Sameblod

Akkurat som jeg hadde tenkt, eller rettere sagt forventet, tok filmen «Sameblod» opp fornorskinga – forsvensking kanskje. Fornorsking assosierer jeg med assimilering. Forsvensking med segregasjon. Dette var fra den beinharde tida da samer sto til tjeneste for forskerne. Nå var ikke dette en forsking som tok sikte på å fremme eller forbedre noe for den beforskede. Man målte skalleomkrets og avstander mellom ansiktets bestanddeler og slo fast at samer ikke akkurat var noen behjernede individer og følgelig hadde det best oppe på fjellet. Rasebiologi. Samtidig styrket det nok svenskenes identitet som übermensch - noe som for øvrig da Hitler slo ut med armene og fant at han ikke hadde armslag nok – kom fram. Nå vet man hva han gjorde for å skaffe seg det. Når toget med hans tropper på tur til Norge rullet inn i Stockholm, sto svenske übermensch klar med champagnen. Jeg antar de allerede hadde et godt grunnlag i å føle seg som übermensch takket være oss samer. Som Hitler slo også svenske übermensch ut med armene og fant at de heller ikke hadde nok armrom, så nybyggere tok mer og mer av samenes bruksland.

 

Her dukker dette med reservater og konsentrasjonsleirer opp i hodet mitt, og jeg må bare gjøre en sving innom der selv om jeg da risikerer å miste tråden – som er filmen «Sameblod». I USA løste  man dette med reservater for indianerne.  I Sverige løste man ditto dette med sameskoler med begrensede temaer og planer på lavere nivå tilpasset lavhjernede individer. (Eller for å hindre hjerneutvikling? Det anses som farlig om üntermensch kan for mye, og deres hjerner kan det som übermensch kan og vel så det). Jeg tror jeg må la denne parentesen bli et eget kapittel likevel og minnes ting jeg har hørt her i Markebygda ble sagt for 60-70 år siden. Dokker skal ta utdanning og kunne alt det daza kan. Dokker må bli flinkere enn dem. Jeg undres på hvor mange pugghester, idrettsutøvere, yrkesutøvere som har blitt stimulert av dette? Et sted leste jeg, husker ikke hvor, om en skoleleder i Skånland som sa at om elevene fra Markebygda falt ut av systemet, mistet han sine beste elever.

 

Det kan man se i dag. Samer har tatt utdanning og lært å manøvrere i det norske systemet. De har lært å spille på daza sin banehalvdel, men mot et annet mål enn daza. Tidligere var man gjerne, om man i det hele tatt var på banen, i forsvarsfeltet. Det gamle folk i Markebygda sa var klokt. Man skulle ha kunnskap nok til å spille på den andre banehalvdelen også. Samtidig hadde de samiske spillerne kunnskap om forsvarsspillet på banen. Man kan si at de rådde hele banen.

 

Opp i hodet dukker alle de som ikke ville på banen i verken det ene eller det andre feltet. Filmens Elle Marja forlot den samiske banen og gikk over på den andre sida, men filmen viste ikke om hun ble spiller der eller om hun satt som publikum.

 

Faen, jeg mistet tråden. Jeg får ta noe annet mens jeg venter på at trådens emner igjen dukker opp. Dette med forsking på folk slik svensker og sikkert også nordmenn gjorde samt det dr. Mengele gjorde i konsentrasjonsleirer, er forsking som ikke kommer den beforskede til gode. Jeg har vært med på forsking der også min skalle har vært målt. På filmen så vi Elle-Marja med et måleapparat over hodet. Omtrent et lignende måleapparat har jeg blitt målt med i USA. Til forskjell til Elle-Marja gjorde jeg det frivillig fordi jeg visste det ville gagne meg.

 

Tror de fleste samiske områder kjenner igjen dette med etniske asylsøkere, folk som flykter over i en annen folkegruppe og ber om asyl der.  Mange fortalte ikke sine barn at de var samer. Noen forklarte til og med sine barn at det underlige språket de i blant hørte fra sine besteforeldre, var engelsk. (dette er helt sant).  Mange søkte aldri etnisk asyl selv om de var i beveget seg i andre folkegrupper.  En kjenning fortalte en gang hun var på besøk sørfra at hun under altasaken hadde fått mange slengbekninger. Hun pleide flire av dem. En dag, da altasaken tilspisset seg, fikk hun høre: Nå NN blir det krig med samene. NN flirte og sa: Da vinn vi sama. Vi vinn. Hun fikk rett.

 

En annen litt artig sak kom da en i min sameaktivistfamilie vurderte å studere i England og skulle da ”ta seg fri fra det samiske”. Da daværende leder av NSR hørte det, sa han lakonisk: Tre uker etter at du er kommet dit, får jeg nok beskjed om at Newcastle NSR er stiftet. For evigheter siden var hertignene på et toukers opphold på Tonsåsen i Valdres. Før de reiste erklærte mamma at disse to ukene skulle hun være ”alminnelig. Ikke sameaktivist. Ikke engang framstå som same. Nå hadde det seg slik at 6. februar falt på begynnelsen av dette oppholdet, og mamma syntes institusjonen måtte markere samefolkets dag, så hun satte i gang med info og arrangement på dagen.  Dermed var hun igjen på den samiske banehalvdelen. Pappas tørre kommentar: Det holdt i fire dager å ikke være sameaktivist.

 

 

En sak jeg undret meg over i filmen, var den nesten totale avvisninga av Elle-Marja da hun ville gjøre noe annet. Var dette vanlig? Hvis så er det litt nifst. Den svenske statens grunnlag for sameskolene var slik jeg forstår det at Lap skal vara Lap. I seg sjøl er ikke dette negativt i dag – retten til å være same. Men her var det begrensende og nedvurderende. Lapp skal aldri gjøre noe annet enn forbli ved sin lest uansett om vilkårene ble dårligere. Hadde så Elle-Marjas familie lært dette så grundig at de støtte henne ut da hun ville gjøre noe annet. Eller mest sannsynlig en teknikk for å holde gruppen sammen som gruppe og folk? Litt merkelig med den omfavnende velkomsten da hun var gammel? Men da hadde kanskje også samer lært et nytt innhold i begrepet Lap skal vara Lap og kunne inkludere den som forlot?

 

 

Som nevnt formidlet filmen det jeg forventet på forhånd. Likevel betok den meg i den måten an formidlet dette – lavmælt, stillferdig. Den gjenspeiler et folk som har gått på myke skinnsko gjennom historien og ikke etterlatt seg store byggverk. Et stillferdig folk i i historien.

 

domantrener

Å si det motsatte av hva man sier

14.03.2017

Nå sa jeg ikke i min forrige blogg noe om at jeg ikke skulle selvskryte. Dere vet – den snille bloggen. Uansett anser jeg meg ferdig med den bloggen. Slik er jeg også ferdig med verdens snilleste blogg.

Denne gangen er det verdens mest selvskrytende blogg. Nå er jeg jo klar over at selvskryt er en meget individuell sak.  Noen går rundt og skryter og bærer seg hele tida s man legger nesten ikke merke til det – eller dem for den del – i det hele tatt. Det blir like selvfølgelig som været. Det er alltid et vær, so what bry seg om det! Det samme med dem som stadig har behov for å snakke opp sin status, oppjustere seg så å si. Her har jeg lagt merke til at den som i mine øyne har mye å skryte av i form av store prestasjoner utover vedkommendes prestasjonsevne, gjerne ikke skryter av det. Denne tausheten rundt egne prestasjoner taler mer enn det evige selvskrytet.

Selvsagt finnes det også en spesiell måte å skryte – der man snur ting opp-ned for å ikke bli tatt for å skryte. Naivt. På facebook så jeg nylig en sak: fattige XX har nylig fått til smør og ost på brødet. Alle som kjenner XX vet at vedkommende er suveren til å utnytte systemet og har mange ganger fått til smør og ost og vel så det der andre har arbeidet for det. Vedkommende har med å bruke negativt fortegn, fattig, fått sagt: Hei, hei, jeg er ikke fattig, jeg er en rik luring. Man sier det motsatte av hva man sier.

Jeg har en nydelig historie fra for ca 50 år siden om dette med å stadig behov for å skryte, for å oppjustere seg, men sensuren har nektet den å bli offentlig. Den er for gjenkjennbar selv etter så mange år.

Nå er dette med skryt i mange tilfelle behov for å fortelle at man har gjort noe utenom det vanlige for en sjøl, fått til noe eller noe slikt.

Det er dette som er årsaken til at jeg setter meg til med en blogg en time før vi skal kjøre på riding og svømming.

I dag i dusjen oppdaget jeg at enkelte ting gikk som smurt – ting som før har krevd både mer tid og mer innsats. Det var så lett å dreie seg hit og dit for å bli dusjet og skrubbet her og der, løfte armer og bein osv. Jeg vet dette for mange banale selvfølgeligheter. Ikke for meg. For meg tar det i enkelte ting lang tid å få å en kommando fra hjernen til de aktuelle deler av kroppen. Jeg pleier tenke på dette som å kommandere musklene mine. Tror ingen forstår hvor godt det føles at det var så lett å kommandere musklene i dusjen.

Så her sitter jeg, nyfrisert, nyskrubbet, ny-oppjustert at jeg i dag tok på meg olabukser og en genser i stedet for joggebuksene og treningsjakke.

domantrener

Dette skal være verdens snilleste blogg.

Dette skal være verdens snilleste blogg. 

Ikke skal jeg spissformulere. Ikke skal jeg spinne en historie rundt en mikrokjerne av sannhet. Ei skal jeg ironisere, ei heller spøke med noe. Slett ikke skal jeg være sleivete og slenge med kjeften (Les: penna) hit og dit. På langt nær ikke skal jeg sparke verken til høyre eller til venstre. På ingen måte skal jeg vri og vende på noe politikere har sagt og gjort. Ikke skal jeg google for å finne noe stoff om noe. 

Kantene skal ikke være skarpe. Rund som en kule skal jeg trille dit det minste vindpust blåser. Lyset kal jeg still under en skjeppe. 

domantrener

"Ondskapen i verden har alltid vært ikledd fine ord og ikke i bannskap"

Atter dages det i øst.

Ha, ha, er ikke dette en god litterær begynnelse? Eller er den allerede brukt opp – dette med å la naturen beskrive følelsen til forfatteren? Hvis så må jeg finne en annen måte å beskrive følelser på. Pr akkurat nå vet jeg ingen. Bjørnson har jo brukt opp dette med at man gråter når man blir født. Antagelig hadde han mageknip eller var lysømfintlig – eller kuldeømfintlig, det barnet. Uansett er den starten bruk opp. Nå underes jeg på om Oluf, alias Arthur Arntzen og Dybvad har brukt opp nord-norske startere. Hva med; ka helvete, dette var faen meg bra. Det må da være en spennende start. Uansett om det blir ansett som en positiv eller en negativ uttalelse. Kommer vel an på leserens landsdel og religiøse forfatning. Jeg personlig er enig med forfatteren og humorologen Arthur Arntzen som sa: Ondskapen i verden har alltid vært kledd i fine ord og ikke i bannskap. Hvilket igjen bekrefter ordtaket om at man ikke skal skue hunden på hårene og fanten på fillene. Ondskap, smålighet og vrangvilje kommer i smoking.

I så måte kan man si at Trump ikke er som USA’s president iført smoking. Tvert om, han uttaler seg som om han er kledd i nattøy og nettopp stått opp. Jeg hører til en de få venstrevridde her i Norge som ikke automatisk frakjenner Trump all verdighet fordi han ikke går språklig smoking. I dette tilfellet er jeg som gammel-saman: man får vente og se. Ny-saman derimot har det fort travelt med å fradømme folk som ikke ikler seg de fine ord en verdi. I 2007 var det en forutsigelse i USA av en religiøs taler – i ekstase forekom det meg – jeg har sett det på youtube – som forutsa at landet skulle få en trompet som inntok landets høgeste sete. Jeg garanterer ikke for ektheten av dette, men jeg synes man kan la trompeten gjalle. Eller kan det være farlig? Historien har eksempler på at noen burde bli stoppet da de gjallet. Og så er denne kloden så fordømt liten at gjaller man et sted, slår trykkbølger ned også andre steder.

Her må jeg ta en avstikker, men likevel holde meg den samiske andedammen. Sametingspresident Vibeke Larsen iførte seg ikke korrekt samisk festantrekk (språklig) da hun holdt nyttårstalen på norsk. Dette fradømte henne tydeligvis all verdi som politiker og samisk frontfigur hos noen. Vel, også her kunne man se geografi spille inn. Dess lenger unna saltvann og havfisk dess mer kritiserte man hennes språklige dårlige klær. At den tøffe tøtta talte Youngstorget midt imot ble forbigått i all stillhet. Akkurat det er bemerkelsesverdig siden smoking-

kledde samer gjerne roper at man skal tale Youngstorget og andre politiske parti midt imot. Høyst underlig. Også her velger jeg å gjøre som gammel-saman: vente og se. Nå vet man jo om en person som talte Roma midt imot. Kanskje ikke så rart siden han ble reddet av fanteflokken. Birkebeinerne som helt fysisk ikke var ikledd festantrekk og her på berget i Nordkalotten talte en prest det etablerte presteskap imot. Resultatet ble læstadianismen. Å stå alene mot overmakten i en sak av stor betydning. De menneskene kommer gjerne i historiebøkene som noe man positivt husker og feirer etter mer enn hundre år. Jamfør at man nå med dunder og brak har hatt et hundreårsjubileum i Trondheim tilen kvinne som talte Roma midt imot: Elsa Laula Renberg.

Nesten ferdig - det ufullendte

Da anser jeg det rimelig at jeg starter en ny blogg selv om jeg har en som er nesten ferdig. Nesten. For om man ser seg rundt, er verden full av nesten ferdige ting og prosjekt.

Et gammelt og meget godt eksempel på nesten ferdig er Babels tårn. Vel, dere husker Noa som på guds anbefaling bygde en svær båt som han da syndefloden kom befolket, bedyret, beinsektet etc  med et par av hvert slag og hvert kjønn. Båten steg sammen med vannstanden. Alt under vann druknet. Noas ark strandet på Ararat, og alt levende forsvant ut på tørt land. Menneskene dro mot Babylon der de slo seg ned. Selvsagt hadde de samme språk. Noa tok jo med seg sin familie i arken og neppe noen fremmedspråklige – om sådanne fantes. Der i Babel vokste gruppen av enspråklige mennesker, sier første Mosebok. De snakket alle samme språk, og de jobbet sammen. Blant annet fant de ut hvordan å lage teglstein av leire og en bestanddel fra jorden. Så begynte de enstemmig både i direkte og overført betydning å bygge på et tårn slik at de kunne klatre opp og ta en titt inn i himmelen. 

Det krever ikke stor innlevelse å forstå disse menneskene. De var av samme slekt, Noas etterkommere, og jeg vil tro de hadde bevart som muntlig overlevering historien om jahve som reddet dem fra syndefloden. Ikke rart de ville ta en titt inn til den guden som hadde reddet dem. Det som er rart her er hvorfor denne guden ikke bare lot dem drive på. Allmektig som han tydelig var, måtte han jo vite at de aldri ville klare det. Her jeg sitter anser jeg det som positivt at de ville se inn til sin gud. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar: Jeg skjønner meg ikke på den guden man møter i det Gamle Testamentet, og det er derfor han er gud for meg med liten g.  Jeg er ennå harm over uretten i forholdet til Esau kontra Jakob og Kain kontra Abel. Inntil annet overbeviser meg er han gud med liten g.

Forståelig generelt også. Hvem hadde ikke hatt lyst til det? Klatre opp, mener jeg, ta en titt og så klatre ned. Det som kommer klart fram av samme Mosebok, er at man riktignok skal kunne få klatre opp – men ikke ned. De enspråklige byggmestrene ville også skaffe seg et navn og ikke bli spredt utover jordene. De ville bo i Babel.  Men gud steg ned og så på byggverket. Kort og greit syntes han ikke om prosjektet og misbilliget at det første menneskene gjorde når de hadde ett samlende språk (syndefloden ryddet godt opp i flerspråklighet), var å starte med å prøve og nå opp til Hans rike og bare kikke inn. Allmektig som han var, forstyrret han deres tunger slik at de ikke lenger forsto hverandre. Man kan tydelig se for seg forvirringen når de neste gang møtte opp ved byggverket og ikke forsto hverandre mer. Kaos. Så ble de spredt over hele verden.

Og her sitter vi i dag i alle verdens kriker og kroker og klamrer oss til hvert vårt språk. Ikke lærte vi noe språklig av det nesten ferdige prosjektet i Babel. Verden maser i dag om redde språk og snakker om truede språk mens GT så tydelig signaliserer enspråklighetens fordeler. Heller ikke lærte vi at store byggverk i overført betydning ikke lar oss stige så høgt at vi kikker inn i himmelen. Vi bygger høyere og høyere i alle betydninger av ordet. Det eneste positive som har kommet ut av prosjektet, er at man lærte å lage teglstein, at man fikk talemåten Babels forvirring og at kunstnere i senere århundrer har brukt Babels tårn i sin kunst.

Nå vet jeg ikke om Franz Schubert var inspirert av Babels tårn da han skrev sin ufullendte symfoni – og selvsagt i moll. Eller er det ikke selvsagt? Etter tittelen å dømme er den nesten ferdig.

På det litterære feltet har jeg blitt tipset om forfatteren Musil som skrev romanserien om Mannen uten egenskaper. Denne serien handler om det moralske og intellektuelle forfall (selvsagt i Babels ånd) i en fiktiv stat. Musil døde før serien ble ferdig. Akkurat det samme skjedde med Stig Larsson, noe som har medført en del sorg her i huset over at man sjøl nå må tenke seg til hvordan det går med den antagelig-asberger-jenta Lisbeth Salander.

På det heimlige plan har jeg observert både det fullendte og det ufullendte hva angår husvask. Om jeg ikke har vært til stede når hus ble vasket, kan jeg se hvem som har vasket. Pappa gjør seg ferdig. Mamma tar en pause (antar jeg) når det bare er 4-5 kvadratmeter golv igjen å vaske (kjøkkenet) og så blir vaskebøtta stående der noen dager.

domant

By the book

Jeg er svært opptatt av at ting her i huset gjøres by the book. Dette har flere årsaker. For det første har jeg gjennom livet gått i en læringsprosess der min hverdag var bestemt by the book. Også nå er livet mitt styrt by the book, men med en annen type book. By the book  = ikke alltid by the book hva innholdet i boka angår.

Jeg husker dessverre møter med en del fagfolk som møtte meg by their book. Om jeg lærte noe av disse møtene, var det at det sitter makt i enkeltes book. I blant, men bare i blant, spekulerte jeg over hvem som hadde gitt dem denne makta. Men det ble med spekulasjonen. I den tida la jeg lite merke til opponering mot en del av innholdet i their book. Faktisk for å være ærlig la jeg ikke merke til det i det hele tatt. Jeg var i en situasjon antar jeg der jeg bare måtte akseptere the book. Eller rettere sagt, jeg trodde det skulle være slik for oss dumme.. Jeg trodde den gangen jeg var dum og måtte akseptere dette. I dag tenker jeg at ingen skal akseptere slikt. Men hvordan skal enkelte kunne ut melde at de ikke gjør det?

Senere i livet ble det slik at jeg fikk i fleisen på positiv måte at det faktisk fantes fagfolk by the book med annet innhold i boka. Disse fagfolka møtte jeg gjerne utenom Norge. Det var en merkelig opplevelse å betrakte det som en del av min hverdag. Samtidig som en følge av at jeg begynte å betrakte dette med by the book, oppdaget jeg at det også i Norge fantes fagfolk by the book som tolket sin bok ulikt hva det store flertall gjorde.  Jeg har flere eksempler på dette. Flotte eksempler. Og jeg innser i dag at dette var/er modige mennesker. De minnes med glede her i huset, faktisk snakker vi om hva og hvordan de definerte sin jobb. Vi snakker faktisk lite i dag om de andre og hvordan de definerte sin bok; The book tenker for meg. Ergo trenger ikke jeg tenke. Man har autopilt i arbeidet. Så mye mer er det ikke å si om dem annet enn at de havner heldigvis i blant i media, jamfør saken om jenta som fikk en diagnose hun motbeviste sjøl i ungdomsskolen med å gjøre det faglig meget bra. Men snudde fagfolk og endret diagnosen? Nei. Tok fylkesmannen affære da saken havnet der? Nei. Kleppa tok den ikke, men en FRP representant på Stortinget turte det. Hun slo i bordet og ba fagfolk gå gjennom sine arkiv og se på også andre feil de hadde gjort, for disse feilene fikk store konsekvenser for de menneskene det gjaldt.

Faktisk var det FRP’eren Jon Alvheim som i 2006 tok «min sak» til Stortingets spørretime. Jeg hadde nemlig fått avslag på støtte til trening begrunnet med at jeg var for gammel. Jeg antar det betydde for gammel for utvikling. Jeg var 27 år. Så da vet man hva som er aldersgrense for utvikling i staten, og ikke skjønner jeg da hvorfor statsansatte eldre enn 27 i hele byråkratiet, herunder høgskoler og universitet, maser og driver på med utvikling, reiser på kurser og seminar etc. Men tilbake til Alvheim. Han fikk svar av daværende sosialminister Gabrielsen (som jeg tror også turte gå utafor boka) om at alder ikke telte. Vi fikk svaret i skrift fra FRP’s stortingskontor. Dette vedla vi senere søknader om støtte. I en parentes kan jeg opplyse om at vi også kontaktet Troms-benken i Stortinget uten at vi fikk svar.

Samme var tilfellet i 2009 da intensiv trening var truet igjen. Vi burde vite bedre enn forvente at flertallet av politikerne, de folkevalgte, tok en sak som lå utenom boken,og som i tillegg ikke var noen sak man kunne hilse heim om og bruke i neste valgkamp. Fillesaker skal man ikke risikere posisjon på Da gikk vi fra stand til stand i valgkampen og tok opp saken. Vi snakket for døve ører og svømmende øyne i alle parti unntatt ii FRP der Per Willy Amundsen tok den. Det har jeg blogget om før.

Her jeg sitter og roter meg bort i gamle minner og by the book, må jeg nevne saksbehandler i Helse- og sosialdepartementet som gjorde som Lars Levi Læstadius: satte positivt fortegn der det før var negativt. Hun omgjorde negative vedtak.

Jeg ferdes mye i miljøer der folk har møtt the book både positivt og negativt. Og jeg har lært å virkelig sette pris på at jeg bor i en positiv kommune som gjør ting by the book til beste for også hjerneskadde. Både byråkratiet og politikerne har vært rause og aktive. Daværende ordfører Svein Berg sto på i forhold til mine saker og byråkratiet hjalp hertingene med for eksempel dette med regnskap og skatt og faglige utfordringer.

Den observante leser har nok sett at jeg i denne bloggen virkelig har rotet rundt på viddene. Egentlig skulle jeg blogge om at jeg da vi lørdag dro ut på det norskeste av det norske: Ligge rundt et bål og puste inn sur røyk – da rakk ikke jeg å google i forkant hvordan man by the book gjorde dette. Jeg måtte ta det i etterkant og så at vi nesten hadde en innertier på det. Vi hadde trivsel, idyll, mye og myk snø, reinskinn å halv- eller hel-ligge på, et bål som grov seg lengre og lengre ned og avga gasser, pølser som var fint svidd her og der og passelig kald noen steder osv. Når jeg sier at vi NESTEN fikk en innertier skyldes det at jeg på google fant ut at by the book skulle man ha pinnebrød og dessert kokt på bålet i uthulede appelsiner.

domantrener

X-faktorloven

Møtet med en overlege på Harstad sykehus en dag, ortopedisk poliklinikk, fikk meg til å fundere over dette med kommunikasjon og om hvordan man snakker med hverandre, eller særlig i dette tilfellet hvordan man snakker til en pasient (oops bruker) som meg som ikke ordlegger meg i tale, men i skrift. Og ikke i hvilken som helst skrift. I fasilitering, en kommunikasjonsform som ikke er godkjent i Norge og ikke aksepteres av mange. men akkurat det kan ikke vi som fasiliterer ta hensyn til. KJa, for vi er fatisk en del i Norge som fasiliterer.

Denne overlegen, ganske ung, samtalte med meg på det som for meg var en god og naturlig måte. Når jeg sier naturlig mener jeg en kommunikasjon som ikke er  - hva skal jeg si – politisk korrekt på en måte. Mange har en politisk korrekt måte å kommunisere på. Man snakker av plikt og er ikke interessert i svaret. Nå gjelder det ikke bare i kommunikasjon til oss hjerneskadde. Her i huset har vi noe vi i familiespråket kaller B-metoden. Å være som B, snakke som B, oppføre seg som B. Når man snakker med en B, hører vedkommende ikke etter hva du sier og ser nesten ikke på deg heller. Øynene til B vandrer rundt etter mer prominente folk å snakke med. Finner ikke B det, tar B til takke med deg, men holder utsikt over om nye muligheter byr seg til å snakke oppover liksom. Denne overlegen var desidert ingen B selv om han var tilstede som fagmann og jeg som hans pasient.

Jeg var altså en dag på ortopedisk i Harstad til en kontroll av mine ankler og det underliggende – hælen og fotblad med alle de knokler som er der. Nå har jo ikke alle knoklene fra anklene og ned lagt seg helt der det ville være adekvat at de lå. Derfor denne sjekken på U i Harstad. Og kanskje kan det være interessant med en sjekk om noen år, for ABR legger støtet mot alt fra pelvis og nedover. Det vil si også ankler og fotledd. Faktisk skal vi på ABR i slutten av mars, og da tar de bilder av diverse ledd og muskler i bruk i kroppen. Så legger de en sammenlignende bildeserie til sommeren. Da ser man gjerne endringer. I november kommer sjefen sjøl for ABR, Leonid Blyum, og tar hovedevaluering. Han er en opplevelse verd og det er vanskelig å beskrive hans evalueringer. Vi har dem også i skrift, for vi tar notater mens han evaluerer. 

Jeg tror jeg begynner å vokse i vett på enkelte ting. Jeg begynner å forstå at ikke alt er en selvfølge. Det vil; si at jeg lever som jeg lever med mitt handikap. At jeg har de utviklingsmulighetene og det interessante livet jeg har. Iblant frykter jeg seriøst jante-loven.

Jante-loven er en advarsel samtidig som den setter lys på en del handlingsmønster. Det setter lys på handlingsmønster framprovosert av iboende ondskap og det å trykke andre ned. Individet kan ikke vike fra en ramme noen tydeligvis har satt for vedkommende. Rammene varierer fra gruppe til gruppe vil jeg tro – og innafor hver gruppe må man ikke bryte med hva som er akseptabel adferd der. Felles er at man ikke må tro at man er noe, har noe, kan noe, vil noe, vet noe som ikke ligge innafor den gitte rammen. Jante-loven undertrykker menneskeverdet og regulerer det sosiale hierarkiet. Skomaker bli ved din lest, hva nå skomakerens lest er. 

Bryter man loven, får man som ved andre lovbrudd en reaksjon – av noen. I dag er det, tror jeg, få som tar jante-loven seriøst og håndhever den, men de er der, de få.

Fatisk tror jeg at det Aksel Sandemose i sin 1933 roman En flyktning krysser sitt spor, satte lys på jante-mekanismen. Det har ført til at pendelen slår den andre veien. Man oppfordrer, oppmuntrer, stimulerer, særlig barn. Man framsnakker. På facebook trykker man «likes» for å vise at man ikke er noen jante – som man jo ikke er. I dag har man en anti-lov til jante-loven, X-faktorloven. Skeptikere i dag hevder det er en hårfin grense mellom selvsikkerhet og selvovervurdering, og at det er et resultat av anti-janteloven. Ikke alle kan bli verdensmestre i forventede grener man er framsnakket og oppmuntret til. Enhver kan tenke seg resultatet av det.