Og det ble lørdag.

Vi hadde bestilt shuttle så tidlig at vi skulle ha rimelig g-o-o-d tid til å handle på taxfree. Siden dette var et flyplasshotell hadde de frokost fra halv fem. På slaget da satt vi der – og jo da, det glutenfrie brødet vi hadde bestilt manglet. Det samme gjorde betjeninga, så det var ingen å spørre. Det var forresten meget enkel frokost og ikke noe annet å spise. Selvsagt kunne man tømme de små syltetøyboksene av størrelse flueskit og ditto ostebokser. Men vi regnet med at vi hadde så god tid at vi kunne spise på flyplassen.

Da er jeg tilbake til den ekstraordinære situasjonen i Belgia. Shuttlebussen var forsinket. Da vi purret, viste det seg at den hadde stått i kontroller.  Som også vi gjorde på vei til flyplassen sterkt forsinker for både tax-free og mat. Vi måtte løpe bagasjen i vei og sjøl løpe om bord i flyet før det lettet. Dett var dett. På Rygge løp vi om bord i bussen til Oslo. Den går x minutter etter flyankomst. På stasjonen i Oslo peste vi til en drosje, og slik ankom vi Radisson Nydalen der vi skulle bli til dagen etter.

Vi var kommet inn i en stim av negative klemdager. Ryanair går ikke alle dager fra Charleroi til Oslo, så vi måtte reise lørdag, vel vitende om at vi, når vi kom til Oslo, ikke hadde noen fly nordover. Det lille som var gikk grytidlig. Slik ble det en natt i Oslo, og det vil jeg bare si: også jeg ville heller reise rett heim.

Slik føltes det i alle fall da vi slepte oss inn på hotellet og skulle få våre rom. Fra resepsjonen kunne vi se spisesalen med siste rest av frokostservering. Om vi kunne spise frokost?. Jas, sa den hyggelige resepsjonisten. Men da må dere gå straks. Sjekk inn senere.

Ting ble såpass lysere etter mat at jeg orket tanken på å slepe meg opp på rommet og i seng.

domantrener

Dagen etter var Evenes begunstiget med fly, og vi reiste heim.

Bedre haulaus enn rådlaus

Når jeg drar på ABR-sesjoner, drar jeg til Oslo. ABR-Belgium kommer dit tre ganger i året. Det var derfor unnataket at vi møtte på ABR-kontorene i Hasselt, og det ville jeg nyte i fullt monn. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men straks vi fikk vite at det var parkeringsplass foran huset, reviderte jeg litt av oppfatninga. Hvorfor vet jeg ikke.   Og ja, det var parkeringsplass, og ABR holdt til innafor gaten, om jeg kan si det slik. Lyse, spesielle lokaler. Men jeg var ikke det minste i tvil om at vi var kommet rett. ABR-benker, utstyr, Maijte, Robbi, Krista og en ny practioner- Jo da, vi var kommet rett. Jeg har tidligere blogget om ABR. Man bør nesten være til stede når treninga skjer. Ennå er det en ukjent metode, men bildene av ryggen min taler sitt språk.

Om morgenen hadde vi pakket oss ut fra borgen siden vi etter ABR – nytt program og fotosesjon - skulle kjøre rett til Charleroi. Jeg vet ikke hvorfor jeg har bilder i hodet av spisesteder en gros ute i den store verden som EU er. Kanskje fordi det er slik i det Danmark jeg kjenner. Kanskje fordi jeg tenker Pennsylvania? Men i alle fall, heller ikke denne gangen fant GPS-en et spisested som var der det skulle være. Tilslutt ble det naturmetoden. Pappa spurte en mann som både forklarte og tegnet opp ruta, og ringte stedet og fikk vite at det var åpent. Og jada, det var det, bare det at før kl 18 var det ikke mat, bare drikke og glutenkaker.  De berømmelige gode råd var dyre. Pappa tok seg en runde og fant en sjappe med mat. der spiste vi. Sjappe er ordet. Men vi ble mett. En av oss gikk på do der og så ut til å angre på måltidet.

Det gikk strøkent til Charleroi og stedet der leiebilen skulle leveres på grunn av de ekstraordinære tilstandene. Vi skulle bo på Charleroi Airport Hotel og hadde en avtale med dem om shuttle. Hotellet skulle hente oss når vi ringte. So far so good.

Da vi ringte, kunne de ikke komme inn på det området der vi stod med pargasset. Vi måtte gå et rimelig langt stykke til stedet der de kunne plukke oss opp. Det flotte med språk og kommunikasjon er at man kan velge å forstå, og man kan velge å ikke forstå. Hotellet valgte det siste.

Jeg har i all hemmelighet beundret hertingene for den egenskapen Kari i visa om Amandus Dukkemann har. Om Amandus mistet hodet, visste hun råd og sydde det på igjen, Det er bedre å være hodeløs en rådløs. har man råd, finner man alltid en måte å få hodet på igjen.

der stod vi altså på seinettermiddagen – egentlig kvelden – etter en lang dag på ABR-senteret nord i landet og hadde hamlet oss til sørrst i landet, levert leiebilden – og hadde bare siste del igjen: komme seg i seng. Egentlig var ikke jeg bekymret. Livet har lært meg at hertingene alltid vet råd – vel, stort sett.

Like bortenfor, ved inngangen til gamle Charleroi Airport stod to bevæpnede soldater. Mamma tok staven og gikk til dem, forklarte situasjonen, og spurte om resepsjonen ville kunne få sende en shuttle inn i dette området? Jo da, det skulle la seg ordne. Om en av dem kunne ringe resepsjonen og forklare det? Jo da, også det skulle la seg ordne. Den ene soldaten ringte og snakket en stund med hotellet. Jo da, de skulle komme, og det gjorde de knapt 10 minutt senere. Han i resepsjonen behandlet oss profesjonelt og surt, men hva gjorde vel det? Vi var kommet dit og hadde seng for natta. 

Jeg la meg i forvissing om at neste dag var lørdag, og da skulle vi grytidlig til flyplassen for å reise til Oslo med Ryanair.

domantrener

Steppegress, ruiner og belgisk sjokolade

Og det ble torsdag.

Her må jeg fortelle at forsetet led nederlag hva dagens utferdsplaner angikk. Vi hadde en suveren plan om å dra til Luxemburg. Dere vet det er jo ikke et hvilken som helst land, og det kunne være greit å få den på skrytelista over land man har vært i. Luxemburg ligger liksom ellers ikke i linje for generell trafikk a la «Syden» som jeg ikke vet hvilket land er. Luxemburg hadde følgelig stor prioritet fra pappa og meg, loderne. For å komme dit måtte vi kjøre sørover gjennom hele Belgia, men Belgia er jo et lite land sånn geografisk, så det var en fullt gjennomførbar ekspedisjon.

Jeg hadde nok en anelse om at navigatørene i baksetet ikke var like smugen på en lang dag i bilen. Som de ikke var. Mamma sa prompte at hun ikke ble med. Hun orket ikke sitte en lang dag i bilen for å kjøre innom Luxemburg og snu. Hun hadde faen meg ingen ambisjoner om å samle på besøkte land, men hvem som helst kunne dra. Hun ville bli i ro i Hasselt. Masha antydet det samme. Dermed var ekspedisjonen halvert. Pappa trakk seg og mente vi fikk revurdere dagens planer. Mamma foreslo at vi kunne dra til Aachen i Tyskland som jo bare var en svipptur unna. Aachen! Hvem gidder dra til Tyskland, et land som allerede står på lista mi – og på pappa sin. Jeg anså at jeg ville bli den eneste kongen på haugen for Luxemburg og valgte å legge ned våpnene. Men det vil jeg bare si: Faen der røk Luxemburg, og som nevnt er det et land som ikke ligger i naturlig rute, så jeg anser at jeg ikke kommer til å få den på lista mi. Her jeg sitter og blogger er jeg enda irritert. I stedet ble det en somledag – baksetet kalte det en rolig dag.

Vi sto seint opp, spiste en laaang frokost og dro så til Sint Truiden, en by et stykke unna. Nå viste det seg at Sint Truiden var under renovasjon i sentrum, så alt var stengt for biltrafikk, og vi balanserte etter plankefortau har og der. Suits them well, tenkte jeg irritert. De kan jo gå i denne ruinen av gravemaskiner i stedet for Luxemburg. Men selvsagt fant vi en liten utekafe og fikk gjøre det som tydelig var topp: Sitte ute og betrakte livet. Hah, sier bare jeg. Noe annet vi fikk gjort mens vi balanserte langs byggekraterne var å besøke byens to sjokoladeutsalg. Belgisk sjokolade er jo berømt og man kunne jo ikke ha vært i Belgia uten å bunkre nettopp det både til seg sjøl og andre. Der gikk pengene opp i sjokolade.

Det var blitt middagstid og vel så det da vi snudde fra Sint Truiden. Der fant vi ingen kafe. GPS’en prøvde å finne noen i nærheten, men når vi kom til målet, var der ingen kafe. Det skyldes nok at GPSen ikke er oppdatert. Kafeer kommer og kafeer går også i Belgia. Men for eksempel en minibank fant den på blunken, og målet var der målet skulle være. Alt endte med at vi dro tilbake til borgen og satt i borghagen sein om ettermiddag. Om kvelden dro vi ut på livet i Hasselt og spiste middag i en tradisjonskafe. Om noen lurer på hva det er, så ikke spør meg. Spør meg heller om det er verd et besøk. Det eneste jeg husker som et artig minne fra den tradisjonskafeen var at det på menyen sto at man kunne få «steppegress» ekstra. Menyen var enspråklig nederlandsk, men det språket er lettere å famle seg gjennom. Det har mye til felles med norsk. Følgelig anså hertingene at steppegress var en slags grønnsak eller noe slikt, og de bestilte det optimistisk. Jeg flirer enda av synet. Steppegress er potetships i meget tynne strimler, viste det seg, og det var strødd over maten i en svær haug. Ha, ha, sierjeg bare. Masha og jeg falt ikke for dette steppegresset, så vår middagstallerken var slik at man kunne se hva som var på den.

Jeg la meg i forvissing om at neste dag skulle være fredag, og da skulle vi møte på ABR.

domantrener

Holland og froskelår

Og det ble onsdag, og vi fikk svar på hva det var som var plantet i store rekker og satt opp slik vi så druer dyrket i Canada. Men Marsha sa dette ikke var druer. Blomstringa hadde begynt og lignet ikke drueblomstring. Marsha er født i Kaukasus og kjenner drueblomstene. Ved frokosten spurte vi om dette, og det var epler. Man dyrket epler i stor stil, men beskar og hadde trær i rekker som var ca 1,5 meter høye for å lette innhøstinga.

Borgfrokosten lignet ikke hotellfrokost generelt men den sto ikke tilbake for hotellenes frokostbord. Tvert om. Sunn og god, variert belgisk kost og flere sorter glutenfrie brød, blant annet glutenfrie croissanter. For ikke å snakke om at de hadde sin egen eplejuice fra egne epler. Nord-Belgia dyrker epler som nevnt. I sør så vi ikke de samme eplehesjene.

Dette var dagen for å svitte innom Nederland siden vi likevel skulle kjøre videre nordover fra Hasselt. Planen var å besøke Katja og Greet i Lummel, en av grensebyene til Nederland. Katja og Greet var mine to første ABR practitioners. De er dessverre sluttet nå, men via facebook har vi holdt kontakt, om enn sporadisk. Da vi skulle til Belgia var det naturlig å ta kontakt med dem. Følgelig la vi oss på hjul mot nord og suste uten viderverdigheter over grensen til Holland.

Her må jeg si at pappa og jeg er lodere. Vi kan kjøre og kjøre uendelig bare med nødvendige stopp for å bunkre bil og mennesker. Mamma er ikke helt der. Heller tvert om. Da vi feiret jul i Albania og hadde leiebil, måtte vi møtes på halvveien i våre ønsker. Dermed tok vi noen små turer her og der. Det viste seg at Masha var som mamma og vi hadde ikke før smelt over grensen til Holland, før de antydet at vi skulle stoppe, spise, gå litt rundt etc og ikke bare ligge på hjul til Eindhooven slik planen var. Vel, pappa og min plan. Følgelig stoppet vi og den første og beste lille byen vi kom til, og ikke husker jeg navnet på den. Men det viktigste var at det var Holland og i rein overstadighet over å være i Holland, bestilte jeg froskelår da vi spiste lunch der. De andre kjørte delvis safe. Pappa spise noe indonesisk, Masha spiste en eksotisk omelett, og mamma skulle følge dette med when in Rome do as the Romans do, så hun spiste noe hollandsk – som viste seg å være halvrått kjøtt. En gammel markefinn vil ha kjøttet godt stekt. Jeg tilbød henne og de andre to å smake et lite froskelår. Masha og pappa dristet seg til. Mamma nektet å spise sin venn Cuoppomaddu. Masha raidet en leketøysbutikk etter noen til barnebarna, noe hollandsk, men kjøpte ikke noe, for alt var made in China, og hun fant det billigere i Russland, sa hun. Vi dotet litt rundt i byen med det glemte navnet før vi dotet over til Belgia igjen og Lummel.

Vi hadde avtalt å treffes heime hos Katja. Hun bodde i en spesiell leilighet, sentralt med stor hage og skogsområder som nabo. Enkelte ting kan ikke jeg sette ord på som det heter, og det å møte mine to første ABR practitioner er en av de tinga jeg ikke vet hvordan å beskrive. Vi ble i Lummel flere  timer lengre enn vi hadde planlagt, og det forteller kanskje noe. Det var blitt mørkt før vi returnerte til Hasselt og borgen vår.

domantrener

Bloggmessige omkjøringer over

Da er jeg via diverse bloggemessige omkjøringer kommet tilbake til flyplassen Charleroi sør i Belgia der vi sto i regnet tirsdag morgen for nesten en uke siden og spiste french fries og ble nektet adgang på bussen med hendene fulle av mat og bagasjehauger rundt oss. Enhver med litt innsikt skjønner at når vi reiser, må det nødvendigvis bli en del bagasje. 

Noen skryter av at de bare trenger ta barbermaskinen, tannbørsten og visa-kortet med når de reiser. Jeg tar også det med, men i tillegg må jeg pakke med meg en del annet mannen i gata ikke trenger pakke.

Vi gikk for is i magen og bestemte oss til å spise oss ferdig og så ta neste shuttle for å hente leiebilen. På grunn av den ekstraordinære situasjonen Belgia har etter bombeattentatet, er sikkerheten stor, og leiebilene var flyttet til den gamle flyplassen i Charleroi. For å komme dit måtte man komme gjennom en del sjekkpunkter etter veien. Men disse sjekkpunktene var mest aktive i forhold til trafikk INN til flyplassen og ikke UT. Derfor kunne ikke pappa hente leiebilen og så  plukke oss opp på flyplassen. Hertz sa han ville få problem med sjekkpunktene når han skulle inn til Charleroi-flyplassen for å hente oss.

Og, joda, vi så alle sjekkpunktene fra shuttle-bussen. Belgiere er fantastisk hjelpsomme, og da vi sto der etter å ha steget av shuttle-bussen, spurte et par stykker om hvordan vi skulle videre. Da de hørte at vi skulle hente leiebil, fikk vi øyeblikkelig forklart at leiebilene var under jorden og kom opp en tunnelutgang når man hentet bilen – og at det ville være lurt at Masha, mamma og jeg stod ved tunnelutgangen ”på grunn av den spesielle situasjonen”. Kort oppsummert stod vi og pargasset i et knips ved tunneloppgangen og ventet på at pappa skulle komme susende opp fra underjorden med leiebilen. Heldigvis var all french fries og kaffe allerede godt plassert i magene våre. Slik var vi klare til å stable oss inn og programmere GPS’en til hotellet vi skulle bo i Hasselt. Ikke et hvilket som helst hotell. Et BB i en gammel borg fra 1624. Og jada, veiene i Belgia var på en måte mindre enn i Danmark, så jeg som gruet for de store motorveiene, kunne slippe pusten, og det samme gjorde de to i baksetet – og sikkert ikke minst pappa bak rattet.

Når vi installerer oss i leiebilen, har vi et rangsystem. Jeg er reder av skuta og holder til i rederlugaren som i en bil er passasjersetet foran. Pappa er kaptein og holder til i styrhuset som i en bil er førersetet. Bak sitter mannskapet, mamma og Masha. Jeg vurderer å tildele dem en stillingsbetegnelse litt høyere opp siden de sitter med navigasjonen. De leser kart,  avleser GPS-en og varsler i tide. Legg deg i ytterste venstre fil. Det er tre filer totalt.  Om 2 kilometer skal vi holde av til venstre. Forsetet setter stor pris på dette.

Også Belgia er et av de små land hva avstander angår. Geografisk liten. Ikke politisk. De har jo grabbet til seg EU-hovekvarteret samt Natos hovedkvarter etter at Frankrike rotet det bort for seg.    Det er ikke så rent lite av et scoop å ha disse institusjonene i sin midte, selv om dette kanskje er medvirkende til bombeattentatet. Men geografisk er det et lilleputtland litt større enn Monaco som stort sett er en fjellside, hvis jeg husker rett fra vi var der for vel 20 år siden.

Vi landet i Charleroi i sør nesten mot grensen til Frankrike og skulle til Hasselt i nord nesten mot grensa til Nederland. Det tok en og en halv time å kjøre. En og en halv time! Da har ikke vi engang nådd til Tromsø om vi skal bruke heimemål på dette. Og om jeg fortsatt skal bruke heimemål og denne gangen på språket, så startet vi i sør i det fransktalende vallonske området der skilting var på fransk. Enspråklig fransk. Når vi så nærmet oss nordområdene, så skiftet skiltinga elegant til enspråklig hollandsk (flamsk). Sammenligner jeg dette til oss ser jeg for meg den holloien det ville bli med enspråklig samisk skilting i Nord-Norge. Men her så det ut til å gå bra.

Etter et lite pit-stopp kom vi om kvelden til Hasselt. Det var enda ikke blitt mørkt, og nå begynte moroa. GPS’en meldte at vi skulle kjøre opp en smal veg. Forsetet var skeptisk. Det var til et fabrikkområde der vi ikke ville komme oss ut, og siden rattet var i forsetet, rattet vi om til protester fra navigatørene der bak. Kanskje gikk det an å kjøre gjennom dette fabrikkområdet, ikke vet jeg, men vi bare kjørte videre selv om GPS’en meldte at vi var ved målet. Til slutt ga vi i forsetet opp for overmakta og spurte to joggere etter Kasteel de Kerchkem. De var ikke sikre, men trodde det var et sted lenger inne i ødemarken og at vi skulle kjøre videre. Det gjorde vi uten å finne noe som lignet hotell. Til slutt grep navigatørene inn og ringte hotellet, og eieren geleidet oss over telefon videre inn og over et område der vi tok en smal vei inn til en gammel borg.  Anbefaler dette for den som trenger hus i Hasselt og som ikke vil bo på et hotell som ligner på alle hotell i Norge. Men nå var vi installert i borgen i Wiers utenfor Hasselt sentrum. Og vi la oss i stor forvisning om at neste dag var onsdag.

domantrener

PS.  I dette vertshuset kunne man ordne seg med kaffe, te, husets egenproduserte juice og vin og bare skrive opp hva man tok.

PSS. Aldri har jeg kjent en så god og tett og varm dyne som den jeg fikk der.

PSSS. Jeg gidder ikke kommentere det faktum at hertingene som ødemarksboere fant seg en ødemark i Hasselt hvor de kunne bo – for som jeg tidligere har nevnt, ble det hast med bestillingene, og hertingene fikk blankofullmakt til å bestille.

Hva i all verden gjør den der fyren på alle de reisene sine?

Hva i all verden gjør den der fyren på alle de reisene sine? Jeg mener han der fyren som nyss var i Belgia.

Vel, han fyren rehabiliterer. Det har han gjort siden han var atten år og regnet som voksen. Da ble habilitering til rehabilitering. Fra jeg var 18 år til jeg ble 27 år rehabiliterte jeg slik jeg antar man gjør det i dette landet. Ikke spør meg hvordan. ABR er forkorting Advanced Biomecanical Rehabilitation og er en metode som jobber med kroppens strukturer og indre volum. Ved en hjerneskade får ikke alle deler av hjernen gitt ordrer til kroppens muskler, og man utvikler ikke nødvendige strukturer, for eksempel de strukturer som trengs for å gå funksjonelt riktig. Men kroppen finner måter å løse ting på og bruker de muskler og strukturer man rår over.  Dette gir på sikt slitasje som kan bli ganske stor. Leonid Blyum på ABR sammenligner dette med å åpne en dør som har slått seg. Selvsagt vil man få opp døra om man bryter på, men da ødelegger man gjerne også noe. ABR vil smøre hengslene sånn at døra glir greit opp.

Og hvordan skal man så få tak i og jobbe med indre strukturer og volum? Jeg klarer det ikke alene og må ha hjelp utenfra. Gjennom et spesielt program som utfordrer det indre system. Jeg demonstrerer gjerne dette programmet for den som vil. Vi har gjort det på flere og får samme reaksjon: Herregud, hva er det som skjer i kroppen? Da vi begynte ABR øvde mamma og pappa seg blant annet på hverandre med instruksjon fra ABR practicioners. Etter ca 5 minutter klarte de ikke mer «det bryter på innvendig».

Da jeg begynte med ABR hadde jeg for eksempel ikke strukturer til en del bevegelser. Hvis noen pushet meg mot skulderen mens jeg sto, klarte jeg ikke vende bare overkroppen. Jeg snudde på hele kroppen. Nå har jeg de strukturene på plass. Jeg kunne nevne andre deler der ting har endret seg.

 ABR begynte ovenfra i mitt tilfelle og jobbet seg nedover. Ting går langsomt, men det går framover. I dag legger ABR trykket for mitt vedkommende mot pelvis, lår og resten av beina. Mens prosessen med strukturer går, er det slik at ting nesten løser seg opp før man får stabilitet.

Jeg legger ved et bilde av ryggen min. Det viser utviklinga fra 2008 til 2012. Som sagt setter ABR nå støtet inn mot alt fra pelvis og ned. Jeg har svake ankler fra før, og nå er de i endring, noe som gjør at jeg går ustøtt og balanserer dårlig. Men jeg har is i magen og vet at det vil gå med anklene som med ryggen.

 Så hva gjør altså den fyren når han reiser for eksempel denne gangen til Belgia? Jo, han rehabiliterer ved hjelp av ABR’s program, og siden han ikke kunne møte i Oslo sist ABR var der (de kommer tre ganger om året til Oslo), reiste han til Belgia for nytt program. ABR Belgium holder til i Hasselt.

Så vidt jeg vet finnes det i Norge ikke et tilbud som retter seg mot strukturer og indre volum.

domantrener

Hva i all verden gjør han der fyren på alle reisene sine?

Hva i all verden gjør den der fyren på alle de reisene sine? Jeg mener han der fyren som nyss var i Belgia.

Vel, han fyren rehabiliterer. Det har han gjort siden han var atten år og regnet som voksen. Da ble habilitering til rehabilitering. Fra jeg var 18 år til jeg ble 27 år rehabiliterte jeg slik jeg antar man gjør det i dette landet. Ikke spør meg hvordan. ABR er forkorting Advanced Biomecanical Rehabilitation og er en metode som jobber med kroppens strukturer og indre volum. Ved en hjerneskade får ikke alle deler av hjernen gitt ordrer til kroppens muskler, og man utvikler ikke nødvendige strukturer, for eksempel de strukturer som trengs for å gå funksjonelt riktig. Men kroppen finner måter å løse ting på og bruker de muskler og strukturer man rår over.  Dette gir på sikt slitasje som kan bli ganske stor. Leonid Blyum på ABR sammenligner dette med å åpne en dør som har slått seg. Selvsagt vil man få opp døra om man bryter på, men da ødelegger man gjerne også noe. ABR vil smøre hengslene sånn at døra glir greit opp.

Og hvordan skal man så få tak i og jobbe med indre strukturer og volum? Jeg klarer det ikke alene og må ha hjelp utenfra. Gjennom et spesielt program som utfordrer det indre system. Jeg demonstrerer gjerne dette programmet for den som vil. Vi har gjort det på flere og får samme reaksjon: Herregud, hva er det som skjer i kroppen? Da vi begynte ABR øvde mamma og pappa seg blant annet på hverandre med instruksjon fra ABR practicioners. Etter ca 5 minutter klarte de ikke mer «det bryter på innvendig».

Da jeg begynte med ABR hadde jeg for eksempel ikke strukturer til en del bevegelser. Hvis noen pushet meg mot skulderen mens jeg sto, klarte jeg ikke vende bare overkroppen. Jeg snudde på hele kroppen. Nå har jeg de strukturene på plass. Jeg kunne nevne andre deler der ting har endret seg.

 ABR begynte ovenfra i mitt tilfelle og jobbet seg nedover. Ting går langsomt, men det går framover. I dag legger ABR trykket for mitt vedkommende mot pelvis, lår og resten av beina. Mens prosessen med strukturer går, er det slik at ting nesten løser seg opp før man får stabilitet.

Jeg legger ved et bilde av ryggen min. Det viser utviklinga fra 2008 til 2012. Som sagt setter ABR nå støtet inn mot alt fra pelvis og ned. Jeg har svake ankler fra før, og nå er de i endring, noe som gjør at jeg går ustøtt og balanserer dårlig. Men jeg har is i magen og vet at det vil gå med anklene som med ryggen.

 Så hva gjør altså den fyren når han reiser for eksempel denne gangen til Belgia? Jo, han rehabiliterer ved hjelp av ABR’s program, og siden han ikke kunne møte i Oslo sist ABR var der (de kommer tre ganger om året til Oslo), reiste han til Belgia for nytt program. ABR Belgium holder til i Hasselt.

Så vidt jeg vet finnes det i Norge ikke et tilbud som retter seg mot strukturer og indre volum.

domantrener

Nynorsk og bokmål: misvisende begrep

 Flere byer i Belgia.

Alexsander Kielland belyser i «Gift» at ikke all lærdom trenger pugges i rekkefølge og heller ikke alle verb bøyes. Han gjør lektor Aalbom til talerør for det motsatte, at Belgias byer skulle bli nevnt i den rekkefølge de sto i læreboka. Her må jeg dessverre være uenig med Kielland akkurat hva Belgias byer angår. Rekkefølge er viktig, men kanskje ikke på samme setting som den man hadde i skolestuene på 1880-tallet.

 Og apropos det, det året ble min oldemor født, og hun lærte dansk på skolen. Det er blant annet årsaken til at det på samisk ble kalt å dánsket  i betydningen snakke norsk. Neida, neida jeg har ikke mistet tråden. Dette er bare en innledning til noen tanker om skolesystemet, og i dette tilfellet om språkopplæring. Som lektor Aalbom synes jeg språk er viktig. Jeg lurer forresten på om Kielland har lekt seg med navnet til lektoren og drevet språkblanding.  Aalbom = all bom = total bom.

Man har i skolene i dag bokmål og nynorsk, og jeg må si jeg ikke forstår begrepsbruken her. Bokmål slik jeg forstår det er det man finner skrevet i en bok - det være seg på uansett målform - og man skal lete lenge etter et så misvisende navn som nynorsk. Slik jeg har forstått det kommer dagens bokmål – det målet med jeg og ikke – fra dansk og burde ha et navn som forteller om opprinnelsen – for eksempel koloni-norsk, og videre har jeg forstått at det man i dag kaller nynorsk – eg og ikkje – kommer fra de norske dialektene og er slik ekte norsk. Det burde kalles norsk, og det andre, den danske varianten – den jeg skriver nå – kunne kalles k-norsk (kolonistisk norsk) eller d-norsk (dansk-norsk). Nå er jo norsk og dansk såpass nær beslektet at man ikke kan kalle dagens bokmål for et pidginspråk. Der er det vel to meget ulike språk som blander seg til ett språk – a la russe-norsk. Men jeg vil tro at man i Norge under dansk styre utviklet en slags blanding av dansk og norsk, og en slik blanding kalles visstnok pidginspråk. Når så pidginspråket utvider seg videre til et fullverdig språk med egen grammatikk og syntaks, er det blitt et kreolspråk. Så kanskje k’en i k-norsk kunne stå for kreolnorsk.

Jeg minner her på at jeg sager av den greina jeg sjøl sitter på siden jeg skriver et meget formelt kreol-norsk.

domantrener

 Egentlig skulle jeg blogge fra Belgia-oppholdet, men sånn er det når sinnet flyve så vide omkring, det er da jeg husker de sære ting.

Fritt etter Arne Paasche Aasen.

Belgisk regn er ikke som nors regn

Vi er nå kommet til Hasselt, og vi har selvsagt ikke reist som en e-post, kjapt fra sted til sted langs God knows what. På flyplassen på Evenes traff vi min favorittpolitiker, Ann Mari, områdets ukronede samiske dronning. En politiker for NSR, ryddig, dyktig og redelig.

Jeg sier bare ČSV. Ikke noe spesielt skjedde på Gardermoen dessverre, annet enn at vi fra Gardermoen tok buss til Moss, en meget eksklusiv reise. Når drar man ellers med buss! Jeg satt like bak sjåføren og beundret hans sete som hadde en funksjon som gjorde at den «hoppet», fulgte med i dumpene i veien. Nå var det ikke noe særlig til dumper, men setet reagerte på den minste ujevnhet. Jeg satt og prøvde å se for meg bussen på Planterhaugveien før asfalt. Da skulle han jammen fått hoppet seg. Langs veien var hestehoven kommet, men det er så selvsagt at jeg ikke nevner det engang. Det som virkelig var verd å nevne var tunellene gjennom de små åsene i Østfold, for åser måtte det jo være. De har jo ikke fjell der antar jeg. Sammenligningsvis skulle vi ha hatt en tunnel som gjorde at vi kunne suse under Bjerkelihøgda fram mot Steinjord og flyplassen og ikke over den som nå. Nord-Norge trenger en samferdselsminister av Kyllingmark sitt format. Han med alle de småflyplassene som blir kalt «Kyllingmarker» etter ham.

Fra Moss tok vi drosje til flyplasshotellet ved Rygge. På drosja var det reklame for tannfeen.no,  noe jeg valgte å ikke se. Jeg mener, tannfeen ble jo igjen heime. Supert hotell der vi spiste middag og en minst like god frokost før vi hamlet oss over til Rygge flyplass. Her fikk vi dagens glade overraskelse. Da vi bestilte billettene på Ryanair fikk vi ikke printet ut ombordstigningskort, og det skulle man altså gjøre sjøl, ellers ville det bli en dugelig avgift på flyplassen. Men der sa de at utprinting ikke alltid fungerte, så de printet ut gratis. Hurra, mer penger å sløse i Belgia! Faktisk var det ok å fly Ryanair. Enkle fly uten dill dall som setelommer med masse tull som man likevel ikke leser.

Møtet med Charleroi ble en overraskelse på mange felt. Først var flyplassen mindre enn jeg hadde forventet i ett av Europas mest tettbefolkede land. Dernest var assistansen på flyplassen uvanlig. Vi fikk låne en arkaisk rullestol, og det er ok, og ble satt inn i en heis med fransk-engelsk anvisning. Også det var greit. Vi hamlet oss fram til bagasjen og Hertz-kontoret for å hente leiebilen. På grunn av omstendighetene var det væpnede soldater og politi rundt om, og bilen måtte hentes et stykke utafor flyplassområdet. Sikkerhetstiltak. Pappa spurte om han først kunne hente bilen og så hente oss på flyplassen. Nei, det gikk ikke på grunn av alle sjekkstasjonene rundt flyplassen. Vi måtte ta en shuttle-buss dit. Greit nok. Et kvarter å vente på bussen, så vi bestilte french fries på bua like ved + kaffe. Vi rakk å få det før bussen kom, men ble nektet adgang med denne maten med. Like greit. Bussen var stappfull, og ikke skjønner jeg hvordan vi skulle manøvrere oss inn i den med alle koffertene og french fries og kaffe. Vi sto han av til neste buss og spiste der ute i regnet, men det var også greit, for det var belgisk regn og en ny opplevelse. Belgisk regn er ikke norsk regn. Jeg har ført dette opp på lista over opplevelser. Om noen skulle tvile på at belgisk regn er ulik norsk regn må jeg bare påpeke noen andre felt der ting er ulikt. Belgisk østavind er ulik den østavinden vi har i Planterhaug, og belgisk snøstorm er ditto rimelig ulik vår snøstorm. Altså er belgisk regn ulik norsk regn. Dermed er det bevist, som Erasmus Montanus så elegant sa.

 

domantrener

 

PS. Dagene har gått, og vi er for lengst heime. Man må vel kunne kalle det vellykket reise når man ikke har hatt tid til å blogge engang.

 

 

Etter omstendighetene....

Søndag morgen.

Vel, morgen og morgen. Alt er relativt og må ses i sammenheng med omstendighetene. Omstendighetene i dag er at det er søndag, og da er morgen en litt senere sak enn på en onsdag. Det er ikke merkeligere enn at sola etter omstendighetene oppfører seg ulikt ved ekvator og polarsirkelen.  Vel, egentlig oppfører sola seg likt. Den er som en påle, sier vitenskapen i dag. Om 50 år sier man kanskje noe annet. For x antall år siden jaget sola rundt jorda. Det er det jeg mener med omstendigheter.

Altså er det søndag morgen. Koffertene, to i tallet, står halvåpne på stolene et stykke unna. Årsaken er at i etter en del viderverdigheter, også kalt omstendigheter, i morgen setter kursen mot Hasselt i Belgia.

Her må jeg ta et skritt tilbake til det som var omstendighetene da ABR-Belgium skulle ha sin fotosesjon i Oslo i påsken. Da var mange forhindrer fra å komme. Dere vet, i påsken jager vi nordmenn for den siste snøen før vi jager mot varmere land for å unngå snø. Altså måtte ABR flytte denne sesjonen, og det ble i mars mens vi var på ABM i Danmark. Her er det bokstavforvirring, men ABR og ABM er ikke det samme. Det skulle i tillegg til nytt program, være fotosesjon. Fotosesjonen er med på å danne fundamentet for videre arbeid. Følgelig ville vi gjerne ha det, og siden berget ikke kunne komme til Mohamed. måtte Mohamed komme til berget. I dette tilfellet vi til Belgia, og VI er pappa og jeg, reiselystne som vi er, mens mamma fungerer mer som en bremse der det går. Det er faktisk takket være denne bremsen at vi nå for eksempel ikke reiser til USA, men til Danmark. Tenk at noen frivillig tar det valget! Vel, det er et alternativt valg. Bremsene sier at vi andre kan reise  til USA så mye vi  vil, men hun blir heime. Og dett var dett!

Men pappa og jeg stemte for å reise til Belgia, og siden bremsene ikke kunne vise til noe nærmere alternativ, ble hun også med. Billetter ble bestilt til Brussel. Derfra med tog til Hasselt., Men så smalt først bombene i Brussel og deretter smalt ringvirkningene her – en del fly til Brussel ble kansellert på grunn av begrenset kapasitet pt. Herunder vårt fly. Nå var vi kommet til det punktet der jeg skjønte det var viktig å være på alerten. Følgelig satt jeg limt og fulgte med i SMS-konferansen med ABR-Belgium om hvordan å løse dette. ABR reiser også til andre land enn Norge, herunder Danmark og Italia. Bremsene foreslo Danmark. Heldigvis var det fullt der. Hva med Verona? Det ble kveld, og jeg la med i fortrøstning om at Verona nå var i boks.

Grytidlig neste morgen kom SMS om at det var fullt i Verona. ABR foreslo at vi kunne fly med Ryanair til Charleroi og ta bil eller tog derfra. Bremsene klarte overbevise pappa om at dette luktet mer enn det smakte, så da jeg stod opp, var scenarioet enstemmighet om å avlyse foto-og treningssesjonen i Belgia.

Det er her jeg kjenner at pappa og jeg er beslektet. Vi er rullende steiner. Man skulle ikke tro at mamma er av nomadeblod. Pappa og jeg forflytter oss gjerne hit og dit, så det var egentlig ganske lett å slå en sprekk i enigheten om å avlyse Belgia og i stedet ta Ryanair til Chareroi. Litt kan jeg forstå at bremsene ble oppgitt, for nå stod en del administrativt arbeid utfor døra. Det tar for lang tid å gå inn på alle omstendighetene her – så omstendighet at jeg seriøst angret på at jeg slo en sprekk i enigheten om å avlyse Belgia. Jeg skjønte ikke at det ble så mye arbeid som det ble. Ennå har jeg litt ondt i munnen av det.

Men i morgen reiser vi til Hasselt via Rygge og Charleroi.

 

 domantrener

ok, ok, vi er i Hasselt nu