Løselig og uten dreis

Jeg blogget løselig i Oslo mens vi var der på ABR, litt her og litt der i de små notisbøkene som følger meg. Men disse bloggnotatene finner vi ikke igjen, og det er fan, for jeg syntes jeg fikk skikkelig dreis på det der. Fikk liksom en elegant tråd gjennom alt – noe jeg ellers ikke akkurat får til sånn helt naturlig. Men de små notatbøkene finner vi ikke. Evig eies kun det tapte. Sa gamle Ibsen, og han må jo vite det, så mye som han er sitert. Det kan jo hende vi finner dem senere, for som et gammelt ordtak sier: Det som ikke er brent eller stjålet kommer til lunns. I dette tilfellet kommer de til lunns litt for seint.

Vi var i Oslo på ABR, dro torsdag og snudde nesa nordover med første og eneste SAS fly lørdag morgen. Jeg som ellers pleier betrakte verden når vi reiser for å se om de ytre signal verden sender ut hadde endret seg, jeg så intet av verdi å melde. Derimot hadde jeg en opplevelse jeg vil leve lenge på siden det er sjeldent at slikt h­­ender meg. Nå vet jeg ikke om det er hold å si at det er de sjeldne og uventede hendinger som stikker seg fram og blir husket – de som er ulik den hverdagen som gir et grunnlag for livet. Pappa og jeg satt og breiet oss på første rad da en mann kom og spurte om det var forfatteren. Forfatteren! Tenk det! Han hadde lest min første bok «Jeg er fri» og kjøpt fire eksemplarer som han ga i gave til andre. Dette blir jeg nok å huske.  

I Oslo ble det mye standard prosedyre, og som nevnt går standard prosedyre inn i en lapskaus man kan kalle hverdagen. Nå skal man huske at lapskaus er godt. Det skyldes de mange små biter som danner en helhet. Selvsagt har alle standard prosedyrer sin største verdi for dagens livskvalitet. Jeg underkjenner ikke det. Men så er det dette uventede som nettopp fordi det er uventet får en spesiell plass.

Etter å ha lempet kofferten inn på p-hotel dro vi til akupunktøren vi besøker når vi er i Oslo. Standard prosedyre. Deretter rett på Bondeheimen for å spise «ordentlig mat». I mitt tilfelle kjøttkaker i brun saus. Heller ikke de andres valg var så mye mer spennende.

Frokosten dagen etter var ikke standard prosedyre. Vanligvis pleier det være en pose på døra med to skiver brød, en frukt og en flaske meget tynn saft. Men denne gangen var det frokostbuffet. Nå kunne den ikke konkurrere med opplegget til for eksempel SAS Gardermoen og deres overdimensjonerte frokostbord. På p-hotel var frokostbuffeen stort sett en gjennomsnittlig frokost i det norske folkehjemmet. Kanskje det som en gang ble kjent som Oslo-frokosten. Men alle jeg så der så fornøyde ut der de spiste. Til forskjell fra klientellet på SAS Gardermoen som stort sett spiste uten at det syntes at de nøt maten. Konklusjon: det skal ikke store endringer til før man blir glad og opprømt.

domantrener

Og til slutt en for meg artig hending. Vi tok en pause på Cafe Cæsar – jada, som hotellet – og bak ryggen min slo noen opp en storskratt, så enda en. Underlig følelse, jeg tenkte straks: nordlendinger. Det er bare vi som slår opp en skratt rett som det er. Selvsagt ler vi også for den saks skyld, Men, ja, det var nordleninger.