Ikke takket være forprosjekt

Mangt har blitt avtalt og ordnet på servietter, kladd til eksamen eller anna «virkårlig» notat. Man har planlagt og notert ideer på det man hadde for handa. Mamma noterte en gang på den tida hun samlet ord på en tom melpose. Det var det eneste hun fikk tak i der og da.  Dette var før notatblokkas tid på i-phonen. Tårsdagen har jeg hørt ble skissert fordi noen var ferdig med eksamensbesvarelsen og ble sittende og filosofere litt omkring diverse før besvarelsen ble levert inn. Filosoferingene ble notert i kladdepapiret som ble brukt til eksamen. Det var de første ideer og skisser til Tårstaddagen. Hvis jeg har ført feil eller misforstått, håper jeg på korrektur og tilbakemelding.

Márkomeannu er jeg ikke sikker på, men jeg har en følelse av at ungdommene i det revolusjonerende Stournjárgga Sámenourak noterte ideer i det de hadde for handa. Så googlet jeg Festspillene i Nord-Norge fordi jeg hadde hørt at ideen ble skissert på en serviett på en kafé i Harstad. Men google sier at Nilas i Harstad Tidende sendte en invitasjon til drøfting til de man trodde var interessert. Og de første festspillene kom i gang i 1965.

Det jeg ikke skjønner og forstår for lite av er at alle disse vellykka arrangementene var kommet i gang og er oppe og går uten de store forprosjektene. Noen ganger ser man forprosjekt, dyre sådanne, utrede tiltak, og jeg tenker: Takk og pris at Márkomeannu, Tårsdag-dagen, Festspillene i Nord-Norge og andre slike tiltak ikke hadde energikrevende forprosjekt som kunne ta motet fra folk. Tviler på om et forprosjekt på Márkomeannu ville konkludert med edn suksess Márkomeannu har vært og er.

Og hvorfor er dette en sak i mitt hode akkurat nå? Fordi jeg for første gang på flere år har i noen dager vært på Festspillene i Nord-Norge som annet enn en tur innom for å spise is. Lørdag dro vi alle til byen. Emma Margret skulle på åpning av subsistence-utstillinga. Vi andre heiv oss med. Da vi kom til byen, valgte mamma å gå ned på torget og som hun sa, se på gatelivet. Det som enda forundrer meg er at ikke også jeg gjorde det, for det høres jo litt behagelig og bedagelig ut å sitte og betrakte folkelivet. Men jeg heiv meg i vei til utstillinga og angrer ikke. Inntrykk fra Artic, våres Artic. Helvete så glad vi fra Artic er i nettopp Artic. I tillegg traff vi der gamle kjente det alltid er så hyggelig å treffe igjen, pluss nye fjes jeg ellers bare hadde navn på. Emma Margret presenterte meg for festivalsjefen Maria Utsi. Henne hadde jeg bare navn på. Børge Brende hadde jeg selvsagt både navn og ansikt på, dog bare fra media. Etterpå spiste vi middag i byen før vi kjørte heim, og jeg filosoferte over dette med «min by» og kom fram til at Harstad er min by.

I dag var lille Emma Margret og jeg på danseforestilling «Glemt» av Simone Grøtte. Full sal. Emma Margret hadde på forhånd fikset oss fast plass så vi vip-ed sammen med blant annet Willy Ørnebakk – som jeg for øvrig bare hadde navn på. Han taklet for øvrig flott at jeg hadde litt kjør her og der, og etter forestillinga hadde han tid til å slå av en prat. Også så himla artig å dra på ting med lillesøster. Verdens beste sådanne.

Jeg må hopppe litt tilbake. Vi kledde altså på oss for å dra til Harstad og jeg skullle hive på meg noe annet enn lompen. Pappa kom med ny t-skjorte, og Emma Margret mente jeg ikke trengte å skifte det, for vi skullle tross alt ikke på strip tease. Før vi dro sa hertingene at de skulle fikse potetball og salt kjøtt til middag. Det er lenge siden vi har hatt det så jeg kom. 

Det er merkelig hvordan ting liksom legger seg etter hverandre på veien. Jeg lytter for tiden på Michelets bok 2 om krigsseilerne og deres liv. Jeg har flere ganger prøvd å blogge om det. Jeg har googlet om krigsseilerne. Jeg googler gjerne ting når det behøvs. Så kommer lille Emma Margret og jeg på på danseforestillinga Glemt. Og gjett hva Glemt  tar for seg? Den glemte nordnorsle krigshistorien. Grøtte bruker sin bestefar som tidsvitne. Enkelte setninger ble hengende fast i hodet da vi forlot kulturhuset. Men vi fikk ikkje gå i seierstog i Oslo da krigen va slutt. Norsk krigshistorieskriving er generelt uvitende og arrogant  i forhold til den nordnorske og krigsseilernes  del. Deler av Nord-Norge ble brent, bombet og tvangsevakuert, partisanene ble omtalt og behandlet som landssvikere. Herregud så glad jeg er i mitt Nord-Norge som har stått han av blant annet i den fornedrelsen og ydmykelsen krigsoppgjøret ble. Glad i og stolt av. Jeg håper denne forestillinga reiser på turne landet rundt.

Det mest spesielle med Festspillene la svigersøster Sigrid ut på facebook 24. juni. For nøyaktig 10 år siden, 24. juni 2007, holdt Sigbjørn åpningsprologen ved Festspillene i Nord-Norge. En ung harstadjente var blant tilhørerne og kommenterte at det var en av de finaste tekstene æ hadde hørt opplest.