No stunder det til

Mye har jeg hørt der jeg har sittet og vært ráigebeallji om plasser i Markebygda. Ráigebeallji  har mange fordeler jeg ikke her skal komme inn på. Og likevel er det nifst hvor lite jeg veit og følgelig på grunn av vankunne havner i ubehagelige situasjoner.

Vankunne fikk jeg i dag bokstavelig talt synliggjort. Jeg foreslo en ATV-tur, og da en av hertingene foreslo at vi skulle dra fra Nipen mot Melkevannet, da sa denne vankundige typen her seg enig. Kjøretillatelse ble innhentet.

Nipen er ikke noe fremmed område for meg. Hvem stammer ikke etter den Nupucken  som slo seg ned der, og hvem har ikke lest Trondenes bygdebok, fulgt med på facebook og sittet på lyttebenken? Altså var jeg vel forberedt da vi la i vei dit, mye mer forberedt enn da vi tre feiret jul og nyttår i Albania uten å kjenne en sjel eller kunne et ord av det de innfødte kalte deres språk. Så alt var klart for Nipen. Jeg mener, jeg kunne tross alt, når jeg la godviljen til antar jeg, forstå dem. Så stor forskjell er det ikke på nipinger og planterhauginger selv om de luringene i Nipen hevder i ulike fora deres særegenhet.  Dette er noe vi i Planterhaug burde blitt mye flinkere på.

Vi la i vei, pappa og jeg i ATV’en og mamma i bilen. Allerede da vi parkerte på parkeringsplassen der begynte en snikende, spunky følelse å komme.

Ting begynte å gå galt allerede der. Mamma hadde glemt å hive jakke og sko i bilen, men pappa mente optimistisk at t-skjorte og sandaler gikk bra.  Rimelig fort gikk ting fra galt til verre. Vi svingte feil om en fjøsnov og holdt på å bli humus. Men fort var vi på sporet igjen, og med en ukelig pågangsvilje bare pappa har, brøytet vi oss oppover en bakke gjennom lang-voksende et eller annet. Et lite barn ville nok føle det var i en urskog der man måtte se rett opp for å se noe.  Det skal mer til enn sandaler og en feilkjøring for å stoppe pappa. (Høymuler er som dere vet noen sta jævler og treffsikre. De likte nok ikke at vi brøytet oss inn i deres domene.) Da den første giganthøymula sopte meg over kjeften oppover bakken – økte den  nifse følelsen, og jeg bannet for meg sjøl for at jeg hadde vært så dum å gå med på dette, og enda verre at det var jeg som hadde foreslått å dra ut med ATV’en. Oppi alt dette var jeg glad til at jeg ikke klarte å se attover og se hvordan det gikk med ho som kom slitandes gjennom høymula i sandaler og med to staver. Da den fjerde forvokste høymula smelte meg over trynet på den delen som var synlig under hjelmen, lovte jeg å bli asfaltboy heretter.

Mens jeg er innom planteriket, oppe på bakken vokste det rødkløver, og da ho i sandaler endelig nådde igjen oss som pauset der oppe, ble det sukket over at man burde plukke litt. Heldigvis ble det ikke noe av det, for pappa insisterte på at mamma kunne kjøre videre. Da ble jeg redd for alvor. Det er liksom pappa som er ATV-sjåføren min.

Landskapet hallet nedover, nå en annen slags vegetasjon langs sidene. Jeg hadde hørt om en bru vi skulle over, en bru informanten vår trodde muligens kunne holde. Muligens. Endelig slo flaksen. Like før vi nådde denne brua, traff vi to nipinger som reddet oss fra katastrofe. Jeg fikk nå bekreftet det jeg ante: jeg kunne forstå dem. Først fikk vi en lang utredning om hvem som hadde bodd der det nå bare så ut som tett skog. Ikke rart at Tornerose grodde inne i løpet av hundre år. Jeg antar Tornerose bodde i et land der vegetasjonen var mer sterkvokst enn her. Hun bodde i et slott, og noe slikt har vi ikke i Nord-Norge. Jeg ser bort far luftslott. Det har vi mange av. Den samiske barnehagen ble på planleggingsstadiet kalt et luftslott av en byråkrat. da barnehagen var ferdig, tok han ikke i mot invitasjonen om å komme og se på luftskottet. Vi fikk også høre om dem som bebodde området, dem man ikke ser. Ikke gjorde DET meg redd. Jeg er tross alt vokst opp sammen med den gjengen. jeg var mer nervøs for ferden videre, jeg som mamma, som også er vokst opp sammen med dem man ikke ser.

Heldigvis slo  våre to ofelaš  følge til brua som var en stein lagt over en bekk. Jeg har ikke nerver til å beskrive et par forsiktige forsøk på å krysse over, før vi enstemmig snudde og tok omvendt dacapo tilbake til parkeringsplassen: rødkløver, høymuler, fjøsnov – og der var vi tilbake i sivilisasjonen. Noen og enhver kan tenke seg festligheten om ATV-en sklei ned i bekken.

Vi hadde selvsagt rustet oss ut for en god matpause. Mamma foreslo vi kunne ta den ved Nipvatnet som syntes mer lett-tilkommelig. Men jeg hadde fått nok av nye eventyr og prøving og feiling, så jeg foreslo at vi tok picnicen ved Jonnerovvi, brua like  nedenfor her som forbinder Skånland og Evenes. Slik ble det. Det er dette med at kjente onder er bedre enn fremmede sådanne. de er så hjemlige, de der som bor rundt Jonnerovvi. Enda en omvendt dacapo – motsatt retning. Pappa og jeg i ATV-en, mamma i bilen.

Da vi var samlet på Jonenrovvei hadde jeg ikke lyst til å spise der. Ikke på grunn av alt som befinner rundt av eahpadusak, rášes eanan, gárjjelak  og desslike, men fordi jeg ville heim. Følgelig skiftet sjåførene igjen, og mamma og jeg ATVet heim gjennom nydelig bjørkeskog, flotte oretrær, noen grantrær, litt mjødurt, en bekk, noen grøfter og rett heim og bak huset. Der lempet vi av utstyret og hadde en trivelig picnic ved bålplassen.

Faktisk har jeg sjelden syntes det var så godt å spise der som da.

domantrener

PS ! Jada, jada, da er den avslørt, den hemmeligheten jeg har voktet på i alle år.  Jeg er en heimføding.

PSS! Tida har gått, og i morgen starter jubileet mitt – og runbdt meg står min familie på hau.

PSSS! Og så hyggelig å våkne til Sigurds reportasje i HT i dag.

Rapport fra Ørredfiskeriet

RAPPORT FRA ØRREDFISKERIET

Dag 1 – 07.08.17

I dag har vi hatt en dag da mye gikk skeis. Jeg hadde ikke spist frokost, og derfor ville pappa at jeg skulle ha med mat til senteret fordi vi hadde en pause på bare 1,5 timer før neste sesjon. Anka tok med den gamle grøten til senteret i stedet for å lage ny. Så oppdaget vi at grøten var blitt sur, og pappa ble sur for han mente det skulle være ny grøt. Kommunikasjonsproblemer.  Heldigvis heiv han oss inn i bilen og kjørte i full fart til Ørredfiskeriet hvor jeg rakk å spise brødskiver med syltetøy før vi hastet tilbake. Det vil si, først hadde jeg et lite uhell. Mark Davis, den nye practitioneren, hadde sagt at jeg kanskje var litt ustø siden han bare hadde arbeidet med den ene siden av kroppen min. Det stemte,  før jeg falt jeg i søla utenfor hus E og måtte skynde meg inn for å skifte bukse og skjorte. Men vi rakk fram til neste time likevel takket være pappas eminente kjøreegenskaper. Da var jeg god og mett og sovnet sporenstreks på benken hos Mark Davis.

Pappa hadde foreslått en tur til Hillerød siden vi var tidlig ferdig den dagen, men jeg følte at jeg ikke hadde fått sovet nok og ville tilbake til Ørredfiskeriet. Etter et par timers søvn sto jeg opp til en liflig lukt. Det var Anka som hadde stekt kalvekoteletter og kalvelever. Der reddet hun dagen.

Dag 2

Nå har jeg hatt en ny dag på senteret med den nye mannen – en hyggelig amerikaner fra Arizona. På senteret traff vi også en dame fra Bergen som sa hun kjente bøkene mine fordi hun hadde lest i dem når hun var på senteret. Pappa fortalte at hun får en barnebok til den lille sønnen og dokumentaren, for hun hadde ikke sett den siden hun bor i Malawi i Afrika. Likevel er de ofte på Instituttet til Johannes, fortalte hun. I dag hadde vi en lang pause, og pappa higet etter å komme til Hillerød, for der har de en gjenbruksbutikk som har en masse brukte bøker. Det er slike han liker. Det er som å slippe et barn inn i en godtebutikk.

Ja, da er vi i vanlig gjenge. Pappa hadde glemt å kjøpe bananer. På Brugsen måtte jeg og Anka vente i bilen, for da han rimiin ramiin skulle finne parkeringskortet var det borte. Han sa han hadde lagt det i lomma på bildøra, men nå var det borte. Ganske utrolig hva den mannen klarer å miste. Jeg husker jo den gangen han presterte å miste rullestolen min. Stikk den. Men stolen fant vi heldigvis igjen. Det blir vel verre med parkeringskortet., men pappa sa at vi selvsagt kan få et nytt når vi kommer hjem. Imens må vi klare oss uten den uka vi har igjen her i Danmark.

Dag 3

Jeg har hatt siste time med den hyggelige Mike Davis fra Arizona. Anka sier hun ser store forandringer – rettere knær, og føttene er rettet ut så jeg nesten trør ned med hele foten. Hun sier også at ryggen og hodet er rettere. En fantastisk mann, Jeg håper å få flere timer i november/desember om han kommer tilbake da. Nå gjenstår Robson og O’Neill. Håper de vil gi meg et løft fremover de også.

Så var vi innom Lopperiet. Camilla Holm var overstrømmende som vanlig. Hun hadde også en banan på lur til meg og kaffe til de andre. Så lokket hun meg ut på glattisen – vi inngikk et veddemål. Jeg skulle klare å si ”ja” neste gang - og hun skulle gå ned 8 kg. Den som taper må ut med kr. 100 i hard dansk valuta. Jeg skal virkelig legge meg i selen for jeg liker ikke å tape.

Dag 4

Ja, da er enda en dag rullet hen og enda en kveld plages vi med TV-sport, men jeg unner jo pappa å se på fri-idrett som han selv drev med i sin ungdom.

For øvrig har han funnet igjen et par ting han hadde somlet bort, deriblant parkeringskortet som faktisk lå der han hadde lagt det. Baikestallu rules også i Danmark.

Anka ble en skikkelig ivrig fisker i dag. hun fanget to små fisker som vi….

Dag 5

Denne dagen har vært en hals over hode dag. Vi hadde lang pause mellom sesjonene i dag, faktisk mer enn 5 timer., og pappa ville selvsagt raide til sin yndlingsplass – den økologiske landsbyen langt ute i hutti heita et sted på Nord-Sjælland.. Vi nådde det, og denne gangen var både butikken og kafeen åpne. Anka foreslo at vi skulle spise utendørs. Det var litt surt, så jeg fikk et par pledd. Pappa hadde lovet kaker, men de vi så (i disken) så tørre og kjedelige ut. Heldigvis spurte pappa om de ikke hadde andre sorter. Dama sa de hadde rabarbradessert, og pappa bestilte entusiastisk et par porsjoner. Det ble en hit. Rabarbra med krem var noe for oss alle. Vi ble ganske mette alle sammen.

Jeg gadd ikke gå i butikken. Jeg husket den var full av alternativ te og saft og såper pluss kvartsteiner. Pappa gikk rundt og fant en ting han skal gi meg til fødselsdagen. Det bør være en nyttig ting siden den kostet 600 danske kroner. Let’s see.

Den tause John Robson var i det pratsomme hjørnet (da vi var tilbake) og han og pappa snakket om fotball og mange andre ting som kommuniststyrte land som Albania (ex kommunistisk) og Nord-Korea. Jeg småblundet på benken og lyttet til en givende samtale. Da timen var slutt viste han (Robson) oss et opptak fra utenfor huset hans i fjellene i North Carolina. En brunbjørn snuste rundt og lette etter mat. Jeg fikk slippe til og fortelle om elgene som spankulerer rundt huset hos oss. Takk til pappa som klarte å la være å plapre om dette før jeg slapp til. Men han var vel tilfreds med at han hadde kunnet fortelle om sitt møte med en afrikansk bøffel som han nesten snublet over på en fottur i Tanzania. John Robson fortalte også om hvordan man skulle komme seg unna en angripende tiger. Jo, man skulle ha med seg en kompis man kunne løpe fortere enn…

Ok, nå står Anka over grytene for å servere varmrett til kvelds. Jeg takker og bukker, men er ennå litt mett etter rabarbradesserten – og nå over til dagens sport på TV.

Dag 6

Denne dagen har vært stille og rolig. Vi har hatt to timer med John Robson, og vi har hatt samtale med en engelsk far som har en liten datter som heter Elsa. Hun ble skadet da hun var nyfødt på grunn av meningitt.  Nå har hun så vidt litt syn på det ene øyet, trodde faren.  Og de fikk 5 ord og CD plata. Han ble glad og begynte å se dokumentaren mens de satt og ventet.

Ellers – en tur til kineseren for å fleske i oss fra hans utmerkede buffet. Denne gangen hadde han kona på plass, og hun sjefet noe forskrekkelig, men han lot henne bare sjefe og tok det med stoisk ro .Jeg fikk ta med meg maten siden jeg bare spiste frukt, så nå har jeg en smakebit i kjøleskapet – over til dagens sport som er evig i dag siden det er helg. Jeg tar kveldsmat snart så lenge Anka alt (kl 19) har sagt ”lecha noch” (god natt).

P.s. Pappa er veldig ivrig etter å se mer fri-idrett så so long så lenge.

Dag 7

Jeg har hatt kjempefine dager her i Fredensborg, har hatt tre gode practitioners som har gitt meg mye igjen for pengene. Denne gangen synes jeg ABM var veldig bra, og jeg tror dem som kjenner meg vil se resultater av det. Jeg håper noen av disse folkene er her i november/desember for da tror jeg at vi er kommet tilbake. Imens er vi nå i pakkemodus og gjør oss klar for heimreise, og pappa er som vanlig litt lettet over at han kan kjøre til Kastrup og levere bilen snart. Han gruer alltid litt for den siste turen vår til København, men jeg vet jo at han klarer det bra. Jeg sitter nå her på Ørredfiskeriet og er kjempefornøyd med ABM og eller at vi har vært i Danmark så lenge.

Tid for lønnsøke?

Jeg tror administrasjonen min må få lønnsforhøyelse for å øke ansvarsnivået,  100% omså, for nå viser det seg at en halvferdig blogg fra de siste dager av juli ikke er sendt, men her kommer den.

xxxxxxxxxxx

Ska æ ta non drag over håret med det samme?

Sa mamma etter å ha tatt non drag over neglene mine.

Det er søndag (oops, kanskje man ikke skulle si at det klippes negler på søndag?) Mamma er helt degenerert tror jeg. Hun er vokst opp med at man ikke klipper verken negler eller annet unødig på en søndag. Likevel tar hun noen drag over neglene.

Markomeannu er avviklet. Det vil si nå gjenstår for vår del å hente det som er lagret der. Jeg har feiret en super duper fenomenal Markomeannu etter mine muligheter. Som jeg elsker den ATV’en jeg kjøpte! Føler meg som en normal freak når jeg cruiser opp på Markomeannu med den, parkerer hos Maren Anne på hytta. Maren Anne har også sagt at jeg kan trekke meg tilbake dit og sove litt om jeg vil. Hver Markomeannu benytter jeg meg av dette tilbudet.  

I år har Ronald vært ATV-fører og mye mye mer. De kom heim tirsdag. Heldigvis hadde jeg mandag erklært at jeg begynte å avvikle avspassering fra tirsdag morgen. Følgelig fikk jeg det hyggelig travelt på en annen måte. Onsdag satte Ronald og Oddvar opp lavvoen med Emma Margret og meg sittende i hammocen og sjefe. Etterpå spiste vi en lang middag ute på verandaen. Med lang mener jeg ikke tidslengde men lengde på bordet. Vi var såpass mange at vi måtte skjøte på bordet. Det er alltid hyggelig.

Som jeg nevnte elsker jeg ATV’en. På den lange verandamiddagen ble Emma Margret, Oddvar og Anna Kaisa enige om en søskenbarn-jogg om Husjorda. Det er uklart for meg hvoordan dette kom i stand – denne joggeavtalen. Eventen skulle gå av stabelen neste morgen.

Hva er ferie?

Ja ja og akk a meg. Så sitter jeg igjen her og blogger uten å ha anna holdepunkt enn at jeg er taletrengt, og blogg er min tale, mitt vindu ut til verden. Det er ingen klar link til min situasjon og akkamei-foket selv om jeg akker meg. Jeg kok nemmelig på da jeg skrev akkameg at det fantes et folk på Hawaii som ble kalt akkamei-folket. En gang i tida, inntil for ganske nylig, hadde vi en bok om det. Men den ble et offer for Ryddis og Kastis. Heldigvis har man i dag google og kan friske opp ting der.

’’

Jeg husket nemlig bare at en gjeng fra sørligere strøk av Norge var nesten shanghaiet til Hawaii for å jobbe på plantasjer der. Forholdene var på langt nær det som var lovet dem da de dro, og de kunne sukke over sin situasjon og si akkamei.

Akkja, vi mennesker har til alle tider vært et offer for tilbud som lover mer enn de holder. Jeg trenger ikke gå lenger enn til de mailene som strømmer inn på en av mine epost-kontoer med virkelig gode tilbud på de mest utrolige felt. Lokketilbud. Noen av dem antar jeg skal lokke folk som er i nød, tilbud om refinansiering av lån og kredittkorttilbud. Noen pussige lokketilbud begynner med at jeg er kredittverdig. Noen tilbyr ekteskap eller løselig forhold.

Nå har jeg aldri lest de hvorfor de finner det nødvendig å maile meg dette. Mailene går rett i søpla. Jeg holder det ikke for usannsynlig at noen gode tilbud går rett i søpla.

Nå skal jeg være forsiktig med å kaste stein når jeg sitter i glasshus. Jeg er nemlig ganske god på å lokke til meg ting – vel, ikke ting i fysisk betydning. Mer av typen jeg trenger en tur til Harstad  - uten at jeg egentlig trenger det. Noen ganger henger jeg på et lokketilbud hva Harstad angår.

Noen ganger er jeg blitt lokket utpå. Jeg husker da jeg begynte å faslitere og Miki på Domaninstituttet sa vi skulle legge inn på data det jeg skrev og bruke det som grunnlag for et program jeg fikk om å redigere ting. En annen på Domaninstituttet, jeg tror det var Janet Doman, antydet at da var det nesten grunnlag for en bok. Jeg husker ennå i dag hvor stresset jeg var da boka Jeg er fri lå i trykk. Jeg angret på at jeg hadde latt meg lokke til å gjøre dette. Det ble den omtalte riimiin ramiin-følelsen.

Maaange dager senere

Sommermodus har satt inn her for fullt, og med den en følelse av at man skal ligge henslengt i en sengestol ved Middelhavet – et eller annet sted i det landet som kalles Syden. Men slik er det ikke. Modus har kollidert med virkeligheten, og ikke vet jeg hvordan det blir med ferie i år. Ok, jeg teller ikke som ferie at vi var 4 dager i Tromsø da Aslak Piera ble født. Det var noe annet. Ja, også var vi jo på Mallorca og tok ABM. Ei heller er det ferie å reise til Danmark på Family Hope og ABM. De usle 4 dagene vi tar i forbindelse med Markomeannu er heller ikke ferie. Det er hyggelig mas. Dagene i Lofoten rundt 17. mai teller heller ikke som ferie. Ferie er Syden. Det har jeg grundig lært – jeg vet ikke hvor, men jeg har lært det. Det å avlære ting er vanskelig. Det vet enhver som prøver å bli kvitt en uvane som røyking, plukke seg i nesen, skralle ut et nys og lignende. Habits are ironshirts.

Så er det de enkle livsfilosofier som sier at ferie er å gjøre noe annet. Det er tull. Jeg innser at jeg har gjort mye annet, men regner det ikke som ferie. Språket mangler ord på å gjøre annet dilldall enn det vanlige dilldallet. Ferie er ikke rett ord.

Nå skal jeg ikke sutre og pipe mer. Om noen dager stenger vi Instituttet- Det er Markomeannu. Deretter reiser vi til Danmark på FHC og ABM før vi kommer heim til en hektisk uke (mammas utsagn) før min 40-årsdag.

Vi høres.

domantrener

En tid for alt

Er det Bibelen eller John F. Kennedy som står bak talemåten: Det er en tid for alt/Alt har sin tid.

Fredag kom Aslak Piera til verden, og alt gikk inn i en ny tid.

domantrener

...litterær ufo...

Det er nylig kommet ut bok 2 i serien Sápmi i ord och bild.

Der finner jeg meg igjen

##########################

2014Hervieu – omsett og litt omarbeidd versjon ved Tove Bakke

Hélène Hervieus føreord til den franske utgåva av Magne Skåden:”Un jour la montagne s´est deplacée”, Les Impressions Nouvelles 2013 – norsk tittel: ”Jeg er ikke en fjellklatrer”, Skániid girje 2008.

Det er ei røyst som kjem langt, langt borte frå. Ein litterær UFO.

For det første rent geografisk, ettersom eg som skriv dette bur i Paris og forfattaren nær ein fjord i Norge, i bygda Planterhaug (nordsamisk: Lántdievvá) nord for 68 breiddegrad ein stad, mellom Lofoten og Narvik. Deretter fordi denne mannen som gjerne kallar seg sjølv Robocop og har tatt domantrener som mellomnamn, kom til skrivekunsten så seint som i 2005. Då språket -- vi kunne seie tunga hans -- på denne måten vart slept fri, byrja han straks å snakke om det å vere innestengd, og om hus der han skreik utan at nokon høyrde. Magne Skåden lir av hjerneskadar. Men som han sjølv seier, med ein humoristisk vri: ”Eg har eit mentalt handikap, men eg er intelligent.”

            La oss gå litt tilbake.

            På bokmessa Salon du livre Paris våren 2011 var nordiske forfattarar  æresgjester, og eit av mine oppdrag i den samanhangen var å oversette ein del tekstar som skulle gi eit gløtt inn i den samiske samtidslitteraturen. I Frankrike er denne folkegruppa lite kjend, og enno gjerne kalla Les lapons. Derfor trongst det litt ekstra og oppdatert innføring om dette folket på Nordkalotten som er spreidd i fleire nordiske land – Norge, Sverige, Finland og ein del av Russland. Her konsentrerer eg meg naturleg nok om dei norske samane. Somme lever som nomadar med reinsflokken sin, men svært mange har etterkvart valt å bli bufaste, ved sjøen eller i innlandet. Dei mest kjende større busettingane i Nord-Norge er, utanom Tromsø, Kautokeino og Karasjok. Men det er også slik at Oslo er den største ”samiske” byen i Norge. Norske samar har eige parlament og eigne radio- og fjernsynssendingar på samisk.

            Samefolket er ein minoritet med eige språk av finsk-ugrisk opphav, men med fleire lokale variantar. Ein del forfattarar har likevel valt å skrive på norsk, og dermed kunne nå eit publikum også utanfor sitt eige språksamfunn. Blant prosateksane og dikta eg fekk tilsende, stort sett på det jamne litterært sett, skulle eg oppdage fire noveller av ein heilt ukjend forfattar, Magne Skåden, og eg blei raskt både forfjamsa og uroleg av det eg las -- og fengsla.

            Utanom fornamnet som fortalde meg at det var ein mann, visste eg ingen ting om dette menneskeet. Alder? Bakgrunn? Trass i at eg hadde store vanskar med å oversette den svært eigenarta prosaen hans, som bevegar seg framover i sirkel på sirkel som ringar i vatnet, eller i spiralform, merka eg at eg dykka ned i eit univers eg ikkje hadde nøklane til og som eg måtte oppfatte litt om senn. Språket er presist, inntrengande, einvist, med ein struktur som til tider følgjer tradisjonell forteljeform, men også med gjentakingar som om eit ord kan brukast om att og om att utan å få svekka innhaldet. Han som skriv har ein heilt eigen måte å nærme seg og bruke språket på, ein stad mellom tvil, begeistring og undersøking, som forvirrar og fascinerer den som les.

            Magne Skåden og eg avtaler møte i Paris til bokmessa, og eg kan knapt vente med å få ansikt og røyst på denne forfattaren som eg skal vere tolk for på fleire arrangement. Ein ting var sjokket i møtet med tekstane, det er også eit sjokk å møte mennesket Magne: Han har fysikk som ein tenåring, som ein stor gutunge, men så er det dette gjennomtrengande blikket, som kunne tilhøyre ein stor sjakkspelar.  Norge har allereie ein sjakkmeister i unge Magnus Carlsen; kan dei to vere gjorde av same stoff? Faktisk har Magne Skåden har store vanskar med å samle det blikket. Han har store vanskar med å røre seg, har ukontrollerte gestar og kan ikkje snakke anna enn via tredjeperson (far, mor, personleg assistent) som han gir signal ved trykk i handa – ein slags kode som så blir overført til papir. Eg er med eitt hamna i science fiction-land.

            Men smått om senn fell puslespelbrikkene på plass.

Magne er fødd i 1977 og er nummer to av tre søsken. Den eldste er den kjende lyrikaren Sigbjørn Skåden, (nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2007, gjest på Marché de la Poésie i Paris mai 2011), faren er bibliotekar og las mykje for barna i oppveksten, mora og den yngre søster samlar inn og redigerer samisk tradisjonsmateriale. Ein kan godt seie at Magne har bada i litteratur sidan han var liten. Så han skil seg ikkje ut frå resten av familien, påpeiker han muntert, ”iallfall ikkje når det er snakk om litteratur”. ”Vi bur i ein skog, det er vi og ein elg. Sjølv elskar eg pulserande storbyliv, og kunne godt tenkje meg å bu i ein storby med alt den har å by på. Men kjem eg til å flytte til by og bu der aleine? Nei, ikkje enno. Kanskje aldri. Eg veit ikkje. Inntil vidare trivst eg godt med å bu saman med dei eg bur med.”

            Denne unge mannen har vakse opp i ein samisk tradisjon der det er heilt vanleg å fortelje historier. Dei har han høyrt mykje av i barndommen, fortel han, dei har som oftast ein moral eller er oppdragande på andre måtar.”. Han likte å leike seg med forteljingane,  tenkje vidare, vri og vende på dei i hovudet, ”ta opp igjen tråden der forteljaren stogga. Dette har gitt farge til skrivinga mi. Når eg skriv, kjennest det ofte som lesaren sit framfor meg, lyttar og følgjer meg, og tar over når eg stansar, slik eg sjølv gjorde med historiene eg høyrde da eg var liten.” Dette bildet, denne tanken om ein tekst som ikkje endar er kjerna i det han skriv, og kanskje det vakraste uttrykket for desse bortgøymde orda som ingen eller ingenting heretter kan få til å teie.

            Sine første ord fekk han ”klort ned” 23. april 2005. ”Det sprang fram ut frå sterk trong. Snøen var nesten borte og naboen hadde lovd meg ein tur i snøscooteren, og det gjekk opp for meg at han hadde gløymt heile greia. Kva skulle eg gjere for å minne han på det? Da greidde eg rett og slett å bruke den metoden eg var lært opp i – Domanmetoden – og fekk sagt at vi måtte få tatt den turen, det hadde eg så lyst til.” Dei første orda hans var altså fødde av frustrasjon, av at han nekta å innsjå at at lovnaden han hadde fått, ikkje kom til å bli halden. Liknar ikkje dette, i kortform, på historia og tragedien til samefolket fram gjennom tidene? Ord som uttrykker eit sterkt ønske, ord som også krev sin rett, sin rettferdige del. Orda vart for Magne alfa og omega i ei ny verd der han kunne kommunisere med dei andre: livet oppsummert, komprimert i ei lita rad med teikn. Som ein åre av så kostbart metall at du ikkje vil risikere å tømme den. Det akutte behovet hans for eit språk forvandla seg til eit akutt behov for liv.

            Etterkvart kjem fire bøker som  fortel om erfaringane hans på Domaninstituttet i Philadelphia (The Institutes for the Achievement of Human Potential), og om kampen med det norske helsevesenet for å få godkjent dei gode resultata av den spesielle treninga han følgjer: Jeg er fri! (2006), Jeg hadde en underlig drøm! (2007), I mine drømmer åpnes hus! (2008),  Hør verden: Lukkede hus er ikke tomme hus! (2010). Men så inviterer Forfatterlaget i Harstad, der Magne Skåden er medlem, han til å delta med nyskriven tekst i ein antologi. Forteljinga ”Jeg er ikke en  fjellklatrer” blir  starten på samlinga med same tittel (2008), som er skriven i ein raptus før den brått sluttar: ”Eg kjende at eg var ferdig, sjølv om eg ikkje var ferdig. Å skrive meir vart som å klemme vatn ut av ein stein.”

            Denne samlinga vart lagd merke til, Universitetet i Tromsø (det nordlegaste i verda), har tittelen i lista over bøker til samiskstudiet, under kategorien ”samisk litteratur på norsk”. (Magne Skåden skriv på norsk, men bøkene er omsette til samisk, og han kan sjølv samisk – og fleire andre språk.) Etter den følgde to bøker til hakk i hæl, den eine vil eg karakterisere som ein indirekte hyllest til den franske surrealistrørsla Oulipo (som han aldri har høyrt om): Gi meg fem ord (2011), den andre som ein underfundig, humoristisk refleksjon med diabolsk snert: Før Fanden får sko på beina - og andre djevelske historier (2011). Begge  bøkene målber eit ønskje om å gi dette mennesket og riket hans ei anna verkelegheit og ein annan rolle. Han har også skrive ei barnebok om hjerneskadar, TomArent har hjerneskade (2012). Det skulle ta han fleire år å finne rette måten å gå inn stoffet på og formidle det for unge lesarar.

Magne Skåden er ikkje snakkesalig – med god grunn. Han har for stor respekt for orda til å banalisere dei og smørje dei utover sidene. Sjølv snakkar han om ein ”flow” som i poesislam, han nøler heller ikkje med å finne på ord etter behov, ord som kan skildre hans verkelegheit, hans måte å sjå verda på. Forfattaren har gått inn i ein slags moralsk avtale eller pakt med språket sitt. Han behandlar det som eit edelt materiale som ein må la få leve, om det blir tvungent og unaturleg, må skrivinga gjerast i samråd, skrivaren og det skrivne må bli einige. Det er prisen for å få til harmoni i hans verd. Sjølv definerer han seg slik: ”Eg har vore ein observatør i livet, og er framleis det. Hjerneskaden har gitt meg ein utsjånad som gjer at det er lett å tru at eg ikkje er her, ikkje er med, og folk har stundom snakka og oppført seg på ein måte dei aldri ville gjort om det var andre personar til stades. Eg har hatt rikeleg med tid til å sitte og observere folk i det stille, når dei ikkje forstod at dei vart sedde eller høyrde.” Forteljingane hans gir oss adgang til dette bakvende teatret, der den som ser går i eitt med kulissane …

Dei aller, aller viktigaste grunnane til at Magne Skåden gjekk til litteraturen, var det tvingande behovet for sjølv å få eit ansikt mot verda, og gi hjerneskaden same ansiktet – egoistiske grunnar, som han seier det, men ”ein egoisme for mitt og andres beste”. Det er eit gjennomgangstema hos han, denne forestillinga om eg-identiteten og den andre, dei andre.

Magne Skådens arbeid står for meg som rått, uslepe, som i Dubuffets art brut, ein kunst som er spontan, utan intellektuelle pretensjonar, som hentar materiale djupt i menneskepsyken. Ei skrift som spring ut av eit indre trykk – eit av dei viktigaste råda Rilke gir i Brev til ein ung diktar. Hos Magne Skåden bevegar tanken seg nesten geometrisk, i labyrintar. Denne samiske forfattaren meistrar ein geografi, eit romleg landskap som ligg utanfor vår rekkjevidd.

Lesaren følgjer steg for steg ein tanke som rører seg i ei verd der sanseinntrykka ofte er deformerte, groteske eller skremmande. Forfattaren drar oss også med inn i eit landskap der så vel stein som stjerner er teikn, som i samisk tradisjon. Er vi framleis i stand til å tolke dei?

La deg rive med av denne spesielle skrivestilen, dette metafysiske universet der det absurde møter eksistensielle spørsmål vi stiller oss, alle: Kven er eg? Korleis skal det gå med meg? Kor er grensa mellom verkelegheit og fantasi? Kan ein nokon gong sleppe unna sitt menneskelege lodd? Kva meining skal eg legge i det eg oppfattar rundt meg? Finst det andre realitetar enn denne? Som Magne Skåden oppsummerer det, på si skarpe og audmjuke vis: ”Eg er ingen Ibsen med sitt ”Jeg spørger kun, mit lod er ei at svare”. Eg spør ikkje heller. Eg nøyer meg med å vise fram: Vise fram verda frå alle vinklar, vinklar som gir folk noko å tenkje på og -- kven veit --, som også opnar veg til sjølvgransking. Dette er utviklingar og bitar av eit liv som ikkje har vore heilt det som det kunne ha vore.” For å seie det mildt! Du kan ikkje anna enn å beundre slik uvanleg mental styrke. Ein moralsk styrke som gjer denne kunstnaren til ein stor ambassadør for samefolket.

For meg som har hatt den store gleda å oppdage desse tekstane, denne boka som står der vegar kryssar kvarandre, er dette ei bok som ikkje kan plasserast i sjanger, som har jordkrafta til sjamanane frå Det høge nord, og som minner oss – enda ein gong -  om at litteratur er synonymt med fridom.

”Kva gir det meg å skrive og utgi bøker?

Kva gir det eit menneske å puste inn oksygen?

Det held ein i live.”

                                                                                  Hélène Hervieu

                                                                       (Paris, 27. Desember[B1]  2012)

Kajsa Andersson kajsa_andersson2001@yahoo.se

Baksidetekst frå bok av han, sjølpresentasjon:

Jeg er Magne domantrener Skåden. I 27 år har jeg vært fange inne i meg sjøl. Nå er jeg endelig fri. Det måtte et amerikansk institutt til for å slippe meg ut. Ta for deg et hvert normalt, intelligent menneske: Og ta fra vedkommende samsynet, slik at han ikke fester øynene når han ser på deg, og du tror han har tomme øyne Ta så fra ham stemmen, og du tror han ikke har noe å si Og ta motorikken fra ham Gi ham autistiske trekk som skjuler følelser og gir et annet reaksjonsmønster Ta fra ham en del taktile muligheter, og du tror at han ikke føler noe Da har dere meg. Det kan se ut som jeg gir faen i verden omkring meg. Det er ikke rett. Jeg ser og betrakter verden rundt meg. Jeg tenker, føler, ler og gråter, selv om de autistiske trekkene skjuler eller vrenger de uttrykk dere ser. Domaninstituttet i Philadelphia gav meg muligheten til å vise hvem jeg egentlig er. De har i 50 år bygget opp en unik kompetanse på hjerneskade. Jeg har nå blitt domantrener av yrke, jeg trener og følger et spesielt program. Jeg vet at mange fagfolk i Norge sier domantrening er verdiløs, men de fagfolka har jammen ikke spurt slike som meg om det! Mitt liv har blitt drastisk endret. Jeg tror ikke jeg er den eneste som er fanget i meg sjøl. Derfor vil jeg fortelle min historie

           

---

 [B1]Fjerne dette, i og med dei endringane som eg har gjort? Ho visste ikkje da at barneboka var kommen ut, for eksempel

I skogen skal det være fest

eg har de siste månedene hatt mitt høyst personlige problem å tumle med. Jeg blir jo 40 år i august. Det er rundt tall. Jeg antar det er nullen som gjør det rundt. Da reiser det seg et spørsmål. Feire? Ikke feire? Reise bort på dagen? Hvis feire – hvor og hvordan?

Jeg fyller år en søndag og kan tenke meg å ha åpent hus lørdag og søndag - 26. og 27. august. Jeg catrer maten utenom de obligatoriske klappakakene, og jeg håper at noen finner veien hit.
Årsaken til at jeg har spredt det på to dager, er at jeg så hvor godt det fungerte å gjøre det slik da pappa feiret 70 år. Folk kom i løpet av hele dagen og det var aldri så mange i gangen at man ikke rakk å prate med folk. I mitt tilfelle er det jo slik at blant mange er det vanskelig for meg å komme til orde, men der det få er i gangen er det lettere. Og jeg liker jo å prate med folk i ro, så mitt ønske er gode, gjerne litt dype samtaler.

Ja så var det dette med gaver da? Jeg må tilstå at jeg liker å få gaver. En kort tale er en flott gave, særlig om den er nedskrevet. Men det er ikke gavene som gjør at jeg gjerne ser deg her.

Velkommen!
*********************************************************************

Lean maŋimus mánut dáistalan iežan hui persovnnalaš čuolmma. Mon hal deavddán 40 jagi borgemánus. Lea jorbes lohku. Nolla dat hal árvideamis logu jorbe. De boahtá akta gažaldat. Ávvudit? Diktit leahkit? Vuolgit mátkái riegádanbeaivvis? Ja jus galgá ávvudit - gonnes ja goktes? 

Muhtun sotnabeaivvi deavddán jagi ja mus livččii miella leat rabas viessu lávvardaga ja sotnabeaivvi borgemánu 26.-27. beivviid. Diŋgon biepmu, earret geatnegahtton siiddareiden seahttagáhkkuid, ja sávan muhtumat deivet deike. Sivvan ahte lean mearridan guokte beaivvi ávvudit, lea ahte oidnen man buoragit doaimmai dalle go áhčči devddii 70 jagi. Olbmot bohte
beaivvi miehtá ja eai lean goassege nu galle olbmo aktanaga ahte ii ollen olbmuiguin hoallat. Munnje lea hal nu ahte ahte go lean stuorra joavkkus lea váttis gámnat sátnevuoru, muhto jus lean smávva joavkkus gal lea álkit. Ja mon han liikon ráfis olbmuiguin hoallat, nu ahte mu sávaldat livčče buorit ja vel veahá čiekŋalis hoalat.

Ja maid de attáldagaiguin? Ferten dobddastit ahte liikon oažžut attáldagaid. Unna sárdni lea fiinna attáldat, earenoamážit jus lea vel čállon. Muhto ii hal leat attáldagaid dihte ahte bovden du boahtit.

Buoragit boahtin!