Da er
pinsen over. Det har vært bare flott mener jeg å huske her jeg sitter i sofaen
og signerer på at minnet er selektivt. Jeg har glemt at jeg ikke synes var helt
topp.
Så måtte
jeg lære noe nytt i pinsen. Ikke noe fysisk, men helelr på, ja, hva skal jeg
kalle det? Jeg er en hund etter gaver uansett om jeg trenger det jeg får eller
ikke. Følgelig er jeg sjøl påpasselig når vi reiser og kjøper til alle.
deretter sitter jeg på nåler og venter på gave når de andre har vært noen
steder i de litt fjernere utland. Vanligvis får jeg t-skjorte etc. Da Emma
Margret og Ronald kom heim fra Kreta, satt jeg klar. Jeg vet at jeg har et
gummiansikt der følelser ikke vises. Fra markedet. Pizzakrydder til Sigbjørn og
Sigrid. Honning til pappa og himalayasalt med origano og thyme til meg. Ærlig
tilstått ble jeg skuffet. Det varte nok resten av dagen til jeg fikk bearbeidet
dette med hva en gave er. Jeg skjønner jo at mat er en praktisk gave til ”den
som har alt”. Så nå, her jeg sitter flere dager etter, har jeg funnet den
riktige plassen å legeg slike erfaringer. Det er noe med å måtte endre på hva
som helst. I lengden blir det kjedelig når alt alltid er det samme.
Jeg har
nevnt før at det vår-norske syndromet – gigantrydding – har herjet her i huset.
Men nå er det slik at enkelte ting var fysisk ugjørlig for hertingene. Åndet og
kjødet og alt det der. Men så kom Sigbjørn og Emma Margret heim med sine
respektive, og de gjøv løs på det som var blitt igjen av tunge løft som skulle
bæres til henger for å kjøres bort.
Nå er det
slik at alle har sin plass og sine roller uansett om man løfter eller ikke.
Sigbjørn, Emma Margret og Ronald sto for løfting, bæring og lasting inn i
henger. Så mye som har gått på bålet her skulle man tro det ikke var mer å
vrake, men så er det slik at glass og metall ikke brenner, og de vinduene vi så
riimiin ramiin skiftet på seinhøsten må kjøres bort Dessuten er det alltid noen
tekniske duppeditter og slikt som skal ordnes, pluss mine avguder – snøscooteren
og ATV’en. Det er Ronalds gebet og han jeg spør om ulike ting på dem pluss
dette med å fikse det som skal fikses på dem. Tilbake til rollene: Sigrid har
bære-forbud og hvile-seg-på påbud av naturlige årsaker. Det er det var hennes
rolle. Pappa gikk rundt der og var sjef. Ikke det at det trengtes, men
hvem liker ikke å sjefe her og der. Jeg parkerte meg i ATV’en for å følge med.
Og da mamma kom ut var det bra ATV’en hadde motor, for vi kjørte etter
ryddegjengen og parkerte oss slik at vi hadde oppsyn med alt. Nå står
tilhengeren stappfull ute på gårdsplassen. I pur glede kjørte pappa og jeg til
Truck-stoppen og handlet is til kvelds – ikke en is, men fire bokser med
ulike sorter. Dette er en slags kryss taket i en familie som ikke har verken is
eller annet søtt og godt i fryseboksen. Jeg ser da bort fra heimelaget søtt og
sunt syltetøy, men det er ikke is. Is er is. Punktum om den saken.
Jeg har
de siste månedene hatt mitt høyst personlige problem å tumle med. Jeg blir jo
40 år i august. Det er rundt tall. Jeg antar det er nullen som gjør det rundt.
Da reiser det seg et spørsmål. Feire? Ikke feire? Reise bort på dagen? Hvis
feire – hvor og hvordan? Jeg må tilstå at jeg har hatt veldig lyst til å feire
dagen, men har liksom ikke hatt guts til å ta det opp. Selv jeg skjønner at det
blir mye arbeid på noen. Men nå spurte de andre om jeg skulle feire dagen, og
da var det jo fritt fram. Så nå har jeg fått sagt hvordan jeg ser dette
for meg. Jeg fyller år en søndag og kan tenke meg å ha åpent hus lørdag og
søndag. Jeg catrer maten utenom de obligatoriske klappakakene, og jeg håper at
noen finner veien hit. Årsaken til at jeg har spredt det på to dager, er
at jeg så hvor godt det fungerte å gjøre det slik da pappa feiret 70 år. Folk
kom i løpet av hele dagen og det var aldri så mange i gangen at man ikke rakk å
prate med folk. I mitt tilfelle er det jo slik at blant mange er det vanskelig
for meg å komme til orde, men der det få i gangen er det lettere. Og jeg liker
jo å prate med folk i ro, så mitt ønske er gode, gjerne litt dype
samtaler.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar