Å kjempe med seg sjøl

I atskillige blogger har jeg akket og veet meg over kjør og desslike – ting jeg ikke rår over. Jeg pleier tenke at deler av hjernen tar over og lever sitt eget liv og lager sine egne kjør. Det er en uønsket situasjon, men jeg innser at det er en følgesvenn som går ved siden meg i varierende lengde og varierende frequency. Ofte trigges det av noe. Noen ganger vet jeg hva som trigger det, andre ganger ikke.

Jeg er en sukkerrotte. Jeg liker den søte smaken uansett om det er juksesukker eller ikke. Is er en stor favoritt. Vanligvis har vi ikke is i huset, men i pinsen føk pappa og jeg i ve1 og kjøpte fire bokser til ryddegjengen. Ikke alt ble spist da, men de har senere fått bein å gå på. Jeg fikk virkelig frisket opp dette med at is er topp.

I går skulle mamma, Vigdis og jeg til Vigdis sin søster på et skvallerkålkurs. da vi hentet Vigdis, invitertes vi inn på en is før vi dro, men mamma sa diktatorisk nei takk på vegne av også meg som veivet med fingeren og signaliserte at jeg ville skrive – selvfølgelig et ja takk. Men det er et dilemma at denne fasiliteringa i hurtighet ikke klarer konkurrere med smella = verbalt språk. Mamma mente vi kom for seint i forhold til avtalen vi hadde gjort om skvallerkål. Jeg mente vi var godt innom marginen og kunne hive i oss litt is før vi fortsatte på matauk. Men når jeg endelig kom til orde var alt avgjort og foten lå på gasspedalen.

Denne isen jeg gikk glipp sv surret rundt i hodet mitt. Inn i alle de kroker den kunne finne til den fant den kroken der jeg ikke hadde kontroll lenger. Kortversjonen er at jeg ikke var særlig samarbeidsvillig mens vi skulle plukke. Jeg strente tilbake til bilen for å være klar for is og særlig markere for en viss annen at jeg var klar. Så skjedde det gledelige at mens de andre plukket, overtok andre deler av hjernen styringa. Følgelig ble jeg med på den sosiale delen av plukkinga – kaffe. Søster til Vigdis sa da jeg skrev at det var godt å ha vunnet over dette kjøret: Vi har nok alle kamper vi kjemper med oss sjøl. Der hun satte på den ene sida ord på dette med kjør – en kamp man kjemper med seg sjøl, og hun ufarliggjorde det ved å legge til alle hadde sine kamper med seg sjøl. Kanskje er ikke alles kamper så synlige som mine, men dog.

domantrener

PS. Da vi kom heim hadde jeg ikke lyst på is lenger, så grundig var jobben gjort i bilen da jeg sloss med meg sjøl.