Mr. Lettvint på tur 7. Måfå og måfå fru Blom.

Der ble jeg bedt om å klappe til kai - hvilket jeg håper betyr at jeg setter meg i ro og gjør den bloggen jeg har meldt jeg vil gjøre før vi legger ut på måfå i dag.

 

Vel, måfå og måfå, fru Blom. Sjåføren har en plan, og selv om han sier vi skal diskutere hvor vi drar, har jeg en følelse av at det er klappet og klart og at denne diskusjonen bare er et spill for galleriet. For når vi reiser slik og leier bil, er pappa den eneste som kjører. Følgelig føler alle at sjåføren har de privilegier det er å bestemme rutene. Mamma i baksetet pleier si hun sitter på og vet ikke annet enn å avlese GPS’en. Selv jeg i forsetet blander meg ikke opp i det.

 

Da er dagens  – morgenens - korte blogg gjort, og vi skal nå liksom diskutere hvor vi drar i dag. På en slags måfå.

 

domantrener

Mr. lettvint på tur 6. When in Rome..

Søndag kveld i bergene ovenfor Palma.

Vi er i dag ferdig på ABM og har til en avveksling spist middag heime. Men siden vi gjorde det, dro vi ned til byen for å henge på en fortausrestaurant. Er man i Roma så er man i Roma. Der drakk vi diverse som romerne drikker pluss selvfølgelig raidet suvenir shopen rett over gata. Det artige er at da vi kom ut av denne sjappa og hadde satt oss på benken utafor – det tar på å bruke penger man må kvile etterpå – vinket en drosjesjåfør iherdig til oss. Det var hun som forleden kveld freste oss hit etter at vi hadde spist middag i sentrum.

 

Jada, jada vi lever et luksusliv i betydninga av at vi drar ut og spiser for det meste, unntatt frokost som vi lager sjøl, og vi tar oss turer for å henge på fortausrestauranter slik vi gjorde det i dag. Når vi er heime, har vi stramt regime på økonomiske utskeielser hva angår å spise og drikke ute. Ikke engang en kaffekopp er det tillatt å kjøpe på for eksempel bytur. Vi tar med oss mat og drikke. Men dermed smaker dette livet ekstra godt siden vi lever nøkternt heime.

 

I morgen er det fridag, og vi skal ut på måfå her på øya. Nå er det natt og jeg setter det samme lille punktumet.

 

domantrener

 

PS. Det er faktisk mye billigere å ta ABM her enn for eksempel i Danmark. Behandlingene er billigere, huset er billigere og maten likeså. Leiebil er billigere, men det er litt dyrere å fly hit.

Mr. Lettvint på tur 5. En fot i hver leir

Nå har jeg sett hvordan man som lazy bones her i varmere strøk. Ikke urfolka her, men vi andre. Vi fra de kaldere regioner som ikke setter pris på det vi har. På denne turen har jeg stiftet side. Jeg vil ikke lenger bare sette pris på det jeg har. Jeg vil ha en fot i hver leir – i hvert klimalag – og vi fra de kaldere strøk er jo velbeslåtte når vi kommer til de varmere land med våre oljepenger.

 

Dette er gjennomtenkt, og jeg vil nå kjøpe meg hus i et varmere land. Her er det selv for meg altfor fullpakket og jeg antar det samme er med de fleste havstykkene her.

 

Heller ikke skal det være i et område med potensiell trussel. Jeg mener jeg vil ikke rush in where angels fear to thread.

 

Jeg har begynt prosessen og har googlet meg litt opp på eiendomssalg i sørligere land. Selvsagt skal jeg ikke flytte. Jeg skal bare være velstandspendler. Jeg vil nyte godt av det norske systemet, så dum er man ikke at man takker nei til det. Hens en fot i hver leir.

Mr. Lettvint på tur 4. Full fart i svingene

Da er jeg igjen i sofaen i Paradis 17 etter det som virket som en hasardiøs drosjetur. Vi bestemte oss nemlig for å dra ned til sentrum for å spise middag, og der er det ikke bare å finne en parkering når man er ukjent og ikke engang vet hvor man skal spise. Jeg har for min del aldri sett slik bilmengde i gatene, parkert med 15-20 cm til neste bil. Følgelig tok vi drosje ned, sa vi skulle spise middag, og ba hertingen kjøre oss til et høvelig sted. Han lempet oss ut in the middle of nowhere hvis man kan kalle sentrum i en by det. Men det var in the middle of nowhere for det vi skulle gjøre, for han lempet oss ut i et område der man bare pimpet, men mat var det ikke. Anka hadde fått kortet hans siden han regnet med at han skulle kjøre oss heim etterpå. Etter at vi hadde travet og gått og leita etter et sted med mat, sa mamma at om han så var den siste sjåføren i verden, måtte helvete fryse til is før han var aktuell. Nå var dette lett å si, det for det er svært lett å få drosje her. Fem minutter - og de er på pletten.

Vi hinket og lette etter et sted med mat. Pappa begynte å danne en egen speiderfortropp som dro ut og rekogniserte. Speideren kom til slutt tilbake og hadde funnet et sted et stykke unna. Der hadde han reservert et bord til oss. Luksuriøst og med havet like ved. Lukseriøse priser og seigt kjøtt. Men skitt au. Det var i alle fall mat. Og om man ikke ble mett av det seige kjøttet, hjalp prisene godt på så man fyltes opp til halsen.

Da vi var ferdig og skulle dra heim, dro Anka opp kortet hun hadde fått, men helvetet hadde enda ikke  frosset til is, så restauranten fikset oss en drosje. Og som sagt: fem minutter etter var hun der. Nå kjører folk fort her, men denne tøtta tok prisen. Hun hadde full guffe, og der hun måtte bremse, var det en fingerlengde fra bilen foran oss. Men hun var proff, og jeg var ikke redd. Dessuten hadde jeg vært på do, så det var ikke jeg som holdt på å tisse på seg i svingene.

 

Og nå er vi her og jeg skal snart i seng. I morgen møter vi på ABM en time senere. Det synes som om hele kvartalet der ABM holder til huser alternative praktikere. En svær park med fontene er like utafor. Der kan man om man vil slå i hjel tid mellom sesjonene – noe vi har gjort et par ganger. Vi har til og med sovet der. I morgen har vi nest siste dag på senteret så tar vi to dager ferie før vi snur heimover.

 

domantrener

Mr. Lettvint på tur 3. Min gjeng

Pust.

Da er vi igjen her i Paradis 17 og har fått stablet leiebilen inn i en mikroluke. Jeg holder på å sovne av bare lettelse, men det er allerede kveld, så det er ok.

 

Etter ABM sesjonen i dag kjørte vi ut av Palma for å finne et høvelig spisested. Vi sneglet oss gjennom et Andraxt, nabobyen, som er under total videre oppbygging å dømme setter de store maskinene og betongblanderne, og fant  endelig et sted ved havet. Supert, og jeg har selvfølgelig oppgradert mine terningkast. Det visste jeg jo at jeg kom til å gjøre. Erfaring, erfaring. Jeg vet at jeg en gang i så fjern fortid at det synes som et annet liv pleide sitte i dagsenter-sofaen og drømme om at livet skulle endre seg, og jammen har det gjort det mye mer enn jeg i mine sofadrømmer klarte se for meg.

 

Jeg satt ved middagsbordet og betraktet oss. Typisk. Vi er som vi er uansett hvor vi er. Pappa i sin rødrutede jakke/ytterjakke som hankjøpte i USA. Siden da har han brukt den i sønt og ørk. Mamma i svart t-skjorte som hun har brukt hele livet. Anka og jeg påkledd som om vi var ved Nordpolen. Min gjeng! Like forbannet typisk er det at mamma drikker hvitvin til middagen når vi spiser slik som dette. Men jeg antar jeg får være glad for at det bare er hvitvin. Heldigvis liker hun ikke noe annet. Pappa og jeg drikker vann og Anka kaffe til maten. For en gjeng. Min gjeng!

 

Nå er det nesten natt og jeg må gjøre diverse før det. Høres i morgen.

 

domantrener

Mr. Lettvint på tur 2. Samebanditter trenger...

Samebanditter trenger fuglekvitter.

Vi er altså allerede kommet til torsdag. Om en uke våkner jeg hjemme i skogen med elg og fuglekvitter. Nå vet jeg ikke om fuglene enda har begynt å kvitre noe særlig, men sjura er i alle fall der, og det holder lenge for meg. Jeg kom ved tilfelle til å høre utdrag av Honningsvågs-revyen. Vel, vi lekte oss på you-tube, og jeg ble mektig imponert over hvor mye tid Honningsvåg-revyen hadde viet oss samer. Når jeg sier samer bruker jeg samme definisjon som revyen tydeligvis bruker. Samer i deres definisjon er de der oppe. Nå har de jo ikke speil i Honningsvåg tydeligvis, og ikke har de heller sett seg i vannpytter, for de kan umulig ha latt være å se at de er – ja, nettopp, samer. I så måte handler deres sameinnslag om det de prøver å fraskrive seg og ta avstand fra.

 

I tillegg antar jeg at det for disse Honningsvåg-samene ikke blir samme effekt om de sier at Vadsø-banditter i fengsel må kunne få høre fuglekvitter. Det er jo ikke morsomt og tjener ikke til at Honningsvåg-samene i revyen kan få avstand til seg sjøl som - samer. Det jeg hørte på revyinnslaget var nemlig at same-banditter i fengsel måtte kunne høre fuglekvitter.

 

Det er nesten med en klump i halsen jeg tenker på det revy-klippet jeg så. Stakkars folk. Ikke stakkars folk om oss samer slik revyen definerer det, men stakkars dem sjøl som er i en så uavklart situasjon at maskering er nødvendig.

 

Tilbake til same-banditten her i Palma og fuglekvitter. Det er lite fuglekvitter å høre her i Paradis. Selv om det er blokk på blokk her på bergene har folk vært superflinke til å få det til å se grønt ut. Store trær vokser her og der og en slags plante kler mange av murveggene. Det burde vært mulig for same-banditter å høre fuglekvitter her. På Ørredfiskeriet i Danmark er det en hekk like utafor døra til hus E, og der er alltid fuglekvitter. Kanskje fordi Danmark er nærmere samiske områder og vet det samme som Honningsvåg-revyen – stakkars jævler – at same-banditter må høre fuglekvitter.

 

Vi bor veldig bra hvis man ser bort fra beliggenheten opp i bergene. Vel de andre synes alt er bra. Vi har nødvendige ting som vaskemaskin og tørketrommel, veranda og noe som ligner et svømmebasseng. Jeg tror det er så man kan avkjøle seg på varme dager. Foreløpig trenger ikke vi det. Temperaturen er som en høysommer i Skånland hevdes det her, og vi har sjelden behov for å avkjøle oss.

 

Snart er det tid for å starte til ABM-senteret, så her blir det et lite punktum - hvordan nå enn et lite punktum ser ut.

 

 

domantrener

 

Mr. Lettvint er på tur

Mr. Lettvint er på tur.

Og det vil jeg bare si: Det er virkelig krevende for meg å yte mitt beste for å være så lettvint som mulig, særlig når vi reiser. Jeg vet ikke hvordan det er for andre når de overyter, men for meg er det hardt arbeid. Nå tror jeg nok det er utviklende også, det å stadig være pålogget, det å yte.

 

Vi reiste for en uke siden heimefra med første stopp i Oslo der vi i tillegg til nytt ABR-program og fotografering også var innom vår yndlings akupunktør.  Etter er lang ABR lørdag satte hertingene og jeg oss i en drosje med kurs for Gardermoen. Neste morgen skulle vi fly grytidlig til Palma. Våre assistentvikarer, Goiton og Nasim, ble igjen i Oslo. De hadde kjente der. Før jeg forlater ABR sånn mentalt for denne uka,  må jeg si at de to imponerte med sin grundighet i å lære teknikkene.  

 

Gardermoen SAS er verd akkurat den tida og setninga det tar å si at vi sov, spiste grytidlig frokost og dro på flyplassen.

Jeg hadde aldri vært i Spania, så jeg burde vært mer på hugget enn jeg var, det skjønner jeg nå, for jeg kan ikke huske at jeg la merke til den minste skitt før vi var landet i Palma. Kanskje fordi jeg var i nattmodus. Hold an,  vent, et minne dukker opp. Nå vet jeg jo at senior-politikk også inneholder retten for seniorer å jobbe etter pensjonsalder. Da er de viktig erfaring og kompetanse til bedriften. SAS hadde på flyvingen fra Stockholm til Palma virkelig tatt dette til etterretning hva kabinpersonale angikk.  Nå skal ikke jeg begi meg ut på en vurdering av om det holdt stikk her. Jeg satt ved siden av en som har Bibelens Martha som sitt ideal: Den som sjauer og ordner det praktiske på en praktisk måte. Jeg flirte for meg sjøl og lurte på hva min  sidekamerat syntes om måten ting ble gjort på. Nå var det ikke slik i flyet, men for å eksemplifisere det kan man ha et hypotetisk bilde av at noen skulle få et bestikksett og en opp. Først fikk de koppen, så obs, de måtte jo ha skei, kniv og gaffel også. Følgelig gikk man etter det og kom tilbake med en skje osv. Jeg overdriver kanskje litt, men bare litt, for det ble vimset og virret mer enn jeg klarer på mine verste dager når hjernen går seg vill og jager meg hit og dit.

 

På flyet kommenterte pappa da vi nærmet oss, at det var så flatt. Han hadde full oversikt der han tronte ved vinduet – som vanlig. Jeg troner som vanlig i midtsetet. Passer meg bra. Men jeg vil anbefale ham en sjekk på dybdesynet, for da vi endelig hadde fått knekta ut leiebilen på flyplassen og la i veg mot sentrum, skal jeg hilse og si at det ikke var flatt. Landet steg jevnt oppover som en halvgryte fra havet. Akkurat det ga jeg blaffen i der jeg tronte i forsetet med beinan på dashbordet. Akkurat da var det uinteressant informasjon.  Akkurat da,  for da vi skulle finne den leiligheten vi hadde leid med det flatterende navnet Paradis og med parkeringsplass (Det hadde vi nemlig sjekket før vi bestilte). Da bar det oppover i knappe svinger, noen som en skarp Y. Heldigvis var det enveiskjøring, for det var virkelig bare plass til en bil. Langs veien så tett som jeg aldri har sett før, sto det lukeparkete biler. Så ankom vi vårt Paradis 17 der vertskapet ventet oss siden dette var en Airbnb – leie. Nå ble det virkelig liv og leven, for parkeringsplassen var inne i en garasje under leiligheten der det var plass til sju biler. Vår plass var innerst der man måtte rygge slalåm mellom stolper for å komme dit. Pappa så betenkt på parkeringsplassen. Han skulle manøvrere inn og ut av et par ganger for dag. Jeg var like betenkt, for jeg ante at hver runde i denne garasjen ville bli et lite helvete. Airbnb-fyren tilbød seg å parkere, og selv en rutinert en som han måtte virkelig harpunere der. Så slepte vi oss fra kjellergarasjen opp en smal trapp og inn på leiligheten.

 

Jeg hadde for lengst skjønt at her hadde jeg gjort en fatal feilvurdering. Jeg hadde antatt at vi slik vi pleier når vi reiser og kommer fram, bare hiver inn bagasjen og går og spiser lenge og vel mens vi akklimatiserer. Følgelig hadde jeg gjort som vanlig – latt være å spise på grunn dette akklimatiseringsmåltidet.  Men der vi hang på en fjellhylle oppfor Palma med nærmeste spisested absolutt ikke i gangavstand og en bil som sto mellom stolper i en trang garasje – vel, det ble ingen akklimatiseringsmåltid. I stedet satt jeg og spiste oppsmulet niste av den siste glutenfrie maten vi hadde med.

Pappa tok ryggsekken og gikk for å handle livsnødvendige ting som drikkevann etc. Han ble borte så lenge at vi andre to begynte å synes det var vel lenge. Han hadde gått feil i disse krokene, Y-svingene og alt det der på tur opp hit. Det sier litt om hvordan det er når pappa med sin innebygde GPS går feil. Jeg kjenner ingen andre med en slik innebygget GPS.

 

Kortversjonen deretter er at jeg la meg om kvelden med flere fan-intensjoner: 1) Fan om  jeg ville gå med på disse avsides bostedene de andre klarte lokke meg til å godta. Vi hadde fan meg alltid bodd som gunker. I Belgia for eksempel fant de en nedstøva borg hvor vi bodde. Neste gang lovte jeg meg skulle det være et sentralt sted. I tillegg kom den helvetes bilen som sikkert kom til å ruste sund i garasjen hva oss angikk. Man kan si jeg la meg med terningkast - 6.

 

Dagen etter var jeg fremdeles sur. Nå klarer jeg ikke skjønne hvordan man styrer alle ansiktsbevegelser, men ifølge de andre to ser de godt når jeg er sur. Underleppa stikker ut. Jeg må tilstå at den nok stakk ut nesten hele dagen. Utpå dagen dristet vi oss ned i garasjen som heldigvis nå inneholdt bare en bil som sto mellom stolper i en krok. Vi fikk manøvrert den ut på veien og la i veg for å handle og kjøre opp ruta til ABM senteret her. Det er nemlig derfor vi er her på Palma. Vi tar en runde ABM her.

 

På heimtur bestemte vi oss til å sloss med de andre som bor rundt i store leilighetskompleks oppover brattene om parkeringsplass langs veien. Under over under; det var kun en plass igjen som man måtte lukeparkere i. Det gikk bra etter atskillige minutt og forsøk med en sjåfør bak rattet og en som sto ute og peivet. Mamma påstår hun lærte det av tannlegen sin som gjorde slik når de var på ferie på kontinentet. Ungene deres pleide skjemmes over det. Jeg sier ikke mer, men bilen sto nå parkert, og vi sleit oss inn med diverse varer. Da det nærmet seg kveld, tok vi suverent drosje ned til sentrum for å spise akklimatiseringsmiddagen og drosje heim igjen. Den lukeparkerte bilen turde vi ikke røre. Den kvelden la jeg meg med en litt bedre følelse. Terningkast - 6 var nå blitt terningkast - 2.

 

Og det ble tirsdag, og vi la i veg til første sesjon på ABM-senteret. Anka kom fra Bulgaria den dagen og kom rett til senteret. Nå er vi fulltallig. Det er blitt onsdag kveld, og også i dag lyktes vi å lure bilen inn i en luke. Når man ser de elegante lukeparkeringene folk tar her i en luke som er slik at de har 15-20 cm foran og bak til neste bil – ja, da antar jeg vårt lukeparkering ikke er riktig så stilig, men øvelse gjør mester. Vi har da til nå fått klemt inn bilen.

 

Og mens jeg er på den tråden: Reserverte parkeringsplasser blir respektert her. I gatene rundt ABM senteret er det tre slike. Til nå har vi alltid funnet plass og ikke sett noen misbrukte plasser.

domantrener