Våres måsa

En refleksjon gjort på vår hemmelige strand i kveld.

Jeg tilhører en familie som i enkelte ting er ganske avslappet hva angår det man kler på seg. Ok at det var på en hemmelig strand, men for å komme dit måtte vi nå passere folk. Emma Margret hadde på seg en gammel goretexjakke som er mi. Jeg hadde på meg en goretex som var mamma sin først, så pappa sin, så lenge de passet den. Nå er den min ridejakke. Pappa hadde på seg en treningsjakke han sikkert har funnet på en skraphaug. Ok. Det sies at det er en Sigbjørn har sortert unna. Mamma hadde på seg en regnjakke Emma Margret har sortert unna.

Ikke rart at den enslige halvvoksne måsa som sluttet seg til laget først trippet i nølende ring rundt oss. Etter hvert fikk den glutenfritt pølsebrød. Nå tror jeg ikke det er måsemat siden den for hver bit trippet og dyppet den i havet før den spiste det. Gjør måser det slik vanligvis?

Ok. Google sa ikke noe om dette med å dyppe glutenfritt brød i havet, men et kjapt googlesøk overbeviste meg om at våres måse var litt uvanlig på flere måter enn dette med å dyppe maten. Google sier at man ikke bør mate dem nær offentlige steder, for de har en tendens til å bli høgmælt da. Ikke våres måse. Videre sier google at de varsler andre om at det er mat i nærheten. Ikke våres måse. Det merkelige er at det kom en til som ikke landet, bare fløy videre. Enn videre sier google at måsene blir frekkere og frekkere når man mater dem. Ikke våres måse. Den var reservert der den trippet rundt.

Det som bekymrer meg er noe annet på google. Der sto det nemmelig at måsene vender tilbake til åstedet der de fikk mat. De lærer nemmelig fort. Her ble jeg bekymret. Sitter måsa våres nå på den hemmelige stranda og venter på mat? I morgen skal vi til Harstad på Festspillåpning. Da må vi gjøre en avstikker og gi måsa mat. Tro om man kan legge et brød høvelig til i den steinura som var der slik at den har mat en stund?

domantrener.