Man kan ikke unngå å høre....

Jeg har den siste tida lagt merke til talemåter, eller kanskje jeg skal si vendinger, som liksom fester seg i minnet. Ubeskjedent nok begynner jeg med meg sjøl, og da ikke med en talemåte jeg hørte. Det var jeg som sa det. Da vi var i Danmark, var vi først innom Family Hope og hentet Solisten. Der traff vi på Andrea som jeg ikke har sett på nesten to år. Det var hyggelig, og i praten kom jeg til å spørre henne om hun kunne gjette hva jeg hadde i ryggsekken. Faktisk gjorde jeg det ikke fordi jeg hadde noe i ryggsekken, men for å vise til at jeg hadde ryggsekk på meg. Jeg har en ok ryggsekk jeg bruker når vi reiser. Jeg liker å bruke den fordi det på en måte gjør meg norsk og normal. Nordmenn bruker jo ofte ryggsekker. Jeg husker da Alex bodde hos oss begynte han etter et par måneder å bruke ryggsekk. When in Rome do as the Romans. Følgelig elsker jeg ryggsekken og liker å bli sett med sekk på ryggen. Derfor spurte jeg Andrea om hun kunne gjette hva jeg hadde i ryggsekken og tipset på at det var frosset kjøtt. Det kunne hun ikke, jeg og sa stolt: I have Rudolf on my back. Andrea sa at den ville hun huske siden hun aldri før hadde truffet noen med Rudolf on their back.

Nå er jo amerikanernes forhold til reinsdyr noe helt annet enn vårt. Hos oss er reinen et nyttedyr, og reinkjøtt er sunt. Skinnet gir flotte underlag, varme og gode. I tidligere tider la man dem på bolsteren i Markebygda. Godt og varmt å ligge på. Min oldemor hadde duollji/reinskinn i senga om vinteren. Senene blir tråd til å sy med. Beinene blir margebein, og blodet blir blodmat. Dette er egentlig mitt forhold til reinen i tillegg til at den er en markør for samisk tilstedeværelse.

 I USA er saken en annen. Når det nærmer seg jul, vel, faktisk lenge før det nærmer seg jul, kommer Rudolf the Reindeer på banen sammen med St. Claus. Det spilles musikk om det, det settes ut figurer av dem utenfor forretningene. Historien til dette er litt, men bare litt, likt min. Begynnelsen på dette er en opplevelse av reinsdyr som nyttedyr.

I 1890-åra fant man gull i Alaska. Befolkningen økte i antall, og man så seg om etter nye bein å stå på. En engelsk presbyteriansk prest ønsket i skaffe inuittene et godt bein ekstra – reinsdyr - og han organiserte kjøp av 170 reinsdyr fra Sibir. Det gikk gaiken, men han ga seg ikke. Han innså at man også måtte ha med de menneskene som kunne reinsdyrdrift og som kunne overføre dette til inuittene. Avertissement i skandinaviske aviser ga over 250 svar, av hvilke man gjorde et utvalg. I 1898 dro den velkjente Manitoban -ekspedisjonen med kurs for USA med 593 reinsdyr og utstyr, 113 mennesker – reingjetere, kvinner og barn. Alt dette hørte jeg om på i lydboka Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska. Av Roy Andersen. Men da koblet jeg det ikke Rudolf the Reindeer-saken selv om man nok burde gjort det allerede da. Hvordan kom ellers reinsdyra til USA? I de røverhistorier man skipet over Atlantern hørte man indianerne som drev bøffeljakt, Ikke reinsdyrjakt. Og de som innvandret dit, førte ikke reinsdyr med seg. Fra New York skipet man ekspedisjonen med tog til Vestkysten, og så nordover til fots og med sleder.

Denne ekspedisjonens resultat var bra hva reintallet angår, det økte voldsomt, og kanadiske myndigheter kjøpte i 1914 vel 8000 rein for å skaffe kanadiske inuitter et bein – siden man da som nå – delvis slo beina vekk under inuittenes livsgrunnlag. Dermed får vi den fem år lange frakten av reinsdyr fra Alaska til Canada slik det er beskrevet i boka Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska. Ante Bær, som seinere ble Andy Bahr, ledet denne ekspedisjonen.  Reinkjøtt var ukjent mat i USA. På denne tida vokste de store varehusene opp, og Lomen-selskapet fikk en genial ide om hvordan å markedsføre reinkjøtt gjennom store reinsdyrsopptog i USA. Man plasserte julenissen på en slede trukket av rein. Dermed var julenissen og reinen koblet sammen. Reklamen slo an og førte til massesalg av reinkjøtt.

I 1937 kom tamreinloven som sa at reindrift skulle utføres av iniutter.  Dermed var det slutt på den samiske reindriften der.

 Så gikk det som det gjerne går. Historien har en tendens til å begynne akkurat der akkurat da. Da den samiske tamreindrifta var over, glemte man forhistorien, og i 1939 fikk man den første bok om Rudolf the Reindeer sprunget ut av det svarte hull.  det dere r velkjent. All utvikling begynner gjerne med meg, i det øyeblikk jeg inntrer på scenen, og det som førte til at jeg kunne entre scenen, er glemt. Til gjengjeld glemmes også jeg når nestemann entrer scenen. Da begynner historien der og da.

###

Neste replikk kom også mens vi var i Danmark. Vi var på Gittes Mad

for å kjøpe dansk landmat. Det er litt problem nå og da med å forstå danskene, og da vi kom i bilen sukket mamma: Korsen klarer de å snakke så kjelkat.

###

Videre la jeg merke til en spesiell setning var også i Danmark. Matthew Newell, direktør av Family Hope Center, pleier hver morgen ta en kort orientering om hvordan dagen for den enkelte ser ut. Når man møter første gang, får man plastlommeskilt med clips og navnet ditt på en lapp i plastlomma. Matthew ba oss om å legge dette plastnavnopplegget tilbake når vi var ferdig med runden hos dem. De ville gjenbruke dem. We try to reduce our footprints on this globe. Selvsagt skjønte alle hva han mente, og jeg antar alle var enige. Jeg for min del rakk ikke å være verken enig eller uenig. Jeg ble sittende å tenke på alle de footprints som var lagt på denne jord og som etter hvert er blitt verneverdige. Pyramider, den kinesiske mur….Vel jeg innser at pyramidene og den kinesiske mur fylte ulike funksjoner. Pyramidene var virkelig gigantiske footprints mens muren vel var datidas dyd av nødvendighet.

Nå brukte Matthew begrepet footprints on the globe slik som Jared Diamond bruker det i sine bøker deriblant Kollaps. Han bruker begrepet på overforbruk av naturens ressurser.

###

Hvis det blir noe igjen skal æ ha det, sa mamma i morges da jeg koste meg med dagens smoothie av grønnsaker og en frukt. Velsignede dr. Coralee Thomson som var vår nuitritionveidleder på  siste sesjon på Family Hope satte i nuitrition-programmet at jeg hver morgen skulle ha en frisk smoothei 15 minutter etter at jeg sto opp. Dette siden jeg ikke er en storspiser av rå grønnsaker. følgelig har jeg nettopp nytt min morgen-smoothie. Den glitret elegant i glasset og det var da mamma sa det ovenfor nevnte og pappa samstemte: jeg også. Jeg vet ikke hvor kjent denne talemåten er generelt eller om det er en intern sak. I gamle dager var det visstnok slik at man når man fikk gjester satte fram det beste man hadde og hadde an skuffa-kake var det visstnok topp. Skuffa-kake laget man gjerne til helgene. talemåten har sikkert vært sukket fram av mange barn i Markebygda vil jeg tro. For når gjestene spiste skulle ikke ungene spise samtidig. Man ventet. Jeg vil tro med lengsel. Når gjestene var forsynte fikk ungene ta av godsakene. En unge klarte ikke holde seg anonymt på en krakk i kroken eller på vedkassa alt ettersom. Hun stilte seg foran bordet og vugget att og fram fra det ene til det andre beinet. Så sukket hun da en av gjestene grep et kakestykke: hvis det blir nåkka igjen, skal æ ha det.

Dette gir en assossiasjon til noe jeg har hørt fra min familie. Vi fikk engang en kvalp – vel det var lenge før min tid – bestemor og bestefar fikk en kvalp og denne kvalpen var ikke som markebygd hunder flest, den nektet å spise avfall fra husets bord. Dette var lenge før kjøpehundemat gjorde sitt inntog i Markebygda. Bestemor syntes synd i hunden som ikke hadde spist. Matavfall den dagen var saltfiskerester og potet noe som sto urørt i hundeskåla. Da hentet hun kjøtt og stekte to koteletter. Bestemor var en som ville alle vel. Da sa onkel Jarle tørt: Hvis hunden ikke vil ha det kan jeg ta det.

###
Den siste talemåten hørte jeg over telefon. Svein er en som jobber med mange prosjekt, og han lander dem perfekt. Da vi nevnte arbeidskapasiteten og engasjementet hans, sa han: Jeg sier som Inger Hagerup. Vær utålmodig, menneske.  Dette henspeilte visstnok til et dikt av henne, og jeg googlet det. Deretter skjønte jeg lite, for hun snakket om langsomhet. Langsomt ble jorden til…. Vær utolmodig menneske, sett dine egne spor. Jeg googlet også noen tolkinger av diktet, men valgte å ikke lese dem.  Følgelig bruker jeg min egen tolking som sier at man skal være utålmodig hva angår å ikke sette negative footprints på vår jord, men være utålmodig i å sette positive fotspor etter seg.

Mulig er denne tolkinga bortebom, men i så tilfelle er jeg i godt selskap hva tolking angår.

domantrener

PS! jeg har sagt at jeg er god på å se etter smutthull, og nå har jeg ett.  Denne bloggen må gjøres i dag, I morgen skal fru mamma øyeoperers, og hr. pappa og jeg rekker antagelig ikke mye, for vi skal danse på bordet i mens.

Vel, jeg tror egentlig ikke det, men da blir vi to om det vi vanligvis er tre om en stund.

Tkelegging

25.01.16.

Jeg ser at jeg er blitt god til å utnytte smutthull, det vil si bare når det passer meg selv. Og akkurat nå har vi et slikt smutthull som passer meg utmerket. Vi er i Odense. Egentlig for å handle. Nemlig en julegave, en julegave jeg skulle fikse i Danmark. Kjøpe meg en ny ytterjakke. Nå jo jeg - selv om jeg ligner mer og mer på mine foreldre som går i klærne til de detter av dem - men akkurat i det ligner jeg dem ikke. Riktignok har jeg sluttet å handle uhemmet hva klær angår. Jeg går rundt og håper ingen husker at jeg kjøpte 3 – tre – skinnbukser i London – av hvilke jeg aldri har hatt to på meg siden de kom i mitt klesskap og heller aldri skal ta på. Noen som ønsker å kjøpe skinnbukser i small helt ubrukt?

Men nå skulle jeg jo kjøpe en julegave siden både jeg og giveren mente jeg kunne trenge ny ytterjakke. Og ytterjakke fant jeg – helt perfekt. Myk, lett, varm, vindavstøtende og 3090 danske kroner. Nå gjenstår det bare å formidle prisen til giveren!

Vi sitter på McDonald her i Odense og venter på våre glutenfrie burgere. Det skulle etter sigende ta litt tid å få det.

●●●●●●

Nå er vi tilbake på Svendborg hotell. Akkurat da vi kom, sjekket et svensk par inn og sa at de så null og niks da de kjørte over Storebælt. Jeg la merke til det siden jeg på turen hit fra Odense hadde gjort meg noen tanker i samme sektor. Jeg prøvde nemlig å forstå hva som kunne ligge i slagordet det er godt å være norsk i Danmark. Nå har jeg vært her i tre litt lange runder, i august, i november og nå. I august hadde vi det man kan kalle delvis godt vær, men ellers har det vært et mannskit-vær hele tida. La gå at det har skiftet litt, men da fra en slags mannskit-vær til en annen ditto. Da vi kjørte fra Odense, var tåka så tett at jeg i alle fall var glad vi hadde billykter foran oss vi kunne orientere oss etter.

Nå undres jeg om dette kommer av at Danmark er medlem av EU? Vi vet jo alle – i alle fall vi i Nei til EU – at den samme EU trer all slags mannskit over hodet på folk og tåkelegger det som absolutt ikke bør tåkelegges. Heldigvis har nyjakka mi snøsperre, noe som er flott i dette været, for kanskje sperrer det også for den klamme tåka som sniker seg inn der det er den minste glipe.

Heime hos oss har vi stadig en påminning om dette. På dodøre henger en pllakat fra nei til EU, en gammel en. Frihet i en liten urne står det som en oppfordring til å stemme nei. Gjør man ikke det kan det gå rett i dass med alt sammen. Sant eller ikke sant, slik tåke og mannskitvær som i EU har vi i allefall ikke utenfor EU.

I morgen barker det løs på Family Hope, noe enkelte i mitt følge har sett fram til, for straks vi er ferdige på onsdag, halter vi ut til ferdigpakket bil og kjører til København for å rekke første reinraide nordover torsdags morgen. Og det sier jeg bare, jeg legger mannskit-været bak meg og er klar for en god nordnorsk vinter slik det har vært de siste år: slaps, snø og hålke.

Fra skog til skov

Dagene har gått, og i går hadde vi siste runde på ABM. Det er ganske krevende, for jeg må holde konsentrasjonen og henge på. I dag hadde vi fri. og jeg planla å ta en meget lang natt, så lang at det ble formiddag. Men nå hadde av alle ting pappa funnet ut at vi skulle dra på en outlet. Enhver kan tenke seg hvordan det gikk. Jeg slepte meg opp av senga, gjennom morgenrutinene og ut i leiebilen. Vi hadde fått en adresse til det vi trodde var den lille outlet’en vi så da vi for snart to uker siden kom hit. Joda, vi prøvde å google den sjøl, men endte opp med en adresse til noe Hørsholm. Her må jeg rykke noen steg tilbake.

Vi pleier iblant kjøpe mat hos Gittes mad litt ute på landsbygda. Vel, dette her er jo også landsbygda. Vi spurte henne om denne outleten vi hadde sett, for pappa som har en treffsikker innbygget GPS, mente den skulle være i nærheten av Gittes mad. Joda, Gitte mente det var en «lige i nærheden». Nå er jo Danmark et lille land og «lige i nærheden» forventet i alle fall jeg skulle være like i nærheten. Det ville være noe annet om man på Nordkalotten sa «like i nærheten». Mamma og pappa ble for mange år siden invitert av Anna Huuva til å gå i den svenske fjellheimen fra Abisko til en seide samer viser samer. Mamma med sine dårlige ledd spurte om det var langt dit. «Nei, inte âr det långt», sa Anna Huuva. Dermed trasket de motig i vei i ca to timer før mamma dristet seg til å spørre om det nå var langt igjen. «Nei, inte âr det långt» sa Anna Huuva. Nå ante mamma uråd og vurderte om hun hadde bein nok til returen og lurte på om hun skulle sette seg og vente mens de andre dro til seiden. Hun spurte ikke flere ganger, for hun skjønte at det «inte var så långt». Vel, de kom da til seiden. En opplevelse i seg selv. Der kokte de visstnok kaffe og spiste. Mamma påstår hun ikke aner hvordan hun kom seg tilbake annet enn at hun bare kom seg tilbake.

Men dette var altså Nordkalotten og vårt «like i nærheten». Men her i dette sølle, lille land må «lige i nærheden» være noe helt annet, men vi fant det ikke tross den adressen vi hadde fått. Den førte oss nemlig til en blindvei og en stor inngjerdet lagerbygning. Vi lodet rundt i den omkretsen som var sannsynlig for «lige» i nærheden» på jakt etter fata morgana, men fant ikke noe.

To, tre timer senere var vi tilbake på Ørredfiskeriet. Jeg sur som en padde og lynirritert for at jeg som Ibsen i Peer Gynt: «Jeg protesterer mot all verden, men blir allikevel med på ferden». Nå har jeg sovet noen timer og er ikke mer sur enn at jeg blir med på neste ferd – vi skal ha en lunchbuffét på Freden kinesiske restaurant. Der er det kjempetrivelig ,så det koster meg ikke noe å bli med på ferden.

For et menneske som meg som er byboer, tror jeg, er Ørredfiskeriet et merkelig sted. Det ligger inne i et skogsområde ved et ørrettjern, et lite et. Med sti rundt, gapahuker og alt man trenger for å tilberede den fangsten man får. I skogene rundt er det masse spor av rådyr sier pappa, som har trasket turer inne der. Vi holdt faktisk på å kjøre på to rådyr som lettbeint hoppet over veien like foran bilen. Pappa rakk ikke den bråbremsen han var i gang med før de i neste lettbeinte sprang var utafor bilens treffpunkt. Jeg påstår at den ene av dem sendte oss et overbærende blikk like før siste hopp. Mamma har forresten også gått med det resultat at hun har vridd et kne og nå drar den ene foten etter seg. Hun sier dette bringer barndomsminner opp i dagen, for når hun er på kjøkkenet og skal snu seg, dreier hun seg på godfoten akkurat som hennes gode nabo Jensina pleide å gjøre. Jensina hadde noe i en fot.

Ørredfiskeriet er et godt sted å bo når man skal være en stund i området. Vi bor nå i hus E, en åttekantet hytte like ved tjernet. Antar vi ville kunne fiske fra verandaen. Her har vi det som heime på mange vis. Vi drar på nærbutikken og handler, vi vasker klær (her er vaskemaskin), vi glor på TV, vi blogger …. Forskjellene er i tillegg til de geografiske sånne at vi sover mye. Jeg må sove etter hver runde på ABM.  Vann og strøm går på målersom vi betaler ekstra for. Spønky for en som er vant med å ha hele Duolbá til rådighet mot en fast avgift. Men det er vel fremtiden, dette med å betale for vannet man bruker eksplisitt, og jeg vil anta at dess mindre vann kloden får, dess dyrere vil vannet bli, også for oss bortskjemte vannsløsere. Det er da man tenker på at Gardermoen flyplass er lagt over Nord-Europas nest største underjordiske vannreservoar! Og hvis vi fortsetter å hugge ned oksygenkildene, vil vi i fremtidens fremtid få samme situasjon som med vann. Read my lips.

Jeg glemte noe som er som heime. Søppelet forsvinner ikke av seg selv. Vi må frakte det til en felles container. Bor man på et hotell, forsvinner søpla av seg sjøl.

I morgen forlater vi her og smeller over Storebælt til Svendborg og sesjoner på Family Hope. Mamma er lut lei og sier hun like gjerne smeller til Kastrup og heim. Jeg skjønner det ikke. Vi bor da i skogen her også! Ørredfiskeriet ligger nemlig rundt et skogstjern her. Minst like skogete som heime. Pappa kroer seg over å slippe å bo i en by mens vi er her. Jeg tier klokelig om hva jeg mener om akkurat det.

domantrener

PS. Vi er nå kommet til Svendborg utrolig nok, for det la seg en tett, våt og tung regntåke da vi kjørte fra Fredensborg. Ikke tåke av den silkeaktige, tørre typen som er nesten litt eventyrlig å ferdes i, men en tung og seig tåke som er som å stampe seg fram i våt ull. Følgelig ble det ikke til at vi smalt over Storebælt, vi stampet oss fram. Men da vi kom over til Fyn letnet det, og vi tok landsbyveien fra broen til Svendborg. Følgelig kjørte vi forbi der Stine på Harstad bibliotek har røtter.

Jeg antar vi ikke høres før vi er heime i våres skog igjen.

Det forkortes

så sulten jeg er.

Jeg håper det å blogge stagger følelsen av at jeg kunne storme disken og rive til meg et eller annet som fyller og før. Vi kommer fra dagens andre runde på ABM, og ett er sikkert: Jeg blir gruelig sliten av det, og  gruelig sulten. Sliten fordi jeg må holde konsentrasjonen hele tida og kommandere musklene mine til ditt og datt.

Hu – kaldt i dette lokalet. Vi er her for første gang. At det er kaldt heime, er som det skal være. Der skal det være kaldt og snø – det er jo tross alt Artic, men her, dette er jo Syden. Her skal det ikke være kaldt og surt og snøslaps.

Vi er altså ankommet Fredensborg for flere dager siden. Vi var bare i Svendborg og hentet Solisten slik at vi kunne kombinere Solisten og ABM. Vi bor også denne gangen på Ørredsfiskeriet.

Mange dager senere.

I bilen i dag på tur heim fra dagens første sesjon på ABM-senteret, ble jeg sittende og fundere over alle de forkortinger som florerer rundt om. Vanligvis sier forkortinger noe til inside-gruppen. De skjønner hva for forkortingene betyr – hva de signaliserer. Jeg kom på noe jeg har hørt fortalt fra Markebygda om nettopp dette med at forkortinger ikke alltid melder det samme til alle. En markebygding sa til en annen:

-         «Har du hørt at pensjonistorganisasjonen våres har skrevet brev til PLO og bedt kommunen begynne å jobbe for oppretting av sykeheim/gamlelheim i Markebygda?» Tilhøreren, et politisk dyr, skvatt til:  

-         «PLO? Hvorfor i all verden til PLO?» Fortelleren sa:

-         «Ja, det er jo naturlig at man skriver til dem om det.»

I det politiske dyrets hode betydde PLO en palestinsk frigjøringsorganisasjon. Fortelleren på sin side antok at alle visste at PLO var forkorting for Pleie og omsorg – og da selvfølgelig i Skånland.

I mitt daglige virke florerer det av forkortinger. Nå er vi på ABM som for mange kan bety hva som helst, for eksempel et rakettsystem brukt av militæret i Norge. Men det er ikke innholdet i min ABM. Derfor tenker jeg å ta en gjennomgang av mine forkortinger.

IAHP. The Instututes for the Achievement of Human Potential, også kalt Doman-instituttet etter sin grunnlegger Glenn Doman. IAHP er kjent for sitt verdensomspennende engasjement for hjerneskadde barn. Deres hovedkvarter ligger i Philadelphia,  men de har avdelinger i Italia, Spania, Mexico og i to byer i Japan. I tillegg kurser de foreldre i Russland, Singapore og Australia. IAHP forholder seg til hjerneutvikling og var i sin tid revolusjonerende i sitt syn på at hjernen ikke var statisk, den var fleksibel og vokste ved bruk. En hjerneskade er at enten er de sensoriske veiene inn til hjernen skadet eller de motoriske veiene ut eller begge deler. Man kan stoppe eller forsinke hjernens utvikling, men man kan også speede opp den prosessen. Hjernen vokser ved bruk. IAHP tilrettelegger ulike program for nettopp dette med å speede opp prosessen: De tilrettelegger program for intellektuell vekst, som leseprogram, matematikk-program og allmenn kunnskap. Likså har de program for fysisk vekst og sosial vekst. Og de har et program for å tilføre hjernen oksygen. I tillegg tilbyr de  også spesielle program. Vi begynte på IAHP i 2004 ved at mamma og pappa reiste på foreldrekurs. Hvordan vi hørte om det? Ikke gjennom de kanaler vi burde ha fått informasjon fra. Vi hørte om det fra Mirijam og Emra Karagøz som i sin tur hadde hørt om det via uoffisielt nettverk. IAHP var vår første oase på en ny vei.

I 2008 flyttet vi over til FHC, Family Hope Center. Denne institusjonen har samme grunnlag som IAHP, men bredere tilbud. De bruker trykktank som oksygentilskudd i tillegg til masking og gass. De har program for integrering av reflekser både via trykk og laser. De tilbyr cranio sacral behandling samt clearing og homeopati. De har også deler av tomatis-treninga tilknyttet deres program - den delen som kalles Solisten og som er et heimetreningsprogram. Det er derfor vi dro først til Svendborg og hentet Solisten og fikk instruksjon i programmet. Så tok vi Solisten med oss hit til Fredensborg. Hver morgen når jeg våkner, har pappa satt på Solisten, og jeg våkner med øretelefoner og til tilrettelagt Mozart og gregoriansk sang. Jeg anbefaler at man googler tomatis-trening og ser hva den gir. Kanskje skal jeg ta det i en senere blogg Dette er program FHC tilbyr i tillegg til de samme tilbud som IAHP har. FHC aksepterer også ABR, noe IAHP ikke gjorde. Se senere om ABR.  FHC er også lokalisert i Philadelphia og eies og drives av Carol og Matthew Newell. De har avdelinger i Danmark, England, Irland, Spania og Mexico og driver omfattende foreldrekursing. Både IAHP og FHC er skeptiske til det de kaller arkaiske diagnoser og symptombehandling. Er skaden i hjernen, må man rette behandlinga mot årsaken – hjerneskaden. Begge institusjonene har stor kunnskap om hjernen og hjerneutvikling og kunnskap om hva som utvikler ulike deler av hjernen. De har et godt system i hvordan å lage en profil over hjernen og vise hva man bør rette støtet mot. Og hvor lenge jobber man så rettet mot sin hjerne? Hvis man gir hjernen muligheter, vokser den hele livet og danner nye neuroner og dendritter.

Begge disse to institusjonene sier som nevnt ovenfor at om årsakene ligger i hjernen, må man rette behandlinga mot hjernen. Er man for eksempel blind på grunn av en skade i hjernen, kan man rette treninga mot aktuelt område i hjernen. Hvis skaden ligger i øyet, er det en annen sak. 

Vi har faktisk opplevd dette med at blinde begynner å se. På IAHP hadde de en tradisjon som var veldig unorsk, om jeg kan si det slik. Hver sesjon var på en uke. Den første dagen ble vi evaluert på det vi hadde oppnådd i heimeprogrammet siste halvår. De to påfølgende dagene kurset deler av staben foreldrene mens resten av staben utarbeidet det nye programmet på bakgrunn av den evalueringa de hadde gjort på dag en. Foreldrekursinga pleide ha en avslutning med results, dvs de leste opp hva hver enkelt av oss hadde oppnådd siste halvår. De tok bare positive resultater. En gang leste de om en Smith. Han hadde begynt da han var 2,5 år. Han var født døv og blind, og fagfolks prognoser var at han ville forbli døv og blind hele livet. Nå hadde familien hans hørt at om skaden lå i hjernen, kunne man trene, og de ville forsøke dette. De dro først til deres generelle helsevesen. Nei, sa spesialisten, det er ikke noe hold i det. Han forblir blind og døv hele livet. Så ville han moderere seg og sa: Men dere kan jo komme tilbake and surprise me. Tilbake til results. Da denne unge Smith begynte på IAHP, var han altså blind og døv og forutsagt å forbli det hele livet. På results ble det opplyst at han nå kunne gjenkjenne folk på 6 meters avstand. Ved forrige evaluering et halvt år tidligere gjenkjente han folk på 3 meters avstand. Nå kunne han lese om bokstavene var 10 centimeter store, og han hadde begynt å oppfatte lyder. Unge Smiths mor bekreftet til oss dett. Vi spurte om hun hadde vært tilbake for å surprise de som ikke trodde på dette. Nei, hun giddet ikke. De levde sitt liv i sin boble. Hun ville ikke bruke energi på den boblen.. Et år senere traff vi denne familien igjen. Da satt unge Smith med briller og høreapparat.  Enhver kan tenke seg forskjellen på blind og døv kontra  lesende med briller og høreapparat.

Det var faktisk det samme med meg, men ikke så revolusjonerende. Jeg brukte epilepsimedisin og hadde ikke hatt anfall på mange år. Foreldrene mine ville ha sjekket om jeg trengte medisin i det hele tatt eller om jeg eventuelt kunne ha mindre dose.  De maste seg til en sjekk – som vi fikk. Dette var på den tida jeg var desperat, og mitt eneste språk utad var å være så vanskelig som mulig. Jeg kunne ikke forhindre at vi dro på EEG, men jeg kunne forhindre testen, noe jeg også gjorde ved å rive elektrodene av hodet. Jeg kan i dag godt forstå at man ga opp å ta testen der og da på elektrisk aktivitet i hjernen og  behov for medisin. Men jeg husker det ble sagt at det var farlig å fjerne medisinen. Den skulle man ta. Foreldrene mine bad om ny time til kontroll. De håpte vel at jeg da ikke skulle rive alt av hodet. Joda, vi skulle få brev om ny time. Tida gikk. Vi begynte 4. januar 20045 domantrening. 8. mars rapporterte vi til IAHP hvordan vi arbeidet, sendte rapporten og bad om å bli opptatt i deres program. Jeg kan ennå huske opplevelsen da vi en dag fikk telefon fra USA. I dag får vi ofte telefoner fra andre deler av kloden. Men da, og i tillegg fra Domaninstituttet som hadde noen tilleggsspørsmål før de ønsket oss velkommen den 9. juni. På denne tida begynte jeg å endre meg. Jeg begynte å fasilitere 24. april og brøt av meg alt gørr og alt jeg hadde å klage på fra mine 27 år – som jeg da var – og det var ikke rent lite. Mener å huske at jeg raste i en måned, men da vi i juni reiste til USA, var jeg ferdig med det, og den Magne som møtte på Domaninstituttet, var en annen enn den han var et år tidligere. Da hadde jeg etter hvert begynt å skifte fortegn og endre meg fra å være negativ, vrang, sta,  vanskelig og hatefull til å bli positiv, solsial, hjelpsom, en som alltid gjorde sitt beste. Så nå hadde jeg nok ikke revet EEG-ledningene av hodet. Men vi hadde ennå ikke fått noen time, og vi hadde hatt det for travelt med å trene og ikke tid til å stå på for den timen til EEG. Følgelig møtte jeg første gang på IAHP med m in epilepsimedisin Da dr. Green på medisinsk avdeling tok «legesjekken» spurte han om denne medisinen, hvor lenge jeg hadde brukt den, hvor ofte jeg hadde anfall og nåt siste anfall var. Da han hørte status, mente han at den medisinen skulle bort. Man bare forgiftet kroppen ved å ta inn unødvendig sådanne. På vårt spørsmål om det kunne være farlig å fjerne den, svarte han at det var nok farligere å bruke den uten påviselig grunn. Han laget en nedtrappingsplan på et halvt år og bad oss følge med ang anfall etc. 19. januar 2006 tok jeg min siste dose medisin og hadde ikke h

Vi er altså nå her i Fredensborg som første stopp. Deretter drar vi til Svendborg for appointment på Family Hope Center.

domantrener

P.s. Jeg liker etter hvert å være i danske settinger. Vi treffer mange nye intensive trenere og utvider vårt nettverk. Og så lærer vi så mye av andre familier.

Banan = null sjølkontroll

Da sitter vi igjen og venter. Denne gangen på venterommet til Family Hope i Svendborg. Vi er her for å hente Solisten og ta den med oss til Fredensborg. Der skal vi kombinere et opphold på ABM-senteret med Solisten.

Vi kom hit fredag. Turen fra Evenes gikk på skinner. Vi kom til Kastrup, fikk leiebilen og la i vei mot Fyn. Jeg satt og gledet meg til Storebelt og den lange brua. Det er noe særegent ved å suse til lands oppå vann, for den brua er ikke så høg, og deler føler jeg er slik at vi flyter i vei på vannflaten. Men magen krevde sitt før vi kom dit, så vi stoppet for å spise på samme sted som i august. Da var det godt og varmt. Vi satte oss ute, husker jeg, og bestilte – og ble overfalt av en enorm insektsverm.  Det var den gangen Anka var med, og hun mente det kom av at det lå så mye søppel slengt rundt om.  Jeg husker noen andre kom og satte seg, men de rømte uten å bestille. Men da vi kom til brua, var det mørkt og ruskevær.

Fredag kveld, etter å ha sjekket inn her på Svendborg Hotel, satte vi oss i baren og pustet ut. Jeg antar det er det man gjør i barer. Hvorfor går folk ellers der. Lørdag kjørte vi til Odense for å besøke Gitte, Lis og Peter. Hver gang vi er her, treffes vi. Enten kommer de hit til Svendborg, eller vi kjører til Odense. Lis er det man i tidligere tider ville ha kaldt en heks. Hun holder på med litt av hvert.  Mamma er en liten heks på søken etter ny kunnskap. Hun og Lis pleier stikke nesene sammen. Denne gangen fortalte Lis om en svamp de brukte, en slags sopp. Den lignet litt, men bare litt, på den soppen vi hadde i mange år. I sin tid fikk vi den av Gun på Lilleskånland, og vi ga den videre etter hvert som den kalvet, delte seg. Den skulle ligge i melk og jobbe der. Så skulle man sile av melken som nå lignet yoghurt. Jeg husker Sigbjørn og Emma Margret nektet å drikke dette. Jeg også så godt jeg kunne, men jeg tror ikke jeg ble forstått da. Uansett viste det seg i ettertid at ingen av oss slapp unna soppen, for hertingene brukte den i all stillhet i brøddeig, supper og overalt hvor de kunne lure den i. Men det visste ikke avkommet da. Denne nye soppen skal ligge i vann og danner klar væske. Nå blir det nok en ny runde med at ting havner i mat. Der havner fra før tørkede bjørkeblad, løvetann…

Faktisk har vi seks i disse to familiene så mye til felles, og da ikke bare hjerneskade, Peter, pappa og jeg leser mye, og som det pleier stå. Tida flyr mens vi snakker om felles leseropplevelser og den virkelighet disse leseropplevelsene bygger på. Jeg liker egentlig ikke uttrykket tida flyr. Det er dekkende, men velbrukt og signaliserer derfor ikke dette med at tida går fort. Når tida går fort, opplever man at man tror det er gått et kvarter, og så viser det seg at det har gått to timer. Gitte, Lis og mamma jobber med sine hekserier. Kanskje kommer disse tre fra Odense til oss til sommeren.

Det er merkelig hvordan enkelte personer og hendinger setter spor langt videre enn akkurat da ting skjedde. Da vi spiste frokost i dag – dere vet, jeg er en hund etter bananer og kunne omså spise godt av et båtlass – ja, så lå det jo bananer på frokostbuffeen. Supert, tenkte jeg og hadde strategien klar. Den er enkel og slik: jeg spiser ikke noe til frokost, henter meg først en banan, så en til, og satser på at siden jeg stakkar ikke har spist, må jeg få bananer så jeg i alle fall har litt i magen når dagen starter. Slik er min strategi, og saken er at hertingene vet det, og jeg vet at de vet – og de vet at jeg vet at de vet. Følgelig smeller det gjerne ganske raskt når jeg er på vei til banan to. Da pleier jeg å satse på at de ikke vil ha noe bråk på et offentlig sted og følgelig er mer ettergivende. Det er min strategi, og jeg vet at de vet det. Da er vi kommet derhen i prosessen at en av hertingene kan si: prøv deg ikke med samvirkelaget eller 17 mai i Boltås. Bak de to meldingene ligger det meget klare beskjeder, og for å forstå dem måman litt tilbake i tid – en av de skjellsettende hendinger.

Den første, Samvirkelaget, viser til en episode på en butikk vi handlet på da vi var små. Gotteriene var som vanlig ved kassa, og der pleide unger stå på for å få noe. De antok rimelig nok at moren, for det var oftest moren, ikke ville ha bråk her og sa – ja, du får nå, men ikke neste gang. Men neste gang skjedde det samme. Sigbjørn og jeg pleide ikke få gotterier ved kassa uansett, men så sa en av de andre ungene til Sigbjørn at han måtte skrike høyt for å få noe. Som han prøvde på. Denne historien har jeg hørt gjenfortalt fra noen av de som sto i køen. Mamma sa nei, og da Sigbjørn skrek videre at han ville ha og jeg skrek i vilden sky siden han skrek, fortelles det, forlot mamma handlevogna ved kassa og med en unge under hver arm gikk hun heim. Så når jeg i dag prøver meg og  noen sier Samvirkelaget er meldinga klar.

17 mai er en annen klar melding ut. Det var17. mai feiring i Boltås. Tradisjonen tro skulle man spise is og pølser i massevis, vel i alle fall så mye som foreldrene hadde satt som mål. En av elevene var ikke fornøyd med målet på hvor mye pølser og is han kunne spise, og han gikk høgmælt ut mot moren og krevde mer. Da sa mora: hvis du trur at æ sei ja og gir etter for maset ditt berre fordi det er mange som hører, da kjenner du ikke mor di.

Dagen etter

Ja, så gikk det som det gjerne pleier gå. Jeg forlot frokosten ikke-mett, og mens vi kjørte til Fredensborg, måtte vi ta et stopp, for jeg var sulten. Så satt jeg på en veikro og spiste havregrøt mens jeg tenkte på den bugnende bufeen på hotell Svendborg.

domantrener

Når det gjelder bananer har jeg ingen sjølkontroll, dessverre-

Det svakeste ledd må betale

Kanskje vi skulle leie hybel her på Evenes flyplass siden vi er her så titt og tett?

Vi er på tur til Danmark, ABM og FHC . Igjen sier du. Ja, slik er det når man har foreldre som vil det beste for en og vil gi livet avveksling og impulser.

Jeg liker å reise, og halve reisen er observasjoner og refleksjoner. Jeg begynner allerede når vi begynner å pakke selv om det ikke er mye variasjon i det. Som vanlig er pappa og jeg ferdig kvelden før vi reiser, mens mamma hiver i hop om morgenen. Da står hun rimelig opp før fanden får sko på beina, pakker og gjør  småting.  Jeg skal si fra den dagen jeg forstår dette med å ikke gjøre seg ferdig om kvelden, men heller stå opp ekstra tidlig. Hun påstår hun ikke har guts om kveldene. Pappa og jeg strekker oss litt ekstra om morgenen mens hun pakker og styrer. Men det skal jeg si, når vi står opp, får vi fart, for Bete- Marja-genene – dere vet dette med å være ute i GOD - tid er våkne og alerte, så pappa og jeg får ikke somle.

Vi pleier bruke Evenes Taxi. De er så presise, gjerne kommer de litt før tida, så vi bærer ut bagasjen og setter oss klar i kjelleren. Hvorfor i kjelleren? Jo, fordi vi har endret inngang. Vi går inn bak huset uten et eneste trappetrinn. Vel, det vil si, vi går ikke inn der. Ingen gjør det. Vi går trappa ned til kjelleren og ut der. En trapp er ikke å forakte som treningsmiddel. Så satt da vi og all pargaset klar i kjelleren noen minutter før avtalt tid. Da klokka var presis på slaget og ingen drosje var kommet, ante vi uråd siden de alltid er på slettet. Vi ringte, og jo, det var en misforståelse på klokkeslettet, men en sjåfør heiv seg inn i bilen og kom. Og vet dere hva, på veien i Steinjord fikk han en elg mot bilen. Han varslet kolleger som i sin tur varslet viltnemda og kom så til oss. Pappa og jeg hadde 4 elg i går og nesten-kollisjon på en kort strekning.

Altså, noe må gjøres med de elgene. Dette hadde vært noe for Hitler å sysle med. Jada, jada, jeg beklager, men jeg er litt påvirket av lydboka Grense Jakobselv  av Kjartan Fløgstad. Kunne man hatt en slags konsentrasjonsleir for elgene der man kunne ordne seg? Media har stor påvirkning. Vi har jo hørt på ublu masse lydbøker fra krigen, og farget av det som jeg er, foreslå jeg altså at man burde internere de plagsomme elgene, kanskje gå for en endelig løsning.

Men hadde jeg sånn hypotetisk hørt ublu masse lydbøker om mobbing i skolen og det å skylde på svakeste ledd – slik jeg bare har hørt LITT på media  - dere vet den saken om moren som nesten havnet på isolat fordi datteren ble mobbet og plaget på skolen – og man synes omforent om å beskytte mobberne og ta moren. Forklar meg dette noen.

Det offentlige systemet, skole, politi og barnevern med hele maktapparatet bak beskytter hverandre kan det synes som om.

En mor har skrevet en bok sitt liv med hjerneskadet barn. I boka beskriver hun hvordan sønnen ble mobbet på skolen. Hun tok flere ganger kontakt med skolens rådgiveren om det uten at noe endret seg. En gang fant hun sønnen liggende i en grøft skoleveien. Han var slått og plaget av de samme mobberne. Nå visste hun av erfaring at det ikke hjalp å snakke med skolen, så hun ringte politiet. De kom, og de kontaktet skolen og mobberne. Da sa rådgiveren til moren: Hvordan kunne du gjøre noe slikt. Tenkte du ikke hvor redde de stakkars ungene ble når politiet kom?

Herav følger: sørg alltid for å være den som mobber og plager. Det er det mest sikre og den best beskyttede status.

Er det slik at om man mobber og plager andre, får man positiv oppmerksomhet  og status som beskyttet? Hvis Ja, foreslå jeg:

1)De plagsomme elgene skal få herje fritt og være beskyttet av det offentlige mens den stakkaren som kommer i deres vei skal stå skolerett. 2) Så kan elgene få et luksusopphold, klapp på skulderen og bli strøket med hårene.

Vi sitter ved utgangen. Pargaset er et eller annet sted og vi har BARE tre stappfulle ryggsekker her.

Min liste

Det er en ære å bli granted en plass på den lista, sa jeg til mamma da hun sa at hun skulle sette på lista si over helgens aktiviteter å reparere yndlingsbuksa mi. Det er noe merkelig, dette med å komme seg inn i, eller rettere sagt, presse seg inn i en liste. Man må være insisterende og pågående, man må få fokus satt på en annen måte. Det er antagelig det som er settinga når folk på sykehus klager og presser på, når pårørende skaper bråk, når foreldre er vanskelige i skolesystemet. De vil endre på ting, sette fokus på noe. Så er det dessverre slik at om man ikke gjør det – vel så skjer det ikke noe. Eller det skjer kanskje en gang i framtida, en gang når man har tid, en gang det høver – men ikke akkurat nå. Slik tror jeg der er på alle plan. Yndlingsbuksa ville blitt liggende der på vent av et høve som ville komme en eller annen gang. Yndlingsbuksa mi representerer og setter lys på mikroplanet.

Noen burde tipse verden om at det er slik. Vent litt – verden vet det allerede. det er derfor det er så mye stå-på i saker, så mange interesseorganisasjoner, så mange pressgrupper.

Saken er altså å skaffe seg en plass på lista.

Tenk bare på Schindlers liste.

◊◊◊

Tro det eller ei, men dette ble skrevet en av de første dagene i desember. Da ser man tydelig hvor stor tid som har vært avsatt til min blogging.

Vel, vel nå må jeg tilstå at jeg i store perioder ikke har vært i bloggemodus, og de få gangene jeg har vært i skrivemodus, har jeg hatt en del offentlige brev å skrive. Jeg er pennevenn med en del slike instanser, og jeg må si at det for det aller meste er positive pennevenner. Dessuten har vi hatt et nytt ABR-program vi skulle få opp på beina, og så er det den der jula. Uansett hvor lite man gjør med det, blir det synes jeg en tidkrevende sak før man kan si julaften. Ja, så egentlig er det ikke rart at det er såpass lenge siden jeg begynte på denne bloggen.  

For tiden lytter vi på Kjartan Fløgstads Grense Jakobselv. Det jeg liker særlig ved denne boka, er ikke innholdet. Vi har nå i snart to år lyttet oss gjennom utrolig mange lydbøker omkring siste verdenskrig og da med fokus på Nordkalotten.  Jeg er ærlig talt skit lei emnet og låner knapt en fjerdedel oppmerksomhet til handlingene slik det beskrives i boka. Jeg føler bare et jada, jada, guess who eller guess what her og der. For eksempel at Jonas Lie fra krigshistorien er barnebarnet til forfatteren Jonas Lie. Forfatteren skrev om det mystiske Nord-Norge og barnebarnet herjet i det samme mystiske landet. Guess what.

Man kan hente så mye mer enn handlinger ut av en lydbok. Leserens stemme, intonasjon, utheving og trykk etc. Eller språket til forfatteren. Jeg lytter på språket og undrer meg iblant, riksmålsmenneske som jeg, er på om man virkelig kan dekke et fagemne på nynorsk. Jeg befinner meg på stadiet «nynorsk passer for lyrikk». Dette er en diskusjon jeg ikke gidder ta her i huset der én er ihuga dialektskriver og den andre skriver på et slags forkvaklet modernisert bokmål. Samnorsk heter det visst. Men altså, Kjartan Fløgstad skriver på nynorsk og er visstnok ihuga nynorsk-mann. Han fikk Nordisk råds i 1977 og delte summen til nynorsksaken. Går det virkelig an? Det er litt parallelt til det en gjest en gang sa – en gjest som hadde barn i samisk undervisninga og sto på for æ holde dette i gang å bygge opp om videre utvikling. Hun sa: Jeg lurer virkelig på hva norske foreldre gjør for å bygge opp under norskundervisninga? Det er nok litt samme sak. Joda, jeg innser at det går an. Jeg har sett det i praksis. Believe me. Det er uanede mekanismer som trer i kraft i slike språklige sammenhenger. Heller ikke tør jeg nevne det tull-arbeidet Ivar Åsen utførte med å fly rundt og berge nynorsken og samle gud vet hva, siden jeg også her sitter i et glasshus. Det vil si, noen her har også flydd rundt og gjort tull-arbeid hva angår samiske ord og uttrykk. Lediggang, lediggang…

Eller man kan henge seg opp i detaljer løsrevet fra handlingsrekka. Jeg har fra oppstart av denne boka fundert på ulike kroppslige hilsemåter, eller hilse med kroppen. Der i boka hilses med «tyskhilsen» som jeg antar er armen opp a la heil Hitler. Jeg kjenner jo den vanlige høflige ta i handa og hilse samt læstadianernes halve omfavnelse som hilsen.  Ellers kan man jo neie og bukke som hilsen men jeg må si at jeg ikke har sett det annet enn når man knikser for kongelige noe jeg synes er aparte. Skal man knikse for noen kan man knikse for eksempel for min bestemor som virkelig var verd et kniks. Så husker jeg en meget spesiell hilsemåte jeg opplevde på Domaninstituttet. Gamle Glenn Doman pleide alltid ta seg en tur ned på venterommet. Da skjedde alltid det samme. Som på kommando sto alle foreldrene på geledd foran ham med barna sine. Så var det barnet i fanget på Glenn Doman. Bilde, bilde. Så bilde av Glenn Doman med barnet på fanget og foreldrene på hver side av ham. Men en gang skjedde noe spesielt. En tamilsk far sa at han ønsket å hilse Glenn Doman slik man i hans kultur hilste en stor mann. Så la han seg flat på gulvet og bøyde seg mot Domans føtter. Så har man ulike kysse-hilsemåter, på kinn, på hand..Ellers kjenner jeg ikke til andre hilsemåter der man hilser med kroppen og ikke stemmen.

Det er masse man kan spekulere over i romjula. Jeg satt for en stund siden i en begravelse og ble fanget inn av setninga sammen vil vi overgi…. i … hender. Jeg har ikke tidligere hørt den slik jeg hørte den da. Det er virkelig en sterk setning som impliserer at man går over i en annen tilværelse. Noe å tenke på for meg som er kjettersk hva angår det man tror på her i huset om liv etter døden. Faktisk tror jeg vi tre har ulike «trosretninger» i så måte, men vi lever godt med det. Vi har et lite økumenisk fellesskap.

Jeg nevnte at jeg har pennevenner i det offentlige systemet. Jeg har rukket å få tilbakemeldinger og vet nå at vi har økonomisk fundament for neste år. Da kan vi hoppe inn i det nye året.

Der setter jeg punktum for 2015, takker for meg og ønsker overlytt et godt nytt år der jeg fortsatt blogger – om enn ikke ut i det store tomrom.

domantrener

PS ! Pappa og jeg svittet over til Erikstad og hilste på hytta. Vi liker å lode, og hva kunne være bedre enn å lode dit. Mamma liker ikke å lode. Bra. Da kan pappa og jeg lode og lytte til musikk eller bare lode. Ddet er en grei ordning. Da kommer vi heim til ferdig middag. Alternativet ville være at det tok litt tid før man får mat – og mamma drar nesten alltid den historien om --- som satte seg ved kjøkkenbordet klar straks mora begynte å lage mat – og det bare fordi jeg henger rundt ovnen og er sulten. Nei, da er det å foretrekke å komme heim til dekket bord. I dag nyttårsmiddag: Fisk i kokos med tomatmarienerte makaroniskruer og appelsinsalat.  Du tror det ikke før du har smakt det!

Nå skal jeg halle litt før rakettene antagelig smeller noen steder. I fjor stod vi på taket på Airport Hotell i Tirana og så på fyrverkeriet i sentrum.