Mangt har
blitt avtalt og ordnet på servietter, kladd til eksamen eller anna «virkårlig»
notat. Man har planlagt og notert ideer på det man hadde for handa. Mamma
noterte en gang på den tida hun samlet ord på en tom melpose. Det var det
eneste hun fikk tak i der og da. Dette
var før notatblokkas tid på i-phonen. Tårsdagen har jeg hørt ble skissert fordi
noen var ferdig med eksamensbesvarelsen og ble sittende og filosofere litt omkring
diverse før besvarelsen ble levert inn. Filosoferingene ble notert i
kladdepapiret som ble brukt til eksamen. Det var de første ideer og skisser til
Tårstaddagen. Hvis jeg har ført feil eller misforstått, håper jeg på korrektur
og tilbakemelding.
Márkomeannu
er jeg ikke sikker på, men jeg har en følelse av at ungdommene i det
revolusjonerende Stournjárgga Sámenourak noterte ideer i det de hadde for
handa. Så googlet jeg Festspillene i Nord-Norge fordi jeg hadde hørt at ideen
ble skissert på en serviett på en kafé i Harstad. Men google sier at Nilas i
Harstad Tidende sendte en invitasjon til drøfting til de man trodde var interessert.
Og de første festspillene kom i gang i 1965.
Det jeg
ikke skjønner og forstår for lite av er at alle disse vellykka arrangementene
var kommet i gang og er oppe og går uten de store forprosjektene. Noen ganger
ser man forprosjekt, dyre sådanne, utrede tiltak, og jeg tenker: Takk og pris
at Márkomeannu, Tårsdag-dagen, Festspillene i Nord-Norge og andre slike tiltak
ikke hadde energikrevende forprosjekt som kunne ta motet fra folk. Tviler på om
et forprosjekt på Márkomeannu ville konkludert med edn suksess Márkomeannu har
vært og er.
Og
hvorfor er dette en sak i mitt hode akkurat nå? Fordi jeg for første gang på
flere år har i noen dager vært på Festspillene i Nord-Norge som annet enn en
tur innom for å spise is. Lørdag dro vi alle til byen. Emma Margret skulle på
åpning av subsistence-utstillinga. Vi andre heiv oss med. Da vi kom til byen,
valgte mamma å gå ned på torget og som hun sa, se på gatelivet. Det som enda
forundrer meg er at ikke også jeg gjorde det, for det høres jo litt behagelig
og bedagelig ut å sitte og betrakte folkelivet. Men jeg heiv meg i vei til
utstillinga og angrer ikke. Inntrykk fra Artic, våres Artic. Helvete så glad vi
fra Artic er i nettopp Artic. I tillegg traff vi der gamle kjente det alltid er
så hyggelig å treffe igjen, pluss nye fjes jeg ellers bare hadde navn på. Emma
Margret presenterte meg for festivalsjefen Maria Utsi. Henne hadde jeg bare
navn på. Børge Brende hadde jeg selvsagt både navn og ansikt på, dog bare fra
media. Etterpå spiste vi middag i byen før vi kjørte heim, og jeg filosoferte
over dette med «min by» og kom fram til at Harstad er min by.
I dag var
lille Emma Margret og jeg på danseforestilling «Glemt» av Simone Grøtte. Full
sal. Emma Margret hadde på forhånd fikset oss fast plass så vi vip-ed sammen
med blant annet Willy Ørnebakk – som jeg for øvrig bare hadde navn på. Han
taklet for øvrig flott at jeg hadde litt kjør her og der, og etter
forestillinga hadde han tid til å slå av en prat. Også så himla artig å dra på
ting med lillesøster. Verdens beste sådanne.
Jeg må
hopppe litt tilbake. Vi kledde altså på oss for å dra til Harstad og jeg
skullle hive på meg noe annet enn lompen. Pappa kom med ny t-skjorte, og Emma Margret
mente jeg ikke trengte å skifte det, for vi skullle tross alt ikke på strip
tease. Før vi dro sa hertingene at de skulle fikse potetball og salt kjøtt til
middag. Det er lenge siden vi har hatt det så jeg kom.
Det er
merkelig hvordan ting liksom legger seg etter hverandre på veien. Jeg lytter
for tiden på Michelets bok 2 om krigsseilerne og deres liv. Jeg har flere
ganger prøvd å blogge om det. Jeg har googlet om krigsseilerne. Jeg googler
gjerne ting når det behøvs. Så kommer lille Emma Margret og jeg på på
danseforestillinga Glemt. Og gjett
hva Glemt tar for seg? Den glemte nordnorsle
krigshistorien. Grøtte bruker sin bestefar som tidsvitne. Enkelte setninger ble
hengende fast i hodet da vi forlot kulturhuset. Men vi fikk ikkje gå i seierstog i Oslo da krigen va slutt. Norsk
krigshistorieskriving er generelt uvitende og arrogant i forhold til den nordnorske og
krigsseilernes del. Deler av Nord-Norge
ble brent, bombet og tvangsevakuert, partisanene ble omtalt og behandlet som
landssvikere. Herregud så glad jeg er i mitt Nord-Norge som har stått han av
blant annet i den fornedrelsen og ydmykelsen krigsoppgjøret ble. Glad i og
stolt av. Jeg håper denne forestillinga reiser på turne landet rundt.
Det mest
spesielle med Festspillene la svigersøster Sigrid ut på facebook 24. juni. For
nøyaktig 10 år siden, 24. juni 2007, holdt Sigbjørn åpningsprologen ved
Festspillene i Nord-Norge. En ung harstadjente var blant tilhørerne og kommenterte
at det var en av de finaste tekstene æ
hadde hørt opplest.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar