Så feil kan man ta og så ubevisst kan man bruke språket. Nå akkurat sa jeg: «Æ e ikkje i modus tel å skrive om krigen i Markebygda.» Og det var sant. Jeg var ikke i modus til det, men jeg er i modus til en blogg. Så gjorde jeg det galtestykke å google ordet modus for å få en presis definisjon av det. Da finner jeg at det er en svensk TV-serie. et grammatikalsk uttrykk pluss et sted i Narvik. What!!! Nytt søk i Bokmålsordboka/Nynorskordboka. Der var det litt mer uten at det legitimerte min bruk av ordet. Datamaskinen kan stå i modus …etc Altså må jeg konkludere med at jeg bruker ordet feil. Vel, feil og feil – om datamaskinen kan stå i et modus kan vel jeg også gjøre det. Konklusjon: Jeg fortsetter å bruke ordet modus om min tilstand for øyeblikket.
Språket endrer seg og betydning av talemåter likeså. Ordet bjørnetjeneste er en velment tjenste med fatal utgang. Bakgrunnen er bjørnen som ville slå i hjel en flue på sin herres hode og klasket til flua med et fatalt resultat. I dag forstås dette av mange som en stor tjeneste siden bjørnen er stor og sterk og man ikke kjenner til talemåtens bakgrunn. Kanskje man assosierer til ordet bjørneklem som er en stor klem.
Noen ganger blander man uttrykk. Velkjent er å bøye seg i hatten. Der endrer dog ikke innholdet seg, men når man snakker om Pandoras krukke blir det galt uansett. Pandoras eske var en utrivelig sak. Ifølge gresk mytologi var Pandora den første kvinnen på jord, Skapt som en straff –ha, ha, ha. Hun fikk med seg en eske som hun ikke fikk lov til å åpne. Alle skjønner hva som skjedde. Hun, som Bibelens Eva, klarte ikke å motstå fristelsen og åpnet esken og ut føk pest, sorg, fattigdom og kriminalitet. Resultatet ser vi ennå i dag her vi sitter corona-fast. Hadde ikke den šŋagga gáiča, den nysgjerrige geita Pandora, åpnet esken hadde vi i dag ikke hatt pest. Her må jeg bare gjøre en liten omkrok og undre meg over den forskingas som sier at kvinner har en suprim hjerne. Det tror jeg må være bestilt forskning.
Tilbake til uttrykket Pandoras eske som ofte kalles Pandoras krukke og forveksles/blander sammen Sareptas krukke. I Bibelen kan man lese om enken i Sarepta hvis melkrukke og oljekrus aldri ble tomme. Litt ala det man tror om oljen og oljefondet. Pandora og enken i Sarepta står ikke for det samme.
Og i disse skammens tider der man skal skamme seg over utrolig mye har man ordet skamros. Det betyr ifølge Språkrådet å rose noen ufortjent – ikke å overøse noen med fortjent ros.
Så har man spesielle familiære talemåter og uttrykk. På pappa sin side snakker man om at det var mor skikka meg til ler-gøk. Betydninga tok det lang tid før jeg skjønte. Det betyr at ting holder akkurat. I blant spiser jeg luksus i forhold til de andre, og da må jeg minnes min gudfar-onkel og hundevalpen de hadde en gang. Bestemor dulla med den bortskjemte valpen som ikke spiste hva som helst. En gang hadde hun stekt en kotelett til den, men det bortskjemte hundesvinet bare lukta på det. Da kom det tørt fra min gudfar-onkel: «Hvis hunden ikke spiser det, vil ha det.» Noen ganger er jeg som den valpen og får spesial forpleining. Allerede mens jeg spiser sier mamma: «Hvis det blir noe igjen vil æ ha det.» Det ligger en historie bak det men den går ikke gjennom sensuren.
Språk påvirker også språk. Man skal ikke gå langt tilbake i tid før det gikk et språkskifte over deler av Norge, særlig Nord-Norge. Man ble norsktalende i stedet for samisktalende.
I den prosessen tok man med seg enkelte samiske strukturer og delvis samisk tonefall, er min påstand. I Nord-Norge sier vi «ka du sei». Vi setter subjektet først der slik er på samisk. I andre deler av landet sier man «hva sier du». Et eller annet sted har jeg lest (men nu orker jeg ikke google mer) at nordnorsk har et annet tonemønster i spørrende setninger. Med den store flommen av innvandrernorsk kan man på nært hold studere det samme fenomenet. Man kan få unorsk ordstilling, aksent og uttale. Om hundre år vil dette kunne være en del av akseptert norsk. Så har man ord som kebab-norsk der ungdomsgrupper adopterer deler av det. Mens akademia adopterer engelsk. Google sier at cirka 10% av doktorgradsavhandlinger blir levert på norsk. Hva gjør det egentlig med engelsk som språk når så mange klodrer i det?
Her i Markebygda har vi gått gjennom et språkskifte som er nyere i tid enn språkskiftet i de gamle sjøsamiske områdene. Det betyr at det knytter seg ennå levende minner om pussige ting som kanskje i den prosessen. Men dette er hemmeligstemplet enn så lenge hva angår min bruk av det i en blogg. I dag går det delvis et skifte mot tospråklighet – norsk/samisk. Også her er sikkert pussigheter å finne.
Helt til slutt må jeg si at jeg ser på min egen språkutvikling at språk ikke er statisk. Tidligere da jeg begynte å skrive ser jeg en annen ordstilling her og der enn den mine foreldre har i skrift. Men jeg holder på å miste det om jeg da ikke allerede har gjort det. Jeg ser også at jeg ikke er påvirket av den samnorsken som brukes mye her i huset i skriftlig arbeid. Samnorsk er ikke min greie. I blant opplever jeg at facebook-språket påvirker meg når jeg skriver på facebook – dialekt og forkortninger. Et språk jeg ikke ville drømme om å ta inn i generelt skriftlig arbeid.
domantrener
PS! Det er interessant, dette med familiære talemåter der innhold og betydning bare blir forstått av en engere krets. Et eksempel hos oss er «ballkjole» som har en betydning i tillehh til den generelle.
Jeg hører gjerne fra deg om dine familiære talemåter.
tirsdag 31. mars 2020
fredag 27. mars 2020
"Den nordnorske våren har sala sin hest" (Stangnes)
På Facebook ser jeg at snøen smelter villig vekk i bakkene i Borkskogen. Det er våren som kommer. Hvordan det er i bakkene eller bergene her ved Magnebo vet jeg ikke for vi har i vinter ikke vært på den siden av huset.
God skolelærdom er at mars, april og mai er vårmånedene. Et kikk ut av vinduet synliggjør at den oppdelinga ikke er laget her, like lite som at blåveisen er den første vårblomsten. Det er nemlig også et folkelig syn på våren når den første blomsten kommer. Her er det hestehoven. Astrologene definerer våren som perioden mellom vårjevndøgn og sommersolverv. Hvis wikipedia har rett, er det i år perioden fra 18. mars til 20. juni. Dette gjelder på den nordlige halvkule. Meterologene har en annen inndeling. Våren er fra den dagen gjennomsnittstemperaturen på ett døgn er over 0 grader og til det overstiger 10 grader.
Et annet vårtegn leser jeg, er når knoppene brister på trær. Det gjelder ikke her for når bjørka spretter er det plutselig sommer. Jeg tør nesten ikke i disse corona-tider nevne et annet helsemessig vårtegn. Hvis man er syk og skral, gammel og veik-helset tenderer man å dø om våren. Det er som om menneskekroppen ikke klarer følge vårens tempo. Dette gjelder særlig i nord. Her er jo våren så intens at man nesten kan miste pusten. Man holder pusten – og plutselig er sommeren her.
For mange er det et tegn på vår at man får lyst til å plante og styre med jord. Her i huset er det potetåker. Det er et sikkert vårtegn når den kommer på tale. Følgelig er det vår nå selv om det er snøskavler ute. Vi har med ett unntak alltid hatt en liten åker nær huset der vi kunne hente dagens nypotet. Selv den sommeren vi bodde nede i gammelhuset, fikk vi laget oss en liten åkerlapp på bakkekanten. I fjor hadde vi ikke åker, for det var umulig her. Det var en byggeplass med materialer og grusdunger. Men nå begynner det å klø i potetfingrene siden den nord-norske våren er på tur. «Den nordnorske våren har sala sin hest» sier Helge Stangnes i et dikt noen nettopp leste, inspirert av tanken på potetåker. Vi vet ikke helt hvor vi kan ha åkerlappen her. Her er mye berg, men kjenner jeg hertingene rett i denne saken bestiller de omså jord tilkjørt og skjøtter ikke penger uansett kor knipen de ellers kan være. At den poteten koster mer enn gåselever og russisk kaviar tør i hvert fall ikke jeg antyde. Jeg bare flirer av hele potetåker-opplegget. Og dette i en tid da trendene Fedon og lavkarbo. Til og med klarte mamma s i ved middagsbordet en dag da jeg ikke var så lysten på fisken vi hadde til middag: «Fisk er sunne proteiner. Potet er bare karbohydrater. Ha ha ha.
Jeg har også fundert på dette med årstidene og de spor de setter i navnetradisjonen. Vår er den eneste årstida man finner igjen i fornavn, Vår, Vårin, Vårild, Vårunn. Man finner ikke Vår som etternavn. Det finner man derimot med de tre andre årstidene, Høst, Vinter, Sommer. De tre årstidene finnes ikke som fornavn,
Vi satt nettopp ute på verandaen og lyttet til Jan Guillous foreløpig siste bok om det store århundret. Snøen har sunket og vi hørte det dryppe. Noen påsto det var vann som levde under snøen. Andre at det dryppet fra taket ned i takrennene.
Men skitt au og kakken til. For meg er det vår når jeg kommer ut og det lukter vår.
domantrener
God skolelærdom er at mars, april og mai er vårmånedene. Et kikk ut av vinduet synliggjør at den oppdelinga ikke er laget her, like lite som at blåveisen er den første vårblomsten. Det er nemlig også et folkelig syn på våren når den første blomsten kommer. Her er det hestehoven. Astrologene definerer våren som perioden mellom vårjevndøgn og sommersolverv. Hvis wikipedia har rett, er det i år perioden fra 18. mars til 20. juni. Dette gjelder på den nordlige halvkule. Meterologene har en annen inndeling. Våren er fra den dagen gjennomsnittstemperaturen på ett døgn er over 0 grader og til det overstiger 10 grader.
Et annet vårtegn leser jeg, er når knoppene brister på trær. Det gjelder ikke her for når bjørka spretter er det plutselig sommer. Jeg tør nesten ikke i disse corona-tider nevne et annet helsemessig vårtegn. Hvis man er syk og skral, gammel og veik-helset tenderer man å dø om våren. Det er som om menneskekroppen ikke klarer følge vårens tempo. Dette gjelder særlig i nord. Her er jo våren så intens at man nesten kan miste pusten. Man holder pusten – og plutselig er sommeren her.
For mange er det et tegn på vår at man får lyst til å plante og styre med jord. Her i huset er det potetåker. Det er et sikkert vårtegn når den kommer på tale. Følgelig er det vår nå selv om det er snøskavler ute. Vi har med ett unntak alltid hatt en liten åker nær huset der vi kunne hente dagens nypotet. Selv den sommeren vi bodde nede i gammelhuset, fikk vi laget oss en liten åkerlapp på bakkekanten. I fjor hadde vi ikke åker, for det var umulig her. Det var en byggeplass med materialer og grusdunger. Men nå begynner det å klø i potetfingrene siden den nord-norske våren er på tur. «Den nordnorske våren har sala sin hest» sier Helge Stangnes i et dikt noen nettopp leste, inspirert av tanken på potetåker. Vi vet ikke helt hvor vi kan ha åkerlappen her. Her er mye berg, men kjenner jeg hertingene rett i denne saken bestiller de omså jord tilkjørt og skjøtter ikke penger uansett kor knipen de ellers kan være. At den poteten koster mer enn gåselever og russisk kaviar tør i hvert fall ikke jeg antyde. Jeg bare flirer av hele potetåker-opplegget. Og dette i en tid da trendene Fedon og lavkarbo. Til og med klarte mamma s i ved middagsbordet en dag da jeg ikke var så lysten på fisken vi hadde til middag: «Fisk er sunne proteiner. Potet er bare karbohydrater. Ha ha ha.
Jeg har også fundert på dette med årstidene og de spor de setter i navnetradisjonen. Vår er den eneste årstida man finner igjen i fornavn, Vår, Vårin, Vårild, Vårunn. Man finner ikke Vår som etternavn. Det finner man derimot med de tre andre årstidene, Høst, Vinter, Sommer. De tre årstidene finnes ikke som fornavn,
Vi satt nettopp ute på verandaen og lyttet til Jan Guillous foreløpig siste bok om det store århundret. Snøen har sunket og vi hørte det dryppe. Noen påsto det var vann som levde under snøen. Andre at det dryppet fra taket ned i takrennene.
Men skitt au og kakken til. For meg er det vår når jeg kommer ut og det lukter vår.
domantrener
onsdag 25. mars 2020
Noe må vel være bra?
I disse corona-tider er det mye filosoferinger rundt om fra de mange sofakroker. Så også fra sofakroken her i Magnebo. Nå blir man gjerne litt sløv av sofakroking, så følgelig slenger jeg ut filosoferinger uten å belegge det. For så vidt tror jeg ikke jeg er alene om det.
Ser regjeringa øker lengden på krisetida til over påske. Det betyr at skoler og barnehager holder stengt. Jeg vil tro at rundt om i landet koser mange barn seg nå heime med foreldrene, og skoleelever får heimeundervisning. Home schooling. Det så vi en del av i USA, og Janet Doman sa en gang at det en unge lærte på skolen av kunnskap var meget lite i sammenligning med hva man lærte heime. Foreldre var de beste lærere. Mange har heimekontor, og det synes å fungere godt. Samtidig med kontoret kan du steke brød, sette i gang en vaskemaskin etc. Mange blir permitterte og får god krisepakke og kan følgelig uten økonomiske problemer ordne seg heime. Ser på facebook at folk snekrer, baker , strikker, syr, rydder.
Og så lurer jeg på hvordan AS Norge – les Mæland – skal få pisket skomakrene til en annen lest enn den vi nå er ved når korona er over. Unger som koser heime – ut med dere til barnehagene. Permitterte – ut i arbeid. Skoleelever – kom dere til pultene. Jeg vil tippe på at dette blir Mæland sin jobb. Hun melder seg nok. Hun er jo erfaren i å herske. Hyttefolk kan ikke dra på hytta i en annen kommune, da belaster de den kommunen. Søringer kan oversvømme Nord-Norge. Hun har glemt ambulanse-problemer, avstander til helsehjelp, manglende og dårlig lege-dekning etc. Nei forresten, hun skiter i det. Jeg har nominert henne til Magnes PH-pris og hun er den første som får den.
Ellers så jeg på TV en type gi råd til oss i sofakrokene, pluss til alle i isolasjon og karantene pluss til alle andre: «Oppfør dere som om dere har koronasmitte. Si til dere at dere er koronasyke.» Der datt jeg av og fikk ikke med meg begrunnelsen for dette. Jeg skvatt, oppvokst som jeg er med at klager seg syk i utide, så blir man syk. Hjernen tror det er en beskjed om syk og setter i gang prosessene. Nå vil jeg ikke tro hjernen kan hente inn virus, men den kan kreere tilstander som ligner coronasmitte, og resultatet er flere som oppsøker lege for det. Her i huset påstår noen at de føler seg terrorisert av det koronasymbolet som dukker opp litt vel ofte.
Jeg personlig i min karantene skal bli vanskelig å få jaget i vei, men nå tror jeg ikke Mæland på den måten bryr seg om oss hjerneskadde like lite som hun bryr seg om nordlendinger.
Jeg trekker delvis tilbake ting jeg sa innledningsvis – dette med å sofakroksløve. Jeg ser på facebook at kreativiteten øker på mange felt.
domantrener
PS. Her i Magnebo har vi startet forhandlinger om skattepengene. Det vil si: Jeg har startet forhandlinger om en eventuell restskatt. Jeg mener at siden hertingene betaler strøm, breiband, brøyting er det naturlig at det også betaler restskatten i samme slengen. (DVs jeg betaler en liten slant, jeg også, men her i huset deler vi ikke utgiftene på antall hoder. Enhver betaler i forhold til sin kroppsvekt). Jeg har delvis lagt forhandlingene på is da argumentet dukket opp om det da var slik at eventuell skatt tilbake tilfalt dem. Nå tygger jeg på motargumenter. Det er en uting at man skal være så bonjis, så vrien og vrang, så utangsaktig.
Ser regjeringa øker lengden på krisetida til over påske. Det betyr at skoler og barnehager holder stengt. Jeg vil tro at rundt om i landet koser mange barn seg nå heime med foreldrene, og skoleelever får heimeundervisning. Home schooling. Det så vi en del av i USA, og Janet Doman sa en gang at det en unge lærte på skolen av kunnskap var meget lite i sammenligning med hva man lærte heime. Foreldre var de beste lærere. Mange har heimekontor, og det synes å fungere godt. Samtidig med kontoret kan du steke brød, sette i gang en vaskemaskin etc. Mange blir permitterte og får god krisepakke og kan følgelig uten økonomiske problemer ordne seg heime. Ser på facebook at folk snekrer, baker , strikker, syr, rydder.
Og så lurer jeg på hvordan AS Norge – les Mæland – skal få pisket skomakrene til en annen lest enn den vi nå er ved når korona er over. Unger som koser heime – ut med dere til barnehagene. Permitterte – ut i arbeid. Skoleelever – kom dere til pultene. Jeg vil tippe på at dette blir Mæland sin jobb. Hun melder seg nok. Hun er jo erfaren i å herske. Hyttefolk kan ikke dra på hytta i en annen kommune, da belaster de den kommunen. Søringer kan oversvømme Nord-Norge. Hun har glemt ambulanse-problemer, avstander til helsehjelp, manglende og dårlig lege-dekning etc. Nei forresten, hun skiter i det. Jeg har nominert henne til Magnes PH-pris og hun er den første som får den.
Ellers så jeg på TV en type gi råd til oss i sofakrokene, pluss til alle i isolasjon og karantene pluss til alle andre: «Oppfør dere som om dere har koronasmitte. Si til dere at dere er koronasyke.» Der datt jeg av og fikk ikke med meg begrunnelsen for dette. Jeg skvatt, oppvokst som jeg er med at klager seg syk i utide, så blir man syk. Hjernen tror det er en beskjed om syk og setter i gang prosessene. Nå vil jeg ikke tro hjernen kan hente inn virus, men den kan kreere tilstander som ligner coronasmitte, og resultatet er flere som oppsøker lege for det. Her i huset påstår noen at de føler seg terrorisert av det koronasymbolet som dukker opp litt vel ofte.
Jeg personlig i min karantene skal bli vanskelig å få jaget i vei, men nå tror jeg ikke Mæland på den måten bryr seg om oss hjerneskadde like lite som hun bryr seg om nordlendinger.
Jeg trekker delvis tilbake ting jeg sa innledningsvis – dette med å sofakroksløve. Jeg ser på facebook at kreativiteten øker på mange felt.
domantrener
PS. Her i Magnebo har vi startet forhandlinger om skattepengene. Det vil si: Jeg har startet forhandlinger om en eventuell restskatt. Jeg mener at siden hertingene betaler strøm, breiband, brøyting er det naturlig at det også betaler restskatten i samme slengen. (DVs jeg betaler en liten slant, jeg også, men her i huset deler vi ikke utgiftene på antall hoder. Enhver betaler i forhold til sin kroppsvekt). Jeg har delvis lagt forhandlingene på is da argumentet dukket opp om det da var slik at eventuell skatt tilbake tilfalt dem. Nå tygger jeg på motargumenter. Det er en uting at man skal være så bonjis, så vrien og vrang, så utangsaktig.
tirsdag 17. mars 2020
Stundom hører og stundom hører ikke
Planterhaugen har en åsrygg som deler bygda i en østre og en vestre del. Den østre delen der jeg bodde før hadde en gjevn senking ned mot myrene. Deler av denne var dyrket. Nå bor jeg på vestre del av åsryggen og før åsryggen flater ut i eng er den ganske bergete og ubør. Jeg har ikke helt klart å definere området her slik jeg definerte Borkskogen og gammelflaten. Jeg tar gjerne mot tips på hvor Magnebo ligger og da tenker jeg ikke på den store enheten Planterhaugen.
Tips! Tips!
lørdag 14. mars 2020
Vi har rigga oss til,,,
Da har vi tatt en sjølvalgt karantene på to uker. Det passer mange. Nasim får to ukers uventet ferie med lønn. Jeg får også to ukers ferie og avveksling fra tralten.
Foreløpig bruker jeg den til å subbe slik mange subber. Jeg våkner til vanlig tid, men har meddelt adm at jeg står opp når jeg står opp. Det kan bli en time lenger i senga, så når jeg endelig beveger meg ut av senga, står jeg mentalt på en fot og vurderer hva nå? Skal jeg gjøre nødvendige do-ting som krever at jeg sitter litt? Skal jeg gå i dusjen? Skal jeg gå på kjøkkenet der sein frokost er klar? Eller skal jeg hive meg ned i sofaen? I dag ble det sofaen og enda mer forsinket frokost.
Kjøkkenet er veldig svingen i denne tida. I dag var det arme riddere i tillegg. Ellers har vi masse tillegg jeg ikke spiser. Heimelaget fermetert ketchup smaker pyton. Det samme gjør tyskernes sauerkraut. Til nød kan jeg spise rognebær, rødbeter og agurk. Det gjelder å nyte mens det varer. En morgen var det stekt gomba som tillegg.
Nå er jeg ikke så naiv at jeg tror at kjøkkenet vil holde den menyen med for eksempel arme riddere mer enn et par dager til.
Ellers tapte jeg runden med kjøkkenet om hvor maten serveres. Kjøkkenet var beinhard på at Mais kjøkkenbord var spisestedet. Jeg prøvde å presse mitt poeng med å ikke gå på kjøkkenet å spise. Satte meg til i sofaen og regnet med at før eller senere ville kjøkkenet kapitulere. Stakkars, tynne Magne måtte få mat uansett kor i huset. Mine forbilder her var Mahatma Gandhi og Martin Luther King. Gandhi var kjent for sine metoder som sivil ulydighet og ikke-vold. Metodene fikk the United Kingdom i kne. På den andre siden av havet organiserte Martin Luther King ikke-voldelige demonstrasjoner og sivil ulydighet i kampen om svartes borgerrettigheter. Man kan sin at han oppnådde mye. Blant annet har USA hatt en farget president. Nå hadde både Gandhi og King et folk i ryggen når de drev sivil ulydighet mens jeg hadde rapportere om dette. Det jeg ikke liker i saken er at både Gandhi og King ble skutt. Sivil ulydighet er ikke helt ufarlig.
Men hva skjedde her i Magnebo? Kjøkkenet gikk og la seg for å strekke ryggen og sa at det bare var å si ifra når jeg var klar. Kan dette kvalifisere som mishandling tro?
Ellers ser jeg at sosiale aktiviteter øker på facebook i disse corona-tider. Noen har lurt seg innom en butikk og kan i ord og bilder rapportere om tomme hyller på toalettpapir, brød, hermetikk ,,,, Vi er jo så jævlig gammeldags og bakstreversk her i Magnebo at vi naturlig har lagre for vinteren av det som tåler lagres. Likevel freste pappa ut lenge før krisemeldingene, inside information, og fylte på lageret. Nå håper jeg bare ingen drister seg innom døren her og fotograferer tre fulle frysere, et velfylt kjølerom pluss ditto velfylt bod.
Jeg har hørt om hamstring under krigen. Det var noe annet. Da var tomt tomt. I dag er tomt en sak med påfyll.
Det er enkelte ulemper med dette at jeg valgt å definere karantenen som ferie. Vi kommer i en usynkronisert dagrytme. Pappa står opp som vanlig i fem-seks tida og går en skikkelig tur. Så legger han seg. Kjøkkenet står opp i seks-sju tida går ut og er klar for senga omtrent nu – midt i en blogg der jeg er lys våken. Jeg vet ikke helt hvordan å få oss synkronisert og tar gjerne imot tips.
Vi har rigget oss til med blant annet lydbøker og lytter nå på Jan Guillous 9. bok i serien om det store århundret. Kan det virkelig være hold i Sepos forfølgelse av folk på venstresiden?
Her må jeg stoppe. Den usynkroniserte dagen slår til.
Foreløpig bruker jeg den til å subbe slik mange subber. Jeg våkner til vanlig tid, men har meddelt adm at jeg står opp når jeg står opp. Det kan bli en time lenger i senga, så når jeg endelig beveger meg ut av senga, står jeg mentalt på en fot og vurderer hva nå? Skal jeg gjøre nødvendige do-ting som krever at jeg sitter litt? Skal jeg gå i dusjen? Skal jeg gå på kjøkkenet der sein frokost er klar? Eller skal jeg hive meg ned i sofaen? I dag ble det sofaen og enda mer forsinket frokost.
Kjøkkenet er veldig svingen i denne tida. I dag var det arme riddere i tillegg. Ellers har vi masse tillegg jeg ikke spiser. Heimelaget fermetert ketchup smaker pyton. Det samme gjør tyskernes sauerkraut. Til nød kan jeg spise rognebær, rødbeter og agurk. Det gjelder å nyte mens det varer. En morgen var det stekt gomba som tillegg.
Nå er jeg ikke så naiv at jeg tror at kjøkkenet vil holde den menyen med for eksempel arme riddere mer enn et par dager til.
Ellers tapte jeg runden med kjøkkenet om hvor maten serveres. Kjøkkenet var beinhard på at Mais kjøkkenbord var spisestedet. Jeg prøvde å presse mitt poeng med å ikke gå på kjøkkenet å spise. Satte meg til i sofaen og regnet med at før eller senere ville kjøkkenet kapitulere. Stakkars, tynne Magne måtte få mat uansett kor i huset. Mine forbilder her var Mahatma Gandhi og Martin Luther King. Gandhi var kjent for sine metoder som sivil ulydighet og ikke-vold. Metodene fikk the United Kingdom i kne. På den andre siden av havet organiserte Martin Luther King ikke-voldelige demonstrasjoner og sivil ulydighet i kampen om svartes borgerrettigheter. Man kan sin at han oppnådde mye. Blant annet har USA hatt en farget president. Nå hadde både Gandhi og King et folk i ryggen når de drev sivil ulydighet mens jeg hadde rapportere om dette. Det jeg ikke liker i saken er at både Gandhi og King ble skutt. Sivil ulydighet er ikke helt ufarlig.
Men hva skjedde her i Magnebo? Kjøkkenet gikk og la seg for å strekke ryggen og sa at det bare var å si ifra når jeg var klar. Kan dette kvalifisere som mishandling tro?
Ellers ser jeg at sosiale aktiviteter øker på facebook i disse corona-tider. Noen har lurt seg innom en butikk og kan i ord og bilder rapportere om tomme hyller på toalettpapir, brød, hermetikk ,,,, Vi er jo så jævlig gammeldags og bakstreversk her i Magnebo at vi naturlig har lagre for vinteren av det som tåler lagres. Likevel freste pappa ut lenge før krisemeldingene, inside information, og fylte på lageret. Nå håper jeg bare ingen drister seg innom døren her og fotograferer tre fulle frysere, et velfylt kjølerom pluss ditto velfylt bod.
Jeg har hørt om hamstring under krigen. Det var noe annet. Da var tomt tomt. I dag er tomt en sak med påfyll.
Det er enkelte ulemper med dette at jeg valgt å definere karantenen som ferie. Vi kommer i en usynkronisert dagrytme. Pappa står opp som vanlig i fem-seks tida og går en skikkelig tur. Så legger han seg. Kjøkkenet står opp i seks-sju tida går ut og er klar for senga omtrent nu – midt i en blogg der jeg er lys våken. Jeg vet ikke helt hvordan å få oss synkronisert og tar gjerne imot tips.
Vi har rigget oss til med blant annet lydbøker og lytter nå på Jan Guillous 9. bok i serien om det store århundret. Kan det virkelig være hold i Sepos forfølgelse av folk på venstresiden?
Her må jeg stoppe. Den usynkroniserte dagen slår til.
mandag 9. mars 2020
... som sand mellom fingrene...
Dagene renner bort som sand mellom fingrene. Jeg prøver å gripe om dem, sandkorna, men de renner ned mot sitt ulitimate sted, vil jeg tro.
Visstnok er vi nå et godt stykke ut i mars, og selv om jeg gjennom de store vinduene her i Magnebo ser rett mot store snøhauger vet jeg at snøen også vil renne bort som sand mellom fingrene.
For noen uker side var vi på et foredrag i Grov om krigen sett fra vårt område. Blant annet ble det fortalt at man ved krigsstart ville anlegge en flyplass på Skånland. Det samme leste jeg om i Martin Buviks artikkel fra krigen. Snøen var hard, og man spadde og kjørte vekk snø fra flyplassen. Da man endelig var ferdig med det hadde all anna snø rent bort som sand mellom fingrene. Nå ble selve flyplassanlegget en ukjent del av krigshistoria. kanskje fordi den ikke fungerte etter formålet.
For noen år siden var vi i Harstad på et foredrag om Finnmarksleiren. Jeg visste faktisk ikke om den enda den er en del av vår nære historie. I bilen på veien heim ble jeg sittende og tenke over hva jeg egentlig visste eller ikke visste om vår nære historie, denne gang om krigen. Dette ble startskuddet til at jeg begynte å småskrive om det jeg hadde hørt fra krigen samt det jeg kunne hente ut av det arkivet vi da hadde.
En annen del av ukjent og lite omtalt krigshistorie er den evakueringa som skjedde fra sjøkanten opp til Markebygda da bombinga av flyplassen begynte. Hele familier evakuerte med buskapen med, og plass var det til folk og dyr som søkte vern.
Nå er det slik at om jeg hadde null kunnskap om Finnmarksleiren og lite kunnskap om flyplassen i Skånland, fantes det likevel mye stoff om dem og man kunne om for eksempel om 100 år begynne å grave i arkiv og skriv om dem. Dette gjelder ikke evakuering opp til Markebygda ved krigsstart. Om det i det hele tatt finnes noe arkivstoff om det, tror jeg det må være fint lite. Det er muntlig kunnskap, og som sådan hurtig døende. Jeg vil tippe på at det om hundre år skulle bli vanskelig å skrive om dette fenomenet.
Jeg frykter at dette er historie som renner bort som sand mellom fingrene om ikke noen tar et ansvar. Klokka er fem på tolv.
Det er interessant om det var ringvirkninger av dette i årene etter krigen. Fikk det noen ringvirkninger i det hele tatt? I tilfelle hvilke? Hvordan påvirket dette Markebygda sitt syn på sjøkanten? Enn sjøkantens syn på Markebygda? Endret det totale samfunnsbildet seg etter evakueringa?
Jeg har tenkt å skrive litt om dette til neste årbok for Skånland. Og by the way: tar gjerne mot tips i den anledning – korte historier etc. Jeg kommer nok etter hvert til å legge ut spørsmål på sida Hørt og uhørt fra Markebygda.
Visstnok er vi nå et godt stykke ut i mars, og selv om jeg gjennom de store vinduene her i Magnebo ser rett mot store snøhauger vet jeg at snøen også vil renne bort som sand mellom fingrene.
For noen uker side var vi på et foredrag i Grov om krigen sett fra vårt område. Blant annet ble det fortalt at man ved krigsstart ville anlegge en flyplass på Skånland. Det samme leste jeg om i Martin Buviks artikkel fra krigen. Snøen var hard, og man spadde og kjørte vekk snø fra flyplassen. Da man endelig var ferdig med det hadde all anna snø rent bort som sand mellom fingrene. Nå ble selve flyplassanlegget en ukjent del av krigshistoria. kanskje fordi den ikke fungerte etter formålet.
For noen år siden var vi i Harstad på et foredrag om Finnmarksleiren. Jeg visste faktisk ikke om den enda den er en del av vår nære historie. I bilen på veien heim ble jeg sittende og tenke over hva jeg egentlig visste eller ikke visste om vår nære historie, denne gang om krigen. Dette ble startskuddet til at jeg begynte å småskrive om det jeg hadde hørt fra krigen samt det jeg kunne hente ut av det arkivet vi da hadde.
En annen del av ukjent og lite omtalt krigshistorie er den evakueringa som skjedde fra sjøkanten opp til Markebygda da bombinga av flyplassen begynte. Hele familier evakuerte med buskapen med, og plass var det til folk og dyr som søkte vern.
Nå er det slik at om jeg hadde null kunnskap om Finnmarksleiren og lite kunnskap om flyplassen i Skånland, fantes det likevel mye stoff om dem og man kunne om for eksempel om 100 år begynne å grave i arkiv og skriv om dem. Dette gjelder ikke evakuering opp til Markebygda ved krigsstart. Om det i det hele tatt finnes noe arkivstoff om det, tror jeg det må være fint lite. Det er muntlig kunnskap, og som sådan hurtig døende. Jeg vil tippe på at det om hundre år skulle bli vanskelig å skrive om dette fenomenet.
Jeg frykter at dette er historie som renner bort som sand mellom fingrene om ikke noen tar et ansvar. Klokka er fem på tolv.
Det er interessant om det var ringvirkninger av dette i årene etter krigen. Fikk det noen ringvirkninger i det hele tatt? I tilfelle hvilke? Hvordan påvirket dette Markebygda sitt syn på sjøkanten? Enn sjøkantens syn på Markebygda? Endret det totale samfunnsbildet seg etter evakueringa?
Jeg har tenkt å skrive litt om dette til neste årbok for Skånland. Og by the way: tar gjerne mot tips i den anledning – korte historier etc. Jeg kommer nok etter hvert til å legge ut spørsmål på sida Hørt og uhørt fra Markebygda.
onsdag 12. februar 2020
Hverdagslivets lover
Jeg slutter aldri å forundre meg over de lover som gjelder og som man ikke finner innafor permene til de så meget omfangsrike Norges lover.
De nedskrevne Norges lover trer i kraft på så mange steder i hverdagslivet at man ikke reflekterer over dem. Ikke før man bryter dem. Prøv å gjøre noe så enkelt som å kjøre til Harstad på venstre side av veien og ikke ta hensyn til reguleringer som vikeplikt etc. Da antar jeg man vil få merke at vi har veitrafikkloven. Ellers kan man kjøre til Harstad ørten ganger uten å reflektere over at man befinner seg innafor et lovverk. Lover slik jeg forstår det er rettsregler som regulerer mitt ansvar, mine rettigheter og mine plikter. Jeg har rett til å kjøre til Harstad (det gjør jeg gjerne) forutsatt at jeg følger mine plikter på hvordan å kjøre og hvor på veien.
Her i Norge er vi høyrekjørt. Nabo Svea hadde venstrekjøring lenge. I 1967 kapitulerte de og gikk over til høyrekjøring. I 1968 brøt studentopprøret ut. NB jeg setter ikke dette i sammenheng selv om 68-erne opponerte mot ganske mye, så hvorfor ikke også på dette. Sverige var forresten det siste kontinentale landet i Europa som gikk over til høyrekjøring. Deretter gjensto øyer som Storbritannia, Irland, Malta, Kypros og Island. Sistnevnte gikk over i 1968. Norge fikk høyrekjøring ved vegloven av 1793, skjønt det knapt var veier til to vogner å møtes.
Apropos to vogner. I dag er Bjarkøy bilfast. Men en gang i tida måtte man ta bilen på lokalen til/fra øya. Dette var på den tida Sagaøya hadde to biler. At disse to så kolliderte, ga mye godt revystoff.
På den tida var vi opptatt med å sysselsette Danmark, følgelig hadde de også en lov omkring dette. Senere mistet vi Danmark, og enda kan man merke sure oppgulp derfra. Blant annet har hele to dansker hevdet at det norske kongehuset var feig under krigen og stakk av. Men de tidde da vi bare antydet at vårt kongehus skålte ikke med okkupantene. En hel danske som vi traff på Aker brygge i Oslo en lørdagskveld ble etter hvert som han tømte ølglass for ølglass mer og mer rørete dansk mens han i ulike varianter belærte oss om at i Norge kunne en danske bli konge. Innimellom prøvde han å sjekke opp Anja, men dess mindre han lyktes der, dess mer foredro han om dansker som kunne bli konger i Norge. Ingen av oss sa at man da måtte bli invitert og ha en folkeavstemning bak seg om at man var ønsket. Det var ikke nok å slå seg på brystet og si at man var dansk.
Båten til Nesøya går hver halvtime, og han utsatte båt etter båt. Ingen av oss nevnte en annen danske som i 1814 som gjerne ville bli Norges konge, men som måtte forlate landet ganske så fort. Bakgrunnen var napoleons-krigene. Danmark og Sverige var på hver sin side. Danmark kom med i tapende part og måtte avgi Norge som krigsbytte til Sverige. Det var etter dette en dansk kongesønn prøvde seg på å bli valgt til Norges konge. Det ble han også og var det i flere måneder til venstrekjørte Sveriges kong Carl Johan kom ridende inn i Norge og kostet dansken over Skagerak. Hadde vi nevnt dette, hadde han vel ikke tatt båten til Nesøya før langt utpå natta. Vi sa det ikke. Jeg mener, når man sitter på Aker Brygge med en eplejuice, en kaffe, en te, et glass vin og en danske en lørdagskveld orker man ikke spikke fliser.
Det ville klassifiseres under det min oldemor lakonisk kalte Reidet njuocca muorraruopmasii. Senere fant vi dette uttrykket i norsk variant i det flotte bladet skoleinspektøren i Skånland startet før krigen. Skolene sendte inn bidrag. En fra Kjønna krets skrev på nynorsk om et bortkastet arbeid som var som å Lage tunge til vedulven. Der kom oldemors talemåte på norsk. Vi orket ikke lage tunge til vedulven der på Aker Brygge, man skal ikke spikke fliser i utide.
.
Interessant dette med at Carl Johan kom ridende inn i Norge. Det er faktisk hest og vogn som kommunikasjon som sies å være årsaken til høyrekjøring.
Som jeg har rotet meg på viddene her. Egentlig skulle jeg bare ha en kjapp ingress om lover for så å gå over til dagens tema: de lover man ikke finner i lovboka.
Denne bloggen spinner ut av en lov i hverdagslivet: Hvis di mister noe du trenger, finner du det igjen når du har skaffet deg noe nytt.
Årsaken til at denne loven er blitt aktuell, er at vårt lager av klappakaker er blitt ganske så redusert, og Asenova productionz, Anka og mamma, vil lage et nytt lager. Men så er saken at selve takka er på Liland og ledninga her. Årsaken til dette er så lang og kronglede at jeg ikke tar det opp her. Poenget er at vi ikke finner ledninga tross intens leting. Det vil si: det er ikke lett så grundig på loftet som Anka og mamma nok skulle ønske. Loftet er, når Sigbjørn og Emma Margret ikke er heime, domenet til kun pappa og meg. Et sted må mannfolk ha i fred der kvinnfolk ikke herper og rydder. Her i huset er det loftet. Jeg vet om flere tilfelle der mannens domene er garasjen. Men altså – loftet er fredet område. Nå må jeg tilstå er der er ganske mye lagret delvis litt rotete, men det skal pappa og jeg ta etter hvert.
Så kanskje er ledninga der, men opp trappa kommer ikke Anka og mamma seg for å lete. Slipper man dem først opp for å grave, er domenet tapt.
Mamma har kapitulert og fått tak i en ny ledning.
De nedskrevne Norges lover trer i kraft på så mange steder i hverdagslivet at man ikke reflekterer over dem. Ikke før man bryter dem. Prøv å gjøre noe så enkelt som å kjøre til Harstad på venstre side av veien og ikke ta hensyn til reguleringer som vikeplikt etc. Da antar jeg man vil få merke at vi har veitrafikkloven. Ellers kan man kjøre til Harstad ørten ganger uten å reflektere over at man befinner seg innafor et lovverk. Lover slik jeg forstår det er rettsregler som regulerer mitt ansvar, mine rettigheter og mine plikter. Jeg har rett til å kjøre til Harstad (det gjør jeg gjerne) forutsatt at jeg følger mine plikter på hvordan å kjøre og hvor på veien.
Her i Norge er vi høyrekjørt. Nabo Svea hadde venstrekjøring lenge. I 1967 kapitulerte de og gikk over til høyrekjøring. I 1968 brøt studentopprøret ut. NB jeg setter ikke dette i sammenheng selv om 68-erne opponerte mot ganske mye, så hvorfor ikke også på dette. Sverige var forresten det siste kontinentale landet i Europa som gikk over til høyrekjøring. Deretter gjensto øyer som Storbritannia, Irland, Malta, Kypros og Island. Sistnevnte gikk over i 1968. Norge fikk høyrekjøring ved vegloven av 1793, skjønt det knapt var veier til to vogner å møtes.
Apropos to vogner. I dag er Bjarkøy bilfast. Men en gang i tida måtte man ta bilen på lokalen til/fra øya. Dette var på den tida Sagaøya hadde to biler. At disse to så kolliderte, ga mye godt revystoff.
På den tida var vi opptatt med å sysselsette Danmark, følgelig hadde de også en lov omkring dette. Senere mistet vi Danmark, og enda kan man merke sure oppgulp derfra. Blant annet har hele to dansker hevdet at det norske kongehuset var feig under krigen og stakk av. Men de tidde da vi bare antydet at vårt kongehus skålte ikke med okkupantene. En hel danske som vi traff på Aker brygge i Oslo en lørdagskveld ble etter hvert som han tømte ølglass for ølglass mer og mer rørete dansk mens han i ulike varianter belærte oss om at i Norge kunne en danske bli konge. Innimellom prøvde han å sjekke opp Anja, men dess mindre han lyktes der, dess mer foredro han om dansker som kunne bli konger i Norge. Ingen av oss sa at man da måtte bli invitert og ha en folkeavstemning bak seg om at man var ønsket. Det var ikke nok å slå seg på brystet og si at man var dansk.
Båten til Nesøya går hver halvtime, og han utsatte båt etter båt. Ingen av oss nevnte en annen danske som i 1814 som gjerne ville bli Norges konge, men som måtte forlate landet ganske så fort. Bakgrunnen var napoleons-krigene. Danmark og Sverige var på hver sin side. Danmark kom med i tapende part og måtte avgi Norge som krigsbytte til Sverige. Det var etter dette en dansk kongesønn prøvde seg på å bli valgt til Norges konge. Det ble han også og var det i flere måneder til venstrekjørte Sveriges kong Carl Johan kom ridende inn i Norge og kostet dansken over Skagerak. Hadde vi nevnt dette, hadde han vel ikke tatt båten til Nesøya før langt utpå natta. Vi sa det ikke. Jeg mener, når man sitter på Aker Brygge med en eplejuice, en kaffe, en te, et glass vin og en danske en lørdagskveld orker man ikke spikke fliser.
Det ville klassifiseres under det min oldemor lakonisk kalte Reidet njuocca muorraruopmasii. Senere fant vi dette uttrykket i norsk variant i det flotte bladet skoleinspektøren i Skånland startet før krigen. Skolene sendte inn bidrag. En fra Kjønna krets skrev på nynorsk om et bortkastet arbeid som var som å Lage tunge til vedulven. Der kom oldemors talemåte på norsk. Vi orket ikke lage tunge til vedulven der på Aker Brygge, man skal ikke spikke fliser i utide.
.
Interessant dette med at Carl Johan kom ridende inn i Norge. Det er faktisk hest og vogn som kommunikasjon som sies å være årsaken til høyrekjøring.
Som jeg har rotet meg på viddene her. Egentlig skulle jeg bare ha en kjapp ingress om lover for så å gå over til dagens tema: de lover man ikke finner i lovboka.
Denne bloggen spinner ut av en lov i hverdagslivet: Hvis di mister noe du trenger, finner du det igjen når du har skaffet deg noe nytt.
Årsaken til at denne loven er blitt aktuell, er at vårt lager av klappakaker er blitt ganske så redusert, og Asenova productionz, Anka og mamma, vil lage et nytt lager. Men så er saken at selve takka er på Liland og ledninga her. Årsaken til dette er så lang og kronglede at jeg ikke tar det opp her. Poenget er at vi ikke finner ledninga tross intens leting. Det vil si: det er ikke lett så grundig på loftet som Anka og mamma nok skulle ønske. Loftet er, når Sigbjørn og Emma Margret ikke er heime, domenet til kun pappa og meg. Et sted må mannfolk ha i fred der kvinnfolk ikke herper og rydder. Her i huset er det loftet. Jeg vet om flere tilfelle der mannens domene er garasjen. Men altså – loftet er fredet område. Nå må jeg tilstå er der er ganske mye lagret delvis litt rotete, men det skal pappa og jeg ta etter hvert.
Så kanskje er ledninga der, men opp trappa kommer ikke Anka og mamma seg for å lete. Slipper man dem først opp for å grave, er domenet tapt.
Mamma har kapitulert og fått tak i en ny ledning.
onsdag 5. februar 2020
Om å legge planer og huske hvor de er lagt
Når jeg nå endelig er i gang med blogging igjen etter et langt opphold, er det mye ditt og datt som er glemt i mellomtiden - herunder passord for å komme inn der vi trenger å komme inn. Men det løste seg, om enn ikke helt smertefritt. Årsaken til det lange bloggeoppholdet er at mamma har vært på sykehus, og jeg har ikke villet blogge da av ulike årsaker. En av årsakene er at jeg ville sende et signal til min mor om at hun ikke bare var ønsket heim, men at her var presserende behov for henne. Hun hadde det som plommen i egget de siste ukene på sykehuset i Harstad, og jeg måtte jo finne måter å melde på at det ikke var der hun hørte til. Hence null blogging.
Selvsagt kan man skrive opp passorda et lurt sted, men da kommer utfordringa å huske hvor det lure stedet er. Ole Henrik Magga skal ha sagt da han var sametingspresident at det var lurt å legge planer for virksomheten, men så var det å huske hvor man hadde lagt dem. Nå tiltror jeg den godeste Magga å ha megen god husk på slike ting. I sin tid som sametingspresident bygde han opp et system som så suverent hevet statusen til oss samer og var så forlokkende at vi krøp fram fra alle fjordholl, avholl under fjellene, fra viddene og over alt der man skulle tro det ikke var samer – derfra krøp vi fram for å delta i dette systemet. Det var som om det var dette vi hadde ventet på – og det hadde vi jo også. Jeg vet det ikke er stuerent å si det – derfor sier jeg det heller ikke – at vi tok 180 grader snuinger her der fra nei til samiske stedsnavn til hurra for samiske stedsnavn – snuinger på mange felt. Og det er bra.
Men tilbake til dette med å huske og minnes. Det er en hel vitenskap. Vi hadde glemt et par passord og glemt hvor de var lagret.
Det viser seg at et minne ikke er statisk. Det kan endre seg over tid ved at hver gang det hentes opp i dagen, omskrives det litt. Man legger til eller trekker fra noe, og det lagres på nytt. Minner kan også fade away og Da helst negative minner. Dette gjelder nok ikke de traumatiske minnene. De positive minnene har lettere for å bli tilgjengelig. Etter hvert som tiden går, huskes de positive best. Derfor husker folk i langt framskreden alder de gode, gamle dagene. Tida da alt var så mye bedre. Simon Nørbye er hukommelsesforsker ved Århus Universitet. Han sier at i blant kan glemsel fungere som en god mekanisme. I blant. Minnet er selektivt.
Jeg har i mitt delvis lange liv fundert og undret meg over fortellere - de som har så mye å fortelle og som husker så mye. Jeg har også vært tilstede der flere husker ulikt om samme hending. Da har antagelig noe skjedd oppe i hodet.
Jeg så i går på facebook et bilde av folk som hesjet i solskinn. Det var harmoni over bildet, og det var da også headet med De gode gamle dagene. Nå har ikke jeg hesjet og kan uttale meg om det, så jeg søkte bistand hos hertingene som visstnok har gjort det. Var bildet og kommentaren et godt innblikk i de gode, gamle dagene ved hesja? Tja, var svaret, det var sikkert slik også, men det var dager med regn, tungt gras, hast med å få slåttonna gjort siden det gjaldt familiens livsgrunnlag. Det var halvdøde frosk og mus som var skamfert av slåmaskin og sleperive i grasdungene etc, og det var måser som kretset rundt og ventet på at folk skulle grave fram til dem disse halvdøde mus og frosk. Dette var også de gode, gamle dagene. Det gode med dem er kanskje at det var en rikere flora av småkryp, særlig frosk, Mus og rotter har i dag fått enda bedre livsvilkår og har inntatt hele landet. Jeg var innom dette i en tidligere blogg der jeg beskrev vår kamp mot mus og vånd i fjor vinter. I år har vi ikke sett dem her.
Mens jeg er innom tidligere blogger, blogget jeg også om sjuras fortreffelighet, og det gleder meg å se at Sagat en stund etter laget en to-siders reportasje om kråkefuglene der de brukte mange av mine argumenter. Nå venter jeg en reportasje om vått og tungt gress, halvdøde mus og frosk og hast med å sikre familiens livsgrunnlag.
Selvsagt kan man skrive opp passorda et lurt sted, men da kommer utfordringa å huske hvor det lure stedet er. Ole Henrik Magga skal ha sagt da han var sametingspresident at det var lurt å legge planer for virksomheten, men så var det å huske hvor man hadde lagt dem. Nå tiltror jeg den godeste Magga å ha megen god husk på slike ting. I sin tid som sametingspresident bygde han opp et system som så suverent hevet statusen til oss samer og var så forlokkende at vi krøp fram fra alle fjordholl, avholl under fjellene, fra viddene og over alt der man skulle tro det ikke var samer – derfra krøp vi fram for å delta i dette systemet. Det var som om det var dette vi hadde ventet på – og det hadde vi jo også. Jeg vet det ikke er stuerent å si det – derfor sier jeg det heller ikke – at vi tok 180 grader snuinger her der fra nei til samiske stedsnavn til hurra for samiske stedsnavn – snuinger på mange felt. Og det er bra.
Men tilbake til dette med å huske og minnes. Det er en hel vitenskap. Vi hadde glemt et par passord og glemt hvor de var lagret.
Det viser seg at et minne ikke er statisk. Det kan endre seg over tid ved at hver gang det hentes opp i dagen, omskrives det litt. Man legger til eller trekker fra noe, og det lagres på nytt. Minner kan også fade away og Da helst negative minner. Dette gjelder nok ikke de traumatiske minnene. De positive minnene har lettere for å bli tilgjengelig. Etter hvert som tiden går, huskes de positive best. Derfor husker folk i langt framskreden alder de gode, gamle dagene. Tida da alt var så mye bedre. Simon Nørbye er hukommelsesforsker ved Århus Universitet. Han sier at i blant kan glemsel fungere som en god mekanisme. I blant. Minnet er selektivt.
Jeg har i mitt delvis lange liv fundert og undret meg over fortellere - de som har så mye å fortelle og som husker så mye. Jeg har også vært tilstede der flere husker ulikt om samme hending. Da har antagelig noe skjedd oppe i hodet.
Jeg så i går på facebook et bilde av folk som hesjet i solskinn. Det var harmoni over bildet, og det var da også headet med De gode gamle dagene. Nå har ikke jeg hesjet og kan uttale meg om det, så jeg søkte bistand hos hertingene som visstnok har gjort det. Var bildet og kommentaren et godt innblikk i de gode, gamle dagene ved hesja? Tja, var svaret, det var sikkert slik også, men det var dager med regn, tungt gras, hast med å få slåttonna gjort siden det gjaldt familiens livsgrunnlag. Det var halvdøde frosk og mus som var skamfert av slåmaskin og sleperive i grasdungene etc, og det var måser som kretset rundt og ventet på at folk skulle grave fram til dem disse halvdøde mus og frosk. Dette var også de gode, gamle dagene. Det gode med dem er kanskje at det var en rikere flora av småkryp, særlig frosk, Mus og rotter har i dag fått enda bedre livsvilkår og har inntatt hele landet. Jeg var innom dette i en tidligere blogg der jeg beskrev vår kamp mot mus og vånd i fjor vinter. I år har vi ikke sett dem her.
Mens jeg er innom tidligere blogger, blogget jeg også om sjuras fortreffelighet, og det gleder meg å se at Sagat en stund etter laget en to-siders reportasje om kråkefuglene der de brukte mange av mine argumenter. Nå venter jeg en reportasje om vått og tungt gress, halvdøde mus og frosk og hast med å sikre familiens livsgrunnlag.
onsdag 29. januar 2020
Lærdom er lett å bære
«Han er gammel hans som lærer» pleide min bestefar å si når han brukte norsk. På samisk kunne han si «Gal boares vearal ohappa.» Det han nok mente var at om man ikke hadde lært seg folkeskikk i barndom og ungdom den lette veien, måtte man nok lære det senere i livet the hard way.
Som den interesserte leser nok skjønner, er denne bloggen trigget av det å lære, det å ville lære og det å måtte lære noe.
Da vi i 2005 styrte med søknader til domantrening og fikk vite at jeg var for gammel for ny kunnskap og utvikling – jeg var da 27 år - argumenterte vi overfor rette vedkommende etat som hadde meldt oss denne grensen -at hvis 27 år var grensen for læring, burde de da slutte det som for oss syntes som deres hovedbeskjeftigelse: Kompetansehevende og input-kurs helst på den andre sida av jordkloden. Flere av dem hadde nettopp vært i Australia på et sådant, og de var visselig godt over 27 år. Eller var det bare hjerneskadde som ikke fikk/kunne lære seg noe over fylte 27 år? Vi fikk aldri noe svar på det spørsmålet. For alt jeg vet reiser de ennå jorden rundt og oppgraderer seg.
Siden dette var et viktig spørsmål for oss satte vi håpet til politikerne og skrev til Troms-benken i Stortinget. Null svar. Null svar er også et svar og et signal om hva Troms-benken mente om saken. Deretter skrev vi til Sosialkomiteen, men forventet ikke svar derfra heller. Plutselig en dag fikk vi en telefon fra Fremskrittspartiets kontor på Stortinget. Sosialkomiteens leder Jon Alvheim hadde tatt spørsmålet vårt til Stortingets spørretime, og helseminister Ansgar Gabrielsen hadde svart at 27 år ikke var noen aldersgrense for kunnskap og utvikling. Nå ville FRP-kontoret sende oss svaret. Vi fikk det og brukte det for alt det var verdt, og det var ikke så rent lite. Så da ble det læring og kunnskap på meg.
Det var dette med å VILLE lære noe.
Jeg finner i farta ingen eksempler på dette med å MÅTTE lære av den gamle verden det man ikke lærte som ung, Det vil si: Jeg fant eksempler, men de passerte ikke sensuren.
Så var det tredje måte å lære på – oahppat guoktesoabbái - som nok best kan oversettes med å lære så lenge man lever. Det er dette som har trigget denne bloggen.
Klokken 14 i går gikk alarmen her i huset. Vannlaust! Vi har ikke vann.
Vi tok det med stor ro, og sjøla som har opplevd vannlause med en stor og overmåte tørstig krøtterflokk blåste litt hånlig i bartene: Vi klarte oss vel noen timer uten vann! Dessuten var manglende vann nye Tjeldsund kommunes ansvar, så nå fikk de bryne seg på at Markebygda var vannlaus, Vi spiste følgelig middag i stor ro og antok at spørsmålet løste seg fort eller i alle fall at vi fikk beskjed om ståa. Så skjedde ikke. Etter noen timer var sigarføringa ikke lenger så høg, og man ringte til naboen til venstre for oss. «Har dokker vann?» Naboen skrudde på krana for å sjekke, og vannsuset og hørtes godt. Ok, da måtte feilen ligge på vannledninga vi og barnehagen har felles. Ny telefon. «Har dokker vann?» Ny sjekk, ny kraftig vannbrus vi hørte godt. Nå fantes det lenger ingen sigarføring her i huset, for man skjønte at da var problemet mellom barnehagen og oss – og kort sagt var det da ikke nye Tjeldsund kommunes problem, men vårt.
Vi hadde lagt elvestadrør som skulle hindre at vannet frøs. Nå ble det tegn til litt panikk her. Visste noen hvor bryteren til dette var? Svaret var nei. Vi hadde nok fått vite det, men dette var kunnskap som kom og gikk. Hertingene måtte bite i det sure eplet og ringte Grovfjord Byggs ekspeditte byggeleder. Ante han hvor bryteren til elvestadrøra var? Han skulle sjekke og ringe tilbake, noe han gjorde et par minutter senere. Bryteren var i el-skapet i leiligheten, for vannet kom inn der. Her må jeg skyte inn at to mobiler var i bruk. Pappa ringte til rørlegger Levald. Levald kunne fortelle at sønnen Jim straks var heime – noe han da også var. Og pappa gikk med ham inn i leiligheten for å skru Elvestad på tining.
Han kom tilbake ganske oppkarret. Det var vann i leiligheten!! Det var bare vi i hoveddelen som var vannlaus! Mamma hentet opp sin gamle erfaringskunnskap ad vannlause og mente at det kunne da i all verden ikke ha frosset mellom de to boenhetene – med varme i golvet – men det var den eneste løsninga hun så. Nå satte vi vår lit til undrer og mirakler og håpet at vannet plutselig skulle være her. Så skjedde ikke. I stedet hørte vi at det peip som en brannvarsler et sted i huset. Vill jakt etter hvor det peip. Pipinga ble lokalisert til det lille toalettet som er kombinert toalett og lesestue. Men hvorfor det peip der ante vi ikke.
Nytt håp til undre og mirakler om at dette måtte slutte. Men miraklenes tid var forbi hva også dette angikk.
Nå hadde det gått såpass lang tid at elvestadrøra skulle slås fra tining til drift. Pappa slepte seg over til leiligheten for å gjøre dette. Han var atskillig lettere i ganglaget da han kom tilbake sammen med naboen Jim som er rørlegger. Heldigvis hadde pappa nevnt denne pipinga – og da visste Jim hva det var. I Magnebo har vi varslingsanlegg for vannlekkasje. Det er følere flere plasser i huset, deriblant på lesestua/toalettet. På denne føleren som sitter i gulvet var det kommet litt vann, og systemet stengte av vannet for å unngå vannskade. Pipinga varslet hvor det var.
Et minutt senere hadde vi vann – og vi hadde etablert en husbok der vi omhyggelig noterte en del viktige ting, så som varsling på vannlekkasje.
Moral: man lærer så lenge man lever.
domantrener
P.S. Mamma var så lettet at hun prakket klappakaker på Jim da han skulle dra.
Som den interesserte leser nok skjønner, er denne bloggen trigget av det å lære, det å ville lære og det å måtte lære noe.
Da vi i 2005 styrte med søknader til domantrening og fikk vite at jeg var for gammel for ny kunnskap og utvikling – jeg var da 27 år - argumenterte vi overfor rette vedkommende etat som hadde meldt oss denne grensen -at hvis 27 år var grensen for læring, burde de da slutte det som for oss syntes som deres hovedbeskjeftigelse: Kompetansehevende og input-kurs helst på den andre sida av jordkloden. Flere av dem hadde nettopp vært i Australia på et sådant, og de var visselig godt over 27 år. Eller var det bare hjerneskadde som ikke fikk/kunne lære seg noe over fylte 27 år? Vi fikk aldri noe svar på det spørsmålet. For alt jeg vet reiser de ennå jorden rundt og oppgraderer seg.
Siden dette var et viktig spørsmål for oss satte vi håpet til politikerne og skrev til Troms-benken i Stortinget. Null svar. Null svar er også et svar og et signal om hva Troms-benken mente om saken. Deretter skrev vi til Sosialkomiteen, men forventet ikke svar derfra heller. Plutselig en dag fikk vi en telefon fra Fremskrittspartiets kontor på Stortinget. Sosialkomiteens leder Jon Alvheim hadde tatt spørsmålet vårt til Stortingets spørretime, og helseminister Ansgar Gabrielsen hadde svart at 27 år ikke var noen aldersgrense for kunnskap og utvikling. Nå ville FRP-kontoret sende oss svaret. Vi fikk det og brukte det for alt det var verdt, og det var ikke så rent lite. Så da ble det læring og kunnskap på meg.
Det var dette med å VILLE lære noe.
Jeg finner i farta ingen eksempler på dette med å MÅTTE lære av den gamle verden det man ikke lærte som ung, Det vil si: Jeg fant eksempler, men de passerte ikke sensuren.
Så var det tredje måte å lære på – oahppat guoktesoabbái - som nok best kan oversettes med å lære så lenge man lever. Det er dette som har trigget denne bloggen.
Klokken 14 i går gikk alarmen her i huset. Vannlaust! Vi har ikke vann.
Vi tok det med stor ro, og sjøla som har opplevd vannlause med en stor og overmåte tørstig krøtterflokk blåste litt hånlig i bartene: Vi klarte oss vel noen timer uten vann! Dessuten var manglende vann nye Tjeldsund kommunes ansvar, så nå fikk de bryne seg på at Markebygda var vannlaus, Vi spiste følgelig middag i stor ro og antok at spørsmålet løste seg fort eller i alle fall at vi fikk beskjed om ståa. Så skjedde ikke. Etter noen timer var sigarføringa ikke lenger så høg, og man ringte til naboen til venstre for oss. «Har dokker vann?» Naboen skrudde på krana for å sjekke, og vannsuset og hørtes godt. Ok, da måtte feilen ligge på vannledninga vi og barnehagen har felles. Ny telefon. «Har dokker vann?» Ny sjekk, ny kraftig vannbrus vi hørte godt. Nå fantes det lenger ingen sigarføring her i huset, for man skjønte at da var problemet mellom barnehagen og oss – og kort sagt var det da ikke nye Tjeldsund kommunes problem, men vårt.
Vi hadde lagt elvestadrør som skulle hindre at vannet frøs. Nå ble det tegn til litt panikk her. Visste noen hvor bryteren til dette var? Svaret var nei. Vi hadde nok fått vite det, men dette var kunnskap som kom og gikk. Hertingene måtte bite i det sure eplet og ringte Grovfjord Byggs ekspeditte byggeleder. Ante han hvor bryteren til elvestadrøra var? Han skulle sjekke og ringe tilbake, noe han gjorde et par minutter senere. Bryteren var i el-skapet i leiligheten, for vannet kom inn der. Her må jeg skyte inn at to mobiler var i bruk. Pappa ringte til rørlegger Levald. Levald kunne fortelle at sønnen Jim straks var heime – noe han da også var. Og pappa gikk med ham inn i leiligheten for å skru Elvestad på tining.
Han kom tilbake ganske oppkarret. Det var vann i leiligheten!! Det var bare vi i hoveddelen som var vannlaus! Mamma hentet opp sin gamle erfaringskunnskap ad vannlause og mente at det kunne da i all verden ikke ha frosset mellom de to boenhetene – med varme i golvet – men det var den eneste løsninga hun så. Nå satte vi vår lit til undrer og mirakler og håpet at vannet plutselig skulle være her. Så skjedde ikke. I stedet hørte vi at det peip som en brannvarsler et sted i huset. Vill jakt etter hvor det peip. Pipinga ble lokalisert til det lille toalettet som er kombinert toalett og lesestue. Men hvorfor det peip der ante vi ikke.
Nytt håp til undre og mirakler om at dette måtte slutte. Men miraklenes tid var forbi hva også dette angikk.
Nå hadde det gått såpass lang tid at elvestadrøra skulle slås fra tining til drift. Pappa slepte seg over til leiligheten for å gjøre dette. Han var atskillig lettere i ganglaget da han kom tilbake sammen med naboen Jim som er rørlegger. Heldigvis hadde pappa nevnt denne pipinga – og da visste Jim hva det var. I Magnebo har vi varslingsanlegg for vannlekkasje. Det er følere flere plasser i huset, deriblant på lesestua/toalettet. På denne føleren som sitter i gulvet var det kommet litt vann, og systemet stengte av vannet for å unngå vannskade. Pipinga varslet hvor det var.
Et minutt senere hadde vi vann – og vi hadde etablert en husbok der vi omhyggelig noterte en del viktige ting, så som varsling på vannlekkasje.
Moral: man lærer så lenge man lever.
domantrener
P.S. Mamma var så lettet at hun prakket klappakaker på Jim da han skulle dra.
søndag 26. januar 2020
Long time no hear
Nå har virkelig vann rent under bruene siden sist jeg blogget, mye vann, og sanddynene har flyttet seg. Vi har skiftet tiår og skiftet kommune uten at jeg for min del har gjort noe i den saken.
Vi har hatt en til-fra tid i familien og har fra begynnelsen av november til for noen dager siden bare vært samlet julaften og første nyttårsdag. Men nå er vi alle der vi der vi skal være, inklusive Anka som er kommet helskinnet fra et luksusopphold i Dubai.
I denne tida har vi ikke hatt god tradisjonsmat selv om vi alle måter har hatt god mat både her i Magnebo, på Solgården og i Harstad på sykehuset. I morgen kommer Sigbjørn og Aslak Piera heim og du kan vite noen har tatt opp blod for å lage gomba. Det gler jeg meg til.
Vi er nå halvveis i vinteren her i Magnebo. Her er en mellomting mellom Borkskogen og Gammelhuet hva vind angår. I Borkskogen var det nesten ikke vind. Den eneste gangen det hadde stormet der, var vi dessverre ikke heime. Det var da orkanen som la ned fjøs i bygda herjet. Da vi kom heim hadde den lagt ned to store oretrær. De lå pent parallelt med huset og meldte om en uvanlig vindretning. I Gammelhuset sto diverse vinder på, men huset er solid og har stått støtt i generasjoner. Jeg var spent på hvordan det ville bli her. Her blåser bare litt – akkurat så mye at man får blåst hodet reint, som min oldemor visstnok pleide si. Vinden blåste reint for skitt og regnet renset luften, sa hun. Hva hun sa om sol og overvarme vet jeg ikke, men i familien sier vi at vinden har fulgt oss hele tida under flytting mens vi var nomader. Og da vi siste gang flyttet over Gironvarri hadde vi en god blåst i fjeset. Derfor, når vi skulle bli bofaste, slo vi oss ned der det var høgt og vindfullt. Senere generasjoner har stort sett glemt dette og har flyttet ned fra de høge og vindfulle steder. Hun pleide også å si at når vi flyttet over Gironvarri joiket vi. Joik er derfor noe som er en tradisjon, om enn glemt i dag.
Derfor oppsummert synes jeg det er godt med litt vind nu og da her i Magnebo. En annen sak jeg liker er at jeg i høst så tegn til at sjura ville bygge her i nærheten. Det er et godt tegn at sjura slår seg til.
Annet som har endret seg de siste to år. er utsikten. Fra Borkskogen så vi mot Kvitfors, Broderstad, Moski og Gallogieddi og videre litt lenger under fjellet. Fra Gammelhuset kunne vi studere Gallogieddi, Nordmark og Pålhaugen, pluss selvsagt Garvajavri. Her fra Magnebo ser vi fjell jeg ikke aner hva heter pluss mot Bjerkelihøgda, hoppbakken og Boltåstua og deler av Repphaugen. Eksperter sier det skal være godt å endre horisonten. Om det er den fysiske horisonter de mener vet jeg ikke. Men når man skifter hus, må man ha andre vinkler på en del, og slik sett er det kanskje flere horisonter som er endret.
Emma Margret og Ronald har invitert oss til Karasjok i påsken. Pappa og jeg lot ikke den sjansen gå fra oss. Mamma syntes ikke hun var helt klar for det enda. I går bestilte vi flybiletter til Lakselv, og jeg holdt på å få et infarkt da det viste seg at mitt visakort skulle brukes. Jeg er vant med at andres visakort er i bruk og jeg sparer penger. Men nei, kan nesten ikke tilgi mamma som flirte hensynsløst og spurte om jeg trodde hun betalte når pappa og jeg skulle på heisatur. Jeg måtte ta betenkningstid på flere timer. Det tar tid når økonomiske forandringer og omveltninger skal skje. Etter å flere ganger ha truet pappa til å huske at han skulle refundere meg sin billett, ble omsider billettene bestilt og mitt kort brukt. Etterpå flirte mamma like hensynsløst og sa at pappa sikkert ikke husket det. Akkurat nå lovet han å gjøre det fort, og når pengene er på min konto kan jeg puste ut. Man kan da ikke hive om seg med penger og løpe gjennom livet med visakortet i handa. Men jeg har i alle fall gardert meg mot noen utgifter som er på tur. Mamma og Anka skal, når føret blir bedre ut, og kjøpe lamper etc og har invitert meg med. Jeg har klargjort at jada, jeg blir med. Mine kort blir igjen hjemme. Det knepet har jeg lært av en kjenning som avskydde loddkjøpepress på alle sammenkomster, så han lot alltid lommeboka bli i bilen.
Der har dere meg.
Vi har hatt en til-fra tid i familien og har fra begynnelsen av november til for noen dager siden bare vært samlet julaften og første nyttårsdag. Men nå er vi alle der vi der vi skal være, inklusive Anka som er kommet helskinnet fra et luksusopphold i Dubai.
I denne tida har vi ikke hatt god tradisjonsmat selv om vi alle måter har hatt god mat både her i Magnebo, på Solgården og i Harstad på sykehuset. I morgen kommer Sigbjørn og Aslak Piera heim og du kan vite noen har tatt opp blod for å lage gomba. Det gler jeg meg til.
Vi er nå halvveis i vinteren her i Magnebo. Her er en mellomting mellom Borkskogen og Gammelhuet hva vind angår. I Borkskogen var det nesten ikke vind. Den eneste gangen det hadde stormet der, var vi dessverre ikke heime. Det var da orkanen som la ned fjøs i bygda herjet. Da vi kom heim hadde den lagt ned to store oretrær. De lå pent parallelt med huset og meldte om en uvanlig vindretning. I Gammelhuset sto diverse vinder på, men huset er solid og har stått støtt i generasjoner. Jeg var spent på hvordan det ville bli her. Her blåser bare litt – akkurat så mye at man får blåst hodet reint, som min oldemor visstnok pleide si. Vinden blåste reint for skitt og regnet renset luften, sa hun. Hva hun sa om sol og overvarme vet jeg ikke, men i familien sier vi at vinden har fulgt oss hele tida under flytting mens vi var nomader. Og da vi siste gang flyttet over Gironvarri hadde vi en god blåst i fjeset. Derfor, når vi skulle bli bofaste, slo vi oss ned der det var høgt og vindfullt. Senere generasjoner har stort sett glemt dette og har flyttet ned fra de høge og vindfulle steder. Hun pleide også å si at når vi flyttet over Gironvarri joiket vi. Joik er derfor noe som er en tradisjon, om enn glemt i dag.
Derfor oppsummert synes jeg det er godt med litt vind nu og da her i Magnebo. En annen sak jeg liker er at jeg i høst så tegn til at sjura ville bygge her i nærheten. Det er et godt tegn at sjura slår seg til.
Annet som har endret seg de siste to år. er utsikten. Fra Borkskogen så vi mot Kvitfors, Broderstad, Moski og Gallogieddi og videre litt lenger under fjellet. Fra Gammelhuset kunne vi studere Gallogieddi, Nordmark og Pålhaugen, pluss selvsagt Garvajavri. Her fra Magnebo ser vi fjell jeg ikke aner hva heter pluss mot Bjerkelihøgda, hoppbakken og Boltåstua og deler av Repphaugen. Eksperter sier det skal være godt å endre horisonten. Om det er den fysiske horisonter de mener vet jeg ikke. Men når man skifter hus, må man ha andre vinkler på en del, og slik sett er det kanskje flere horisonter som er endret.
Emma Margret og Ronald har invitert oss til Karasjok i påsken. Pappa og jeg lot ikke den sjansen gå fra oss. Mamma syntes ikke hun var helt klar for det enda. I går bestilte vi flybiletter til Lakselv, og jeg holdt på å få et infarkt da det viste seg at mitt visakort skulle brukes. Jeg er vant med at andres visakort er i bruk og jeg sparer penger. Men nei, kan nesten ikke tilgi mamma som flirte hensynsløst og spurte om jeg trodde hun betalte når pappa og jeg skulle på heisatur. Jeg måtte ta betenkningstid på flere timer. Det tar tid når økonomiske forandringer og omveltninger skal skje. Etter å flere ganger ha truet pappa til å huske at han skulle refundere meg sin billett, ble omsider billettene bestilt og mitt kort brukt. Etterpå flirte mamma like hensynsløst og sa at pappa sikkert ikke husket det. Akkurat nå lovet han å gjøre det fort, og når pengene er på min konto kan jeg puste ut. Man kan da ikke hive om seg med penger og løpe gjennom livet med visakortet i handa. Men jeg har i alle fall gardert meg mot noen utgifter som er på tur. Mamma og Anka skal, når føret blir bedre ut, og kjøpe lamper etc og har invitert meg med. Jeg har klargjort at jada, jeg blir med. Mine kort blir igjen hjemme. Det knepet har jeg lært av en kjenning som avskydde loddkjøpepress på alle sammenkomster, så han lot alltid lommeboka bli i bilen.
Der har dere meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
