Dette skal være verdens snilleste blogg.

Dette skal være verdens snilleste blogg. 

Ikke skal jeg spissformulere. Ikke skal jeg spinne en historie rundt en mikrokjerne av sannhet. Ei skal jeg ironisere, ei heller spøke med noe. Slett ikke skal jeg være sleivete og slenge med kjeften (Les: penna) hit og dit. På langt nær ikke skal jeg sparke verken til høyre eller til venstre. På ingen måte skal jeg vri og vende på noe politikere har sagt og gjort. Ikke skal jeg google for å finne noe stoff om noe. 

Kantene skal ikke være skarpe. Rund som en kule skal jeg trille dit det minste vindpust blåser. Lyset kal jeg still under en skjeppe. 

domantrener

"Ondskapen i verden har alltid vært ikledd fine ord og ikke i bannskap"

Atter dages det i øst.

Ha, ha, er ikke dette en god litterær begynnelse? Eller er den allerede brukt opp – dette med å la naturen beskrive følelsen til forfatteren? Hvis så må jeg finne en annen måte å beskrive følelser på. Pr akkurat nå vet jeg ingen. Bjørnson har jo brukt opp dette med at man gråter når man blir født. Antagelig hadde han mageknip eller var lysømfintlig – eller kuldeømfintlig, det barnet. Uansett er den starten bruk opp. Nå underes jeg på om Oluf, alias Arthur Arntzen og Dybvad har brukt opp nord-norske startere. Hva med; ka helvete, dette var faen meg bra. Det må da være en spennende start. Uansett om det blir ansett som en positiv eller en negativ uttalelse. Kommer vel an på leserens landsdel og religiøse forfatning. Jeg personlig er enig med forfatteren og humorologen Arthur Arntzen som sa: Ondskapen i verden har alltid vært kledd i fine ord og ikke i bannskap. Hvilket igjen bekrefter ordtaket om at man ikke skal skue hunden på hårene og fanten på fillene. Ondskap, smålighet og vrangvilje kommer i smoking.

I så måte kan man si at Trump ikke er som USA’s president iført smoking. Tvert om, han uttaler seg som om han er kledd i nattøy og nettopp stått opp. Jeg hører til en de få venstrevridde her i Norge som ikke automatisk frakjenner Trump all verdighet fordi han ikke går språklig smoking. I dette tilfellet er jeg som gammel-saman: man får vente og se. Ny-saman derimot har det fort travelt med å fradømme folk som ikke ikler seg de fine ord en verdi. I 2007 var det en forutsigelse i USA av en religiøs taler – i ekstase forekom det meg – jeg har sett det på youtube – som forutsa at landet skulle få en trompet som inntok landets høgeste sete. Jeg garanterer ikke for ektheten av dette, men jeg synes man kan la trompeten gjalle. Eller kan det være farlig? Historien har eksempler på at noen burde bli stoppet da de gjallet. Og så er denne kloden så fordømt liten at gjaller man et sted, slår trykkbølger ned også andre steder.

Her må jeg ta en avstikker, men likevel holde meg den samiske andedammen. Sametingspresident Vibeke Larsen iførte seg ikke korrekt samisk festantrekk (språklig) da hun holdt nyttårstalen på norsk. Dette fradømte henne tydeligvis all verdi som politiker og samisk frontfigur hos noen. Vel, også her kunne man se geografi spille inn. Dess lenger unna saltvann og havfisk dess mer kritiserte man hennes språklige dårlige klær. At den tøffe tøtta talte Youngstorget midt imot ble forbigått i all stillhet. Akkurat det er bemerkelsesverdig siden smoking-

kledde samer gjerne roper at man skal tale Youngstorget og andre politiske parti midt imot. Høyst underlig. Også her velger jeg å gjøre som gammel-saman: vente og se. Nå vet man jo om en person som talte Roma midt imot. Kanskje ikke så rart siden han ble reddet av fanteflokken. Birkebeinerne som helt fysisk ikke var ikledd festantrekk og her på berget i Nordkalotten talte en prest det etablerte presteskap imot. Resultatet ble læstadianismen. Å stå alene mot overmakten i en sak av stor betydning. De menneskene kommer gjerne i historiebøkene som noe man positivt husker og feirer etter mer enn hundre år. Jamfør at man nå med dunder og brak har hatt et hundreårsjubileum i Trondheim tilen kvinne som talte Roma midt imot: Elsa Laula Renberg.

Nesten ferdig - det ufullendte

Da anser jeg det rimelig at jeg starter en ny blogg selv om jeg har en som er nesten ferdig. Nesten. For om man ser seg rundt, er verden full av nesten ferdige ting og prosjekt.

Et gammelt og meget godt eksempel på nesten ferdig er Babels tårn. Vel, dere husker Noa som på guds anbefaling bygde en svær båt som han da syndefloden kom befolket, bedyret, beinsektet etc  med et par av hvert slag og hvert kjønn. Båten steg sammen med vannstanden. Alt under vann druknet. Noas ark strandet på Ararat, og alt levende forsvant ut på tørt land. Menneskene dro mot Babylon der de slo seg ned. Selvsagt hadde de samme språk. Noa tok jo med seg sin familie i arken og neppe noen fremmedspråklige – om sådanne fantes. Der i Babel vokste gruppen av enspråklige mennesker, sier første Mosebok. De snakket alle samme språk, og de jobbet sammen. Blant annet fant de ut hvordan å lage teglstein av leire og en bestanddel fra jorden. Så begynte de enstemmig både i direkte og overført betydning å bygge på et tårn slik at de kunne klatre opp og ta en titt inn i himmelen. 

Det krever ikke stor innlevelse å forstå disse menneskene. De var av samme slekt, Noas etterkommere, og jeg vil tro de hadde bevart som muntlig overlevering historien om jahve som reddet dem fra syndefloden. Ikke rart de ville ta en titt inn til den guden som hadde reddet dem. Det som er rart her er hvorfor denne guden ikke bare lot dem drive på. Allmektig som han tydelig var, måtte han jo vite at de aldri ville klare det. Her jeg sitter anser jeg det som positivt at de ville se inn til sin gud. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar: Jeg skjønner meg ikke på den guden man møter i det Gamle Testamentet, og det er derfor han er gud for meg med liten g.  Jeg er ennå harm over uretten i forholdet til Esau kontra Jakob og Kain kontra Abel. Inntil annet overbeviser meg er han gud med liten g.

Forståelig generelt også. Hvem hadde ikke hatt lyst til det? Klatre opp, mener jeg, ta en titt og så klatre ned. Det som kommer klart fram av samme Mosebok, er at man riktignok skal kunne få klatre opp – men ikke ned. De enspråklige byggmestrene ville også skaffe seg et navn og ikke bli spredt utover jordene. De ville bo i Babel.  Men gud steg ned og så på byggverket. Kort og greit syntes han ikke om prosjektet og misbilliget at det første menneskene gjorde når de hadde ett samlende språk (syndefloden ryddet godt opp i flerspråklighet), var å starte med å prøve og nå opp til Hans rike og bare kikke inn. Allmektig som han var, forstyrret han deres tunger slik at de ikke lenger forsto hverandre. Man kan tydelig se for seg forvirringen når de neste gang møtte opp ved byggverket og ikke forsto hverandre mer. Kaos. Så ble de spredt over hele verden.

Og her sitter vi i dag i alle verdens kriker og kroker og klamrer oss til hvert vårt språk. Ikke lærte vi noe språklig av det nesten ferdige prosjektet i Babel. Verden maser i dag om redde språk og snakker om truede språk mens GT så tydelig signaliserer enspråklighetens fordeler. Heller ikke lærte vi at store byggverk i overført betydning ikke lar oss stige så høgt at vi kikker inn i himmelen. Vi bygger høyere og høyere i alle betydninger av ordet. Det eneste positive som har kommet ut av prosjektet, er at man lærte å lage teglstein, at man fikk talemåten Babels forvirring og at kunstnere i senere århundrer har brukt Babels tårn i sin kunst.

Nå vet jeg ikke om Franz Schubert var inspirert av Babels tårn da han skrev sin ufullendte symfoni – og selvsagt i moll. Eller er det ikke selvsagt? Etter tittelen å dømme er den nesten ferdig.

På det litterære feltet har jeg blitt tipset om forfatteren Musil som skrev romanserien om Mannen uten egenskaper. Denne serien handler om det moralske og intellektuelle forfall (selvsagt i Babels ånd) i en fiktiv stat. Musil døde før serien ble ferdig. Akkurat det samme skjedde med Stig Larsson, noe som har medført en del sorg her i huset over at man sjøl nå må tenke seg til hvordan det går med den antagelig-asberger-jenta Lisbeth Salander.

På det heimlige plan har jeg observert både det fullendte og det ufullendte hva angår husvask. Om jeg ikke har vært til stede når hus ble vasket, kan jeg se hvem som har vasket. Pappa gjør seg ferdig. Mamma tar en pause (antar jeg) når det bare er 4-5 kvadratmeter golv igjen å vaske (kjøkkenet) og så blir vaskebøtta stående der noen dager.

domant

By the book

Jeg er svært opptatt av at ting her i huset gjøres by the book. Dette har flere årsaker. For det første har jeg gjennom livet gått i en læringsprosess der min hverdag var bestemt by the book. Også nå er livet mitt styrt by the book, men med en annen type book. By the book  = ikke alltid by the book hva innholdet i boka angår.

Jeg husker dessverre møter med en del fagfolk som møtte meg by their book. Om jeg lærte noe av disse møtene, var det at det sitter makt i enkeltes book. I blant, men bare i blant, spekulerte jeg over hvem som hadde gitt dem denne makta. Men det ble med spekulasjonen. I den tida la jeg lite merke til opponering mot en del av innholdet i their book. Faktisk for å være ærlig la jeg ikke merke til det i det hele tatt. Jeg var i en situasjon antar jeg der jeg bare måtte akseptere the book. Eller rettere sagt, jeg trodde det skulle være slik for oss dumme.. Jeg trodde den gangen jeg var dum og måtte akseptere dette. I dag tenker jeg at ingen skal akseptere slikt. Men hvordan skal enkelte kunne ut melde at de ikke gjør det?

Senere i livet ble det slik at jeg fikk i fleisen på positiv måte at det faktisk fantes fagfolk by the book med annet innhold i boka. Disse fagfolka møtte jeg gjerne utenom Norge. Det var en merkelig opplevelse å betrakte det som en del av min hverdag. Samtidig som en følge av at jeg begynte å betrakte dette med by the book, oppdaget jeg at det også i Norge fantes fagfolk by the book som tolket sin bok ulikt hva det store flertall gjorde.  Jeg har flere eksempler på dette. Flotte eksempler. Og jeg innser i dag at dette var/er modige mennesker. De minnes med glede her i huset, faktisk snakker vi om hva og hvordan de definerte sin jobb. Vi snakker faktisk lite i dag om de andre og hvordan de definerte sin bok; The book tenker for meg. Ergo trenger ikke jeg tenke. Man har autopilt i arbeidet. Så mye mer er det ikke å si om dem annet enn at de havner heldigvis i blant i media, jamfør saken om jenta som fikk en diagnose hun motbeviste sjøl i ungdomsskolen med å gjøre det faglig meget bra. Men snudde fagfolk og endret diagnosen? Nei. Tok fylkesmannen affære da saken havnet der? Nei. Kleppa tok den ikke, men en FRP representant på Stortinget turte det. Hun slo i bordet og ba fagfolk gå gjennom sine arkiv og se på også andre feil de hadde gjort, for disse feilene fikk store konsekvenser for de menneskene det gjaldt.

Faktisk var det FRP’eren Jon Alvheim som i 2006 tok «min sak» til Stortingets spørretime. Jeg hadde nemlig fått avslag på støtte til trening begrunnet med at jeg var for gammel. Jeg antar det betydde for gammel for utvikling. Jeg var 27 år. Så da vet man hva som er aldersgrense for utvikling i staten, og ikke skjønner jeg da hvorfor statsansatte eldre enn 27 i hele byråkratiet, herunder høgskoler og universitet, maser og driver på med utvikling, reiser på kurser og seminar etc. Men tilbake til Alvheim. Han fikk svar av daværende sosialminister Gabrielsen (som jeg tror også turte gå utafor boka) om at alder ikke telte. Vi fikk svaret i skrift fra FRP’s stortingskontor. Dette vedla vi senere søknader om støtte. I en parentes kan jeg opplyse om at vi også kontaktet Troms-benken i Stortinget uten at vi fikk svar.

Samme var tilfellet i 2009 da intensiv trening var truet igjen. Vi burde vite bedre enn forvente at flertallet av politikerne, de folkevalgte, tok en sak som lå utenom boken,og som i tillegg ikke var noen sak man kunne hilse heim om og bruke i neste valgkamp. Fillesaker skal man ikke risikere posisjon på Da gikk vi fra stand til stand i valgkampen og tok opp saken. Vi snakket for døve ører og svømmende øyne i alle parti unntatt ii FRP der Per Willy Amundsen tok den. Det har jeg blogget om før.

Her jeg sitter og roter meg bort i gamle minner og by the book, må jeg nevne saksbehandler i Helse- og sosialdepartementet som gjorde som Lars Levi Læstadius: satte positivt fortegn der det før var negativt. Hun omgjorde negative vedtak.

Jeg ferdes mye i miljøer der folk har møtt the book både positivt og negativt. Og jeg har lært å virkelig sette pris på at jeg bor i en positiv kommune som gjør ting by the book til beste for også hjerneskadde. Både byråkratiet og politikerne har vært rause og aktive. Daværende ordfører Svein Berg sto på i forhold til mine saker og byråkratiet hjalp hertingene med for eksempel dette med regnskap og skatt og faglige utfordringer.

Den observante leser har nok sett at jeg i denne bloggen virkelig har rotet rundt på viddene. Egentlig skulle jeg blogge om at jeg da vi lørdag dro ut på det norskeste av det norske: Ligge rundt et bål og puste inn sur røyk – da rakk ikke jeg å google i forkant hvordan man by the book gjorde dette. Jeg måtte ta det i etterkant og så at vi nesten hadde en innertier på det. Vi hadde trivsel, idyll, mye og myk snø, reinskinn å halv- eller hel-ligge på, et bål som grov seg lengre og lengre ned og avga gasser, pølser som var fint svidd her og der og passelig kald noen steder osv. Når jeg sier at vi NESTEN fikk en innertier skyldes det at jeg på google fant ut at by the book skulle man ha pinnebrød og dessert kokt på bålet i uthulede appelsiner.

domantrener

X-faktorloven

Møtet med en overlege på Harstad sykehus en dag, ortopedisk poliklinikk, fikk meg til å fundere over dette med kommunikasjon og om hvordan man snakker med hverandre, eller særlig i dette tilfellet hvordan man snakker til en pasient (oops bruker) som meg som ikke ordlegger meg i tale, men i skrift. Og ikke i hvilken som helst skrift. I fasilitering, en kommunikasjonsform som ikke er godkjent i Norge og ikke aksepteres av mange. men akkurat det kan ikke vi som fasiliterer ta hensyn til. KJa, for vi er fatisk en del i Norge som fasiliterer.

Denne overlegen, ganske ung, samtalte med meg på det som for meg var en god og naturlig måte. Når jeg sier naturlig mener jeg en kommunikasjon som ikke er  - hva skal jeg si – politisk korrekt på en måte. Mange har en politisk korrekt måte å kommunisere på. Man snakker av plikt og er ikke interessert i svaret. Nå gjelder det ikke bare i kommunikasjon til oss hjerneskadde. Her i huset har vi noe vi i familiespråket kaller B-metoden. Å være som B, snakke som B, oppføre seg som B. Når man snakker med en B, hører vedkommende ikke etter hva du sier og ser nesten ikke på deg heller. Øynene til B vandrer rundt etter mer prominente folk å snakke med. Finner ikke B det, tar B til takke med deg, men holder utsikt over om nye muligheter byr seg til å snakke oppover liksom. Denne overlegen var desidert ingen B selv om han var tilstede som fagmann og jeg som hans pasient.

Jeg var altså en dag på ortopedisk i Harstad til en kontroll av mine ankler og det underliggende – hælen og fotblad med alle de knokler som er der. Nå har jo ikke alle knoklene fra anklene og ned lagt seg helt der det ville være adekvat at de lå. Derfor denne sjekken på U i Harstad. Og kanskje kan det være interessant med en sjekk om noen år, for ABR legger støtet mot alt fra pelvis og nedover. Det vil si også ankler og fotledd. Faktisk skal vi på ABR i slutten av mars, og da tar de bilder av diverse ledd og muskler i bruk i kroppen. Så legger de en sammenlignende bildeserie til sommeren. Da ser man gjerne endringer. I november kommer sjefen sjøl for ABR, Leonid Blyum, og tar hovedevaluering. Han er en opplevelse verd og det er vanskelig å beskrive hans evalueringer. Vi har dem også i skrift, for vi tar notater mens han evaluerer. 

Jeg tror jeg begynner å vokse i vett på enkelte ting. Jeg begynner å forstå at ikke alt er en selvfølge. Det vil; si at jeg lever som jeg lever med mitt handikap. At jeg har de utviklingsmulighetene og det interessante livet jeg har. Iblant frykter jeg seriøst jante-loven.

Jante-loven er en advarsel samtidig som den setter lys på en del handlingsmønster. Det setter lys på handlingsmønster framprovosert av iboende ondskap og det å trykke andre ned. Individet kan ikke vike fra en ramme noen tydeligvis har satt for vedkommende. Rammene varierer fra gruppe til gruppe vil jeg tro – og innafor hver gruppe må man ikke bryte med hva som er akseptabel adferd der. Felles er at man ikke må tro at man er noe, har noe, kan noe, vil noe, vet noe som ikke ligge innafor den gitte rammen. Jante-loven undertrykker menneskeverdet og regulerer det sosiale hierarkiet. Skomaker bli ved din lest, hva nå skomakerens lest er. 

Bryter man loven, får man som ved andre lovbrudd en reaksjon – av noen. I dag er det, tror jeg, få som tar jante-loven seriøst og håndhever den, men de er der, de få.

Fatisk tror jeg at det Aksel Sandemose i sin 1933 roman En flyktning krysser sitt spor, satte lys på jante-mekanismen. Det har ført til at pendelen slår den andre veien. Man oppfordrer, oppmuntrer, stimulerer, særlig barn. Man framsnakker. På facebook trykker man «likes» for å vise at man ikke er noen jante – som man jo ikke er. I dag har man en anti-lov til jante-loven, X-faktorloven. Skeptikere i dag hevder det er en hårfin grense mellom selvsikkerhet og selvovervurdering, og at det er et resultat av anti-janteloven. Ikke alle kan bli verdensmestre i forventede grener man er framsnakket og oppmuntret til. Enhver kan tenke seg resultatet av det.

Ingen enkeltpersoner kan ødelegge det

Det er søndag, og pappa og jeg har vært ute på scooteren. Dette er andre runde i år.

Scooteren er nå tilbake her hos oss. Forhistorien er at av i siste halvdel av 2016 ikke fikk start på den. Det var flere som prøvde. Til slutt tok Ronald og Sigbjørn en stor sjekk i jula – Ronald er scootervant. De lyste ned i bensintanken og så noe hvitt der. Sukker? Visstnok er det et probat middel hvis man vil ødelegge noe å tømme sukker på tanken. Dette er kunnskap vi i dette huset til da ikke hadde. Sukker på tanken for å ødelegge? Egentlig trodde vi det nesten ikke. Vi kontaktet Trama i Harstad og avtalte med dem om å hente scooteren over jul, noe de gjorde. Så reiste vi til Danmark på ABM og Family Hope og avtalte at scooteren kunne leveres når vi var tilbake. Så ble gjort. Beskrivelse fra Trama var at det på tanken var et hvitt granulat. De smakte på det. Definitivt sukker. De har renset og gjennomskylt hele systemet.

Dette med en snøscooter har en litt lang forhistorie for meg. Man kan si at det var snøscooteren som gjorde at jeg begynte å fasilitere. I 2005 da vi begynte domantrening, begynte vi også med både lese- og skriveopplegg. Nå leste jeg jo, men det visste ingen. Jeg hadde ingen måter jeg kunne melde det på. I april det året fikk jeg en betennelse i venstre skulder, og all fysisk aktivitet som anrørte denne skuldra ble stoppet. Domaninstituttet sa da at vi likevel skulle fylle treningsdagen, men nå med andre aktiviteter. Følgelig ble det god tid til både å lese samt å «skrive». Tidligere hadde skriveaktivitetene vært bokstaver, men i påsketida begynte vi å skrive ord. Det foregikk slik at de andre sa for eksempel: fjell skrives slik. Så førte de handa mi og skrev fjell. Etter hvert begynte vi å skrive setninger slik, og da flere setninger om samme tema.

Denne spesielle aprildagen i 2005 skrev vi om snøen. Snøen holdt på å forsvinne, og det var faktisk en av setningene vi skrev. Dette gjorde meg desperat. Nabo Einar hadde vært innom en gang etter jul og sagt at vi skulle ta oss en scootertur. Gjett om jeg gledet meg til det. Men så var saken hvordan jeg skulle få mint på at jeg ventet på denne turen, og snøen som nesten var borte nå! Denne desperasjonen brøt en barriere i hjernen. Jeg overtok skrivinga: det vil si jeg presset andre ord enn det vi skulle skrive. Slik fikk jeg fortalt at jeg ventet på denne scooterturen.

Dette var selvsagt ser jeg i ettertid revolusjonerende da det førte til at jeg plutselig kunne kommunisere, men akkurat da, den dagen, den gangen tenkte jeg bare på scooterturen og at jeg hadde fått sagt hvor mye jeg ventet på den.

Dette var en lørdag. Hertingene ringte og snakket med Einar, og sporty som han er sa han at dagen etter – søndag – skulle vi dra på tur. Einar hadde vært på fest og var trøtt, og scooteren hans fungerte ikke. Men han heiv seg rundt og fikk Jan Henrik med seg. Jan Henrik kom med scooter og henger, og vi lastet med oss reinskinn pluss all maten mamma hadde laget til turen. Så la vi i vei, og inne i skogen rastet vi i en bakkeskråning. På alle de bildene som ble tatt der, ser man at snøen nesten var borte.

Der og da fødtes det: Jeg ville ha egen scooter! Men hva kostet det? På den tida hadde jeg ikke oversikt over dette med økonomi, verken min egen eller andres for den del. I dag er situasjonen en annen med eget visakort, kredittkort og nettbankadgang. Vi gikk gjennom mine kontoer. Saken var at i vårt hus måtte det være en ny scooter, siden ingen var typen som skrudde her i huset. Mamma krevde en ekstra veltesikker en, og som økonomisk start fikk jeg 23 000 kr. hos hertingene. Det var summen de hadde på en coop-konto som bare hadde stått der i årevis.

Ting tok altså tid. Det ble sommer, og i juni dro vi på vår første evalueringsrunde på Domaninstituttet – en sak så stor at den ikke kan beskrives. Jeg husker det vakte en slags bestyrtelse der at jeg skrev – allerede. Fasiltiering skulle vi egentlig lære om ett år senere, men lysten på en scootertur hadde drevet fram skriving hos meg. Domanprogrammet og skriving tok all min tid og oppmerksomhet utover. Jeg hadde blant annet blitt bedt om redigere det jeg skrev til en bok. Slik ble min første bok Jeg er fri til.

Før jul det året betalte jeg tilbake de 23 000 kr jeg hadde fått. Jeg ville ikke beholde dem siden de var til en scooter, og akkurat på den tida rakk jeg ikke tenke lange scooterturer. Jeg hadde mer enn nok med turene til og fra instituttet, de jeg enten ålet eller krøp.

I årene som kom var scooterkjøp ikke i mine tanker. Tvert om, jeg skjønte ikke når jeg i min travle hverdag skulle ha overskudd til det. Men jeg sparte. Med unntak av en periode da jeg gikk amok og kjøpte en masse klær, levde jeg nøkternt og sparsommelig. I blant pleide jeg si at jeg sparte til hus. Alle snakket jo om hus, så jeg sparte jeg også. Faktisk var jeg litt på markedet etter hus, men siden hertingene nektet å flytte, og jeg ikke ville flytte uten dem, falt den planen. Helt tilfeldig i 2013 kom jeg borti dette med ATV, og nå visste jeg at jeg kunne ha det. Programmet var ikke lenger så steinhardt, og vi hadde fri halve lørdag og søndagene. Følgelig ble det runder på sjekk av ATV. Og i 2013 kjøpte jeg den kontant. Den som spar, han har, tenkte jeg kry da. Mens vi var på Trama – den første runden for å se på priser - så jeg en snøscooter der. Jeg sa ikke noe da, for da var det ATV’en det gjaldt. Så viste det seg at Trama kjørte tilbud på snøscooter hvis man kjøpte før første november, og siden jeg da allerede handlet ATV hos dem, fikk jeg prutet meg til en god tilleggsrabatt. Følgelig ble det snøscooter før jul samme år.

Den som spar, han har, tenkte jeg kry flere ganger. Jeg hadde sjøl i egen person betalt dette.

Jeg har hatt stor glede av både scooter og ATV og har møtt stor forståelse fra grunneiere når jeg har spurt om å få kjøre over deres eiendom. Faktisk har ingen sagt nei. Jeg husker en person som kjørte med for å vise oss kjørevei fram til et vatn og sa at vi fritt bare skulle kjøre. En annen sa at jeg ikke trengte spørre mer. Bare kjør. En gang skulle vi kjøre slik at vi kom over flere grunneiere. Den første vi spurte, sa da han hørte løypa vår: Jeg skal klarere med de andre – bare kjør.

Slik er det og slik har det vært for meg. Jeg opplever at folk gler seg over at også jeg kommer meg ut i skog og mark både sommers- og vintertid. Jeg opplever goodwill synes jeg. Derfor kom det som et sjokk at det var tømt sukker på tanken på snøscooteren for å ødelegge den. Sukkeret har ikke gått hit av seg sjøl og ned i bensintanken. Noen har sneket seg hit og gjort det. Jeg kan ikke forstå at noen vil gjøre det verken mot meg eller noen andre, men det gjort.

Så blir jeg sittende og filosofere. Hvorfor? Hvem? Vi bor innerst i Planterhaugen, og den som skal hit, må stort sett vite at det bor noen her. Ingen kommer tilfeldigvis forbi her. Hit kommer man fordi man har tenkt seg hit. Vi bor i enden av en blindvei og slik at man ikke ser huset fra blindvei-snuplassen.

Jeg må innse at det er hærverk. Det er tilsiktet ødeleggelse av min eiendom. Men hva er det motivert av? Ødeleggelsestrang? Misunnelse? Hvorfor skal han der ha ny scooter mens jeg har en gammel en på avbetaling? Er jeg slått i hardkorn med fordommer mot flyktinger? Hvorfor skal de få alt opp i hendene mens jeg sliter? Kanskje tror vandalen at jeg har fått scooter som hjelpemiddel av Staten. Hvorfor skal han få det gratis? Jeg understreker at jeg IKKE har fått verken den eller ATV’en eller min tredjepart av den nye bilen gratis. Jeg har spart til det. De fleste som utfører hærverk, blir aldri tatt. Men jeg vil tro at der ute er det i alle fall EN – DU - som vet hvem som snek seg hit med sukker, og du vet også hva motivet ditt var, antar jeg. Det er litt skremmende på et vis. Kommer du til å finne andre ting å ødelegge her eller andre steder av antagelig samme motiv; misunnelse, mindreverdighetsfølelse, fornemmelsen av at andre er i en bedre situasjon enn du sjøl? Misunnelse er faktisk en av de sju dødssynder, og hærverk rammes av straffeloven. Misunnelsens øyne blir aldri mette, sier et russisk ordtak.

Men jeg bor her jeg bor. Jeg har det jeg har. Jeg lever det livet som er tilpasset min situasjon. Jeg bor i et flott område med romslige og tolerante mennesker. Ingen enkeltperson kan ødelegge det. Er jeg misunnelig? Tja, hvis det er misunnelig å tenke at det kunne vært artig å springe ut på ski vinterstid. Men det kan jeg ikke.

Jeg har snøscooter.

domantrener

I blant må man sprette opp sømmer

Tida har gått, og tidens smeltevann har rent fortere enn vårens under bruene (ha, ha, ha, et forsøk på naturbeskrivelse som ble ikke en floskel en gang). Men vi har altså etter jul avviklet ABM og Family Hope i Danmark. Kort fortalt trives jeg i Danmark selv om det synes for meg som om det landet gjør det til en sport å møte meg med tåke og regn. Bare en gang i august 2015, faktisk første gang vi var på ABM-senteret i Fredensborg, var det sol og varmt. Senere har det vært tåke, tynn tåke, våt tåke, tykk tåke, tåke som ull og regn pluss snøslaps og hålke. Det må være noe eget ved å like et sted. Man liker det slik det er. Det er som dette med heim og heimevær. Det er som det er. Punktum om den saken.

Nå har jeg grunn til å tro at det bare er når jeg er der at været er slik, for skulle dette vært det generelle, ville danskene ifølge evidensbasert forskning (ha, ha, ha) vært værsyke med plager som reumatisme, psykiske plager etc. Evidensbasert og evidensbasert, fru Blom. Jeg undres i blant at noen i maktposisjoner kan kreve evidensbasert forsking på noe de sjøl ikke gjør, kan eller har erfart. TV har rullet opp om stamcellebehandling i Russland. Det er ikke evidensbasert i Norge mener norske fagfolk på emnet. Hvorvidt de pillene de selv tilbyr som behandling er det, vet jeg ikke. For meg i min situasjon er det nærliggende å sammenligne til meg sjøl. Som dagsenterbruker hørte man ikke rop fra fagfolk og hab-teamet om evidentbasert noe som helst hva mitt dagsenterliv angikk, noe det burde vært. Og man burde ha gått tilbudet til hjerneskadde nærmere etter i sømmene. Faktisk burde man sprettet opp de sømmene.

Nå er det i enkelte tilfeller gjort, at sømmene er sprettet opp, mener jeg. Men da er de sprettet opp på tross av og ikke på grunn av.  I Norge er det ca 40-50 familier som har gått systemet etter i sømmene og har kommet til den konklusjon at det beste ville være å sprette opp alt. Nå er disse foreldrene ikke i den posisjon at de kan kalle sine undersøkelser evidentbasert. Og folkevett samt vurderingen til den som er i en 24/7 situasjon og de erfaringer dette gir, teller ikke. Heller ikke at foreldre er i stand til å lese og tilegne seg kunnskaper utover det en lærebok gir. Og foreldre kan koble erfaringer og kunnskap sammen. Men foreldre har uansett tatt konklusjonen av det de fant for hvert sting de undersøkte og har begynt hjemmetrening. I Danmark har en barnelege gjort undersøkelse blant familier som hjemmetrener. Ikke på dette med utvikling men hvordan disse familiene har det generelt. Og hold dere fast: Konklusjonen er at de er fornøyde og glade. De trives. Ja, og så vet man jo at trivsel er et godt grunnlag for læring. Vantrivsel og læring = usant.

Men nå rotet jeg meg bort på noe som bare skulle være en parentes.

Siden jeg nå allerede har rotet meg ut på viddene kan jeg bli der en stund til. Et år i juli frøs en øvrighetsperson i hel i på tur mellom Kautokeino og Alta. Jeg prøvde å google dette både for å sjekke sannhetsgehalten samt skaffe mer opplysning, men jeg fant det ikke. Følgelig er dette en påstand og ikke evidensbasert.

Selvsagt er været en mektig herre å trosse, og det er en livskunst å leve i sameksistens med været. Kanskje ikke så mye i dag i våre overisolerte hus og varmeanlegg, framkomstmidler av mange slag etc. Men været har også reddet mange pinlige situasjoner. Det er en innertier når man ikke vet hva man skal snakke med folk om, for eksempel på et kort møte på Coop Evenskjer. Da er været det man kan utfylle en generell hilsen med. Møtet blir da noe mer enn bare god dag. Det florerer av nyheter som har sine moments of fame og er samtaleemne bare for en kort tid. Jeg mener, hvor ofte orker man i et møte på Coop Evenskjer gnage på skolebrannen på Liland for eksempel. Den hadde om enn tragiske nok sitt moment of fame, men været er der alltid. Været har reddet mange øyeblikk fra pinlig stillhet, og det er et uuttømmelig tema. Man kan snakke om været her og nå i dag, man kan sammenligne til hvordan det var før, man kan spå været framover, man kan huske spesielle episoder der været var sentralt osv.  

Her i huset har hertingene en historie om været – snøværet – fra den tida de bare var to. De bodde i Kaldfjorden. Det var DEN snøvinteren, og det var før både snøfresere og traktorer som kom og holdt de privates adkomst til vei åpen. De bodde i en liten lærergetto. Måking hørte med til dagsorden. De delte hus med et eldre ektepar som ikke skulle ut med verken bil eller noe annet. De var sykemeldte og ga blaffen i snømåking. Den andre todelte boligen hadde ikke samme gårdsplass. Det viktige og vesentlige i denne situasjonen var at Sigbjørn var på tur. Og pappa måket og måket for å holde adkomsten klar i tilfelle de måtte kjøre fort som faen til klinikken. Og det snødde, snødde, blåste og skavlet i ett. I den andre boligen var det også EN måker. De reiste imidlertid bort i jula, og da de kom tilbake i romjula, satt de lenge i bilen på veien og lurte på om de skulle orke å prøve å komme seg fram til boligen i første rekke og deretter begynne å måke. Ifølge mamma erklærte pappa en gang han kom inn fra måkinga at nå sluttet han å måke og han skulle dra henne kjelke fram til en drosje om nødvendig.

Der har man et eksempel på de uuttømmelige samtalemulighetene været gir.

En annen sak jeg ikke skal komme inn på her fordi jeg ikke vet noe om det og jeg nå ikke orker google, er alle ritualene omkring vær. Jeg kjenner bare en jeg har hørt om fra aner ikke hvor – men at hvis man ønsker regn, skulle man blåse i flaske. Den lyden man da fikk påkalte regnværet. Ikke skal man blåse av slike ting. Eirik Myrhaug påvirket været på Gardermoen en gang. Eirik Myrhaug satt ved utgangen og ventet på flyavgang nordorver. tåka lå tett over Gardermoen, og ingen fly tok av. Han organiserte alle som satt der til å konsentrere seg om et ønske om at tåka skulle lette. Tåka lettet, og i alle fall flyet nordover tok av. Det er ikke Eirik sjøl som har fortalt denne historien. Vi hørte den av daværende kultursjef i Gratangen som var en av dem som satt og ventet.

Nå en sving tilbake til tråden.

Mens vi var på ABM-senteret og trente Moshe Fedenkreis hadde vi med oss Solisten som er et Tomatis-lytteprogram. Mange treingsmåter har som andre ting fått navn etter opphavsmannen slik det er med alt annen: parkinson, alzheimer, røntgen, asberger. Beringsstredet, Amerika, …. Slik også med det jeg sysler med. Tomatis for eksempel har etter den franske legen Alfred Tomatis. Tomatismetoden er en alternativ behandlingsform som går ut på trene LYTTEEVNEN. Metoden skiller mellom hørsel og evnen til å lytte. Lytteevnen er essensiell i utvikling av mange ferdigheter. De mener at konsentrasjonsproblemer, ADHD, lese- og skrivevansker, svekket hørsel og nedsatt hukommelse, har en viss sammenheng med nedsatt lytteevne. Det vil ta for langt å gå inn i metoden, bare si at programmene består av musikk der det skiftes mellom å fremme og hemme høye og lave lyttefrekvenser. Vanligvis foregår dette på et tomatis-senter der man har laget til musikken i henhold til en test man tar på lyttefrekvenser. Når pappa, mamma og jeg har vært på et Tomatis lyttesenter har vi ikke hatt samme musikk inn i ørene. Solisten er et heimeprogram på en mer generell basis. Family Hope tilbyr denne. Solisten tar 13 dager, og vi pleier kombinere med ABM. Derfor blir en sekvens  på Family Hope nå 15 dager + to reisedager.

Hva gjorde jeg egentlig i den tida før jeg hjemmetrente?

domantrener