Mangt kan sies om min hjerneskade, men...

Travle tider går forhåpentligvis mot en ende her i skogen. Vi har siden sist – omtrent på Adams tid – vært i Oslo på Smartbrain. Alltid så givende å komme litt ut av skogen her. I så måte synes jeg litt synd på elgene våre som må fortsette å trø rundt husan uten den rekreasjoen det er å komme seg litt bort.


Tilbake til Ti-gir-staden, for det gir meg minst fem gir ekstra å komme dit,

Alt blir en tradisjon, og jeg forundrer meg over at man søker nye opplevelser – og så ender det med at man lager en ny tradisjon. I Oslo er p-hotel en tradisjon, og jeg elsker den måten det hotellet driftes på. De drifter ikke kjøkken. Da blir det billigere å bo der, og frokosten er en pose utfor romdøra. Dermed kjøper vi inn diverse ekstra hos kjøpmannen på hjørnet (dette er Oslo, ikke sant, og alt er på hjørnet) og spiser frokost ved det store runde bordet på hotellets allrom med kaffemaskin og datamaskin. Det er blitt en tradisjon.

En annen tradisjon er å rusle ned til kurdarn på hjørnet og spise fish og bakte poteter. Joda, jeg vet da såpass som at det er fish og chips, men så er det med tradisjon som Tevje i Fiddler on the roof sei. I den filmen er tradisjoner – ja nettopp, - as shaky as a fiddler on the roof. Derfor fish and baked potatoes. Og det sier jeg: Hittil har ingen slått kurdarns bakte poteter. Denne gangen har vi bestemt, muligens, å kutte ut kinesarn på hjørnet, En tradisjon vi har når vi er på Grensen er å gå til kinesarn å spise. Jeg liker ikke maten der, ikke Anka heller, men jeg liker stedet. Det store paradokset er at jeg liker maten på Bondeheimen på hjørnet – Anka også – men jeg kan ikke akkurat si at jeg liker stedet. Så må man velge om man skal spise der magen er foprnøyd eller der øyne og ører er fornøyd. Det estetiske behovet kontra magens krav.

Et luksusproblem her i Norge.

Men kinesarn er antagelig ut – om enn Bondeheimen ikke er inn. En av oss er ikke særlig fan av maten der.

Da ¾ av oss reiste heim, dro ¼ til Tsjekkia på besøk til Petr Poldauf og den familien. Det ble likevel ikke noen musedans på bordet slik jeg hadde trodd. Tvert om. Vi ¾ jobbetpå og bygde opp og strukturerte om i forhold til ønsker fra med og Family Hope.

30.01.13

En god og artig start på denne dagen – og jeg lager meg en kort blogg mellom gass, masker, sign og olfactory før jeg kryper programmet over til ABR.

1. Pappa og jeg sov i trykktanken natt, og denne gangen sovnet jeg umiddelbart og ble ikke liggende å skjære mentale tenner over hva som skjedde i uteverden (les: hva mamma fant på mens pappa og jeg var innestengt der). Joda, joda, jeg er en slags kontrollfreak.

2. Som, nevnt har vi omstrukturert programmet etter mitt ønske og ok fra Family Hope. Jeg tar den fysiske obligatoriske delen av programmet først på dagen. Altså åler jeg ½ time tidlig på morgenen. Så spiser vi frokost, tar sign og olfactory mens magen siger, så er det krypeprogrammet. Da har jeg tatt meg ut fysisk før jeg siger ned på brisken for ABR og sover kongelig mens det programmet blir gjort. Kryping og åling organiserer deler av hjernen. Ved lese-/ skrivenasker hos nybegynner-elever kaller de fleste skoler etter hvert inn logoped: men jeg kjenner en rektor som straks man aner dette, kaller inn fysioterapeut og legger åling, kryping, rulle etc inn i timeplanen. Denne rektoren har den erfaringa at senere er logoped gjerne unødvendig.

Men altså, jeg har ålt i 30 minutt, og det tøffeste fysiske programmet er unnagjort. Bare prøv. Ned på golvet og ål på magen i ½ time, og ha i bakhodet at på grunn av min type hjerneskade er det fysiske virkelig tungt, tyngre enn for deg, antar jeg.

3. Før helga fikk vi et brev med Helse Nords logo, men siden vi ikke tok sjansen på å ødelegge helga, satte vi det i hylla på vent av guts til å åpne det. Vi åpnet det i morges etter ålinga – og fikk guts av det. Støtte innvilget uten noe om og men.

4. Så mye guts fikk vi at vi husket at vi hadde en julegave vi skulle skrape - tre flaxlodd. Vi skulle avvente skrapinga til en dag med ro og fred. Det ble i dag. Jeg heiv meg frampå straks. Man kan si hva man vil om meg og min hjerneskade, men jeg har velfungerende økonomiske hjerneceller. Følgelig så jeg straks for meg ulike scenarioer:

¤ Vi skrapte hvert vårt lodd. Ingen premie.

¤ Vi skrapte hvert vårt lodd. En av oss vant, kanskje til og med mye.

¤ Den ene som vant var ikke jeg.

¤ Den ene som vant var jeg.

I lys av dette forsøkte jeg å få til en avtale om hvordan et eventuelt overskudd skulle fordeles. Alle-for-en-prinsippet. Lik fordeling. Joda, de andre to var enige, men da jeg kom til tillegget med liten skrift, sprakk enigheten. Hvis jeg vant, fordelte vi ikke. Jeg innser at jeg må jobbe med strategien min for slike fremtidige tilfeller og finne en måte å bake inn det med liten skrift slik at de andre ikke skjønner den. Der burde næringslivet og topp-politikken kunne gi meg noen tips.

Hertingan er atskillig vanskeligere å få med på mine økonomiske planer nå enn for noen år siden. Da var de mer bløthjertet. Jeg husker ennå da jeg solgte sofaen (som var min) til mamma for 500 kr, angret meg og kjøpte den tilbake for 1 kr. Til pappa solgte jeg Tven – som også var min- men han var en hardere nøtt, så jeg fikk bare 200 for den, og da jeg skulle kjøpe den tilbake, krevde han halv pris, 100 kr. Selvsagt nektet jeg. Aldri om jeg betalte 100 kr for det gamle rasket når jeg unasett kunne se TV og bruke den. Hvor dum tror man jeg er?

I dag prøver jeg meg ikke på slike økonomiske transaksjoner. Men heldigvis har jeg fremdeles økonomisk kontroll. I 2007 fikk jeg som program av Domaninstituttet å lære å disponere mine midler, og vi ble enige om at jeg i en måned skulle være familiens økonomiske administrator. Det gikk så det suste. Jeg strammet inn på alle utskeielser og alt jeg definerte som tull. Selvom det ble en del opposisjon og trusler av det, innså de andre at vi fikk bedre kontroll på økonomien når den hadde en god og håndfast styring. Da programmet var over, innså man den viktige funksjonen, og jeg ble tilbudt å være familiens økonomiske veto-er i uoverskuelig tid. Riktignok gjelder det ikke når vi er på reise, og da er de nadre som unger i en gottebutikk de første dagene.

Jeg holder fremdeles stramem tøyler og er generelt ikke bløthjertet eller lar meg lokke eller true til å fire på krava. For eksempel skal mamma til Harstad for å jobbe en dag på Chili med kart. Det ble antydet sterkt en økonomisk disp for å dra ut og kjøpe seg mat.

- Nix, sa jeg. Hørt om matpakke, hva? Og kaffe antar jeg Chili har, ellers får det bli termos.

En av de viktigste ting er å sjekke handlelistene så det ikke handles i hytt og pine etter det man ser når man triller rundt med handlevogna. Faste utgifter er allerede skåret ned til beinet, så der bruker jeg ikke mye tid nå. Impulskjøp er strammet inn til null. Vi handler etter godkjent handleliste. En dag skrev papap sursild på lista.

- Sursild? Sa jeg. Nope. Vi har masse sild i frysern, til og med salt sild. Det er bare å choppe en sursild.
Pappa ble litt snurt og pekte på lista der mine nødvendigheter stod. Men den var lett å parere.
- Si meg, har vi mango og avocado i frysern? Spurte jeg lett henslengt.
I sannhetens og rettferdighetenns navn; jeg kjøper ikek inn tull og vas til meg sjøl. Mange og avocado er mat fra Family Hope.

Det er en ganske uriasjobb iblant, men jeg er rimelig fornøyd med den og resultatet av det. Generelt er det ingen mas. De andre tar med seg matpakke om de skal til f.eks. Harstad på et eller annet. Jeg også, selvsagt, har med meg mat og drikke.

Men nå er sign og olfactory gjort og tida er komemt til å gå videre i livet – som det så treffende heter i selvutviklingsprogrammene.

Nykokte-smultringer-syndromet

Å herregud! Har dokker hørt om nykokte-smultringer-syndromet?

Når man baker til jul eller anna, frister baksten mest – og særlig de varme smultringene.

Mamma er et oppkomme av historier, og akkurat nå har jeg i praksis fått erfare nykokte-smultringer-syndromet. En kone i bygda var så lei av at familien sneik seg til å spise julebaksten lenge før jul, så et år igangsatte hun plan D. Plan A hadde slått feil; gjømme bort julekakene fram til jul. Plan B likeså; trygle om å la julebaksten stå i fred til jul. Plan C feilet også; true med diverse om man forgrep seg på julebaksten før den var aktuell.

Så igangsatte hun plan D et år. Hun gjorde klart til smultringbakst og laget ekstra stor deig. Vet ikke eksakt hvor stor, men hun kokte smultringer og la første runde fram til familien. Alt forsvant. Intet er som varme smultringer. Hun kokte videre og la fram. Det forsvant. Kona kokte og la fram, kokte og la fram. Det var som en liten julaften. Alle spiste og spiste til det plutselig sa stopp – selv om det enda var varme smultringer på fatet. Dette var i en tid lenge før lørdagsgodt og anna momsemat. Julebaksten var en høytid for sukkersuget.

Den familien rørte ikke småbaksten før jul det året. Hvert år deretter gjorde hun likeså – med stort hell. Senere delte hun dette tipset med min bestemor som delte det med min mor – som ikke baker småkaker og smultringer, men som holder tradisjonen ved hevd noen år. I år er et av åra. Pappa, mamma og jeg har nettopp forspist oss på varme lefser og småbakst. Vi har hatt et gluten-og sukkerslag.

Hvis noen nå byr meg en varm lefse, slår jeg til vedkommende først før jeg løper for å spy.

Varme-smultringer-syndromet.

Láŋtdievvá og Boarrejeaggi

Láŋtdievvá og Boarrejeaggi

Piloten var ute på oppdrag, offisielt oppdrag, men i tillegg hadde han sitt eget oppdrag. Likeså hadde han en offisiell last, og sin egen, private last, ombord i skipet som nå kretset i bane rundt kloden Tellus. Dette var enden på hans reise og utforsking av verdensrommet. I lysår hadde han kretset rundt og med sitt høyteknoligiske utstyr scannet stjerner, meteorer, svarte hull og kloder før han fant den kloden han lette etter. Vel, han hadde trodd at den måtte finnes. Nå visste han, og han lot skipet sitt seile i bane rundt kloden mens han utforsket den nærmere. Han så den var bekledd og bebodd, og han likte både bekledninga og beboinga. De tobeinte biologiske vesnene lignet ham, selvom hårfarge og hudfarge og andre småting avvek her og der.

Piloten holdt også et våkent øye med hvor å legge til med skipet sitt. Han trengte både landingssted og gjemmested for det. Dette var hans endestasjon, og fartøyet skulle ikke brukes på seklers sekler.

En dag så han det optimale sted og la til der. Så losset han fartøyet for sin private last og gjemte det i en myr et stykke unna. Myra gav han navn etter fartøyet sitt slik at hans etterkomemre senere skulle kunne identifisere stedet. Boarrejeaggi ble navnet. Boarri er en meget spesiell båt. Stedet der han la til og losset sin private last gav han navn etter nettopp det å legge til og laste, láddit. Navnet ble Ládd-dievvá.

Tider kom og tider svant. Pilotens etterkommere brukte navnene selvom de etter hvert glemte historien bak navnene. Boarri endret betydning fra spesiell båt til gammel båt og videre til skrotbåt, som man mente var synonymt med gammel båt. Ládd-dievvá endret gjennom tidene navn til Láŋtdievvá, og man glemte navnets grunn.

Boarrejeaggi ligger ennå i dag urørt. Pilotens etterkommere har ennå ikke drenert ut myra og hentet opp skipet og den offisielle lasten. Det betyr at den som skal gjøre det ennå ikke er født eller er født og har ikke skjønt sin misjon.

Gdansk - skriften på veggen

Gdansk – skriften på veggen

Dere husker den første monarken som solgte vekk alle fjella i det som i dag er kjent som blant annet Danmark. Vel, han begynte i Danmark, og prosjektet var så vellykket at han stadig økte sine intensjoner og la under seg område etter område mens han systematisk fjernet fjellene og solgte dem til pyramidebyggere og andre som ville stein-monumentere seg sjøl. Hvor han enn ferdes fladtes landet etter ham, og man kan i dag bare kaste et blikk på kartet over Nord-Europa og deler av Midt-Europa, så ser man hans fotspor - flatt land, Forflating av landet var hans kongstanke.  Man kan så kaste et blikk på det samme kartet og se hvor langt sør, øst, vest og nord han kom. Avstanden nordover fra hans base var ikke stor, men der møtte han veggen, bokstavelig talt, fjellveggen, og fikk ikke lagt under seg dagens Norge. Det ligger ikke under denne historien hvorfor han ikke lyktes her. Det vil komme som egen sak. Hans etterkommere forsøkte å fullføre hans livsverk i Norge. Noen av dem klamret seg til fjellene i 464 år og forsøkte å rive dem ned før de i 1814 ga opp prosjektet.

Akkurat den hendinga utløste noen rykk i fjeset til den smilende tilfredshet. Man skjærer aldri så lite tenner i pur smilende forargelse ved tanken på alle de fjellene Norge smykker seg med uhindret deres innsats. Dermed laget man begrepet fjellape om fjellenes beskyttere – et begrep som i Norge er et hedersnavn. Man vet hva man har, fjell, og ikke hva man får, flatland. Og man vet at fjell gir fossefall, og fossefall i sin tur elektrisitet. Ved hver kilowatt elektrisitet fjellapene solgte til flatlenderne fjelløse land, fulgte det med et dulgt flir, apefliret.

Men bortsett fra det lille intermessoet i Norge slo den første monarken seg godt fram sørover. Etter fadesen i de uartige fjellandskapet i nord, bestemte han seg til å sette sitt bumerke på alle områder han ned-fjellet og la under seg. Han ned-fjellet seg sørover over dagens Polen. I enkelte områder gikk ned-fjellinga så dypt at flatlandet kom under havflata, og det måtte bygges diker som vern mot havet som krevde sitt land tilbake. Dette skjedde i Gdansk-området og senere i Nederland. Den første monarken satte sitt tydelige bumerke på Gdansk ved å kalle området Dansk. Bedre kunne han neppe markere at han hadde vært her og at hans etterkommere skulle beholde suvereniteten over Dansk, både de delene over og de under havflata.

Men skjebnen er lunefull, og bahas beallji álo lea bealljebealástallamin. Så også her. Det fantes folk i området Dansk før den første monarkens gjeng kom for å for-flate landet, akkurat som det fantes folk i deler av Nord-Norge  før germanerne kom for å for-flate også dette landet. Disse jobbet i det stille, men det sydet, og en dag hoppet en av dem opp på dikene ved Dansk og tok til motmæle mot den første monarken. Generasjoners generasjoner senere hoppet en av hans etterkommere over gjerdet ved et skipsverft og ble senere president i Polen. Fra diket proklamerte han seg som den nye lederen av Dansk. Og med tida ble det slik.

Den nye lederen av Dansk var en klok man, en humorist og en strateg. Alle forventet at han nå ville skifte navn på Dansk og kanskje tilogmed kalle området opp etter seg sjøl – en tendens man har sett tydelig  i klodens nyere historie. Og joda, den nye lederen endret navn på Dansk på en finurlig måte. Først snudde og vendte han, dreide og betraktet alle prefikser og profikser i språket, og da han kom til prefikset g- visste han at han hadde funnet det han søkte etter. Dette var et nektende prefiks med den egenskap at den omgjorde og nesten latterliggjorde det ordet den stod foran. Gmat ville bety at dette slett ikke var noe man ville kalle mat. Prefikset hånlo av maten. ( Alle som har plagdes med gmail, skjønner kanskje nå hvorfor).

Prefikset beskriver en dom, en melding om nederlag. Den er skriften på veggen slik man finner den i Bibelens mene, mene tekel ufarsin – veiet, veiet, tellet og funnet for lett. Tellet har Gud ditt kongedømmes dager, veid er du og funnet for lett. Til andre skal ditt rike gis.

Man skal bare lese gjennom Gdansks historie, så ser man skriften på veggen melde seg.

Mene, mene tekel ufarsin – veiet, veiet, tellet og funnet for lett. Tellet har Gud ditt kongedømmes dager, veid er du og funnet for lett. Til andre skal ditt rike gis.

Og Gdansk vi alltid være ledet av etterkommerne av den første lederen, han som hoppet opp på diket. Navnet Gdansk ble en fulltreffer av rang. Den pila den første lederen sendte, satt der den skulle, og den sitter der ennå.

Farkens møde

Jeg hadde ingen forventninger til livet da jeg som godt voksen etablerte meg i et ganske avsidesliggende sted. Faktisk avsidesliggende, verken mer eller mindre. Jeg var stedets eneste beboer, og jeg hadde alle råderetter der jeg etablerte meg i en liten tømmerkoie jeg hadde satt opp i løpet av sommeren av råtømmer. Ikke det lureste i verden, men jeg måtte ha et slags hus for den kommende vinteren. Så fikk jeg heller neste sommer bygge en liten koie av det tømmeret som nå lå og tørket. Jeg var en knivens mann og pleide tenke at bare kniven var kvass nok, klarte jeg meg. Vel, jeg må tilstå at det samme gjaldt øksa, saga, sverdet, spydet og pilene. Også de måtte være kvasse nok.


Det vedkommer ingen hvorfor jeg valgte å bosette meg i dette avsidesliggende stedet, og heller ikke vedkommer det noen hvem jeg var og hvorfor jeg så lett kunne sette opp en koie. Eller kunne skaffe meg alle rettighetene til dette ganske supre, om enn litt-unna-offentligheten-stedet. Men her var jeg med alle rettighetene, og om jeg enn hadde en bare vag ide om å bruke dem, hadde jeg dog en ide, og jeg kjente meg sjøl såpass godt at jeg visste at den nå vage ideen ganske snart ville bli en handlingsplan og så handling.

Jeg var en utålmodig sjel, og et utålmodig sjel på et sted langt unna offentligheten må finne en del egne løsninger. Så gjorde jeg det, fant egne løsninger på ting der jeg ikke kunne henvende meg til offentligheten og kreve min rett.

Etter hvert vokste det opp et lite samfunn der på mitt avsidesliggende sted. Jeg var den eneste på to bein- de andre gikk på fire og var dyr holdt i innhegning og hentet av når jeg trengte deres hud eller kjøtt. Eller dere mage som jeg spente som glass foran vindusgluggene i alle de hus som etter hvert vokste opp der. Andre firbeinte hadde jeg temmet fra de var dyreunger, og de gikk løs rundt om. de kunne forsvinne for noen dager, men kom uten unntak alltid tilbake, så denne Call of the Wilderness stemte i alle fall ikke for dem. For de dyra som ikke tålte vinteren ute hadde jeg bygget fjøs. Disse dyra hadde bare sånn helt tilfeldig fulgt med handa når jeg var i nærheten av områder der ting kunne sånn helt tilfeldig følge med handa.

Mitt samfunn bestod også av en del praktiske innretninger som et lite anlegg i elva som forsynte meg med nødvendig strøm. Deler til det fulgte med handa.

Jeg levde i fullstendig uavhengighet, og jeg manglet stort sett intet hvis det var av den beskaffenhet at det kunne følge med handa. En dag visste jeg at det nå var kun en ting som manglet i mitt velfungerende litt avsidesliggende rike; en kvinne. Jeg innså at nettopp denne bestanddelen var en utfordring.. vel kunne den følge med handa, men kunne den temmes slik jeg hadde temmet dyreunger til å holde seg i umiddelbar nærhet. Her måtte nye teknikker utvikles. Men jeg hadde foreløpig bare en vag ide om hvordan dette kunne løses.

Så en dag fulgte hun med handa til min litt avsidesliggende boplass. Jeg hadde laget henne et solid hus der hun ikke led noen nød. Varme feller var det, ild kunne man gjøre opp, og der var strøm i begrensede mengder. Og det beste av alt, en solid dør som kunne lukkes fra yttersiden. Noe som da også var gjort unntatt de ganger jeg var på innersida.

De barn hun fikk vokste opp med meg i hovedhuset som jeg hadde utvidet til å romme oss alle. Da ingen flere barn kom, åpnet jeg døra til huset hennes og lot henne streife fritt om. Hun kunne være borte noen dager, men kom alltid tilbake. Inn i hovedhuset kom hun ikke, men det gjorde heller ikke de dyra jeg hadde temmet.

Da ble det endelig Gdansk, og for en Gdansk

Fredag 09.11-mandag 19.11.


Fredag.

Da har vi kommet til Gdansk og jeg har nettopp langet inn minst tre pærer mens vi venter på middag, gresskarpannekaker. Og det sier jeg bare; slike pærer har jeg ikke spist før, men så dyrker de to hertingan her sine egne pærer uten sprøyting. Fantastisk. Mamma og pappa har i alle fall spist mer enn jeg.

Vi stod altså opp i morges før Fanden fikk sko på beina og kom oss til Evenes og på første fly sørover, og videre sørover til Gdansk. Stappfullt fly Oslo-Gdansk, og oppsummert gjorde jeg to observasjoner:

Observasjon 1). På skotøyet skal nordlendingen kjennes. Mamma og jeg kom klampende i tykke vintersko, mens de andre som kom inn på flyet, var atskillig lettere skodd.

Observasjon 2). På hårklippen skal russere og polakker kjennes. Noen russere satt foran oss på flyet, og de hadde putin-sveis; klippet ned til stubbene.


Men nå må jeg sove litt mens vi venter på at pappa og Svein mekker middag. Basia kommer fra jobb om en stund. Svein hentet oss på flyplassen, og på tur hitover har vi allerede handlet en del. Men nå soves det.

Lørdag.

Pensjonatet vi bor på har utrolig god frokost, derfor ble vi så lenge ved frokostbordet at vi ble for sein til avtalen med Basia, Svein og Pyza, hunden deres. Da vi hadde skaffet oss zloty, handlet vi på en gårdsbutikk, og så bar det ut i bøkeskogen. Hvis noen tror dette var som å vandre i Borkskogen, avkreftes det omgående.

1. Stien var helt dekket av bøkeløv.

2. Ikke bare stien, men hele marka var dekket.

3. Svein og Basia plukkert sopp og urter.

4. Basia tok et bad i vatnet vi kom til.

Senere dro vi til Kazuby og museet der. Det er et minoritets-språklig område. Pappa gikk før meg opp trappa. Jeg hørte ham si: De tusen sjøers land! Fans frekt! Da jeg kom lenger opp, så jeg at at han kommenterte et bilde over området der de kalte seg – ja nettopp – De tusen sjøers land. Suits them right, tenkte jeg, for jeg skjønte han mente at området hadde ranet til seg beskrivelsen av Finland. Suits them right, for Finland har jo ranet julenissen fra oss og laget et gigantindustri av det. Lykke på reisen om Polen og Kazuby tar begrepet De tusen sjøers land. Men god fisk hadde de i de tusen stjålne sjøene sine. Vi spiste fisk på heimtur. Jeg hadde kjøredag og spiste lite, men pytt, pytt!

Søndag.

Selv om jeg på dette tidspunktet hadde skjønt at nomadene i Gdansk er mer naturister ble jeg likevel overrasket over å finne meg selv traskende gjennom en skog i et annet område rundt Gdansk mens man samlet urter. Det ble i alle fall en god treningstur for meg. Mamma og jeg snudde før de andre, hun skylte på en hofte og snudde. Først trodde jeg det var på grunn av meg, senere skjønte jeg at hofta var reell. Jeg hadde forbannet meg på at vi skulle nå bilen før pappa, Basia og Svein som gikk til et fugletårn, og som trodde de ville nå oss igjen på returen. Derfor gikk jeg på det jeg kunne, og mamma og jeg hadde rukket å etablere oss i bilen og skikkelig puste ut før de sæmingan kom og gi inntrykk av at vi kjedet oss av all den ventinga. . Fiskemiddag på en trivelig fiskerestaurant.

• Dagens lærdom: Deler av Gdansk ligger under havflata og man har diker som i Nederland.

• Oppfrisket gammel lærdom: Gdansk og områdene rundt har vært en del av den tyske korridor til Østersjøen.

• Dagens assosiasjon: Diker er nederlandske greier. Germantown Avenue som går gjennom mitt elskede Chestnut Hill har ikke noe med tyskere å gjøre. Det var hollendere som bodde der. Dutch people. Og noen urensede ører hørte det tyske Deutch for tysk, og det ble German på engelsk.

Vil alle gode positive krefter slå seg sammen og gjøre det slik at pappa, mamma og jeg tar en tur til til Chestnut hill. Bare en tur. Bare en eneste tur til….

Mandag.

Atter en travel dag er endt – og det sier jeg bare: Her sitter en sårføtt onkel reisende Mack, sårføtt og full av opplevelser. Jeg vet ikke hvor å begynne. Basia og Svein har virkelig sørget for varierte dager her. I morges begynte vi dagen på et senter for annerledesfungerende. Basia og Pyza, hunden deres, pleier gå dit hver mandag morgen før jobb, og vi slengte oss med. Helt fantastisk opplevelse – særlig for meg, men også for de andre, tror jeg. Senere var vi nede i Gamlebyen, og jeg seier bare enda en ting. Hvis ikke tollen finner oss…

Mandag igjen

Da er vi kommet heim til de dype nordnorske skogene der tusser og troll har passet på huset mens vi var borte. Posten tok de imidlertid ikke ansvar for, rimelig nok (hvem gjør vel egentlig det?), så det fikset onkel Per. Vi kom heim med tre kofferter og tre ryggsekker fulle av urter, droger, tinkturer, piller, salver og alt jeg ikke vet navn på og har pakket ut alt og begynt å bruke det, for eksempel uttrekk av furu for sår hals. Noe av det vi hadde med oss har Basia og Svein plukket selv, noen av tinkturene hadde de laget – og resten fikset de for oss.

I tillegg til at områdene rundt Gdansk var deres store urtehager hadde de en stor kolonihage (dobbell) som holdt tre familier med frukt og bær, inklusive sånne som oss som den uka drakk heimelaget eplesaft, spise masse frukt og bær, både i frisk og hermetisert tilstand og mat der urter var bestanddeler..

Med den enorme bagasjen stod vi i Gdansk Lech Walesa lufthavn og holdt pusten. Jo da, bagasjen gikk gjennom. Vi kom til Oslo fredag utpå dagen og rakk å hive i oss mat hos ”kurdarn på hjørnet”og ta en dusj før vi raste til evaluering hos Leonid Blyum. Dagen etter fikk vi opplæring i nytt ABR-program på bakgrunn av Blyums evaluering – og på ettermiddagen dro vi på Smartbrain for en evaluering der på nevrofeedback. Deretter gjorde vi ikke noe, vi spiste middag lenge og vel hos ”kinesarn” en favorittrestaurant like i nærheten av hotellet, og hun som serverte oss, ønsket oss velkommen tilbake og sa at det var en stund siden sist. Så jeg antar vi har vært der en del ganger. Det er som med Chestnut Hill. ”Oh, you guys are back. Nice to see you agaian. “

Det ekstra plusset med ABR i Oslo er at det er da vi treffer folk som jobber med det samme som oss. Ellers er vi alene om det her i området, og selv i landsmålestokk er vi en liten, eksklusiv, men tøff gjeng. Denne gangen traff vi Bendik, Thorstein, Inga og Eskil med deres team. De to sistnevnte har vi kjent lenge. I 2004 dro mamma og pappa på foreldrekurs på Domaninstituttet. De bodde på Silverstone, og der bodde også Eskil og teamet hans. De var nettopp ferdig med en evalueringsuke på Domaninstituttet og på tur heim, mens mamma og pappa var nettopp kommet og skulle starte på foreldrekurs. Gamle rekrutter, kan man si, og de traff unge veteraner på Silverstone. Eskil og gjengen hans fjernet all tvil hos foreldrene mine om det de skulle starte på, og takk for det, sier jeg. Ellers vet jeg ikke hvor jeg i dag hadde vært. Inga traff jeg på mail i 2005, hun ble min første domantrenerkontakt ute i den store verden. Thorstein og Bendik ble jeg kjent med etter hvert da vi begynte på ABR høsten 2007.
Søndag midt på dagen landet landet vi på Evenes, og de som, slapp å måke av den bilen som hadde stått der siden vi dro, var glade for regnet som hadde holdt bilen snø-og isfri.


domantrener

...ekstra travle dager her i dypet av Borkskogen

Snøen fra i fjor, ble det nettopp sagt her i en forbindelse som er uvesentlig for denne bloggen. Snøen fra i fjor ja, men snøen fra i år er en annen sak. Den er nå her uansett hvor mye man plages med den. I alle fall jeg. Jeg må vurdere å sløse meg et par piggsko. Man blir jo eldre, og piggsko er jo nødvendig for eldre har jeg hørt. Alle blir jo eldre uansett hvor gammel man er. Søndag hadde vi besøk av familiens yngste jente på 2 måneder. Hun blir jo også eldre, og jeg antar mora har kjøpt piggsko til henne.


Det har vært travle, ekstra travle, dager her i dypet av Borkskogen de siste ti-tolv dagene. Mine to barnebøker er gått i trykk, og før det var det en masse mas med korrektur, men nå er de i Vilnius, og da er det bare å vente på at de kommer tilbake og nytt mas medfølger.

I de ledige øyeblikk jeg klarte å tilsnike meg i det tette programmet, har jeg skrevet en del om hva og hvorfor skriver jeg. Hvordan, for hvem etc til det franske forlaget som utgir «Jeg er ikke en fjellklatrer» på fransk. Boka skal lanseres på Salon du livre, den europeiske litteraturmessa, i Paris i mars. Da blir det paristur om alt går som planlagt. Det har vært såpass travelt med skriving at da jeg i dag antydet en blogg, kunne jeg se antydning til sure miner i gjengen. De synes vel det har vært skrevet nok her i huset de siste ukene.

Derfor, snill som jeg er, setter jeg punktum her. Det skal jo også pakkes til Gdansk.



domantrener

P.s. Og selvsagt er jeg inne i en skrivetørke igjen, og det er alvorlig. Det er bare gjennom skriving jeg får vise hvem jeg er mer enn det ytre man ser. Tips, tips…