Helt til slutt vil jeg bare...

Det er blitt slik at overgangen sommer – høst er søndag etter Márkomeannu. Det er en markert og naturlig overgang. Det begynner å skymre om kvelden. Feriefolk reiser. Det blir stille. Man kan begynne å spise av diverse kulturplanter. En markert overgang til en annen årstid.

Egentlig er det ikke høst, men sommer – høst eller som på samisk čakčageassi som man kan kalle sommerens høst – og slik jeg ser det, er čakčageassi overgangen til høsten.

Her i skogen ruster vi oss til å dra til Danmark. Vi reiser fredag morgen – hipp, hipp hurra. Jeg er en rullende stein, ikke en nomade, for mine bevegelser er ikke faste og årvisse. Det som stort sett er felles for meg og nomadene er at vi har et formål med våre flyttinger og rullinger. Vi drar ikke planløst rundt. Jeg for eksempel skal ikke følge noen reinflokk, jeg skal følge kroppens behov for justering. Det betyr i dette tilfellet at vi skal ha den halvårlige sesjonen på Family Hope Center. Vi har i dag mailet over revisit-report til dem. Ivan har lagt videoen over på en dvd, så vi er klar til å dra, synes jeg. Her må jeg nok bekjenne at JEG er klar til å dra mens Anka og hertingene synes å ennå ha mye å gjøre før vi setter kursen mot Danebrogs land. Jeg skal forresten inkludere Anka blant hertingene. Det er et begrep som har vært negativt ladet, men jeg har gjort som kamerat Læstadius, jeg har satt motsatt fortegn på det. I blant må man gjøre nettopp det: stoppe opp og vurdere om fortegnene er rett, og så hvis man mener de ikke er det, sette motsatt fortegn på det. Hertingene er et slikt begrep. Et annet nærliggende og lokalt begrep er markefinn som var et negativt ord – men se nå på alle markefinner med og uten kofte, med og uten falsk samelue, som drar på Márkomennu. De setter positivt fortegn foran ordet markefinn. Nå tror jeg de som brisker seg med falsk samelue ikke helt tør ta spranget fra negativ til positivt fortegn. De vaker et eller annet sted i nullpunktet.
 Slik jeg tolker eller leser den litt kompakte stemninga her i huset, tror jeg det kan være lurt å nærme seg et punktum. I alle fall si at man nærmer seg et punktum. Jeg har gjentagne ganger hørt om mammas samlingsbesøk som barn som guoibmi til hennes bestemor opp til det gamle samlingshuset i Moski. Hun hadde stor lyst til å fly ut og leke, men satt trofast der med bestemoren. Hver gang predikanten sa: «Og til slutt vil jeg bare», øynet hun et håp om å komme seg ut  - og så gikk prekenen videre i det som syntes som en evighet.

Jeg er ganske sikker på at denne situasjonen hun nå befinner seg i er ganske lik. Når jeg skriver «og til slutt» øyner hun et håp om å fly ned i kjelleren for å gjøre ferdig noen rapporter hun vil ha sendt før vi drar til Danmark. Derfor tror jeg at jeg må sette punktum snart, men ikke før jeg får sagt at jeg alltid har undret meg over at hertingene likevel – selv om det er litt ferie, tar med seg arbeid når vi reiser. Det er alltid en korrektur av et eller annet slag. Denne gangen er det siste finpuss og gjennomlesing av Just Qvigstads lappiske ordbok for Kaldfjorden og Vesterålen. Jammen bra at det er siste finpuss, for den har nå rekt rundt i huset her og i Tromsø lenge.

Jeg håper virkelig man i Kaldfjord og Vesterålen vil sette pris på å få denne ordlista ferdig. Nå er jo jeg ikke kjent de stedene selv om jeg er født og bodde i Kaldfjord til jeg var knapt året og har nå vært noen runder i Vesterålen. Jeg vet jo ikke om man der har kommet derhen at man markerer naturlig at man er same, eller om man er i nullpunktet (les de falske sameluers punkt) eller har negativt fortegn. Uansett, jeg antar boka kommer i løpet av de neste 7-8 månedene. Ok, her mumles det om finansiering av trykking.

Skániid girjie fikk i siste uke før Márkomeannu inn utgivelse nr. 55 og 56 og har fire som man vet kommer i løpet av året. Da er ikke ordlista medregnet. Helt til slutt vil jeg bare si at det er ganske imponerende selv om jeg kanskje kan regnes som inhabil i denne settinga. Det er mye – utrolig mye - dugnad lagt inn i forlaget. Uten det hadde nok ikke hjulene knirket rundt såpass som de gjør.

Jeg sitter på verandaen og blogger. Lufta føles lummer, men jeg er usikker på om det er naturen som gjør lufta rundt meg litt trykkende eller om det er menneskeskapt her i mitt svært så nære miljø. Selv den litt svale vinden klarer ikke rense lufta.

Helt til slutt vil jeg si at jeg tror det vil være klokt å slutte.

domantrener

P.s. Jeg tolker den ladede lufta rundt meg slik at det ikke blir noen blogg i morgen. Derfor høres vi ikke før i Danmark, og da kanskje om nettopp dette med sommerfugleffekten. Jeg har berørt det før i en blogg fra Albania, men har siden boklanseringene på Márkomeannu tenkt en del på nettopp dette: hvordan enkelte ting som kanskje i øyeblikket ikke virker så betydningsfull kan få en stor effekt etter hvert.

Helt til slutt……

En utesover, en innrømmer og en beskøyter

Beskøyter skal det i alle fall ikke være, tenkte jeg der vi kjørte til Harstad. Jeg hadde i anledning fru Innrømmers og hr Utesovers rubinbryllupsdag invitert på middag på Egon. Jeg spanderer ikke ofte, men når jeg gjør det, gjør jeg det ordentlig. Altså skulle det ikke være beskøytere på bordet.

Vet noen her inne sånn umiddelbart hva en innrømmer er? Eller en beskøyter? En utesover? Det er i alle fall det denne litt hastige bloggen skal omhandle. En utesover, en innrømmer og en beskøyter.

Det første som faller en inn ved verbet å innrømme er det jeg har googlet meg fram til på synonymer: påskjønne, anerkjenne, bifalle, akseptere, bekjenne, bekrefte. Her synes jeg google ikke traff den forståelsen jeg har av verbet å innrømme. Jeg har den forståelsen som ligger i det engelske ordet admit. Men nå er det ikke verken googles betydning av å innrømme jeg tenker på eller betydninga som ligge i admit. Saken er at man alltid må se etter nye bruksområder for et ord. Det er slik språket utvikler seg. Jeg har nå i mitt vokabular en ny betydning av å innnrømme.

For å aktualisere dette må jeg forklare hva som skjedde en kveld mamma som vanlig hadde hushet kveldsmaten ut på verandaen. Da er det slik at skal man ha mat, må man gå ut. Det er da også hennes agenda, antar jeg. Pappa og jeg er langmodige mennesker, så vi sleper oss ut for å spise. Sannheten er at det bor en Jeppe i noen og hver av oss. Det vil si at mye styres av magen, mye mer enn man tidligere hadde trodd. I dette tilfellet styrte magen oss ut etter mat. Så pleier ting bli slik at pappa rusler inn straks vi har spist – noe som nok ikke helt var etter satt agenda. Jeg er litt mer feig og ettergivende, så jeg forblir ute litt lenger mens jeg irriterer meg over denne utespisinga i familien. Til slutt går også jeg inn mens mamma sitter han av. Jeg har ofte syslet med tanken om å rokke litt ved denne rekkefølgen. Så en kveld ga muligheten seg. Det var alminnelig surt, som det er ofte i de polare strøk, men dette forhindrer ikke kveldsmat ute. Denne kvelden hadde jeg virkelig kledd meg etter forholdene mens mamma hadde kledd seg slik hun tradisjonelt gjør: t-skjorte og joggebukse. Følgelig kapitulerte hun fortere enn vanlig og ville hushe meg inn. Men jeg satt! Skulle hun inn, fikk hun jammen innrømme at HUN frøs, ikke JEG. Så gikk hun da mens jeg satt han av.  Og satt han av!  Jeg satt han av etter gjentagne oppfordringer om å komme inn. Senere kunne jeg koste på meg  å kalle mamma for fru innrømmer, en som rømte inn. Kanskje burde jeg si rømme-inner.

Et stikk til meg i den evige utespisinga her i skogen. Nå er det ikke alle som misliker det. Min gudmor er en av dem. Hun og en venninne var her forleden sommer. Første morgen dekte mamma til frokost inne. Gudmor ble lang i ansiktet. – Skal vi spise inne? sa hun tydelig skuffet. Hun har vært en del hos oss og kjenner til hvor restauranten er lokalisert sommerstid.

Så var det et annet ord i samme klasse: en heimvender. En heimvender ble brukt om en mann som hadde vendt heim fra USA etter den første emigrasjonsbølgen fra Sverige. I den bokas betydning eller bruk av ordet heimvender var det ikke en som vendte om på heimen.

Så var det hr. Utesover. Når vi drar på tur med ATV-en – noe vi vanligvis gjør på søndager – tar vi med oss mat, Faktisk spiser vi da middag der vi har parkert, og etter middag kvelver pappa og jeg oss ned i gresset og tar en kongelig dupp.  Det er årsaken til at jeg tenker på pappa som utesover. Egentlig et paradoks siden han er den første som stikker inn fra ute-måltidene heime. Men så har jo pappa og jeg hyrt oss godt til turer. Vi legger oss i gode varme bobledresser.  I så måte ligner vi de gamle samene som sov ute i peskene og bare trakk inn hodet og beina. Mamma gjør det ikke- sover, mener jeg – hun sitter og pugger bulgarsk og tar bilder av diverse, herunder av oss to som sover der i våre moderne pesker.  Jeg må si jeg i blant lurer på om hun er same. Noe annet er hva hun er om hun ikke er same. Jeg så nemlig nemlig en diskusjon på facebook om falske sameluer. Márkomeannu er en ekte samisk festival som i alle år har sagt nei til boder med krims krams. Man aksepterer bare ekte samiske boder. Tragisk nok opplevde man så at en av dem solgte falske sameluer. Dermed braket det løs. Márkomeannu håper ingen kommer med falske sameluer. Det er egentlig jeg litt tvilende til om er lurt.  Jeg tror at mange som har slike falske sameluer på, har en god grunn til det. De vil tydeligvis ikke ha noen ekte lue. Kanskje tør de det ikke – ennå – og går steget om en falsk lue. Da er de ikke samer, selv om det nok er en ekte same under den falske lua. Kanskje har luebæreren behov for noe samisk og tør ikke ta steget lenger enn til den falske? Det er dette med det ekte og det uekte. Mamma legger seg ikke til å duppe i en moderne pesk, men jeg må innrømme at hun er rimelig ekte.

Jeg går altså for at slike luer selges, men øl-og vinsalget kuttes. Totalavholdsmann som jeg er, synes jeg ikke det har noe på en ekte samiske festival å gjøre. Der viser jeg til fader Læstadius som mente alkohol ikke hadde noen plass i samisk sammenheng. Men den samme Læstadius ville nok ikke godkjent falske sameluer, så kanskje Márkomeannu likevel gjør rett. Det er jammen vanskelig, dette med å eie sannheten og vite hva som er rett i alle situasjoner.

Beskøyter er et annet spesielt ord fra boka Cleng Peerson. Hundevakt av Alfred Hauge. Cleng Peerson var en mann med lus og lopper i blodet. Hans mange utflukter og innfall førte ham blant annet til England i prisong – greit norsk navn på prison – etter en mislykket kapring av et engels krigsskip som beskyttet en handelskonvoi. Der i prisongen var beskøytere vanlig kost. Steinharde, tørkede kaker av rug eller hvete. Noen av kakene kunne ha levende proteiner også.

Tilbake til en av mine litterære favoritter: Jeppe som lot seg styre av magen og ikke fordekte dette. Han var en mann forut for sin tid, og det er på tide at han får oppreisning. Nyere forskning viser nemlig at vi mennesker har to hjerner, tarmhjernen og storhjernen. Av utseende er de ganske forskjellige, men innholdsmessig er det mange likhetstrekk. Også tarmhjernen har utrolig mange nerveceller og kan i likhet med storhjernen leve sitt eget liv. Why didn’t they ask Jeppe?

Mage-og tarmsystemet er faktisk et av kroppens mest komplekse systemer. Der får de seg en på nesen, de som har harselerer med Jeppe som tok dette systemet alvorlig og lyttet til det. Han lot magen styre føttene inn til Jakob Skomaker. Akkurat som pappa og jeg lar magen styre oss ut for kveldsmat, vel egentlig neste alle måltid. Det jeg undrer meg over er om det er slik at jo større mage dess mer intelligent, dess flere nevrotransmittere? Følgelig bør man være forsiktig med å slanke seg og skrumpe magen. Fan vet! Nei, den sannheten, den er ikke enkel.

Doman, doman og doman

Da er jeg usikker på starten av denne bloggen. Det er to valg som peker seg ut. Det ene er om jeg skal bræke om hva vi gjorde akkurat nå. Det andre er litt mer tilbakeskuende.

Jeg går på brag. Vi har nettopp kjøpt billetter til Bulgaria i september. Vel, faktisk reiser vi på min usle bursdag. I to år har planene vært å besøke Anka i Obnova, men det har alltid kommet noe på tvers. Samtidig nekter noen her i huset å 1) frivillig forlate Nord-Norge i juni og juli. 2) reise til noe som er varmere enn maks 25°C. Da ble eneste alternativ å reise i september siden temperaturen da er sånn høvelig for folk som har justert sine kropper i forhold til Nordpolen. Altså reiser vi da til Obnova, og jeg kan som med kjedebrev, stryke det øverste og legge til noe nederst. Nå står jo Obnova øverst, og deretter kan jeg legge inn et nytt navn på lista mi over frivillige reiser.

Så var det den litt tilbakeskuende saken. Vi er nettopp kommet tilbake fra ABR i Oslo, og som vanlig kombinerer vi ting når vi først er der i hovedstaden – som for øvrig burde ligge i Trondheim. Det første vi gjorde ved ankomst Oslo var å lempe koffertene inn på p-hotel og rase til nålemannen (akupunktøren) vi pleier å oppsøke når vi er der. p-hotel har mange kvaliteter. Et av dem er at det er svært billig, sannsynligvis fordi de har spart inn på ting som vakthold (vi mistet PC og video de på et låst rom for noen år siden) og kjøkken. Frokosten er en pose ved døra med sandwich, saft og en frukt. De sparer sikkert en masse på å ikke drifte et kjøkken. En annen kvalitet, et ekstra pluss, er at noen av enkeltrommene i toppetasjen – de som vender ut mot gata – har en liten veranda. Fantastisk å sitte i sjette etasje over gata og spise hentemat fra kurderen på hjørnet. Verandaen hadde heldigvis alminnelig høgt rekkverk, for vi var alle kvalme og svimle etter denne runden hos akupunktøren.

Alt dette gikk fort over heldigvis, og fylt av nålenes energi dro vi dagen etterpå til Smartbrain for en runde nevrofeedback før vi spiste middag på Kirkeristen. Der ble jeg sittende og fundere mens jeg betraktet min middagstallerken, en meget variert sådan med en del gress og anna merkverdigheter. Sikkert ikke uvanlig kombinasjon for de fleste, men jeg har jo en litt tilbakeskuende husk i de tilfellene der jeg orker å huske og arkivet er åpent. Jeg var en meget smal-spiser før vi begynte domantreninga. Det gikk i havregryn og yoghurt pluss banan og litt middag. Gress og anna rart spiste jeg absolutt ikke. Det underlige var at denne ensidige kosten endret seg over natta da vi begynte domantreninga. For meg var det viktig at Doman hadde satt opp et variert kosthold, og jeg fulgte det lydig og spiste alt på lista. Dette tenkte jeg på da jeg betraktet tallerkenen min. Det var første gang på denne oslorunden at Domaninstituttet kom i mine tanker. Neste gang var litt senere samme dag. Da var jeg tilhører til at man tydeligvis mente at det i forhold til fagfolk og politikere ikke var klokt å nevne ordet doman da landets fagfolk hadde samlet seg en del rapporter som gikk mot nettopp Domaninstituttet. Følgelig, for å ikke vekke harme og vrede hos de bolde norske fagfolk, måtte man finne andre knagger å henge ting på, det vil si; egentlig ikke andre knagger, man bare ga nytt navn til en gammel knagg. Spønky. For meg ble det rart. Domaninstituttet betydde for meg den største u-svingen i livet mitt, og jeg er dypt takknemlig for det og har stor respekt for dem. Sannsynligvis er jeg da den eneste som nevner doman her og der siden jeg bruker domantrener som kunstnernavn og kaller bloggen min  domantrenerlivet. Der jeg satt, bestemte jeg meg for å tviholde på nettopp det. Noen må ære den som æres bør.

Tredje gang Domaninstituttet dukket opp i hodet mitt, mens vi var i Oslo, var mens jeg satt vaglet ved et vindu på p-hotel og hadde orkesterplass til homseparaden – som i fjor. Da var vi også på p-hotel mens homseparaden gikk. Den i fjor var større og sitter bedre i minnet enn jeg tror den i år vil gjøre. I for hadde man Kim Friele på æresplass på en av lastebilene. Det syntes jeg der og da var helt flott – og helt riktig. Hun var en foregangskvinne i den saken, og man blir ikke mindre av å ære de som har gått foran. Mens jeg allerede var i modus æres som æres bør, husket jeg dette at man nå ikke tør eller vil ære Domaninstituttet. Det gjør ikke andre institusjoners verdi mindre om jeg ærer Domaninstituttet. Jeg ærer også de andre – men de gjør mange.

ABR var hovedårsaken til at vi dro til Oslo og fredag kveld hadde de evalueringsmøte med oss. Nytt program kom lørdag formiddag, og om ettermiddagen suste pappa og jeg på Gimle kino og så filmen «Mandarinene» fra Georgia. Hva de andre to, Anka og mamma, så aner jeg ikke, men jeg tror vår toppet statistikken.

domantrener, domantrener, domantrener…

Boking. QXYZ.

Denne bloggen har i alle fall en fortsettelse til forskjell fra de andre to som ikke hadde noen begynnelse. Denne skal for eksempel hake seg fast i forrige blogg om de brødrene jettekongens datter og kong Fjales datter hadde. Dere husker de var ikke helt klevet beint og følgelig ville de bestemme over deres søstres liv. Nå har det jo gått en del generasjoner siden Solsønnen seilte fra vågen med jettekongens datter og de fikk tre sønnene som blant annet oppfant bruk av skiene. Etter sin død ble disse utmerkede guttene satt opp på himmelen. Der kan man se dem som stjernebilder. Gállabártnit/Orions belte. Men også i dag er det utmerkede gutter.

Det har vært et år i jubileenes tegn. Jeg har tatt en opptelling og funnet ut at jeg har vært i fire bryllup om jeg teller 12 måneder tilbake og jeg hadde kunnet vært i det femte sådanne om jeg ikke skulle reise til Bulgaria. Hvis jeg tenker meg en nord-sør linje ligger Kautokeino lengst nord og Balestrand lengst sør. Jeg kunne tenke meg disse linjene forlenget litt og ber om å bli invitert i bryllup i for eksempel Nordkapp, Kirkenes, Vardø etc og Sørlandet eller for eksempel rundt Oslofjorden. Dette er som de byer pappa samler på. Det blir en mani om man ikke klarer dekke hele linja. Pappa gikk nesten opp fistel da vi kunne besøke Ærøysund i Danmark. Da fikk han inn by med Æ på lista si og mangler nå bare en X. Jeg ble jo selvsagt grepet av dillaen og gikk gjennom mine byer. Jeg mangler fanden gale meg hele 4 bokstaver Q, X, Y, Z. Kunne noen påse at jeg kom til slike byer?

Som jeg sa har de siste tolv månedene vært et jubileumsår. For eksemel har bibliotekarene feiret år så det dundret. Her i skogen ble pappa 70 år med dertil hørende festivas og gaver selv om han ikke ville ha det. Gaver, mener jeg.  Festivasen derimot var ønsket. Men når så er sagt observerte jeg ikke annet enn at han ble glad for alle gavene uansett hva han hadde proklamert på forhånd.  Sigbjørn, Emma Margret og jeg har spleiset på felles gave til mamma og papap sine 70-årsdager: en ferietur et eller annet sted. I skrivende stund skjønner jeg ikke hvordan de skal få avviklet den gaven. Først skulle det være en tur til Kenya og Uganda for å besøke gamle tomter fra deres fredskorpstid der. Men ingen av dem hadde lyst til det. De mente det ville bli bare en skuffelse. Begge disse land har gjennomgått store – og delvis negative – forandringer siden pappa kjørte på måfå ut i bushens landsbyer med scooteren sin – noe som ikke var anbefalt. Men det gikk tydeligvis bra.  Nå er nå pappa typen som uten videre kan gjøre ikke-anbefalte ting, eller la oss si; ikke-A4-ting, så det forundret meg ikke. Mye vann har også rent i Uganda siden mamma helt utilsiktet fikk den store ære å svømme sammen med diktatoren Idi Amin. Men også det gikk tydeligvis bra.

Den neste jubilerende bibliotekaren var Harstads mangeårige biblioteksjef. Hun ble 80, noe man ikke skulle tro. Hun tar ennå vakter på biblioteket.

I dag forskes det på helse og på hva som gir helsegevinster. Mon noen har forsket på sammenhengen mellom bibliotek og helse - at det gir god helse å holde på med bøker? Det kan sammenlignes med jording. Det gir god helse å holde på med jord og få jordas ioner i seg. I dag selger man jordingslaken, en finurlig sak der lakenet er koblet mot jord.  Kanskje man i fremtiden får boking-lakener der lakenet finurlig er koblet mot bøker. I så tilfelle skal jeg selge boksamlingen her i huset. Hva gjør man ikke for god helse og godt formål. Nå er jeg litt usikker på boklageret til Skániid girjie. Dette er jo bøker uberørt av menneskehender. Jeg vet ikke om slike bøker duger til boking.  Kanskje er det nettopp det at bøkene har vandret mellom mange hender og samlet og utvekslet energi som gjør dem duganes til boking. Dette aspektet må også med i forskinga om boking.

Boking kommer til å bli den nye trenden. Alternativ behandling og boking er ord man stadig vil støte på.

Denne bloggen halter litt utenom kriteriene for en god skoleoppgave, men så har jeg heller ikke på skolen lært å strukturere skriftlig arbeid.

Men siden den allerede halter, lar jeg den halte mot slutt uten noen god avslutning.

domantrener

Kong Beles veg

Heller ikke denne bloggen begynner her. Hvorfor skal alt man skriver ha en begynnelse?  

Vi var altså kommet til Gardermoen fredag for en uke siden og hadde stablet oss inn i leiebilen og programmert frøken GPS til å lede oss til Midnes hotell i Balestrand.  Her må jeg skyte inn at pappa og jeg ga en god dag i frøken GPS. Balestrand skulle man da lett finne fram til. Dermed havnet frøken GPS i baksetet og ble et yndet leketøy for fru GPS som allerede satt der med sine kart og lupe. Det ble et samarbeid som etter hvert ble ganske enerverende. Fru GPS fiklet på naboen og forsynte forsetet med detaljert informasjon vi egentlig ikke ønsket – som for eksempel å melde meter for meter høyden over havet der vi spurtet oppover Hemsedal. OK. Veiens topp er på 1155 meter.

Tilbake til Gardermoen. Frøken GPS meldte at vi skulle til Kong Beles veg på Balestrand. Nå har jo ikke jeg pugget den norske kongerekka, men litt har jeg da revet med meg fra her og der, og kong Bele hadde jeg aldri hørt om. Det ble kamerat Google som hjalp meg her. I 1913 reiste keiser Wilhelm II av Tyskland to gigantstatuer i Sogn. Den ene på Balestrand av kong Bele og den andre på Vangsnes av Fridtjof den frøkne. Den på Vangsnes kunne vi beundre fra frokostrommet der den tronte tvers over fjorden.

Endelig har jeg - takket være Fridtjof den frøkne – fått forklaring på noe jeg har forundret meg over. Det er dette med mannsmot og djervhet og ekte mannfolk. På facebook så jeg for en stund siden en mann stolt si at han hadde kjøpt kjøttrullpresse på Trastadprodukter. Hvorpå en annen kjapt repliserte at HAN hadde laget kjøttrullpressa sjøl. Ekte mannfolk gjorde nemlig det. Enhver får dømme om hvem av disse to som viste mannsmot.Saken er den at jeg har sett at såkalt myke mennesker er mye mer djerv enn ekte mannfolk (les: alfahanner). Er dette fordi djerv = frøkne? At djerv og feminin er synonymer?

Nå er man jo vant til at tyskere ferdes her til lands i ulike ærender, men det er første gangen jeg har hørt dem reise statuer noen steder her til lands. Naturlig nok begynte jeg å lure på hvorfor denne tyskeren fant å ville reise de to statuene i Sogn.

Joda, han var norgesvenn og alt det der, Keiser Wilhelm, men hvem er nå ikke det, særlig i disse dager med Schengen.  Men hvor hentet han inspirasjonen til de to statuene i 1913?

Joda, han må ha lest Fridtjofs saga skrevet av den svenske nasjonalskalden Esiaias Tegner i 1825. Denne ble en kioskvelter på denne tida og ble oversatt til mange språk. De nasjonalromantiske strømminger herjet. Og man beundret de germanske vikinghelter.

Og hvor hentet så Esaias Tegner inspirasjonen til dette nasjonalpoetiske verket sitt? Jo, fra et islandsk sagaskrift fra ca. 1300 som forteller om Fridtjof den frøkne som ville gifte seg med Ingebjørg, datter av kong Bele.

Jaha, ja. Der er vi tilbake til kong Bele, han med Kong Beles veg.

Han hadde to sønner, Helge og Halvdan, og datteren Ingebjørg som Fridtjof den frøkne beilet til. Her begynner sagaen å ligne litt, men bare litt, på sagaen om samefolkets opprinnelse. Nå er det lett for meg å se likhetspunkter til samer. Dere vet, vi er jo etterkommere av Solens sønn og Jettekongens datter. Sagaen sier at Solens sønn seilte i uendelige tider til jettenes land Vagen, Lofoten, tror vi for å fri til jettekongens datter. Dette gikk fort og greit, men brødrene hennes som ikke var heime da de giftet seg, og i en fyk og fei la de etter dem for å få søsteren tilbake. Noe de ikke klarte, for luringen av en søster hadde noen knep i sjalet sitt.

Så også på Balestrand. Kong Beles sønner var mot denne frøkne som beilet til deres søster. De hadde sett henne ut som olje på opprørt hav – det vil si – hun skulle ekte eldgamle kong Ring på Ringerike som stadig truet sogningene med sin hær. Slik regnet brødrene med å få fred for hans hærmakt. Så ble Fridtjof den frøkne lurt av sted til Orknøyene under påskudd om at han skulle kreve inn skatt der. Imens påså brødrene at søsteren ble gift med kong Ring. (Enda en konge man må legge til i kongerekka og apropos var dette før Harald Hårfagre samlet det daværene såkalte Norge til et rike?) Men ting endte godt for den frøkne og kongsdatteren. Men ikke så bra for brødrene hennes.

Jeg antar mange andre folk krever retten til å være Solens etterkommere. Solen har nok etterkommere både her og der på kloden.  Han ferdes jo overalt, den samme Solen. I samisk tradisjon er vi Solens barn. De andre er Månens barn.

I det spesielle Balestrand der saga-historien lå nær opp i dagen og arkitekturen også var litt saga-isk, var vi altså i bryllup til Solens sønn og Månens datter. Arnstein og Kristina giftet seg.

domantrener

PS. Visste dere at brusen Asina i sin tid ble produsert på Balestrand.

Spons meg: Brannskadde barn trenger hjelp

Dere har sikkert sett annonsene for Walk and Run for Etiopia, i alle fall dere som bor i regionen her. Dette arrangeres 10. juni på Stangnes friidrettsbane i Harstad av Children’s Burn Care Foundation. Organisasjonen arbeider blant brannskadde barn i Etiopia. Ildsjel og initiativtaker Hans Petter Scheldrup er fra Harstad.

Denne Walk and Run har jeg tenkt å delta i. Jeg vil se i hvitøyet den som ikke er svidd på et eller annet sted i sjel eller kropp, og da kan man gjerne støtte de barn som er skikkelig fysisk forbrent og som nok også av det er blitt svidd i sjelen.

Hver runde på friidrettsbanen er på 400 meter. Jeg vet ikke hvor mange runder jeg klarer. Tar sikte på to. En liten luring jeg kjenner på Sandane sponser meg med 200 kroner pr. runde.

·        Enten kan man sponse meg med en fast sum pr. runde.

·        Eller man kan sponse med en fast sum uansett hvor langt eller kort jeg går. 3-400 kroner kunne kanskje være ok for hele sekvensen.  Selvsagt kan man gi mindre eller mer,

Det jeg trenger er navn på sponsor, hvordan du vil sponse (runde eller fast sum) og din epost. Så vil Children’s Burn Care Foundations administrasjon sende deg faktura på mail.

Hvordan er det man formulerer slike ting i reklamer?

Ikke nøl ! Trykk på tastene, send meg en mail på magne@skaniidgirjie.no

eller op domantrener@gmail.com

med ditt navn, din epostadresse og din sum.

domantrener

Du kan lese mer på

http://www.childrensburncare.com/index.php/en/aktuelt

Sakset fra heimesida.

Childrens Burn Care Foundation, CBCF, er en norsk stiftelse, etablert 29. juli 2007. Organisasjonsnummer: 991 870 636
Godkjent av Lotteri- og stiftelsestilsynet. Brannskader blant barn er svært alminnelig i Etiopia. Sjansene for å overleve større skader er små. De som overlever mindre eller større skader, vil i stor grad utvikle ulike former for fysiske handikap grunnet sammenvoksninger fra arr vev. Barn med handikap i Etiopia har begrenset utviklings mulighet i samfunnet.

HJELP OSS - Å HJELPE DEM - TIL Å HJELPE SEG SELV!

Historien bak stiftelsen handler om 2 vidt forskjellige menn som tilfeldighetene førte sammen:

Dr Einar Eriksen er overlege ved Brannskadeavsnittet på Haukeland Universitets Sykehus i Bergen. Han har vokst opp som misjonær sønn i Etiopia. Siden 1987 har han har opplevd de medisinske utfordringene i Etiopia på nært hold gjennom 11 års arbeid som lege i landet. De første 6 årene var han engasjert som misjonslege på et sykehus i sør Etiopia. I perioden 2000 - 2005 var han prosjektleder i forbindelse med oppbyggingen av Etiopias første brannskade avdeling på Yekatit 12 Hospital i hovedstaden Addis Abeba. Dette NORAD støtta programmet er et samarbeids prosjekt mellom Etiopias helsemyndigheter og Plastikkirurgisk avdeling /Brannskadeavsnittet /Enhet for Internasjonalt Samarbeid ved Haukeland Universitets Sykehus. 7 av brannskadeavdelingens 19 senger på Yekatit 12 Hospital er forbeholdt barn. Dr Eriksens største ønske er å utvide behandlings tilbudet for denne pasientgruppen.

I august 2005 skjedde en forferdelig ulykke langt nord i byen Harstad. Hans Petter Schjelderup fikk 22.000 volt gjennom kroppen under et monterings oppdrag. Etter et kort opphold ved Universitets sykehuset Nord-Norge i Harstad ble Hans Petter fraktet til Brannskadeavsnittet i Bergen, hvor Dr Einar Eriksen fikk behandlings ansvaret for ham. Det var en alvorlig ulykke som resulterte i et langvarig sykeleie med mange dager på respirator, alvorlig infeksjon med høy feber, samt en rekke narkoser grunnet behov for repeterte operasjoner og omfattende sårstell. Før Hans Petter gradvis våknet til live igjen, hadde hans kone Marita hengt opp flere fotografier av familie og venner på sykerommet. Dr Eriksen la merke til deres lille sønn, Emrick, som ble adoptert fra Etiopia i 2003.

Det ble knyttet sterke bånd mellom Hans Petter Schjelderup og legen som reddet livet hans. Eriksen delte tanker og drømmer han hadde for de brannskadde barna i Etiopia. Hans Petter følte han hadde fått livet i gave, og ga uttrykk for ønske om å bruke det til å gi andre de samme mulighetene som han selv nå hadde fått. De delte en felles visjon. Ved hjelp av støtte fra ressurser rundt seg ble stiftelsen, Children's Burn Care Foundation Ethiopia, formelt etablert 27. April 2007. Stiftelsens hovedmål er å bygge et brannskadesenter for barn i Addis Abeba , samt å støtte utdanning av leger og sykepleiere og å drive brannskade- forebyggende arbeid.

 

...nisser og dverge, bygger i berge...

Dette er ikke begynnelsen på bloggen. Den begynner et eller annet sted i løpet av denne skrivestunda. Men siden det ennå er uklart for meg hvor den begynner, lar jeg akkurat dette bero foreløpig.  

Hvor mange ministrer har vi i Nord-Norge hatt de siste  - la oss si – 20 år?

Spørsmålet reiste seg etter at vi har kjørt tur - retur Gardermoen-Balestrand-Sandane-Stryn-Gardermoen til Arnstein og Kristinas bryllup i Balestrand. Da kjørte vi gjennom den ene flotte, lange tunnelen etter den andre.  Mye av dette er å takke Kjell Opseth for da han var handlekraftig samferdselsminister. Nå har det sikkert blitt gravd tunneler der etter hans ministertid, men han slo i gang en voldsom prosess.

Nå var jo den samme Opsethen født oppe på et berg i Sogn og Fjordane, så han erfarte antagelig tidlig hvor praktisk det kunne være med hull gjennom bergene i stedet for å gå rundt eller over det. Det sies at han var en handlingens mann og fløy ikke opp og ned på talerstolen med replikker og replikkers replikk. Han brukte tida til å bygge allianser og hestehandle, noe SV blant annet merket. Man skulle nemlig ha sikker helårsvei mellom Oslo og Bergen, stamveien. Opsethen fikk den med støtte av SV lagt gjennom sine heimetrakter, en omvei, og man fikk den evig-lange Lærdalstunnelen vi kjørte gjennom. I bytte skulle SV få kortere Bergensbane over Ringerike. De venter ennå på den. Nåværende samferdselsminister har proklamert at han ikke vil være noen opseth og dra hele samferdselsbudsjettet til eget fylke. Spørs om rogalendingene i hans heimfylke er enig.

Da vi kjørte gjennom Gudbrandsdalen på tur heim var det påtagelig lite de kunne skilte med av tunneler. Og de få som var, var nesten som puslingers lekespill å regne etter standarden i Sogn og Fjordane. Vel, nå lå ikke ting særlig til rette for tunneler i Gudbrandsdalen. Det måtte da være om man laget seg noen snarveier mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen.

En annen sak jeg lurte på er hvor det flyttet, alle disse ”nisser og dverge, som bygger i berge” som ble minet bort. Dere husker problemene med togtraseen fra Gardermoen til Oslo. Healeren og sjamanen Eirik Myrhaug fant årsaken til vanskelighetene. Man hadde ikke forhandlet med de som bodde der, langt mindre betalt for det man tok.  Nå har jeg jo, som Miss Marple, alltid noen felles referansepunkter til Markebygda, og jeg kjenner noen historier om hva som kan skje dersom man ikke forholder seg til nisser og dverge som bygger i berge eller andre som bor under jorden. Siden njeg har en følelse – som spinner ut fra erfaring – om at sensuren vil slå til, går jeg ikke nærmere inn på disse historiene, annet enn å si at en del av dem er fra meget nær samtid og noen litt fjernere hva tid angår.

Men siden ting ser ut til å blomstre i Sogn og Fjordane antar jeg at Opsethen eller de han bemyndiget har ordnet saken.

Jeg satt i leiebilen og tenkte på Moses som slo staven i fjellet og det åpnet seg og slapp ut vann til Israels folket der de vandret i ødemarken etter at de stakk av fra Egypt. Her må jeg bare få gjøre en avstikker fra temaet tunnel og forundre meg over at Israelfolket måtte vave rundt i ørkenen i 40 år før de slapp inn i det forgjettede land. Det må være en årsak til at det ble slik. Jeg vet ikke hva Bibelen sier om årsaken men Däniken har en fascinerende om enn luftfylt forklaring: de vandret i 40 år, og ingen av dem som dro fra Egypt kom inn i Israel. De døde i ørkenen. De som kom inn i Israel, var unnfanget i ørkenen. Däniken framsetter en teori at man fra en høgere sivilisasjon da hadde muligheten til å manipulere genene til det folket som vandret inn i Israel. Kanskje er dette årsaken til at det blant jødene finnes så mange dyktige kunstnere, musikere herunder, og at jødene er et meget tilpasningsdyktig folk. De ble som kjent spredt over store deler av verden, tilpasset seg og forble jøder.

Nå vet jeg jo ikke om det er noen sammenheng mellom det folket Moses slo staven i fjellet for og skaffet vann til og det folket Opseth slo boret i fjellet for og skaffet adganger. Moses’ handling ga hans folk adgang til Israel, så får en annen enn jeg filosofere over hva Opseths handling ga hans folk adgang til. Nå ser jeg ganske mange positive likhetspunkter mellom Moses’ folk og Opseths folk, men det går jeg ikke inn på her. I alle fall ikke denne gangen.

Man skal ikke stikke under en stol at Opseth var samferdselsminister for Nord-Norge også. Skutvik har en Kjell Opseths plass på fergekaia. Han gjorde nemlig ingenting med planene om å legge ned fergeruta til Lofoten. For øvrig satte han i alle fall ett punktum her i Nord-Norge. Han satte punktum for den evige debatten om jernbane til Tromsø. Dermed må de fleste av oss ta 17.mai-toget.

Tilbake til tema hvilke ministre Nord-Norge har hatt. Kyllingmark peker seg ut som en god samferdselsminister. I hans handlingstid poppet småflyplassene opp i Nord-Norge. Disse ble naturlig nok kalt kyllingmarker. Visstnok er bare en av disse lagt ned. Man kan si at disse to minstre opererte i ulike deler av samferdselskorridorene. Kyllingmark i lufta, Opseth gjennom fjellene.

Nå kommer vi til forskjellene. I tillegg til de kyllingmarker vi nyter godt av, var hans innsats på andre felter også gigantisk. Han er høgt dekorert for sin innsats under krigen, blant annet fikk han to ganger St. Olavsmedaljen med ekegren. Han er også dekorert fra England, Frankrike og USA. For sin samfunnsnyttige innsats ble han utnevnt til Kommandør av St. Olavsordenen. Opseth oppretta et rådgivingsfirma.

Ellers pleier vi Nord-Norge å få slengt til oss et fiskebein vi har å gnage på mens vi venter på noe annet. Fiskeriministeren skal liksom være nordnorsk. Kanskje er tida kommet til at vi kan få et lite tillegg og få også en annen ministerpost.

domantrener

Ooops! Glemte det med å lage en begynnelse på bloggen.