Redningsmenn og lykkejegere

Det er hardt å være turist i Norge, landet der ting er såpass dyrt at man ikke for småpenger kan kjøpe seg den luksusservicen som gjør at man føler seg som en krøsus eller en Thon for den del. Den eneste likheten mellom en Thon og meg akkurat nå er Backlund Thon Hotel i Levanger der jeg for en sum litt større enn småpenger har krøpet sammen på et rom sammen med administrasjonen. Dermed er det sagt at vi nå er i Levanger etter en del om og men, mest men, og det men-et har gått på eksemet mitt og sevjetappinga som ikke var avslutta. Mest sevjetappinga tror jeg. Eksemet fikser hekseringen.

 

Dagen før vi reiste fikk vi hyggelig besøk av en gammel kjenning fra den tid vi var unger, og mens jeg er i modus der ordet hyggelig er en treffende beskrivelse, sier jeg at det ble en hyggelig vaffelstund rundt bålet sammen med Anita og ungene hennes. De skulle dagen etter reise til Trondheim der de bor, og vi dro faktisk med samme fly, fremdeles hyggelig, eller trivelig er kanskje et mer dekkende ord.

 

Som vanlig har vi leiebil. Denne gangen en snerten liten ford i appelsingul farge. I den appelsingule dro vi til Trondheim sentrum og droppet mamma i Fjordgata. Hun skulle gå en runde på allergien sin og prøve å finne i alle fall litt av det som gir allergisk utslag. Pappa og jeg stakk imens på Tomatis-senteret der, og hadde en trivelig – nei, givende er rette ord – prat med Vigis og Brynjulf. Til avtalt tid var vi tilbake i Fjordgata for å plukke opp fru Baksetet. Vi så henne stå henslengt på fortauet og se seg om uten å legge merke til den appelsingule som sto to meter unna. Til slutt måtte vi tute. Joda, da viste det seg at hun sto og så etter den blå berlingoen, den som jeg håper står trygt i garasjen heime. Man får kanskje skrive den distre oppførselen på behandlingens side.

 

Uansett, vi fikk nå henne inn i bilen og i baksetet, og årsaken til at jeg filer på dette baksetet skal jeg komme tilbake til. Neste stopp for oss skulle være hos tante Millaug og onkel Knut på Hovin, og dit regnet vi med å spurte fort i vårt appelsingule lyn. Vel, lynet hadde sikkert fått oss fort dit, men kom ikke gjennom den korken som var på veien ut av Trondheim. Det er faktisk sant at vi brukte en halv time bare på det å komme oss forbi «melkekartongen» på Tiller. Jeg og onkel Knut hadde grilleavtale mellom fem og seks. På Hovin er det alltid ordentlig mat, og følgelig var i alle fall jeg skrubbis. Jeg hadde ikke spist siden om morgenen heime, og på turen gidda jeg ikke spise den tradisjonelle havregrøten vi hadde med som turmat. Jeg vil  se den som fyller magen med havregrøt når det er variert, sunn og kortreist grillmat like om hjørnet – vel det var det jeg trodde, men da hadde jeg ikke gjort regning med korken ut av byen. Nå er det slik at en ulykke kommer sjelden alene, eller som Elling sa det: når djevelen skit, skit han i dunger. Og der jeg satt skrubbsulten i korken tenkte jeg på sms’en jeg just hadde sent til grillsjefen onkel Knut og sagt at vi ble forsinket, og plutselig begynte jeg å lure på om sms’en var uklart formulert, eller om formulert slik at han ikke startet grillen før vi kom. Magen knurret rasende, men da vi var kommet opp bakkene i Kleivan og hadde parkert, så jeg at alt var under kontroll og at det var rett til et festmåltid ute ved grillen. På Hovin sulter man ikke.

 

Dagen etter dro vi videre til Levanger etter en kongelig middag med trøndersodd, og vi var så seine med å komme oss i vei at jeg ikke torde foreslå det jeg hadde tenkt: et bråstopp på Norges største trønderlån. Siden jeg nå er kommet til sjels år og alder sier jeg slik man gjerne sier når man er kommet til sjels år og alder: hvis jeg har levedager og helse skal det bli en bråstopp der neste gang – forutsatt at det passer alle.

 

I dag er det søndag, og vi har begynt på det vi planla da vi var her i desember: å se oss litt om i området. I desember fristet det ikke, men i dag har vært turister i eget land her i Nord-Trøndelag. Nå er det kveld, og trøtt er han som skriver. I morgen begynner vi på Tomatis.

 

domantrener

 

PS. Yours sincerely har meldt seg inn i Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek og fikk like før vi reiste hit en moderne VictorReader som leser de spesialkopierte CDene jeg får tilsendt etter bestilling. Tante Millaug er familiens fantomet på slike ting, og hun kurset oss i bruken av dette apparatet. Jomfrulydboka er Roy Andersens «Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska».  Herre min dag for en uforståelig strabasiøs verden man møter der.

 

PSS. Jeg innser at jeg er blitt opphengt i dette med at man kommer utenfra og uten skånsel gir de stedene man kommer til nye navn. Nå vet man jo av historia at de originale, opprinnelige navnene vil bli krevd tilbake. Ingen har kommet utefra og gitt navn til stedet der jeg bor, og jeg har følgelig ikke muligheten til å gå prosessen med å få det opprinnelige navnet tilbake. Jeg er frarøvet noe.

 

 

Tellusial identitet

Da nærmer det seg avvikling av årets folkedag for andre gang i år. For andre gang siden man 6. februar avviklet samefolkets dag.  17. mai feirer man som bekjent siden grunnloven ble undertegnet i 1814 og 6. februar siden det var datoen for den første totalsamiske samlinga i Trondheim i 1917. I år er det heidundrande feiring av 200 år i Norge, og i 2017 kommer en ny heidundrande feiring – og denne gang av hundreårsdagen for samisk samling.  

Alt dette gjør at jeg har filosofert omkring disse nasjonaldager, folkedager, flaggets dager etc både når de feires i de ulike land, pluss hvorfor og hvordan. Verden er for stor til at jeg rekker å fundere over hele den, men kanskje burde vi hatt en felles dag for alle oss som bebor Tellus kontra alle dem som bebor andre planeter. Jeg slenger herved en ide ut i lufta om en Telluses dag og skal senere komme tilbake med forslag om når, hvordan og hvorfor. Jeg tror det er på tide med en slik dag som i alle fall en gang om året binder oss tellusianere sammen. Se bare hvor sammenbindende samefolkets dag har vært for samer i fire land.

Og behov for en slik dag er udiskutabel. Man skal bare lese litt av Dänikens bøker eller forundre seg over kornsirklene her og der i verden, eller over fenomener i Hessdalen i Sør-Trøndelag for å skjønne behovet. Vi er ikke alene i verdensrommet, vi tellusianere, og som sådan bør vi ha en felles samlende nasjonal,  eller kanskje man skulle si tellsuial dag. Jeg arbeider med saken om når, hvor og hvorfor. Når jeg har den klar, telluses historie og hvorfor tellus-folket bør samle seg om en dag, vil jeg oversende saken til videre drøfting omkring flaggsymboler, markeringer etc. Dette blir mitt gullkantede prosjekt selv om jeg nok ikke kan hive meg inn i forhandlingene om lønnsøke på grunn av det og neppe kan forvente – som norske næringslivstopper – en gedigen fallskjerm om alt går på ræva. Jeg får i beste tilfelle sette min lit til lønn i himmelen.

Vi her i skogen er utenom alle lønnsforhandlinger,  for vi er usikre på hvem å fohandle med, det vil si en forhandling som kan gi litt uttelling. Likevel har lønnsforhandlingene vært et tema her i skogen til i går kveld. Vi skulle nemlig egentlig reise fredag til Trondheim med Norwegian som tre ganger pr. uke setter nesen mot det som burde være Norges hovedstad, Nidaros. Vi skulle ta en runde tomatis. Men så eksploderte, og eksplodere er et for svakt beskrivende ord, det gamle eksemet mitt som jeg trodde var dratt i eksil, men det fikk god drahjelp til returen av elektrodressen, tror vi, for den dressen sitter som et kondom på kroppen og er tett. Jeg har de siste ukene brukt den to timer annenhver dag. Vi havnet på legevakta siden fotsolene var så eksemifisert at jeg ikke klart stå på dem, og resten av kroppen en kløende prikket masse. Tomatis ble avlyst, for noen sa klokelig nok at å reise med noe slikt pluss stelle det på hotell- og tomatisrom ikke gikk, og legen var enig. Konklusjon: Norwegian-ansattes lønnsforhandlinger anrører ikke i denne omgang skogsfolket.

Heldigvis hadde vi i huset nødvendige remedier til å behandle eksemet overalt enn under fotsolene. Der bruker vi kortison. Men ellers er det hekseringens kur som brukes. Den virker, om enn langsommere enn kortison, men så ødelegger den ikke huden i prosessen. Framsynte og synsk som vi er her i skogen (man blir det av å virre rundt i skogen sammen med skogstrolla og andre vesener som jeg personlig skal påse blir en del av enheten når tellusianerne skal enhetes på en spesiell dag). Men altså – i de tre stappfulle koffertene vi reiste heim fra USA med, var det ikke vodka. Årsaken er enkel og todelt. 1) Chestnut Hills utsalg var stengt pga ombygging. 2) Vi hadde bunkret så mye annet smuglergods at noen flasker vodka begynte å bli mer enn koffertene ville svelge. Følgelig for tre uker siden beit vi i det omtalte sure eplet og kjøpte vodka på polet i Harstad og la svenskdråpeurtene på den. Da eksemet eksploderte, var svenskdråpene klar til innstats. Cellesaltene var i huset, likeså var andre urter var våpenklar. Greg på Family Hope skrev ned deler av eksemkuren vår + behandlinga av seborré som i mange år var en tidvis og uønsket bosetting i hodebunnen min. Svenskdråper er her i huset det nafta var for noen generasjoner siden, en kur for alt. Men mens man kunne kjøpe nafta når lagrene minket, må man lage seg svenskdråper. Det tar ca 14 dager forutsatt at man har urteblandinga og vodka klar. Det sies at en svensk lege på 1600-tallet skrev ned oppskriften på en blanding som hadde vært i bruk i hans familie i generasjoner. De kan da noe, disse svenskene, må jeg medgi, og siden den elektrodressen som trigget eksemet er svensk, håper jeg lege Samst og hans urteblanding kan nøytralisere det elektrodressen gjør mot huden min. Som man sa om SAS i gamle dager: Svensk Alt sammen.

Alt har en fordel, og fordelen med eksemet er at vi er her i skogen og ikke i Levanger akkurat nå. Sevjegangen har vært seinere enn antatt i år, og da er det bra vi er her ennå en stund. Det hadde vært jævlig flaut om – når vi pakket ut koffertene i Levanger – fant utstyr til sevjetapping i koffertene, og siden dette er sør om oss, måtte vi antagelig kjøre litt opp til fjells for å rekke sevjegangen. Nå er jeg jo vant med å være rar, men…

Broderfolkene (eller man bør vel begynne å bruke et mer kjønnsnøytralt ord i dag) feirer også sine dager. EU-bror Sverige feirer Svenska flaggans dag 6. juni. Den har vært en uoffisiell sak fra 1916. men ble innført ved lov i 1996 og ble offentlig høytidsdag i 2005. Det sies at kong Carl Gustav presset på for å få denne dagen som offisiell høytidsdag. Han var vel lei av TV-reportasjene fra 17. mai i Oslo der den norske kongefamilien tronte på verandaen og hilste til barnetoget. Nå ville han også ha det slik. Delvis er den dagen blitt lik den norske, men unnatak er kongefamilien får ikke trone på noen slottsbalkong 6. juni, men flyr på ulike arrangement. Kungen foretar utdelinger av spesielle priser, og nye statsborgere blir behørig svenskgjort – om ikke annet så i passet. Ofte spiller det svenske fotballaget landskamp. Nå har jeg undret meg litt over om ikke vi her i skogen har støttet kong Carl Gustav sånn rent mentalt ved tankens kraft i det å gjøre 6. juni til offisiell høgtidsdag. Det er nemlig bursdag her i skogen den dagen, og det varmer oss å se hele Sverige flagge.

EU-bror Danmark forundrer meg en del hva nasjonaldag angår. De feirer 5. juni som nasjonaldag siden deres grunnlov ble signert den dagen i 1849. 1849! Der satt altså de trege danskene på gjerdet og så på at Norge som da ble betraktet som deres lille vedheng i 1814 fikset grunnloven. Merkelig. Jeg får det liksom ikke til å stemme i det hele tatt. 1849, men jeg fører det på vankunnighetens side i livets bok. 

Så er det EU-bror Finland som dels har hatt samme skjebne som Norge hva angår å bli pingponget hit og dit. I 1809 fikk de sin grunnlov, men som for Norge betydde det ikke at de ble fri. De var da i en ikke-selvvalgt union med Sverige og ble så pingponget over til Russland. Vi i Norge ble pingponget til Sverige fram til 1905. Finland feirer sin dag 6. desember. Da er det polarnatt i nord, og feiri8nga retter seg etter det. Den dagen setter alle to lys i vinduet, et for heimen og et for landet – og symbolsk skulle de lyse veien heim for de soldatene som vendte heim fra en eller annen krig. Finlands historie har vært mindre omkostningsfri enn Norge hva krig angår. Ellers har de to land mye til felles. Blant annet benyttet man tida godt mens man ble pingponget til å bygge opp en nasjonal identitet gjennom f.eks. fedrelandssang, språk, musikk og litteratur. Finland med sin Sibelius, vi med Grieg. Finland med Runeberg. Vi med Bjørnsson. Finland med sin Lønroth. Vi med Ivar Aasen. Etc. Så da pingpong-tida var over – for oss i 1905, for Finland i 1944 – var et stort arbeid gjort for nasjonal identitet. Det er dette arbeidet Tellus nå må begynne på, bygge en felles tellusial identitet. Det er minst like naivt å tro at vi er alene i verdensrommets mange galakser som å tro at vi kunne være nøytrale før 1940 om noe skulle skje.

Ikke-EU-bror Island feirer sin dag 17. juni. Island har også vært en pingpong-bror der Norge har vært passiv deltaker. Landnåmaboka sier Island ble befolket fra Norge i 874 og forble norsk- det vil si – de fulgte med over til kongerikene Danmark-Norge, og i 1814 ble de så glemt da Norge ble pingponget til Sverige. Der ble de helt til i 1944 da Danmark slapp taket. Her jeg sitter er jeg glad for denne forglemmelsen, ellers hadde det måttet være Norge de skulle frigjøre seg fra og feire at de ble kvitt oss. Det kommer noe godt av alt, og denne forglemmelsen er en av godene av at vi ble pingponget til Sverige i 1814.

Det var Norden, men så har vi jo Putinbrors land i øst, og tross alle de enorme markeringene man har sett på TV derfra med tanks, kanoner, fly og full krigspakke har ikke Russland hatt folkedag i mer enn vel 10 år. Antar den dagen ble aktuell da KGB falt og lederne der spredd til andre sentrale posisjoner.

domantrener

PS. Nå er det 17. mai, og her sitter vi som egentlig skulle feiret dagen på Snåsa.

Jo da, vi kunne sikkert dratt ut på en feiring her i området siden vi nu er her, men fotsolene mine er slik at jeg må bruke rullestol selv her innomhus. Klarer nesten ikke trø på dem. Og det får holde med en rullestolen, ikke-rullestolbruker er min identitet. Det er da jeg føler meg på linje med meg sjøl. På en dag som denne er identitet viktig og lett å forstå. Trenger ikke si mer.

Noe annet er at man må bli så gammel som jeg er for å skikkelig sette pris på den måten nasjonaldager feires her i landet.  Folkemønstringer kontra tanks og jagerfly.

PS. Anka er kommet, og det er så hyggelig når hun er her igjen. På en merkelig måte er det slik at hun hører naturlig til her.

Til lykke med dagen

Det er 1. mai og all tingen – dagen der de ulike samfunnsklasser markerer seg. Tidligere var det, slik jeg har forstått det, to klasser, arbeiderne og de andre. Slik er det etter min vurdering i dag også. To hovedklasser, men inndelinga er ulik. I dag kan man snakke om fallskjermlederne kontra oss andre. og slik sett er markeringene 1. mai nå passé.

Jeg har i mitt liv gått i noen første mai tog, men som alle skjønner har jeg ikke valgt det sjøl. Jeg har hengt på. Nå er det mange år siden vi her fra skogen gikk i tog for å markere støtte til ulike saker, ikke til ulike parti. Skulle jeg noen gang dukke opp i et slikt tog igjen, ville det være som støtte for en eller flere saker, ikke som støtte for et parti. Et eksempel på dette er Stolthetsparaden, den største mønstringen av hjerneskadde og funksjonshemmede i Norge. Den handler om å vise at også vi er stolte, sterke og synlige. Funksjonsnedsettelser gjør ikke mennesker svake eller underlegne, og fratar ikke den enkelte evnen til å styre sitt eget liv. Stolthetsparaden viser at man er noe annet, og mer, enn ens det ytre man ser. Paraden gjennomføres i Oslo en gang i året. Den har jeg faktisk lyst til å delta i. Men her møter jeg meg sjøl i døra. Denne paraden er for lang og går for fort for meg – og jeg mistrives i rullestol. Muligens må jeg senere i livet – som enhver annen person – begynne å bruke rullestol, men inntil da er jeg gående unntatt når vi maser på flyplasser.

Tilbake på hovedsporet. Det ville nok være paroler i 1.mai-toget jeg kunne assosiere meg med, antar jeg. Samtidig er der muligens ikke paroler som kom i toget, men som burde det. Ett eksempel er Lovfestet rett til brukerstyring. Det har stor betydning for en liten del av Norges befolkning. En befolkning man i dagens terminologi omkring arbeiderklassen godt kan plassere der. Denne rettigheten gjelder hjerneskaddes rett til å være sjef i eget liv, sjøl å styre innholdet i sin hverdag. Velge sine ansatte, være arbeidsleder og ha grep om egen hverdag. Være sjef i eget liv bokstavelig talt. Denne brukergruppen finner man ikke blant fallskjermledere. Stort sett har denne gruppen vanskeligheter med å få seg en jobb i det hele tatt.  Men kanskje ville ting forandre seg litt i fallskjermleder-klassen om noen med rettighetsfestet brukerstyring kom inn der, akkurat som det sies at om mødre med sønner i soldatalder bestemte, ble det ingen krig.

Men rettighetsfestet brukerstyring står muligens ikke på de parolene som i dag går rundt i gatene i Norges byer. Årsaken er enkel. Siden 2009 har den rødgrønne alliansen gått mot Lovfestet rett til brukerstyring. De har sikkert grunngitt dette i korrekte politiske termer, om enn ikke med menneskerettslige sådanne. Det vil si, hvis da ikke de menneskerettslige hensyn beskytter den som skal jobbe sammen med et hjerneskadet menneske og plutselig får dette mennesket som sjef.  Argumenter og grunngivinger kan ofte være vikarierende.

Jeg har sikkert før omtalt hva som skjedde i en av statene i USA angående polio. Denne staten ble superflink på rehabilitering av polioskader, så flink at de både fikk hospiterende fra andre stater samt at de var etterspurte forelesere.

- så kom poliovaksinen, og i aktuelle fagfolk denne staten gikk man mot den – av medisinske årsaker, naturligvis. De kunne neppe si: Hva med vår kunnskap, vår kompetanse, vår prestisje, våre arbeidsplasser…

Søren klype og andre klyper. Der rotet jeg meg igjen bort. Dette skulle være om 1. mai.

Nåværende regjering med Erna Solberg og Bent Høie vil lovfeste denne rettigheten, retten til å være sjef i eget liv, og da vil neppe andre parti marsjere rundt med plakater om det. De har for så vidt i mange år hatt mulighetene både til å marsjere med plakater pluss rettighetsfeste dette. Den dagen dette er en rettighet vil man ikke få de uverdige tilstander man har møtt i media fra Storebror Harstad. Lillebror Skånland ga i 2004 uten noe om og men meg brukerstyring. Det ser ut til at Storebror må et lovpålegg – lovpålagt ordre - før det er en selvfølgelig rettighet.

Vi tre her i skogen har vår egen 1. mai-feiring, og den har allerede vært i gang siden tidlig i morges. Pappa har til nå delvis fulgt dette med arbeidernes frihetsdag, sier han, for han har sovet ekstra, lest og slappet av. Det samme har for så vidt jeg inntil nå, for mer 1.mai-ere er vi ikke enn at vi kaller dette en lørdag hva arbeid angår og jobber halv dag. Mamma har herjet med en gjenstridig printer som nekter å fungere (les: jobbe etter hva en arbeidsgiver krever), og denne arbeidsgiveren krever at den stakkars printeren skal stå på pinne til enhver tid. Hun påstår sjøl at hun har tilgodesett den med spa-fordeler som rens av dyser og alt annet. Hun har snudd den opp ned og lett etter feil og til slutt tatt en Putin – kommet med seriøse trusler om deportasjon og at nye og bedre …… skal få overta. Men uansett, god kapitalisme. Suge siste rest av arbeidskapasitet ut av den stakkars printeren.  Jeg lukker ørene for argumenter om at arbeiderklassen må ha noe å hjelpe seg med når overklassen krever  for eksempel blogger printet ut til editing.

Jeg er litt usikker på hvor jeg befinner meg i hierarkiet her i skogen. Vanligvis føler jeg meg på topp, men så skjer det ting som forrykker min posisjon. Det kan være bagateller som nå – en tett nese. I slike tilfeller er saltvannsoppløsninga om hjørnet, og selv om jeg liker å få nostrilene mine til å fungere, avskyr jeg å ligge og bli spylt med saltvann som et annet tett kloakkrør. Nå hører det jo med til våraktivitetene å foreta en renselse, så sett det lys burde jeg ikke surke over den spylinga jeg egentlig ville ha. 1. mai er jo oppstart på en renselse. Arbeiderklassen renser opp i sine paroler. De borgerlige renser opp i sine hager, brenner løv og renser sine vindu. Så kan enhver se at også de arbeider. Og jeg renser nesa. Heimbygda mi skal rense søppel langs veikantene en dag. Det betyr at pappa tar en plastpose med seg på sin morgentur og fjerner diverse fra grøftene. Det som forundrer meg er at det i det hele tatt er noe å fjerne. Hvis ingen kastet langs veiene, ble det ikke noe nå plukke.

Apropos søppel, så har jeg aldri sett så mye som på den turen vi tok i USA etter mitt ønske og som jeg både skammer meg over å ha ønsket å se og at jeg ikke gjør noe med det. Vi kjørte nemlig en dag til en av de virkelig fattige bydelene i Philadelphia. Eplekjekk riking som jeg er, hadde jeg tenkt å foreslå en kaffe/te/juice-pause i et slikt område. Jeg foreslo det ikke da vi kom dit. Gatene fløt av søppel, husa forfalt, folk sagget rundt i gatene, og når de krysset gata, så de ut som om de hadde allverdens tid, noe jeg tror de hadde. Dette var nok arbeidsløshetens bopel.  Det lå en eim av håpløshet man kunne merke inn i bilen over dette. Fælt å se at det store flertall var svarte. Her skal det nok noen 1.mai-marsjer til før ting endrer seg, om det da er disse 1.mai-parolene som endrer ting. De kan neppe streike her fra det arbeidet de ikke har. I forhold til disse tror jeg våre arbeidsløse symbolsk kan plasseres i fallskjermleder-klassen. Disse jeg så har neppe et visakort som NAV jevnlig fyller opp.

domantrener

PS! Har nettopp lest gjennom bloggen. Printeren fungerer som dere skjønner. Om det var spa-et, det at den ble snudd opp-ned eller putin-effekten som hjalp vet jeg ikke. Men den fungerer i alle fall enn så lenge.

Etter å ha lest bloggen, er jeg glad:

1.      jeg kan være som Holbergs stortalende soldat og ha løsninger på allverdens problemer. Om bare jeg kunne få hviske den mektigste av de mektige noen ord i øret…

2.    jeg kan være som Ibsen; Spørge uten at ha Kald at svare.

3.    jeg ikke er politiker som har som kall å svare

God 1. mai.

...bor jeg i et ennå ikke oppdaget område...?

Da er det nok det siste notatet i min 7. sans fra denne runden i USA.  Søndag kveld – alt delvis pakket - og i morgen formiddag kjører vi til New York. Ergo blir det ingen tid til notater før vi er i Borkskogen, for kjenner jeg reisefølget rett, kobler de ikke på noen maskin på Newark om så flyplassen flommer over av tilgjengelige nettverk. Og ditto når vi er tilbake i skogen har de så mye å gjøre at de neppe avser tid hver dag til mine korte notater i min imaginære 7. sans. Der ser man hvordan jeg har det. Dessuten, når vi kommer heim er Sigbjørn kommet og da skal vi høre hva han har gjort siden sist.  Ny bok har han også – så fersk at den ennå lukter bly. Og jeg skal fortelle fra USA, litt sterkt overdrevet, for å matche hans eventuelle krumspring. Så enhver skjønner at den imaginære 7. sansen ikke blir åpnet de første dagene. Mamma er dessuten akters i den boka hun leser to sider av hver morgen. Hun fikk den i julegave av Vigdis, og det skal leses hver dag, sier Vigdis.

Pappa sa akkurat nå at mamma ikke hadde klipt ham skikkelig kort før vi dro til USA. Nå er det jo ikke så mye klippe der, men tydeligvis nok igjen. Mamma repliserte at hun var kommet ut av det med klipping etter at Anka presset seg inn som familiens frisør og presset mamma over i en posisjon som den som bare voktet over at jeg ikke ble for kortklipt.

Sånn går nu dagan, og fy fasan som de har gått her i De forente stater. Føles som om vi nettopp er kommet hit til Hyatt, men så har vi ikke råtnet på brakka her, så det er kanskje derfor tida har flydd så fort. Vi er stort sett bare her noen timer om morgenen og litt om kvelden før vi stuper i seng. Steikepanna er ubrukt, så enhver skjønner at vi har levd et luksusliv der matlaging ikke har vært inkludert. Det har holdt med Hyatts frokost og kveldsmat. Ellers har vi spist rundt om i verden. Det er helt supert, særlig for oss som lever som rever som gnager bein når vi er heime.

I går dro vi igjen til Domaninsttuttet fordi vi hadde hørt at Rumiko skulle være der fra 9.30. De hadde storopprydding i anlegget den dagen. Vi satte oss på benken utafor klinikken for å vente på henne. Domaninstituttet har et imponerende anlegg med mange bygninger spredd over et stort uteområde med blant annet nåletrær. Tenk at jeg i de år jeg var bruker av Instituttets tjenester ikke hadde lagt merke til alle de fuglelydene som var der. Blant annet mente jeg å høre storfugl, men sikker er jeg ikke, og jeg vet ikke om den fins her. Heldigvis har jeg en megaflott fuglelydbok jeg har fått i gave, så når vi er tilbake i den skogen dere vet, skal jeg prøve å høre om jeg finner de fuglene.

Rumiko visste ikke at vi satt og ventet på henne. Hun var den samme gamle. Kom ut og omfavnet oss og strålte. Vi hadde en lang prat der på benken. Hun ville høre om alt som hadde skjedd siden sist, og jeg fortalte om FHC, ABR, nevrofeedback, tomatis og elektrodress - at dette nå var mitt daglige liv. Det kom fra hjertet da hun sa at hun var glad for at jeg hadde det som for meg var gode måter å jobbe på. Hun spurte om jeg hadde gitt ut noen bøker siden sist. Vi hadde med de fire siste, og de ville hun gjerne ha.

Dere vet, det er dette med første gang. En eller annen ordfør mann har sagt at første gang giver mang en småting rang. Nå er dette ikke noen småting, men det er min første gang. Rumiko var min første lærer/advocate fra 2005. Hun var dyktig, klok og tøff – akkurat passe tøff - og vi ble alle glade i henne. Derfor var det så godt å treffe henne igjen.

Egentlig dro vi først på Domaninstituttet for å spørre hvor Glenn Doman var begravd og om vi kunne legge blomster på grava hans. Douglas Doman fortalte at han etter eget ønske ikke ville ha en grav. Han er kremert og aska spredd.

Rumio ba oss gå innom de andre bygga der den øvrige staben befant seg her og der og hilse på, for hun var sikker på at de gjerne ville treffe oss.

Det var vemodig å si adjø, for jeg tror ikke vi flere ganger drar innom der siden noen av oss tre har slått skohælen i bordet og sagt at det bare er en ting som vil kunne få dem til å krysse Atlanteren igjen, og det er dersom lille Vege, Anja, kan bli med i november. Hun har hatt lyst, men ikke mulighet før. Har hun mulighet i november, drar vi til USA, for vi vil gjerne at Anja skal få oppleve dette. Så dermed tror jeg at jeg ikke vil treffe Rumiko igjen mer, men i hjertet mitt har hun plassen til den som var hovedpersonen i den u-svingen livet mitt tok i 2005. Hun var min lærer i første klasse, om jeg kan si det slik, min inspirasjon og min kilde til kunnskap om hjerneutvikling.

 

Og apropos kilder, så drøfter man uhemmet hvorvidt Victoriasjøen er Nilens kilde eller om den startet et eller annet sted i Rwanda. Dem om det. En Richard Burton og en Speke har til nå æren av å ha oppdaget Nilens kilde, og den så omtalte og berømte Livingstone for å ha oppdaget Victoriafallene. Jeg er helt forbløffet og nesten målløs over at de menneskene som bodde der, ikke visste om hverken Victoriafallene eller Victoriasjøen. Måte på uvitenhet! At det måtte komme noen bleikinger fra et annet land og peike på fossen og innsjøen for dem. Og innsjøen er jo ikke noen dam, så den skulle være grei å få øye på, men det hadde de altså ikke gjort.

Jeg har for en del år siden også oppdaget en kilde. Da forutsetter jeg at det slik at noen må komme utenfra og peike på den. Saken er at gjennom Jesenitce i Slovenia renner elva Sava. Og den suser sakte like forbi Anjas hus før den etter hvert menger seg med Donau og renner ut i Svartehavet. Savas kilde er ikke så langt fra Jesenitce, og jeg har vært der sammen med Anja og faren hennes og pekt på den og sagt at dette er Savas kilde.

Alt dette gjør meg litt bekymret, for jeg er usikker på om noen har pekt på bakken bak huset vårt og sagt at det er «Bakti». Hvis ikke, hvor bor vi da? Jeg må anmode dere om å fluksens komme til oss og oppdage stedet der vi bor. Og kanskje kan dere gi det et nytt navn, da etter dere sjøl eller etter for eksempel kongen i landet deres. Kanskje vil jeg da bo i Haraldia eller noe slikt.

Da vi forlot Domainstituttet dro vi for å søke opp nye kilder. Vi har jo om att og om att krysset elva Delaware mens de automatiske bompenge-øynene har registrert det og trukket bompenger av oss – vel, av Hertz egentlig, men Hertz vet hvor kilden til betaling er. Derfor tenkte vi skulle finne Delaware elvas kilde, så vi la i veg nordøstover da det er sannsynlig at den startet ganske høyt oppe et sted. Vi fulgte elva – vel, egentlig fulgte vi veien som delvis fulgte elva i retning Easton. Det tok oss et par timer, og det fikk holde. Det må da være grenser for hvor langt man skal mase etter den kilden. Da vi krysset brua over Delaware ved Easton, pekte jeg ned i elva og sa at her er kilden til Delaware. Easton var en vakker by på skråningen ovenfor Delawares nye kilde. Det pussige er at jeg aldri før har hørt pappa klage over maten. Men den maten vi spiste der ved Delawares kilde murret han over og kalte uspiselig. I Planterhaugen er det en slette som heter Matjammer fordi an av de som var med på å opparbeide den, ikke var fornøyd med maten (han syntes egget han fikk var for lite sammenlignet med andres). Jeg skal vurdere om Easton må få et annet navn.   

 

I dag har  vi bare surret litt her og der. Vært inn om Starbucks og selvsagt på Chestnut Hill en tur. Jeg skulle kjøpe med meg fire flasker av Green Souls fantastiske sjøllagede spinatjuice og ta med heim. Da vi kom inn der, var de fri for den juicen. Hun bak disken sa før vi hadde spurt at de var fri, at de visste hva jeg likte, og hvis vi ventet, ville de lage opp fire flasker av det. Ikke verst. Så vi satte oss ute i det moderne og trivelige bålanlegget like utenfor og ventet mens juicen ble ferdig. Der satt noen andre da vi kom, og hyggelig som amerikanere, er ble det en trivelig stund pluss en ny facebookvenn.

Nå murres det så høgt at det må kalles knurring at det straks er natt og at vi må komme oss i seng. Skoen ble mentalt slått i bordet. Jeg får gi meg for nå. Så høres vi kanskje senere når det høver.

 

domantrener

 

 

Douglas Doman og Susan Aisen

Som nevnt gikk det som Mattew Newell forutsa. Energien kom tilbake, og fredag dro vi til det homeopatiske apoteket for å kjøpe de homøopatiske remediene dr. Bernardo hadde foreskrevet meg, pluss selvsagt kjøpe inn annet som for eksempel masse arnikasalve i store bokser - som om det ikke finnes andre steder, og man bunkret som om Borkskogen skulle komme i en isolasjon. At det er halve prisen av norsk pris er nå en annen sak.

En annen sak er det også at jeg bunkret 20 tuber traumeel. Men jeg er økonomisk anlagt og gjorde det for den halve prisens skyld. Ok. Ok så er kanskje de andre to også økonomisk anlagte. På facebook kan man se at fotografen har begynt å komme ut av transen etter clearinga, for hun tok bilder på dette apoteket.

 

Da vi dro heimefra mente vi å legge blomster på Glenn Domans grav. Han døde i fjor høst, og vi pleier tenke at han er hjerneskaddes Nelson Mandela. Eter ham har det kommet flere, men han gikk først og laget farbar vei. Følgelig dro vi fredag fra apoteket til Domaninstituttet for å spørre hvor han var gravlagt og om vi kunne få legge blomster på grava hans. Vi traff først Douglas Doman, og han kunne fortelle at hans far etter eget ønske var kremert og aska spredd. Han ville ikke ha noen grav. Douglas fortalte at Rumiko muligens ikke hadde forlatt ennå og ba oss gå ned på klinikken og se etter henne.

Her må jeg lage en innskytelse. Som alle vet er det noe spesielt med første gang og første person. Læreren i første klasse for eksempel, får ofte en spesiell plass. Så også med Rumiko. Hun var den første for meg da vi begynte med intensiv hjernetrening. Hun ble min advokat i fire år og vil alltid ha den plassen i mitt hjerte.

På klinikken viste det seg at Rumiko hadde dratt, men ville være tilbake ca. 9.30 neste dag. Vi traff Susan Aisen som ba oss så hjertelig om å gå opp på matsalen og spise middag.

 

domantrener

 

Matthew Newell, clearence og kaffeabstinens

Som nevnt gikk det som Mattew Newell forutsa. Energien kom tilbake, og fredag dro vi til det homeopatiske apoteket for å kjøpe de homøopatiske remediene dr. Bernardo hadde foreskrevet meg, pluss selvsagt kjøpe inn annet som for eksempel masse arnikasalve i store bokser - som om det ikke finnes andre steder, og man bunkret som om Borkskogen skulle komme i en isolasjon. At det er halve prisen av norsk pris er nå en annen sak.

En annen sak er det også at jeg bunkret 20 tuber traumeel. Men jeg er økonomisk anlagt og gjorde det for den halve prisens skyld. Ok. Ok så er kanskje de andre to også økonomisk anlagte. På facebook kan man se at fotografen har begynt å komme ut av transen etter clearinga, for hun tok bilder på dette apoteket.

 

Da vi dro heimefra mente vi å legge blomster på Glenn Domans grav. Han døde i fjor høst, og vi pleier tenke at han er hjerneskaddes Nelson Mandela. Eter ham har det kommet flere, men han gikk først og laget farbar vei. Følgelig dro vi fredag fra apoteket til Domaninstituttet for å spørre hvor han var gravlagt og om vi kunne få legge blomster på grava hans. Vi traff først Douglas Doman, og han kunne fortelle at hans far etter eget ønske var kremert og aska spredd. Han ville ikke ha noen grav. Douglas fortalte at Rumiko muligens ikke hadde forlatt ennå og ba oss gå ned på klinikken og se etter henne.

Her må jeg lage en innskytelse. Som alle vet er det noe spesielt med første gang og første person. Læreren i første klasse for eksempel, får ofte en spesiell plass. Så også med Rumiko. Hun var den første for meg da vi begynte med intensiv hjernetrening. Hun ble min advokat i fire år og vil alltid ha den plassen i mitt hjerte.

På klinikken viste det seg at Rumiko hadde dratt, men ville være tilbake ca. 9.30 neste dag. Vi traff Susan Aisen som ba oss så hjertelig om å gå opp på matsalen og spise middag.

 

domantrener

 

bøhn, dragenes og han i kirkehistoria

Vi samiske sofagutter er blitt et begrep. Det er vi som i godt voksen alder forblir heime og er meget komfortable med å bli kokket og stelt for av gamle foreldre, særlig av en gammel mor. Men vi er ikke et nytt fenomen. Det er bare innpakkinga som er endret. I dag er vi sofagutter, og det er helt ok. Tidligere var det gammelgutter og det var ikke helt ok, tror jeg.

Årsaken til at jeg den siste uka har husket på dette, er at Hyatt har kveldsmat fra kl 17.30. Nå må jeg først gjøre et lite sprang tilbake i tid, og deretter noen generasjoners sprang. Først det lille spranget bak i tid: Når vi har vært for eksempel i Harstad, kommer vi sultne heim siden vi ikke kjøper middag i byen. Da er prosedyren alltid den samme. Mamma hiver seg i gang med middagen, og jeg, sulten som jeg er, begynner å vage att og fram mellom kjøkkenet og sofaen og gjør antagelig det jeg kan for å rive kokken overende i min sult. Følgelig vager pappa etter meg for å hindre nettopp det. Og da har vi en jevn strøm av vaging til komfyren for å sjekke om ikke maten snart er klar.

Og nå kommer de flere generasjoners sprang tilbake: Det slår nesten aldri feil at ikke mamma da drar historien om to av den gang da’s sofagutter, alias gammelgutter, som bodde heime med mora. Straks mora begynte med middagen, satte de seg klar ved kjøkkenbordet og ventet. Dette kunne ta tid. Hvis det var om sommeren og det ikke allerede var fyr i ovnen, måtte hun for eksempel fyre opp før hun kunne få kokeprossessen i gang. Var hun riktig heldig måtte hun aller først hente inn småved eller pekke ris til oppfyring. Sofagutter tenker ikke på sånt. Det er ikke det at vi er vanskelig, vi bare tar dette som et ledd i å bli kokket og stelt for. Jeg antar det var slik med disse mine kolleger i Markebygda generasjoner tilbake. For alt jeg vet dro kanskje den mora også en sammenlignende historie i sin forargelse over at de satt der klar.

Årsaken til at jeg har småflirt i meg sjøl over dette de siste dagene ,er Hyatts kveldsmat. Da har vi fartet og rekt til forskjellige ting hele dagen, og vi ankommer Hyatt i vår Chrysler 20 minutter før kveldsmat, sultne og utmødde og setter oss til på restauranten her på Hyatt og venter. Mens en eller annen går til og fra og gjør klart. Mamma er ikke den minste sofagutten i denne settinga, og det skal jeg nok huske å  minne henne på når vi kommer heim sultne fra et eller annet. Jeg har ikke tenkt på det før -  og jeg tror ikke det er noe for meg, det passer liksom ikke i mitt lynne, mener jeg – å drive og stikke under vesten. I Markebygda hadde man også en rendyrket stikke-under-vesten-type for noen generasjoner siden. Han samlet på alle slags hendinger og ord som falt – stakk det under vesten. Når det så høvde, hentet han fram diverse fra vesten og stakk det i vedkommende han mente fortjente det akkurat da. A la at jeg skulle stikke under vesten hvem som satt og ventet på kveldsmat her og så hente det fram av vesten og stikke ved behov.

 

Før jeg svimer av her, trøtt som jeg er, må jeg bare trekke fram nye begrep som er kommet inn i dagligtalen. For mange år siden fikk vi en uventet gjest – Bøhn. Hun hadde hatt barneleddgikt og sloss mot det. Nå var hun vel 70 år og gikk med to krykker. Hun ville absolutt ikke ha hjelp til noe hvis hun i det hele tatt klarte det sjøl uansett hvor lang tid det tok. «Hadde jeg skulle tatt imot all den unødvendige hjelpen jeg gjennom livet vært tilbudt, hadde jeg i dag i beste falle sittet i rullestol, i verste fall ligget til sengs,» sa hun. Det ble et begrep i familien å være Bøhn, å sjøl gjøre det man klarte å gjøre, ikke vente på unødig hjelp. Jeg prøver stort sett så godt jeg kan å være Bøhn, for det er lett å være enig med henne.

 

Men nå har vi jo i en uke punset ut og inn av den høge chrysleren vi kjører, og det hender seg når jeg skal ut av den at jeg kjenner at jeg ikke orker være Bøhn – hive meg i full fart, vel, full og full, men i alle fall gjøre som om jeg er i gang med å manøvrere meg ut. Da ender det gjerne med at en må drage meg i handa for å få meg på letten. Og da hører jeg kanskje «Er det Dragenes i dag? Hvor er Bøhn?»

Nå er jeg så trøtt at jeg bare lengter til senga og lurer på om jeg er Bøhn eller Dragenes. Kanskje jeg til og med er Bæresen.

God natt.

domantrener

I morgen møter vi på Family Hope, men jeg har liksom på følelsen at jeg allerede er godt i gang siden jeg har vært hos øyelege, dr. Nuzzo og i dag dr. Gillespie. Han med cranio-sacral, vet dere. Og hvis dere ikke vet det, skriv det i langboka for gjeld i utdanninga, for jeg må sove og kan ikke annet, som han i kirkehistoria.