Brev fra Fraggelberget

Jeg har hørt at jeg i noen henseender er som onkel reisende Mack i en TV-serie jeg ikek kan huske å ha sett. Denne onkel reisende Mack ser litt av en ukjent verden og trekker av dette sine slutninger om hvordan folket i området er og har ordnet seg, og slutningene er ganske skrudde, blir det sagt - aparte og diverse. Jeg har ikke møtt denne onkel reisende Mack på TV-skje4rmen og hans beskrvelse av det han ser når han reiser rundt. Men skrudde konklusjoner eller ikke, jeg drister meg til å beskrive det jeg ser i Danmark.

Vi sitter på fergen fra fra Langeland over til Lolland i de syd-skjælandske øyer. Til Svendborg dro vi “landeveien” over Storebelt, og tilbake drar vi nå kystveien over øyene Ærø, Langeland, Lolland og Falster. Vi forlot Fyn og Svendborg i går. Ferga til Ærø gikk greit siden vi hadde bestiltplass på den og overnatting i Ærøkøbing, en gammel og delvis vernet by. På ferja til Ærø lom jeg på at intet denne ganag var klarert om ferieutgifter ( i USA delte vi utgiftene på oss 4). Jeg rakk å slå fast at siden intet var klarert, antok jeg at jeg holdt lommeboka lukket for slike utgifter som overnattinger og bare kjøpte til meg sjøl den luksusen jeg ønsket meg. Slik ble det visst, men akkurat nå føler jeg med ussel, så jeg får ta det igjen når vi reiser til Polen.

Danmark er et veldrevet og veldyrket land så langt jeg har sett det. Det eneste “villniss” jeg har sett er sumpene og myrområdene sørvest på Ærø. Danskene er et syklende folk. Den første monarken la til rette for det da han skipet ut fjellene. Det er ikke de store fjelloverganger å sykle over her. Jeg har sett folk i alle aldre sukle, mange med vogner bak. Det tøffeste var en som syklet med hunden som satt i sykkelvogn med ratt, antagelig beregnet på unger. Hunden så smilende tilfreds ut. Somm herren så hunden. På Søby på Ærø så jeg også den lokale nærbutikken selge sykler. Naturlig nok, like naturlig som det ville vært – om Lappovuopmi hadde nærbutikk, at den solgte snøskutere eller firhjulinger.

Jeg har ellers lagt merke til at jeg med mitt nordnorsk-bleike ansikt glir rett inn blant manne i gata hva farger angår. Jeg har kun sett en som skulle tilsi at man har gener fra sydligere strøk. Ei heller har jeg sett noen som skulle tilsi at de har gener fra Norge, for i Norge er stilen å være overseg kjekt sommerbrun. Faktisk har jeg i Norge når jeg observerer folk undret litt på hva, hvordan og hvorfor denne bruninga er så viktig. Men som sagt, jeg sklir rett inn her.

En tredje merkverdighet er alle de snurrebassene de har satt opp for å fange seg til strøm. Jeg antar at før disse vindmøllene kom, forbannet mange i sine lønnkamre den første monarken side no mountains betyr no fosser, no fosser betyr no strøm, no strøm betyr tungvint og dyrt strømkjøp fra andre land – noe jeg som fjellape er helt oppgitt over siden fjellapelandet mitt selger strøm ut av landet, og vi fjellaper må betale dyrt for den strømmen vi bruker. I så måte håper jeg vindmøllene det man trenger i dette landet.

Snart banker ferga til kai, og det merkelige er at det har vært mye mer bøler her enn det var da vi for to uker siden var på Stø på kvalsafari. Oppskrytt. Vi så noen kvalrygger og sporder,. Årsaken til at jeg kommer på kvalsafarien her, er at der presset de sjøsyketabletter på folk og sa at det ville bli grov sjø. Grov sjø! Ha ha, sier jeg. Men noen dager før hadde de visstnok måtte gå til lands med en gruppe som ble sjøsyk og gjorde mytteri. De ville til lands, og skipperen måtte snu. Jeg gjør meg nå den betenkning at disse mytterituristen ikke kunne være dansker, for sjøen er betydelig høyere her, og ingen ser sjøsykepilledopet ut.

<<<<<<<<<<<<<<<

Det er blitt kveld, og jeg trekker tilbake dette med lite villniss. Vi kjørte til Møns klint, og den tette skogen vi måtte snegle gjennom, minte om den skogen Anja og Anton tok oss gjennom til Savas kilde.

Vi er nå på vår siste overnatting her , utenom turistsesongen tydeligvis, for vi har fått avslag på to flotte rom, det ene en suite, beliggende ved en bukt av Østersjøen. Det lekre små-hotellet! Den suiten! De to guttene som bebor den! Sier ikke noe om det rommet de andre to valgte seg siden det bare er en suite.

I morgen reiser vi heim. Da vet jeg det blir travelt med å komme i orden, få inn det som skal til i det nye programmert, strukturere det samme programmet, etv, så derfor antar jeg det blir en stund til neste gang vi høres.

domantrener

- som mangler tips til sommerstafetten -

En fjellapes fabel om Fyns språk

Da landet etter forordning av den første monarken var blitt flatt der det før var fjell, så den første monarken seg smilende tilfreds om. Som nevnt var han framsynt og synsk, og han visste at nå vilel andre, ikke-fysiske ting, tilpasse seg terrenget. Dette er kunnskap som langsomt har festet seg i ulike miljøer – at man blir som naturen man lever i, men den første monarken bare visste det da.

Allerede i hans regjeringstid begynte talemålet å endre seg og ligne terrenget. Langsomt forsvant de høye tagger. Talemålet la seg mer og mer nedover slik at det kom i takt med landskapet. Fysiologisk betydde dette lavere og lavere i munnen til det til slutt lå nesten nede i halsen.

For å eksemplifisere dette vil jeg bruke ordet kake eller kage eller kæE. Det faller av ulike grunner meg naturlig å bruke dette ordet.

· Jeg møtte det da jeg skulle smake på de berømte danske kaker

· Jeg er glad i kaker, og siden jeg ikke kan spise mye av dem, er de viktige for meg.

Jeg vil ikke her gå inn i noen språkhistorisk diskusjon om hva som er det opprinnelige ordet annet enn kort si at det er kake med –k som er opprinnelig. Jeg er kjent med at enkelte språkforskere mener noe annet, men skal ved en senere anledning publisere mine egne teorier om de nordiske språks relasjoner til hverandre. På 1600-tallet publiserte en svenske en studie om at svensk var verdens urspråk (til dere vantro; jeg kan oppgi navn). Jeg har sett litt på denne studien og må gi ham rett i det meste. Med kun noen geografiske endringer er vil min studie underbygge hans.

Men tilbake til kake som fundament for mine teorier omkring språket til flatlenderne. Etter hvert ble det både plagsomt og unaturlig med disse –k-ene som stikker opp og ruver som et fjell over linja.

· Flere av –k ene ble erstattet med –g som man ser passer utmerket i det den haker seg nedover mot halsen. Man fikk så kage.

· En annen utvikling for –g en i kage var at den ble for krøllet nede i halsen og forsvant derfor i dagligtale, og man fikk kaE eller kæE.

· Jeg vil anta at over noen tiår er den første k i kæE blitt en g, og man får gæE.

· Senere vil sannsynligvis g en forsvinne i uttale, og jeg vil anta at det eneste som blir igjen er æ. Den ligger liksom så godt i halsen. Bare prøv sjøl.

Sannsynligvis vil denne utviklinga gå raskt, så når jeg om noen tiår igjen er her på Fyn, vil jeg uten nølen be om en Æ når jeg skal smake på de berømte danske kaker. Oppsummert tror jeg flatlendernes språk blir mer og mer vokalisert da de fleste konsonanter er for harde og fjell-bastante.

Hilsen

en fjellape

-som ser fram til en motsvarende fabel.

En fjellape ser på Fyn

Lørdag 06

Da sitter vi på spisesalen på Svendborg Hotell, og la det bare være sagt med en gang; Jeg er en stor fan av kjøttbullar med potatismos og lingon, og nå skal jeg, når appetitten vender tilbake, prøve meg på Gamle Ole, som skal være en spesiell ost.

Vi kom hit i går kveld, og la det også være sagt med en gang; endelig skjønner jeg hvor egypterne hentet stein til de store steindungene de begrave sine ledere under, antagelig for å sikre seg at de ikke kom tilbake. Vi kjørte fra Malmø over Øresund og over Storebelt til Fyn, og det flate landskapet fascinerte meg. Guideboka sier Danmark er det eldste monarkiet ( i verden? , i Europa? I Norden? Husker ikke). Jeg er overbevist om at den første monarken i dette gamle monarkiet var både framsynt og synsk. Han innså vanskelighetene med å binde sammen et område når man måtte over de høye fjell. Beltene og sundene kunne man sikkert trafikkere med vikingeskipa. Men fjellene? Følgelig utstedte han en kongelig forordning om at fjellene skulle fjernes slik at adkomsten ble bedre, og dette kostet ikke noe, heller tvert om antar jeg, for han skipet fjellene til de land som ville begrave sine statsoverhoder under en rekke stein. Samtidig sikret han seg sin egen endeligt ved at det ikke var stein nok igjen til å dynge over ham og hans etterkommende regenter.

Dette var jo lenge siden, og naturen har leget seg. I dag er det flate bølgende åkre der det før var fjell. Et scoop, spør noen meg, virkelig et scoop, og jeg utleder at detet scoopet var så gigantisk og omfattende at man ennå i dag ser ettervirkninger av det. Den første monarken var smilende tilfreds med resultatet. Dette spredte seg til alle i datidens Danmark og fulgte siden generasjoners generasjoner fram til i dag. Det er derfor danskene er så smilende tilfredse.

Sannsynligvis er det derfor de i dag smilende tilfreds kaller nordmenn fjellaper. Sjøl har de skipet vekk sine fjell og bare beholdt en liten hump for syns skyld, Himmelbierget. Nå tror jeg de ikke sjøl i dag vet hvorfor fjell er negativt, men det er bevart i språket enda generasjoners generasjoner etter at deres fjell ble fjernet.

Nå tror jeg nok en viss fyrste i et litt sydligere land forbannet monarkene i Norge som ikke hadde hatt framsyn nok til å høvle ned i allefall de nordnorske fjell, for da hans undersåtter inviterte seg sjøl dit i 1940, lå den norske altabataljonen, de franske alpejegerne og polske og engelske uartigheter og var uartige i de samme fjellene.

Jeg hadde lyst til å smake de berømmelige danske kaker, og på tur hit stoppet vi derfor ved et konditori for å bestille kake. Det tok ikke av før vi måtte peke på kakedisken, og hun bak disken smilende tilfreds utbrøt; “Åja, KæE!”

KæE! Man skriver visserligen kage, og det skal muligens bli mitt neste studium av dette folket, om da ikke noe annet dukker opp underveis. Klarer man ikke si kage eller vil man ikke? Er kæE et onomatopoetikum? Et mysterium.

domantrener

... som et søskenbarn på Gjøvik ...

04.08, torsdag.

Da sitter vi på Gardermoen og venter på fly til København etter en elektro-begivenhetsrik dag. Vi kom hit i går kveld og dro med leiebil til Asker. Nå har også jeg fått en smak av Skaugum siden vi kjørte forbi der. Så hvis noen trenger litt glans å sole seg i, kan jeg avstå litt. Som sagt kjørte jeg forbi Skaugum. I så måte er jeg et slags søskenbarn på Gjøvik. Så overnattet vi helt nydelig – og uhyre billig, merkelig – ved Oslofjorden på en perle av et konferansehotell på Hvalstad.

Og nå er vi her med avgang til Danmark. Jeg er helt pumpa siden dagen i dag har vært en dag for kjør, nevrologisk reaksjon, som arter seg som om jeg er uhyre og overstadig glad, noe jeg altså ikke er, bare så det er sagt. Det krever ganske mye å ha kjør, og særlig siden jeg vet at det ikke er noen ønsket reaksjon fra noens side. Men kjøret var over da vi kom til Gardermoen. Stress, antar jeg.

05.08, fredag.

Men heldigvis kom det ikke mer kjør den dagen.

Da er vi kommet til Sverige og Malmø som bare er en brulengde unna Kastrup. Sigbjørn og leiebilen suste oss hit for. Nå er vi klare til å raide videre. Vi har bodd på et spesielt hotell her. Det var billig, og ut fra det forventet jeg meg ting i den prisklassen rommene var på. Men da vi kom inn i vestibylen, var det som speilsalen i de kongelige diversiteter. Om jeg vet hvordan speilsalen i de kongelige diversiteter er? Selvsagt! Jeg har jo kjørt forbi Skaugum.

Da vi kom opp på rommet, stod det i stil med prisen. To enkle senger med ca 20 cm mellom dem, og for å komme seg fram mellom dem, måtte man bevege seg med sidelengse hopp, noe som ble litt vanskelig for meg. Badet hadde plass til å vaske den største tåa og dess like. Men rent og sengene var gode. En stor forskjell til konferansehotellet ved Oslofjorden der alt var elegant, og vi til og med hadde egen takterasse med utsikt – og ikke så mye dyrere enn her i Malmø.

Vi har nettopp hatt en avstemming på hvor vi skal spise middag, og det synes som om jeg får flertall for mitt syn om at vi suser over Øresund til Danmark og spiser der. Spise i Sverige er ikke noe ferie. Hvem har ikke spist kjøttbullar med potatismos og lingon i Abisko og Kiruna til det rant ut av ørene? Så da teenker jeg det bærer til Danmark, og endestasjonen der er Svendborg og Family Hope center. Vi møter der fra og med søndag. I morgen tenker jeg vi skal til Ærøykøbing siden pappa samler på byer han har besøkt, og mangler kun en Æ for at alfabetet skal være fullt. Og Ærøykøbing ligger bare en ferjestrekning unna Svendborg.

Kanskje jeg også skulle begynne å samle på byer og se hvor det er hull i alfabetet. Jeg har vært i:

· Amsterdam

· Berlin

· Camden (USA)

· Drøbak

· Enare

· Frankfurt

· Gdansk

· Hveragerdi (Island)

· Intercourse (USA)

· Jesenice ( Slovenia)

· Kemer (Tyrkia)

· London

· Monaco

· Niagara on the lake (Canada)

· Oakwille (Canada)

· Pula

· Q – umulig å finne

· Reykjavik

· St. Petersburg

· Trenton (USA)

· Vilnius

· Warzawa

· X- selv pappa har ikke den

· Ystad

· Z- neste gang i Kroatia tar vi Zagreb

· Ærøykøbing ( i morgen)

· Østersund

· Ålesund

Jeg mangler Q, Z og X. Hva gjør man med det?

domantrener

Announcement

I have a dream of going by camping-car in Europe for some weeks. My parents don’t the same dream. Therefore I hereby announce for a driver certificated to drive such a car and certificated to handle a person like me, meaning accepting and treating me as a bright person even if I don’t look like that. I will also nee at least one assistant in addition. Same qualifications.

Sign in! Sign in!

romanitrener

Hvem bebrukte huset som ikke var hus?

Mannen var lenge i tvil, akkurat så lenge i tvil at han følte platået begynne å bevege seg under ham. Da tok han noen lange steg ut i den veien som var fendret på den ene siden. Han hadde sett seg ut den, men nølte så lenge han kunne i håp om at trappa skulle åpne seg oppover. I så tilfelle ville han gjøre et jump oppover og i sikkerhet.

Platået under ham begynte å syke, og han gjorde et Peer Gynt-sprang over på den fendrede stien. Han visste ikke hvem Peer Gynt var, men visste bare at han gjorde et peer Gynt-sprang og at han o på et underlig vis følte en samhørighet med denne Peer Gynt som hadde måtte gjøre et slikt sprang.

Nå beveget han seg langsomt bortover stein med fendrene. Han så seg ikke tilbake etter at han en gang hadde gjort det og sett stein forsvinne bak ham straks han hadde tatt et steg. I stedet for sti var det stup bak ham, og stup var det der han sakte steg forover. Stup bak og stup ved siden av – og noen ganger stup under når han stien passerte kløfter med smal steinbru over. Gjendineggen, tenkte han og visste ikke hvorfor det ordet kom for ham.

Gjendineggen, livets balansekunst med stup på tre sider

Mannen beveget seg forover mekanisk mens hodet tumlet med situasjonen. Årsaken til at han beveget seg forover var at ting lukket seg og fell apart bak ham. Var det slik med livet generelt, undret han seg – at årsaken til at man drives framover er at man ikke har retrett – og heller ikke mulighet til å stoppe opp. Man har ingen annen mulighet, tenkte mannen mens han steglet seg langs den fendrede stien. Den steinen han hadde plukket med seg før han gikk under jorda, hadde han i lomma nå, men hver gang han kunne frigjøre en hand, lot han den gli ned i lomma og føle på steinen. Det gav ham mot til å fortsette. Han var ikke alene her i underjorden, følte han. Han var ikke den eneste fra overjorden. Steinen var et vesen på en helt annen måte enn for eksempel ryggsekken og dens innhold var.

I en krinkelkrok av hjernen ante han en tanke om denne steinen, men han klarte ikke gripe den.

Brått endret stien karakter. Den var ikke lenger så trang, og stupene ikke lenger så kvasse og dype. Mannen heiv etter pusten som om han hadde holdt den mens han hadde forsert det som kunne synes som en uendelighet langs en sti som ikke var for menneskeføtter. Og at den ikke var før menneskeføtter skjønte han da stien gjorde en sving, og han så hvor den endte.

Ved enden av stien åpnet det seg en runding som han innså var hallen i et elegant hus som ikke var noe hus. Mannen ble presset forover slik han hele tiden hadde blitt, og plutselig stod han i hallen, og intet var bak ham.

Veggene var ikke vegger, men fungerte som det. Taket var ikke tak, men fungerte som det. Og hallen syntes bebodd og bebrukt. Et bord som ikke var bord var dekket med mat som ikke var mat. Så fikk han øye på beboerne, bebrukerne. Mannen var bewildered. Selv om dette ikke var mennesker i hans definisjon av mennesker, hadde han forventet noe annet, noe mer alien-lik. Men dette?

Hvem bebodde og bebrukte dette stedet?

Svar på mail.

Det svaret som brukes blir i alle enkelhet premiert.

Premien denne gangen går til Sigrid Rørvik Bruun for forslaget om at mannen tok den fendrede stien fordi det ville gi ham mest utfordringer og overraskelser.