Og det ble torsdag.
Her må jeg fortelle at
forsetet led nederlag hva dagens utferdsplaner angikk. Vi hadde en suveren plan
om å dra til Luxemburg. Dere vet det er jo ikke et hvilken som helst land, og
det kunne være greit å få den på skrytelista over land man har vært i. Luxemburg
ligger liksom ellers ikke i linje for generell trafikk a la «Syden» som jeg
ikke vet hvilket land er. Luxemburg hadde følgelig stor prioritet fra pappa og
meg, loderne. For å komme dit måtte vi kjøre sørover gjennom hele Belgia, men
Belgia er jo et lite land sånn geografisk, så det var en fullt gjennomførbar
ekspedisjon.
Jeg hadde nok en anelse om
at navigatørene i baksetet ikke var like smugen på en lang dag i bilen. Som de
ikke var. Mamma sa prompte at hun ikke ble med. Hun orket ikke sitte en lang
dag i bilen for å kjøre innom Luxemburg og snu. Hun hadde faen meg ingen
ambisjoner om å samle på besøkte land, men hvem som helst kunne dra. Hun ville
bli i ro i Hasselt. Masha antydet det samme. Dermed var ekspedisjonen halvert.
Pappa trakk seg og mente vi fikk revurdere dagens planer. Mamma foreslo at vi
kunne dra til Aachen i Tyskland som jo bare var en svipptur unna. Aachen! Hvem
gidder dra til Tyskland, et land som allerede står på lista mi – og på pappa
sin. Jeg anså at jeg ville bli den eneste kongen på haugen for Luxemburg og
valgte å legge ned våpnene. Men det vil jeg bare si: Faen der røk Luxemburg, og
som nevnt er det et land som ikke ligger i naturlig rute, så jeg anser at jeg
ikke kommer til å få den på lista mi. Her jeg sitter og blogger er jeg enda
irritert. I stedet ble det en somledag – baksetet kalte det en rolig dag.
Vi sto seint opp, spiste
en laaang frokost og dro så til Sint Truiden, en by et stykke unna. Nå viste
det seg at Sint Truiden var under renovasjon i sentrum, så alt var stengt for
biltrafikk, og vi balanserte etter plankefortau har og der. Suits them well,
tenkte jeg irritert. De kan jo gå i denne ruinen av gravemaskiner i stedet for
Luxemburg. Men selvsagt fant vi en liten utekafe og fikk gjøre det som tydelig
var topp: Sitte ute og betrakte livet. Hah, sier bare jeg. Noe annet vi fikk
gjort mens vi balanserte langs byggekraterne var å besøke byens to
sjokoladeutsalg. Belgisk sjokolade er jo berømt og man kunne jo ikke ha vært i
Belgia uten å bunkre nettopp det både til seg sjøl og andre. Der gikk pengene
opp i sjokolade.
Det var blitt middagstid
og vel så det da vi snudde fra Sint Truiden. Der fant vi ingen kafe. GPS’en
prøvde å finne noen i nærheten, men når vi kom til målet, var der ingen kafe.
Det skyldes nok at GPSen ikke er oppdatert. Kafeer kommer og kafeer går også i
Belgia. Men for eksempel en minibank fant den på blunken, og målet var der
målet skulle være. Alt endte med at vi dro tilbake til borgen og satt i
borghagen sein om ettermiddag. Om kvelden dro vi ut på livet i Hasselt og
spiste middag i en tradisjonskafe. Om noen lurer på hva det er, så ikke spør
meg. Spør meg heller om det er verd et besøk. Det eneste jeg husker som et
artig minne fra den tradisjonskafeen var at det på menyen sto at man kunne få
«steppegress» ekstra. Menyen var enspråklig nederlandsk, men det språket er
lettere å famle seg gjennom. Det har mye til felles med norsk. Følgelig anså
hertingene at steppegress var en slags grønnsak eller noe slikt, og de bestilte
det optimistisk. Jeg flirer enda av synet. Steppegress er potetships i meget
tynne strimler, viste det seg, og det var strødd over maten i en svær haug. Ha,
ha, sierjeg bare. Masha og jeg falt ikke for dette steppegresset, så vår
middagstallerken var slik at man kunne se hva som var på den.
Jeg la meg i forvissing om
at neste dag skulle være fredag, og da skulle vi møte på ABR.
domantrener
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar