Jeg sitter her i sofaen på Ørredfiskeriet og hører på en eller annen popgruppe som gir konsert i Oslo spektrum. Pappa liker det, for han er fan av diverse musikere som Leonard Coen og Bob Dylan, mens mamma er krimfan. Og jeg henger med på det meste uten å være fan av noe spesielt bortsett fra program om historiske begivenheter, om verdensrommet etc. Likevel foretrekker jeg krim framfor sport. Det er pappa og Sigbjørn som er sportsidioter i vår familie, kanskje fordi de selv har drevet med henholdsvis fri-idrett og ski.
Jeg har også vært med i sport ettersom jeg og pappa har gått sammen på et par ski, og jeg ble utropt til klubbmester i min klasse (eneste deltager) to år på rad. Dessuten er jeg innehaver av en masse medaljer fordi pappa og jeg har deltatt i Narvik-løpet 13 ganger – jeg i trille mens pappa løp – til stor jubel fra tilskuerne. Vel, det var lenge siden nå. Så nå består vår sportslige aktivitet stort sett av morgentur til barnehagen og tilbake.
Her i Danmark har jeg to runder med ABM, og deretter mat og hvile og selvsagt den evinnelige TV’en om kvelden før jeg blir wrappet (ABR program) før jeg legger meg.
Kanalskifte, nå er det spillefilmen «Victoria» av Knut Hamsun. Den boka har jeg nok hørt på lydbok så jeg kjenner handlingen.
onsdag 28. februar 2018
fredag 23. februar 2018
Dagens
Nå er det slik at ting ikke er statiske – ikke engang en stein, som kan bli uthulet av vanndråper. Heller ikke er hjernen statisk slik man i min barndom trodde i enkelte fagmiljøer.
Men nå er det ikke verken stein eller datidens fagfolks hjerner jeg tenker på her jeg har bunkret meg i sofaen på Ørredfiskeriet med penn og blokk. Jeg tenker på ovnen, komfyren, her.
I går dro nemlig mamma hit mellom to økter på ABM-senteret for å lage middag – og det var bare så vidt den var ferdig til vi tre sultne menn kom. Platene var så trege. Kan det stemme at disse moderne toppene blir trege? De har ikke vært det før.
Nå er det ikke dette med at komfyren her var treg som trigget denne bloggen, men at dette fikk hertingene til å huske deres første komfyr i lag. Som nygifte flyttet de til Kaldfjorden (en fjord som for alltid forble i deres hjerter), og de måtte kjøpe blant annet en komfyr. Allerede da var de sær og averterte etter en brukt en. Ett svar. En gammel dame som ville selge noe lite og antikt. De kjøpte den mest fordi de syntes synd på henne. Denne lille antikke hadde to plater som fungerte slik at det tok ca en halv time før de ble varm. Koke potet var derfor en langdryg affære. Et av de åra vi bodde i Kaldfjorden, sannsynligvis i 1977, da var jeg nyfødt, og tante Ardis og et par av hennes venner fra Kaldfjorden kom for å hjelpe til med å ta opp poteten. Hertingene husker ikke om det var det året vi hadde lånt åker i Håkøybotn. Nå var det tydelig at potetopptakerne kjente til komfyrens kapasitet, for en eller annen gang sa Hallgeir til tanke Ardis at hun måtte kjøre til oss og be mamma starte med middagen hvis det skulle bli mat om to-tre timer.
Det er merkelig hvordan enkelte ting trigger minner, slik som dette. det er tydelig en av de gode minnene.
Ikke alle minner som trigges er like artige og er minner man koser seg med. Denne bloggen trigget et slikt ikke-artig minne da den minte om tapte bilder foran denne spesielle komfyren. Vi pleide lage mat slik at Sigbjørn stod på en stol og rørte rundt. Jeg satt limt fast i hofta til mamma eller pappa, alt etter hvem som laget mat og påså prosessen. Vi er en ta-bilder familie og hadde nok bilder av denne situasjonen også.
Så får man heller lagre i hjernens harddisk.
Evig eies kun det tapte.
domantrener
PS! Da er pappa, Ronald og jeg nettopp tilbake fra en svipptur over Øresund til Malmø.
Plan fp’or morgendagen;
1) To sesjoner ABM
2) Stikke innom fru Holms lopperi
3) Spise på en ny kinarestaurant
4) Sove og være klar for neste dag
Men nå er det ikke verken stein eller datidens fagfolks hjerner jeg tenker på her jeg har bunkret meg i sofaen på Ørredfiskeriet med penn og blokk. Jeg tenker på ovnen, komfyren, her.
I går dro nemlig mamma hit mellom to økter på ABM-senteret for å lage middag – og det var bare så vidt den var ferdig til vi tre sultne menn kom. Platene var så trege. Kan det stemme at disse moderne toppene blir trege? De har ikke vært det før.
Nå er det ikke dette med at komfyren her var treg som trigget denne bloggen, men at dette fikk hertingene til å huske deres første komfyr i lag. Som nygifte flyttet de til Kaldfjorden (en fjord som for alltid forble i deres hjerter), og de måtte kjøpe blant annet en komfyr. Allerede da var de sær og averterte etter en brukt en. Ett svar. En gammel dame som ville selge noe lite og antikt. De kjøpte den mest fordi de syntes synd på henne. Denne lille antikke hadde to plater som fungerte slik at det tok ca en halv time før de ble varm. Koke potet var derfor en langdryg affære. Et av de åra vi bodde i Kaldfjorden, sannsynligvis i 1977, da var jeg nyfødt, og tante Ardis og et par av hennes venner fra Kaldfjorden kom for å hjelpe til med å ta opp poteten. Hertingene husker ikke om det var det året vi hadde lånt åker i Håkøybotn. Nå var det tydelig at potetopptakerne kjente til komfyrens kapasitet, for en eller annen gang sa Hallgeir til tanke Ardis at hun måtte kjøre til oss og be mamma starte med middagen hvis det skulle bli mat om to-tre timer.
Det er merkelig hvordan enkelte ting trigger minner, slik som dette. det er tydelig en av de gode minnene.
Ikke alle minner som trigges er like artige og er minner man koser seg med. Denne bloggen trigget et slikt ikke-artig minne da den minte om tapte bilder foran denne spesielle komfyren. Vi pleide lage mat slik at Sigbjørn stod på en stol og rørte rundt. Jeg satt limt fast i hofta til mamma eller pappa, alt etter hvem som laget mat og påså prosessen. Vi er en ta-bilder familie og hadde nok bilder av denne situasjonen også.
Så får man heller lagre i hjernens harddisk.
Evig eies kun det tapte.
domantrener
PS! Da er pappa, Ronald og jeg nettopp tilbake fra en svipptur over Øresund til Malmø.
Plan fp’or morgendagen;
1) To sesjoner ABM
2) Stikke innom fru Holms lopperi
3) Spise på en ny kinarestaurant
4) Sove og være klar for neste dag
Det er typisk norsk å være god - når man anlegger flyplasser
Da er første natt på Ørredfiskeriet en saga blott – det vil si første natt i denne runden. Reisen hit var rimelig grei uten de store hendinger annet enn at Evenes flyplass ikke lengre har postkasse, så de usle to stakkars brevene vi skulle poste, måtte bli med oss til Gardermoen – hva annet valg hadde vi – og vi antok Gardermoen som Norges trafikknavle hadde det – som de ikke hadde. Men da vi spurte han i assistanse etter postkasse, tilbød han seg å ta med brevene og poste dem. Så da vet dere. Gardermoen er ikke bedre stilt enn Evenes. Og mens jeg er inne på dette med Evenes: på flyet til Oslo satt en skrållhest like bak oss og skrållet om hva som var feil på Evenes. Blant annet hadde de ikke nok bemanning da han kom og skulle sjekke inn, og han skjønte ikke at de ikke kunne bemanne bedre. Nå var jo vi også på Evenes, og jeg la ikke merke til manglende bemanning.
Så nærmet vi oss Gardermoen, og tankene fløy hit og dit – for eksempel da jeg så gråvær og snø. Da tenkte jeg at dette var bakvendt, vi forlot i sol og lite snø, og enda mer bakvendt ble det da tankene rant innom vann (jeg vet ikke hvorfor. Tankene er jo frie og ikke så lette å temme.) Men i alle fall – tankene rant innom vann da vi fløy mot Gardermoen og en flyplass som ligger over - er det Skandinavias eller Nord-Europas største undervannssjø? – mens man i Cape Town snart ikke har vann. For å sitere Norges ukronede MOR: Det er typisk norsk å være god.
Ved utgangen til København kom Ronald fra Tromsø.
Alt gikk greit på Kastrup, bortsett fra at han som hjalp oss fra flyet til bagasjen hadde rullestol og flyplassbil. Rullestolen hengte han fast i flyplassbilen som vanlig og lastet handbagasjen vår i rullestolen. Jeg satt framme og hadde utsikt framover. De andre tre satt bak og hadde orkesterplass til at rullestolen to ganger reiv seg løs og tok av. Til slutt måtte Ronald sitte og holde den fast.
Det gikk utrolig greit å komme seg til shuttle-bussen.
Det ble litt antydning til dramatikk da vi kjørte ut fra leiebilsenteret og på motorvei0en og pappa fra baksetet tok Ronald i dansk tellemåte og filosofien bak den og mamma fra baksetet sa at dette ikke var stedet for et kurs. Men kurs ble det. Ronald kjørte oss suverent til Fredensborg, og som jeg nevnte i forrige blogg gikk alt etter planen helt til vi stoppet sultne hos kineseren. Stengt.
Nå er det torsdag. Vi skal ikke være på ABM-senteret før klokken 14 og jeg blogger om kapp med TVen. Heimfødingene jeg reiser sammen med har funnet NEK 1, og den står på og avventer om det muligens blir en miss Marple episode. Mot miss Marple taper jeg. Derfor er det om å jage på.
Så nærmet vi oss Gardermoen, og tankene fløy hit og dit – for eksempel da jeg så gråvær og snø. Da tenkte jeg at dette var bakvendt, vi forlot i sol og lite snø, og enda mer bakvendt ble det da tankene rant innom vann (jeg vet ikke hvorfor. Tankene er jo frie og ikke så lette å temme.) Men i alle fall – tankene rant innom vann da vi fløy mot Gardermoen og en flyplass som ligger over - er det Skandinavias eller Nord-Europas største undervannssjø? – mens man i Cape Town snart ikke har vann. For å sitere Norges ukronede MOR: Det er typisk norsk å være god.
Ved utgangen til København kom Ronald fra Tromsø.
Alt gikk greit på Kastrup, bortsett fra at han som hjalp oss fra flyet til bagasjen hadde rullestol og flyplassbil. Rullestolen hengte han fast i flyplassbilen som vanlig og lastet handbagasjen vår i rullestolen. Jeg satt framme og hadde utsikt framover. De andre tre satt bak og hadde orkesterplass til at rullestolen to ganger reiv seg løs og tok av. Til slutt måtte Ronald sitte og holde den fast.
Det gikk utrolig greit å komme seg til shuttle-bussen.
Det ble litt antydning til dramatikk da vi kjørte ut fra leiebilsenteret og på motorvei0en og pappa fra baksetet tok Ronald i dansk tellemåte og filosofien bak den og mamma fra baksetet sa at dette ikke var stedet for et kurs. Men kurs ble det. Ronald kjørte oss suverent til Fredensborg, og som jeg nevnte i forrige blogg gikk alt etter planen helt til vi stoppet sultne hos kineseren. Stengt.
Nå er det torsdag. Vi skal ikke være på ABM-senteret før klokken 14 og jeg blogger om kapp med TVen. Heimfødingene jeg reiser sammen med har funnet NEK 1, og den står på og avventer om det muligens blir en miss Marple episode. Mot miss Marple taper jeg. Derfor er det om å jage på.
Så godt det skal bli å komme til Danmark
My God så godt det skal bli å komme til Danmark i morgen. Alt er klart – nesten. Koffertene er sånn nesten pakket. Nesten. Det er kveld, og vi reiser i morgen tidlig. Akkurat det å måtte stå opp samtidig som Fanden får sko på beina, er ikke akkurat en plussak, men det forhindrer ikke at det skal bli godt å reise en tur.
Vi skal bo på hus E på Ørredfiskeriet. Det er ikke bare jeg som ser fram til det. Når vi har fått ut leiebilen på Kastrup og smelt en knapp halvtime mot nord, er vi i Fredensborg. Etter tradisjonen stopper vi da på Super-Brugsen og handler inn det vi trenger av matvarer. Mamma sier at på matvarelista står en flaske kvitvin som hun skal nyte om kvelden mens hun betrakter ørrettjernet. Jeg skal ditto handle bananer som jeg skal nyte mens jeg betrakter det samme tjernet. Pappa sier han skal bunkre dansk sjokolade som han kan nyte mens han betrakter det samme tjernet i morgen kveld.
Etter at vi har bunkret nødvendige matvarer som banan, sjokolade og vin, drar vi til Kineseren, Fredensborgs kinesiske restaurant og spiser middag. Er vi heldige har han buffeen stående. Så bærer det til Ørredfiskeriet hvor vi hiver inn bagasjen, hiver ting på plass og hiver oss sjøl i nyteposisjon.
Dette er en tradisjon og har som tradisjon gjenkjennelsens glede.
Vanligvis liker jeg selve reisen. Det å reise og betrakte ting mens man reiser, men akkurat nå føler jeg at jeg gjerne skulle reist som en e-post: et tastetrykk- og framme er man.
Andre ting som pleier gjenta seg er besøk på fru Holms lopperi og på det bitte lille økologiske, glutenfrie bakeriet. De har verdens beste glutenfrie ALT – og brownisene er uslåelige.
domantrener
Vi er ankommet.
Så ble det ikke helt som slik. Det funket etter planen helt til vi sulten stoppet utenfor hos Kineseren. Mørkt. Skilt: Stengt til 1. mars. Antydning fra baksetet: Ka fan! No fortjene han ikkje å være Kinseren med stor K.
Så kor å spise?’
Mamma: Kafe i nærheten.
Pappa: nei! Vil spise godt!
Ronald og jeg i forsetet deltok ikke i diskusjonen som endte med at vi kjørte 23 kilometer til Gilleleje for å spise buffet hos Far til fire. Vi spiste nemlig der i november. Den lekre buffen!
Så lærer man alltid noe nytt. Ikke visste jeg at pappa var en sånn feinschmecker. Faktisk, når jeg tenker meg om, er han det.
Nå er vi på Ørredfiskeriet og har fått opp varmen.
Resten er etter planen.
Vi skal bo på hus E på Ørredfiskeriet. Det er ikke bare jeg som ser fram til det. Når vi har fått ut leiebilen på Kastrup og smelt en knapp halvtime mot nord, er vi i Fredensborg. Etter tradisjonen stopper vi da på Super-Brugsen og handler inn det vi trenger av matvarer. Mamma sier at på matvarelista står en flaske kvitvin som hun skal nyte om kvelden mens hun betrakter ørrettjernet. Jeg skal ditto handle bananer som jeg skal nyte mens jeg betrakter det samme tjernet. Pappa sier han skal bunkre dansk sjokolade som han kan nyte mens han betrakter det samme tjernet i morgen kveld.
Etter at vi har bunkret nødvendige matvarer som banan, sjokolade og vin, drar vi til Kineseren, Fredensborgs kinesiske restaurant og spiser middag. Er vi heldige har han buffeen stående. Så bærer det til Ørredfiskeriet hvor vi hiver inn bagasjen, hiver ting på plass og hiver oss sjøl i nyteposisjon.
Dette er en tradisjon og har som tradisjon gjenkjennelsens glede.
Vanligvis liker jeg selve reisen. Det å reise og betrakte ting mens man reiser, men akkurat nå føler jeg at jeg gjerne skulle reist som en e-post: et tastetrykk- og framme er man.
Andre ting som pleier gjenta seg er besøk på fru Holms lopperi og på det bitte lille økologiske, glutenfrie bakeriet. De har verdens beste glutenfrie ALT – og brownisene er uslåelige.
domantrener
Vi er ankommet.
Så ble det ikke helt som slik. Det funket etter planen helt til vi sulten stoppet utenfor hos Kineseren. Mørkt. Skilt: Stengt til 1. mars. Antydning fra baksetet: Ka fan! No fortjene han ikkje å være Kinseren med stor K.
Så kor å spise?’
Mamma: Kafe i nærheten.
Pappa: nei! Vil spise godt!
Ronald og jeg i forsetet deltok ikke i diskusjonen som endte med at vi kjørte 23 kilometer til Gilleleje for å spise buffet hos Far til fire. Vi spiste nemlig der i november. Den lekre buffen!
Så lærer man alltid noe nytt. Ikke visste jeg at pappa var en sånn feinschmecker. Faktisk, når jeg tenker meg om, er han det.
Nå er vi på Ørredfiskeriet og har fått opp varmen.
Resten er etter planen.
En bro over til noe annet
Da viser det seg at ingen av bloggene mine fra Danmark er sendt.
Et Danmark vi hørte hadde tidlig vår. Dette utløste vill panikk.
Følgelig raste vi over Tjeldsundbrua for å kjøpe joggesko. Men det skjer alltid noe når man passerer en bro. En bro er overgang til noe annet også i overført betydning. Jeg bestemte meg til å dra i vinterskoa som ikke ser så veldig vinterede ut. Pappa gjorde faktisk det samme, men mamma kjøpte joggesko i full fart siden hun mente selskinnskoa ikke akkurat var vårfottøy, og jammen ble det vårfottøy, for de joggeskoa var liksom ikke helt god for gikttærne. På Kastrup byttet hun til sandaler, og det har siden vært fottøyet her.
Det der med vår er nå en definisjon. Vår er i min betydning at det begynner å spire litt – nok til at man ser at årstidene endrer seg. At naturen er snøløs betyr ikke vår. Da flyet gikk inn for landing på Kastrup så vi riktignok snøløst landskap, men de forhåpningene en av oss hadde om at om å gå ut på det i det landlige Ørredfiskeriet og høste inn kufor til maten - de brast.
Apropos dette med at en bro er overgangen til noe annet – dette noe annet kan også være en stat, en annen stat. Ronald, pappa og jeg skal i dag frese over Øresundbroen til Sverige. Vi fikk på grunn av sykdom en uventet fridag.
domantrener
PS
De gamle bloggene følger
Et Danmark vi hørte hadde tidlig vår. Dette utløste vill panikk.
Følgelig raste vi over Tjeldsundbrua for å kjøpe joggesko. Men det skjer alltid noe når man passerer en bro. En bro er overgang til noe annet også i overført betydning. Jeg bestemte meg til å dra i vinterskoa som ikke ser så veldig vinterede ut. Pappa gjorde faktisk det samme, men mamma kjøpte joggesko i full fart siden hun mente selskinnskoa ikke akkurat var vårfottøy, og jammen ble det vårfottøy, for de joggeskoa var liksom ikke helt god for gikttærne. På Kastrup byttet hun til sandaler, og det har siden vært fottøyet her.
Det der med vår er nå en definisjon. Vår er i min betydning at det begynner å spire litt – nok til at man ser at årstidene endrer seg. At naturen er snøløs betyr ikke vår. Da flyet gikk inn for landing på Kastrup så vi riktignok snøløst landskap, men de forhåpningene en av oss hadde om at om å gå ut på det i det landlige Ørredfiskeriet og høste inn kufor til maten - de brast.
Apropos dette med at en bro er overgangen til noe annet – dette noe annet kan også være en stat, en annen stat. Ronald, pappa og jeg skal i dag frese over Øresundbroen til Sverige. Vi fikk på grunn av sykdom en uventet fridag.
domantrener
PS
De gamle bloggene følger
torsdag 22. februar 2018
Gjenkjennelse og ikke-gjenkjennelse
20.02.18
My God så godt det skal bli å komme til Danmark i morgen. Alt er klart – nesten. Koffertene er sånn nesten pakket. Nesten. Det er kveld, og vi reiser i morgen tidlig. Akkurat det å måtte stå opp samtidig som Fanden får sko på beina, er ikke akkurat en plussak, men det forhindrer ikke at det skal bli godt å reise en tur.
Vi skal bo på hus E på Ørredfiskeriet. Det er ikke bare jeg som ser fram til det. Når vi har fått ut leiebilen på Kastrup og smelt en knapp halvtime mot nord, er vi i Fredensborg. Etter tradisjonen stopper vi da på Super-Brugsen og handler inn det vi trenger av matvarer. Mamma sier at på matvarelista står en flaske kvitvin som hun skal nyte om kvelden mens hun betrakter ørrettjernet. Jeg skal ditto handle bananer som jeg skal nyte mens jeg betrakter det samme tjernet. Pappa sier han skal bunkre dansk sjokolade som han kan nyte mens han betrakter det samme tjernet i morgen kveld.
Etter at vi har bunkret nødvendige matvarer som banan, sjokolade og vin, drar vi til Kineseren, Fredensborgs kinesiske restaurant og spiser middag. Er vi heldige har han buffeen stående. Så bærer det til Ørredfiskeriet hvor vi hiver inn bagasjen, hiver ting på plass og hiver oss sjøl i nyteposisjon.
Dette er en tradisjon og har som tradisjon gjenkjennelsens glede.
Vanligvis liker jeg selve reisen. Det å reise og betrakte ting mens man reiser, men akkurat nå føler jeg at jeg gjerne skulle reist som en e-post: et tastetrykk- og framme er man.
Andre ting som pleier gjenta seg er besøk på fru Holms lopperi og på det bitte lille økologiske, glutenfrie bakeriet. De har verdens beste glutenfrie ALT – og brownisene er uslåelige.
domantrener
Vi er ankommet.
Så ble det ikke helt som slik. Det funket etter planen helt til vi sulten stoppet utenfor hos Kineseren. Mørkt. Skilt: Stengt til 1. mars. Antydning fra baksetet: Ka fan! No fortjene han ikkje å være Kinseren med stor K.
Så kor å spise?’
Mamma: Kafe i nærheten.
Pappa: nei! Vil spise godt!
Ronald og jeg i forsetet deltok ikke i diskusjonen som endte med at vi kjørte 23 kilometer til Gilleleje for å spise buffet hos Far til fire. Vi spiste nemlig der i november. Den lekre buffen!
Så lærer man alltid noe nytt. Ikke visste jeg at pappa var en sånn feinschmecker. Faktisk, når jeg tenker meg om, er han det.
Nå er vi på Ørredfiskeriet og har fått opp varmen.
Resten er etter planen.
My God så godt det skal bli å komme til Danmark i morgen. Alt er klart – nesten. Koffertene er sånn nesten pakket. Nesten. Det er kveld, og vi reiser i morgen tidlig. Akkurat det å måtte stå opp samtidig som Fanden får sko på beina, er ikke akkurat en plussak, men det forhindrer ikke at det skal bli godt å reise en tur.
Vi skal bo på hus E på Ørredfiskeriet. Det er ikke bare jeg som ser fram til det. Når vi har fått ut leiebilen på Kastrup og smelt en knapp halvtime mot nord, er vi i Fredensborg. Etter tradisjonen stopper vi da på Super-Brugsen og handler inn det vi trenger av matvarer. Mamma sier at på matvarelista står en flaske kvitvin som hun skal nyte om kvelden mens hun betrakter ørrettjernet. Jeg skal ditto handle bananer som jeg skal nyte mens jeg betrakter det samme tjernet. Pappa sier han skal bunkre dansk sjokolade som han kan nyte mens han betrakter det samme tjernet i morgen kveld.
Etter at vi har bunkret nødvendige matvarer som banan, sjokolade og vin, drar vi til Kineseren, Fredensborgs kinesiske restaurant og spiser middag. Er vi heldige har han buffeen stående. Så bærer det til Ørredfiskeriet hvor vi hiver inn bagasjen, hiver ting på plass og hiver oss sjøl i nyteposisjon.
Dette er en tradisjon og har som tradisjon gjenkjennelsens glede.
Vanligvis liker jeg selve reisen. Det å reise og betrakte ting mens man reiser, men akkurat nå føler jeg at jeg gjerne skulle reist som en e-post: et tastetrykk- og framme er man.
Andre ting som pleier gjenta seg er besøk på fru Holms lopperi og på det bitte lille økologiske, glutenfrie bakeriet. De har verdens beste glutenfrie ALT – og brownisene er uslåelige.
domantrener
Vi er ankommet.
Så ble det ikke helt som slik. Det funket etter planen helt til vi sulten stoppet utenfor hos Kineseren. Mørkt. Skilt: Stengt til 1. mars. Antydning fra baksetet: Ka fan! No fortjene han ikkje å være Kinseren med stor K.
Så kor å spise?’
Mamma: Kafe i nærheten.
Pappa: nei! Vil spise godt!
Ronald og jeg i forsetet deltok ikke i diskusjonen som endte med at vi kjørte 23 kilometer til Gilleleje for å spise buffet hos Far til fire. Vi spiste nemlig der i november. Den lekre buffen!
Så lærer man alltid noe nytt. Ikke visste jeg at pappa var en sånn feinschmecker. Faktisk, når jeg tenker meg om, er han det.
Nå er vi på Ørredfiskeriet og har fått opp varmen.
Resten er etter planen.
tirsdag 20. februar 2018
Tanker i tiden
Her må jeg presse innen blogg.
Jeg lurer på hvordan jeg tikker i enkelte ting – som nå. Vi skal til Harstad å få sjekket de nye spesialskoene mine – jeg har fått vannblemmer på den ene hælen, og vi må sjekke om det er de nye fotsengene. Det følger gjerne en del med meg, det innser jeg og har innsett lenge. Men derfra, fra å innse det til å si at man innser det, det er et langt steg for meg i alle fall.
Men tilbake til start. Hver gang vi har det travelt med noe, eller hvis de andre to har det, eller om den ene skal dra på noe, da kjenner jeg bloggebehovet stige kraftig. Jeg innser at bloggebehovet akkurat bare er en måte å melde: Hei, hei, her er jeg med mine behov. Ikke glem meg.
Videre er det underlig, det behovet, for jeg vet jo at om det er noe jeg ikke er, så er det glemt. Da det brant hos oss og vi satt en lørdagskveld i november i møte med kommunens kriseteam (jeg tror nok de hadde drøftet situasjonen litt før vi kom) for de sa blant annet at de ville ta vare på meg til vi var i orden, Jeg burde blitt skremt av det, men ble det ikke. Jeg kjenner jo foreldrene mine. Svaret var et høflig takk, men nei takk. Vi tar vare på hverandre.
Så jeg kan lure på hva det kommer av, dette behovet for å melde: Ikke glem meg. Jeg tror nok det kommer av de årene jeg dro på dagsenteret og ikke likte det. Ikke fordi dagsenteret ikke var ok, men fordi jeg følte meg forvist. I dag skjønner jeg jo at når mamma og pappa var på jobb, måtte jeg også gjøre noe. Jeg tenker i dag at jeg bodde heime hele denne tida.
Men som sagt, vi skal til Harstad. Pappa rydder etter frokosten og jeg skriver noen linjer. Men nå skal jeg overvinne meg sjøl og avslutte her.
Jeg lurer på hvordan jeg tikker i enkelte ting – som nå. Vi skal til Harstad å få sjekket de nye spesialskoene mine – jeg har fått vannblemmer på den ene hælen, og vi må sjekke om det er de nye fotsengene. Det følger gjerne en del med meg, det innser jeg og har innsett lenge. Men derfra, fra å innse det til å si at man innser det, det er et langt steg for meg i alle fall.
Men tilbake til start. Hver gang vi har det travelt med noe, eller hvis de andre to har det, eller om den ene skal dra på noe, da kjenner jeg bloggebehovet stige kraftig. Jeg innser at bloggebehovet akkurat bare er en måte å melde: Hei, hei, her er jeg med mine behov. Ikke glem meg.
Videre er det underlig, det behovet, for jeg vet jo at om det er noe jeg ikke er, så er det glemt. Da det brant hos oss og vi satt en lørdagskveld i november i møte med kommunens kriseteam (jeg tror nok de hadde drøftet situasjonen litt før vi kom) for de sa blant annet at de ville ta vare på meg til vi var i orden, Jeg burde blitt skremt av det, men ble det ikke. Jeg kjenner jo foreldrene mine. Svaret var et høflig takk, men nei takk. Vi tar vare på hverandre.
Så jeg kan lure på hva det kommer av, dette behovet for å melde: Ikke glem meg. Jeg tror nok det kommer av de årene jeg dro på dagsenteret og ikke likte det. Ikke fordi dagsenteret ikke var ok, men fordi jeg følte meg forvist. I dag skjønner jeg jo at når mamma og pappa var på jobb, måtte jeg også gjøre noe. Jeg tenker i dag at jeg bodde heime hele denne tida.
Men som sagt, vi skal til Harstad. Pappa rydder etter frokosten og jeg skriver noen linjer. Men nå skal jeg overvinne meg sjøl og avslutte her.
Hjelp over dørstokkmila
16.02.18
Vi er i et modus som noen her i huset kaller «hvis det hadde nytta å grave seg ned - men siden det ikke nytter, må vi kravle oppover». Jeg synes vi ganske bra har klart dette med å skrape seg oppover. Vi har fått ting etter ting på plass, og har stort sett ryddet og fått orden i en del man må få orden i etter en brann. Blant annet hadde vi to bedrifter vi må rydde opp i og få på føttene. Pluss selvsagt de private delene for oss tre. Som et eksempel kan jeg nevne at i går kom de siste skjøter i posten, og i en postpakke vi skal hente i ettermiddag ligger bøker vi trenger: Samisk/norsk og Norsk/samisk ordlister og selvsagt urtekjerringenes bibel: Rolf Hjelmstads bok om norske urter og Maria Prebens bok. Om jeg hadde nølt hva angår urtekjerringas aktiviteter er jeg ikke i tvil nå: Det blir gress i maten til våren. Noe forandrer seg ikke. Pappa har vært i Harstad og bunkret på mammutsalg de bøkene han gjerne vil ha. En del bøker har vi fått – Nordfjordboka, Trondenes bygdebok, Alt for Norge, Båtnavnboka, Husmannsplasser i Rakkestad. Jeg har ikke bunkret noen bøker og har liksom ikke behov for det heller føler jeg. Jeg er mest glad for at vi at vi har bevart en del eksemplarer av de 62 bøkene vi har utgitt siden 1999. Heldigvis lå det bøker i kommisjonssalg på Vardobaiki, i Karasjok og i Kautokeino. Vi har blokkert en del av bøkene der slik at vi har sjøl noe, og resten går i vanlig salg.
Her jeg sitter og snakker om utgivelser kommer jeg på at vi har tre utgivelsesprosjekt på gang. De ble lagt på is i november, men er nå oppe og går igjen. Det betyr at det kommer 1500 bøker i løpet av sommeren og høsten. Jeg ser meg rundt og tenker: Hvor? Hvor lagrer vi det? Det blir vel det vanlige – bære opp på loftet. Vi har faktisk båret en god del opp på loftet allerede av ting vi ikke trenger nå, men vil trenge når vi har hus igjen – ting vi har fått.
For eksempel kom pappa heim fra Harstad og bygaven -dulejus var – ja, gjett. En trimsykkel, en kontorstol, åtte krus og ti champagneglass (vel det ble ni, for en gikk i gulvet).
Tilbake til tråden som er dette med å få litt alminnelig hverdag. Som jeg nevnte synes jeg vi har fått det bra til, men på ett felt har vi ikke gjort det: Det fysiske. Der har vi sumpet oss helt ned i dalen (pappa er den som har gjort en del der, men etter en statusoppgradering rundt bordet her innså mamma og jeg at vi også måtte komme i gang. Så er det dette med dørstokkmila pluss det der med «æ begynne i morra», for slik har det vært den siste tida. Vi begynner på mandag.
Noen ganger trenger man hjelp til å komme ut av en ond sirkel. Jeg har hyrt pappa som hjelper, for det funker. For eksempel var vi i morges ute og gikk en liten tur før frokost. Mamma har fått Åse som ccoach og har fått like stor respekt for henne som vi hadde for IAHP og Rumiko i sin tid. Sa de hopp, var det for oss bare å spørre: Korhen, kor langt? Deres motto oversatt til nordnorsk var: «Æ kan hjelpe dæ, men da må du fan meg gjøre noe sjøl».
Vi er i et modus som noen her i huset kaller «hvis det hadde nytta å grave seg ned - men siden det ikke nytter, må vi kravle oppover». Jeg synes vi ganske bra har klart dette med å skrape seg oppover. Vi har fått ting etter ting på plass, og har stort sett ryddet og fått orden i en del man må få orden i etter en brann. Blant annet hadde vi to bedrifter vi må rydde opp i og få på føttene. Pluss selvsagt de private delene for oss tre. Som et eksempel kan jeg nevne at i går kom de siste skjøter i posten, og i en postpakke vi skal hente i ettermiddag ligger bøker vi trenger: Samisk/norsk og Norsk/samisk ordlister og selvsagt urtekjerringenes bibel: Rolf Hjelmstads bok om norske urter og Maria Prebens bok. Om jeg hadde nølt hva angår urtekjerringas aktiviteter er jeg ikke i tvil nå: Det blir gress i maten til våren. Noe forandrer seg ikke. Pappa har vært i Harstad og bunkret på mammutsalg de bøkene han gjerne vil ha. En del bøker har vi fått – Nordfjordboka, Trondenes bygdebok, Alt for Norge, Båtnavnboka, Husmannsplasser i Rakkestad. Jeg har ikke bunkret noen bøker og har liksom ikke behov for det heller føler jeg. Jeg er mest glad for at vi at vi har bevart en del eksemplarer av de 62 bøkene vi har utgitt siden 1999. Heldigvis lå det bøker i kommisjonssalg på Vardobaiki, i Karasjok og i Kautokeino. Vi har blokkert en del av bøkene der slik at vi har sjøl noe, og resten går i vanlig salg.
Her jeg sitter og snakker om utgivelser kommer jeg på at vi har tre utgivelsesprosjekt på gang. De ble lagt på is i november, men er nå oppe og går igjen. Det betyr at det kommer 1500 bøker i løpet av sommeren og høsten. Jeg ser meg rundt og tenker: Hvor? Hvor lagrer vi det? Det blir vel det vanlige – bære opp på loftet. Vi har faktisk båret en god del opp på loftet allerede av ting vi ikke trenger nå, men vil trenge når vi har hus igjen – ting vi har fått.
For eksempel kom pappa heim fra Harstad og bygaven -dulejus var – ja, gjett. En trimsykkel, en kontorstol, åtte krus og ti champagneglass (vel det ble ni, for en gikk i gulvet).
Tilbake til tråden som er dette med å få litt alminnelig hverdag. Som jeg nevnte synes jeg vi har fått det bra til, men på ett felt har vi ikke gjort det: Det fysiske. Der har vi sumpet oss helt ned i dalen (pappa er den som har gjort en del der, men etter en statusoppgradering rundt bordet her innså mamma og jeg at vi også måtte komme i gang. Så er det dette med dørstokkmila pluss det der med «æ begynne i morra», for slik har det vært den siste tida. Vi begynner på mandag.
Noen ganger trenger man hjelp til å komme ut av en ond sirkel. Jeg har hyrt pappa som hjelper, for det funker. For eksempel var vi i morges ute og gikk en liten tur før frokost. Mamma har fått Åse som ccoach og har fått like stor respekt for henne som vi hadde for IAHP og Rumiko i sin tid. Sa de hopp, var det for oss bare å spørre: Korhen, kor langt? Deres motto oversatt til nordnorsk var: «Æ kan hjelpe dæ, men da må du fan meg gjøre noe sjøl».
onsdag 14. februar 2018
De spesielle dager - og det som skjer
Det er farlig å både antyde de spesielle dager + minne på de spesielle dager slik jeg gjorde det i forrige blogg. Det kan få konsekvenser å gjøre slike ting, noen ganger konsekvenser for en sjøl.
Vel, oftest er det bra. det kan gjøre godt å ha en spesiell dag, Men noen ganger kan andres spesielle dager fan tute meg påvirke en annen stakkar sine dager. Et godt eksempel her er 1. mai, en spesiell dag for noen, men som påvirker andre i en annen lei – til å måke snø, klippe plener, vaske vinduer utvendig…
Nå trenger jeg ikke gå lenger enn til meg sjøl for å finne eksempel på det. I dag for eksempel da jeg måtte slite meg opp av senga, var det mamma som vekte meg. Pappa hadde bestemt seg for å ta Per-dagen og hadde kjørt til Harstad. I selvsamme øyeblikk visste jeg hva som ventet meg på badet. Pappa og jeg går på badet hver morgen og gjør grundige morgenrutiner, dusjer, vasker håret – alt. Men når pappa har tatt Per-dagen er det en annen dans for meg på badet. Mamma og jeg dusjer også, men hun bruker stålbørste av den typen man pusser mur med, og skraper over hele meg, Deretter tar hun høytrykkspyler i ørene og skrubber ansiktet med noe hun påstår er rens. Jeg vet jo at det går over og at det blir en følelse av velvære etterpå når jeg er oljet og smurt, men akkurat mens jeg er i prosessen, er det ingen velvære – og min vane tro protesterer jeg. I ord. Ikke med motstand, Med stemme.
Jeg husker en gang så skjedde. Vi bodde heime, og mamma tok den vanlige – men heldigvis sjeldne – sjaininga av meg. Dessverre var saken så at vi la nytt tak. På taket jobbet noen – og fra badet gikk det avlufting over tak. Mamma påstod det var flaks om de ikke kom ned for å se om hun ikke mishandlet meg. De kom ikke. Dessverre. For det kunne ha vært interessant om de så hadde gjort. kanskje jobbet de på den andre sida av taket og fikk ikke delta i renselsesprosessen.
Nå sitter jeg her og er så skrubbet og velsmurt og skal spise frokost mens jeg undrer meg på hva pappa har med seg etter Per-dagen i byen. Han har alltid ett eller annet. Dulejus – bygave – en etterfølger av de gamle lofot-og finnmarksgavene folk hadde med seg når de kom heim etter fiskesesongene.
Klarer noen gjette dulejus denne gangen?
Jeg klarer det ikke.
domantrener
Vel, oftest er det bra. det kan gjøre godt å ha en spesiell dag, Men noen ganger kan andres spesielle dager fan tute meg påvirke en annen stakkar sine dager. Et godt eksempel her er 1. mai, en spesiell dag for noen, men som påvirker andre i en annen lei – til å måke snø, klippe plener, vaske vinduer utvendig…
Nå trenger jeg ikke gå lenger enn til meg sjøl for å finne eksempel på det. I dag for eksempel da jeg måtte slite meg opp av senga, var det mamma som vekte meg. Pappa hadde bestemt seg for å ta Per-dagen og hadde kjørt til Harstad. I selvsamme øyeblikk visste jeg hva som ventet meg på badet. Pappa og jeg går på badet hver morgen og gjør grundige morgenrutiner, dusjer, vasker håret – alt. Men når pappa har tatt Per-dagen er det en annen dans for meg på badet. Mamma og jeg dusjer også, men hun bruker stålbørste av den typen man pusser mur med, og skraper over hele meg, Deretter tar hun høytrykkspyler i ørene og skrubber ansiktet med noe hun påstår er rens. Jeg vet jo at det går over og at det blir en følelse av velvære etterpå når jeg er oljet og smurt, men akkurat mens jeg er i prosessen, er det ingen velvære – og min vane tro protesterer jeg. I ord. Ikke med motstand, Med stemme.
Jeg husker en gang så skjedde. Vi bodde heime, og mamma tok den vanlige – men heldigvis sjeldne – sjaininga av meg. Dessverre var saken så at vi la nytt tak. På taket jobbet noen – og fra badet gikk det avlufting over tak. Mamma påstod det var flaks om de ikke kom ned for å se om hun ikke mishandlet meg. De kom ikke. Dessverre. For det kunne ha vært interessant om de så hadde gjort. kanskje jobbet de på den andre sida av taket og fikk ikke delta i renselsesprosessen.
Nå sitter jeg her og er så skrubbet og velsmurt og skal spise frokost mens jeg undrer meg på hva pappa har med seg etter Per-dagen i byen. Han har alltid ett eller annet. Dulejus – bygave – en etterfølger av de gamle lofot-og finnmarksgavene folk hadde med seg når de kom heim etter fiskesesongene.
Klarer noen gjette dulejus denne gangen?
Jeg klarer det ikke.
domantrener
mandag 12. februar 2018
En stimulere-gutter-dag
Søndag og morsdag – og her sitter jeg og har hverken gave eller noe annet. Men det vil jeg bare si – det er ikke lett når noen ikke vil ha noen unødig gave. Men det er liksom så kjipt å ikke gi sin mor en gave. Spør noen hva jeg ga, må jeg omstendelig forklare at vi ikke gir mors-og farsgaver. Pappa er likedan og vil heller ikke ha gaver bare fordi det skal gis gaver. Jeg lurer i blant på om jeg er adoptert – for jeg liker å få gaver. Til min 40-årsdag satte jeg faktisk i innbydelsen at gaver var flott. Så fikk jeg da også mange gaver – bare flotte gaver.
Et kjapt søk på Google forteller at morsdagen begynte som et fredsarrangement etter borgerkrigen i USA. Etter en krig er det fronter og skillelinjer, etter en borgerkrig er det enda verre. Da går skillelinjene og frontene innad i et folk. I Appalachene i USA begynte en ung mor, Ann Maria Jarvis, å samle mødrene til forsoning. En Julia Howe ble inspirert av dette og skrev et opprop til mother-s day for peace, men det ble med det. Hun fikk ikke innført mother’s day for peace som offisiell helligdag, men Ann Maria Jarvis’ datter grep fatt i dette og begynte arbeidet med å få en offentlig minnedag for mødre. I 1908 arrangerte hun den første morsdagen. Skikken spredde seg raskt i statene, og i 1914 erklærte den daværende president Woodrow Wilson den første nasjonale morsdagen.
Samme år brøt første verdenskrig ut. Bevegelsen hadde dessverre enda ikke spredt seg til Europa, ellers ville kanskje noen mødre – kanskje mødrene til erkehertug Franz Ferdinand og den serbiske aktivisten Gavrilo Princip, grepet inn. Men det ble krig, og mødrene ble rullet inn i krigsindustrien.
Til Norge kom tradisjonen i 1918 (da sluttet første verdenskrig), og det ble en nasjonal høgtidsdag her også. Men på tur over Atlanteren vred tradisjonene på seg. I stedet for en dag der mødre arbeidet for fred og forsoning, ble det i Norge en dag der mødre skulle oppvartes og dulles med til de grader. Kaffe på sengen, dyre blomster og gaver og anna dall. Langt fra intensjonen med dagen. Fred og forsoning, my ass!
Nå er tradisjonen ikke så forvrengt her i huset, for noen vil ikke ha verken blomster eller gaver eller andre ting som fyrer opp under den kommersielle høytid det er blitt. I hine hårde dager pleide vi spikre sammen noen fjøler og gi i gaver, og de hadde hedersplass på veggen over spisebordet heime.
Jeg dristet meg likevel frampå i år, for da pappa og jeg var på handlan i går, smelte jeg til med en flaske cola til morsdagen. Ikke en litersflaske – det får nå være måte på å støtte kommersiell industri.
Så slik blir altså diverse dager gjort spesiell. Jeg kjenner en som innførte Pontusdagen (la oss anonymisere ham til Pontus). På den dagen skulle ingen mase på ham, han sto opp når han ville, gjorde som han ville og gjorde ikke det han ikke ville. Da jeg først hørte om det, syntes jeg det var en flott ide. Senere slo det meg dette er det de arbeidsløse sier. De står opp når de vil og disponerer dagen som de vil.
Så prøvde jeg å google sønners dag. Kanskje kunne det være noen som hadde initiert en slik dag. Nix, jeg kom til Noah og Arken. Da Arken landet kunne sønnene gå ut med sin familie. Deretter prøvde jeg å google gutters dag og lærte at problemet er ikke at jenter er flinke på skolen, men at gutter underpresterer. Et biprodukt av å finne en dag for oss av hannkjønn generelt. Jeg rotet meg også borti en side om gutter/hjerner/intelligens. En forræder av en mannlig forsker har publisert en studie som viser at kvinners hjerner ikke er underlegne menns. Forræder sier jeg igjen !! I tillegg konkluderer han med at kvinner utvikler kvikkere hjerneceller. Han mener det kommer av at de multitaster seg gjennom hverdagen for å kombinere alt de har ansvar for. Deres verden er mer kompleks og utfordrer hjernen mer. Bullshit!! Likeså sier han at hjernene er ulike. Våre hjerneforbindelser går fra front og bakover. Dette gir en bedre romforståelse. Ja, vi har det, vi menn. Kvinner går seg vill omså på kjøkkenet og finner ikke kjøkkenbenken. Deres hjerneforbindelse går på tvers. det mener denne forskeren kan forklare deres intuisjon (les: overspent. Min anmerking) og prateevne. Det er altså genetisk at smella går i ett.
Det verste er dette med matematikk. Husker dere i de gode gamle dager da enkelte Matteoppgaver ble regnet som for vanskelige for jenter. «Bare for gutter» stod det. Det var den gang, det. Nå er casen en annen. En undersøkelse omkrong standpunktkarakterer i ungdomsskolen viser at jenter skårer i snitt 0,2 bedre enn gutter. Snart får man vel matteoppgaver merket «Bare for jenter».
Gutter og menn i alle land: Foren eder. Sammen er vi streke.
En start kan være en årlig nasjonaldag for gutter og menn der vi snakker hverandre opp.
Hvis ikke DETTE er grunn god nok til å etablere en stimulere-gutter-dag vet ikke jeg.
Et kjapt søk på Google forteller at morsdagen begynte som et fredsarrangement etter borgerkrigen i USA. Etter en krig er det fronter og skillelinjer, etter en borgerkrig er det enda verre. Da går skillelinjene og frontene innad i et folk. I Appalachene i USA begynte en ung mor, Ann Maria Jarvis, å samle mødrene til forsoning. En Julia Howe ble inspirert av dette og skrev et opprop til mother-s day for peace, men det ble med det. Hun fikk ikke innført mother’s day for peace som offisiell helligdag, men Ann Maria Jarvis’ datter grep fatt i dette og begynte arbeidet med å få en offentlig minnedag for mødre. I 1908 arrangerte hun den første morsdagen. Skikken spredde seg raskt i statene, og i 1914 erklærte den daværende president Woodrow Wilson den første nasjonale morsdagen.
Samme år brøt første verdenskrig ut. Bevegelsen hadde dessverre enda ikke spredt seg til Europa, ellers ville kanskje noen mødre – kanskje mødrene til erkehertug Franz Ferdinand og den serbiske aktivisten Gavrilo Princip, grepet inn. Men det ble krig, og mødrene ble rullet inn i krigsindustrien.
Til Norge kom tradisjonen i 1918 (da sluttet første verdenskrig), og det ble en nasjonal høgtidsdag her også. Men på tur over Atlanteren vred tradisjonene på seg. I stedet for en dag der mødre arbeidet for fred og forsoning, ble det i Norge en dag der mødre skulle oppvartes og dulles med til de grader. Kaffe på sengen, dyre blomster og gaver og anna dall. Langt fra intensjonen med dagen. Fred og forsoning, my ass!
Nå er tradisjonen ikke så forvrengt her i huset, for noen vil ikke ha verken blomster eller gaver eller andre ting som fyrer opp under den kommersielle høytid det er blitt. I hine hårde dager pleide vi spikre sammen noen fjøler og gi i gaver, og de hadde hedersplass på veggen over spisebordet heime.
Jeg dristet meg likevel frampå i år, for da pappa og jeg var på handlan i går, smelte jeg til med en flaske cola til morsdagen. Ikke en litersflaske – det får nå være måte på å støtte kommersiell industri.
Så slik blir altså diverse dager gjort spesiell. Jeg kjenner en som innførte Pontusdagen (la oss anonymisere ham til Pontus). På den dagen skulle ingen mase på ham, han sto opp når han ville, gjorde som han ville og gjorde ikke det han ikke ville. Da jeg først hørte om det, syntes jeg det var en flott ide. Senere slo det meg dette er det de arbeidsløse sier. De står opp når de vil og disponerer dagen som de vil.
Så prøvde jeg å google sønners dag. Kanskje kunne det være noen som hadde initiert en slik dag. Nix, jeg kom til Noah og Arken. Da Arken landet kunne sønnene gå ut med sin familie. Deretter prøvde jeg å google gutters dag og lærte at problemet er ikke at jenter er flinke på skolen, men at gutter underpresterer. Et biprodukt av å finne en dag for oss av hannkjønn generelt. Jeg rotet meg også borti en side om gutter/hjerner/intelligens. En forræder av en mannlig forsker har publisert en studie som viser at kvinners hjerner ikke er underlegne menns. Forræder sier jeg igjen !! I tillegg konkluderer han med at kvinner utvikler kvikkere hjerneceller. Han mener det kommer av at de multitaster seg gjennom hverdagen for å kombinere alt de har ansvar for. Deres verden er mer kompleks og utfordrer hjernen mer. Bullshit!! Likeså sier han at hjernene er ulike. Våre hjerneforbindelser går fra front og bakover. Dette gir en bedre romforståelse. Ja, vi har det, vi menn. Kvinner går seg vill omså på kjøkkenet og finner ikke kjøkkenbenken. Deres hjerneforbindelse går på tvers. det mener denne forskeren kan forklare deres intuisjon (les: overspent. Min anmerking) og prateevne. Det er altså genetisk at smella går i ett.
Det verste er dette med matematikk. Husker dere i de gode gamle dager da enkelte Matteoppgaver ble regnet som for vanskelige for jenter. «Bare for gutter» stod det. Det var den gang, det. Nå er casen en annen. En undersøkelse omkrong standpunktkarakterer i ungdomsskolen viser at jenter skårer i snitt 0,2 bedre enn gutter. Snart får man vel matteoppgaver merket «Bare for jenter».
Gutter og menn i alle land: Foren eder. Sammen er vi streke.
En start kan være en årlig nasjonaldag for gutter og menn der vi snakker hverandre opp.
Hvis ikke DETTE er grunn god nok til å etablere en stimulere-gutter-dag vet ikke jeg.
mandag 5. februar 2018
Navnedag - klappakaker, lefser - og vannblemme
Dagene har gått. Vi har vært en langhelg i Tromsø på Aslak Pieras navnedag – og siden vi likevel var i et sted litt større enn Planterhaugen, måtte vi passe på å gjøre de ærender man ikke får utført her selv om man får gjort utrolig mye her. Vi kjørte selvsagt med et lite lass klappakaker. Bare det var et prosjekt i seg sjøl. Pappa og jeg, stakkars, slet oss til sentrum og kjøpte inn ulike melsorter og gjær. Så slet vi oss til Solvår og Vigdis og lånte takke og kjøkkenmaskin. Deretter tok Anka og mamma den lette jobben. De bare laget noen hundre klappakaker hos Anka. Vi har ikke avtrekksvifte her, og brannvarsleren ville nok ikke tålt den røyken når de to setter i gang. Nå vet jo alle at kvinners arbeid ikke er like verdsatt som menns, og den standarden bruker jeg. Jeg mener – ingen forventer vel at jeg skal lage en egen standard for vurdering av arbeid. Jeg overlater det til kvinnebevegelsen så har de noe å gjøre 8.mars. Det er så enkelt for dem: de kan bare sette repetisjonstegn fra alle forutgående år.
Med dette og glutenfrie lefser dro vi altså til Tromsø og tok inn hos Emma Margret etter å ha vært innom hovedpersonen Aslak Piera før han la seg.
Bare et lite eksempel på kor viktig den tassen er blitt. Vi pleier stoppe på Vollan og spise middag. Deres kjøttkaker er gode, og siden jeg underminerte klappakakelaginga får jeg vel si at de er nesten like gode som huset kjøttkaker. Men altså, vi pleier stoppe der fordi jeg liker kjøttkaker. Planene var å gjøre det denne gangen også, men så ble vi nok forsinket til at vi så at om vi stoppet, rakk vi ikke å treffe Aslak Piera før han sovnet. Følgelig knallet vi etter mitt forslag forbi Vollan. Vi rakk ham, familiens sjef, i god tid før han sovnet. Deretter knallet vi til Emma Margret i den fasjonable adressen Haakon VII’s gate. Pappa og jeg innlosjerte oss på loftet i loftstua som vanlig
Så ble det - selvfølgelig – en lang morgenfredag før vi etter en kongelig frokost maste oss til Jekta. Mamma skulle kjøpe seg en jakke – julegave – men fant ingen, og følgelig kjøpte jeg meg en jakke på hennes kupong. Vi ble enige om at jeg vipset henne de pengene, og så kunne hun kjøpe jakke for eksempel i Danmark. Nå gjenstår det bare å se om hun gjør det.
By the way så smalt vi over Sandesundbrua til Kvaløya og Eide handel for å kjøpe kaldfjordlefser. Nå var det ikke ekte kaldfjordlefser, men det visste ingen. Og ingen var til stede på navnedagen og kunne ta oss i fusk. Man kan ikke ha navnedag uten kaldfjordlefser når man bor i Tromsø. Vi hadde bare glutenfrie lefser med oss fra Skånland, og det bare MÅTTE være lefser til alle. Deretter suste vi til Sigbjørn og Sigrid og spiste middag der. Sigrids foreldre og bror var der, så det ble ekstra hyggelig. Så kom også Oddvar flybåren fra Trøndelag. Han skulle være fadder. Team Aslak Piera var nesten komplett.
Lørdag hadde vi en sein kongelig frokost på Ronald og Emma Margrets air-BnB, og den kongelige middagen tok vi på NRKs kantine, og det vil jeg bare ha sagt: Bete-Marja gjengen ble slått ut. Vi er nemlig kjent for å møte opp tidlig, vanligvis for tidlig. Men da vi ankom NRKs kantine med våre lefser og klappakaker og skulle brette opp armene var Sigrid og foreldrene hennes i full gang. Aslak Pieras festbord var nydelig pyntet. Tante og onkler sto for det kulturelle innslaget. Selvsagt. Hven kan være mer kulturell enn vi. August spilte og sang på engelsk, en sang som passet for anledningen og om det med barn. Emma Margret sang og hadde fått noen fra koret sitt med. De tok Simens bryllupssang til Sigrid og Sigbjørn. Så sang de det nye verset Simen hadde laget til Aslak Piera, og så slo de til med «Lykkeliten» på samisk. Emma Margret og Anna Kaisa hadde oversatt den til samisk. Dette viste ikke foreldrene om på forhånd. Jeg stakkar, som hverken kan spille eller synge – jeg måtte skrive en sak til čeahčal.
Om kvelden skulle ungdommen ut på pub – alle under femti – og jeg ble med og kom heim natt til søndag. Jeg vet ikke i hvilken tilstand man vanligvis kommer i fra en pub, men jeg hadde en diger vannblemme under hælen.
Dagen etter tok vi omvendt dacapo fra den dagen vi kom. Vi var innom Aslak Piera og spiste kakerester sammen med storfamilien før vi kjørte heim uten klappakaker, men med fiskesuppe.
Tror noen at man er utvilt etter en slik runde? Ikke vi. Vi sov hele mandag, sånn til og fra.
Med dette og glutenfrie lefser dro vi altså til Tromsø og tok inn hos Emma Margret etter å ha vært innom hovedpersonen Aslak Piera før han la seg.
Bare et lite eksempel på kor viktig den tassen er blitt. Vi pleier stoppe på Vollan og spise middag. Deres kjøttkaker er gode, og siden jeg underminerte klappakakelaginga får jeg vel si at de er nesten like gode som huset kjøttkaker. Men altså, vi pleier stoppe der fordi jeg liker kjøttkaker. Planene var å gjøre det denne gangen også, men så ble vi nok forsinket til at vi så at om vi stoppet, rakk vi ikke å treffe Aslak Piera før han sovnet. Følgelig knallet vi etter mitt forslag forbi Vollan. Vi rakk ham, familiens sjef, i god tid før han sovnet. Deretter knallet vi til Emma Margret i den fasjonable adressen Haakon VII’s gate. Pappa og jeg innlosjerte oss på loftet i loftstua som vanlig
Så ble det - selvfølgelig – en lang morgenfredag før vi etter en kongelig frokost maste oss til Jekta. Mamma skulle kjøpe seg en jakke – julegave – men fant ingen, og følgelig kjøpte jeg meg en jakke på hennes kupong. Vi ble enige om at jeg vipset henne de pengene, og så kunne hun kjøpe jakke for eksempel i Danmark. Nå gjenstår det bare å se om hun gjør det.
By the way så smalt vi over Sandesundbrua til Kvaløya og Eide handel for å kjøpe kaldfjordlefser. Nå var det ikke ekte kaldfjordlefser, men det visste ingen. Og ingen var til stede på navnedagen og kunne ta oss i fusk. Man kan ikke ha navnedag uten kaldfjordlefser når man bor i Tromsø. Vi hadde bare glutenfrie lefser med oss fra Skånland, og det bare MÅTTE være lefser til alle. Deretter suste vi til Sigbjørn og Sigrid og spiste middag der. Sigrids foreldre og bror var der, så det ble ekstra hyggelig. Så kom også Oddvar flybåren fra Trøndelag. Han skulle være fadder. Team Aslak Piera var nesten komplett.
Lørdag hadde vi en sein kongelig frokost på Ronald og Emma Margrets air-BnB, og den kongelige middagen tok vi på NRKs kantine, og det vil jeg bare ha sagt: Bete-Marja gjengen ble slått ut. Vi er nemlig kjent for å møte opp tidlig, vanligvis for tidlig. Men da vi ankom NRKs kantine med våre lefser og klappakaker og skulle brette opp armene var Sigrid og foreldrene hennes i full gang. Aslak Pieras festbord var nydelig pyntet. Tante og onkler sto for det kulturelle innslaget. Selvsagt. Hven kan være mer kulturell enn vi. August spilte og sang på engelsk, en sang som passet for anledningen og om det med barn. Emma Margret sang og hadde fått noen fra koret sitt med. De tok Simens bryllupssang til Sigrid og Sigbjørn. Så sang de det nye verset Simen hadde laget til Aslak Piera, og så slo de til med «Lykkeliten» på samisk. Emma Margret og Anna Kaisa hadde oversatt den til samisk. Dette viste ikke foreldrene om på forhånd. Jeg stakkar, som hverken kan spille eller synge – jeg måtte skrive en sak til čeahčal.
Om kvelden skulle ungdommen ut på pub – alle under femti – og jeg ble med og kom heim natt til søndag. Jeg vet ikke i hvilken tilstand man vanligvis kommer i fra en pub, men jeg hadde en diger vannblemme under hælen.
Dagen etter tok vi omvendt dacapo fra den dagen vi kom. Vi var innom Aslak Piera og spiste kakerester sammen med storfamilien før vi kjørte heim uten klappakaker, men med fiskesuppe.
Tror noen at man er utvilt etter en slik runde? Ikke vi. Vi sov hele mandag, sånn til og fra.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
