søndag 12. januar 2014

Heldigvis har vi isbadedagen her i Skånland...


Dagsrevyen er full av uting. Så godt som hver dag. I kveld for eksempel får man høre at Dalai Lama kommer masende til Norge akkurat mens regjeringa driver og pusser skoene til kineserne. En direkte uting av Dalai Lama. Som om vi ikke har lamaer sjøl her på berget.
Videre er det en uting at den stakkars svenskekongen presses hit til 17. mai. Han er jo etter det media har formidlet en fornuftig mann – en livsnyter – og han husker nok sin kollega og forgjenger Karl den tolvte som prøvde seg i den store nordiske krig på 1700 tallet. Han vendte heim med en kule i kroppen, og forståelig nok passer det neppe dagens monark. Nå hviskes det i krokene om at det var en svensk kule, sendt av en som var lei ferieturen, les krigen. Akkurat det tviler jeg på vil gjenta seg i dag selv om Norge er full av svensker. Det er et tankekors at det man ikke klarte i 1905, det tar man i fullt monn igjen i dag. Det samme gjelder da Hitler ga opp i 1945. Det han ikke klarte i krig, det klarer Angela Merkel i fred. Og se nå bare på Danmark som kom valsende inn her med sitt byråkratiske språk. Da de endelig ga opp og dro, glemte de å ta med seg språket sitt. Resultatet er for eksempel at her sitter jeg og kroter på dansk (ok, bokmål) mens man i Norge har et opprinnelig norsk jeg i alle fall ikke behersker, tror jeg. Jeg har en teori om at det er savnet av å beherske Norges opprinnelige språk som gjør at mange skriver på dialekt med sjøllaget rettskriving. Bare les noen av statusene på facebook for eksempel.
 
Når det gjelder de nordiske land er Finland og Island på den andre sida av skalaen. En gang leste jeg om da Island innførte 200 mils fiskerigrense som det eneste landet i Norden, og de sto alene på barrikadene om retten fisken sin mens vi her i Norge satt på rompa og ventet til kampen var avgjort. Nå har også vi 200 mils fiskerigrense. Og så er det Finland, de frekke jævlene som scorer høgt på de testene vi i vårt gjennomprosjekterte undervisningssystem scorer lavt på. Jeg vet ikke om det  er sant eller en vandrehistorie, men en norsk delegasjon som var i Finland for å studere deres undervisningssystem og se hva som gjorde Finlands gode resultater, fikk som svar: vi underviser.
 
Finland tapte mye land under krigen til Russland. Også Norge tapte i sin tid masse land. Man kan for eksempel nevne Grønland og Færøyene som Norge glemte å ta med seg da man forlot Danmark i 1814. Kanskje det også er en vandrehistorie, men det fortelles at en stortingspolitiker sa til en annen sånn henslengt over bordet at egentlig skulle jo Grønland vært norsk. Politikerkollegaen svarte promte: Herregud. Har vi ikke nok med samene om vi ikke skulle hatt inuittene (eller kanskje han sa eskimoene) også. Dette var under Alta-kampen, så man kan forstå ham. Her i huset har vi fått noen diskriminerende julekort, bare til samene. Da antar jeg det er ment mamma og meg. Det tar jeg sterkt avstand fra. Slik form for diskriminering innen en familie er en uting. Heretter vil jeg vurdere om alle julebrev med gode ønsker ”til alle saman” skal gå rett i papirkorga om ikke verre steder.
 
Siden vi har Evenes så mye nærmere enn både Sverige og Danmark velger jeg ikke å omtale den utangen i Evenes som har preget nyhetene den siste tida. En uting slik evenesværingene synes i nyhetsbildet. Heldigvis har vi isbadedagen her i Skånland ellers ville vi vel vært en hvit flekk på mediakartet.
 
 
domantrener
 
Dagene går, så utingene er blitt noe foreldet om ikke foredlet siden jeg skrev, men stadig nye uting presenteres gjennom media. 
I dag er søndag, og jeg har nettopp kreket meg opp, noe som kan sorteres inn under uting, og uting møter man straks hvor man enn vender seg. Ute er det kulde, stålis og lite snø.
Stolgangen til SP omtaler jeg ikke. Flaut, kanskje, for velgerne.
Nå skal jeg spise en sein frokost – noe man kan kalle en ting. En uting er det i alle fall ikke.
 

lørdag 11. januar 2014

Walking for identity


https://mail.google.com/mail/images/cleardot.gif

It looked at his breakfast table bewildered and somehow depressed. Who was he by this table? Could it tell something about himself, he wondered. He was nothing but nothing, and his breakfast table showed that.

 

It left the breakfast table and went to try to find out who he was, he with the dull breakfast. When he found a path marked “For the successfulies, he took it. Not that he was successful. Rather the other way round. He felt he had to face what the path of the successful ones was edged with.

 

The path was long, small, narrow, crunchy and heavy to walk. Yet It walked it, on and on in the search of who or what he was. It didn’t know about himself, neither from where nor what kind of roots, if any.  Would he find it along this path? It didn’t know, but this was the last try of lots and lots of such. It had crossed oceans, moors, swamps, rivers; you name it, in search of what and who he was. Now this narrow hopeless path was his last try.

 

Coming slowly out of a bend, It saw the path was edged with browns. It bstopped dead, looked at the browns, gazed at them carefully.

-        Who are you? he asked.

No answer. Silence. It prompted:

-        What are you?

The browns nearly looked at him when they proudly answered.

-        We are the Brown cheese, born in Norway. Used by every Norwegian. Strange that you don’t know about us.  Everybody does. Nobody has asked about it before.

It lowered his head in shame. May be he then was Nobody since Nobody had asked before.  But he still had to ask. He dared himself up and asked vainly:

-        What are your roots? Where do you come from?

The Brown cheese barely bothered look at him when they answered in a patronizing way:

-        We are from the milk from Norwegian cows and goats fed on Norwegian grass that grows on clear and clean Norwegian soil. We are formed by Norwegians according to generations of generations backward. We are on all Norwegian tables every day.

It looked at them. He had more questions but he knew they wouldn’t deign to answer him any more.

 

He left and continued the crunchy and heavy path. He decided never to have brown cheese on his table any more. Such selfishness couldn’t be healthy for anybody.

 

Around the next bend the saw the path edged with rows and rows of sardine-boxes, well tinned, but some of them opened. It stopped, but with the experience from the meeting with brown cheese, he carefully asked why they edged the path here, the narrow path, when there were much better places , wide roads with many passing. Here very few passed.

 

From one of the tins a sardine popped up. He looked at It.

-        We are for the very few, he answeredcalmly. Not many like us, a very few use us, even though we can be useful to everyone.

It got so surprised that he could only whisper when he answered:

-        Sardines are always on my table.

The sardine nodded and said diving into the tin:

-        Then you are among the fews.

 

IT shivered with joy and pleasure. He was not Nothing or Nobody. He was Fews.

 

It Few walked on. He had got a second name and felt more confident. It Few, It few he said to himself as he walked on after in his polite manner had bidden the sardines farewell.  He walked with long and casual steps, he nearly whistled – and that was probably why he didn’t recognize at once the tubes that edged his path around this bend of his walking  towards identity. It Few stopped short. Politely as he was he become afraid he had hurt the tubes by not stopping to great them at once. He bowed politely and said:

-        I am sorry not to have seen you at once. I was preoccupied. My name is It Few. Whom do I have the pleasure to meet here on my walking?

The tubes all turned the opened tubeside to him and he could see the orange-coloured content.

-        We are tubed cod roe, they answered as in one mouth-

-        Oh, I see, It Few said. I know you in some way. I am a liker of the cod roe.

-        But how about us, the tubes said humbledly. Do you like us?

It Few thought for a while before he politely replied:

-        I do thinks so, since I like the cod roe with some salt and spices on, and you are probably – he hesitated for a while, then continued – you are probably tubed cod roe with salt and spices? He smiled apologizing.

The tubes nodded eagerly.

-        So we are, so we are, they said.

It few smiled.

-        Then we are already old friends. He hesitated, then bid politely farewell and walked onward.

 

 His body got more and more upright. He was among friends. He was It Few. Springy steps took him around the next bent of the path. There the path was edged with an alley of trees carrying red and tempting berries. It Few stopped politely.

-        Nice colour, he said. And so extremely nice to meet you here. I am It Few. Whom do I have the pleasure to meet here?

They looked extremely tasty, and It Few felt he was hungry. But as the polite creature he was, he awaited answer of his greeting before he would stretch up and have a mouthful of the berries. Berries were to be eaten. Everybody knew that. He stopped in his thoughts. Everybody? Everybody. May be he then was Everybody and not Nobody as he had felt before he started walking on the path of identity.

-        We are the rowanberries, the berries interrupted his thought. They hesitated. You look hungry, they smiled. Do help yourself.

It Few, no It Few Everybody stretched out and reached for a heap  of the tempting red berries and put a handful into his mouth. The berries watched him carefully. It looked like they kept their breath while he tasted his mouthful. It few looked at them, saw their awaiting manner and said:

-        How extremely rear and nice taste. Extremely.  If possible, I would like to add you to my table.

The berries let the breath go.

-        ‘course, they said as if that was the most natural thing to hear.  ‘course we would like to join your table. What is there now?

It Few Everybody smiled.

-        Well, yopu will have the company of for instance sardines, torskerogn / kaviar and – he hesitated a while -  sometimes you also will have the company of the brown cheese. Polite as he was, It Few Everybody didn’t want to exclude anybody. The brown cheese is very sweet, sugared a lot, therefore not always on my table.

The berries laughed.

-        Then we are the opposites. We are said to be very sour.

 

It few Everybody thought about it before he nodded.

-        Yes, that is perfect, isn’t? He said before he bid farewell and jogged to his home to his breakfast table where sardines, cod roe, rowanberries and sometimes brown cheese among others had been for al long time. It Few Everybody smiled and smiled. There on the path for the successfulies a heavy weight had fallen of his shoulders.

 

So does your sincerely. He straddles on his newly-surgeried feet to his breakfast-table with to the point resembles the one  It Few Somebody sits by every morning after his successful identity walk.

And which is part of the weekly smells.

 

Bør man rote for mye i gamle arkiv?


En erfaring har yours sincerely gjort i det nye året: man skal ikke rote for mye i gamle ting. Eller skal man? Bare tida vil i mitt tilfelle vise det. (denne maska jeg sitter med nå er gjenstridig og vil ikke gå skikkelig).

 

Årsaken er at under den sedvanlige skapma-gjennomgangen av ting her i huset, ble noen av «mine gamle saker» lagt til kasting. Faktisk egentlig bare én sak da alle permene på meg  - barnehage, skole, voksen, syk, you name it – står sirlig i hylla på rommet mitt. Spør man seg hvorfor - som jeg jo har undret – er svaret enkelt – som jeg er enig i. Kanskje vil framtidas forskere se på ulike sider ved hvordan hjerneskadde og deres foreldre blir omtalt og tiltalt både positivt og negativt fra offentlige etater. I mine hyller ligger det materiale til et hovedfag. Nja, det heter vel master nå. Nå tror jeg nok ikke disse permene blir å forlate huset uansett om de blir etterspurt, men de er nå der. Enn så lenge. En dag går de kanskje i en skapma-opprydding.

 

Tilbake til start. En plastmappe av «mine ting» skulle kastes, og jeg, dum som jeg var, svarte at kast, men jeg vil gjerne sjekke før kast. Mappa gjaldt en bilsak for 15-20 år siden. Og for å ikke trø i noens rosebed uansett hvor kunstige og malplasserte de enn er, nevner jeg ikke hva på bilen og hvor og hvem som var involvert, men resultatet kunne jeg lese i mappen: Brev til hvem. Møter med hvem der man etterstreber en minnelig løsning. Nye brev fra ufeilbarlige hvem som ikke ser noen minnelig løsning, da hvem er ufeilbarlig. Nye brev herfra til hvem med melding om at saken en gitt dato sendes Forbrukerrådet dersom hvem ikke vil ta ansvar. Hvem skriver kort tilbake og understreker sin ufeilbarlighet. Herfra huset går et brev med vedlegg til Forbrukerrådet. Så går brev at og fram mellom forbrukerrådet og hvem pluss her i huset. Klarer ikke å si oss her i huset, jeg var i utkanten av alle mine saker da. Etter en del korrespondanse gir Forbrukerrådet oss medhold i klagen.

 

Dette er årsaken til at jeg har bestemt meg til å ikke lese gjennom de permene som står på rommet mitt. Ikke fordi jeg ikke tåler innholdet av dem. Det har jeg erfart på kropp og sjel gjennom aktuelle år – både positivt og negativt.

Det er heller det at jeg ikke klarer bli påmint på hvor mye arbeid mine foreldre har lagt i ting RUNDT meg i tillegg til sammen med meg. Mye av dette må jeg tro skulle ha vært unødvendig hvis ting fungerte som de skulle.

 

Så håper jeg at situasjonen for dagens unge hjerneskadde og deres foreldre er lettere byråkratisk og helsemessig. Jeg er født i 1977. I 1976 kom den store reformen som ga hjerneskadde heimstandsrett. Tenk det, bare 35 år siden man i Norge fikk en slik rett, og av historien vet jeg jo at den ikke kom av seg sjøl som manna fra himmelen. Den var kjempet fram millimeter for millimeter av pårørende privat og handicaporganisasjoner. Som nevnt er jeg født i 1977. Tidligere, men også etter 1976, var regelen at hjerneskadde av min type ble skrevet inn på en «åndsvakeheim» og så tilbakeført til familien med pleiepenger betalt av «åndsvakeheimen». Dette medførte også at alle tjenester, f. eks. helsetjenester var institusjonalisert. Man hadde ikke heimstandsrett som enhver skulle ha. Mange heimer var økonomisk presset og måtte gå denne veien om pleiepenger, men i forkant av reformen av 1976 var en aksjon som jeg tror startet i Oslo og spredte seg, blant annet til Trøndelag der vi bodde. Foreldre nektet å gå veien om ”åndsvakeomsorgen” både økonomisk og helsemessig og krevde at deres barn skulle ha ytelsene via rikstrygdeverket som det da hette og ikke fra noen «åndsvakeomsorg». Da jeg ble født, gikk mine foreldre naturlig inn i denne gruppa har jeg skjønt og nektet enhver befatning med «åndsvakeomsorgen». Man krevde hjemstavnsrett, man krevde samme rettigheter som enhver annen hadde. I dag er mye av det en selvfølge. Da jeg var født, var det en kampsak. Jeg vet husker det ikke, naturlig nok, men i 1982 ga staten etter. Da hadde flere familier i Oslo levd på sultegrensen mens de nektet å ha med «åndsvakeomsorgen» å gjøre. Jeg var født midt i den kampen. Man kan si at vi gikk rett inn i den og hang på den gjennom flere år for å sikre seg at retten til heimstavn – og for å sikre at de rettigheter heinmstavn ga – ble overholdt.

 

Jeg vil anta at de mange permene på rommet mitt ville kunne fortelle en del om denne kampen.

 

Så understreker jeg at jeg ikke vet noe om hvordan man under «åndsvakeloven» drev institusjoner. Jeg vil tro at man der som i mye annet – også i dag - har hele spennet fra pluss til minus. Det er SYSTEMET som staten Norge hadde, jeg her snakker om.

 

Og jeg skal her ikke komme inn på systemet den samme staten Norge på den tida drev overfor taterne.

 

domantrener

 

mandag 6. januar 2014

Flesk-Anders kommer ikke med her

Hvis noen tror man får gjort mer i jula eller når man har fri, da tar jeg gjerne mot tips fra vedkommende, for jeg får gjort mindre enn minst av å ha fri. I alle fall gjelder det blogging. Joda, joda, jeg har hatt muligheter, men har ikke giddet. Muligens fordi jeg et eller annet lugubert sted i hjernen assosierer blogging med jobb/trening og da…. Nei, forresten jeg tror ikke det er slik - det lugubre stedets vurderinger mener jeg – for jeg blogger jo gjerne når vi er i USA og det er jo ferie.
Da må det være andre årsaker til at jeg ikke giddet å blogge i jula i år.
·         De andre var jo heime i jula, og da er det hyggeligere å ikke sitte og blogge.
·         Jeg sov litt lenge om morgenen – noe alle unntatt pappa og Ronald gjorde. Men så uhedensk lenge sov vi nå ikke.
·         Måltider tar lang tid i slike settinger.
·         Alt går liksom langsommere kan man kanskje si.
·         Oppsummert: julemodus.
Nå vet jeg ikke når mine siste sanne, delvis sanne, delvis usanne eller helt usanne rapporter her fra Elgeskogen sist ble skrevet. Men uansett. Av de helt sanne ting kan jeg nevne at vi også i år hadde et trivelig julebord sammen med de i den andre skogen, og at vi nyttårsaften dro på nattgudstjeneste i Evenes kirke takket være Inger Anna som kom på besøk og ga meg ideen om å foreslå at vi skulle dra på det.
Av delvis sanne ting kan jeg nevne at da vi kjørte heim fra Evenes, kjørte vi gjennom et fargesprakende fyrverkeri som noen av oss beundret mens en av oss (i baksetet) murret at det ødela freden for skogens dyr. Der har man igjen for å være nærmeste nabo til elgene. Litt er det i det, for da hunden vår, Fanta, levde, var nyttårsaftens raketter et mareritt for den. Og derfor sikkert også for skogens dyr.
 Av delvis usanne ting kan jeg nevne At jeg ikke synes om verken kongens, statsministerens eller sametingspresidentens oppblåste og forsvulmende taler.
Så var det de helt usanne ting. Der har jeg en stor utfordring, for bloggene mine inneholder alltid en kjerne, om enn en liten sådan, av sannhet. Skal det komme helt usanne ting må det bli en novelle eller de olfactory-historiene jeg skriver som et ledd i olfactory-programmet. For øvrig er jeg en sanndru og edru person.

Jula her i skogen har foregått i samme spor som ellers. Det å stadig tråkke i samme spor kalles tradisjon av mange. Av andre kalles det tredemølle. Vi har jo et år for massevis av år siden feiret jul oppe i fjellene i Aspremont. Vi leide et hus der samt at vi for første gang i historia leide en bil. Sigbjørn hadde kjørt opp det året og var sjåfør. Dette var før GPS’ene kom, og pappa var kartleser og tronte i forsetet som den rettigheten en kartleser har. Vi tre andre satt sammenpresset i baksetet i den lille Clioen vi hadde leid. Mamma satt med jakka over hodet når vi tråklet oss fram i Nice.  For ikke å snakke om Monaco som virkelig er en lilleputtstat der alt er så tettpakket at man knapt kunne møte en annen bil i gatene. Jeg vet ikke om jeg husker det, men jeg har jo hørt om da bilen bak oss fulgte på og passerte en parkert bil. Vi slapp unna, men stakkaren bak oss tok døra til den parkerte bilen da føreren åpnet den.
Ett er sikkert, noen badeferie var det ikke. Det var beinkaldt der, og jeg erfarte at i de landa (vel, i alle fall i Aspremont) var innetemperaturen en helt annen enn man er vant til her nord om den skjellsettende polarsirkelen. Vi frøs, men heldigvis fantes det to gassvarmere der stuet bort til bruk i skikkelig kulde, når det nå enn var, og vi brukte ganske store summer på å kjøpe gass og kjøre de to varmerne på fullt. Etter hvert som steinveggene ble varme, begynte forskjellige insekter å våkne. De trodde vel det var sommer. Og plantene gjorde tegn til å skifte årstid, de også. Men jeg antar både de og insektene fikk noe å undre seg over, for deres korte sommer tok slutt da vi reiste en av de første ukene i januar.
Det er vel her i Norden man har det så varmt innomhus. Jeg husker en gang vi var på Domaninstituttet at en av hertingene der antydet noe sånt som at vi sikkert frøs i vårt bosted under Nordpolen. Denne runden hadde det vært ekstra kaldt innomhus både på Silverstone der vi bodde og på klinikkdelen av Dominainstituttet. En av oss, jeg husker ikke hvem, repliserte at vi sjelden hadde frosset og kulset så mye som her denne runden. I Norge har vi det varmt innomhus. Der er vi tynnkledd. Når vi skal ut, kler vi på oss. Vi fryser ikke.
Merkelig nok var det 2 grader (antar jeg) varmere påthe Chlinic dagen etter. Men hos Yolanta på Silverstone var det liker kaldt. Har nesten glemt dette, for der vi har bodd senere, har vi styrt innetemperaturen sjøl, og på Family Hope Center er det bra innetemperatur, målt etter en inne-kuldeskjær nordlending.
Merkelig. Når man begynner å rote i en sak i hjernen, kommer man over litt av hvert – som når snyen forsvinn og det er mykkje som kjem fram. Yolanta var en spesiell pensjonatvertinne m,an burde skrive en epistel om. Rommene hadde ikke lås, frokosten laget man sjøl. helt ok det. I kjøleskapet lå det alle kunne bruke, vaffelrøre, sirup, syltetøy, egg og bacon. Den gangen onkel Per var med, stekte vi svære hauger med egg og flesk til frokost. Men så er vi jo etterkommere av Flesk Anders. Historien om Flesk Anders er en selvstendig sak jeg ikke presser in her. Man skal ikke skvise slekta, men gi dem spesiell omsorg. Flesk Anders kommer senere.  Da vi kom neste runde, var det ikke mer egg og fleks i kjøleskapet. Nå bestod frokosten av vafler med en eller annen slags seig syltetøy. Ikke det at frokosten trenger å være så overdådig som på norske hoteller….Da vi bodde på Chestnut Hill Hotell var det litt mer til frokost, men dette litt mer var sukker og mel; donuts, muffins, kaker. Og kokte egg.  Heldigvis var Farmers’ Marked nærmeste nabo. Vi bunkret ordentlig mat der og dekket oss DET frokostbordet i en vindusnisje, om vi da fant vindusnisjen ledig. Ok, jeg må tilstå at jeg i blant heiv i meg noe av den junken de hadde også.
Når vi er i Oslo på ABR, bor vi på p-Hotel. Der er frokosten en pose med sandwicher utafor døra ca kl. 6.30.
Den frokosten jeg husker aller best på våre reiser ar den på Kaltenbach Bed and Breakfast – a little bedder – et sted i fjellene  nord i USA på grensen mot Canada. Vi skulle til Niagara, forlot highway og kjørte rett mot nord, mot fjellene for så å heade vestover derfra. Helt fantastisk. Så skulle vi ha den første overnattinga der. Mamma mumlet om et pensjonat i en liten landsby, men Sigbjørn, som satt ved rattet, hadde sett en brosjyre for nettopp Kaltenbach, så han hørte dårlig. Vi kjørte gjennom mørke skogsområder etter anvisning fra frøken GPS før vi kom til noe som syntes å være en delvis nedlagt farm i skogen. Det så stengt ut, bare et lite lys i et vindu. Baksetet mumlet at vi kanskje skulle snu, men Sigbjørn dro for å sjekke, og av alle ting var den mørklagte ytterdøra åpen og han forsvant inn – og ble der så lenge at baksetet gjorde seg klar til å bryte seg inn der. Jo da, han hadde betalt for bed and breakfast. Inne møtte vi en liten rund mann. Huset var langt og smalt, og langs alle veggene stod det stabler med pappesker. Ligner litt på kjelleren her i huset der bokesker står stablet langs alle veggene. Den lille runde mannen spurte når vi ønsket frokost, og jo da, kl. 8 var flott for ham. Neste morgen fikk vi vasket oss på ett eller annet vis. Klokka nærmet seg 8. Huset var helt stille. Ingen tegn til den lille runde mannen. Klokka ble over 8. Da tok mamma seg en tur for å se etter ham. Som nevnt var huset laaaangt og smalt, og hun kroket seg bortover gangene mellom pappeskene. Ikke tegn til frokost eller noe annet. Ved enden av den siste gangen, rett før hun skulle snu, kjente hun en svak kaffelukt, gikk etter lukta, fant en dør som førte til en trapp ned til kjelleren.
Og der satt den lille runde mannen i stor ro ved siden av en gedigen svartovn i en rimelig stor spisesal og ventet på oss. Frokosten var slik hans bestemor laget den – og alt var heimelaget. Blodpølser, brød, marmelade, skinker – han hadde til og med spekulasi. Han hadde laget alt sjøl. Vi har bilder fra den frokosten. Da vi skulle dra, så vi at han i gangen hadde en tipsskål med mynter. Vi hadde ikke amerikanske mynter enda, hadde bare vært der ett døgn og brukte visakort. Flaut, særlig etter den gedigne frokosten. Men vi fikk en sjanse til å reise kjerringa, for ved utgangen lå ting han solgte med hans logo. Kopper, gensere, etc. Det var ikke akkurat myke priser, men vi handlet såpass at jeg antar han fikk bra med tips likevel. ¨
Tilslutt da vi skulle dra, insisterte han på at vi bare MÅTTE dra til Pennsylvania canyon som lå et stykke unna. Og vi dro. Oppskrytt tenkte jeg da vi kom dit, men da vi kom til Niagara som var vårt mål, forventet jeg et fossefall som skulle styrte ned fra himmelen omtrent. Oppskrytt.
Neste frokost var på Hotel Prince Charles i en liten by i Canada. Lite og luksuriøst hotell der ”vertskapet hadde den glede å invitere til frokost kl. 9.00. Her kunne man ikke komme slengende til uansett tid og forvente mat. Kl 9 var man invitert til frokost. Da vi sjekket inn, ble vi spurt om matallergier. Fornemt lite hotell med antikke ditt og datt, kuhuder på golvet etc.
Neste overnatting var på et av disse drive-in motellene man har sett på amerikanske filmer. Der var det ikke frokost.

Ja ja, så ble dette en frokostkavalkade. Man vet aldri hva som dukker opp når man graver i hjernen.

domantrener


Siden de andre har reist til sine tralter, er vi nå også tilbake i traltene våre.

søndag 22. desember 2013

God jul der ute

Jammen er det skábma igjen her i nord. Det forrige julebrevet er knapt sendt. Det forrige julebålet vårt – det vi tenner hvert år i skábma for å kaste fysisk og mentalt skrap og tull på – er akkurat sluknet. Jeg så det ulme her om dagen.

Noe må være galt med tidslina her i skogen. Dagene, ukene, månedene synes å være kortere enn de skulle være. Fortsetter det slik at tida eskalerer (der klarte jeg jammen å flette inn den nye politiske frasen, gratulerer) kan dere se på dette som julebrev 2014 også, for da har den tida nærmet seg før dette brevet er sendt.

Siden dere får dette fysiske brevet, vet dere at vi lever i denne fysiske dimensjonen. Fra neste dimensjon må julehilsen sendes på en annen måte uten at jeg her helt kan forutsi hvordan. Men kontakt vil det bli.

domantrener
(for oss tre her i skogen)


PS !
Vi tre her i Elgeskogen har det omtrent som de tre oppe i Flåklypa:
·        Vi har noen dager kontroverser i all harmoni
·        Vi holder på med ting omgivelsene våre ikke holder på med (les; driver et hjernetreningsinstitutt og et forlag)
·        Vi håper vi blir betraktet som våre tvillingsjeler i Flåklypa; flotte, spesielle, sære, kreative…..(fyll videre ut sjøl. Returner til oss om det er positivt)
·        Som i Flålypa har vi en del duppediltter i huset, x: laser

PSS !
Ikke prøv deg. Vi er alle her tvillingsjel med alle der. Enhver her gjenkjenner seg i enhver der. Så da så !

lørdag 14. desember 2013

God bless the Tsar - far away from me

On again with smelling histories, and since my mother is allergetic to lot of smells and father is in Tromsø for a knee-check, the compromise is to choose smells from eatables the administration can tolerate. Then there is to hope that the yours sincerely can come up with something eatable as for writing.

Eatables. All smells today and for the rest of the week are not only eatable but said to be healthy. One of them is the Swedish liquor. Know about is, Greg? If not, I will smuggle some with me next time I come, and as a matter of fact, some of the Swedish liquor is already a smuggling case since we smuggled the vodka, a part of the Swedish liquor, from Chestnut Hill last time we were in Philly. Vodka is cheaper there than here, and as a side-thinking makes me wonder if you then drink more vodka than Norwegians.

Actually there is much international crime in our Swedish liquor. The vodka smuggled from USA, the mixture of herbs smuggled from Poland. The Swedish part is a Swede who 400 years ago wrote down the recipe of a mixture used by his family for generations. He himself used it daily. He lived to be 104 years, AND HE DIED IN AN ACCIDENT. The Austrian Treben gripped his recipe and startet to use it on herself. And now I am smelling it.

Back on trace. The Swedish liquor is made of 8 (I think) herbs in certain amount to each other. Then soaked in vodka for two weeks, and during those two weeks  cared for and attended like a baby. One could be envious for less I do thinks. After two weeks stored in the fridge and used for EVERYTHING, like the Norwegian fish oil every Norwegian has grown up on. One spoonful morning and evening.  I presume since the poor Swedes have no big oceans to go for cod-fishing, wedged in as they are between Finland, Denmark and Norway, they started hunting for their own healthy things. I don’t know whether they take the Swedish liquor every day.

Here in this part of the globe where we and the possessive elks live, we use the Swedish liquor when needed. For instance nearly a year ago a damn Exema flourished again in my face. Two – 2 – cortisone cures didn’t remove it. The herbal witches in my circle of friends started a treatment built on herbs
  • Special detoxing tea made of 3 kind of herbs to drink throughout the day picked around here in competitions with the elks.
  • Swedish liquor as a liniment on the face twice a day.
One week, and we saw the Exema give up and leave.

For some reason I feel sorry for that poor Exema and I do hope it has found a place where it can sponge and flourish without spoiling for anybody.

But now the writing ends since I now take the last smelling of this day. See you under next olfactory – day.

The Exema people live in colonies like the corals. They build and form their surroundings: Therefore you can see Exema flourish – which means they are building their environment. Hitler called it Lebensraum. Can’t understand why Hitler always pops up in my smelling-program. The Exema colony has a leader, a Führer so to say. He is the one and only who decides – as Hitler did.

When the cure of my Exema started by herbal treatment, things happened in the Exema colony. The three herbs put together in a tea I drank throughout the day, kept washing around the roots of the colony, sort of washing away the roots. At the same time the Swedish liquor (8 herbs in vodka) was used to wash my face at least twive a day. The Swedish liquor sort of rubbed on the head of the Exema people. Nobody likes the thought of being beheaded. Neither the Exema Führer. The treat of loosing the roots and head made him take the decision to capitulate before everything fell apart. Unlike Hitler who went on and let people become beheaded and rootless. 

As Moses of the Bible led his people out of Egypt, the Exema Führer led his people away from my face. But there stops the comparison since Moses led his people from slavery under foreign forces to the promised land, the Exema Führer led his people from the promised land into uncertainty where they were neither wanted nor welcome. The Bible tells how God accompanied  Moses and let manna rain from heaven and birds land in front of their feet when they were hungry. He let water flow from rocks when they were thirsty.

I don’t know what kind of God, if someone, the Exema Führer had to lean on, but as a Führer only believe in himself, himself and himself,..

But as one in a spunky way feel sorry for Hitler, so also in a spunky way I feel sorry for the Exema Führer.

But I say as an old Jude Rabbi in Russia under the Tsar when he was forced to bless the Tsar: God bless the Tsar  - far away from me. 

onsdag 4. desember 2013

Global oppvarming, varm kokeplate, Knut Hamsun og kråkene i Tower

Ingen abstinens å spore etter 6 dager uten PC-tilgang, ingen e-postlesing, ingen facebook, ingen bildetaking på turen med melding på facebook om status hver fjerde time. Mobilene som vi stort sett lot ligge i leiebilen, ble sjekket når vi var der. Et bevisst valg før vi dro.

Men nå er vi online, og selv om jeg sa at vi ikke hadde abstinens, betyr det ikke at jeg ikke hadde blogging i bakhodet mens vi beveget oss att og fram langs den nord-sør aksen Norge dreier seg rundt.
I strålende nord-norsk surkevær med regn (hva fan har dette regnet å gjøre i Nord-Norge vinterstid. Vinter = vinter = snø som ligger.). Hvis den globale oppvarminga har skylda, skal jeg lete opp han som sitter og leker seg med å varme opp kloden, og  kanskje skal jeg fortelle ham eller henne hvilke metoder man brukte i forhør under krigen. (Og nei! Jeg tar ikke noen som helst skyld for den globale oppvarminga. Kan jeg for at flyene jeg reiser med spyr ut diverse, og at den stakkares bilen…+ + + i det uendelige. Det er ikke min skyld. Jeg skal ha meg frabedt dette med enkeltindividets ansvar på enkelte felt.) Dermed basta og punktum for saken om global oppvarming. Men finner jeg den skyldige, skal jeg vurdere å sette en varm kokeplate under rompa hans slik Rinnan blant annet gjorde det når han forhørte folk. 

For ja, som dere vet er livet en floke av sammentreff. Vi driver for tida og lytter oss opp omkring krigshistorien i Norge. Tidligere har vi lyttet til Jaklins Nordfronten og Jacobsens Kongens nei. Da vi reiste langs den aksen Norge dreier seg om, var vi i gang med Jaklins De dødsdømte om ”oppryddinga” som pågikk de første etterkrigsår. Samtidig som vi kom til Levanger, kom lydboka til rettsaken mot Henry Rinnan. Det ble en grundig gjennomgang av forhørsmetoder og ofre. Jeg sier ikke mer. Nå er heldigvis den boka lest / lyttet. Faktisk tror jeg ikke menneskeheten i Norge er blitt bedre etter krigen. Gi en situasjon, og fluenes herrer, rinnaner og qvislinger popper opp sammen med mange andre.
Et nytt sidesprang: Selvsagt ble også frontkjemperne omtalt i den lydboka. De som dro i krig for Tyskland forhåpentligvis for en sak de trodde på. Også i dag har Norge frontkjempere som drar i krig for en fremmed makt – og forhåpentligvis for en sak de tror på.

Tilbake til aksefarerne (ikke aksemaktene, for å bruke et krigsspråk). Men før det iler jeg til og sier at jeg ser fram til neste lydbok, den vi begynner på i kveld. Biografien om Knut Hamsun. Jeg ser fram til å følge ham og prøve å forstå hvorfor han ble en varm Hiltler-venn, prøve å forstå hva som trigger de ulike utviklinger. Skal vi flere ganger til Levanger, vil jeg foreslå at vi tar en dag ekstra der, drar til Rinnan, Stiklestad etc. Jeg er, tror jeg, en hund etter info og kunnskap. Mens jeg ikke vet hva som gjorde Knut Hamsun til den han ble, vet jeg som gjorde meg til den søkende, snusende, observerende hunden. I alle år gjennom skoleverkets 10-årsløp ønsket jeg intenst å lære det de andre lærte mens jeg puslet (eller lot være på pusle) med mitt.

Som alltid når vi mellomlander i Oslo, tar vi en runde på Smartbrain. Så også denne gangen. Dermed måtte vi overnatte i Oslo, og pappa klarte å presse oss inn på et hyggelig kurs som allerede var fullbooket om syrebalansen i kroppen. Vi i dette tilfellet var pappa og meg. Mamma dro rett til hotellet og slanget seg. Mens pappa på Gardermoen drev og ringte om dette syrebalanse-kurset, kom fufar Mats. Han var på tur til et eller annet offisielt. Der hadde han flaks at han hadde det travelt, ellers hadde han sittet på kurset om syrebalansen før han visste ordet av det. Eller kanskje han lukta lunta, han kjenner jo pappa, og stakk i tide.

I programmet fra Family Hope i Philadelphia har vi også tomatistrening og solisten. Tomatis Levanger er det eneste tomatis-senteret i Norge med solisten, og derfor fløy vi fra Oslo langs aksen nordover til Trondheim og leiebilte oss til Levanger.

Dagene har gått.
Mens vi var i Levanger, kom jeg til å fundere omkring kunnskap man tar inn og som så synes å forsvinne. I alle fall lurer jeg i blant på hvor den blir av. Men etter runden i Levanger er jeg av den formening at kunnskapen ikke forsvinner, i alle fall ikke alt, men at det som er uvesentlig i momentet blir stuet bort, arkivert ett eller annet sted i en krok eller et arkiv hjernen bruker til den slags. Og når det er behov eller når det passer å hente opp kunnskap, vel, så gjør hjernen det. Utafor hotellet i Levanger var det ganske mange svarte kråkelignende fugler, men ikke med kråkas lyd, og da husket jeg plutselig at jeg hadde lest om kråkene i Tower of London. De fyller en funksjon der. Forlater kråkene sier legenden at monarkiet faller. Derfor duller man med kråkene i Tower, mater dem, teller dem og fyller på om nødvendig.

Mye poppet opp i Levanger og ikke bare for meg. Da vi en morgen var klar til å dra til Tomatis, dro mamma opp hårbørsten og jaget den over hodet mitt – så du er fjelg. Fjelg hadde jeg aldri før hørt, og jeg tror nok hun også ble forundret da det ordet dukket opp. Pappa kvitterte med ”nå må dere ikke dote så veldig.” Det var rimelig ironisk, for verken mamma eller jeg doter, men jeg tror pappa brukte det for å show off med et nordnorsk uttrykk. Jeg for min del begynte å spikulere på om fjelg og dote egentlig kommer fra samisk.

Det har jo gått noen dager, og etter to CDer av lydboka om Hamsun høres det for meg ut som om det var rimelig og forventet at han ble nazist. Han var nazist i hjertet, ikke i kamp om pisisjoner og makt, virker det som. Som ung foraktet han rotete, tidkrevende og kortkastet demokrati. Han mente mens han var i USA i 1880-åra at en sterk fører var nødvendig. Men mer om det når lydboka eskalerer. (Ha ha, der klarte jeg å flette inn det dagsaktuelle politiske uttrykket å eskalere. Og siden politikere bruker det i hytt og pine, kan jeg også gjøre det. Så får språkrådet rive seg i håret.)

Der skal jeg slutte og bare si at vi i dette huset bruker mye penn og papir. Faktisk burde noen sponse oss. Men penner har vi for en stund, for hotellet i Levanger hadde flotte reklamepenner av den typen vi bruker med godt grep nederst. Den hyggelige resepsjonisten tok hintet og ga oss en masse penner + en CD og anna reklame for Thon-hotellene.
Vel, vel, ble det ikke litt småbråk da Thon offentlig meldte at han støttet FRP? Kan det ha noe å gjøre med de svarte fuglene? Og hvorfor nettopp i Levanger? Forsvinner fuglene faller dynastiet?
domantrener

-        som er så inn i granskauen stressa og ikke vet hva å skrive om. Jeg er ikke svanger med noen bok, og det er nedbrytende. Ingen hensikt å tipse meg, for de tips jeg har fått til nå, har ikke funnet noen gjenklang eller sted å leke seg i hjernen.

Så da, så.