...over tre steiner...?

Jeg undres, jeg bare undres – av den forskinga som er gjort på urfolk, har man forsket på faktorer som øker oksygeninnholdet i blodet hos samer?

Kanskje Ann Ragnhild vet. Jeg skal sjekke litt hva som er gjort på feltet og eventuelt stille mitt legeme til disposisjon for forskning, - mitt lende legeme altså – og da på forskning på blodets sammensetning.

Hvorfor? Nå er det jo slik jeg forstår det at mye forskning bekrefter det folk allerede vet, og det er bra at man får bekreftet at det man vet, vet man. Og jeg vet og vil gjerne ha bekreftet a jeg vet at oksygeninnholdet i blodet til samer øker under forflytning.

Hvorfor jeg vet det? Livet har lært meg det.

Nomadeblodet rules i mine gener, og hver gang det er snakk om en forflytning, det være seg korte eller lange sterkninger eller kort eller lang tid, eksploderer oksygeninnholdet i blodet og gir meg et voldsomt driv (som det hadde vært greit å ha i alle de evinnelige andre dager der jeg kunne ha hatt godt av litt driv – som for eksempel i åling, men der slår nomadeblodet ikke inn).

Drivet mitt fikk hjelp av

·        17. mai og pinse ble en langhelg

·        Vi skulle levere 11 bokesker i Kautokeino og Karasjok

Følgelig kjørte vi dit og installerte oss i Kautokeino hos mine gudforeldre Anne Kristine og Mats. Alltid så hyggelig å komme dit.

Nydelig vær, nydelig natur som ar så forkjellig fra vår at jeg hver gang jeg ferdes der, blir sittende og beundre de slake viddene med fjell langt unna.

Bare en knapp uke etter at vi kom fra Finnmark fikk nomadeblodet ny oksygentilførsel da det bar til Oslo i konfirmasjonen til Oskar Kristoffer. Det var første gang jeg var i en humanetisk konfirmasjon – og det på Oslo Rådhus. En meget verdig og flott seremoni for 78 ungdommer. Barneministeren holdt en spenstig tale for dagen – en tale mange nok skulle ønske seg kopi av, hørte jeg. I tillegg traff vi fulltallig familie i Oslo. Det i seg sjøl en bonus. Der vi bodde gled Akerselva stille forbi. Enda en bonus.  Det hører ikke inn under denne avhandlinga å vurdere om Akerselva eller andre elver for den del er no madisk vann som får tilskudd av oksygen under forflytning. I alle fall vet jeg – gammel generasjonslærdom – at vann som forflytter seg, renser seg. ” Vann som har rent over tre steiener, er reint,” sier gamle samer, i alle fall min bestefar. Men det var den gang forurening i elver var en og annen uskyldig do som kanskje havnet der. Senere kom silo og dess like og dess verre.

Det kunne vært interesant å knytte forsking på samisk blod i begelse opp mot samisk vann i bevegelse

Opprinnelig hadde vi planlagt å dra heim via Hamar, men siden vi var usikker på flommen og jeg ikke kan svømme, utsatte vi det til en annen gang. Roger og Annikki foreslo frukthøst-tida – noe jeg absolutt bifaller, ikke så mye på grunn av frukten som av oksygentilskuddet.

Tro det eller ei, vi var heime i 5 dager, så vendte vi tilbake til Oslo for ABR, men her var administrasjonen ubøyelig, så våre billetter var slik at vi kom- så – vant- og vendte heim i full fart.

Og nå er vi her – og jeg prøver å se for meg når neste oksygeninsprøyting blir – foruten i kveld når vi drar på kino - . Le-e-e-nge til.

Akkurat nå gjennomførte vi en olfactory-runde mens vi hadde et kort blogge-opphold. Må det, vettu, gi ved dørene og ta litt annet innimellom. En av luktene var rom og ga meg assosiasjoner til romfolket vi så mye mer av i Oslo enn i Harstad. Jeg innser at jeg vet for lite om dette folket uten land og skal prøve å lese meg litt opp på dem. Jeg har ellers sett dem i Tyrkia som de som kostet gater og lette etter mat. Uansett, det kan neppe være den mest selvutviklende geskjeften å måtte tigge til livets opphold, sitte meden kopp foran seg…

En annen lukt var mandel – som ikke gir noen assosiasjon til annet enn mat – og nå er jeg sulten. Men før jeg går for å spise har jeg bare et spørsmål til dere: Vet dere om man kan kjøpe reiser i pilleform?

Det jeg nå undres på er om det er det samme oksygenbehovet, det som hos meg trigges av reiser eller geografiske forflytninger – om det er det samme som dop-bruk hos noen? Jeg tar en geografisk trip og blir høy på det, andre tar et dop og får en mental trip. Er det så enkelt? Utfordringa da blir om det finnes en pille – det finnes jo piller for det en mest utrolige i dag – som kan gi en geografisk trip.  Om jeg får lyst på en snartur til Australia, tenk hvor greit å ta en pille, og vips var jeg der. Jeg formoder da at retur på et eller annet vis lå i samme pille.  Neida, jeg snakker ikke om cyber-reiser, jeg snakker om ekte geografiske forflytninger.

domantrener

– så minn meg på det jeg lovte meg sjøl der på knausen med utsikt over Ofotfjorden.

03.06.2013

Jammen godt at det endelig regner, så det blir tid og ro til å samle seg til en fredelig kveldsblogg.

Ellers har alle her i dette huset i skogen i ledige øyeblikk drevet intens innhøsting i et kappløp med den framveksten av urter som den nordnorske våren har brakt. Jeg har ikke helt klart å henge med på hva som er tørket og frosset av diverse her i huset – eller lagret i flasker og frosset. Det begynte med bjørkesaft før urtene kom, så fulgte i rask rekkefølge bjørkeblad, løvetann, mjødurt, skvallerkål (som vi fikk hos andre), granskudd, brennesle…..

Noe har vi allerede spist, ofte spiser vi et eller annet jeg ikke har anna navn på enn kolijuks. Eller kanskje bedre: urtesamlerens nytelse.  Her i huset ligger noen jevnt med nesa i en eller annen bok og leser seg fram til neste runde. I et par andre hus sitter også noen med nesene i bøker (antar jeg) og det utveksles jervnlige sms’er. Dagens tips er rabarbrablomster som kan kokes og stues som blomkål.

Jeg er ganske så laidback i forhold til alt dette styret, men tør ikke annet enn drikke min lovpålagte rense-te-kopp for dag. Faktum er at det ser ut som om dette rense-te-opplegget pluss urtevask og smurning har tatt knekken på det eksemet to kortisonkurer ikke tok. Med det sier jeg ikke høgt, for da ville urtesankerne bli så innmarig oppblåste, pluss at de ville legge ut på nye urteturer.

Hovedårsaken til dette er at jeg ikke vil risikere noen flere halseløse urtesankerturer, i hvert fall hvis min bil, den blå berlingoen som også kalles Blåbærlynget etter at en hørte blå berlingo som Blåbærlyng – i alle fall ikke hvis Blåbærlynget mitt skal frakte urtesankerne. Jeg har ennå i frisk minne siste skrekkelige urtesankertur da jeg, naiv som jeg er, stilte Blåbærlynget til disposisjon for noe jeg trodde skulle være en hyggelig tur med litt urtesanking og mye picnic. Jo da, det ble etter hvert mye picnic, men før det det holdt på å bli et ufrivillig bad i Ofotfjorden. Gærningene skulle plukke dvergbjørkblad og høgtvoksende bjørkeblad, og derfor befant vi oss etter en skogsvei oppover fjellsiden på Veggfjellet, som om ikke det var høgt nok. Det gikk greit å kjøre oppover skogsveien med stup nedover. Men som alle vet må man en gang snu, og denne gangen kom naturlig nok til oss også – å snu, mener jeg. Bare med den forskjell at det ikke var noen steder å snu.

Der satt vi fanget mellom stupet og berget, og jeg forbannet alle urter og dess like mens jeg var skit-bekymret for Blåbærlynget. Jeg skal spare alle inklusive meg sjøl for hvordan vi fikk snudd der med 5 cm fram og 5 tilbake mens 2 av sankerne passet på, den ene bak og den andre foran, pappa i bilen, jeg på en knaus – og den tredje urtesankeren hadde frekkhet nok til å drive å ta bilder av dette. Der på Knausen forbannet jeg meg på at det ble flere slike halseløse turer, ble det ikke i Blåbærlynget – som jeg fryktet skulle rulle i blåbærlyng nedover skråninga mot fjorden.

Mens vi senere picnicet på den samme knausen med fantastisk utsikt over Ofotfjorden med Skjomen, satt jeg og tviholdt på bestemmelsen om total veto mot slike ting i min bil. Er man så gærn etter å sanke urter får man finne andre framkomstmidler.

Det jeg er redd for er det selektive minnet, at jeg etter hvert bare vil huske hvor hyggelig det var å picnice med god, virkelig god og variert mat og utsikt mot det turistbrosjyrer promoterer Norge som  - og så glemme det som skjedde forut. Så skulle noen av dere få den minste anelse om at urtesankerturer er på gang – så minn meg på det jeg lovte meg sjøl der på knausen med utsikt over Ofotfjorden.

domantrener

Hvordan er din generelle søndag?

Nydelig med en søndag der enhver kan gjøre det de vil.

For meg betyr det å dorme lenge.

For andre betyr det andre ting.

Det betyr også stormsuppe til middag der kokken legger i alt kokken mener er viktig å få i seg.

Så betyr søndagen litt ræking eller rækarbesøk.

Hvordan er din generelle søndag?

domantrener

Kortison kontra hekseri

Siden jeg forlot Chestnut Hill og Summerhill har jeg befunnet meg i en delvis underlig verden der jeg føler meg som den eneste normale.

Vi var ikke før kommet heim før det braket løs rundt meg. Noen i hekseringen hadde googlet bjørkesaft-tapping og lest at straks barflekkene viste seg om ei bjørk, var det på tide å starte forberedelsene, og selv om vi dro til USA i fykende snøstorm var det – naturlig nok – snøsmelting da vi kom heim – og ikke mange dager etter dette så vi barflekkene om bjørkene. Ikke store barflekker, men nok til at en hektisk telefonrådslaging begynte i den del av hekseringen som befant seg i området. Jeg må her ile til med å si at den ringen har mer enn tredoblet medlemstallet siden sist jeg omtalte den. Da var de to, men nå er visst alle gale rundt meg – og selv pappa som jeg hittil har regnet som en sindig mann, fyker rundt med bor og tapper saft. Også andre ting fyker; Sms-ene mellom deltakerne i heksringen der de utveksler de mer enn daglige oppsummeringene på hva som drypper ned i flasker og kar. Jeg gremmes og vemmes over denne overdrevne alternativiteten.

Det verste er at dette bare er oppstarten på en jævlig sesong. De aller siste sms-ene går på neste steg. Løvetann, bjørkeblad..,. you name it. At mamma er gal har jeg jo hørt. Hun drev visstnok med slikt da hun var i 30-åra. Men pappa?

Vi har fått den underlige situasjonen at jeg er den eneste normale her i huset som bevarer fatninga. En fattig trøst, men dog en trøst, er at jeg kjenner til et hus der ingen er normal.

Jeg har i flere måneder vært plaget av et halsstarrig eksem som to runder med ulike kortisonbehandlinger ikke har knekket. Vel, det forsvinner så lenge det behandles med kortison, og popper tilbake straks kuren er over. Nå skulle jeg jo gått i gang med tredje runde kortisonkur. Men heksemestrene har vedatt at andre ting først skal prøves.

Jeg må her ile til å si at det synes som om hekseringen har samlet seg om prosjekt Magnes eksem. To av heksene har levert hver sin drikk her som jeg pøser i meg vekselsvis. Jeg var ikke i den situasjonen da med kløende eksem at jeg torde inkvisitorisk spørre hva jeg drikker. Jeg bare drikker og holder munn, noe jeg i dette stadiet har funnet klokest – i alle fall så lenge jeg ser at eksemet er på retrett.

Innvendig behandling er altså diverse drikker, og utvendig behandling er en heimelaget salve av noe hertingan har kjørt i en foodprosessor. Det smøres på om kveldene, dvs de kveldene vi ikke går i trykktanken. En av heksene har levert noe som ligner froskespy på et glass. Det er nå lagt på sprit (smuglet fra USA) og skal brukes som forsterkning om det blir nødvendig. To hekser jobber på helt andre felt enn planter. Heksene loggfører vitenskapelig hva som brukes når og hvordan.

Denne kuren virker ikke som kortison som straks fjerner svineriet for så at det popper opp når kuren er over. Selv jeg kan se at det ser ut som om eksemet langsomt drives til retrett. Kuren har pågått en uke, og ting er mye bedre.. Det er da jeg lurer på om jeg som Pavlovs rotte kan ta patent på det som kjøres i foodprossesor og påklines meg eller tilføres på andre måter? Har forsøkspersoner noen rettigheter i et fremtidig produkt?

domantrener

PS ! Siden jeg nå er i gang med noe som kan se ut som en vellykket behandling av eksemet, må jeg ligge lavt til alt dette er overstått. Man skal jo ikke tirre heksene, men jeg skal sånn etter hvert litt henslengt antyde at naturen rundt oss har andre store nyttbare ressurser de til nå ikke har tenkt på når de jager etter bjørkesaft og dess like. Det kryr av maurtuer i de nordnorske skogene .- naturens gratis proteinkilde. Lett er den også å høste av. Tørket og malt må den da være anvendbar.

Men som sagt, foreløpig ligger jeg litt lavt i det alternative terrenget her i Borkskogen.

PSS ! Jeg ser jo at food-prossesoren ikke klarer knuse urtene tilstrekkelig og lurer på om jeg skal spandere en kvern til formålet. Men spørsmålet er: Gjør det meg til delaktig i hekseriet?

Magens tyranni

Hurra, hurra. Gledene står i kø her i min lille verden i skogen.

1)    Lørdag var vi hos Solvor og Vigdis – og jeg var i utgangspunktet lite lysten på det, for jeg visste vi hadde en tofu-is i fryseboksen, og siden det var lørdag, hadde jeg planlagt å hive heile isboksen i meg. Jeg hadde jo ikke spist noe ordentlig søtt siden vi fråtset på Cake på Chestnut Hill. I utgangspunktet skulle jeg nekte å dra. Isen sugde. Men så dro jeg nu likevel, for jeg er et sosialt dyr. Og dertil kommer at det alltid er så hyggelig der. Men på gårdspalssen hos Solvor skar det seg. Derfor nektet jeg å forlate bilen før jeg hadde forsikret meg om at serveringa der ville overgå isboksen heime.  Egentlig ganske dumt, for serveringa der overgår alltid det vi har heime. Jeg må tilstå at jeg satt i bilen og tenkte på stakkars Jeppe på Bierget som skulle kjøpe såpe til mor Nille, men så ville magen inn til Jakob Skomaker for å kjøpe øl for såpe-pengene. Et allment dilemma. Jeppe fulgte magen og dro inn til Jakob Skomaker fordi beina kom på parti med magen. Man kunne antagelig – og antagelig er det allerede gjort – gi ut en bok om magens diktatur.

2)   Eksemet blomstrer – og jeg velger å se på det som at kroppen renser ut skitt og lort – og denne gangen gjennom huden. Men nå starter vi detox-programmet så da renses det ut andre veier også. Vel, vi starter deler av detox-programmet. Vi tar ikke den delen som åpner for det kroppen har lagret i leveren. Der antar jeg det er lagret gift i bokser og esker, hyller og skap, og de åpner jeg ikke ennå. Det får vente til en senere anledning. Vi vasker blant annet eksemet med de fortreffelige svenskdråpene. Hvis de holder det havle av hva de lover, er de flotte.  Nå skal jeg prøve å drive ut de uønskede diversiteter som flyter rundt i denne homo sapiens.

3)   Bloggen min har ligget nede etter at mamma og jeg skulle fikse litt på den. Etter fiksinga kom vi ikke lenger inn for å sende nye innlegg. Forleden var Ivan her og sjekket den – og han syntes det beste ville være å sende en mail til google - hvilket vi gjorde – en riktig følelsesladet en. I går morges hadde google svart – og nå er jeg inne.

4)   Det ordner seg med kakeslabberas for en søtnos selv om noen jævler har hevet den isen vi hadde i fryseren. Ser dere hvordan jeg har det? Hadde jeg vært barn, kunne det vært grunnlag for en bekymringsmelding til barnevernet – og da hadde de vel brast inn her i kjent stil med brask og bram og revet meg med seg til en anonymitet. Med nærmere ettertanke synes jeg at det får stå umeldt at noen jævler hiver isen vår.
Men det ordner seg, det ordner seg. Alt ordner seg bare man vil det. Lykken står den kjekke bi. Om vel en uke skal vi i et dåpsselskap. Jeg formoder der er variert mat, noe for enhver smak. Uka deretter skal vi i konfirmasjon, og jeg håper på ditto der. Så går det to uke før neste konfirmasjonsselskap.
Jada, jada, jeg vet alt det der om sukker og rask stigning av blodsukkeret og sukker til hjernen, men jeg føler meg overbevist om at de helsefreakene vi skal i selskap til jukser med stevia etc.

Men nå må jeg si takk for meg. En dag i uka har jeg bloggedag på programmet – og da sitter jeg som en luksusblogger og skriver om morgenen.

Vi høres

Columbus Eriksson vender tilbake

Onsdag 10.04. satt fru o’mamma i bilen på Skånland (les Evenskjer) og ventet på at snødrevet skulle letne såpass at hun kom seg velberget heim.

Torsdag reiste vi til Oslo hvor første stopp var en sesjon på Smart Brain. Også denne gangen fisket jeg med hjernen. Fangsten ble bra, men inneholdt rimelig lite omega-3. Vi overnattet på flyplasshotellet, og Gud vet hvordan vi var havnet i DEN suiten. Antagelig en bestillingsfeil. Dagen etter hadde vi kort vei til USA-avgangen, og siden to av oss er etterkommere av Bete-Marja som ikke likte å ha knapp tid når hun skulle på noe – ja, så hadde vi god tid på Gardermoen før flyavgang. Likevel var det så vidt vi rakk flyet fordi de samme to etterkommerne av Bete-Marja glemte seg bort der de satt og sendte sms’er rundt om. Resten av historien tåler ikke dagens lys, men vi kom oss nå om bord og fant våre luksuriøse plasser på business class. Siden vi er på en business reise og ikke en privattur, bestilte vi plass der. Jeremia for en luksus og forskjell fra de gangene vi har sittet bakerst i flyet sammen med den øvrige bermen. Jeg observerte for øvrig at bermen generelt - og ikke bare vi - har flyttet framover, for når jeg tok et overblikk over medpassasjerer , så de fleste ikke ut som noen high business people. Unnataket var kanskje Morten Harket som satt bak oss og som nøt en pussig oppmerksomhet fra en uprofesjonell flyvertinne. Hadde det ikke vært flere flyverter/vertinner hadde vi andre på den raden fått sitte helt uforstyrret fram til USA. Hun sto stort sett og lekret seg til ved hans sete.

Tidligere når vi har sittet på våre rette plasser blant bermen har vi bare kjent matlukta fra business lenge før vi fikk noen tiloversblevne skalker. Denne gangen begynte servicen straks hjulene hadde sluppet asfalten i Oslo, og den glutenfrie maten var lekrere og mer variert enn den øvrige, dvs den pappa fikk. Vanligvis har mamma og jeg fått gulrotpinner, bjørkekvister og visne høymolblad mens de andre fikk DEN serveringa, og vi overlevde på medbrakt mat. Ikke slik nå. Pappa sukket i retning av våre brett.

Siden vi hadde så mye fred og ro på vår rekke fordi noen sto og jabbet med Morten Harket, slo jeg setet ned til en seng og slanget meg over Atlanteren. Turen gikk som en røyk, og det gjorde det faen meg også da vi landet i New York og vår assistanse møtte oss på flyet og jaget, når jeg sier jaget, mener jeg jaget, oss gjennom systemet og presset oss inn på flytoget over til leiebilavdelinga før hun løp fra oss. Takk og pris.

Leiebilen er ok, GPS’en fungerte. Alt vel hadde det ikke vært for den evige opplevelsestrangen til sjåføren, pappa, som ville overnatte i New Brownswich for å oppleve noe nytt. Og der satt jeg og vansmektet og hadde i vel to år lengtet til Chestnut Hill som nå var knapp time unna. Og så begynner noen å legge ut om New Brownswichs eventuelle fordeler. Hva byr dere for en slik ufølsom uforstand. Heldigvis gikk det godt, men vi kastet bort en halvtime på den New Brownswich-skiten. Det lar seg ikke forklare hvordan det føltes da vi parkerte bak Chestnut Hill Hotel, fant oss et bord på patioen, spiste kveldsmat der og satt og nøt mørket falle på.

Chestnut Hill Hotels frokost er ikke noen domankost med unntak av kokte egg og vann. Men det er en all right pris å betale for å sitte og spise egg og se ut på Germantown avenue. Dessuten er Farmer’s Market like utenfor, og jeg visst jo at vi skulle raide der for lokal mat.

Nå var det jo blitt lørdag og vi forflyttet oss i løpet av dagen til Hyatt Summerfield her vi skal bo til neste helg. Maten er ok her, og her er vaskemaskin (argumenteres det med). Men heldigvis har jeg klart å få inni reiseplanene at vi flytter tilbake til Chestnut Hill når vi er ferdig på Family Hope Center.

Søndag kjørte vi tilbake til Chestnut Hill. En av naboene våre der, faktisk en meget nær nabo, er den lutherske kirka. Det er så langt jeg har observert den minste og enkleste av Chestnut Hills minst sju kirker. Vi har pleid å gå på gudstjeneste der siden kirka er like ved. Denne gangen var det barnedåp og døpefonten ble plassert ved utgangsdøra og ikke ved alteret. Tradisjonen var litt ulik vår. Presten var en god hyrde som etter gudstjenesten stilte seg i utgangsdøra som vanlig og handhilste på alle. Han påpekte til oss at det var lenge siden sist. Jeg holdt pusten, for vi hadde muligens parkert på deler av hans plass.

Så tok pappa den sjefsavgjørelsen man kan ta når man har den makta man har når man sitter ved rattet. Han slo av GPS’en, og vi la ut på nye eventyr. Det var så stille i baksetet at jeg lurte på om mamma sov, men da han tok opp mobilen for å sjekke en SMS mens vi suste i en av tre filer, skjønte jeg at hun ikke sov.

I går hadde vi time hos øyenspesialist, og der traff vi en familie fra Østerrike. De hadde begynt med intensiv trening da de så dokumentaren om min trening på østerrisk TV. Hyggelig. Dagen avsluttet vi med å dra innom Family Hope Center, sjabbe litt med Donna og Greg samt hente utstyr til miljøgifttesting.

Og det sitter vi og gjør det nå – tester. Etterpå skal vi ut og handle, og jeg håper å kunne lufte visa-kortet mitt litt. De andre to kjøper ikke annet enn mat antar jeg. Skulle noe annet skje ville jeg bli forundret. Har ikke sett dem kjøpe noe klesplagg de siste ti år, derav den forståelsen av at vi havner i halv-hippie-berme- kategorien. Og pertentlige og ordentlige meg blir slått i hartkorn med dem.

Et av de virkelig store kjøpesentre, King of Preussia, ligger like i nærheten her. Hvis ikke jeg tar affære forblir det senteret ubesøkt.

14.04.

Denne gangen var vi seks familier som møtte på Family Hope. En fra India, en fra den Dominikanske republikk, en her fra Pennsylvania (mennonitter) og en fra Østerrike. Nå skulle man tro at minste felles multiplum for meg – hvis jeg da ser bort fra hjerneskade – skulle være at vi var to fra Europa, østerrikeren og meg. Men slik var det ikke, for den femte familien var fra Alaska og hadde reist ni timer med fly hit. Samme tid som meg om jeg slår sammen Evenes-Oslo + Oslo – New York. De hadde også airleg. Jeg er vant med at det er VI som bor like under Nordpolen, men denne gangen var vi to. Jeg hadde riktignok den fordelen at vi ikke var noen stjerne i det amerikanske flagget. Uansett hvor langt denne familien hadde reist, var de USA-ere.

Vi blir kjent med stadig nye mennesker og nettverket øker. Bare synd man ikke kan holde fysisk kontakt. Dog, mailene er oppfunnet.

Ok, så må jeg jo si at jeg er fornøyd med min evaluering på Family Hope. For min type hjerneskade i min alder gjelder ett for sikkert. Vi stepper fort tilbake. Da er de små steg framover mer enn steget framover, det er steget framover + det som ikke ble tatt attover.

Hver gang vi er her i USA, siste gangen var høsten 2010, pleier vi en gang la alle prinsippene fare hva mat angår. Vi lar gluten være gluten, melk være melk og sukker være sukker, og vi skjeler ikke til e-stoffer og deres med-drabanter. Da håver vi inn uansett – og det jeg da lengter etter er kaker, kaker og kaker. Følgelig spiste vi i går da vi var på Chestnut Hill lunsj på – ja, nettopp; The Cake. Der er bugnende kakehyller til dessert, men jeg gikk rett på desserten. Etter at jeg hadde valgt i kakedisken stod sju kakestykker foran meg på bordet, Amerikanerne her er høflige og behagelige mennesker og løfter ikke øyebryna i utide. Dog mente jeg å se morskap i øynene til vår kelner da hun kom til bordet på den obligatoriske visitten for å spørre om vi ønsket oss noe mer. Selvsagt måtte jeg spise av alle kakene, og jeg spiste det meste mens svetten rant – mest på grunn av den morskapen i øynene og at de ved nabobordene betraktet oss godmodig smilende. Ete på tort, heter det visst. Det jeg ikke klarte spiste pappa. Men en konklusjon må bli; slår ikke ut norske kakefester.

På Hyatt har vi to soverom i suiten, og noen utenfor meg har avgjort at pappa, siden han er den somkjører, trenger nattero, så mamma og jeg hyrer i et rom i en king size bed. Alle sier jeg sparker om natta, og hadde jeg klart det, hadde jeg gitt mamma et ekstra spark for den suiten pappa huserer i alene. Der er han virkelig king size, og rommet er strøket. Alt rotet hiver han inn på vårt rom, så i tillegg til å sove mellom de løs-laknene de bruker her, er det et karismatisk uryddig rom. Hvor langt skal man kunne dra kortet om gruppens sjåfør. Jeg som sover en smule urolig våkner om morgenen så innrullet i lakner og pledd at jeg må ha hjelp til å rulle meg ut. Et dyne-kurs hadde vært på sin plass her.

Vi sitter på East Marked og puster på etter en handlerunde der in gen kjøpte noe. At de to andre ikke gjorde det er ingen big surprise. Det motsatte ville vært det, men at jeg heller ikke fant noe, det er the big surprise. Begynner jeg å bli miljøskadd, mon tro?

Togturen fra Chestnut Hill, bosted for the upper middle class antar jeg og nedover til East Marked er en klassereise i boforhold. Likevel mente jeg å se at den slummen toget gikk gjennom ikke var så mye slum som for 2 ½ år siden. Der var opp-pussinger og nye byggeprosjekt. Obama-effekten?

Snart begynner vi å bevege oss til R7-toget opp til Chestnut Hill. Men først en observasjon. 1) Vi er stort sett de eneste blekansikter her. 2) Jeg er stort sett den enste hjerneskadde. 3) Maten er på langt nær ikke mors potetball.

Ooops…Kom senere hen til andre observasjoner. Jeg så en mann i rullestol, og pappa så noe blekt langt borte.

Nå skal det faen meg bli godt å ta det det der toget – hvis det går derfra vi tror det går og hvis vi rekker det – og hvis vi fremdeles er i Philadelphia. Sjøl han veit!

14.04.

All offisiell jobbing er gjort her i Philly. I dag var siste hente-runde til Family Hope Center (oobs: vi skal hente filter der til den høyt elskede trykktanken neste uke. Da har Greg fått det inn).

I dag har det pøsregna første del av dagen. Vi kjørte til Chestnut Hill i 1-tida, og da vi kjørte tilbake hit til Summerhill – tro det eller ei, hadde de lilla og hvite blomstene på de trærne jeg ikke kjenner navn på, slått ut i full blomst., Dette skjedde altså i løpet av 3-4 timer. Andre blomster hadde også slått ut i full blomst. Fantastisk å oppleve den eksplosjonen i naturen.

På Chestnut Hill utførte vi nødvendige ærender. Det er nesten som om det ikke finnes butikker andre steder enn der. Donna Stark, Family Hope Centers eminente familiekoordinator, bor på Chestnut Hill så hun kunne forstå at vi liker oss der. Vel, det er et tveegget sverd. Chestnut Hill hotell har en frokost som man ikke kan kalle sunn. Det eneste spiselige er kokte egg. Resten er søtt junk – doughnuts, etc, så der må vi ha diverse med oss til frokosten. Vi pleier dekke oss et lite bord i vinduskroken – om vi finner det bordet ledig – og så sitte der og spise og betrakte livet på Germantown avenue. Her på Summerhill Hyatt – der vi nå bor er det ordentlig frokost med blant annet frukt og omeletter pluss anna spiselig. Ulempen her er at Hyatt ikke ligger på Chestnut Hill.

Som nevnt er det bare der vi finner noe å kjøpe. I dag slo vi til på polet og kjøpte 75% brennevin som mamma og Malgorzata skal legge ned urter på. På Farmers marked kjøpte vi kaldpressede oljer av ulike typer vi ikke får i Harstad. Gaver, you see. Farmers marked har ellers blitt mye mer strukturert siden vi var her for to år siden – og ikke til det bedre. Det travle og litt rotete sjarmen er borte sammen med Jonathan’s Best som var en svært trivelig krok av markedet.

Vi kan nesten ikke ferdes noen steder uten at gode minner dukker opp. Mellom Farmers marked og Chestnut Hill hotell var det før bord og uteservering. Der har vi ofte spist. Border Bookshop er gått inn og er blitt en slags barneutdanningsinstitusjon. Chestnut Hill synes å blomstre.

I morgen kjører vi tilbake til Chestnut Hill, parkerer på jernbanen og tar toget ned til East marked for å slippe å leite etter parkering der. Søndag tar vi med oss alle pakkenelliker, supplementer, div utstyr, vodka, oljer etc, og flytter til Chestnut Hill hotell. Det er en del av forhandliingskompromisset at vi skal bo der de siste dagene før vi reiser heim. Sukk.

15.04.

For ca en time siden ble to bomber sprengt i målområdet til Boston marathon. Boston ligger på østkysten litt nord for New York, og til New York skal vi på torsdag for å fly heim. Dette vil muligens bety ytterligere sikkerhetstiltak. Noen av TV kanalene her viser om att og om att fra dette samtidig som de følger hendinga – ikke ulikt Oslo for knappe 2 år siden.

Joda, joda, jeg vet at jeg så riimin ramin sa vi skulle flytte til Chestnut Hill hotell i går,  noe vi for så vidt delvis gjorde. Vi dro dit i går og sjekket inn i stor optimisme. I bakhodet ligger da vi en natt sov på et rom på Hotell Bondeheimen i Oslo – rommet luktet bebodd av diverse elementer i vegg-til-vegg teppet. Neste morgen hadde mamma en grusom allergioppblussing. Vi lærte av det. For vel to år siden da vi var i Canada kom vi inn på et rom som luktet veldig gjenkjennbart. Vi forlot det og fant noe annet.

Samme var det med det hotellrommet vi kom inn på på Chestnut Hill Hotel. Om det ikke var så markant som Bondeheimen, var det nok til at pappa tok en sjefsavgjørelse, og før mamma og jeg hadde fått kommet med våre innlegg i saken, var vi sjekket ut og tilbake i bilen på tur hit til Hytt igjen. Gudskjelov sier jeg også (pappa sa det nettopp). Så nå blir vi her til vi reiser heim og kjører bare til chestnut Hill på dagsturer. Jeg er egentlig ikke fan av Chestnut Hill Hotel,  men av Chestnut Grill som driver patioen der. Og patioen kan vi besøke uansett hvor vi bor.

Jeg ble først litt lang i maska da jeg fant meg sjøl i bilen igjen i stedet for på hotellrommet, men nå er vi her og heldigvis hadde Hyatt rom for resten av tida. Nå er vi i andre etasje og like utenfor vinduet blomstrer et cherrytree.

Da vi kjørte til Chestnut Hill i går dro vi først til Valley Green for en picnick lunch. Valley Green er et spesielt utfartssted og friluftsområde. Uansett hvor som er samlet der er der en egen ro. Pappa prater med gud og hvermansen. Han er så sosial at vi hadde overlevd på halvparten av det. Denne gangen ble det ble det vi og en hollandsk familie som er i Philly for aminobehandling av en kreftsyk datter.

Hvis ting går som sjefen planlegger, kjører vi ut på «landet» i morra.

Ting er normalt her, det vil si, pappa leser lokalavisene når vi har ledig tid, og mamma leser korrektur. Jeg tenker. Har stadig ting jeg må tenke over og vurdere hvor i hodet jeg skal plassere det.

18.04

Til vi ses igjen Pennsylvania

Sukk i tolvte potens.

Siste kveld her i USA, nærmere bestemt staten Pennsylvania. Vi har pakket det meste, og i morgen tidlig kjører vi til New York. Også i dag var vi innom Family Hope, denne gangen for  å hente filteret til trykktanken (faen!). Der var det stille. Bare Donna og Judy. Resten satt på flyet til Mexico der Family Hope nå skal ha sesjoner en tid framover.

Jeg har i disse to ukene filosofert over den makta som ligger i lederskap, styring, for eks. bak et ratt. Pappa er den eneste som kjører her – og det synes å ha kvalifisert til totale avgjørelser på mange felt. Et eksempel: den moderne bilen vi leier har selvfølgelig trinnvis air condition så man kan lett styre temperaturen i bilen. Pappa vil ha sitt eget system: air condtion på varme og vinduene åpne for å lufte. Antydninger om at man kunne regulere temperaturen på annen måte er til nå blitt glatt overhørt.

Som jeg har nevnt tidligere er en sentergigant, King of Preussia, nesten våre naboer. Jeg antar ingen ville tro om jeg sa hadde vært der og supershoppet – noe vi IKKE har. Tvert imot har vi ligget i gresset i en park og jordet og glodd opp himmelen. Faktisk veldig godt.

http://www.helsepakken.no/nedlasting/VOF_1_2011_Jording.pdf

I går inviterte jeg hertingan på en bedre 3 retters middag på patioen (selvsagt). Jeg har lovet meg selv å bli flinkere til å treat my parents med diverse.

19.04.2013

Pust. Pust. Vi sitter på Newark airport og tenkte ta oss en matbit i ro før reiser siden turen hit har gått radig og fort.

Derfor ville vi stresse ned – akklimatisere oss litt. Men den gang ei. Vi sitter på en av de to kafeene som er på den skandinaviske avdelinga om jeg kan si det slik. God plass og luftig overalt og få duty free butikker - og altså to kafeer. Den ene er en irsk pub. Den gikk vi forbi selv om de har mat. Den andre er en italiensk greie, og italienere skulle liksom være rolige, sindige og delvis sedate folk - og det var DET vi skulle nyte sammen med maten.

 Men det er skivebom. Kelneren løper forbi bordet og tar opp bestillinger hver gang han passerer. Nå er jeg spent på hva vi får – om han i det hele tatt oppfattet det vi sa da vi bestilte. Foreløpig har vi fått to alminnelig store flasker med ketchup på bordet. Resten gjenstår å se.

 Og for et jævlig bråk det er her. Latterskraller og anna skrammel. Ikke som koselige lattersalver, latterskraller er noe annet. (Der løp han jammen forbi bordet og heiv en salatbolle til oss).

 I går kveld sjekket vi kart og kjørerute inn til Newark og gjorde det Jennifer Paget Familiy Hope Center har lært oss;  Lage et bilde i hodet og lagre det. Vi så gjorde. Da vi startet ut i formiddag hadde vi selvsagt slått på frøken GPS, og de aller siste minuttene før vi kom  til der vi skulle levere leiebilen, ble frøken GPS og vi ikke enig, men pappa kjørte suverent etter kartet i hodet mens frøken GPS desperat rekalkulerte ruta -  og det gjorde hun enda da vi stoppet utenfor Hertz. Ha i mente at dette ikke er noen småflyplass i miniformat.

Amerikanerne er et utrolig hyggelig og hjelpsomt folk. Vi hadde planlagt å levere bilen og så ta flytoget til terminalen, men da vi kom inn på Hertz med bagasjen, kom en kvinne ut fra et kontor og spurte om vi hadde hatt et hyggelig opphold. Så tilkalte hun en underordnet og beorderet han å kjøre oss til terminalen. Helt supert.

 Siden alt hadde gått så radig var vi på terminalen før innsjekk begynte og rakk å få med oss det vi etter hvert skjønte var sikkerhetsoppbud rundt El Al – det israelske flyselskapet – sin avgang. Mamma tok opp kameraet og tok et bilde av skiltet med israeli citizens som hadde eget sjekkested mens de andre ble mer grundig sjekket (der løp kelneren forbi. Maten er ikke kommet. Kanskje han venter på at vi skal tømme salatbollen). Da El Al vel var sendt i vei (mamma leste det som El al qaida) ble det åpnet for innsjekking til Lufwaffe og SAS. Plutselig var det en la-a-ang kø der SAS sjekket inn, og vi fant lydige og disiplinerte vår plass i køen og forflyttet oss langsomt. Jeg med sitteryggsekken som stol hver gang køen sto.

Nå har vi spist og det lille kjappe kulelynet har ryddet bordet mens han løp forbi.

Forestill dere Angela Merkels dominante og bestemte opptreden. Multipliser den med tre. Legg til ca 20 kilo og gi henne litt mørkere hudfarge. Da har dere vakta som plutselig reiv oss ut av SAS køen der jeg rumpet meg fram på sitteryggsekken. Fikk oss sjekket inn. Hentet en rullestol, fulgte oss gjennom sjekkpunktet – som forresten var meget rolig. Tror det måtte være bare Star alliance der. Slik var det ikke forrige gang vi reiste herfra. Så plutselig satt vi ved utgangen.

 Jeg antar det er kombinasjonen av meg pluss gamle foreldre som utløser en slik fabelaktig hjelpsomhet som på Hertz og i SAS-køen.

 Nå skal vi rusle tilbake til utgangen, men kikke innom de få dutyfree butikkene som er her. Så høres vi igjen når vi er heime og by the way, send noen ord iblant som svar på min mail. Hva dere gjør i øyeblikket etc…

domantrener

Minus en koffert kom vi heim i går.

Minus meg er alle glade for å være kommet heim.

Minus pappa som er kjørt for å handle er er vi mette.

Minuus franskspråklig kompetanse.

Kan noen av dere oversette en bokanmeldelse for meg på den franskspråklige versjonen av min første novellesamling?

Hesten tre-beinte seg gjennom et langt liv uten å med en eneste mine

Hesten hadde bare tre bein den til daglig brukte. Den klarte seg fint med tre bein til sitt daglige behov. Det fjerde beinet sparte den til påkommende tilfelle. Inntil nå hadde den ikke hatt behov for det, men sparte likevel det fjerde beinet. Hesten visste ikke når dette påkommende tilfellet ville bli, men han ante at det tilfellet ville komme på.


Hesten hinket seg fram gjennom livet på sine tre bein, og han klarte seg bra. Intet hindret ham i å gjøre det som var hans jobb. Det fjerde beinet forble ubrukt. De andre hestene hadde sluttet å påpeike i en mobberende tone det underlige i denne bestemmelsen. Man kunne bestemme seg til å løpe, hoppe, trave, rulle, hva som helst. Til og med å kaste av rytteren. Men å ikke bruke det fjerde beinet? Det var uhestlig, mente de. Men tid er en aksepterende instans, og de andre hestene aksepterte dette selvom de nok undret seg over når dette fjerde beinet skulle tas i bruk – om det da blei noen gang. En og annen gang himret de over at det nok ble pølse av det beinet i ubrukt tilstand.

Hesten sjøl var stoisk i sitt ytre, men etter som tida gikk, begynte også han å undres over når det ville bli behov for det fjerde beinet.
Hesten tre-beinte seg gjennom et langt liv uten å med en eneste mine vise at han ventet at det fjerde beinet skulle komme i bruk. Det underlige var at selvom beinet ikke ble brukt gjennom et langt liv, svant ikke musklene slik man skulle forvente. Tvert om. De svulmet av kraft. Dette gjorde at hesten etter hvert ble betraktet som noe paranormalt. Ubrukte muskler SKAL svinne. Det er en naturlov. Og når det ikke svant, galdt ikke naturlovene for denne hesten. Og da var den ikke underlagt samme lover og natur som andre. Man begynte i hemmelighet å betrakte og observere hesten for å se om andre ikke-naturlover galdt ham, men man så intet annet. Det var bare det forbaskede beinet som struttet selvbevisst der.
Oppe i det høge lag av verdensforståelse satt overhesten og trakk i sine tråder når han anså behov for det. En dag oppstod behovet for å trekke i de trådene som anrørte hesten med tre bein og det fjerde på vent for påkommende tilfelle.