...vill i Markebygda...

Egentlig hadde jeg bestemt meg for å kommentere litt omkring den lydboka vi nå lytter på: Jon Michelets En sjøens helt. Skytteren, men mens jeg spiste frokost – dere vet det kan falle replikk, det kan skje ting som trekker en i en annen lei om enn for en stakket stund. Tankene begynner å vandre og assosiasjonene henger seg på.  Sånt rår man delvis ikke over. Jeg er nemlig for tida sugen på alt anna enn det som er den gode frokost sånn generelt. Med den gode frokost mener jeg brødskiva selv om det faktisk når jeg tenker meg om ofte er alt annet enn brødskiva til frokost. Men i dag var det altså brødskova. Og sugen som jeg var greip jeg etter syltetøyet og en skei. Med skam tilstår jeg at jeg spiste noen skeier rein syltetøy. Da kom den uunngåelige liksom. Alle vi mennesker gjør et eller annet som i ettertida danner grunnlag for et liksom. Vi har faktisk gitt ut en bok om liksom-er i Markebygda – «Dego». Akkurat nå er jeg litt spent på hvilke liksom-er, hvilke sammenligninger jeg har avfødt og avføder.

Men tilbake til frokosten og det at jeg spiste rein syltetøy. «Nu e du liksom…» og så kom historia om en hending fra krigstida, tror jeg eller kanskje maks ett år etter det. Pålegg på den tida var det man plukket av skogen og det man laget av melk eller kjøtt. Flust var det ikke, men folk svalt ikke tror jeg. På en gård hadde kona nettopp kokt gomme og skulle lage et godt måltid for seg og sine to små barn. Det var bare de tre i huset akkurat da. Så fikk de gjester. En mann som her er omtalt som …. Etter god tradisjon ble han invitert rett til bords – og han spiste uten omsvøp hele bollen med nykokt gomme og sa at han ikke hadde hjerte til å spise brødet fra ungene. Så langt dagens dego/liksom og et lite innblikk i små hendinger i Markebygda.

Og så til den egentlige bloggen slik den skulle være før jeg rotet meg bort i Markebygda. Men jeg er i godt selskap når det gjelder nettopp det å rote seg bort her. Bygda består av mange små bygder mellom åser og koller. Og vei til hver liten bygd opprinnelig. Med velstanden kom også det å binde diverse bygder sammen der det høvde. Et eksempel er de to Husjordbygdene med hver sin vei til bygda. Så med velstanden bandt man bygdene sammen med en ny vei og slik har hver av de to Husjordbygdene nå to adkomster. Dette er tilfellet flere steder. Så kommer dette med at det for inntil den senere generasjon har vært sparsomt med skilting her. Mange har rotet seg bort her, noen av dem der verd en historie.

Etter et møte på Lavangseidet grendehus skulle en av deltagerne kjøre til Tromsø etterpå. Det var mørkt, vinter og snøskavler og slik ikke så lett å orientere seg. Han ble tilbudt ofelas/veiviser ned til hovedveien, men mente han ikke trengte det. Han hadde da før vært her. Dette var før mobiltelefoner for ikke å snakke om i-phoner med GPS. Senere hørte vi at han hadde kjørt i flere timer, i følge han sjøl, før han ved et Guds under havnet på hovedveien. 

Han som skulle på besøk til oss, journalistlærling på HT, hadde mobil. Han kom ikke til avtalt tid. Ca. ett kvarter seinere ringte han. Han lurte på hvor han var. Så var det å finne ham. Da var utgangspunktet viktig. «Kor kjørte du opp fra hovedveien». Jo, han hadde tatt av ved Elvemo. Ok, da hadde vi en liten anelse om hvor han kunne være - muligens - for det viste seg at han hadde brukt en del tid i på å rote rundt i Markebygda før han ringte oss.. «Korsen ser det ut der du er?». Han beskrev det pluss at det sto en campingvogn på gårdsplassen. Det siste var nå en elendig stedsmarkør. Hvor står det ikke campingvogner? Det ville vært en bedre markør om det ikke sto noen campingvogn. Campingvogner var like vanlige som utedoer før. Vi ba ham kjøre sakte og beskrive det han så og spesielt si fra om noe stakk seg ut. Endelig gjorde det det. Et murhus. Bingo! Markebygda har to murhus, Etter beskrivelsen rundt murhuset skjønte vi at han var i Øvre Trøssemark. Vi ba han vente der, og pappa kjørte ut i møte med ham. 

Ganske ofte har vi veiledet over telefon folk som skulle hit - hvis vi da visste hvor de var.

En kvinne kjørte og kjørte rundt i bygda. Jeg vet ikke hvor hun skulle. Til slutt var hun så heldig at hun punkterte i nærheten av et hus her i Planterhaugen og fikk både hjelp til hjulskift samt veiledning i hvordan å finne fram.

En artig hending. På en skole her i Markebygda skulle de ha et arrangement en vinters ettermiddag. Til arrangementet skulle de komme en kvinne som var søster til en av lærerne. Hun fant ikke fram. Ikke lett når snøskavler i vegkantene hemmer det lille man ser av et snødekt landskap. Til slutt ga hun opp og spurte noen hun traff etter vegen til skolen. Vedkommende som ble spurt betraktet henne lenge og delvis måpende før han forklarte veien. Hun kom da fram til skolen. En stund etterpå skjønte hun hvorfor den hun spurte måpte og betraktet henne. Han tok henne for søsteren, lærer på skolen.

En  annen artig hending er fra den gang lensmann-betjenten en lørdags kveld hadde tid til å forfølge en som kjørte for fort. Dette er så lenge siden at man enda rallet på Veikrysset. De som var der, hadde orkesterplass til denne hendinga og fikk se råkjøreren passere mange ganger med betjenten i hælene. Noen ganger kom de opp fra Boltåsen, noen ganger fra Utnes og noen ganger fra Kvitfors. Alltid høvelig avstand mellom dem. Råkjøreren hadde det tydeligvis morsomt, for han påså at lensmann-betjenten ikke mistet ham av syne. Det sies at han et par ganger ventet på forfølgeren. Jeg vet ikke hvor lenge denne jakten varte.

 Det å vente på forfølgeren minner meg på noe Reidar fortalte en gang han var her. Ráigebeallji satt selvfølgelig og lyttet. Jeg tror ikke han har noe imot at jeg forteller det og bruker navn. Han var en markant skiløper i sin ungdom. På et løp, kanskje det var Marskar-rennet, var han et godt stykke foran de andre opp fjellsida i Trøssemark. Da han kom opp på toppen, snudde han seg og betraktet de andre som sleit seg oppover. «Dokker når ikkje mæ», ropte han nedover før han fortsatte.

 domantrener

 PS. Ja, så rotet også jeg meg vill i Markebygda.