Fanden på flat mark

Fanden på flat mark

Fanden hadde nok en gang iført seg armanidress og håndsydde sko og hadde forlatt for å dra til et utenforliggende rike. Denne gang skulle han headhunte noen med kompetanse i tunnelarbeid. Fanden hadde bestemt seg for tunnelgjennomganger i et av de største fjella i riket. Det ville knytte sammen deler av riket på en rask kommunikasjonsmessig måte. Til nå måtte man reise om det svære langstrakte fjellet som var mer en fjellkjede enn et fjell. Det strakte seg nesten fra grense til grense. Dette gjorde naturlig nok kommunikasjonen mellom deler av riket vanskelig. Nå ville Fanden ha en del store tunneler gjennom fjellkjeden slik at man lett kunne ferdes hvorenn i landet man skulle. Fanden hadde også småflyplasser som en av kommunikasjonsformene. Nå ønsket han å bedre vilkårene for kjørende samt opprette toglinjer mellom de ulike stedene på begge sider av fjellkjeden.

Derfor var han nå på headhunting i et av de utenforliggende riker. Han befant seg i det flate riket der ordet fjell og fjellkjede ikke viste til noen nasjonal naturforekomst. Et flatt land. Fanden befant seg på flat mark, om man kan si det slik.

Etter grundige research-runder headhuntet han den ingeniøren som mest av alt behersket kommunikasjon på det flate området og tok ham med seg til sitt rike. Som andre som krysset grensen inn til Fandens rike, skiftet han fortegn ved grensen. I Fandens rike ble han en drivende dyktig fjell-kommunikasjonsingeniør, og under hans ledelse var hele fjellkjeden snart gjennomtunnelet for hver 10. mil med brede autostradaer og hurtigtog.

Fanden var ikke forundret. Han visste hva han gjorde da han besøkte det flate riket og der befant seg på flat mark.

øk-ad rapport 1.

Øk-adrapport 1.

Noen av dere husker kanskje at jeg de første månedene av 2007 administrerte familiens økonomi. Det var et ledd i et civil-code program gitt av Rumiko. Jeg skulle få erfaring i økonomistyring.

Og en erfaring skal jeg si det ble for alle parter! For meg som er sparsom inntil det gjerrige, ble det en god erfaring å stramme inn på unødvendig forbruk i familien. Jeg hadde blancofullmakt på alt unntatt helse og faste utgifter. Selv jeg skjønte at strømregninga måtte betales. Jeg er jo tross alt delvis sivilisert og liker meg i det elektrifiserte samfunn.

Men det som kunne strammes inn, strammet jeg inn. Innkjøpslistene måtte innom med for godkjenning, og familien lærte fort å ta med seg termos og matpakke på bytur. Kafébesøk med utgifter var ikke innom tillatte økonomiske rammer.

Jeg styrte familiens økonomi i 4 måneder, og jeg skal si det var orden i de økonomiske sysaker på den tida. Jeg rakk å rette opp et skakk-kjørt forbruk før jeg ble avsatt etter 3 ½ måned. Det vil si, mitt engasjement ble ikke forlenget. Siden da har jeg sett på et for meg økonomisk vanstyre og et for meg overmåte sløsing på unødvendigheter.

Rapport andre del

Rapport 2.

• Jeg så ingen fosser i Finland. I min kunnskap gir fosser elektrisitet.. Naturlig nok blir konklusjonen no fosser > no elektrisitet, ingen elektrisitet der.
• Jeg så ingen tunneler og store ferger. Fra min erfaring er dette viktig i kommunikasjonssammenheng. Altså måtte konklusjonen bli dårlige kommunikasjonsløsninger.
• Jeg hørte et uvant språk, uvante mellommenneskelige kommunikasjoner. Intet språk. Bare lyder. Intet språk betyr intet innabords. Min konklusjon kunne ikke bli annet enn mental retardasjon, kunne den vel? Dog ikke autistisk eller atypisk autisme da Finland syntes sosial og utadvendt.

Selvfølgelig kunne jeg på lignende vis diagnostisere Sverige, eller for den del Norge, Bergen eller noe annet. Sverige er liksom for nært. Bjørnefjell er jo naboen min, og kirunerne er folket mitt. Jeg kunne jo selvsagt diagnostisert en by på Sørlandet som jeg nesten ikke kjenner til. Men nå ble det Finland. Og jeg trampet jo inn der med all min eksos med den selvfølgelige rett den har som tramper inn i andres domener.

Nå er jo saken den at jeg sjøl nettopp har hatt besøk av slike typer som meg i Finland. Som meg var de hyggelige. Men det er vi jo generelt, vi som kommer diagnostiserende og observerende inn i andres sfærer. Vi er så islender-og krokpipe–joviale, at. Helse Nord sendte jo ut sine fagfolk for å observere og rapportere. De var til sammen – 4 stykker, ikke mindre – her i 6-7 timer. Og vet dere hva? Når har jeg pinade fått en faktura på dette, og på fakturaen kaller de det poliklinisk behandling ved Habiliteringa i Tromsø! Slå den!

Skal jeg følge de rutiner Helse Nord har på sine påtvungne besøk her, skal jeg nå altså sende Finland en regning for mitt besøk der. I følge de samme rutiner fra Helse Nord – de kaller det poliklinisk behandling ved Habiliteringa i Tromsø – noe som er svart løgn – må også jeg finne noe å sette på fakturaen til Finland – noe som er svart løgn. Jeg kan jo ikke si sannheten at jeg kjørte gjennom området med kurs for Kautokeino.

Jeg håper noen av dere kan tipse meg om hva å sette på regninga til Finland – men husk, det skal være svart løgn. Jeg ser fram til et tips fra dere.

Et annet problem jeg nå har fått er at på den fakturaen jeg fikk fra Habiliteringsenheten står det at ved forfall sendes den til inkasso til et velkjent inkassobyrå og at alle gebyrer påløper meg. Meg! Jeg som ikke engang har bedt dem komme, dem jeg betaler for! Helse Nord beordrer ut folk, og jeg må betale. Ikke rart at Helse Norge er så knipen. Jo mer man har, jo gjerrigere blir man.

Men tilbake til min faktura til Finland. Nå har jeg to problem, ikke bare hva jeg skal kalle mitt celebre besøk der, men hvem skal jeg få til å drive inkasso hvis Finland ikke betaler fakturaen, noe jeg frykter de ikke gjør. Jeg er ganske sikker på at mamma og pappa nekter å være mine torpedoer i den saken, selv om de har en del erfaring med akkurat den slags virksomhet. De har vært mine torpedoer gjennom livet, men akkurat denne? Jeg spør ikke. Jeg orker ikke høre den lange rekken av nektende ord som skal understreke absolutt nei. Nix, nei, njet, no, ii, hapana…At man bare ikke kan si nei. Så jeg spør ikke dem verken om å være torpedoer (les inkassobyrå) eller foreslå meg noen.

Så da lurer jeg på om noen av dere har et forslag til inkassobyrå, helst et som jobber gratis, for jeg antar at om Finland ikke betaler denne fakturaen, ender den hos meg med alle inkassobyråets utgifter.

Jeg lurer på om mine fellow-observatører, de som var her hos oss, har slike problem. Men de har jo staten til å gjøre jobben for seg.

En vanskelig sak. Og alt dette bare fordi vi skulle kjøre til Kautokeino

romanitrener

Diagnoser

Rapport.

Jeg er nyss kommet tilbake etter et langt observasjonsbesøk i Finland. Jeg tilbrakte nesten 7 timer der i bil gjennom Nord-Finland, og jeg foretok ett stopp. Rapporten bygger på mine nøyaktige observasjoner.

Jeg kunne se at Finland hadde trær, om enn små, og vann og elver. Hva jeg derimot ikke så, var fosser, og følgelig vet jeg at Finland ikke har elektrisitet. Det må sies å trekke ned. Veiene var av rimelig bra standard, faste og rette. Jeg må dog understreke den sløsinga det er med offentlige midler å markere med skilt knapp sving der det knapt nok var noen sving. Jeg registrerer at man i Finland har liten evne til og kompetanse i veiskilting. Dette, sammenholdt med manglende elektrisitet gir et bilde av retardasjon. Heller ikke hadde man tunneler, noe som er en livsnødvendighet for god kommunikasjon. Bildet av Finland forsterkes ytterligere ved at ingen ferjer fantes for behagelig frakt over de fjordene som heller ikke fantes.

Jeg observerte atskillige mangler i Finland, og ved det tilfellet der jeg forlot bilen, observerte jeg en kommunikasjon som ikke er godkjent. Jeg har nemlig en liste over godkjente kommunikasjonsformer, og den kommunikasjonen Finland har, står ikke på min liste selv om finlenderne insisterer på at den er reell.. De bablet i vei med uforståelige lyder, noe jeg ikke kan akseptere som grunnlag for mental kapasitet. Min konklusjon må bli at Finland er mentalt retardert.

Ikke på noe vis kan jeg si at jeg har sett det finlendere hevder å ha sett, så som sådan må jeg bare konkludere med at vi er uenige. Jeg har observert det jeg har observert, og mine konklusjoner bygger på dette. Eventuelle argument fra Finland er partsinnlegg og som sådan ikke nøytrale observasjoner.

Ved neste rapport vil jeg spesielt observere hvorvidt Finland har maktet å etablere fossefall, fjell og fjorder og hvorvidt deres manglende evne til kommunikasjon har bedret seg.

Blogg

27.08.2010

Gratulerer meg sjøl med dagen i dag her jeg sitter på venterommet og er rødstripet diverse steder eter Berit Annes fysio-vakuum-behandling. Fy fasan. Dent er en tøff og smertefull sak, min i mine lyse, gode øyeblikk synes jeg jeg er heldig spm får være med på den. Jo da, jada, jeg har valgt å være med. Pappa og mamma går her, og da hiver jeg meg på. Sånn er det bare. Nå er pappa inne og behandles. Så er det mamma.

Passelig høvelig å ha fysio-vakuum på bursdagen, for etter den runden trenger vi alle sove litt.

Jeg stod opp i morges til sms-er og gaver. Wow! Jeg nevner ikke navn- noen hadde strikket et nydelig lilla skjerf. Av noen, jeg never ikke navn, fikk jeg en lydbok vedkommende sjøl gjerne ville høre og fremdeles none, navn ikke nevnt, hadde skrevet et kort med at gaven fikk jeg kanskje i USA om jeg fant noe der.

Trettheta siger nå på etter behandlinga.

I morgen er det Tårstaddag. Yes!

Erikstad søndag 30.08.10

Da er vi nettopp kommet inn etter flere timer på havet vi er på hytta her). Her fantes ikke antydning til bringebær – som vi skulle plukke – så mamma og jeg gikk glad og fornøyd tilbake til sengene i morges, og mens vi sov, plukket pappa og Eset kråkebær. Så var det så uviselig – syntes jeg da vi spiste en meget sein forkost – at havet lå blank og stille og båten lå ute. Alle kan tenke seg hvordan det gikk. Jeg var en ussel stemme for å forbli på landjorda! Eset, luringen, stemte ikke. Har noen hørt at romanifolket maser bortetter havflata? I alle fall ikke jeg. Men på havet endte vi.

Det er 6 år siden sist.

Den gang hadde vi fullt utstyr til slike ekspedisjoner. Det hadde vi nå også, men kunne ikke helt huske hvor.

Den gang hadde vi fiskeredskaper engros og pleide fylle fryseren i kjelleren her med fisk i størrelse fra kattefisk og oppover. Nå hadde vi også fiskeredskap, men i løpet av de 6 åra hadde diverse ongler rustet. Vi satset på at fisken ikke brydde seg om det, men var ivrig etter å bite på siden vi nå endelig var her. Vi regnet med at de stod i havet og slo finnene sammen i pur glede over at det.

Båten lå som sagt ute, takket være Sondre. Etter at vi møysommelig var kommet oss opp i den – diverse ledd var blitt stivere på disse seks åra – hørte jeg det skvalpe i støvlene til mamma. Man skal man på havet, skal man på havet. Sånn var det bare!

Det store antiklimaks kom fort. Fisken beit ikke med ett unntak, men det skal jeg komme tilbake til senere. Men der fisken var lunken eller helt fraværende, var havbunnen desto mer ivrig og nærværende. Den hevet seg opp, gapte til og beit til seg to sluker. Og dett var dett! Da var vi delvis handlingslammet.

Men før det, før havbunnen beit seg fast i slukene, hadde jeg dagens eneste fisk på kroken, eller fisk og fisk, etter størrelsen tror jeg helst det var en kobbe eller noe slikt. Da jeg – ok med hjelp av mamma - hadde fått buksert den nesten over ripa, nektet hun å være med på siste del, - inn i båten med fangsten - før bilde var tatt, og mens pappa lette fram kamera, vrengte fangsten leppene til et grin, sprettet og hoppet av. Og dett var dett! Den forsvant i dypet.

Aldri tror jeg et så stort vesen, fisk eller hva det nå enn var, har sittet på en ussel ongel i munningen mot Vestfjorden. Aldri! Og du skulle sett den! Det glinset, hva det nå enn var, skjell eller noe annet, og mat ville det ha vært i lange tider. Jeg tipper 30 – 40 kg og slår ikke av et gram. Fangsten mener jeg var 1 ½ meter lang og slår ikke av en centimeter! Ikke engang for kjentfolk.

Nå forstår jeg dikterens ord om ”evig eies kun det tapte”. Den fisken vil jeg eie evig, og den skal vokse som annen tapt fangst gjerne gjør.

Men nå gjør vi oss klar til å dra heim. En begivenhetsrik helg er over.

romaniterner

Mannen med ljåen

Mannen med ljåen

Langs grøftekantene vokste de vakreste vekster, vakrere enn andre steder. De blomstret i avgassene fra bilene. De tok til seg kullos og dannet det til oksygen. Derfor var veikantens dufter de beste, de vakreste, de reneste.

Mange betraktet veikantens blomsterflor, betraktet den rikdommen som der bredte seg ut foran enhver som passerte. Mange hadde prøvd å flytte med seg planter med store jordklumper rundt og plantet dette i deres private hager, ved husvegger, i altankasser eller der man ønsket seg et blomsterflor. Man plantene, om de da trivdes (overlevde), ga ikke samme overveldende flor som i veikanten. De ble puslete og uanselige om de enn ble gjødslet og stelt med. Likevel fortsatte man å hente planter langs veikanten, omplante dem, gjødsle og stelle dem – for så å se dem famle på alle vis.

Bare en hentet aldri planter der. Bare en nøyde seg med å ferdes langs veien og nyte plantene der. Han gikk til plantene og prøvde aldri å flytte plantene til seg. Han nøt plantene og gikk oftere og oftere dit. Med avsky så han alle hull etter planter som var gravd opp og flyttet. Vandalismen gjorde ham rasende, og han vemtes over det han så.

Snart fant han det nødvendig å være ved veikanten så ofte som mulig. Når han var der, grov ingen opp planter. Men var han borte omså bare for noen timer, så han nye hull i blomsterdekket. Han antok at de samme menneskene hentet planter flere ganger, sannsynligvis fordi de ikke lyktes tidligere med å få de andre de hadde tatt til å trives. Neste gang tok de en større jordklump og flere planter – sånn for sikkerhets skyld – antok han.

Snart hadde han nesten flyttet til veikanten og var som plantevakt å regne, så ofte var han der. Likevel, i hans fravær var det stadig nye hull i plantedekket. Det var som om planterøverne lå i skjul og ventet på at han skulle måtte forlate, og så stormet de fram og rev med seg planter. Enhver kan tenke seg hvordan det blir når kan i hastverk sla rine noe med seg, og særlig slike ting som planter på rot. Man ødelegger mer enn det man tar med seg.

Plantervokteren ble etter hvert ganske fortvilt. Hans nærvær syntes ikke å hjelpe. En dag hadde han flyttet dit og bosatt seg i en campingvogn like ved. Fra den kunne han følge med i det som skjedde. Men plantevokteren måtte iblant sove, og som om man hadde en detektor som varslet søvn i campingvogna, listet planterøverne seg ut av skogen, tok sitt og vel så det og stormet tilbake med fangsten. Det skal ikke store fantasien til for å skjønne at vokteren etter hvert nærmet seg en grense for hva han kunjen akseptere og tåle.

En dag var den grensen overskredet. Da hadde store nye hull kommet i plantedekket, stygge hull, og røttene til plantene ved siden av hullene var skadet.

Den dagen, mens han satt ved veikanten og var fortvilt og villig til å gjøre hva som helst, fikk han besøk av en mann som bar en ljå over aksla. Vokteren sprang opp. Skulle denne ljåmannen høste med seg hele blomsterdekket? Men mannen med ljåen smilte avvæpnende, og vokteren roet seg. Ljåmannen var forresten for elegant kledt til å være slåttekar eller planteraner, og skoa syntes ikke være egnet til å ferdes på annet enn gulv. Han betraktet ljåmannen avvæpnende. Denne smilte:

- Jeg har lenge vært en observatør til det som skjer her, og jeg har sett din smerte over planterøveriet. Jeg er her for må gi deg et tilbud som jeg tror etter hvert vil få røveriet til å avta eller kanskje helt komme bort.

Vokteren ventet. Han hadde egentlig ingen forventninger til at noe kunne hjelpe, men han lyttet. Mannen med ljåen fortsatte:

- Jeg tilbyr en avtale omliv for liv, plante for planterøver. Den som røver en plante her, er samtidig min og vil forsvinne herfra.

Vokteren så skeptisk på ham, men sa enda ikke noe. Ljåmannen betraktet avventende vokteren. Til slutt måtte vokteren mæle enda han ikke visste hva å mæle om. Han sa:

- Og hvordan gjør du dette?

Det var det eneste han kom på å si.

- Jeg gjør ikke noe før du har satt opp store skilt hvor du forteller om meg og at jeg tar liv for liv. Da setter jeg ljåen min her. Deretter kan du sitte i campingvogna di i noen uker. Så kan du forlate og iblant se innom at advarslene enda står her – noe de nok gjør.

Ganske raskt hadde vokteren satt opp nødvendige skilt, og fra campingvogna satt han og holdt utkikk. Det gikk noen dager, så listet noen seg fram fra skogen, så skiltet, leste det og syntes ikke å bry seg om det. Kroppsholdningen viste i alle fall ingen frykt. De satte i gang med å grave opp byttet. På tur tilbake mot skogen snublet den ene mot ljåen. Han falt og reiste seg ikke mer. Den andre skvatt og la til å løpe mot skogen. I skogsbrynet snublet han over ljåen. Heller ikke han reiste seg mer.

Flere ganger så vokteren slike ting skje. Til slutt kom ingen for å røve planter. Etter noen uker forlot han med campingvogna sin og vendte bare tilbake nu og da for å se at skiltet med advarselen om liv for liv var intakt. Det var det. Annet hadde han ikke ventet.

Siden hans tanker og krefter nå ikke dreide seg om å beskytte veikantens planter, begynte han å undres på hvorfra og hvorfor. Hvorfra kom disse plantene i denne spesielle veikanten, de som blomstret på avgasser fra folk.? Hva gjorde dem så spesielle?

En dag da han kom på et av sine mer sjeldne visiter for å se til ve4ikantens blomster, fant han en fremmed der, en som ikke syntes å være noen planterøver. Tvert om lignet han mer på en gartner der han ruslet rundt, så til hver enkelt plante og syntes å prate med hver eneste vekst. Vokteren stoppet forundret og betraktet den fremmede. Den fremmede smilte:

- Jeg vil takke deg for du så modig og uselvisk har passet på min hage. Jeg har sett ditt slit og din bekymring. Nå vil jeg be deg velge hva som helst, og jeg vil oppfylle ditt ønske.

Vokteren nølte ikke.

- Da vil jeg være en blomst i din hage, sa han. jeg lenges alltid mot den, men tilhører den ikke. Nå ber jeg om å få tilhøre den!

Vårherre tok nødvendige grep. En ny blomst vokste i hans hage.

I nøden spiste selv Fanden fluer

I nøden spiste selv Fanden fluer

Jeg leste aldri bøker. Hvorfor skulle jeg det? Sitte og gurpe i meg det andre hadde gurpet ut? Nei, det var ikke noe for meg. Jeg leste av prinsipp aldri noe andre hadde rotet sammen verken i bøker eller i andre media. Jeg levde perfekt uten det. Det andre ville bare være en plage, noe som tok av plass i min hverdag, og siden jeg var uhyre fornøyd med min hverdag, så jeg ingen grunn til å fylle den med dette maset jeg iblant kunne høre andre fylle det med; nød, elendighet, ferieopplegg, slanking, helseråd, you name it.

Jeg trakk meg tilbake straks jeg hørte slike ting. Hva skulle jeg med det? Jeg hadde nok. Jeg var fornøyd. Sånn var det, sånn hadde det vært og sånn skulle det forbli.

Av samme grunn skrev jeg aldri noe, ikke et brev, ikke en beskjed, ikke en huskelapp. Jeg anså det skrevne ord som verdiløst, totalt verdiløst. Jeg kunne skrive, det visste jeg. Jeg visste ikke når jeg hadde lært det og når jeg sist brukte det. Men skrive kunne jeg selv om jeg ikke kunne huske å ha skrevet noe i det hele tatt. Jeg hadde like stor aversjon mot å skrive som mot å lese.

Jeg hadde mitt domene, mitt geografiske domene, og jeg trivdes der. Jeg stelte med mitt og hadde det bra. Det var når jeg nå og da måtte utafor det at jeg fikk noe annet rett i fleisen, men da trakkk jeg meg skyndsomt tilbake til mitt.

Slik hadde jeg gjort i så mange år at jeg ikke husket noe annet. Jeg husket ikke engang om jeg hadde bodd andre steder enn her, og om jeg noen gang hadde bodd sammen med andre. Teoretisk sett måtte jeg ha gjort det, og en gang måtte jeg ha skaffet meg den kunnskapen jeg hadde om ting jeg ikke hadde opplevd i mitrt domene. Men når, - det visste jeg ikke, og vanligvis brydde det meg en døyt bak øret. Vanligvis. Uhyre sjelden hendte det at jeg falt i funderinger over hvor jeg hadde fått denne kunnskapen, hvorfor jeg ikke husket det og hvorfor livet mitt syntes å begynne her i mitt domene uten noen fortid. Det undret meg iblant, men bare iblant. Vanlligvis var det som sagt noe jeg ga en god døyt bak øret.

En dag fikk jeg besøk i mitt domene. Akkurat det ble mer og mer uvanlig ettersom jeg ikke var gjestfri eller ga noen signaler om at gjester var velkomne. Men nå fikk jeg altså besøk. Jeg så vedkommende på lang avstand og visste at også jeg var obeservert der jeg satt på hoggestabben og hvilte. Det hadde ingen hensikt å stikke av og late som om jeg ikke var heime.

Gjesten hilste på normalt vis. Jeg skulte avventende uten å svare. Hva skulle jeg svare? Helvete heller, her satt jeg fredelig i mitt domene og ble uroet og nedrent. Jeg svarte ikke. Det var taust fra hoggestabben. Gjesten min sa ikke noe etter hilsinga. Han ventet gjensvar fra meg. Jeg svarte ikke. Jeg visste ballen lå oss meg, men der hadde den ligget før, og jeg hadde lagt den død. Det var det generelle.

Denne gjesten dro ikke selv om han måtte se for seg den døde ballen og vite at jeg ikke spilte med. Han stod. Han satte seg ikke noen steder. Han forlot ikke. Han stod.

Det var den seigeste, staeste og mest tause ubudne gjesten jeg hadde harr her i mitt domene. Jeg hadde bare hatt ubudne gjester, og denne var særlig ubuden. Særlig. En aura av ubuden.

Jeg visste han skulle si noe jeg ikke ville høre, ikke like å høre, Jeg grudde meg. Dette var ikke en tilfeldig ubuden og uvelkommen gjest. Han hadde et ærende, et påbud, og jeg ante at det påbudet var sterkere enn meg – selv om jeg var sterkere her i mitt domene..

Det ble kveld. Det var blitt mørkt. Da hadde jeg imens kvistet en del av den vinterveden jeg trengte, stablet og ryddet bort rusk og rask om hoggestabben. Jeg forlot gjesten ute og gikk inn for å spise og gjøre meg klar for natta. Jeg kunne se gjesten ute. Nå satt han. Han satt på hoggestabben.

Jeg la meg. Gjesten satt på hoggestabben. Jeg måtte opp om natta. Gjesten satt på hoggestabben. Jeg stod opp. Han satt der.

Og jeg, jeg hadde vinterveden å prekvere, og der jeg skulle jobbe, der satt han. Han reiste seg ikke når jeg kom ut.

Jeg fikk ikke gjort noe i tida framover. Uansett hva jeg skulle gjøre, så satt han der og betraktet meg. I øynene lå et påbud jeg ikke skjønte. En dag satt han ved siden av senga da jeg våknet.

Jeg ble etter hvert søvnløs. Gjesten satt der jeg sov, satt der jeg arbeidet og satt der jeg satt. Og øynene, øynene hvilte på meg hele tida. Faktisk ble det slik at jeg etter hvert tvilte på at han hadde en stemme, selv om jeg da visseligen hadde hørt ham hilse da han kom, en hilsen jeg vane tro ikke besvarte.

Til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg hadde prøvd å overse ham, late som om han ikke var der, være slik jeg ville vært om ingen var der. Intet drev ham bort. Jeg derimot følte meg drevet fra mine skanser, og mitt beskyttelsesystem smuldret bort til jeg en dag var ribbet inntil nevrene. Da skrek jeg til ham og bad ham fortelle hva han ville meg. Han så på meg som om jeg besvarte hans hilsen da han kom og sa:

- Du skal skrive en bok mens jeg er her.

Så satt jeg og skrev. Jeg visste jo at jeg kunne skrive. Jeg skrev, og jeg visste ikke hva jeg skrev. Jeg lot penna løpe, løpe og løpe til jeg en dag leverte gjesten min et manus. Tittelen stod på første side:

I nøden spiste Fanden fluer.

Jeg betraktet boken i hendene på gjesten min. I nøden spiste Fanden fluer.

Jeg snappet manus tilbake. Jeg kunne jo lese, som sagt, og selv om jeg ville ha den ubudne gjesten unna, var jeg plutselig nysgjerrig på hva jeg hadde skrevet. Jeg ville lese det før han forsvant med det.

I Fandens rike var det krigstilstand. Landet ble oversvømmet av en insektsverm, tette og svarte insektskyer drev innover riket og var innbyggerne til en pest og en plage. Fanden tok det fandenivoldsk. Hans forsvarsverk var godt, men det inkluderte ikke forsvar mot insektangrep. Det inkluderte forsvar mot bakteriell krigsføring. Men mot insekter…? Og var dette et angrep? Fandens forsvarsteknologer og insektiologer var satt i høyeste alarmberedskap. Hele riket ble preget av dette. Fanden sjøl gikk i dybden av saken. Han lot sine fagfolk ta seg av konsekvensene. Sjøl ville han sjekke årsakene til denne insektsvermen. Fanden anslo den å komme fra et annet rike, fra et av de utenforstående riker.

Han fulgte svermens bane (tilbake i svermens fotspor). Og riktignok, de strømmet inn fra det riket der Fluenes Herre rådde. Fanden var ikke overrasket. Fluenes Herre styrte sitt rike med pesticider, og Fanden hadde mang en gang forundret seg over denne styreformen, men han hadde aldri lagt ord til saken. Han ordet seg ikke om saker som ikke angikk ham. Men riket til Fluenes Herre var et av de få riker han ikke besøkte i armanidress og håndsydde sko for å headhunte folk. Men nå gjorde han det. Iført sitt headhuntekostyme infiltrerte han den harde kjerne av insektmiljøet og headhuntet med seg den som kunne minst, og som gjerne ville beholde insekter.

Det gikk med ham som med andre som krysset grensen inn til Fandens rike. Han skiftet fortegn. Nå ble han den mest kunnskapsrike på innsekter, og han ville absolutt ikke ha de krekene i sin nærhet. Ganske så raskt hadde han en snuoperasjon på plass, og langsomt dreide insektsvermen av og vendte tilbake til riket til Fluenes Herre.

Språknemnda i Fandens rike hadde snart flere talemåter omkring denne situasjonen på bordet til normering. Det var i Fandens rike som i de fleste demokratiske riker med slike saker. Man brukte det språket man brukte og ga seg en god dag mann – økseskaft i hva språknemnda stelte med og vedtok. Derfor visste ikke innbyggerne hva som kom ut av de lange møter og drøftinger i språknemnda, og da den samme nemnda endelig kom til et vedtak, var språkblomstene allerede så faste og innarbeidede at nemndas forslag og vedtak syntes arkaiske. For så vidt ikke noe uvanlig da folket vanligvis er far ahead of fagfolk i mange henseender. I alle fall gjaldt det språknemnda i Fandens rike som langsomt fingret seg fram til et resultat.

Som sagt, det sprang ut beskrivende talemåter omkring hendingene med fluesvermen, og noen av dem angikk Fanden og hvordan han taklet situasjonen. Fluesvermen gjorde at Fanden måtte ut og headhunte i riket til Fluenes Herre, noe han ellers ikke hadde tenkt seg å gjøre. Som alle vet kan noen talemåter gå gjennom ulike stadier, og det finnes ulike varianter av dem for en til slutt sementeres som den rådende. Så også med denne som kombinerte ordene Fanden – nød – fluer. I nøden spiste selv Fanden fluer ble den litt ertende talemåten når man skulle omtale at noen måtte gjøre noe uønsket når nøden tvang en. Fanden selv bare smilte overbærende. Han var en laidback leder og som sådan satte han pris på en språkvekst han visste egentlig kom av respekt for ham og hans lederskap.

Han grøsset ved tanken på riket til Fluenes Herre og pesticidstyresettet. Lite visste han da at han enda en gang måtte iføre seg armanidress og håndsydde sko og dra på headhunting til dette riket. Men det er en annen situasjon, og som sådan en annen historie.