Sooki, Čurahpki, ørna og andre

05.08.2013. At det går an å være så stupetrett og utslitt av å ha to ukers ferie! Vi startet i dag med et nødskrik. Nødskriket kom fra meg da jeg stod opp i morges og så de hvite yacht-mattene rullet ut på ganggolvet og inn i stua.  Krype-og ålebanen var klar etter to uker der man så fargen på golvet.

Men måru så måru, og om to måneder ganske så nøyaktig suser vi langs highways fra New York sørover mot Philadelphia. Og dit hjelper det ikke å komme uten at man har gjort noe til gagns - og det til gagns. Hva kommer det av at noen må gjøre noe til gagns – og det til gagns, mens andre gjør det motsatte, naver til ugagns?

Ooops, oops, slip og the tongue i fylla. Alt man kan skylde på fylla. Dessuten må navere slutte å være så hårsåre og tåle en spøk. Vi samer får i alle fall høre at vi må slutte å være så hårsåre og bli mer hård-råde, så jeg antar det er likhet for loven. Likhet skal man ha. Ikke likverd. Når jeg sier fylla, mener jeg ikke automatisk alkohol-fylla. Man kan bli beruset, full og utilregnelig av mange ting. Bare å ta noen kjappe observasjoner, så ser man fulle folk.

Likhet betyr for mine venner muldvarpen, ørna og haren at de får det beinhardt. Ørna må lære seg å grave huler, haren også, pluss at den må lære seg å fly. Det samme må muldvarpen + at den må lære seg å ferdes i lange hopp. Det vil kreve mye øving på alle tre, og i likhetens navn betyr det intet at ørna blir så opptatt med å øve seg på å grave og trene på lange hopp at den mister noe av fly.egenskapene sine. Det betyr ikke noe sammenlignet med at den blir lik haren og muldvarpen. At alle tre, ørna, muldvarpen og haren, utvikler nevroser mens de holder på å bli lik, har ingen betydning i det store politiske bildet. Man har da psykologer og psykiatere som kan i beste fall gi dem en diagnose på det de ser i øyeblikket. Men den store likheten må også gjelde disse yrkesgruppene, antar jeg. Jeg mener; de må lære seg noe de ikke kan for å bli lik. God knows hvordan de skal klare det.

Likhet for loven er tingen og ingen må i denne settinga rope opp om likeverd.

Fra det ene likhetsprinsippet til det andre, vi deler hus denne uka med en hund og etter lihetsprinsippet spiser vi alle, inklusive hunden, samme mat. Det jeg er redd for er at jeg må begynne å spise hundefôr. Til nå har hudnen spist kjøtt og fisketunger. Den er litt, bare litt, utspekulert. Jeg vet ingen som kan se så uthungret ut på mamma og så få en godbit. Jeg prøvde meg på det samme, spiste ikke torsketunger ute ved bålet og tok det uthungrede blikket da vi kom inn. Et blikk som jeg mente signaliserte brød med moltesyltetøy. Gjett hva min godbit ble: Kjeft fordi jeg ikke hadde spist ved bålet da maten var klar der. Så likhet for loven er bare noe tull, og heretter går jeg for at ørna skal fly i lange svinger og gi faen i å grave hull i jorda eller trene på lange hopp.

Akkurat nå hadde vi en ørliten disputt om hvor hvem skal sove og når. Hunden Sookie, alias Čurahkti, er som vanlig heldig og kan legge seg der den vil. Sannsynligvis i sin faste soveplass, men uansett; den velger det sjøl. Pappa har valgt at vi skal sove i trykktanken i natt, og det betyr at lille Emma Margret som er øverste hundepasser, må legge seg på madrass nær det forspiste vesenet som sikkert må ut i natt for å lette på trykket. Det blir hennes jobb siden pappa er i trykktanken og følgelig ikke kan følge hunden på do. Mamma nekter å gjøre det. Hun bare overfôrer, hunden så får andre ta seg av dritjobben.

Her jeg sitter, trøtt og utmødd, kommer jeg ikke på et eneste eksempel fra samfunnslivet generelt selv om magefølelsen min sier at det er en ikke uvanlig problemstilling at noen må ta dritjobben med å rydde opp etter andres uvettige framferd.

domantrener

06.08.13

Man skal altså ikke undervurdere en hunds evne til å finne smutthull i loven. Emma Margret, som øverste hundepasser, prøver å utøve en viss myndighet og kontroll hva mat angår. Men det er som med en vanskelig skoleklasse. Det fungerer helt til hun snur ryggen til. Men skal hun klare det,. må hun blant annet stå opp klokka 5 om morgenen. Da går nemlig Sookie og pappa en morgentur, og deretter stikker Sookie inn og spiser frokost sammen med morgenfuglen Anka som tar seg kaffe og varme ostesmørbdrød sånn på morragry-kvisten. Senere spurter Sookie over og tar seg en matbit sammen med pappa som spiser en time senere. Neste snack er når Emma Margret, mamma og jeg har stått opp og det er ordinær frokost, hovedmåltid, for vi tror luringen ikke har spist før. Og akkurat nå sitter den samme luringen og betrakter meg akkurat som om den vet hva jeg skriver – noe den antagelig også gjør. Bare les boka Dyrekommunikasjon av Sissel Grana.  Derfor avslutter jeg med: Sookie Čunahpki, du er en fantastisk hund.

https://www.facebook.com/sigrasenteret

domantrener

07.08.2013

lengter inn i varmen

Her gjelder det å skrive på så man kommer seg inn i stuevarmen.  JEG er bloggelysten, MAMMA nekter å gå inn, så som et konmpromiss sitter vi ute og bløgger. Kompromiss og kompromiss, egentlig er det en diktatorisk sak: My way or no way / ute eller intet. Så da sitter jeg her. Markomeannu-varmen har sluppet taket, så det er litt småkjølig. I går ble stueplantene tatt inn fra sommerferien de har hatt ute. Sjefen over det mener det kunne bli for kaldt for dem nå, men at jeg fryser (vel, hutrer litt, men dog), kvalifiserer ikke til å flytte inn. Pappa stikker i blant hodet ut og roper om vi trenger noe før han skyndsomt trekker seg inn igjen. Akkurat nå bjeller sauene seg fram, og om de kommer så nær at mamma må reise seg og jage dem, skal jeg jage på, jeg også; inn i varmen.

Vi har altså avviklet Markomeannu med brask og bram og lange netter, hatt huset fullt av folk, 13 mennesker totalt sov her + dagbesøk. Det gikk i pølsebål på søndag, kjøpebrød og uspesifiserte gryter om nettene når vi kom snublende heim fra festivalen. Ikke ravende, NB! for ved raving er det gjerne alkohol inne i bildet, ved snubling er det tretthet. Sånn er det bare, og det gjelder til annet er sagt.

Og- du store min, det blir visst to uker ferie i stedet for en. Tannlegetima mandag ble avlyst for tannlegen var syk (hipp hipp hurra for syke tannleger) og jeg fikk ny time onsdag. Tirsdag ble dermed en klemdag som jeg klemte mest mulig av, klamret meg fast i senga og lot det stå til. I går kveld satt vi lenge oppe. Sett derfor gjentagningstegn på dette med å klamre seg fast i senga. I morgen, fredag er en luring, og muligens begynner vi da på jobb om jeg ikke klarer hoste opp noen god grunn til å forlenge ferien.

Muligens drar jeg det kortet med at ferieuka vi skulle ta i Sarajevo i september går gaiken med to mot en stemme og er vedtatt utsatt siden vi blir en uke lenger i USA på grunn av operasjonen jeg skal ta i beina.

Apropos den operasjopnen, da kan jeg ikke belaste beina på tre uker, derfor står det en flunkende ny rullestol her.

På Markomeannu hadde man et barneprogram der Čuoppomáddu / Froskemora var sentral, og det minte meg på at jeg har et mislykket barnebokprosjekt. Jeg ønsket og ønsker å skrive en bok fra Čuoppomáddus vinkel, men jeg får det ikke til. Da er det vel ikke meningen at det skal bli noe av det fra min side.

Det passer å slutte her. Jeg  lengter inn i varmen.

domantrener

Forsinket, forsinket, alltid forsinket

17.07.2013

De politiske spilleregler er vanskelig å forstå for en som ikke er et politisk dyr, og skal jeg være litt negativ, har jeg en følelse av at en del av disse spillereglene ikke er helt stuereine for mannan i gata alias vox populi alias ropet fra campingvognene. Mye avgjøres ved hestehandler, både av privat karakter og på politisk grunnlag. De private, politiske spilleregler trer inn når for eksempel regjeringa (av uansett politisk kolør) skal utnevne folk til embeter. Da kan partiboka eller det at man skylder noen en tjeneste eller at man vil gjøre noen skyldig seg sjøl en tjeneste. Alltid godt å ha på lur at noen skylder deg noe. Selvfølgelig er ikke dette spilt i åpne rom. Der forfekter man en annen agenda og belegger ting i politiske prinsipper jeg antar man sjøl ikke en gang tror på.

 Gardermoen kan stå som et eksempel på dette. Da Norge skulle ha ny hovedflyplass, var Hurum etter hvert det alternativet vox populi trodde det skulle bli. Politiske signaler sa så. Ikke vet jeg hva som skjedde utenom den åpne politikks verden, men plutselig var Gardermoen valgt. ENDA GARDERMOEN LIGGER OVER NORD-EUROPAS STØRSTE UNDERJORDISKE VANNBASSENG. Noen kjøper vann på litermåler, andre bygger en hovedflyplass over et gigantisk vannreservoar. Da MÅ DET VIRKELIG HA VÆRT mange tjenester og gjentjenseter som skulle innfris.

Dette kaller noen resiprositet – gjenytelse. Hvis det skjer i fattige land, kalles det korrupsjon.

Dere kjenner sikkert til Agatha Christies kvinnelige detektiv miss Marple som løser krimgåter ved å blant annet dra sammenligninger til St. Mary Mead. Hun sier folk og handlingsmønstre er det samme i alle målestokker på ulike nivå: mikro og makronivå har samme mønster. Sett i det lys skulle jeg kunne forstå de politiske spilleregler og ufine hestehandlinger ved å trekke konklusjoner til det jeg gjennom livet har observert på mitt mikronivå. Men slik er det ikke. Jeg føler ikke at jeg har tilstrekkelige observasjoner til å forstå for eksempel hvofor hovedflyplassen ble lagt til Gardermoen.

Så gjør jeg et kvantesprang (fint fremmedord som jeg antagelig bruker feil, men det høres så oppdatert ut) til mitt lille nivå her i Borkskogen, verdens fredeligste plett. Likevel er det små hestehandlinger her. I neste uke tar vi ferie. Det er Markomeannu-uka. Det betyr tre lousy dager med hendene i bukselomme og snusen i munnvika og tre dager med festival – med tomme lommer og null snus. Så er saken at jeg skal en tur til min tannlege i Harstad og meldte til mamma og Anka at jeg faen ikke dro til tannlege på mine fridager. Tannlege er jobb. Men pappa den luringen bestilte time mens vi har fri – siden vi nå likevel har fri og kan ta en Harstadtur, mente han. Jeg skal til Harstad på en av fridagene, men faen meg ikke til tannlege. Skal ikke grue meg som en hund på min fridag. ”Det tar jo bare en halv time,” sa pappa kjekt. En halv time my ass. Det tar mange dager å grue seg først, og så slite i stolen, noe pappa ikke forstår som nyter å gå til tgannlege slik andre nyter et spa.

Da sier det seg sjøl at har måtte jeg ha allianser og nettverk pluss at noen skyldte meg en tjeneste for å slippe unna tannlegen på Marko-uka. Heldigvis skyldte mamma meg en liten tjeneste som jeg egentlig ikke husket, og derfor ikke hadde tenkt å veksle inn. Men tannlegetima aktiveserte alle databanker i søk etter hvordan å løse dette, og der dukket den tjenesten opp. Følgelig måtte jeg minne mamma på at jeg nå så tida moden til en innløsning av den, og det kunne gjøres ved at hun fikk endret den forhatte tannlegetima.

Så har ennå ikke skjedd, men løftet er i morgen. Så får jeg se om jeg klarer bygge mitt personlige Gardermoen på Nord-Europas største underjordiske vannreservoar.

domantrener

Mange dager har gått siden sist, og mye vann har blitt forurenset under Gardermoen siden sist jeg blogget.l Tannlegetimen er flyttet, og vi begynner en ukes ferie i morgen. Vi tar alltid ferie i Markomeannu.-uka. Instituttet er klargjort til gjester som komemr til festivalen. Åle-og krypemattene som dekker et stort område er rullet bort, og nå kan man se golvet i gangen. Gassen er trillet over på Instituttet, så nå kan vi trygt tenne et stearinlys her uten å være redd for en eksplosjon. Nesten alt her i stua ser normalt ut. Ikke alt, men nesten alt. Utstyret til nevrofeedback-programmet står her. Det er for bjaksete å flytte.

Nå er det bare å slite seg gjennom ferien.

Allmakt - og andre snurrepiperier

Vi sitter ute ved bålet. Det er kveldsmat, dvs. svidde osteskiver. Noen sier dette er en delikatesse. Noen spiser skivene uten at de er svidd.

Jeg liker disse bålmåltidene våre. Ikke på grunn av bålet. Ikke på grunn av maten. Men på grunn av alle historiene det trigger hos foreldrene mine.  Jeg blir kjent med andre minner hos dem når vi er her, og jeg knytter og kobler disse til mine minner. Det blir en utvidet minnedatabank, kan man vel si.

Jeg vet utrolig mye om oppvekst både i Østfold og her i Markebygda. Keg kjenner til historier og minner fra før mine foreldre ble født, ting de i sin tur hørte av generasjonene før dem. Jeg legger dette i min database inne i hodet og integrerer det med eksisterende kunnskap – og sammenligner med eksisterende kunnskap.

Et eksempel: Da vi skulle tenne bålet brukte vi ris-og greinkvister som ligger og tørker til det formålet. Rester etter at skogen ble hogd ned ligger et par meter fra bålet. Nå er de tørre og fine. En litt tykkere kvist/grein klarte vi ikke knekke til passe bålstørrelse, og mamma la den rett på bålet selv om den var for stor til den og stakk utfor bålkanten. ”Her blir det Allmakts bål,” sa hun. Assosiasjonen var til hvordan Allmakt som for generasjoner siden var lærer i Trøssemark, fyrte. Så ble det skoleminner, mer Allmakt, mer andre fra Markebygda, mer fra Østlandet og mer fra min skoletid.

Dette bare som et eksempel på hvorfor jeg liker bålspisinga. Det er mye mer enn bål og mat. Jeg liker det som følger med, men hadde gjerne sett att jeg kunne sitte i sofaen som xxx (det er en annen fortelling som er sensurert ut av Stasi. Det er merkelig – når jeg graver i min rikholdige databank og formidler lokalkoloritter og øser av mine lokalhistoriske kunnskaper, da slår Stasi til. Men altså, jeg kunne gjerne sitte komfortabelt i sofaen som xxx om jeg fikk samme uttelling av det). .

domantrener

Hvor ligger Hen og hva gjør tida der?

Tider skal komme og tider skal henrulle, synger man gjerne i juletida. Det har lenge fått meg til å fundere, dette henrulle. Å rulle er ok. Det skjønner jeg, men å henrulle bærer i seg slik jeg forstår det at tiden ruller noensteds hen. Men hvor og hva er dette hen det ruller til? Hvordan ruller egentlig tid?

Man synger og leker seg med betydninga av det man synger? Eller synger man bare og tenker ikke over det man synger om? For den del kan kanskje dette hen være et sted tida ruller til, men hva gjør tida på dette stedet, hvis det da ligger i tidas gener å rulle? Ruller det da ikke kontinuerlig - eller gjør det et stopp ved HEN? Og i tilfelle så, hvorfor stopper det på Hen? Jeg antar tida ikke trenger å fylle opp drivstoff, eller gjør den det? Og hvis tida stopper på Hen for å fylle opp drivstoff, hvilket drivstoff trenger tida for å rulle og rulle?

Tider skal komme, tider skal henrulle.

 Hvor kommer denne tida fra før den ruller til Hen? Gjør den noe annet enn bare å rulle?

domantrener

Ikke bare en flyktning krysser sitt spor

Ikke bare en flyktning krysser sitt spor.

Dere har sikkert opplevd noen ganger at dere krysser deres egne spor. Det er ganske så naturlig. Det er unaturlig å ikke krysse sitt spor. Livet går nemlig ikke i en rett strek framover, oppover eller nedover. Det går i slynger og kroker, att og fram mens det kroker seg mot det som er målet. Da må man – det er en naturlov ala tyngdekraften – ofte eller iblant krysse sitt eget spor. Altså ikke det minste underlig at en flyktning gjorde det. Det som er underlig er at noe så naturlovlig ender opp som en boktittel – og blir berømt.

Årsaken til at jeg blir sittende og forundre meg over sporkryssing er enkel. Årsaken står parkert rett utenfor stuevinduet her, og i morges straks jeg kunne, labbet jeg til vinduet for å sjekke om sporkrysset stod der. Som den gjorde.

For mange år siden – jeg antar jeg var 9-10 år, var pappa og jeg ute på landeveien. Vi likte – og liker – å ragge litt rundt. Vi plukket opp en haiker, en tenåring. Pappa plukker alltid opp haikere. Denne tenåringen skulle et godt stykke unna, og siden vi måfå-ragget, ragget vi ham dit han skulle.

Mange år senere var mamma i Kautokeino og hintet for en del ungdom at det var ledig jobb som samisklærer i Skånland. En ung mann sa at han visste det bodde samer i Skånland. Han hadde for lenge siden haiket med en som var gift med en same derfra. Hun ble naturlig nok nysgjerrig på det, og et par spørsmål senere visste hun at han hadde haiket med pappa og meg.

Atter nye år gikk, og en gang kom en ung mann og hilste på meg på Markomeannu og fortalte at han som tenåring hadde haiket med pappa og meg. Han husket det godt fordi vi kjørte ham fram dit han skulle.

Nye år gikk. Nå står hans elegante Mercedes parkert her ute hos oss mens Niko Valkiapää sjøl er i Japam på turne og ferie. Han er artist på årets Markomeannu og kommer tilbake til da.

Man krysser alltid sine spor.



domantrener



Dette har fått meg til å begynne å lete i hodet etter andre sporkryssinger.

Nå har også jeg opplevd sensur

Nå har også jeg opplevd hva sensur kan gjøre med ting. I noen er land er det ikke uvanlig at forfattere kan bli totalsensurert og til og med fengslet. I noen land blir kritiske journalister drept. I den målestokk kan jeg ikke klage. Jeg skrev en uskyldig blogg, vel, uskyldig og uskyldig, alt er jo en definisjon – og sensuren her i huset hadde sin egen definisjon av det jeg hadde skrevet. Nå var jeg jo for så vidt heldig, jeg ble verken fengslet eller drept, men måtte finne meg i et beinhardt kompromiss der vel halvparten av bloggen forsvant. Jeg undres på om P.E.N. kunne ha plass til meg?  De tok jo Salman Rushdie under sine vinger og støtter han der Snowdon med hans avsløringer. Nå er jo ikke min blogg på langt nær så farlig som Sataniske vers eller snoking i eget reir. Men likevel. P.E.N. bør gå inn og tale min sak.

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Da kan man se at ting går i ring og verden biter seg sjøl i halen. Eller skal man si at pendelen slår att og fram i livet fra det ene ytterpunktet mot det andre. Noen ganger er pendelen sånn midtveis i sin vandring før den slår mot et ytterpunkt. Nå har jo livet mange ulike pendler som svinger att og fram, så antagelig har man alltid en pendel i en eller annen av livets posisjoner.

For en stund sida opplevde jeg det øyeblikket – de dagene – da et av livets pendler small inn i sin ytterste posisjon, smalt mot veggen så det nesten var et fysisk hørbart smell. Sjelden man får oppleve noe sånt. Vanligvis dasker eller siger disse livets pendler att og fram uten at man tenker på det. De tikker seg att og fram, alle disse livets pendler uten at man tenker over det, fra det ene ytterpunktet til det andre.

I alle fall er det slik med meg. Men som sagt, for noen dager siden opplevde jeg nesten fysisk at en pendel smalt inn til et ytterpunkt, og jeg antar den nå langsomt i livets uendelige tidsmåling, si-i-iger mot motsatt ytterpunkt etter at den gjør et rimelig langt opphold sånn midtveis.

Fra her slo stasi til

xxxxxxxxxxxxxxxx

Hvem er ikke oppvokst med fortellingene om xxxxxx  som hadde spesialisert seg i og finpusset en livsform der xxxxxxxxxxx

Jeg har et par ganger hørt om da hun en  xxxx

Hun hadde alltid en grunn xxxx

Bestefar gjorde som man alltid gjorde og gjør, hjalp naboen, så han greide på hesten og gjorde seg klar. xxxxxxxxx

Historien sier ikke noe om han holdt xxxxxxxxxxxxx                

Det går en del historier om  xxxx

Bestefar og hans gode venn var xxxxxxxxxxxx. Som en digresjon: de to stabeistene snakket alltid samisk sammen uansett hvor de enn var – på en tid da samisk var mye mer enn foraktet og nedsett. De opplevde ofte at andre samer skjemtes over dette, og en av disse skjemmerne var en gang dum nok til å ta dem fatt i manges påhør.

-        Det er en skam slik dere snakker, sa han.

Der angrep han feil person, total feilvurdering. Bestefar svarte:

-        Det som er skam her er at du og en del andre ikke snakker samisk.

Tilbake til xxxxxxxxxxxxxxxx

Jeg vil anta sesong- x  xxxxxx

Bestefar og hans gode venn kom tilbake fra k xxx

Jeg kom til å tenke på disse historiene da  xxxxx

domantrener

PS! Jeg flirer mye til de språklige forviklinger i huset og husker da vi en gang reiste til USA med Lufthansa og pappa brushet opp tysken sin. Da flyvertinna kom med kaffen, sa han først nei, men ombestemte seg senere og ville likevel ha kaffe.

-        Aber ich habe keine Kopf, sa han høflig.

Flyvertinna så langt på han. Pappa gjentok: Ich habe keine Kopf.

Vel, vel, til slutt forstod flyvertinna hva han mente da han pekte på mammas kopp. Kopp er Tasse på tysk, og Kopf er, ja nemlig;  hode. Nettopp sa mamma til Anka:

-        Påstrigvam gladi Magne ii moito nes, ako-abitčeš?

Anka så langt på oss, så stor-lo hun.

-        Ne påstrigvam gladi, as påstrigvam kosá.

Mamma hadde spurt om hun ville kutte hodet av oss, ikke panneluggen.

Men nå venter min lille verden på meg - det er på tide å henge litt opp-ned i svinga.- Sett gele over meg og tertedeig under, og jeg kan gå for en opp-ned kake.