Her i huset er vi ikke vant med

Her i huset er vi ikke vant med at pappa er syk. Derfor ble det oppstandelse da han måtte gå til sengs med sterke magesmerter. Det ble sykehusinnleggelse og utredning. Han kom ut med en diagnose jeg ikke skjønner hva er, men som etter sigende kommer når man har passert 70. Mange får det, men ikke alle får smerter av det.

Nå er ting tilbake til normalen igjen.

Vi holder på med noe så allnorsk som vårrydding. I går da jeg våknet hadde racerrobotene hevve seg over og rasert stabburet og ryddet til et bål jeg kjente lukta av da jeg våknet.

Faen heller. Akkurat det med rydding er ganske spennende. Man leter, finner, kaster, arkiverer – hva som helst – . Det å rydde er å ta en gjennomgang av familiens historie. Alle ting har sin historie og er knyttet til menneskene. Tror jeg. Noe av dette vil man bevare  - noe går på skrothaugen eller i dette tilfellet på bålet. Derfor er det slik at om man ikke er med på en slik ødeleggende rydding, taper man noe. Noe av det som knytter seg til en ting, har man glemt, men når man ser det, aktiveres minnet. Følgelig er dagens slogan: Ikke mist muligheten til å være med på en generalopprydding.

Så jeg ble nesten sur – vel, egentlig ganske sur for at jeg hadde sovet bort denne aktiviteten, men de starter jo så utrivelig tidlig. Da jeg i går kveld hørte at garasjen var neste mål, meldte at jeg ville være med. Jada, men da måtte jeg stå opp tidligere. Selvsagt, det skjønte selv jeg. Men alle visste, inklusive meg, at rumpa er tung om morgenen og at jeg ikke er av dem som hopper ut av senga med et kykkeliky. Nå er jeg den som trekker ned gjennomsnittet hva angår å stå grytidlig opp. Men jeg ville være med på garasjeryddinga og meldte at jeg skulle brytes opp. Jeg tror ingen trodde at jeg ville klare det. Derfor sa jeg at om jeg nektet skulle jeg likevel stå opp. Man kjenner da seg sjøl og vet hvordan man er om morgenen. Samtidig kjenner jeg fru mor og vet at om hun har lovet å påse at jeg kommer meg i lørvene og ut i garasjen – ja, så blir det slik.

Da jeg la meg i går kveld, jobbet jeg med saken og instruerte mitt stakkars hode å påse at kroppen slepte seg rimelig greit ut av senga dagen etter og ellers la i veg til garasjen. Det fungerte. Jeg hamlet meg neste morgen i bobledressen. Jada, jada, det er sommer i Nord-Norge – det landet gud ga til Kain, og vi Kains etterkommere tar det som det høver. Blir det ikke sommer i år blir det et annet år. Vi tar bare på oss bobledressen.  Men altså, jeg befant meg i garasjen etter planen og parkerte meg på ATV’en. Senere kjørte vi og hentet Goiton. Nå er det straks instituttet, og jeg sitter såre fornøyd med meg sjøl.

Jeg vet om et annet sted noen klør etter å vårrydde, og det er opp på kvisten. Der skal jeg passe på som en hund at jeg er med når det skjer. Jeg ser ikke ulikt å klatre stigen opp, for jeg kan da huske at jeg klatret opp en brannbil på Andenes selv om brannfolka trodde det ikke gikk.

domantrener

Dagene har gått og snart er det pinse til minne om at den hellige ånd kom som ildtunger og rørte ved apostlene. Hvor ble det av disse ildtungene senere? Dro de tilbake? Sloknet de? Finnes de ennå her?