Når jeg drar på
ABR-sesjoner, drar jeg til Oslo. ABR-Belgium kommer dit tre ganger i året. Det
var derfor unnataket at vi møtte på ABR-kontorene i Hasselt, og det ville jeg
nyte i fullt monn. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men straks vi
fikk vite at det var parkeringsplass foran huset, reviderte jeg litt av
oppfatninga. Hvorfor vet jeg ikke. Og
ja, det var parkeringsplass, og ABR holdt til innafor gaten, om jeg kan si det
slik. Lyse, spesielle lokaler. Men jeg var ikke det minste i tvil om at vi var
kommet rett. ABR-benker, utstyr, Maijte, Robbi, Krista og en ny practioner- Jo
da, vi var kommet rett. Jeg har tidligere blogget om ABR. Man bør nesten være
til stede når treninga skjer. Ennå er det en ukjent metode, men bildene av
ryggen min taler sitt språk.
Om morgenen hadde vi
pakket oss ut fra borgen siden vi etter ABR – nytt program og fotosesjon -
skulle kjøre rett til Charleroi. Jeg vet ikke hvorfor jeg har bilder i hodet av
spisesteder en gros ute i den store verden som EU er. Kanskje fordi det er slik
i det Danmark jeg kjenner. Kanskje fordi jeg tenker Pennsylvania? Men i alle
fall, heller ikke denne gangen fant GPS-en et spisested som var der det skulle
være. Tilslutt ble det naturmetoden. Pappa spurte en mann som både forklarte og
tegnet opp ruta, og ringte stedet og fikk vite at det var åpent. Og jada, det
var det, bare det at før kl 18 var det ikke mat, bare drikke og
glutenkaker. De berømmelige gode råd var
dyre. Pappa tok seg en runde og fant en sjappe med mat. der spiste vi. Sjappe er
ordet. Men vi ble mett. En av oss gikk på do der og så ut til å angre på
måltidet.
Det gikk strøkent til
Charleroi og stedet der leiebilen skulle leveres på grunn av de ekstraordinære
tilstandene. Vi skulle bo på Charleroi Airport Hotel og hadde en avtale med dem
om shuttle. Hotellet skulle hente oss når vi ringte. So far so good.
Da vi ringte, kunne de
ikke komme inn på det området der vi stod med pargasset. Vi måtte gå et rimelig
langt stykke til stedet der de kunne plukke oss opp. Det flotte med språk og
kommunikasjon er at man kan velge å forstå, og man kan velge å ikke forstå.
Hotellet valgte det siste.
Jeg har i all hemmelighet
beundret hertingene for den egenskapen Kari i visa om Amandus Dukkemann har. Om Amandus mistet hodet, visste hun råd og
sydde det på igjen, Det er bedre å være hodeløs en rådløs. har man råd, finner
man alltid en måte å få hodet på igjen.
der stod vi altså på
seinettermiddagen – egentlig kvelden – etter en lang dag på ABR-senteret nord i
landet og hadde hamlet oss til sørrst i landet, levert leiebilden – og hadde bare
siste del igjen: komme seg i seng. Egentlig var ikke jeg bekymret. Livet har
lært meg at hertingene alltid vet råd – vel, stort sett.
Like bortenfor, ved
inngangen til gamle Charleroi Airport stod to bevæpnede soldater. Mamma tok
staven og gikk til dem, forklarte situasjonen, og spurte om resepsjonen ville
kunne få sende en shuttle inn i dette området? Jo da, det skulle la seg ordne.
Om en av dem kunne ringe resepsjonen og forklare det? Jo da, også det skulle la
seg ordne. Den ene soldaten ringte og snakket en stund med hotellet. Jo da, de
skulle komme, og det gjorde de knapt 10 minutt senere. Han i resepsjonen
behandlet oss profesjonelt og surt, men hva gjorde vel det? Vi var kommet dit
og hadde seng for natta.
Jeg la meg i forvissing om
at neste dag var lørdag, og da skulle vi grytidlig til flyplassen for å reise
til Oslo med Ryanair.
domantrener
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar