Belgisk regn er ikke som nors regn

Vi er nå kommet til Hasselt, og vi har selvsagt ikke reist som en e-post, kjapt fra sted til sted langs God knows what. På flyplassen på Evenes traff vi min favorittpolitiker, Ann Mari, områdets ukronede samiske dronning. En politiker for NSR, ryddig, dyktig og redelig.

Jeg sier bare ČSV. Ikke noe spesielt skjedde på Gardermoen dessverre, annet enn at vi fra Gardermoen tok buss til Moss, en meget eksklusiv reise. Når drar man ellers med buss! Jeg satt like bak sjåføren og beundret hans sete som hadde en funksjon som gjorde at den «hoppet», fulgte med i dumpene i veien. Nå var det ikke noe særlig til dumper, men setet reagerte på den minste ujevnhet. Jeg satt og prøvde å se for meg bussen på Planterhaugveien før asfalt. Da skulle han jammen fått hoppet seg. Langs veien var hestehoven kommet, men det er så selvsagt at jeg ikke nevner det engang. Det som virkelig var verd å nevne var tunellene gjennom de små åsene i Østfold, for åser måtte det jo være. De har jo ikke fjell der antar jeg. Sammenligningsvis skulle vi ha hatt en tunnel som gjorde at vi kunne suse under Bjerkelihøgda fram mot Steinjord og flyplassen og ikke over den som nå. Nord-Norge trenger en samferdselsminister av Kyllingmark sitt format. Han med alle de småflyplassene som blir kalt «Kyllingmarker» etter ham.

Fra Moss tok vi drosje til flyplasshotellet ved Rygge. På drosja var det reklame for tannfeen.no,  noe jeg valgte å ikke se. Jeg mener, tannfeen ble jo igjen heime. Supert hotell der vi spiste middag og en minst like god frokost før vi hamlet oss over til Rygge flyplass. Her fikk vi dagens glade overraskelse. Da vi bestilte billettene på Ryanair fikk vi ikke printet ut ombordstigningskort, og det skulle man altså gjøre sjøl, ellers ville det bli en dugelig avgift på flyplassen. Men der sa de at utprinting ikke alltid fungerte, så de printet ut gratis. Hurra, mer penger å sløse i Belgia! Faktisk var det ok å fly Ryanair. Enkle fly uten dill dall som setelommer med masse tull som man likevel ikke leser.

Møtet med Charleroi ble en overraskelse på mange felt. Først var flyplassen mindre enn jeg hadde forventet i ett av Europas mest tettbefolkede land. Dernest var assistansen på flyplassen uvanlig. Vi fikk låne en arkaisk rullestol, og det er ok, og ble satt inn i en heis med fransk-engelsk anvisning. Også det var greit. Vi hamlet oss fram til bagasjen og Hertz-kontoret for å hente leiebilen. På grunn av omstendighetene var det væpnede soldater og politi rundt om, og bilen måtte hentes et stykke utafor flyplassområdet. Sikkerhetstiltak. Pappa spurte om han først kunne hente bilen og så hente oss på flyplassen. Nei, det gikk ikke på grunn av alle sjekkstasjonene rundt flyplassen. Vi måtte ta en shuttle-buss dit. Greit nok. Et kvarter å vente på bussen, så vi bestilte french fries på bua like ved + kaffe. Vi rakk å få det før bussen kom, men ble nektet adgang med denne maten med. Like greit. Bussen var stappfull, og ikke skjønner jeg hvordan vi skulle manøvrere oss inn i den med alle koffertene og french fries og kaffe. Vi sto han av til neste buss og spiste der ute i regnet, men det var også greit, for det var belgisk regn og en ny opplevelse. Belgisk regn er ikke norsk regn. Jeg har ført dette opp på lista over opplevelser. Om noen skulle tvile på at belgisk regn er ulik norsk regn må jeg bare påpeke noen andre felt der ting er ulikt. Belgisk østavind er ulik den østavinden vi har i Planterhaug, og belgisk snøstorm er ditto rimelig ulik vår snøstorm. Altså er belgisk regn ulik norsk regn. Dermed er det bevist, som Erasmus Montanus så elegant sa.

 

domantrener

 

PS. Dagene har gått, og vi er for lengst heime. Man må vel kunne kalle det vellykket reise når man ikke har hatt tid til å blogge engang.