Belte og bukseseler, asyl og IOC

Kunne noen være så hyggelig å definere asyl for meg? Slik jeg oppfatter dette ordet med gresk rot er det et fristed, et sted man søker til når man trenger beskyttelse. Det jeg er usikker på er definisjonen av forfølgelse og behov for asyl. Jeg vet ikke hvordan de gamle grekerne så på det, kontrastfylt som de var. I det ene øyeblikket kriget bystatene mot hverandre. I neste runde la de ned våpnene og hadde fredelige olympiske leker. Slik jeg har forstått det hadde de en tidsmåling som ble kalt olympiade, tidspunktet mellom to olympiske leker. Da plukket de opp våpnene og gjøv løs på hverandre igjen.

I så måte er tradisjonen holdt i dagens olympiske leker. Man leker en slags fred akkurat mens de pågår. Etterpå gyver man løs på homofile, kritiske journalister og andre systemkritikere. Men jeg vil anta at IOC ikke bryr seg om det, for i første halvdel av olympiaden teller de sine penger, og i andre halvdel planlegger de neste pengeinnsamling. Man kan si at IOC i sine arrangement helgarderer seg ved å bruke både belte og bukseseler. De vil ikke risikere å bli økonomisk tatt med buksene nede. I deres avtaler inngår at underskudd dekkes av arrangørlandet mens overskudd går til IOC. IOC får også inntektene av TV-rettighetene og globale sponsoravtaler. Arrangørlandet – som ikke har verken belte eller bukseseler - får billettinntektene og lokale sponsoravtaler.

Der begynner jeg å forundre meg over at IOC ikke har trengt asyl. Slik jeg ser det minner det usmakelig om diktatorer som høster uten å så og som så plasserer fangsten langt unna de som kontribuerte til den. I Irak hadde for eksempel familien Saddam Hussein enorme rikdommer i banker i Sveits. Nå ble jo den samme Hussein etter hvert innhentet av sitt vrangstyre og bankkontoene konfiskert.

Og da kommer det jeg ikke forstår. IOC blir ikke forfulgt på grunn av sitt vrangstyre og deres bankkonto, sannsynligvis i Sveits, er etter det jeg vet ikke beslaglagt. Faktisk holder IOC formelt til i Sveits. Dette kan muligens være forklaringa på at steinrike Sveits ikke har søkt om OL siden de hadde det i 1928 i St. Moritz. På den tida hadde vi depresjon og økonomiske nedgangstider i Norge. Muligens derfor var ikke vi inne i bildet. Men nå er vi til gangs på banen og gnir oss i hendene med tanke på OL 2022 og alt det kan tilføre oss – billettinntekter og lokale sponsoravtaler er ikke å kimse av. Og om man så må endre loven for at IOC skal slippe skatt og moms i Norge (noe som etter det jeg har skjønt, er en forutsetning for at de kommer hit i 2022) er det av liten betydning sammenlignet med at noen får spise kirsebær med de store en stakket stund. Det er som å tisse i buksene. Det gir en kort varme.

Så er jeg kommet i den underlige situasjonen at mens andre ser OL generelt, ser jeg IOC og lurer på hvordan jeg skal få innpass i den klubben. Har det vært fremkasta forslag om at IOC burde ha en arktisk urfolksrepresentasjon og en hjerneskadd representant? Det ville vært en inngangsport for meg. Jeg antar at det ikke duger om jeg som mange andre samer påstår at jeg har en kongelig forfar. IOC er jo ute etter kongelige gallionsfigurer de kan plasserre fremst i skuta i tilfelle det blir uvær. De har allerede tretten kongelige om bord, men det synes ikke å være nok, for Heiberg var visstnok i samtale med kongehuset om kronprins Haakon eller eventuelt Märtha Louise. Den danske kronprinsen er allerede, som Heiberg så påpasselig antydet, et medlem.

Men kong Harald sa nei. Han har fortsatt den tradisjonen hans bestefar startet da tyskerne inntok Norge. Også kong Haakon sa nei. Han fikk folket med seg i sitt nei. Da gjenstår det bare å se om nasjonen denne gangen følger kongens nei.

Som man vet måtte kong Haakon rømme nordover og søke asyl først i Tromsø, så i England. Det var nok lettere for kong Haakon å finne asyl enn det eventuelt vil være for kong Harald. I 1940 fantes det en del land som ikke var okkupert av makta. I dag er det ikke mange (egentlig vet jeg ikke) som ikke allerede er okkupert.  Da måtte det være India som talte Roma midt i mot og blant annet ikke deltok i OL i år. India er egentlig ikke det verste alternativet. Der er jo allerede Dalai Lama fra før, og jeg tiltror de to å kunne ha mye å prate om.

Tilbake til dette med asyl. Om det sånn scientistisk tenkt skulle bli nødvendig med asyl for den norske kongefamilien, vil jeg på det sterkeste anbefale dem å vurdere hvilken sesong Nord-Norge er i før de eventuelt følger i kong Haakons spor. Nord-Norge er ikke å anbefale som tilfluktssted så lenge den f… skreimølja herjer landsdelen. Faktisk er det slik at jeg har vurdert midlertidig asyl sjøl for å komme unna det. Jeg har en gudmor i Elverum, og som innlandsby håper jeg Elverum ikke er infisert. Nå har jeg gudforeldre i Kautokeino også, men det er ikke et helt pålitelig asyl selv om det er en innlandskommune. Også innlandskommuner i Nord-Norge er upålitelige hva mølje angår. Dessuten har gudforeldrene mine hytte ved sjøen i Kvænangen, så man er absolutt ikke trygg på at det er et mølje-fritt miljø der. Men når det kommer til å bekrefte min kongelige herkomst, tror jeg de er rette personer.

Jeg kunne heller anbefale at man sendte de kjekke arrangørene nordover hit rett etter OL-arrangementet. De kunne jo foreta den pengetellinga i et nordnorsk kyststrøk der den eneste maten de fikk, var skrei, lever og rogn.

Saken vil stille seg annerledes om jeg blir opptatt i klubben. Da vil det desidert bli andre planer for oppsummeringa (les: pengetellinga). Jeg vil selvfølgelig da som medlem av IOC tvile meg fram til et annet standpunkt. Jeg vil i så måte ikke være den første som har fått et bein og følgelig har tvilt seg fram til motsatt standpunkt. Det passer meg dessuten fortreffelig at IOC er lokalisert til innlandslandet Sveits. Jeg antar der er mat man kan leve av og med.

domantrener

True villains through and through?

Some of the men in my village were villains. True villains through and through.  They spread fear in the village of my heart. Everybody knew something had to be done to stop them, but nobody did anything. Who will voluntarily stand up against villains, I asked myself one day as they had roamed around in their usual manner and spread fear where they came. They not only stole things. They acted violently against the people of the house, and so on. One may wonder why a whole village didn’t join together and stop those villains.  Even if the villains were many, the population of the village was a pretty larger bunch. But the situation was that nobody stood up against them, and nobody organized the village people to stand as one man.

Something had to be done, and I knew if something should be done, somebody had to do it or at least initiate it. Time had shown that there was none of that kind in my village. None except for one, and I realized that this one had to be me. Me.  A crippled young man with only one arm and two crippled legs. I realized I was the only one. At the same time I knew nobody would listen to me when or if I started to form a village army. An army leader with only one arm and two crippled legs. I laughed harshly when the thought of one-arm-bandito came into my head, and at that very moment I knew what to do, how to stop the villains. If you can’t beat them, then join them. Consequently I started sending signals out into the space of the villains that I was ready to join the group, and that I, as the person I was, would be a good contribution to the group. There were many things a crippled could get done as nobody else could, was my signal. Of course the villains wouldn’t believe that, I knew, but I hoped to stir their curiosity.

As I thought. They couldn’t but check what this was. As I expected they sent a villain signal back - a signal which I snapped and put into practice. I answered that I would perform an action they wouldn’t be able to do, and I would do it just to convince them that I was the right person to include in the group. Since I knew they would ask why I – if I was such a big shot – needed to join a group – why didn’t I work sole – I decided to come be ahead of this, so in my return-signal I added that I was a group-worker, not a sole-worker.

Suddenly I found myself in a situation where I had to perform an action the villains weren’t able to do. I carefully planned my actions before I put them into work. First I bought a big fishing net, a one you could imagine was for catching whales, only that whales of course are not caught by nets. The net had cord, so it could contract, net in, as they saying goes. Actually that saying rose this action of mine.  I also bought helium bottled in large containers  - and balloons. Of course I could have made all this myself, but I wanted to get this my plan to be active as soon as possible. Therefore I bought these devices, but I added some intricates to them.

I knew perfectly well the whereabouts of the villains. They did nothing to hide that. Why should they? They had nothing to fear as nobody dared to interfere with them.

Crippled in legs doesn’t automatically mean crippled in brain. I was a very abled computer-fantast, and I had no problem of understanding how both computers and others mechanics functioned and could be used. By use of all this I set my plan into action one foggy night. I knew the villains were deep asleep. Why shouldn’t they? They had nothing to fear from anybody…

… only the device that was in the air above their living place. They were unaware of the net slowly sinking down and surrounding the house and then slowly contracting until the whole living-place was netted with a device strong enough to stop a whale and in addition connected to electric power and to the computer.

I sat on a heap just above their house with my special-made computer on my lap, one I myself had built and programmed. My only arm was ready to press the right button in due time.

Due time came late in the morning. Then the sensors connected to the net registered movements inside the house, stronger movements than the ones that come when sleeping. I sat, my arm on a button waiting for the very optimal moment to take the next step. The moment came when the first villain appeared in the doorway. Fancy that those villains had an outer-door that opened inwards. Can you imagine, so brutal and so stupid. I presume one has to be a villain to have an outer-door that does not open outwards and is easy to flee, for instance if there is fire loose in the house. But as mentioned before they lived in the belief that they had nothing to fear, even not their living-place on fire!

The villain in the doorway had the look of Torbjørn Egners (the Norwegian author of the children’s book about two trolls building their cavities in the teeth of a poor boy, only because he liked sweets and buns. I have always felt sorry both for the poor boy and for the two trolls, Karius and Baktus. They had to leave their homely cavities when the dentist started to fill them. Those two had a bewildered look, and their hair strutted on their heads).

That was just how the villain looked, bewildered, and the hair strutted on his head. Suddenly I felt sorry for him, as I was sorry for Karius and Baktus from my childhood. The arm on the computer hesitated on the button. The next villain appeared in the doorway, also he bewildered with a Baktus-look. I sat as frozen there on my heap and had just decided to stop the program and let those poor villains free as I in my childhood had hoped that Karius and Baktus should be free from the everlasting pressure from dentists and other besserweissers. I closed my eyes and saw those two poor homeless teeth-trolls Karius and Baktus sail on the immense ocean in search of a new place to settle. Was it this I wanted for those poor villains, send them out in search of a new place to settle?

But my ears caught things from the villains that were not compatible with the Karius and Baktus memories of mine.

Then I suddenly remembered what smells could do for people, and hastedly I programmed my computer while villain after villain appeared in the doorway. As they swore and struggled and promised to make hell of a revenge of the worst possible way, a way a tender soul as I could not possibly bring myself to recite. The resemblance to my childhood’s Karius and Baktus totally disappeared, and the feared villains of my village became visible. 

Well, I hastedly worked on my computer while the sensors in the net sent to my ears every word from the villains.

Then the programs were ready. I sent the first dose of compressed smells into the house through an installation in the net. That was juniper. As everyone knows juniper disinfect mould an candida. They had no defence to it. It penetrated their bodies and started to clean away unwanted mould and candida. 

I watched closely through my special ocular to see if I observed any changes. Might be, might be. I doubled the dose of compressed juniper into their bodies. Then came the next dose. Curcumin was sent into the bodies and the brains of the villains. As they had to breathe they had to take it in. The curcumin crept round in them and changed things everywhere where the juniper had disinfected.  

Then I sent my third weapon, a dose of secret ingredients I had made myself and which I for no cost will reveal since I might need it later as a secret weapon only I know how to make. The weapon worked well and to its intention. The villains now were in my power to change into whatever I liked. I had a difficult moment on the heap while wondering to and from what kind of personality I would like to give the creatures I saw down there.

Then I knew. I hastedly worked on my computer, and a megadose of Danish salami entered the brains of the villains. The Danish way of behaving settled in them. The Red-sausage-way so to say. They began smiling like the Danes, relaxed, satisfied and self-satisfied.

I wondered if I should send a signal telling that I had done as I promised: An action they couldn’t do. I had captured them and turned them into sheep.

As for my earlier request to join the group – well, I am not interested. A heap of sheep is not my cup of tea. In addition I decided on my heap that I probably am a sole worker.

The village of mine had lived for years under the suppression of the villains – could it now handle the total change I had brought? Ought there to be a kind of de-escalation of the crimes?

The smells of the week: Juniper, curcumin, Danish salami (also called red sausages and has formed a nickname for the Danes. Actually they started to call Norwegians Mountain-monkeys as they, I presume, were jealous of our magnificent mountains. Our replay was to nickname them Red-sausages after the fatty-smelling red salami they produce. Only God might know what they put in it). The last smell is a mixture nobody reveals to me what it is, hopening I will take a qualified guess.

http://www.cappelendamm.no/main/katalog.aspx?isbn=97882021829

Ikke alle steder er for meg – eller deg

Vi har de siste månedene hatt krigshistorie som emne på de lydbøkene vi har hørt på. Delvis fjern krigshistorie om man da kan kalle krig noe fjernt. Krig burde angå alle uansett hvor og når. Delvis betyr at for eksempel Asbjørn Jaklins bok om Nordfronten angikk området her direkte.

Egentlig var vi ferdig med emnet som skulle avsluttes med et radioprogram fra 1995. «Hele livet var jeg en flyktning». Hovedpersonen i programmet var fra Evenesmark. Et sterkt program og en vinkel av en historie jeg tidligere har hørt og lest om Tjekkarn som var tysk flyktning i Markebygda i 1945. I programmet var hans fraskilte kone hovedpersonen. Hun har jammen ikke hatt noe lett liv sammen med denne Tsjekkarn før han til hennes lettelse forlot henne for en annen.

I god lærerstil dro vi så på ekskursjon til Evenesmark for å se området der hun vokste opp. Selvsagt har jeg da kjørt gjennom Evenesmark et rimelig stort antall ganger, men da med formål å komme seg fra A til B. Denne gangen var formålet et annet. Nå kom vi ikke lenger enn det hovedveien lot oss. Vi tror vi så hvor man kunne kjøre ned til den gården ved vannet. Hvordan veien ned dit var vet jeg heldigvis ikke, for ingen satset på en ekskursjon ned dit i dag. Det må bli et sommertiltak.

Nå er jeg ikke egentlig fan av ekskursjoner i øst og vest. Ikke fordi jeg ikke liker å ferdes, men fordi ikke alle steder er for meg å ferdes, føler jeg. Jeg har vært på et par fraflyttede steder. Et i Nord-Norge og et litt lenger sør der stedets ånd sa «pell deg vekk». Men det var før jeg faciliterte og min eneste måte å melde på at jeg ikke ville være der, var å prøve og komme meg vekk mens jeg ropte til de andre at jeg i alle fall gikk. Forgjeves selvsagt.

Andre tidligere bebodde steder ønsker en velkommen. Man kjenner det straks man kommer dit.  Skulle være interessant å foreta en husundersøkelse i hodene til arkeologene som graver og roter der andre har levd sine liv. Jeg må nesten tro at noen av dem iblant får noen signaler fra fortida. Se nå bare på pyramidene i Egypt og eventuelt andre gravkammer. Det er neppe bare myter at man ikke skal grave og herje der. I gammel samisk tenking skal man spørre om det er ok at man slår seg ned et sted, bygger hus for eksempel. Noen jeg kjenner spør faktisk om det er ok å gjøre bål når de ferdes ute i fjell eller anna natur.

Ikke skal man kimse av dette for man vet lite om de energier levninger og hendinger har satt igjen etter seg.

domantrener

PS. Dette ble en kort blogg, men forfatteren ble hindret av at noen skulle se en krim sånn på tampen av dagen.

Ikke klager jeg over det. Ting kunne alltid vært verre enn en krim. Man kunne glodd på OL. Jeg kunne spydd ut galle om IOC som ikke står på min favorittliste . og jeg kunne i tillegg komme i skade for å skrive noe om Putins stell og styre – og knebling av det frie ord, og jeg kunne plutselig få på døra et kortklippet besøk.

Nei, krim er flott.

Det kunne for eksempel være at men skulle glo på det diktatoriske pampeveldet IOC som har tilranet seg rettighetene til de olympiske leker. En diktaturorganisasjon – i alle fall forekommer de meg diktatoriske. Av frykt for at noen kortklippende torpedoer sendt ut av en kortklippet diktator der i IOC diktatorene nå er plutselig skulle banke på døra her sier jeg ikke noe. Det finnes mange døde penner der.

Bittersalt, resirkulert dopapir og Gelius

Bittersalt må vel kunne duge i mange av livets saltbehovelige situasjoner. Bittersalt kjøper vi i sekker og bruker det blant annet til avgiftning i bad.  Vel, blant annet og blant annet fru Blom. Ta det med en klype bittersalt. Sannsynligvis duger det bare som avgiftning i badevann eller i fotbad.  

Men nå kommer det store MEN. Da vi skulle fylle saltkrukka på kjøkkenet – den har vart i nesten to år – føk vi ned i kjelleren og fylte den fra saltsekken, og bingo, vi hadde salt til maten. Men Masha syntes den så tvilsom ut og tok en smaksprøve. Den var ikke tvilsom hvis man mener salt kan smake bittert. Hvis det skal smake såkalt normal salt, vel, da var den tvilsom. Ingen problem. Krukka ble tømt over i boksen på badet, den vi bruker av i badevannet, og vi begynte prosessen på nettet med å få bestilt himalayasalt.

Egentlig stopper historien der straks postmannen stopper her med den bestilte forsendelsen av himalayasaltet, men som enhver god forteller vet, er forhistorien bare en oppvarming til selve historien – der poenget sitter.

Vel, poeng og poeng herr Blom (hvor er feministene?. Aksepterer de dette evige maset med fru Blom?). Poenget eller sakens kjerne er at vi i dette huset har minimal fantasi hva julegaver angår. Vel, ikke alle i dette huset. Pappa kjøper for eksempel det samme til alle inklusive meg, og det er gjerne noe han sjøl fancier og følgelig sjøl kan bruke hvis mottakeren ikke fancier det. Mamma gir det hun sjøl liker, hun også, og jeg vil tro det er det samme her. Som vanlig er jeg den normale her i huset – den som kjøper skitt og lort dyrt fordi det skal være jul, liksom, og skitt og lort når det er dyrt virker så positivt som om giveren har tenkt spesielt på den man kjøper det til. Jeg kjøper nemlig ikke gavene en gross. Dessuten er mine gaver så normalt og proft innpakket i julepapir enn så lenge. Jeg har notert meg den økende tendensen til å pakke inn i gråpapir og avispapir, og muligens skal jeg neste år hive meg på den trenden og synliggjøre at jeg er en stor miljøforkjemper. Jeg har sansen for å synliggjøre at man er oppdatert på gjeldende såkalt positive trender og utøver et dagsaktuelt levesett. Så gråpapir eller avispapir blir det nok neste år, men her setter jeg grensen, for dersom det blir en videreføring av dette med gråpapir og avispapir, og resirkuleringen tar steget videre og resirkulerer dopapir til innpakning, da hopper jeg av trenden. Og må finne andre måter å synliggjøre mitt verdisyn på. 

Men der rotet jeg meg ut på de etter miljøvernernes snaugnagde vidder. Egentlig skulle dette være saltets historie og så endte det med resirkulert dopapir bare fordi jeg rotet meg bort. Det var dette med julegaver og min perfekthet hva dette angår som fikk meg ut av sporet.

Saltet igjen. I fjor fikk ganske mange salt i en plastboks hos oss, pluss en kopi av en artikkel om nettopp dette saltets fortreffeligheter. Med julegaven fulgte en setning om påfyll siden vi kjøper salt i store kar. Men etter dette med bittersaltet begynte noen her i huset å få en ekkel (les bitter) smak i munnen og lurte på om det var bittersaltet som så rundhåndet ble delt ut til jul i fjor. Sannsynligvis er det det, for etter det jeg vet er det ikke kommet noen forespørsler om påfyll.

Denne langhelga har stått i de hjemvendtes tegn. Onsdag ringte Araya og sa at han kom på fredag på besøk og Sigbjørn og Sigrid skulle komme søndag. Dermed startet aksjon «De kommer heim», hvilket betyr at det skal lukte nybakt brød og favorittmat til middag. Siden vi ikke har truffet Araya på to år, tok vi fri på lørdag. Araya har tatt førerkort og kjøpt bil, så han kom landeveien i eget fremkomstmiddel og ikke via de så meget omtalte og ustødige hurtigbåter slik han før har gjort.

Jada, og det ble bakt og forberedt riktig middag for helga. Dette er en oppmerksomhet vi samiske sofagutter aldri får nyte. Vi sofagutter er ungkarer som forblir heime og stortrives på gutterommet mens en gammel mor og far kokker og steller for en. Det er fullt opp av oss rundt om i Sápmi. Vi forlater jo aldri og kan følgelig aldri nyte dette med at det forberedes noe til at vi kommer heim. Jeg tror jeg vil vurdere å få startet en organisasjon for oss som kan ivareta våre rettigheter.  Jeg har noen solide, geografisk vidt representerte kandidater på lista, men jeg antar at mange vil strømme til etter dette,.

Akkurat her holdt bloggen på å gå i dass – der neste års resirkulert julegavepapir egentlig hører heime – for pappa måtte klåfingre på noe på PC-en i en bitte liten tenkepause jeg tok.

De tidligere feministene som aksepterer at det hersjes med fru Blom stakkar – kanskje de er opptatt andre steder, for eksempel med å drive propaganda for ulikheter mellom menns og kvinners hjerner. De burde ha vært flue på veggen her akkurat nå. De skråler nemlig i god Goebbels-stil om at kvinners hjerner makter å stå for flere oppgaver samtidig mens menns hjerner bare klarer en oppgave om gangen. De har glemt den gamle og solide kunnskapen jeg har hørt var nedfelt i regnebøkene i grunnskolen for noen år siden da enkelte oppgaver var merket «bare for gutter»: De ble regnet som for vanskelige for de skrålende kvinnehjerner. Akkurat nå her i huset motbeviser vi denne tesen som de mentalt har spikret opp på kirkedøra i Wittenberg, dette med ulikhetene på hva menns og kvinners hjerner kan administrere samtidig. Pappa for eksempel sitter nå og legger inn det jeg skriver som mamma leser høgt etter hvert. Det er én handling. Samtidig handklår han på PC-en. Handløing nr. 2. Han drar seg i barteskjegget rett ofte. Handling nr. 3, og slik kan jeg fortsette. Yours sincerely –jeg - faciliterer en setning mens hjernen jobber på høygir med neste setning. Allerede det er det 2 handlinger, 1 mer enn hva feministene tiltror meg. Så snipper jeg på kraven på treningsjakka. Handling nr. 3. Og jeg har på øretelefoner med Solisten der Mozart og gregoriansk sang hamrer mot ørene og i skallebeinet. Pluss, pluss, pluss, hva handlinger angår.

Mamma gjør EN ting: er facilitator. Det hevdes her at hun snakker også, dvs leser opp det jeg skriver, men det teller ikke siden kvinnfolk snakker hele tida uten å tenke. Tror noen at det er uten grunn at man fant det nødvendig å understreke i Bibelen at kvinner skulle tie i forsamlinger, eller, det vil si, Paulus understreket dette i et av sine brev til Korinterne, eller var det kanskje Kirkemøtet i Nikea som mente Paulus burde mene det at kvinner skulle dekke til sitt hode i forsamlingen? Altså, tie med tildekket hode. Nå tar jeg ikke stilling til hvem som påså at dette kom med i Bibelen. Jeg bare slår fast at det er viktig at det er der og undrer meg over at tildekke munnen med knebel ikke er med. Nå vet jeg jo ikke hvordan man omgikk dette da Ingrid Bjerkås tiltrådte i Berg og Torsken – og en flom av taletrengte kvinner fulgte i hennes kjølvann.

Gelius er jo i en helt annen kategori og trenger verken tie eller tildekke sitt hode om han kommer til Ibestad. Jeg har fundert litt over hva som vil kumme skje der med Gelius som hyrde for fårene på Ibestad. Jeg synes nok at han burde få den jobben, om han da skulle få en jobb her nord. Ibestad er som alle vet en øy og takk og pris ikke landfast (jeg ser da bort fra den skarve tunnelen mellom Ibestad og Andørja og bru derfra til fastlandet. En bru kan som vi samer vet, sprenges for et godt formål, og samisk kompetanse kan tas i bruk). Slik kan man lett kan isolere samfunnet der og slik påse at Gelius ikke smitter videre det han eventuelt har med seg, hva det nå enn er. Bare et eksempel på kanten: Som Vålerenga-patriot deltok han i forhold til Lyn, og da Lyn senere gikk under, var kans kirkelige kommentar. Vi lyser fred over Lyn.

Så gjenstår det å se om Gelius blir Ibestads salt eller bittersalt om han kommer dit, og om noe vil gå under slik Lyn gjorde det under hans faderlige og kirkelige støtte til Vålerenga. Aldri godt å vite hva som kan skje om han får seg en favoritt der, hva som eventuelt vil bli Ibestads Lyn – og hvordan hans gravtale da vil bli.

...en slags ghetto man kunne lukte seg fram til...

Long time no hear, og årsaken er at jeg har følt meg presset til å frigi administrasjonen til andre presserende oppgaver som jeg fikk da vi besøkte Torny og Sigurd for vel en uke siden. Egentlig ikke en oppgave, men et fantastisk tilbud jeg ble meget glad for. I den anledning måtte noe gjøres her hjemme – og derfor friga jeg administrasjonen til dette var gjort. Nå er det egentlig ikke helt ferdig, men såpass i mål at jeg synes jeg kan presse meg til en blogg. (faens kalt her, noen har slengt opp verandadøra. Muligens for at det skal bli såpass kalt at bloggen fryser til is. En nediset blogg hadde egentlig gjort seg, så kunne man bare bryte seg et stykke hver gang man trenger noe, slik vi gjør med sevje som vi blant annet har frosset i isposer. Og mens jeg er inne på det der feltet, så har mamma og Vigdis vært på seminar med Laila Spik. Pappa og jeg skjelver, selv om jeg må tilstå at ting kan ha noe for seg. Pappas neglrotbetennelse er blitt behørig doktorert med blant annet groblad i både tørket tilstand og på sprit –tinktur som det visst kalles. Den rapporten jeg fikk etter det Spik-seminaret er at det ikke lenger holder å smugle vodka fra USA til disse tinkturene, og ikke har vi råd til å skaffe oss dem via polet. Løsninga var visst å sjøl ikke bare lage tinkturen, men også lage spriten man skulle legge urtene på. En hel liten fabrikk er under planlegging. Om den skal meldes til Brønnøysundregisteret, vil jeg foreslå et dekkende navn til bedriften. En slik bedrift må nok ha et meget dekkende navn. Det holder ikke med Heimbrent as, eller gjør det det? )

 

Tilbake til saken. Torsdag skal jeg til tannlegen, og da skal jeg høytidelig overlevere noe til Sigurd. Nå er jeg jo i den for dette heldige situasjon at selv om tannlegen har ramponert kjeften  så den er stiv og uformelig, kan jeg ubesværet likevel snakke på min måte.

 

I blant undres jeg storligen over disse nordlendingene og deres gjøren og laden, fakter og påfunn. Dette er tida da de surker og klager over været i nord. Enten er det for lite snø og derfor barfrost, eller det er for mye snø og snøføyke og skavler, eller det er speilholke og uframkommelig for folk, og er det ikke speilholke, er det slaps og sporete veier pluss at elgene er der de ikke skal være.

 

Men så siger skreien inn – og med et sveip er alt dette borte. Skreien inn og surkinga ut. Nå gjelder det å få tak i denne skreien. Livet dreier seg nå kun om skrei, lever og rogn. Mølje. Nordlendingene jager til sine biler, pusser seg et kikkhull i nedfrosset frontrute, legger med dødsforakt ut på isete eller slapsete veier, tuter iltert til de stakkars elgene som fort lærer å holde seg unna i denne sesongen. Dette er skreiens årstid, ikke elgenes. De jager til nærmeste utsalgssted for skrei, fyller opp plastposer med skrei, lever og rogn,  og med det drivet lysten på mølje gir, raser de heimover. Snart spiser de mølje så fettet renner nedover kjakene. Og om noen,  som jeg, ikke synes det er verdens lykke å spise mølje, blir man såpass mobbet at man pirker i seg litt og prøver å late som om man spiser mer enn man spiser. De andre skjemmes ikke og auser slike mengder med lever over fisken at det for meg hadde vært nok å se for å bli mett og kvalm.

 

Kvalm blir de andre også – forspist og elendige. Alle vet at for mye lever gjør at man må i seng – og enda det holder ikke. I dagevis kan man på utpusten til folk lukte hva de har spist. Samt høre stønn om at det ble for mye lever.

 

Straks denne tilstanden gir seg, får man same prosedure, ut i nedfrosne biler og ut til skreiutsalgssted. Same prosedure på alt.

 

Jeg tror jeg har knekket koden bak de ikke for så svimlende lenge siden annonsene om hybler i Oslo, Nordlendinger ønskes ikke. Jeg vil bare si at jeg vil se den huseieren som frivillig tar noe slikt inn i huset på en hybel – uten avtrekksmuligheter. Selv med en kjøkkenvifte er lukta av møljekalaset helt utålelig og hvordan det er på en hybel …. Hvis husverten var ekstra uheldig ville denne nordlendingen i tillegg være same og jage rundt ikke bare etter skrei, men etter blod og talg, reinkjøtt og margebein – som selvfølgelig skulle kokes på denne hybelen uten avtrekk.

 

Jeg i alle fall hadde betakket meg for det der.  Jeg orker ikke her gå inn på steiking av sild. Mange her steiker det utendørs på grunn av lukta, men på en hybel….

 

Løsninga tenker jeg i de dager var hybelhus kun for nordlendinger. En slags ghetto man kunne lukte seg fram til.

 

domantrener

Noaidene stormer fram

Man må i alle livets forhold ta høyde for det den kjente samiske religionsforskeren Louise Bäckman har sagt:

 - Det finnes en noaidi for en enhver tid -

Hun har så rett den der Louise Bäckman. Det hun etter det jeg kjenner til ikke sa, var at samer måtte anerkjenne noaider i skiftende ham og i skiftende virksomhet. Men har hun ikke sagt det, sier jeg det. Det holder vann.

Mangt er sagt og skrevet om noaider opp gjennom tidene. Alt fra engel, spåmann, helbreder, fandens handlanger, trollkyndig….

Jeg velger å se bort fra dette og betrakte det som et fenomen av sin tid. Den-gang-da  noaiden. Noaiden ble kort fortalt assosiert med lyse og mørke egenskaper. Jeg vil legge fram den påstanden at de mørke egenskapene er tillagt noaiden fra den-gang-da og er derfor et historisk tilbakelagt stadium - om enn meget feilaktig sådan. Videre vet man at noaider enten fikk betaling av for eksempel fellesskapet eller gaver. Et eller annet sted har jeg slumpet borti at noaidene kunne deles i tre kategorier. De to første passer godt inn i den negative beskrivelsen av noaidene fra historisk tid. Det forkaster jeg totalt. Den tredje kategorien er minst, men slik jeg ser det den mest interessante og den man ser i dag. Det er noaiden som nøytraliserer kraften fra skadeverk gjort av hva som helst og hvem som helst. Vedkommende stiller diagnose og gjennomfører behandling, identifiserer og fjerner fiendtlige objekt som volder skade, og til dette bruker noaiden  trommen som arbeidsredskap eller andre redskaper. Dette er slått fast av forskere som belegger sine ord i hverandres ord. Jeg skal ikke her drøfte hvor solid en slik belegging er.  For å gjenta Louise Bäckman ord:

-        det finnes en noaidi for enhver tid –

Og våre dagers noaider hører til denne kategorien.

Ikke alle har hatt den opplevelsen det er å våkne til lyden av en noaidi i fullt arbeid. Det gjorde jeg her om dagen. En noaidi var i full sving i kjelleren med å stille en diagnose og gjennomføre en handling som nøytraliserte skadene. Noaiden brukte som seg hør og bør noaiders redskaper. Jeg heiv meg i lørvene og heiv i meg mat for å få være med på siste del av noaidens handling her: utveksling av gaver og mat.

Denne noaiden var til alt overmål arvelig belastet. Også han, som gud og hver mann, var en etterkommer av John Olsen Øreløs. Dere vet han med en tromme med en så kraftig lyd at den irriterte oppsitterne i området. De klagde til fogden for å få ham og den h. tromma fjernet. Først gikk alt som det skulle. Fogden kom og fikk tak i tromma. Deretter gikk det skeis. Han prøvde tromma og ble så oppkvikket og beveget av den. Resten av historien kan leses her og der.

Denne noaiden, øreløsingen, forlot etter utveksling av gaver (les penger) og tidlig morgenkaffe.

Til den observerende leser en mulighet til å delta i bloggen. Hvem var denne noaiden, og hva gjorde han? Svar på mail. domantrener@gmail.com.  Jeg kan ikke love noen belønning, tror jeg, for en fulltreffer. Samtidig gjør en fulltreffer at du kommer inn i noaidens vibrasjoner, noe som i seg sjøl er en meget god belønning.

En meget spesiell start på dagen som ellers starter med skriving, lesing, olfactory, sign, masker og gass.

Dagen fortsatte i samme modus. Litt senere dukket en annen noaidi opp her med sine arbeidsredskaper for å diagnostisere og helbrede eller nøytralisere skader. Denne noaiden er muligens en øreløsing, det vet jeg ikke, men det jeg vet, er at denne noaiden er etterkommer av en av områdets meget sterke noaider for fem, seks generasjoner siden. En noaide med en så sterk kraft at jeg her ikke får lov til å engang nevne vedkommendes navn. (Noe som burde gjøres, for dette er en meget spesiell historie, men jeg har tidligere blitt sensurert i en av bloggene mine, og jeg frykter at om jeg prøver meg her med denne historien slår, sensuren inn igjen. Det er hardt å være forfatter i et litterært diktatur.)

Og videre for den observante leser. Hvem var denne noaiden, og hva gjorde han? Send forslag på mailadressen ovenfor. Heller ikke her kan jeg love annen belønning enn det å komme inn i denne noaidens magnetiske felt. Som jeg har sagt: en meget god belønning som ikke kan verdsettes i kroner og ører.

NB! Her må jeg ile til og advare mot å – dersom man vet det6 – nevne navnet på den noaiden som levde for 5-6 generasjoner siden. Dukker det navnet opp i min innboks, toer jeg mine hender og har absolutt ikke noe med den saken å gjøre. Be you warned.  

Alle gode ting er tre, sies det og jammen kom den tredje noaiden også innom for å diagnostisere og nøytralisere negative svingninger og skader. Men da var jeg blitt så utmattet av all denne sjamanismen at jeg koblet ut og vet derfor lite om det videre forløp.

NB! selv om jeg delvis koblet ut her, var jeg ikke så borte at jeg ikke kjenner denne noaidens navn. Også her får den observante leser en unik mulighet til å komme inn i noaidens sfære ved å sende en treffsikker mail til min innboks.

domantrener

PS! Jeg ble sensurert da jeg prøvde å koble en del av dette opp mot både mine og andres forfedre og slektninger her og der.

Den ligner ikke svin...

Har noen lagt merke til at folk ligner sine svigerforeldre?

Jeg har i alle fall det. Ryktet sier at bestefar var seig når man snakket med folk. Høflig som han var – og etter god markebygskikk – fulgte han gjerne besøkende ut på gårdsplassen når de skulle dra, og der ble de stående og prate videre. Pappa er som snytt ut av nesen på svigerfar sin i så måte. Nå har han pratet, en time minst, i telefonen, mens jeg har sittet her bloggklar. Vi pleier nemlig blogge slik at jeg skriver, mamma leser høgt etter hvert og pappa legger inn på data samtidig. Det sparer tid. Alternativet er først å skrive, så legge inn på data.

Men som dere skjønner har jeg gitt opp å vente på pappa.  Han har sine vane tro gått att og fram, ut og inn, med den bærbare i handa. Bestefar har fått en konkurrent.

Nå må jeg jo si at skal man ligne noen, er det å ligne mine fire besteforeldre en fulltreffer. De var alle fantastiske mennesker. Bare en av dem husker jeg med den generelle husken og med de bølgene forfedrene sender minner gjennom. Derfor minnes jeg også de andre tre jeg ikke husker gjennom deres bølger til meg.

Så oppsummert gleder det meg når pappa rusler att og fram med den bærbare telefonen.

Dagens vibrasjoner forenes med tidligere generasjoners vibrasjoner. Jeg liker det. Som den observerende personen jeg er, pleier jeg blant annet å legge merke til når det skjer her i skogen. Det skjer jo overalt, men det er rimelig naturlig at det er her i skogen jeg ser det best. Og jeg ser det ofte. Og jeg ser det der ute.

Jeg er en reisende Mack og nyter nye steder,. Nye lukter, smaker, bordtyper, menyer, gateskilt, historie, you name it. Nå reiser vi jo mye i embets medfør. F. eks. reiser vi i begynnelsen av april til USA igjen. Og vi drar til Oslo på ABR og Smartbrain. Det er ok reiser. Men pussig nok teller jeg som reiser når vi drar utenom embets medfør. Siste gang var da vi dro til Gdansk til Basia og Svein, noe som lenge hadde vært planen. Nå er saken slik at jeg ikke får de andre med på en vanlig turistreise. De sier vi reiser mye, og at de reiste fra seg allerede før kjappiser til Syden ble vanlige. Unnataket er at de er gjestfrie, tar gjerne mot gjester – og vi reiser gjerne som gjester. For dem er dette et besøk hos gamle venner. Bra det. For meg er det en reise. Derfor er invitasjoner helt perfekte. Alle invitasjoner rett inn i den delen av hjernen der reiseplanene ligger. Jeg holder i hodet en rullerende liste. Nå ser jeg som nevnt bort fra slike faste reiser som til USA på Family Hope Center og til Oslo på ABR og Smartbrain. De er der uten at jeg trenger å gjøre noe med det, motivere og pirre under lyst til å treffe gamle venner. Nå synes det som om jeg er velsignet med en reiseliste som er som enken i Sareptas krukke, den fyller seg opp etter hvert. Det står alltid nye reisemål østafor. Hvis alt går som planlagt reiser vi i mai til Bosnia sammen med Nermin og skal også besøke Kroatia der han har hus på en øy i Adriaterhavet. I Kroatia skal vi også stikke innom en familie som har et etternavn med samiske bokstaver, og kona i huset har et fornavn med fire bokstaver, so av dem samiske. Bulgaria, Obnova, står også på lista mi. Og nå er Island kommet inn.

Men nå er tida mi til blogging brukt opp,

domantrener

PS: Men som vanlig har dagene gått.

Jeg liker virkelig  olfactory-programmet slik det er nå der luktene skal assosieres til en historie man lager – på engelsk. Terningkast 6.