Den siste bjørnen i Markebygda

Historien om den siste bjørnen i Markebygda har jeg puslet sammen fra tre kilder. Jeg vil etter hvert vise til dem. Jeg vet at det ikke er akademisk praksis, men det er domantrener-praksis. I Fimbul nr… er det et intervju med en anonym forteller fra Steinjord. I 1872 kom fire bjørner til bygda, en svær slagbjørn og en binne med to unger. Det er slagbjørnen som er helten i historien. Hvor det ble av binna og ungene vites ikke. Informanten forteller at området var et yndet sted for bjørn, og alle navn rundt om vitner om det: Bjørnbakken, Bjørnåsen, Bjørnsteien, Bjørneberget med flere. Utpå høsten dukket slagbjørnen opp i Steinjorda. En mann informanten kaller Stor-Peder, han skulle være meget modig, tok på seg å gjete buskapen. En ettermiddag kom bjørnen, og Stor-Peder begynte å hive stein og kjepper mot den, men da den reiste seg på to i all sin velde, klappa framlabbene sammen og frøste ut et brøl, da ble selveste Stor-Peder redd. Heldigvis hadde far hans, Jo-Andreas, hørt bjørnebrølet og kom til hjelp. Faktisk stakk bjørnen av da, men om natta var den tilbake ved gammen til Nils og Market i Holla. Sauene lå ute på marka ved gammen og bjørnen jaget sauene rundt og rundt. Nils og Market hørte trampet og brølene av den, men torde ikke gå ut. Bjørnen stakk av med Markets største sau. Så langt er kildene entydige. Senhøsten dukker denne slagbjørnen opp i Trøssemark-området. Fortellingens ramme er den samme, men innholdet varierer litt fra kilde til kilde. Informanten i Fimbul forteller at reinsamen Nils Olsa og Ryp-Jo, som da bare var 15 år, var på fjellet og på tur ned da de så en svær bjørn. De la i veg etter bjørnen med sine munnladningsgeværer. Ryp-Jo så bjørnen og sendte et skudd mot den. Nils-Olsa hørte skuddet og løp kameraten til unnsetning. De fulgte sporet etter bjørnen og så at den hadde gravd seg et hull i marken. De skjønte den var farlig nå og forlot. Dagen etter dro en flokk opp fro å se etter den. De fant sporet lett og fulgte det til en skog-grop. Nils Olsa og Henrik Jonsa, en erfaren bjørneskytter, var i følget. Disse to lurte seg en omvei og kom ned på bjørnen slik at de så på ham ovenfra. To velrettede skudd, sier informanten, og bjørnen var død. Informanten legger til at det senere nok streifet bjørn over området, men ingen slo seg til her. Neste kilde er et avisinnlegg av Rudolf Friborg. Jeg vet ikke i hvilken avis det sto eller hvilken dato og år. Rudolf Friborg viser til et annet avisinnlegg, så det finnes tydeligvis mer info, men jeg har det ikke. Rudolf Friborg sier den siste bjørnen ble felt i 1869 (informanten fra Steinjord sa 1872. Man er uenige om årstall tydeligvis). Rudolf Friborg forteller at hans bestefar Jon Henriksen kaldt Ryp-Jo og Ole Nilsen Slettbakk var på rypejakt i Kvitforsfjellene. Ryp-Jo hadde et munnladningsgevær og hadde det med seg (informanten fra Steinjord og Rudolf Friborg oppgir begge to at Ryp-Jo er den ene. Den andre er de uenige om. Informanten fra Steinjord sier begge hadde munnladningsgevær). Da det begynte å skymres litt gikk de ned gjennom Stabbursdalen. Der fikk de se en velvoksen bjørn i myrkanten. Ryp-Jo hadde bare en kule i munnladningsgeværet og spørsmålet ble om han burde skyte. Kameraten mente han skulle det, og Ryp-Jo skjøt og traff bjørnen i gallen. Rudolf Friborg skriver i innlegget at bjørnen begynte å slå vilt rundt seg før den omsider dro seg oppover fjellsida og gjemte seg i en hule. Ryp-Jo og Ole Nilsen Slettbakk dro ned til bygda og fortalte dette til en de traff. Da de dagen etter dro oppover, hadde allerede flere gått opp. En manngard, sier Rudolf Friborg. Noen med haglegevær og noen med trestokker. Jon Henriksen, Ryp-jo, og skjøt bjørnen med munnladningen. Det oppsto en del diskusjon om retten til kjøtt og skinn. Det endte med at Ryp-Jo og Ole Nilsen fikk beholde skinnet som innbrakte 30 kr. Så langt Rudolf Friborg i et avisinnlegg. Den tredje kilden er Helma Pedersen og Elise Olsen. De har fortalt på band til samisk undervisninga på Boltås/Trøssemark skoler. De forteller at Ryp-Jo og Gadja-Vulle var på tur ned fra fjellet etter å ha vært på jakt da de gikk seg på bjørnen. Ryp-Jo hadde munnladningsgeværet med. Han hadde bare en kule, og de lurte på om de skulle skyte. Gadja-Vulle sa skyt, og Ryp-Jo skjøt og traff bjørnen i gallen. Dermed skjøt de sinnet av bjørnen. Samer sier at sinnet sitter i gallen, og når gallen rant ut, rant også sinnet ut av bjørnen. Den gjorde ikke noe, sto bare der før den trekte seg oppover mot fjellet. Guttene gikk ned. Dagen etter dro en hel flokk oppover etter den. Det var litt snø, og det var lett å se sporene etter den. Den lå under en berghammer med hodet på forlabbene. Skaidde-Nihkke var med i flokken. Han var bjørneskytter. Det er uklart hvem som skjøt bjørnen, men det synes å være Skaidde-Nihkke som lurte seg opp på berget. Så langt Elise Olsen og Helma Pedersen. I siste del av fortellinga er det kun Elise Olsen og Helma Pedersen som forteller. Bjørnen var så lang som en langvogn. De fraktet bjørnen ned til bygda på kjelker. Der kokte de bjørnekjøttet, og alle spiste seg mette. Bjørnekjøtt er godt. Beina grov de ned. Så langt Elise Olsen og Helma Pedersen. Historien varierer innafor en ramme. Rammen er at det en gang var mye bjørn i området her og at man måtte ta sine forholdsregler og vite hvordan man skulle opptre. Jeg vet ikke hvem de nevnte menneskene i fortellingen er. Det får jeg prøve å finne ut etter hvert. Informanten fra Steinjorda nevner en del stedsnavn med bjørn i seg. Hvis disse navnene er i fra Steinjord-området er de i dag forsvunnet – det vil si lokaliseringa og kunnskapen om hvorfor det spesielle stedet fikk det navnet. Det bør et eller annet sted i det området finnes et nedgravd bjørneskjelett.

Å bli klumsert

Vi sitter på vår stamrestaurant her i Fredensborg. Vi kaller det kineseren. Det er en kinesisk restaurant som har skiftet eier siden vi første gang var her i 2014 (var det vel?). De har lunchbuffet hver dag og 1) Maten er god. 2) Maten er billig. Dette er vårt stamsted som vi frekventere når vi er i Fredensborg. Alle de gangene jeg har spist her, har noen fra eierfamilien spist ved det nederste bordet. Jeg tenkte ikke noe særlig på det før Lisbeth påpekte det, og jeg lurer på om det er en kinesisk skikk å spise med gjestene? Men i dag spiste ingen der. Så er det slik at den ene tanken drar den andre med seg. Mens jeg er inne på stamspisesteder: Ingen sted i Philadelphia er maten så god og det er så godt å sitte og spise som på trappa på Chestnut Hil hotel. Patioen kaller hotellet det sjøl. Men det er en trrappeutvidelse. Jeg husker en gang vi kom dit – vi bodde på hotellet og jeg datt i senga – vi hadde tross alt stått opp klokka fem heime og reist og mast først gjennom Gardermoen så gjennom Frankfurt til Philadelphia, så videre opp til Chestnut Hill. Jeg var dautrøtt, men før jeg datt i senga, rakk jeg en bønn (noen kaller det en ordre): ikke gå på trappa og spis uten meg. Hertingene er hyggelige, så de ventet til jeg neste dag klarte lee på meg. Da gikk vi på trappa. Har dere forreste lagt merke til at det er mer enn ingrediensene i maten som gjør smaken? Det betyr noe HVOR man spiser og faktisk HVA man har maten på. Jeg la ikke merke til det før Anka en gang sa om en kopp: kaffen blir ikke god i den. Deretter begynte jeg å følge med, og ja: mat og smak er mer enn ingredienser. Men tilbake til tråden: Sengevarmen klumser meg.Dette med å være paralysert i senga, ikke å klare å røre på seg, det minner meg om det emnet jeg for tiden skriver om: Rovdyr i Markebygda. I det emnet har jeg lært at enkelte rovdyr paralyserer folk så man ikke klarer røre på seg. Men klarer man røre på den minste muskel, er tilstanden brutt. I Qvigstads ordliste fra Vesterålen og Kaldfjorden kalles det at bjørnen klumser folk. Klumse er et godt ord man burde bruke i stedet for paralysere. Linda Eide har i sitt språksjov virkelig et poeng når hun sier: kan vi please få tilbake de gamle ordene? Jeg er halvveis i oppholdet på Scandinavian Center of Neuromovement. Kanskje burde jeg si litt om dette programmet, Anat Baniel Method, ABM, men jeg overlater den jobben til min venn Simen på Sandane. Hans far har tatt ABM-utdanning og er Norges første ABM-terapeut. Simen er min bror i ånden. Jjeg tenker på ham som den lille luringen på Sandane. Årsaken til det er at da den luringen begynte å gå, ba han om sponsorer for hver meter han gikk på en uke (tror jeg det var). Det motsatte av den lille luringen fra Sandane er den store naive tosken i Skånland. Jeg tippet nemlig at han ville gå for maks 500 kroner på en uke, så jeg meldte meg på som sponsor. Og selvsagt: den uka gikk Simen som Jerusalems skomaker, evig og hvileløst. Og min andel ble mellom 2 -3000 kroner. Det er derfor jeg tenker på ham som den lille luringen. Det han fikk inn på dette, gikk til et barnehjem i Manilla. Forresten, da Sigbjørn og Sigrid giftet seg i 2014, skrev Simen DEN nydelige bryllupssangen til dem. Han skriver lyrikk og setter musikk til – min bror og venn Simen. Denne gangen bor vi i Peders Minde – som jeg nok har nevnt – på landbygda her, og det forundrer meg at et lite land som Danmark har så mye landsbygd. Svære vidder. Men bostedet er det eneste som er forskjellig. Ellers gjør vi det samme: Drar to ganger om dag på senteret, handler på Super-Brugsen, spiser noen dager hos kineseren og drar på det lille særbakeriet som baker glutenfritt og biodynamisk. Pluss antagelig sukkerløst tror jeg. Og selvfølgelig, sist men viktig, viktig: Innom Camilla Holm på fru Holms lopperi. Hun sier jeg er æresgjest der. Og så glemte jeg at vi en dag kjører til Øresund, følger den til den går over i Kattegat, stanser i Gilleleje, Sjællands nordligste punkt, og spiser og tar snarveien ned til Fredensborg. Det høres innmari langt ut, men er som en harstadtur å regne.

Fra det ene til det andre, skal en...

Fra det ene til det andre skal en fattig stakkar vandre, sa en eller annen. Og rett hadde han i diverse betydninger. Vi er ankommet det stedet hvor vi skal bli i tolv-fjorten dager, Peders Minde i Fredensborg. Ørredfiskeriet hadde ikke hus E ledig. Derfor er vi her: Fra den ene skogen til den andre, skal en byglad person vandre. Vi reiste altså i går til Danmark, og reisen er som en annen person jeg ikke vet hvem er, har sagt: En prosess! Ikke et mål. Dette stemmer for pappa og meg. Ikke for mamma som skulle ønske hun kunne reise som en e-post, et tastetrykk, og så er en framme. Men ikke skjønner jeg hva slags opplevelse det kan være å rase gjennom cyberspace i sekunder før man kommer til målet. Pappa og jeg derimot, som liker den langsomme reisen – om da flyreise kan kalles langsomt, men alt er relativt og må ses i sammenligning med noe annet. Denne gangen har jeg ikke observert noe spesielt på reisen før vi kom til Kastrup. Joda, forresten, jeg kjempet meg til vindusplass hele veien. Det er første gangen. Ellers har jeg sittet som en hamburger klemt mellom hertingene. Nå var det ikke så mye å se fra Evenes om man da ikke skal kalle det å få betrakte tåke fra orkesterplass for noe. Likeså å betrakte regndråpene på tur ned til Gardermoen og på tur opp fra Gardermoen mot Kastrup. På Gardermoen ble gruppen fulltallig for da vi kom til utgangen til Kastrup var Lisbeth der. Så vi var fire som entret flyet. Som nevnt, jeg bøflet meg til vindusplass og håpte jeg skulle få full uttelling når vi landet. Saken var nemlig at en gang vi kom for landing der, svingte kapteinen elegant lavt over Øresund (syntes jeg) så den ene vingen nesten sopte i vannet. Men da hadde jeg dessverre midt-plass. Fanden som jeg ble lurt. Denne gangen var det ingen manøver over Øresund. Til gjengjeld ble det vel litt underholdning da assistansen kom. Jeg har assistanse på flyplasser. En mann som snakket dansk slik jeg vil tippe mine tippoldeforeldre snakket norsk. Hvis jeg får være litt frekk…..så virket det ikke som om han syntes det var topp å dra på oss. Vi startet med rullestol fram til flyplassbilen og nivået av action økte der. Assistansen lurte på om HAN kunne sitte her (for det var dit den samme HAN headet). Men assistenten, jeg kaller ham heretter han, syntes ikke at HAN kunne sitte der. Så HAN sleit seg i vei, brøt seg fram til rullestolen og antok HAN kunne sitte der da. Han mente da at HAN kunne forbli i rullestolen og at noen sprang ved siden av flyplassbilen med HAN i rullestolen. Ting ble enda mer spennende da en kvinne kom ilende til for å hjelpe. Jeg skjønner egentlig ikke hennes plan, men hun også hadde sterke meninger om hva HAN skulle gjøre og hvor HAN skulle sitte. Til slutt brøt hertingene inn og lempet Magne over i et sete i flyplassbilen og av sted bar det med oss. Da hadde først hun som kom til sagt at hun hadde jobbet 20 år i offentlig omsorg så hun visste hvordan HAN skulle ha det. Assistenten prøvde hele tida å bli kvitt oss siden han stadig spurte hvor langt han skulle følge oss. Når han hørte at vi skulle til shuttle-bussen til Hertz, konkluderte han med at han ikke visste hvor det var. Pappa sa at han visste, så assistenten kunne følge på. Det måtte han egentlig, for han ville ha tilbake den rullestolen jeg nå satt i. Og den skulle jeg bruke til shuttle-bussen. Vi og shuttle-bussen kom samtidig til busstoppen, og det ble hastverk med å lempe inn bagasjen pluss oss fire. Gjetter noen på at assistenten hjalp oss? De som sier ja, tar feil. Gjetter noen på om han hadde tid til å vente til jeg var helt ute av rullestolen? De som sier ja tar feil. Han reiv til seg rullestolen i det øyeblikk jeg reiste meg. Men vi kom oss nå om bord og av på Hertz. By the way, bussjåføren spurte hvor vi skulle, og pappa sa Hørtz slik vi har lært det i Skånland. Hørts? sa bussjåføren. Han hadde aldri hørt noen uttale det slik. Han sa hertz nesten som vi sa det før vi lærte at det hette hørtz. Så stompet vi oss i bilen og la i veg mot Fredensborg. Første stopp hos «kineseren» for å spise middag. Så på Super-Bruksen for å handle siden vi kommer til et tomt kjøkken. domantrener

Dette med sin plass i livet

To ting i livet er grunnleggende: luktesansen og matlysten. Jeg vet jeg pleier spøker med hertingen (heter det slik dokker som har lært norsk på skolen?), men stort sett er det spøk. Jeg setter jo pris på hertingene, enormt stor pris og vet at sånne hertinger skal man lete lenge etter. For eksempel er de noen luringer om jeg kan si det slik. En annen måte å si det på er at de har en del ideer om livet i praksis også på grunnplanet. Ett av dem er årsaken til at jeg nå blogger. De aller fleste morgener siver det god matlukt inn til senga mi. Og jeg må tilstå at jeg får en kamp mellom magen og sengevarmen. I slike stunder forstår jeg godt men favoritt-litterærfigur Jieppe på Bjerget som fikk en kamp mellom magen og ryggen. Jieppe likte alkohol. Hans kone likte ikke at Jieppe likte alkohol og drakk opp familiens penger, så hun dengte ham hver gang det skjedde. Stakkars Jieppe kom i et dilemma mellom magen og ryggen. Magen ville ha det Jacob skomaker serverte i ølbulen sin, ryggen ville det ikke. Den husket Nilles ris. Ofte når jeg våkner om morgenen (vel, det er en overdrivelse at jeg våkner, jeg blir vekket og må våkne) lukter det et eller annet godt. Da slår kampen til mellom magen og sengevarmen. Det er egentlig av null betydning hvem av dem som vinner, for over dem står sjefen over sjefen, diktatoren, og insisterer på at det er morgen. Resultatet er at magen vinner kampen. Jeg forlater senga. Noe skal man ha å forundre seg over, pleide min oldemor visstnok å si og om forundringa gikk ut over det man burde gjøre, sa hun: Gangeløs må ett gjøre. Jeg liker å forundre meg over noe, og hvis dagen tilbringes totalt her i huset, må det selvsagt være noe her man kan forundre seg over. Denne gangen er det dette med å fylle sin plass. De fleste ganger går jeg mens vi spiser og sjekker i kjøleskapet og rundt omkring om de lovpriste hertingene har gjemt unna noe godt de mener ikke skal ta plassen til det sunne – det de definerer som sunt. Noen ganger går jeg bomtur noen ganger ikke, sånn er det bare. I dag ble jeg stående foran det velfylte kjøleskapet og betrakte det som var der. For en stund siden kjøpte vi nytt kjøleskap, et stort et. Det gamle fungerte for så vidt, men lagerplassen var liten. For eksempel var hyllene i døra blitt borte. Det kjøleskapet har vi hatt så lenge jeg kan huske. Jeg husker forresten hvor sjokkert jeg ble da det ble snakk om nytt kjøleskap siden den vi hadde fungerte. Jeg tenkte med meg sjøl at det nok bare ble med snakket et hus hvor man ikke kjøper noe nytt. Jeg la meg ikke opp i den saken siden det ikke er jeg som skal stable og få plass til ting. Men bare et halvt år etter at saken kom på banen, ble kjøleskap kjøpt. Og det er dette kjøleskapet jeg ble stående foran og filosofere i morges. Da det først kom i huset, var det kjempegod plass i det. Men i dag – det jeg så var et stappfullt skap, akkurat slik det gamle hadde vært: Stappfullt. Merkelig hvordan ting fylles opp og tar den plassen man gir det. Er det slik i livet også? Dette med å ta stor plass, mener jeg, er det, med folk som med kjøleskapet vårt at de fyller den plassen de har til rådighet? Eller for noen den plassen man gir dem? Noen tar stor plass fordi de ønsker å ta stor plass og tilstreber seg det. Det blir en kunstig og tungvint stor plass-taking. Andre tar stor plass ved den måten de fungerer på. For eksempel ved å surke og furte. Så har vi mennesker som Áilohaš (så dokumentar om ham nettopp). Han er karismatisk og skulle slik ta stor plass, men han tar ikke plassen fra andre. Han gir tvert om plass. Jeg velger å bruke persens om ham for han lever som personlighet. Man kan nesten ikke ta opp emnet om å ta stor plass uten å komme inn på ham som trengte stor plass – Lebensraum. Nå vet man jo hvordan det gikk med ham og hans livsrom. Nå skal man ikke blåse av magen. Nyere forsking viser at magen er mer sentral og har en viktigere posisjon enn man tidligere har trodd. Man har nesten som en hjerne i magen. Av utseende er de to hjernene visstnok forskjellige. Tarmhjernen kan kommunisere med hodehjernen via hormoner, nervesignaler og neurostransmittere sier en forskning. Så dermed vet man at det går en jevnlig strøm og konversasjon mellom tarmene og hodet. Sikkert passerer den strømmen også hjertet, og da er gammel kunnskap om veien til mannens hjerte ikke så avleggs. En annen sak, en litt nifs sak, er at man i dag mener at tarmbakterier påvirker humøret. Faktisk så jeg en film omkring det på Arena filmklubb i Harstad for en del år siden. Da var det om melkeprodukter og hva det kunne forårsake av trøbbel dersom tarmene og systemet for øvrig ikke klarte å ta seg av melk. domantrener PS. Bloggen har ligget en stund, over en uke, og jeg har vurdert å la den ligge. Men så hørte jeg en telefonsamtale her i huset om å ha plass – og vel, da tenkte jeg at dette med å ta sin plass, fylle sin plass eller ta mer enn sin plass av livet-

Bjørnen, ulven - og vi

Da begynner jeg med emnet rovdyr i Markebygda. Triggeren denne gangen er Just Qvigstads lappiske ordbok fra Kaldfjorden og Vesterålen. Der dukker det opp mange ord på bjørn og også dette med at man ikke kunne kalle bjørnen ved navn. Derfor finnes det mange ord på bjørn i ordlista - ærverdige og respektfulle begrep som áddjá, meahcceáddjá eller meahcceájjá (mæcce | mæc'ce, g. mēcce. mæc'ceaj'ja, den skulde ikke kaldes bǽrn). (mæc'c-ajja godda vel gat'tijæj'je). I ordlista finner jeg også at ulven kan legge søvn på gjeteren slik at gjeteren ikke ble i stand til å ivareta flokken sin. čerpmá, čirmmis, čirpmá, návdi, sluggi, šluggi, varga čĭr'mą, g. čĭrmą, ulv: čir'ma bijja nakkaraid ol'mu allijen (ol'mujen) (lægger sŏvn paa gjæteren). Bjørn kan paralysere hunder glum'set, klumse; bærn glum'ses(k) bennag; i bæsak ciellat, jus bærn voai'na bennag ow'dal. Jus bēn voai'na bērn ow'dal, de bēn ciella dâlle. Hos oss finner jeg at ulven tar stemmen fra gjeteren slik at gjeteren ikke får ropt om hjelp. Ruomas sánehuhttá olbmuid . Dog hadde man kunnskap om hvordan å forhindre dette. Hvis man først blåste opp i kofteermet sitt og så skreik til ulven, klarte ulven ikke ta stemmen til gjeteren. Man ble ikke stemmeløs for evig. Det kunne ta opp til ett døgn før man fikk stemmen tilbake. Også i dette arbeidet støtter jeg meg til de opptaka jeg har fått tilgang til. Pluss i dette tilfellet også til et arbeid gjort av samiskundervisninga i Boltås/Trøssemark skoler. De hadde rovdyr som prosjekt på den tida da den verste rovdyrdebatten raste sentralt i 2002. Det ble laget et samisk-språklig hefte med sammendrag på norsk. Várdobaiki med Mats Olsen sto for lay-out. Dette heftet er ikke for salg. Jeg tror det ble laget kun til lærer og elever. I ett av opptakene finner jeg at man i Salangen også kunne bruke uærbødige navn som Boaresgáma eller Stuorgáma på bjørnen. Men det likte naturlig nok bjørnen ikke og ble sint. Skulle man snakke pent om bjørnen kalte man den Āddjá. Stedsnavn som Āddjavuovdi og Āddjáčeahkki i Salangen kommer fra bjørnen. Noe må ha skjedd som gjør at disse stedene har navn etter bjørn. Dessverre vet jeg ikke hva. . Stedsnavn med villdyr i seg har vi her i Planterhaugen også. Og det ganske sentralt. Selv om det i dag ikke er mange, om noen, som husker tida da ulv og bjørn ferdes her, har de satt spor etter seg i form av navn. Biennaviessu ligger ganske så sentralt i bygda og man passere den ofte. Der skal det ha vært et gammelt bjørnehi. I dag er det elgen som er det store samtaleemnet, men så vidt jeg vet er det ingen navn i bygda knyttet til elg. Dette til tross for at elgen spaserer rundt husene etter eget forgodtbefinnende og etter eventuelle bærbusker. Mange stedsnavn rundt om i Markebygda her – skal lage en liste til slutt i dokumentet -forteller at selv om ulv og bjørn ikke vandrer rundt blant oss her i bygda i dag, har de vært meget tilstedeværende og påvirket forholdene. Rundt disse to dyra har det også utkrystallisert seg talemåter. I en tid hvor både bjørn og ulv huserte i et område med husdyr og mennesker utviklet man en del forholdsregler. Grindgang var et av dem. Man satte opp grinder, ganske vide, og der måtte husdyra oppholde seg. Når husdyra hadde beitet det ned i grinda og gjødslet det godt, flyttet man grindene. Dette kaltes å grindgå, riŋŋaid váccehit. I tillegg til at man beskyttet husdyra mot særlig ulv, fikk man dyrket opp store områder slik. Mange stedsnavn viser til dette. Liker over bakken her jeg sitter, dyrket Ereg Ommot opp store områder ved grindgang. Man satte faktisk i de verste tider også vakt ved grindene om natta. Da hadde man ild til hjelp. Man laget seg flere beassespáiddar, neverfakler. En slik fakkel er en stav med tørr never surra godt om den ene enden. Dersom ulven angrep, stakk man fakler i varmen og kastet den ene mot ulveflokken mens man med den andre beskyttet seg sjøl. På de årstidene der husdyra var i grindene hele natten, melket man også der inne. Man tok ikke unødige sjanser. Å gjete buskapen var en annen måte å forholde seg på til rovdyra. Gjeting var stort sett arbeidet til barn og ungdom. Det var faktisk et yrke i datida. I materialet finner jeg også at man reiste bort for å gjete. En informant forteller at hun var på tur heim fra gjeterjobb i Vesterålen. Hun reiste med Dampen. På båten var også Dundor-Heika som hadde vært i Vesterålen på bjørnejakt. På båten skjedde det noe. Dette er en begivenhetsrik historie nettopp siden den knyttet til Dundor-Heikka, men jeg kommer ikke inn på den her. Det er mange fortellinger om bjørnejakt i Vesterålen, men jeg går ikke inn på det heller. Ulven var i den tida både tallrik og nærsøkende. Ulven er jo flokkdyr og har den makt det ligger i ferdes i flokk. Noe som illustrerer hvor nærsøkende og pågående en ulveflokk kunne være, er de forholdsregler folk tok i gammene sine. Om kveldene og nettene søkte ulveflokken gjerne mot gammene, og barn hadde klar beskjed om ikke å gå ut, ikke en gang åpne gammedøra, forteller en informant bosatt i Trøssemark. Enkelte gammedører var ikke helt tette nede mot šielbmá, dørstokken. Vargene søkte da å klore seg fram under døra. De luktet sikkert mat. Datidas dørhengsler var slik at man kunne løfte gammedøra rett opp og av. Informanten husker at mange pleide slå en spiker i dørramma og binde døra ned mot hengslene slik at den ikke lot seg løfte av. En annen informant husker at man pleide ta piggtråd inn i gammen og legge mot glipa mellom škielbmá og døra samt i lohpu. En gang hadde nemlig en ulveflokk fått trykket inn gammedøra. Man måtte gardere seg på alle vis. En tredje informant fortalte at de i deres familie alltid tok øksa med inn i gammen og la den ved døra klar til å hugge i varglabbene dersom vargen skulle prøve å klore seg fram under døra. Jeg går nå over til å prøve å få ned spesielle historier og også tar jeg imot tips.

Ikke ligget på skrivelatsiden

Jeg vet jeg ikke har blogget på lenge. Men jeg har ikke ligget på skrive-latsiden likevel. Jeg er blitt helt opphengt i det arbeidet jeg holder på med: Ditt og datt fra Markebygda, eller kanskje jeg skal si Hørt og uhørt fra Markebygda. Det er et uventet stort arbeid, stort i betydningen av at det krever en del. Jeg har fått lov til å bruke mammas rikholdige opptak som hun har gjort fra 1987 og jeg vet ikke hvor lenge. Det er enkelt å bruke – det vil si det er enkelt finne fram i det, for lille Emma Margret har sittet og lyttet gjennom de nesten hundre kassettband og har systematisert dem i world-tabeller. En kolonne for emnet, en for bandnummer, en for informant osv. Følgelig kan jeg søke i dette arbeidet og se at i band x forteller informant 19 om krigen, i band y forteller informant 38 etc. Stoffet er der, men likevel er. det tidkrevende Jeg begynte med emnet Jonnerovvi, den brua som forbinder Skånland og Evenes like rett nedafor her. Rundt der har det skjedd masse. Da det emnet var ferdig – det ble faktisk 6-7 sider, var jeg tilbake til start. Hva skulle jeg starte på? Hvilket emne? Så dro vi en dag til Trondarnes historiske senter for å høre på Frode Bygdnes’ foredrag om Finnmarksleiren i Harstad. Mens jeg hørte på ham bestemte jeg meg for neste emne: Krigen slik den ble opplevd i Markebygda. Siden har jeg puslet med det. Puslet og puslet – det er slik at når jeg først har begynt med noe, lager jeg et rotterace for å få det ferdig, og la meg bare si: Jeg har jaget så på emnet krigen i Markebygda at det ensten er blitt krig her, jeg er blitt delvis uvenner med sekretariatet som skal hjelpe til med research og diverse annet. I mammas band har informantene fått nummer, og selvsagt kunne jeg bare bruke det slik, men det er hyggelig synes jeg å kunne fortelle hvem informanten er. For eksempel – hvem er det som forteller om tyskerne på skole-salen på Boltås skole. De fleste av informantene er døde, og jeg må via facebook spørre deres barn om jeg kan bruke foreldrenes navn. Det tar tid. Så vil gjerne barna at jeg sender over akkurat den biten der deres foreldre er sitert. Det gjør jeg selvsagt. Alt i alt tar dette tid, og krever mye – mest av sekretariatet kanskje som skal facilitere også i aktiviteten på facebook, pluss lete fram stoff. Det er derfor jeg nå skriver en vanlig blogg og ikke jobber med Markebygda. Et kompromiss, for sekretariatet er opptrekt og jeg er skrivesugen - og jeg tør ikke ymte frampå om å fortsette på Markebygdhistorien i dag. Dessuten har jeg et helv kjør, og da er det vanskeligere å facilitere for eksempel på facebook. I morgen er det riding og basseng, og så får vi se hva en ny uke vil føre med seg. domantrener

Krigen i Markebygda

Tilfeldigheter er ikke tilfeldigheter. Ting skjer som om noen har lagt en plan. Jeg er som nevnt ferdig med emnet Jonnerovvi og lurte på hva jeg nå skulle grave i. Hadde ingen plan da vi torsdag dro til Harstad for å høre på Frode Bygdnes’ foredrag om Finnmarksleiren. Mens jeg lyttet til det foredraget om vår nære og for meg ukjente historie, visste jeg hva neste emne måtte bli: Ditt og datt fra krigen i Markebygda. Foredraget hadde en klar linje til krigen, og det ble blant annet nevnt av noen av brakkene i Finnmarksleiren var tyske brakker, og disse var ikke overlevert i prikkfri stand, heller tvert om. Assosiasjoner fulgte. Tyskere - ikke i bra stand – og vi hadde nettopp reist med hurtigruta til Trondheim. Da husket jeg historien om ho fra Skånland som en sommer var guide på hurtigruta. På en av turene var det med en gruppe tyskere som visste å fremme sine krav og forventninger. På et lite sted langs Finnmarkskysten klagde de over at det her ikke var noe å se. Guiden er kjent for å være munnrapp og kontant – to the point – så hun sa: Nei, det som var brente tyskerne under krigen. Hun ble klaget inn til hurtigruteselskapet, men det førte selvsagt ikke fram. Hun kom jo med historiske fakta. Som jeg har nevnt tidligere trenger jeg innspill. Denne gang om artige hendinger under krigen, ting man i dag flirer godt av, De kjappe replikker, de gode historier,