Bloggmessige omkjøringer over

Da er jeg via diverse bloggemessige omkjøringer kommet tilbake til flyplassen Charleroi sør i Belgia der vi sto i regnet tirsdag morgen for nesten en uke siden og spiste french fries og ble nektet adgang på bussen med hendene fulle av mat og bagasjehauger rundt oss. Enhver med litt innsikt skjønner at når vi reiser, må det nødvendigvis bli en del bagasje. 

Noen skryter av at de bare trenger ta barbermaskinen, tannbørsten og visa-kortet med når de reiser. Jeg tar også det med, men i tillegg må jeg pakke med meg en del annet mannen i gata ikke trenger pakke.

Vi gikk for is i magen og bestemte oss til å spise oss ferdig og så ta neste shuttle for å hente leiebilen. På grunn av den ekstraordinære situasjonen Belgia har etter bombeattentatet, er sikkerheten stor, og leiebilene var flyttet til den gamle flyplassen i Charleroi. For å komme dit måtte man komme gjennom en del sjekkpunkter etter veien. Men disse sjekkpunktene var mest aktive i forhold til trafikk INN til flyplassen og ikke UT. Derfor kunne ikke pappa hente leiebilen og så  plukke oss opp på flyplassen. Hertz sa han ville få problem med sjekkpunktene når han skulle inn til Charleroi-flyplassen for å hente oss.

Og, joda, vi så alle sjekkpunktene fra shuttle-bussen. Belgiere er fantastisk hjelpsomme, og da vi sto der etter å ha steget av shuttle-bussen, spurte et par stykker om hvordan vi skulle videre. Da de hørte at vi skulle hente leiebil, fikk vi øyeblikkelig forklart at leiebilene var under jorden og kom opp en tunnelutgang når man hentet bilen – og at det ville være lurt at Masha, mamma og jeg stod ved tunnelutgangen ”på grunn av den spesielle situasjonen”. Kort oppsummert stod vi og pargasset i et knips ved tunneloppgangen og ventet på at pappa skulle komme susende opp fra underjorden med leiebilen. Heldigvis var all french fries og kaffe allerede godt plassert i magene våre. Slik var vi klare til å stable oss inn og programmere GPS’en til hotellet vi skulle bo i Hasselt. Ikke et hvilket som helst hotell. Et BB i en gammel borg fra 1624. Og jada, veiene i Belgia var på en måte mindre enn i Danmark, så jeg som gruet for de store motorveiene, kunne slippe pusten, og det samme gjorde de to i baksetet – og sikkert ikke minst pappa bak rattet.

Når vi installerer oss i leiebilen, har vi et rangsystem. Jeg er reder av skuta og holder til i rederlugaren som i en bil er passasjersetet foran. Pappa er kaptein og holder til i styrhuset som i en bil er førersetet. Bak sitter mannskapet, mamma og Masha. Jeg vurderer å tildele dem en stillingsbetegnelse litt høyere opp siden de sitter med navigasjonen. De leser kart,  avleser GPS-en og varsler i tide. Legg deg i ytterste venstre fil. Det er tre filer totalt.  Om 2 kilometer skal vi holde av til venstre. Forsetet setter stor pris på dette.

Også Belgia er et av de små land hva avstander angår. Geografisk liten. Ikke politisk. De har jo grabbet til seg EU-hovekvarteret samt Natos hovedkvarter etter at Frankrike rotet det bort for seg.    Det er ikke så rent lite av et scoop å ha disse institusjonene i sin midte, selv om dette kanskje er medvirkende til bombeattentatet. Men geografisk er det et lilleputtland litt større enn Monaco som stort sett er en fjellside, hvis jeg husker rett fra vi var der for vel 20 år siden.

Vi landet i Charleroi i sør nesten mot grensen til Frankrike og skulle til Hasselt i nord nesten mot grensa til Nederland. Det tok en og en halv time å kjøre. En og en halv time! Da har ikke vi engang nådd til Tromsø om vi skal bruke heimemål på dette. Og om jeg fortsatt skal bruke heimemål og denne gangen på språket, så startet vi i sør i det fransktalende vallonske området der skilting var på fransk. Enspråklig fransk. Når vi så nærmet oss nordområdene, så skiftet skiltinga elegant til enspråklig hollandsk (flamsk). Sammenligner jeg dette til oss ser jeg for meg den holloien det ville bli med enspråklig samisk skilting i Nord-Norge. Men her så det ut til å gå bra.

Etter et lite pit-stopp kom vi om kvelden til Hasselt. Det var enda ikke blitt mørkt, og nå begynte moroa. GPS’en meldte at vi skulle kjøre opp en smal veg. Forsetet var skeptisk. Det var til et fabrikkområde der vi ikke ville komme oss ut, og siden rattet var i forsetet, rattet vi om til protester fra navigatørene der bak. Kanskje gikk det an å kjøre gjennom dette fabrikkområdet, ikke vet jeg, men vi bare kjørte videre selv om GPS’en meldte at vi var ved målet. Til slutt ga vi i forsetet opp for overmakta og spurte to joggere etter Kasteel de Kerchkem. De var ikke sikre, men trodde det var et sted lenger inne i ødemarken og at vi skulle kjøre videre. Det gjorde vi uten å finne noe som lignet hotell. Til slutt grep navigatørene inn og ringte hotellet, og eieren geleidet oss over telefon videre inn og over et område der vi tok en smal vei inn til en gammel borg.  Anbefaler dette for den som trenger hus i Hasselt og som ikke vil bo på et hotell som ligner på alle hotell i Norge. Men nå var vi installert i borgen i Wiers utenfor Hasselt sentrum. Og vi la oss i stor forvisning om at neste dag var onsdag.

domantrener

PS.  I dette vertshuset kunne man ordne seg med kaffe, te, husets egenproduserte juice og vin og bare skrive opp hva man tok.

PSS. Aldri har jeg kjent en så god og tett og varm dyne som den jeg fikk der.

PSSS. Jeg gidder ikke kommentere det faktum at hertingene som ødemarksboere fant seg en ødemark i Hasselt hvor de kunne bo – for som jeg tidligere har nevnt, ble det hast med bestillingene, og hertingene fikk blankofullmakt til å bestille.