15.04.2011.
Jeg hadde en underlig drøm i natt.
Jeg var i huset mitt, jeg og hunden. Vi drev med de vanlige aktivitetene våre. Jeg arbeidet med kartene mine og la meg iblant i den sengelignende greia. Iblant gikk vi ut og opp på knausen oppfor huset vårt. Vi hadde etablert en utkikkspost der, vi to, og egentlig vet jeg ikke hvorfor vi fortsatte å gå opp dit, bortsett fra turen da, og utsikten var jo god også, så det i seg sjøl var et gode. Tidligere hadde vi herfra observert uønskede og uventede aktiviteter rundt huset vårt, men det var lenge siden nå. Så lenge siden at vi ikke forventet noe av den slags mer. Låsesmedene – de som åpnet dører og muligheter andre stengte, hadde nylig vært innom og sjekket det låsbare og kodede skapet der jeg oppbevarte de ferdige kartene mine, og de hadde også gått over alarmsystemet. Det gjorde de jevnlig selv om jeg ikke hadde brukt det på lenge. Jeg hadde nesten glemt at den klokka jeg bar om venstre håndledd ikke var noen klokke, men en alarm. Det samme med diverse innterninger rundt om i huset vårt. Hunden og jeg hadde mer eller mindre gått oss inn i faste rutiner. Hunden hadde sluttet med de lange utfluktene jeg etter hvert skjønte ikke var utflukter, men nødvendige ærender.
En dag, en helt vanlig dag, tok vi den vanlige runden opp på utkikksplassen. Vi pleide ha med oss niste og sitte litt der når vi først var kommet opp dit. Det var blitt en rutine, så mye rutine at vi først ikke la merke til den fremmede bilen som kom opp til det ulåste huset vårt. Jeg låste aldri dørene. Forlot jeg for lengre tid, satte jeg kosten mot døra som tegn på at jeg hadde forlatt.
Jeg hadde tidligere vært innelukket i huset og ikke kommet meg ut uansett hvordan jeg prøvde, og mine desperate rop om hjelp hørte ikke de som var utenfor. Jeg kunne ikke skjønne det. Jeg hørte jo dem. Hvorfor hørte ikke de meg? Og hvordan hadde de kommet seg ut? Jeg hadde nesten gitt opp å komme meg ut og tilbrakte dagene ved å sitte i vinduet og forbanne alt og alle jeg så utenfor og love hevn om jeg noen gang slapp ut og fikk tak i dem, uansett hvem de var og hvordan de gikk kledt, i hvitt eller i alminnelige klær.
En morgen jeg våknet var plutselig alle dørene på vid vegg, og et stort bord stod midt på golvet i all-rommet mitt. Det var i dag kartarbeiderbordet mitt. Senere fikk jeg høre av de menneskene som kom at de alltid hadde ment at noen måtte være innesperret i dette huset, og de hadde gjort utallige forsøk på å komme seg inn, både alene, og de hadde forsøkt å skaffe seg hjelp av hvitkledde enheter som ikke akkurat la noen innsats i det å komme seg inn i det de mente var en tom rønne innvendig. Utvendig var huset ok. Mange stelte med det, selv om noen som egentlig skulle ha stelt med det, heller holdt grillparties i hagen. De hvitkledde enhetene deltok for syns skyld og for å tilfredsstille maset fra de som ville prøve å ta seg inn. Jo da, jeg hadde jo visst at mange prøvde å ta seg inn gjennom dører og vinduer, men hadde mislyktes gang på gang. Hver gang noen prøvde å ta seg inn, stod jeg parat klar til å stikke ut for aldri å gå inn igjen. Ved hvert mislykkede forsøk ble jeg mer desperat og hatefull mot alt jeg så utenfor.
Jeg kunne ikke skjønne at jeg ikke hadde hørt at noen tok seg inn den natta huset mitt ble åpnet. Jeg pleide være meget lydhør for alt som skjedde utenfor, særlig for alle forsøk på å komme seg inn i huset mitt. Så fikk jeg høre at de menneskene som kom – og som tidligere stadig hadde forsøkt å komme inn – hadde hørt om husåpnerne fra et annet land og hadde sklinget sammen til det det kostet å få dem til å komme og gjøre et forsøk. De kom. Disse husåpnerne viste det seg arbeidet svært stille og anonymt. De ønsket ikke noe oppstuss, og da huset var åpnet og menneskene hadde fått summet seg, var de borte.
Senere ble jeg kartarbeider fordi jeg en dag forlot mitt åpnede hus alene – og gikk meg vill i verden uten å finne heim igjen. Jo da, huset mitt var en heim, min heim, innså jeg der jeg virret fortapt rundt ute i verden. Jeg kom sulten og utmødd tilfeldig forbi kontoret som skulle hjelpe ville, gikk inn i tro på at jeg ville få hjelp her, men ble sparket ut helt bokstavelig av sjefen med gullsnorer i kryss og tvers som tegn på hans verdighet. Jeg fikk ikke en smule av det bugnende matbordet, og i stedet for hjelp, fikk jeg en gullbesatt støvel i ræva fordi jeg hadde forstyrret ham i hans arbeid med å kle golvet med gullfliser.
Ute på gata traff jeg hullisten som vurderte folk etter om de puttet kuber i firkantige hull og kuler i rinde. De som ikke giddet det, eller slike som jeg som var ville og anså det unyttig, ble ansett uten håp i det skjemaet han nitidig førte. Både gullsnormannen og hullisten skulle senere statig krysse mine veier uansett hvor jeg gikk, og ikke alle de veikryss var like positive.
Enda litt senere kom jeg utmødd og helt uten håp forbi et opplyst hus der en gammel mann kom ut i porten, inviterte meg inn og ga meg en plass ved sitt bord. Da jeg var mett, fortalte han meg hvorfor jeg ikke fant fram i verden. Jeg var vill – det visste jeg jo - og manglet gode kart til å orientere seg etter. Han ga meg et grunnkart og lærte meg å utvikle personlige kart. Med grunnkartet fant jeg tilbake til huset mitt, og slik ble jeg kartarbeider og ferdes alltid senere med et kart i lomma.
Jeg traff senere låsesmedene som åpnet de dører gullsnormannen og hullisten lukket for meg og satte opp alarmsystemer da det viste seg at noen ble uønsket nærsøkende. Jeg traff kameramannen og mikrofondamen som nå og da dukket opp og tok bilder av situasjoner. Jeg fikk stadig besøk av andre ville som ville lære seg å lage kart. Jeg fikk venner blant ville og ikke-ville.
Jeg fikk uventet være med da en ung jente, lederjenta, insisterte på å få åpnet et hus alle andre mente var tomt og fikk oppleve å se en ung jente stå søvnørsken og forvirret ¨å betrakte oss. Husjenta kalte jeg henne for meg selv, og hun ble min venn i tykt og tynt etter at vi hadde kranglet om hvor grensene og rammene gikk. Også hun ble kartarbeider om enn på en annen type kart enn de jeg arbeidet med. Også hun låste aldri huset sitt verken når hun var innen eller ute. Jeg husket enda den planken hun hadde satt over dørstokken til ytterdøra for å hindre døra i å lukkes. Hun hadde den der lenge.
Så kom hunden til meg som en utsultet og utmagret valp. Gullsnormannen hadde etterlatt den i et hus han leide i en dal en fjellvidde unna, og jeg fant den der og tok den med meg. Siden ble det vi to som bodde i huset mitt og levde våre liv der. Hunden ble min beste venn. Den første tida levde jeg i frykt for at gullsnormannen skulle vende tilbake til huset han leide, finne buret tomt og lete etter valpen. Jeg visste det var en irrasjonell frykt. Et hundeliv betydde ingenting for gullsnormannen. Denne hunden hadde senere blitt en problemløser, den som alltid hadde svar på de ting jeg ikke så noen svar på. Det var han som fant det orange huset og fikk meg dit. Den siste dagen dro han meg fram da jeg var for utmattet til å gå. Senere fant han fram til regnbuehuset og regnbuemannen. Alt dette til mitt beste.
Hunden og dro stadig på ekspedisjoner innimellom tralten, og vi traff ulike mennesker. Jeg husker ennå med glede den mannen som ikke lot tjenestefolket rå i hans hus. En modig mann. Ellers rådde tjenestefolket i de fleste hus.
En dag fikk hunden og jeg besøk av husjenta. Hun hadde hørt om et hus der eieren syntes å ha forlatt uten å si fra til noen. Det var underlig. Hun va en sosialt velfungerende kvinne i de øverste lag av samfunnet. Hun pleide alltid melde fra når hun dro noen steder. Enda underligere var det at hun hadde skiftet ut dørlåsen før hun dro slik at den av vennene som hadde nøkkel til huset, ikke kom seg inn. Husjenta mente vi burde seg på dette huset og ville ha hunden og meg med. Vi var ikke tungbedde., og et av menneskene mine dro sammen med oss. Ingen av oss var i tvil da vi så det velstelte huset i et upper-class villastrøk. Huset hadde lukket seg om eieren sin. For oss som kunne se tegnene var det ingen tvil. Hun var der inne. Til slutt fikk en av vennene henens tak i husåpnerne som en mørk natt tok seg inn i huset mens denne vennen, menneskene mine, husjenta, hunden og jeg satt musestille i hagen og ventet. Vi hadde fått være til stede om vi lovet å ikke gi lyd fra oss. Også denne gangen forsvant husåpnerne straks jobben var gjort og huset åpnet.
Jeg hadde tidligere trodd at lukkede hus var lukket fra begynnelsen av. Nå skjønte jeg at åpne hus plutselig kunne lukke seg om eieren.
Alt dette satt jeg på utkikksplassen og tenkte på mens hunden og jeg fortærte nista vår og jeg plutselig så en fremmed bil kjøre opp mot huset vårt der det lå på en liten høyde litt unna den øvrige bebyggelsen. Ikke ventet vi noen. Ingen fremmede hadde vært innom på tider. Nå kjørte altså denne fremmede bilen opp mot huset vårt mens vi satt oppe på utkikksplassen og ikke i full fart kunne sjekke hvem det var.
