort visste at vi var Ankas norske familie. Ikke vet jeg.
Nå ferdes vi jo litt utenom Obnova i Levski, Pleven og Nikopol, og selvfølgelig i Romania – der visse bilder fra Nicolae Ceausescus styre og behandlingen av hjerneskadde ennå ligger på netthinnen. Det skal litt til å glemme det, som det skal litt til å glemme bildene fra konsentrasjonsleirene. Noe annet er at det foruten meg i blant ferdes en ung mann med gangvansker. Litt CP antagelig,
Vi dro onsdags morgen til Burgas siden flyet til Evenes gikk ukristelig tidlig torsdag. Vi måtte møte på flyplassen klokken 4 om morgenen, så selv hanen sov da vi slet oss opp i 3-tida om natta. Men så var det en reisestrekning Burgas - Evenes i alle fall hertingene syntes var perfekt. Alternativet ville vært Sofia – Munchen-Oslo-Evenes. I Burgas tok vi inn på et hotell. Det flotteste med hele hotellet var et lite svømmebasseng ute, og vi spiste middag ved det. Det ga en liten smak av ”Syden”. Selv mamma orket ikke gå de fem trappene opp til toppen der vi bodde for å hente badetøy selv om vannet visstnok var varmt, eller tåblå, tåblå som vi peste i Obnova der temperaturen lå like under 40 grader. 
Hotellet hadde også air condition, men det trengte vi ikke bruke der, for faktisk var det kjølig. Enten hadde temperaturen sunket noe eller Svartehavet kjølte. Helst tror jeg det første, for vi hørte på flyet at det hadde regnet og tordnet en natt ved Svartehavet, og slikt vær var vi ikke i nærheten av der oppe i nord. Jeg fikk en liten smak av Svartehavet siden vi fra balkongen i 5. etasje kunne se en flik av det. Dessuten tok pappa og jeg en gåtur menns vi ventet på middagen, og da så vi Svartehavet bre seg ut. Det pluss svømmebassenget kvalifiserer til at jeg kan si at vi var i ”Syden”. I Obnova hadde jeg ingen følelse av Syden. Ikke fantes det for eksempel postkort, suvenirer eller noe slikt. Ei heller folk som hadde lært seg turistengelsk, det vil si det man trenger for å betjene turister. Der var det motsatt. Det var vi som måtte kunne litt bulgarsk for å bli forstått, og det gjorde vi til sammen ganske bra. Vi hadde en språkbase da vi dro, og den utvikla seg lynkjapt der. Aktivisten fru Herting sa at hun ikke kunne skjønne annet enn at samiske institusjoner måtte kunne være totalt samisk-språklige og at nye som kom til skulle få en base, pluss oppfølging – og de ville fort lære seg nok til å hamle seg fram på samisk. I stedet er det slik at kommer det en enspråklig norsk inn i systemet, blir talespråket norsk selv over kaffekoppen. Vi fikk i alle fall i praksis oppleve på kroppen noen av de språkopplæringsteoriene vi kunne fra før.
 I Obnova spredte det seg raskt – tror jeg – at de tre der kunne bulgarsk. I alle fall om jeg skal dømme etter endringene i deres språkføring til oss. De første dagene snakket de sakte og i enkeltord, litt slik vi gjorde, men etter at de tydeligvis mente vi forsto, økte tempoet og lengda av setningene. Følgelig forsto vi mindre da vi reiste enn da vi kom. Hadde vi skullet vært der lenger, hadde vi nok måttet be folk gå tilbake i måten å snakke til oss.
Apropos språk, på hotellet i Burgas snurpet hun i resepsjonen munnen surt sammen da vi prøvde oss på bulgarsk og spurte på engelsk om vi ikke kunne engelsk. Hennes engelsk var det jeg tenker på som turisttilpasset språk, og slik er det jo med språk. Man lærer seg ofte det språket man trenger i gitte situasjoner – om man da bare beveger seg i de samme situasjonene. Vi for eksempel ville ikke kunne forstå bæra eller si noe sjøl om det var snakk om ulike fag eller politikk. Vi kunne dagligdagse ting. Men uansett, hun på hotellet ville ikke ha noe av at man trodde hun ikke kunne engelsk, så da vi slo om til engelsk, sa hun surt I don’t understand your English. En helt annen reaksjon fikk vi da vi som de siste forlot flyet i Evenes. Da sto flyvertinnene der som vanlig for å si ha det etc. Og vi sa at vi hadde tilbrakt tida nord i Bulgaria og der lært å si priaten den når man forlot. Da endret det profesjonelle smilet hos en av flyvertinnene seg og hun sa I also prefer the North og så kom hun med en masse på bulgarsk som vi bare kunne si da, da til.
Tollen i Evenes fryktet vi ikke. Vi hadde vår kvote med røyk som Anka sendte med oss. Verre var det med vekta, for hun hadde stappet gud vet hva i koffertene og i alle fall en hadde overvekt – noe hun på innsjekk i Burgas valgte å overse. Så hadde vi en stor flaske vin, eller er det vin når prosenten blir 48? Og selvsagt en del bulgarsk sjokolade, pluss mine kniver.
Og helt til slutt: ”stille flyter Donau”, tenkte jeg da vi kjørte fra Obnova til Burgas – en kjøretur på ca. fire timer. Vi kjørte i samme strekning som Donau, tenkte jeg. Også Donau ferdes fra vest møt sørøst i retning Svartehavet. Så også vi der vi suste mot Burgas.  An der schønen, Blauen Donau» sa Strauss. Jeg vet nå ikke. Da vi dro over til Romania, krysset vi Donau og så selvsagt alle den industrien som lå ved Donau på rumensk side. Jeg vil tro at fra den stakkars Donau starter frisk ut i Schwartwald i Tyskland og header not Svartehavet skjer det litt av hvert når den anrører de ti land og fire hovedsteder den flyter igjennom. Donau flyter ikke stille og upåvirket. Tvert om er ganske mye tømt ut i den elva, blant annet to cyaniduhell. Tror neppe man kunne slenge ut fiskekroken der da vi krysset Donau og få etanes fisk.  Dette var andre gang i livet jeg sto ved Donau, men første gang jeg reflekterte over hvordan denne stakkars elva hadde det egentlig. En tredje gang har jeg på en måte anrørt Donau. Det var da vi besøkte Anja i Jesenitse og elva Sava rant i utkanten av hagen demmes. Savas kilde lå i det området, og den elva headet mot Beograd der den kastet seg ut i Donau. Så noe av det vannet som fløt forbi der vi krysset over til Romania, har også flytt forbi Anjas hus. Det gir en smak av gammel kjenning og er nok årsaken til at jeg lurte på hvordan denne min gamle kjenning egentlig hadde det.
Og helt til slutt (jeg har sikkert fortalt om da mamma som unge fulgte sin bestemor på samling og bare satt og ventet på ”helt til slutt” så hun kunne springe ut for å leke i pausen, men det var mange ”helt til slutt” - så også med meg. Det bor en liten predikant i meg. Vel, jeg tror nok også vi predikanter har endret oss eller mamma husk er barnets husk).
Altså: helt til slutt: for å komme fra Obnova til Burgas måtte vi krysse fjellet Stare Planina. Det ligger ca, halvveis og danner naturlig stopp for tissepauser etc. På fjellets høgste punkt ligger naturlig nok en kafe. Der stoppet vi og spurte etter toalett. Eieren, en kvinne, ga oss nøklene med et steinansikt som uten språk sa at her var det ikke snakk om å tisse gratis. Jeg tenkte på at i det området vi nå var i, var ulv og bjørn, og at folk her nok kunne takle disse dyra. En kunnskap vi heldigvis ikke trenger lenger. Jeg så for meg at hun hadde et bjørnespyd innafor disken, og at om vi bare gikk uten å handle, kom bjørnespydet fram og traff et av dekkene på bilen. Sikkert urettferdig, men fantasiene finner sine egne veier, og det var ikke bare jeg som skjønte at toalettet ikke var gratis. Vi tok den vanlige kaffe-vannpausen, og i tillegg kjøpte vi noen av de produktene hun solgte: skogsbærsyltetøy, solsikke et eller annet etc. Så smilet kom da vi betalte.
Nå sitter vi her med to glass oversukret syltetøy pluss to krukker oversukret et eller annet. Noen som har lyst til å smake det?

domantrener

PS ! I morgen skal vi lufte ATV-en.

...med nesen mot nord...

Da har vi for siste gang kjørt bilen inn i Ankas hage der hun skal bygge sykehjemmet og der det i dag bare er planert jord. Hadde vi kommet en uke, før hadde vi sett en hage, et fjøs, trær etc. I morgen skal leiebilen leveres i Pleven, og så kjører Ankas venn oss til Burgas på onsdag. Torsdag grytidlig bærer det heim med Balkan air.

Vi er nettopp kommet tilbake fra Obnova centrum etter en kjøretur sammen med Ankas mor. Kjøreturen avsluttet vi på vanlig vis med å sitte og se på livet. Sitte på en utekafe. Denne gangen var også Ankas mor der siden hun var med på kjøreturen,  og de to mødre slo til med å drikke vin mens vi andre holdt oss til kirsebærssaft og vann. Hvis et glass vin kvalifiserer til å være alkoholavhengig, har Anka og jeg slike mødre. Nå må jeg si at det går måneder mellom hvert glass vin, men likevel.

Anka satte i gang denne kjøreturen for å vise oss et område i Obnova som var ennå i dag bebodd av tyrkere. Helt fram til i 1977 beholdt de sine tyrkiske navn. Men i 1977 var det kniven på strupen av kommunistene. Enten forlot de for Tyrkia, eller de nasjonaliserte sine navn, eller de ville få besøk en natt. Noen forlot visstnok for Tyrkia, deriblant en del av Ankas tanter og onkler. Ankas besteforeldre valgte å bli og de kjøpte seg hus mer sentralt i Obnova, det som i dag er Pionerska 62. I 1976 fikk Ankas far beskjed om at passene måtte endres hvis han og hans familie skulle ha fred. Han het Hussein og ble Julian. Ankas mor het Kamele og ble Katia. Slik ble Atidže til Anka, og han vi kjenner her som Asen, var Hassan. Anka forstår ennå i dag tyrkisk. Foreldrene og besteforeldrene brukte tyrkisk, gjerne når ungene ikke skulle skjønne hva de snakket om. Høres det kjent ut? Man hadde og har ennå i dag ikke tyrkiskopplæring på skolen. Den tyrkiske befolkninga kom med ottomanernes styre fra 1396 og da ottomanerne ble drevet ut i 1878 valgte noen av tyrkerne å bli i Bulgaria. I 1946 ble Bulgaria et Østblokkland til det i 1989 hadde det første flerpartivalget/demokratiet. I 1989 ble 350.000 etniske tyrkere tvangssendt eller tvunget til å flykte til Tyrkia i løpet av få månedere for å gjøre Bulgaria til en mono-etnisk stat.

Dagen etter.

Da er leiebilen vel levert i Pleven. Vi er tilbake i Ankas hus. Søren klype så fort denne tida har gått. I dag inviterte vi Ankas familie på middag. De har ordnet så godt med oss mens vi har vært her. Mens vi ennå satt ved middagsbordet, filosoferte jeg litt småirritert at jeg ikke hadde hatt noe å bruke penger på - sånn ekstra utenom livets opphold, for å si det slik. Jeg har jo det jeg trenger og vel så det. Like etterpå så vi en litt loslitt mann gå att og fram på plassen utenfor kaferekka Det viste seg at han solgte kniver. Jeg gikk dit og kjøpte de fem han hadde til fem leva pr. stykk. Ca. 150 kr totalt. Ikke har jeg bruk for kniver, og antagelig har heller ikke de som nå vil få dem i gave, bruk for dem, men jeg hadde det rimelig godt med meg sjøl etterpå. for han hadde gått att og fram lenge uten at noen gjorde tegn til å handle med ham. Ankas familie sa det var en fattig mann og at jeg betalte for mye. Det bryr jeg meg ikke om. Tvert om, jeg hadde kjøpt flere kniver om han hadde hatt det.

Da vi kjørte heim fra Pleven i dag, betraktet jeg «slåttemarkene». Innhøsting av blant annet solsikker er begynt. Så langt jeg kunne se var det dyrket og beplantet mark, og jeg tenkte på lille Norge som gror igjen fordi vi ikke trenger dyrke og beplante den. Jeg har før nevnt at maten vi spiser her er meget kortreist. Unnataket er fisk. Jeg bestilte fisk til middag en gang, og heldigvis var de franske potetene som fulgte med gode. Den stakkars lille fisken var helstekt og lå der på fatet og betraktet meg. Jada, jada, jeg vet at torsken og seien også har hode og øyne, men jeg slipper å øyekommunisere med dem mens jeg spiser dem.

Nå har vi de siste år vært borti en del leiebiler, og forskjellene på for eksempel den leiebilen vi nyss hadde i Danmark, og denne var at denne var ribbet for for eksempel ekstra lommer i forsetene eller ekstra lommer for å sette kaffekoppene eller noe annet. Her utmerker de amerikanske leiebilene vi har vært borti, segt med plass til å sette et helt barskap like for handa om man så skulle ønske. 

Når vi reiser er havregryna like selvsagt som billettene og visa-kortene. Den har vært vårt faste og uunnværlige følge overalt og har berget oss som lever glutenfritt. Selvsagt var havregrynposene en del av bagasjen vår hit til Obnova, pluss et par pakker glutenfritt knekkebrød. Vanligvis har vi bare en pakke knekkebrød, men i frisk minne var det at vi i Hillerød ikke fant glutenfritt brød man syntes var godt – da vi endelig fant noe. Stor overraskelse her. Obnova har eget bakeri og baker blant annet brød av et naturlig glutenfritt produkt. I følge hertingene det beste glutenfrie brødet de noen ganger har spist. Mamma har flere ganger antydet en oppskrift, og det vil jeg si: jeg har ikke for ofte hørt henne spørre etter oppskrift  – sånn stort sett. Nå har hun så vidt jeg vet ikke fått noen.

Da er det bare å sette punktum herfra. I morgen tidlig kjører vi til Burgas med Anka og hennes venn. De skal rekke tilbake til Obnova før det blir mørkt. Anka liker ikke å kjøre over Stare Planina-fjellet i mørke. Vi tre andre har bestilt hotellrom i Burgas.

 

Kjenner jeg hertingene rett blir det nå en stund til vi høres.

 

domantrener

Roma-nia

Hvor jeg er nå? Jeg vet ikke. Jeg må se på det kartet vi ikke har. Men her sitter vi i alle fall og venter. Hva vi venter på? Politiet, tror jeg.

Det begynte i morges. Vel, det begynte lenge før det. Siden Obnova bare er 6-7 mil fra Donau og  Roma-nia (det uttales slik her) mente pappa at vi kunne svippe en tur dit. Til Roma-nia altså. Det syntes tydeligvis ikke bilutleieren var noen god ide. Bilen kunne ikke tas til Roma-nia. Derfor står den nå parkert i Nikopol, bulgaria-sida av Donau. Mens vi er  - ja, det var det med å se på kartet…

Det syntes ikke som Roma-nia var det store ønskemål her for noen. Anka skulle likevel slenge seg med. Hennes venninne har kjente i Nikopol som sjekket at Ferry-Boat gikk over til Roma-nia kl. 12 hver dag med retur 16.00. Helt ok. Kvelden før vi skulle dra, fikk Anka telefon om at hun kunne få kjøretime neste dag. Hun ville si at hun var opptatt, men vi insisterte på at hun skulle ta kjøretimene. Førerkortet er viktig. Vi tre har reist alene før og ville nok klare oss i Roma-nia. Blant annet var vi 16 dager i Albania uten noen kjente og uten å kunne et ord albansk. Følgelig ble vi enige om å dra og sa høflig nei takk anmodninger om at den og den kunne ledsage oss til Nikopol på bulgarsk side av Donau og vente der mens vi svippet over elven til Roma-nia.

Anka forlot kl.1/2 8 om morgenen. En time etter det hadde noen jeg ikke nevner navn på, husjet pappa og meg ut i bilen for at vi skulle ha god tid til Nikopol, og søren klype var det bra, for veien var  ikke magistral. Vi programmerte GPS-en til en tilfeldig adresse i Nikopol – og det heftet oss nok en del.  Da veien så svingte av mot sør, ble vi betenkte siden vi skulle mot nord, så vi stoppet første bil og spurte om Nikopol og Roma-nia. vel, mamma gikk ut av bilen og spurte. Fyren i den andre bilen hoppet lettbeint ut og gikk til vår bil og forklarte en masse til pappa i full fart (kvinnfolk skal man ikke forklare til, de forstår jo ikke) – og ganske sikker som jeg er på at pappa forstod like lite som jeg, sa han høflig da da her og der. Til slutt ble det klart at vi skulle henge på dem i pet kilometer- noe vi gjorde. Det bar mot sør, slik frøken GPS hadde villet sende oss. Så lysnet det. Mamma hadde funnet grenseoverganger på GPS-en og programmerte den til overgangen Bulgaria-Roma-nia i Nikpol. I vei bar det med oss. Da ble jeg så lettet at jeg sovnet der jeg satt i det andre forsetet med føttene på dashbordet. Jeg reiser rundt i verden med skosålene først. En liten time før  ferga skulle gå, parkerte vi ved Donaus bredd på bulgarsk side og skuet over til rumensk side.

Her kombinerte vi to ting. 1): Vi skulle kjøpe vann og drikke, noe som er viktig i denne varmen, og 2): Vi skulle snakke med en som jobbet på restauranten på kaia, Ankas venninnes kjenning, og hun var tydeligvis bedt om å holde utsikt etter oss samt hjelpe oss. I rasende fart forklarte hun på bulgarsk det vi trengte vite uten at vi forstod annet enn at vi skulle ta ferga over. Greit å få ting bekreftet. Hun hadde også fått beskjed om å veksle oss 100 leu, rumensk mynt.

Om kvelden heime hos Anka.

Med bilen godt parkert, ryggsekkene, en stav, passene, pluss leu, pluss euro startet vi mot passkontrollen. Der antok jeg det gikk kjapt a la å krysse grensen mellom Norge og Sverige, men fyren i kontrollen betraktet passene våre grundig og lenge før han endelig scannet kodene og ga oss dem tilbake. Senere fikk vi forklaringen på hvorfor. Her pleier det komme flyktninger og andre for illegal innreise nordover. Dette er en utsatt grenseovergang der pass ikke alltid er det de ser ut til å være.  Siden vi kom gående og ikke i bil, kvalifiserte vi for ekstra kontroll. I tillegg var det jeg. Politiet i passkontrollen lurte nok på om jeg var en god skuespiller (der tok han ikke feil) eller hvorfor jeg i det hele tatt beveget meg her.

Deretter sleit vi oss videre i steikvarmen mot neste stasjon – kjøpe fergebillett. Det gikk kjapt, og vi fortsatte å slite oss mot selve fergeleiet. Der måtte vi selvsagt vente en stund før vi så ferga legge over fra romansk side av Donau.  Nå var det ikke bare vi som ventet, men vi var de eneste til fots. Vi hørte noen i en stor folkevognbuss - 8 seter - snakke tysk, og pappa pilte bort til dem for å spørre om de visste når Ferry-Boat-en returnerte fra Romania. Vi hadde nemlig fått divergerende opplysninger om tidspunkt - og vi forventet ikke å få forståelige opplysninger i Romania. Det er jo en helt annen språkgruppe enn bulgarsk som vi etter hvert hamlet oss rimelig godt fram på. Tyskeren var usikker, men skulle spørre på båten, for han bodde i Romania og snakket også rumensk.

Årsaken til at det ble viktig for oss å vite det, var at når skuet over til Romania, så vi bare gamle industrianlegg og ikke noe annet. Siden vi ikke hadde bil, ville vi ikke risikere å bli stuck der i det gamle industrianlegget. Da ville vi heller bli med ferga tilbake til Nikopol og Bulgaria – hvis den da snudde straks. Hvis den det ikke gjorde, ville vi måtte vente i timesvis på andre sida, antok vi.

Her vil jeg bare ta et logisk steg til side. Ferga var ok. Gammel, men grei, og man kjørte om bord på skinner a la dem man legger her og der for rullestolbrukere. Vi ruslet ned og sto klar da bilene hadde kjørt på land, og da kom den store overraskelsen. Fergemanskapet, to sterke, unge menn, kom og tok pappas sitterryggsekk og meg og mamma med staven sin og støttet oss om bord. Så ble vi plassert på dekket. Der det var sitteplass, og de kom med to glass og en flaske kaldt vann til oss to hjelpesløse reisende. Pappa fikk ikke noe glass. Han så vel ikke hjelpesløs nok ut. Men han stakk over til tyskerne for å få dem til å spørre på rumensk om når ferga snudde. Vi fikk beskjed om at det var halv ti om kvelden. og nå var klokka 12. Det ville bli mange timer og sitte på andre siden av Donau og vente på retur. Tyskerne tilbød oss å sitte på med dem til nærmeste by, ca 6 kilometer unna, og de mente vi derfra kunne ta drosje til ferga. Mamma gnog om att og om att på at vi måtte dobbeltsjekke denne opplysninga om halv ti om kvelden siden vi også hadde hørt at den siste returen var kl. 4. Og om den opplysninga var riktig og vi satset på halv ti om kvelden, ville vi få en natt på Donaus bredder. Sikkert ikke så romantisk som det høres ut som.  Nå var vi allerede installert i tyskernes meget velbrukte 8 seters folkevognbuss. Pappa hadde avgjort at vi skulle bli med til nærmeste by. Vi måtte selvsagt stoppe i både toll og passkontroll, og mamma gnog om dobbeltsjekk av avgangstid.  Den hyggelige rumeneren der sa at siste båt gikk 16.00. Det gikk uhyre greit å komme inn i Romania. Og snart suste vi forbi de gamle industrianleggene jeg hadde sett der jeg sto på bulgarsk side og skuet over til Romania. De så ut som en etterlevning av kommunismen, og jeg tenkte forutinntatt at slik var nok resten av området. Men plutselig var arkitekturen en annen. Rimelig flotte og velholdte hus.

Den kjempehyggelige tyske hippiefamilien med fire halvvoksne barn kjørte oss til et greit sted i nærmeste by der vi kunne sitte litt og in due time ta taxi tilbake til Ferry-Boat. Jeg kjente fordommene falle, for de var veldig trivelig. De bodde i Transilvania, og jeg tenkte på at jeg visste om en annen som også bodde der. Den neste fordommen falt da vi kom inn i et trivelig og velutstyrt kafelokale, og de ansatte snakket godt engelsk. Der rauk den om det til bakestående eks-kommunistiske Romania.

In due time – og de som kjenner oss vet at due time virkelig er due time, forlot vi kafeen og hamlet oss fram til drosjene og fikk en drosje til Ferry.Boat. Sjåføren tømte oss ut i god avstand fra passkontrollen. Altfor god avstand, tenkte jeg surt der vi sleit oss fram til den der kontrollen, og jeg visste at fra den var det 300 m og kakken til ned til ferga. Joda, en politimann kom og fortalte at vi var for tidlig ute og måtte vente i nesten en time til de åpnet. Mamma prøvde seg på at vi trengte lang tid til å gå, og om han kunne sjekke passene våre, så vi kunne begynne å hinke mot ferga. Den politimannen var øreløs så der ble vi sittende.

Og der startet min blogg.

Etter hvert kom det biler til som fikk samme beskjed om å vente. Notabene; der var det humant en benk vi kunne sitte og vente på. Så kom det en elegant tyrkiskregistrert bil, og plutselig begynte passpolitiet å registrere dem. De andre bilene kjørte optimistisk inn i i køen da de så dette, og vi heiv oss optimistisk opp av benken og plasserte oss der vi mente vår plass i køen var – etter den der elegante tyrkiske bilen. Egentlig var nok vår plass før den bilen, for vi satt allerede der da den kom. Men vi innså at her måtte vi bli nummer to. Vi holdt søren klype meg på å rykke lenger tilbake i køen, for passpolitimannen gikk til neste bil, en rimelig stor campingbil. Men da stoppet mamma han og veivet med passene våre, og han tok dem uinteressert og kastet et svært så flyktig blikk på dem før han veivet oss mot neste stoppested – billettkontoret - før han sjøl gikk til husbilen. Vi la i vei fort som faen til billettkontoret for å ikke miste vår plass i køen - vel vitende om at vi enda hadde en god marsj til ferga. Her gjaldt det å stå på. Følgelig ble vi også her nr. to etter tyrkerne. Bak kom husbilen som nr. 3.  Da vi hadde betalt og fått passene tilbake - for vi måtte vise dem her også, og her ble de mer gransket - snakket plutselig nr. 3 i køen, kvinnen fra husbilen til oss på engelsk og spurte om vi snakket engelsk. Joda.  Hun spurte om vi ville ha skyss ned til ferga. Om!  Følgelig entret vi glade husbilen til en familie på 6 fra England. Slik kom vi oss suverent ned til ferga og suverent om bord, og da fergemannskapet sjekket husbilen og sjåføren sa 9 personer, nikket fergemannskapet hyggelig til oss. Jeg tror de kjente oss igjen, og jeg mener de så glade ut for at vi hadde fått skyss om bord.

Ved den bulgarske passkontrollen i Nikopol takket vi for oss. De skulle videre til Pleven, vi skulle hente bilen og kjøre til Obnova. Og selvsagt – før vi var kommet så langt som til den parkerte leiebilen, stoppet en rumener i en personbil og spurte om vi trengte skyss noen steder.

Det er helt fantastisk hvor hjelpsomme folk er. Folk er fantastisk.

 

domantrener

P.s. Anka hadde hatt flere kjøretimerunder i dag og var strålende fornøyd med resultatet.

Man skal ikke alltid la seg styre fra oven

Jeg klarer ikke dy meg, men må blogge mens det jobbes på kjøkkenet her. De siste skapene skal opp.

Vi er tilbake fra Pleven, områdets store by, etter en alminnelig lang dag. Pappa er en prima sjåfør, men når man har to GPS-er i baksetet kan noen og enhver havne opp i ulike situasjoner. Mamma har nemlig fått frøken GPS i gang og Anka er jo kjent her, så vi var godt forberedt da vi la i vei dit i dag med kurs for øyelegen. Den lokale GPS-en ville sende oss opp en bratt og meget trang bakke mens GPS-en som går på satellitter der oppe, ville sende oss en runde rundt. Det er god politikk og ikke alltid la seg styre fra oven, var vi enige om.. Følgelig la vi i dødsforakt opp den smale uskiltede passasjen mellom to rekker parkerte biler. Jeg valgte å krysse fingrene for at dette ikke var en enveiskjørt trang kanal. Noe det fort viste seg å være, og det skal jeg si, de gutta som kom mot oss, visste hvor hornet var. Bare en smidig sjåfør som pappa måtte til for å få oss ut av det der, pluss to hyggelige bulgarske møtende som klarte finne et innsmett til sides slik at vi slapp forbi.

Øyelegens kontor minte meg om den Billy-stripa der Billy nu og da passerer Sjantens kontor med en stige på skulderen. Mellom hver slik runde ligger han henslengt mot et tre. Slik ser han travel og opptatt ut. Jeg som ikke skulle ha time, hadde god tid til å observere. Øyelegen var en avslappet person i sivile klær. Han kunne nok sine ting og er en anerkjent spesialist. Men så var det alle Billy-ene som gikk att og fram men mentale stiger på skuldrene. Jeg ble opptatt av å prøve å forstå hva deres roller var der de med ujevne mellomrom passerte i sykehusklær. Øyelegens personlige sekretær – jeg antar hun var det – var like oppblåst som øyelegen var avslappet. Det virket som om hun måtte kompensere for noe. Anka sa at i blant måtte sjefen overta å skrive journalen, for hun forstod den ikke. Forfremmet til ens inkompetansenivå eller noe slikt?

Før vi dro til Pleven, var planen å se seg litt om der. Men så er dette med change of goals. I blant må man som man sier i ABM, change the goals, så vi kjørte tilbake etter å ha sittet i sentrum og drukket vann og spist is.   

Snart er skapene oppe. Vi skal kjøre til Balgarene etter drikkevann, og så er det fotball-kampen Norge - Bulgaria.

domantrener

Kveld:

Hvis jeg hadde trodd at det skulle være fullt hus og forballjubel på puben i kveld, vel, så tok jeg feil. Pluss oss var det to-tre sjeler der, så vi forlot i pausen.

...å holde regning med tida....

Siden vi ikke nyter Svartehavets gleder, nyter vi andre ting. Vi er kommet til dag X – klarer ikke å holde regning med tida. Ting går i ett – og er nettopp kommet tilbake til Devet September 4, Ankas hotell. Om morgenen er det supergodt å sove, for da er det litt kjølig, hvis man da kan kalle noe her kjølig – men i alle fall: jeg strekker meg litt godt utover morgenen hvis jeg kan. Klokka var over ti før vi dro ut. Vi har faktisk ikke handlet i Obnova før, så i dag var dagen for å stikke innom noen butikker her før vi – hold dere fast – stakk innom rådhuset og hilste på ordføreren i Obnova. den Anka, den Anka. Ankas beste venninne hadde invitert oss på middag klokken to. Det må jeg si, alt vi spiser her i Obnovsa er kortreist, og hos Ankas venninne var det virkelig kortreist. De dyrker alt de trenger, pluss har fjøs og dyr, så det var kanin til middag og alt tilbehøret fra deres store gradina. Og surprise, surprise, de hadde air condition som holdt en meget behagelig temperatur. Da vi forlot derfra, møtte varmeveggen oss som et sjokk. De to hadde beinjobbet. Hun i Hellas, han her og restaurert huset og gjort den store hagen slik at den i dag leverer det de trenger. Typisk for noen her. De drar til utlandet for å skaffe kapital og vender hjem og lager seg sin arbeidsplass slik Anka gjør og han bilutleieren i Pleven har gjort. Mannen i huset var forresten påfallende lik bestefar, syntes mamma og pappa.

Da vi i jula var i Albania, ble jeg mandarin- og appelsin-spiser, for der smakte sitrusfrukten himmelsk. Det samme er det her med frukt og grønnsaker. Druene er ubeskrivelige og salaten – jeg er jo heime ingen salatspiser, men her med tomater, agurk, løk som smaker sol og sireneost strødd over - da spiser jeg også salat. Klærne som har hengt ute til tørk, lukter sol og varme.

Her må jeg sette er lite pausetegn. De andre skal strekke seg ut og kjøle ned kroppene så vi er klar for en runde ut i kveld.

Dagen etter

Man er sjøl forsynt med det meste her. I Obnova har man en ostefabrikk som leverer ost og youghurt til store deler av Bulgaria og en oljefabrikk som presser solsikkeolje. En annen fabrikk lager hvetemel, og jammen har de en møbelfabrikk også. Nå er ikke fabrikk en gitt størrelse og man trenger ikke automatisk ha størrelse Borregaard for å være en fabrikk.

Dessuten har jeg ikke kunnet unngå å legge merke til en del likheter mellom Obnova og mitt nærmiljø. Like lite som det hjelper å surke over været heime, hjelper det å surke her. Man må bare kle seg etter været og ellers gjøre som gode nordlendinger: ordne seg etter forholdene. I den varmen her – 38 grader celsius - gjør vi som de andre her prøver å holde oss mest mulig i skyggen. Og i den verste hetetida på dagen kry innomhus for å kjøle seg litt ned. Så kan man som Gollum krype ut om kvelden og sitte på en av de åtte spisestedene som ligger på rekke og rad her. Obnova har til og med en fotballpub med alminnelig stor skjerm. Dit skal vi alle i morgen for å se kampen Norge-Bulgaria. Jeg har prøvd å instruere pappa som pleier rope og huie under fotballkamper at han må gjøre som obnoverne når Bulgaria scorer. De roper sikkert et eller annet og stråler, og jeg har sagt at han også må stråle, men kan heller rope «faen også». Anka og jeg er ikke fotballinteresserte, men sammen med mamma som synes det er rett og slett gørr, skal vi likevel gå på kampen og rope gledesstrålende når de andre roper. Hva man roper, er underordnet siden de ikke forstår norsk.

Enda et fellestrekk med mitt nærmiljø: I dag tok vi for første gang fram GPS’en for å prøve den her. Da skjedde det samme som en gang vi brukte den til Harstad til en adresse vi ikke kjente. Vi fikk programmert den til rett adresse i Harstad, men deretter sto den og hakket på «finner satelitter» noe den tydeligvis ikke fant. Det samme skjedde her. Vi programmerte den lett til Bulgaria, Obnova og Pionerska 11. Deretter viste den bare «finner satelitter» uten at noe mer skjedde. Nå har vi riktignok ikke oppdatert GPS-en på vel ett år, men jeg ville tro at både Harstad og Obnova ligger der de lå for vel ett år siden.

Men ting er jo ikke alltid som man mener de skal være. Vi har jo pugget en del tall på bulgarsk sånn for en første nødhjelp, og da vi var ute en gang uten Anka og gjorde som romerne gjør: satt i skyggen med noe å drikke, kom tida til å betale. «Kololstrova» spurte vi kjekt. Og svaret var «viasi-pet». Vaisi-pet!! Det tallet kjente vi ikke og måtte krype til korset og få tallet skrevet – 25. Hva? Vi hadde pugget at 25 var va dvedeset-pet, og her kommer hun og kan ikke en gang tallene på sitt eget språk. Deretter kalte de andre meg bare vaisi-pet siden jeg storflirte på min måte og ikke klarte la være å erte.

I dag hadde Anka sin første kjøretime – og det skal jeg si, det var ikke småtterier.  Rett til Pleven, en rimelig stor by, for bykjøring og 90 km/t etter landeveien.

 

domantrener

PS. I morgen blir det travelt. Først skal hertingene til øyelege i Pleven. Deretter skal vi bese den byen – og så er det fotballkampen Norge - Bulgaria. er HH

Ut bar det med oss i full fart

Det er viktig å illustrere sine utsagn her og der med bilder som understreker det en sier. Her er første utsagn: Det er grusomt varmt – 38 grader om dagen. Illustrasjon: Jeg dusjer som vanlig om morgenen. Så drar vi ut, og gjett hvem som når vi er tilbake i fem-tida sier ja takk når det er snakk om en kald avriving? Med kald avriving menes at blandebatteriet står på det kaldeste, men temperaturen på vannet er bare litt kaldere enn lunken. For første gang i mitt liv setter jeg pris på en kald dusj.

Apropos dusjing, så har Anka et sted i hagen der hun dusjer på tradisjonelt vis – en vannslange. I morges dusjet også mamma der, og i morgen har jeg som plan å gjøre det samme. Plan sier jeg, så får man se om planen kan settes ut i livet.

Det er allerede blitt mandag kveld. Vi skal snart ta neste runde ut, for mot kveld er det behageligere å sitte ute. Det har vært en liten bursdagsstim på to bursdager. Torsdag, den dagen vi reiste hit, var min bursdag, og i går var det Anka sin mor som feiret år. Vi laget et lite bursdagsselskap i Obnova sentrum for Ankas familie og oss i går. Kjempehyggelig er det eneste ordet jeg finner for det. Selvfølgelig var det et lite Bete-Marja opplegg i forkant. Vi hadde tatt ut en del leva på Evenes og hadde også noen euro. Det mest av euroen gikk til tannlege og leiebil. Ingen av dem forresten dyre. Så viste det seg at vi ikke kunne betale med kort her i Obnova, og minibanken var tørr. Da slo Bete-Marja genene til. Har vi nok cash til å betale for selskapet? Selvfølgelig hadde vi nok, men alle som kjenner til Bete-Marja-effekten vet at man må ha nok + nok +  nok. Siden mini-banken her i Obnova var tom, kjørte vi de 17 kilometrene til Levski som er en slags hovedstad for regionen (tror jeg, for overadministrasjonen for Obnova ligger der selv om Obnova har eget kommunehus). Levski syntes å være en rikere by etter utseende å dømme, men Anka liker seg ikke der og vil ut derfra straks ærender er gjort. Dette er kjeltringer og lommetyvers sted, pluss en del råskap. Vi dro dit, tok ut penger og pilte tilbake i full fart. Med stopp ved kilda i Balgarene. Der fyller folk drikkevann, så også vi. I bilen ligger to vannballonger vi fyller opp og refyller når vi passerer Balgarene. Og hvis noen skulle være i tvil: vi hadde cash mer enn nok for middagsselskapet.

Det var en såpass heftig dag i går at jeg ikke orket ut om kvelden, men stupte i seng. Nå er den beste tida å sove på her på tidlig morrakvisten. Da er temperaturen å leve med.

Derfor var det en trøtt og surøyet domantrener som sleit seg opp kl. 7 i dag, for vi skulle til Levski igjen. Anka var fast bestemt på å få oss inn på sanatoriet, så hun hadde snakket med en legevenninne som i sin tur snakket med kolleger på Levski sykehus. Og der skulle vi altså møte i dag kl.9.30 for klarering til sanatoriet. Det første som var spesielt sammenlignet med norske sykehus, var at gangene svært vide og legens kontor desto mindre. Men legen og sykepleieren var skikkelig hyggelige og ville gjøre alt de kunne. De mente dette sanatoriet ikke var det beste tilbudet. Faktisk ikke engang et godt tilbud, og ville sende oss til et senter utafor Sofia. De skjønte jo at vi ikke kunne dra nå, registrerte oss og ba oss bare ta en telefon og si når vi ville dra dit, omså om noen år. Noe som slo meg når vi møtte folk i gangene som tydelig hadde ærend til sykehuset, var at de så syke ut – de aller fleste. I Norge synes jeg de aller fleste ikke ser syke ut.

Siden vi ikke bor på et av badehotellene i Burgas, er vi ikke registrert som bosatt noen steder i Bulgaria. Følgelig var vi innom politiet i Levski og ble registrert som turister på Ankas adresse, og hun signerte på å fø oss – jeg antar det var det hun signerte på. Det var selvfølgelig en av Ankas mange venner, denne gangen en politinabo, som anbefalte oss å gjøre dette.

Jeg er jo handlesyk, og i 38 grader slepte vi oss i Levski til noen butikker der jeg handlet gaver til Ankas nye hotell. Ting jeg så hun ennå ikke hadde rukket å kjøpe. En pussig episode skjedde i den siste butikken. Anka fikk husjet oss ut derfra og til bilen i alminnelig stor fart - og ut av Levski bar det med oss. Årsak: Anka hadde sett et par kvinner bak i køen glo i min lommebok mens pappa hjalp meg å betale. En lommebok på vis vegg er ikke rette tingen i Levski. Selvfølgelig fylte vi opp vannballongene i Balgarene før vi spiste middag i Obnova. Det kom ikke på tale å bli noen ekstra tid i Levski for å spise middag der. Nå var det i Levski mamma var til tannlege, men han holder til i et trivelig utkantområde.

Obnova ligger ganske langt mot nord til grensen til Romania. Dette er desidert ikke noe turistområde, så tre norske turister som hamler seg fram på bulgarsk når ikke Anka ikke er med, er visstnok ikke hverdagskost.

Nå har sola gått ned, vi kan som Gollum forlate hulen og krype fram i dagen. Nå bærer det til Obnova sentrum for å sitte med et glass og glo på livet. Det er kjempehyggelig, og så kommer aller Ankas kjente og hilser på sånn etter hvert.