Vi er kommet heim fra Belgia og har seget inn i hverdagstralten. I går rei jeg, i dag har vi startet nytt program. Nytt program spør du. Skal den gamle fyren enda holde på med program? Ha, sier jeg. Jeg er 41, og jeg kjenner folk mye eldre enn meg som holder på med program for å holde seg i best mulig stand. Forskjellen på meg og de fleste er at jeg trenger hjelp til det, og er så heldig at jeg i min situasjon har noen som både kan og vil hjelpe meg pluss at jeg har veiledere som instruerer. En av dem er ABR, advanced biomechanical rehabilitation. ABR finnes over hele kloden. Vi sorterer under ABR Belgium.
Derfor var vi i Belgia nyss. Egentlig kommer ABR Belgium til Oslo tre ganger i året, og neste gang er midthelga i juni. Det var den helga vi trodde vi skulle flytte, og Sigbjørn og Emma Margret og deres gjenger hadde avsatt dette til å komme heim og flytte oss – hjelpe oss til å flytte, og da kunne jo ikke vi være borte. Følgelig dro vi til Belgia i forrige uke og gjorde unna neste steg.
Dette medførte selvsagt en masse fordeler for meg som liker å reise. Oslo er jo ok, men Brussel og Hasselt byr på andre ting enn Oslo. Et av de andre ting er at vi besøkte Katja som er min første ABR instruktør. Hun bor i Lommel, en rimelig stor by på grensen til Nederland, og det rare er at man i hennes hus ikke har en følelse av at man er midt inne i en by. Veranda rundt huset med grøntanlegg og vann. Vi snakket om at dette minte om da vi fra Camden tok en kanalbåt og plutselig glemte at vi var i London. Vi fikk en følelse av urskog. Slik var det hos Katja og familien hennes også. De bebor andre etasje og bor som i en skog,
Ellers så jeg skog nok, tett og høg, når vi kjørte fra Brussel og mot nordøst til Hasselt. Her kunne man nok avskoge en del, maskinene skulle fått noe å gjøre. Der vi ikke kjørte gjennom skog, der det var snaut, sto det vindmøller langs veien. Langs veien. Kraft må man ha, og noen steder må man hente den. På pannekakeflate Belgia har man ikke fjell å sette vindmøller på. Hvis ingen slår inn døra her – drister jeg meg til å pennføre at jeg synes vindmøller må være et ok alternativ. Strøm må man ha til det man trenger strøm til. Også de så miljøbevisste el-bil brukere – selv de trenger strøm. Nå ser jeg flere og flere som henter sin strøm fra sola med solcellepanel på hustakene. Jeg kan for lite om dette – eller det vil si jeg kan intet. Men den solenergien man tar til oppvarming, forbruker en del av den energien sola skulle gi til naturen for øvrig? Eller er det ikke slik? Hvordan vil det bli på sikt? Mindre energi til planter og andre vekster?
Vi bodde på et hotell denne gangen – jeg klarte å overbevise de andre om at vi til vanlig bor i urskogen – sånn i overført betydning, og det skulle tilsi at vi kanskje skulle gå for noe annet når vi reiste, Så vi bodde på Radission Blu med Sky-lougne i 19 etasje Der kunne vi om kveldene sitte og se mørket falle på atskillig fortere enn man er vant til. Overgangen mellom sol og mørke var ikke så lang.
Heimreisen var givende hva angikk observasjoner. I Brussel måtte vi traske og gå i en evighet før vi endelig kom til flyplassen. Jeg glemte å sjekke om dette var inngangen for non-eu- citizens. Den er slik: «Ok, dere har sjøl valgt å ikke være en del av oss. Da får dere vær så god gå.» Det samme da vi endelig var ved utgangen til Oslo. Himla langt unna tax-free selv om det ellers krydde av dem. Ørten trapper å gå før man kom til flyet. Greit nok. Det skal ikke være lett å stå utenfor EU, så det var sjølforskyldt. Vi kreket oss derfor ned med bøyd nakke i skam. Ikke i flyskam, som man skal i disse tider, men en stå-utenfor-EU-skam.
tirsdag 28. mai 2019
onsdag 22. mai 2019
De tre farlige trillinger
På facebook har jeg sett bygdedyret omtalt.
Bygdedyret er et begrep skap av forfatteren Tor Jonsson og er et bilde på trangsynt mentalitet. Bygdedyret er universelt. Det dukker opp i mange settinger. Bygdedyret har en tvilling skapt av en annen forfatter, Aksel Sandemose, da han i boka En flyktning krysser sitt spor skapte janteloven.
Det finnes også minst en en til, trillinger altså.
Jeg hørte en gang en fortelling om en eldre mann som fortalte sitt barnebarn om de to ulvene som bebor oss mennesker. Den ene ulven ville godt for menneskeheten, den andre det motsatte. Bestefaren beskrev grundig hva de to ulike ulvene kunne forårsake hvis de fikk makt. Barnebarnet spurte om han også hadde de to ulvene i seg. Joda, bestefaren bekreftet at ulvene bebor oss alle. Dette gjorde barnebarnet betenkt. Jeg vil tro han så for seg hva hans ulver kunne forårsake på godt og vond. Men hvordan kan jeg vite hvilken ulv som vil ta makt hos meg spurte han. Det kommer an på hvilken ulv du mater, sa bestefaren.
Det kommer an på hvilken ulv man mater hver enkelt av oss.
Felles for disse trillingene er at de gjerne søker å ramme mennesker som er annerledes i betydningen at de tør leve på en annen måte. Ofte oppegående mennesker. Det er nærliggende å bruke prinsesse Märtha Louise som eksempel her. Jeg tar ikke stilling til det hun holder på med. Jeg viser til henne som et eksempel. Facebook har flommet over av innlegg om prinsessen og sjamanen. Ett kan man si: Märtha Louise har vært rammet av de tre trillingene også før sjamanen kom inn i bildet. Jeg er imponert over hvor rakrygget hun tar det.
Disse tre trillingene har det latinske navnet criticus synus infernalis.
Mye har rent gjennom her siden sist – som er lenge siden.. Ting jeg har spekulert over. Stadig blir jeg minnet på historien en kjenning, en mekaniker, en gang fortalte. Han drev et verksted og hadde nok å gjøre så mye at en eldre slektning syntes han kunne hjelpe denne sin unge slektning så han tok et to-ukers sveisekurs og begynte å jobbe som frivillig på verkstedet. Dette ble etter hvert et problem for denne eldre slektningen med to-ukers kurset begynte å opptre som DEN verdensmesteren. Hvoretter den unge slektningen en gang sukket at folk som så en liten spiss av et fag og ikke forsto fagets vidde ble et problem. De handlet etter den lille spissen de så.
Egentlig tenker jeg at det er greit og enkelt å utale seg om den lille spissen av isfjellet som om der ikke skulle være noen underforliggende kunnskap. Felles for oss som uttaler oss som uttaler oss om den lille spissen man ser er at vi gjerne blir såret , potte sur, forbannet og alt dets like om noen trekker vår kunnskap i tvil som den hele og fulle sannhet og hevder at det er mer til saken enn den lille spissen. Når jeg blogger og hurtiggoogler, er jeg en isfjell-topp vandrer. Ikke som en trøst, men jeg ser at jeg ikke er den eneste. Der er jeg ganske normal, min hjerneskade til tross.
Jeg har ikke belegg for det, men jeg har en følelse av at de som roter i den delen av isfjellet som ligger under havflaten gjerne kan bli utsatt for de tre trillingene. Slagordet til trillingene er: Du skal kje komme her og komme her!
At man må gi akt på det som ligger under havflaten, synliggjør Titanic til gagns. Det underforliggende isfjellet felte skipet som ikke kunne synke..
Dess mer man lærer om den delen av isfjellet som ligger under havflaten, dess mer skjønner jeg at den sannheten jeg forvaltet før, kanskje var litt enkel eller kanskje litt tvilsom. Det er nesten slik at dess mer jeg lærer om et emne, dess mindre kan jeg. Faget overwhelmer meg.
I går fikk jeg en link til Store norske leksikon der jeg er omtalt som forfatter. Større er jeg ikke enn at det gleder meg. Jeg antar det betyr at min sjølsikkerhet og sjølbevissthet er skjør. Faktisk har jeg ikke gitt ut noen bøker siden 2012. Det er faktisk sju år siden. Jeg har blogget og ellers skrevet noen artikler, men en helhetlig bok er det ikke blitt. Kanskje skrev jeg i en så rasende fart fra 2005 til 2012 at jeg tømte alt som var i delen av isfjellet som stikker over havflaten. Egentlig trur jeg det ikke, men jeg anfører det som en trøst. Det ligger alltid et stort isfjell under havflaten. Kunsten må være hvordan å skaffe seg tilgang til det man har under havflaten og omforme dette til noe kreativt.
Kunsten for oss mennesker er å ikke knuses mot ens eget isfjell. Heller hente kunnskap av den. Kanskje ligger der det vi trenger for å mate rett ulv. Jeg pleier være skråsikker på alt jeg googler meg fram til – men innser at det er bare toppen av isfjellet.
domantrener
Nå er alt jevnet med jorda heime i Borkskogen. Jeg har ikke vært der og sett på lenge. Vi dro for noen dagen siden – da trodde vi alt var ferdig der. Det var verre å se på det enn på brannen. Heller ikke det orker jeg gå inn på. Her er livskunsten å vite at livet stenger ingen dører uten å åpne en annen. Livet jevner ikke noe med jorda uten at et alternativ åpnes. Det gjør det oppe i Magnebo. Jeg innser at jeg er livets askeladd. Sitter på rumpa og roter i asken mens ting legger seg til rette for meg. Det kan jeg takke alle mine gode hjelpere for. Som Askeladden har også jeg gode hjelpere.
Bygdedyret er et begrep skap av forfatteren Tor Jonsson og er et bilde på trangsynt mentalitet. Bygdedyret er universelt. Det dukker opp i mange settinger. Bygdedyret har en tvilling skapt av en annen forfatter, Aksel Sandemose, da han i boka En flyktning krysser sitt spor skapte janteloven.
Det finnes også minst en en til, trillinger altså.
Jeg hørte en gang en fortelling om en eldre mann som fortalte sitt barnebarn om de to ulvene som bebor oss mennesker. Den ene ulven ville godt for menneskeheten, den andre det motsatte. Bestefaren beskrev grundig hva de to ulike ulvene kunne forårsake hvis de fikk makt. Barnebarnet spurte om han også hadde de to ulvene i seg. Joda, bestefaren bekreftet at ulvene bebor oss alle. Dette gjorde barnebarnet betenkt. Jeg vil tro han så for seg hva hans ulver kunne forårsake på godt og vond. Men hvordan kan jeg vite hvilken ulv som vil ta makt hos meg spurte han. Det kommer an på hvilken ulv du mater, sa bestefaren.
Det kommer an på hvilken ulv man mater hver enkelt av oss.
Felles for disse trillingene er at de gjerne søker å ramme mennesker som er annerledes i betydningen at de tør leve på en annen måte. Ofte oppegående mennesker. Det er nærliggende å bruke prinsesse Märtha Louise som eksempel her. Jeg tar ikke stilling til det hun holder på med. Jeg viser til henne som et eksempel. Facebook har flommet over av innlegg om prinsessen og sjamanen. Ett kan man si: Märtha Louise har vært rammet av de tre trillingene også før sjamanen kom inn i bildet. Jeg er imponert over hvor rakrygget hun tar det.
Disse tre trillingene har det latinske navnet criticus synus infernalis.
Mye har rent gjennom her siden sist – som er lenge siden.. Ting jeg har spekulert over. Stadig blir jeg minnet på historien en kjenning, en mekaniker, en gang fortalte. Han drev et verksted og hadde nok å gjøre så mye at en eldre slektning syntes han kunne hjelpe denne sin unge slektning så han tok et to-ukers sveisekurs og begynte å jobbe som frivillig på verkstedet. Dette ble etter hvert et problem for denne eldre slektningen med to-ukers kurset begynte å opptre som DEN verdensmesteren. Hvoretter den unge slektningen en gang sukket at folk som så en liten spiss av et fag og ikke forsto fagets vidde ble et problem. De handlet etter den lille spissen de så.
Egentlig tenker jeg at det er greit og enkelt å utale seg om den lille spissen av isfjellet som om der ikke skulle være noen underforliggende kunnskap. Felles for oss som uttaler oss som uttaler oss om den lille spissen man ser er at vi gjerne blir såret , potte sur, forbannet og alt dets like om noen trekker vår kunnskap i tvil som den hele og fulle sannhet og hevder at det er mer til saken enn den lille spissen. Når jeg blogger og hurtiggoogler, er jeg en isfjell-topp vandrer. Ikke som en trøst, men jeg ser at jeg ikke er den eneste. Der er jeg ganske normal, min hjerneskade til tross.
Jeg har ikke belegg for det, men jeg har en følelse av at de som roter i den delen av isfjellet som ligger under havflaten gjerne kan bli utsatt for de tre trillingene. Slagordet til trillingene er: Du skal kje komme her og komme her!
At man må gi akt på det som ligger under havflaten, synliggjør Titanic til gagns. Det underforliggende isfjellet felte skipet som ikke kunne synke..
Dess mer man lærer om den delen av isfjellet som ligger under havflaten, dess mer skjønner jeg at den sannheten jeg forvaltet før, kanskje var litt enkel eller kanskje litt tvilsom. Det er nesten slik at dess mer jeg lærer om et emne, dess mindre kan jeg. Faget overwhelmer meg.
I går fikk jeg en link til Store norske leksikon der jeg er omtalt som forfatter. Større er jeg ikke enn at det gleder meg. Jeg antar det betyr at min sjølsikkerhet og sjølbevissthet er skjør. Faktisk har jeg ikke gitt ut noen bøker siden 2012. Det er faktisk sju år siden. Jeg har blogget og ellers skrevet noen artikler, men en helhetlig bok er det ikke blitt. Kanskje skrev jeg i en så rasende fart fra 2005 til 2012 at jeg tømte alt som var i delen av isfjellet som stikker over havflaten. Egentlig trur jeg det ikke, men jeg anfører det som en trøst. Det ligger alltid et stort isfjell under havflaten. Kunsten må være hvordan å skaffe seg tilgang til det man har under havflaten og omforme dette til noe kreativt.
Kunsten for oss mennesker er å ikke knuses mot ens eget isfjell. Heller hente kunnskap av den. Kanskje ligger der det vi trenger for å mate rett ulv. Jeg pleier være skråsikker på alt jeg googler meg fram til – men innser at det er bare toppen av isfjellet.
domantrener
Nå er alt jevnet med jorda heime i Borkskogen. Jeg har ikke vært der og sett på lenge. Vi dro for noen dagen siden – da trodde vi alt var ferdig der. Det var verre å se på det enn på brannen. Heller ikke det orker jeg gå inn på. Her er livskunsten å vite at livet stenger ingen dører uten å åpne en annen. Livet jevner ikke noe med jorda uten at et alternativ åpnes. Det gjør det oppe i Magnebo. Jeg innser at jeg er livets askeladd. Sitter på rumpa og roter i asken mens ting legger seg til rette for meg. Det kan jeg takke alle mine gode hjelpere for. Som Askeladden har også jeg gode hjelpere.
fredag 12. april 2019
Uskyldige og ufarlige narrerier
Da ser jeg at media har sluttet å narre april, de mener at disse falske narrenyhetene kan bli oppfattet seriøst, og det vil skape problemer for oss lesere/lyttere/seere. Det tror ikke jeg er årsaken til at de har sluttet. Jeg tipper på at deres skrekk-eller voldsomme nyheter som skal lure oss, ikke klarer overgå virkeligheten. Skal de det, må de være så voldsom at man virkelig skvetter a la en militærmakt fra mars har nettopp landet. Ellers synes jeg vi opp gjennom årene har hatt stadige første april som ikke nødvendigvis har falt på 1. april. For å begynne i mitt nærmiljø så hadde vi en grendeskole som i tre generasjoner har utdannet oss. Bestemor, mamma og mine søsken og jeg har gått der. Så nærmet det seg kommunevalg i Skånland, og ordførerkandidaten for et parti hadde i sitt program – og det ble stadig gjentatt - at om han ble ordfører ville grendeskolestrukturen bestå. Ingen grendeskoler å legge ned. Han ble valgt og vår grendeskole ble omgående lagt ned. No-grendeskole-å legge-ned politikk. Vi ble narret april den høsten. Jeg kjører ofte forbi den skolen der den står som en hvit elefant.
Vel, egentlig er ikke hvit elefant det rette begrepet på den. Jeg tror hvite elefanter er prosjekt som står i ruin etter norsk utviklingshjelp her og der. De står og forfaller og minner om at her burde noe ha skjedd. Kostnadskrevende gaveprosjekt, infrastruktur, gitt som bistand. Umulig å drifte. Umulig å bli kvitt. Befolkningen i det området ble gigantisk narret april. Uttrykket stammer fra de hvite elefanter i Sørøst-Asia. Hellige dyr. Kunne ikke settes i arbeid. Kunne ikke slaktes. De var kostbare å holde i live. Konger i dagens Thailand (Siam) pleide gi hvite elefanter i gave til sine fiender i forsøk på å ruinere dem. Så må man bare håpe på at de politisk hvite elefantene heromkring ikke ruinerer området.
Litt lenger unna ligger Elvemo der Skånland videregående var lokalisert. Skolen hadde en omfattende samisk opplæring med økende elevtilgang. Fra samisk hold ble man bekymret og protesterte mot den nedleggelsen Troms fylkeskommune ville foreta. Hva ville skje når skolen ble nedlagt? Joda, alt ville bli overført til Heggen videregående som skulle bli et samisk fyrtårn i regionen. Ingen trodde på dette. Det fyrtårnet sluknet nesten før det var tent. Tross at samiske miljøer i området sloss og motsatte seg å bli narret april, ja, så ble det likevel slik. Fylkeskommunen tvang på oss en gigantisk aprilsnarr.
Og slik kan man fortsette. Finnmark arbeiderparti og Finnmark fylkestings ordfører er gigantisk narret april. Den jevne mann i Norge ble gigantisk narret da vi plutselig med tvang skulle få installert smartmålere som ville bestråle oss med mikrobølger. Og slik kan man fortsette EØS - et gigantisk aprilsnarr av oss nei til EU-folk. Dette har slik jeg ser det satt oss tilbake til før 1814. Da visste man hvem som styrte oss. Danmark. Men hvem styrer oss nå?
Så i all verden. Hva skulle media kunne stille opp med på 1. april som ville gjøre at vi følte oss narret? Vi er så vant med å bli narret. Hva skulle kunne overgå hverdagen vår?
domantrener
Parolen er: La oss få tilbake medias uskyldige og ufarlige narrerier en dag i året.
Vel, egentlig er ikke hvit elefant det rette begrepet på den. Jeg tror hvite elefanter er prosjekt som står i ruin etter norsk utviklingshjelp her og der. De står og forfaller og minner om at her burde noe ha skjedd. Kostnadskrevende gaveprosjekt, infrastruktur, gitt som bistand. Umulig å drifte. Umulig å bli kvitt. Befolkningen i det området ble gigantisk narret april. Uttrykket stammer fra de hvite elefanter i Sørøst-Asia. Hellige dyr. Kunne ikke settes i arbeid. Kunne ikke slaktes. De var kostbare å holde i live. Konger i dagens Thailand (Siam) pleide gi hvite elefanter i gave til sine fiender i forsøk på å ruinere dem. Så må man bare håpe på at de politisk hvite elefantene heromkring ikke ruinerer området.
Litt lenger unna ligger Elvemo der Skånland videregående var lokalisert. Skolen hadde en omfattende samisk opplæring med økende elevtilgang. Fra samisk hold ble man bekymret og protesterte mot den nedleggelsen Troms fylkeskommune ville foreta. Hva ville skje når skolen ble nedlagt? Joda, alt ville bli overført til Heggen videregående som skulle bli et samisk fyrtårn i regionen. Ingen trodde på dette. Det fyrtårnet sluknet nesten før det var tent. Tross at samiske miljøer i området sloss og motsatte seg å bli narret april, ja, så ble det likevel slik. Fylkeskommunen tvang på oss en gigantisk aprilsnarr.
Og slik kan man fortsette. Finnmark arbeiderparti og Finnmark fylkestings ordfører er gigantisk narret april. Den jevne mann i Norge ble gigantisk narret da vi plutselig med tvang skulle få installert smartmålere som ville bestråle oss med mikrobølger. Og slik kan man fortsette EØS - et gigantisk aprilsnarr av oss nei til EU-folk. Dette har slik jeg ser det satt oss tilbake til før 1814. Da visste man hvem som styrte oss. Danmark. Men hvem styrer oss nå?
Så i all verden. Hva skulle media kunne stille opp med på 1. april som ville gjøre at vi følte oss narret? Vi er så vant med å bli narret. Hva skulle kunne overgå hverdagen vår?
domantrener
Parolen er: La oss få tilbake medias uskyldige og ufarlige narrerier en dag i året.
søndag 17. mars 2019
Innganger og utganger
Vi sitter ved utgangen til Evenes. Synes livet med jevne mellomrom er utganger til noe. Er det utganger, må det også være noen innganger. Livet er slik. Det lukker ikke en dør uten å åpne en annen. Noen utganger vet man hva som venter på andre sia. Delvis. Eksempelvis vet jeg at denne utgangen hører til et SAS fly med mål Evenes, men hva som skjer på SAS-flyet vet ikke alt om. Joda jeg vet at vi må slite oss til en plass på flyet der vi kvalifiserer til en kopp kaffe. Ellers kan mye skje på et fly – ting man ikke kan forutse – på noe av dette håper man ikke skjer. Videre vet jeg at vi kommer til Evenes og heim til Planterhaugen. Det har snødd i de ukene vi har vært borte, men naboen har brøyta. Dog antar jeg at vi må spønne oss opp trappa gjennom to ukers snø før vi er i hus.
Nå må jeg si at om man hadde visst i England/Brittania hva en inngang til EU ville medføre, og at en utgang ikke var enkel, da hadde de kanskje nølt litt med å storme inn den døra. Heldigvis hadde vi i Norge et maskineri av privatfolk som bremset farta og klarte å lukke inngangen inn til EU selv om statsmakten opprettet en rullebane rett inn. Men statsmakten har likevel fortsatt å snike og lure oss med på ting der. For en del år siden var vi i London, og en drosjesjåfør kommenterte da han hørte vi var norsk: Bloody wise people. Look to us, stuck in EU. Jeg kan ikke huske om noen kommenterte med in spite of none-wise government. Men det er det som er saken.
Barnebokforfattere har ofte gode sitater. Jeg tror det er Astrid Lindgren som har sagt at når folkevalgte slutter å lytte til folket er det på tide å bytte dem ut. Men så enkelt er det ikke. Den politiske hukommelsen er gjerne kort og holder ikke til neste valg. Men jeg har bestemt meg til å holde familien outsider varm. Pappa og jeg som de fornuftige har trofast stemt det rette partiet. Ikke mamma. Men nå med finnmarksaken har hun erklært at nok er nok. Hun skifter parti. Det skal jeg nok huske å holde varmt. Det er samme syndrom som skjedde i Nordkapp venstre. De ga hele kassa til et godt formål og la så ned laget. Deretter opprettet de samme menneskene Nordkapp senterparti.
Jeg husker da jeg i 2005 fikk en stemme var jeg helt besatt av det jeg skulle gjøre – alt det viktige som var ugjort. Følgelig fløy jeg rundt med innmeldingsskjema i samemanntallet til venner og kjente jeg visste ikke var innmeldt. Jeg tror jeg endte opp med EN innmelding, men om den innmeldte senere stemte til Sametinget vet jeg ikke.
Vi er på tur heim etter to uker på Solgården i Spania. Solgården er en norsk institusjon og gir ikke helt samme opplevelse som å være on your own, men denne gangen hadde vi ikke reist pga on your own-opplevelsene. Vi hadde reist for varme-basseng tilgang uansett når vi måtte ønske. Jeg sa en norsk institusjon. Likevel er det stor forskjell på en norsk institusjon lokalisert i Spania og en norsk institusjon lokalisert i Norge. Forskjellene sier seg selv.
Heime
Tilbake til dette med innganger. Det var ikke det minste vanskelig å komme inn her da vi kom heim, så hvor all den snøen er som jeg hadde hørt hadde falt de to ukene vi var borte, vet jeg ikke. Men is var det. Mamma gjorde en saltomtale på tur til drosjen på Evenes flyplass. Men skjelettet holdt, og det er da ikke så rent lite. Drosjekøen var lang da vi kom. Vår drosje stod parkert bakerst. Det viser seg at de tre første drosjeparkplassene på Evenes er reservert Evenes taxi siden de kjører flypersonalet som skal overnatte. På tur til bakerste taxi ble joggeskoene for glatte.
Nå må jeg si at om man hadde visst i England/Brittania hva en inngang til EU ville medføre, og at en utgang ikke var enkel, da hadde de kanskje nølt litt med å storme inn den døra. Heldigvis hadde vi i Norge et maskineri av privatfolk som bremset farta og klarte å lukke inngangen inn til EU selv om statsmakten opprettet en rullebane rett inn. Men statsmakten har likevel fortsatt å snike og lure oss med på ting der. For en del år siden var vi i London, og en drosjesjåfør kommenterte da han hørte vi var norsk: Bloody wise people. Look to us, stuck in EU. Jeg kan ikke huske om noen kommenterte med in spite of none-wise government. Men det er det som er saken.
Barnebokforfattere har ofte gode sitater. Jeg tror det er Astrid Lindgren som har sagt at når folkevalgte slutter å lytte til folket er det på tide å bytte dem ut. Men så enkelt er det ikke. Den politiske hukommelsen er gjerne kort og holder ikke til neste valg. Men jeg har bestemt meg til å holde familien outsider varm. Pappa og jeg som de fornuftige har trofast stemt det rette partiet. Ikke mamma. Men nå med finnmarksaken har hun erklært at nok er nok. Hun skifter parti. Det skal jeg nok huske å holde varmt. Det er samme syndrom som skjedde i Nordkapp venstre. De ga hele kassa til et godt formål og la så ned laget. Deretter opprettet de samme menneskene Nordkapp senterparti.
Jeg husker da jeg i 2005 fikk en stemme var jeg helt besatt av det jeg skulle gjøre – alt det viktige som var ugjort. Følgelig fløy jeg rundt med innmeldingsskjema i samemanntallet til venner og kjente jeg visste ikke var innmeldt. Jeg tror jeg endte opp med EN innmelding, men om den innmeldte senere stemte til Sametinget vet jeg ikke.
Vi er på tur heim etter to uker på Solgården i Spania. Solgården er en norsk institusjon og gir ikke helt samme opplevelse som å være on your own, men denne gangen hadde vi ikke reist pga on your own-opplevelsene. Vi hadde reist for varme-basseng tilgang uansett når vi måtte ønske. Jeg sa en norsk institusjon. Likevel er det stor forskjell på en norsk institusjon lokalisert i Spania og en norsk institusjon lokalisert i Norge. Forskjellene sier seg selv.
Heime
Tilbake til dette med innganger. Det var ikke det minste vanskelig å komme inn her da vi kom heim, så hvor all den snøen er som jeg hadde hørt hadde falt de to ukene vi var borte, vet jeg ikke. Men is var det. Mamma gjorde en saltomtale på tur til drosjen på Evenes flyplass. Men skjelettet holdt, og det er da ikke så rent lite. Drosjekøen var lang da vi kom. Vår drosje stod parkert bakerst. Det viser seg at de tre første drosjeparkplassene på Evenes er reservert Evenes taxi siden de kjører flypersonalet som skal overnatte. På tur til bakerste taxi ble joggeskoene for glatte.
søndag 10. mars 2019
I oppbruddets tegn
Ikke vet jeg hvilket tegn man skal plassere oppbrudd under. Jeg har lest om forvandlingens tegn. Men det er det som skjer, det er oppbruddets tegn. Uansett – ting står i det tegnet her nå. Det er søndag formiddag. Om to dager reiser vi heim. Det betyr at det bare er fire runder igjen med varmebasseng – det vil si, hvis jeg klarer å kreiste en runde basseng den dagen vi reiser. Det betyr at vi må være der litt før sju om morgenen. Jeg klarer det merkelig nok. Kroppens klokke her er stilt etter «stå opp og kom dere i basseng!» Kroppens klokke heime er to timer seinere og sier «for fan, jeg må sove litt meir!»
Det har vært travle dager her. Torsdag kveld avviklet jeg saken på gjestenes aften om hjerneskade og intelligens. Jeg følte det gikk bra.
Fredag morgen var samme fart. Basseng, frokost, rase i vei til bussen som skulle ta oss opp i fjellene til Guadalest. Det er en gammel maurisk by/borg oppe i fjellene leste jeg på forhånd. Egentlig burde jeg ha sett på bilder på forhånd. Det var borger oppe på klipper i størrelse av en finger. Selve byen, om man kan kalle den det, lå ned i handloven.
By og by, jeg vil anta størrelsen var som området heime i Borkskogen bare at her gikk murhusa i ett med smale gater mellom. Disse gatene var fylt med lokke-turister-ting til dumme-turistpriser. Vi gikk rett inn i konseptet og handlet dyrt. Guadalest besøkes av turister fra hele verden, og antar jeg lever av det. Vel, de levde også av mandelproduksjon, men så fikk de en mandelsykdom som myndighetene ville stoppe. Var det oppdaget sykdom hos noen mandeldyrkere, måtte alle trærne felles uansett friske eller ikke. Minner litt om å slakte ned hele besetninga her om man fikk munn- og klovsyke på et dyr. ikke alle var enige i dette, og de viste sin protest mot denne politikken ved å henge et fargerikt sjal ut på verandaen. Virkelig en god og fredelig måte å demonstrere på. Nå vet jeg ikke om det funker. tror nok man mer ville legge merke til de gule vesters aksjonsformer. Jeg går ikke her inn på hvordan Ole Gunnar Solskjær som trener for Manchester United under en fotballkamp i Paris ble lurt til å ta på seg en gul vest.
Dette med de gule vester har spredd seg. Det finnes gule vester for «stopp smartmålere i Norge». Det er egentlig greit. Må man iføre seg en refleksvest, kan man jo like greit også drive litt nabo-opplysning. Nå kan man jo risikere at naboen begynner å gå med en gul vest der det står at «smartmålere er ufarlig, din tosk.»
Tilbake til Guadalest som ligger på 600 meter over havet, hvilket vil tilsi at det var lett å puste der.
Jeg må ile til med en tilføyelse her om at jeg ikke er en av dem som flyr rundt med visakortet i handa. Jeg sparer, for jeg vet at når huset er ferdig, venter noen gigantutlegg meg. Det er luksusting jeg har lagt inn i huset. Så inntil dette er betalt, er denne typens visakort kun med fordi man i dag går med visakort, ikke sant?
I Guadalest så jeg noe jeg kunne tenke meg å kjøpe til Aslak Piera – det er den eneste jeg åpner en sprekk på kortet for – den var ganske dyr, og jeg spurte lett henslengt mamma hvem som skulle betale for den. «Du selvfølgelig,» sa hun ubarmhjertig. Nå synes jeg nok jeg kunne fått litt økonomisk uttelling av å være familiens pengevokter. Jeg bar euroene i mine trange bukser forseglet bak glidelås,
Heldigvis kom vi heim fra Gudalest såpass tidlig at jeg rakk å flyte i bassenget før det ble kveld.
Dagen etter dro vi på det som ikke var planlagt på forhånd av hverken Solgården eller oss. Mens vi var her leste Johan Steinkjer min blogg der jeg dristet meg til å være ærlig og si at hertingene kjedet seg og trodde ingen så det. Han inviterte oss til Copa Benidorm der sønnen Ingebrikt skulle delta fra Norge. Ingebrigt er norgesmester og europamester i juniorklassen taekwond-do. Og han er Norges representant i sin klasse til VM i april i Tyskland. Benidorm er knappe mila herfra, og vi dro tidligere enn vi hadde trengt for å smake litt på miljøet i forkant. En GIGANTISK idrettshall der flere ting foregikk. Vi dro først innom kafeen. Der møtte vi et menneskelig støynivå som kunne konkurrere ut et krykkjeberg, for krykkjene klarer ikke være så skarpe i lyden. Neste gang vi kom innom der var nivået å leve med. Vi møtte ikke det spanske krykkjeberget igjen før om ettermiddagen da Ingebrigts gruppe skulle gå sparring. Ingebrigt har svart belte på andre nivå så forventingen til denne serien var stor. Som nevnt er Ingebrigt Norges deltaker i sin klasse til VM, og i alle fall to av de andre (av totalt fire) var på spanske landslaget. Bak oss sto en det spanske jente-krykkjeberget. Enhver kan tenke seg hvordan det hørtes ut. (Jeg glemte å fortelle at familien Steinkjer hadde fikset oss plass ringside, så vi satt like ved der ting foregikk. Ellers satt det folk på tribunene, mens vi satt på hedersplasser jeg antar utøverne fikk benytte). At noen kan klare å rope på med så høg og spiss lyd. Šŋiggágiella, sa mamma og mumlet oro jaska beana. Jeg hadde heldigvis beskyttelse i ørene. Pappa passer på det. En stund senere kom en av vaktene og bad dem flytte seg, for de påvirket dommerne. Vi fikk bli siden vi ikke ropte, men hadde vi ropt, hadde ingen hørt oss.
Det var litt av en dag. Ingebrigt tok gull i begge sine øvelser. Mora hans tok sølv i sin klasse. Salen sydet av taekvon-do. Små unger holdt på på all ledig golvplass og øvde seg. Høgtalerne meldte seg hele tida uten jeg forstod noe. Vi ble til siste slutt og fikk med oss premieutdelinga.
domantrener
PS. Det er blitt søndagskveld her. Noen fugler gnikser litt. Eller kan det være gresshopper? Iblant hører jeg en due korre, men ikke som i Palma. Der de hadde overtatt fuglelivet og korret i ett. Jeg vil anta at om det var noen andre fugler der, druknet deres lyder i duenes korring. En klar parallell til krykkjeberget og oss om vi hadde åpnet munnen der.
I morgen antar jeg vi skal ta en tur til Villa Joyjosa. Anka har lyst på en siste handletur. Da blir det nok til at vi drar alle. Det er jammen mørknet fort her, så teorien om at jo nærmere man kommer ekvator jo fortere mørkner det stemmer i praksis.
Det har vært travle dager her. Torsdag kveld avviklet jeg saken på gjestenes aften om hjerneskade og intelligens. Jeg følte det gikk bra.
Fredag morgen var samme fart. Basseng, frokost, rase i vei til bussen som skulle ta oss opp i fjellene til Guadalest. Det er en gammel maurisk by/borg oppe i fjellene leste jeg på forhånd. Egentlig burde jeg ha sett på bilder på forhånd. Det var borger oppe på klipper i størrelse av en finger. Selve byen, om man kan kalle den det, lå ned i handloven.
By og by, jeg vil anta størrelsen var som området heime i Borkskogen bare at her gikk murhusa i ett med smale gater mellom. Disse gatene var fylt med lokke-turister-ting til dumme-turistpriser. Vi gikk rett inn i konseptet og handlet dyrt. Guadalest besøkes av turister fra hele verden, og antar jeg lever av det. Vel, de levde også av mandelproduksjon, men så fikk de en mandelsykdom som myndighetene ville stoppe. Var det oppdaget sykdom hos noen mandeldyrkere, måtte alle trærne felles uansett friske eller ikke. Minner litt om å slakte ned hele besetninga her om man fikk munn- og klovsyke på et dyr. ikke alle var enige i dette, og de viste sin protest mot denne politikken ved å henge et fargerikt sjal ut på verandaen. Virkelig en god og fredelig måte å demonstrere på. Nå vet jeg ikke om det funker. tror nok man mer ville legge merke til de gule vesters aksjonsformer. Jeg går ikke her inn på hvordan Ole Gunnar Solskjær som trener for Manchester United under en fotballkamp i Paris ble lurt til å ta på seg en gul vest.
Dette med de gule vester har spredd seg. Det finnes gule vester for «stopp smartmålere i Norge». Det er egentlig greit. Må man iføre seg en refleksvest, kan man jo like greit også drive litt nabo-opplysning. Nå kan man jo risikere at naboen begynner å gå med en gul vest der det står at «smartmålere er ufarlig, din tosk.»
Tilbake til Guadalest som ligger på 600 meter over havet, hvilket vil tilsi at det var lett å puste der.
Jeg må ile til med en tilføyelse her om at jeg ikke er en av dem som flyr rundt med visakortet i handa. Jeg sparer, for jeg vet at når huset er ferdig, venter noen gigantutlegg meg. Det er luksusting jeg har lagt inn i huset. Så inntil dette er betalt, er denne typens visakort kun med fordi man i dag går med visakort, ikke sant?
I Guadalest så jeg noe jeg kunne tenke meg å kjøpe til Aslak Piera – det er den eneste jeg åpner en sprekk på kortet for – den var ganske dyr, og jeg spurte lett henslengt mamma hvem som skulle betale for den. «Du selvfølgelig,» sa hun ubarmhjertig. Nå synes jeg nok jeg kunne fått litt økonomisk uttelling av å være familiens pengevokter. Jeg bar euroene i mine trange bukser forseglet bak glidelås,
Heldigvis kom vi heim fra Gudalest såpass tidlig at jeg rakk å flyte i bassenget før det ble kveld.
Dagen etter dro vi på det som ikke var planlagt på forhånd av hverken Solgården eller oss. Mens vi var her leste Johan Steinkjer min blogg der jeg dristet meg til å være ærlig og si at hertingene kjedet seg og trodde ingen så det. Han inviterte oss til Copa Benidorm der sønnen Ingebrikt skulle delta fra Norge. Ingebrigt er norgesmester og europamester i juniorklassen taekwond-do. Og han er Norges representant i sin klasse til VM i april i Tyskland. Benidorm er knappe mila herfra, og vi dro tidligere enn vi hadde trengt for å smake litt på miljøet i forkant. En GIGANTISK idrettshall der flere ting foregikk. Vi dro først innom kafeen. Der møtte vi et menneskelig støynivå som kunne konkurrere ut et krykkjeberg, for krykkjene klarer ikke være så skarpe i lyden. Neste gang vi kom innom der var nivået å leve med. Vi møtte ikke det spanske krykkjeberget igjen før om ettermiddagen da Ingebrigts gruppe skulle gå sparring. Ingebrigt har svart belte på andre nivå så forventingen til denne serien var stor. Som nevnt er Ingebrigt Norges deltaker i sin klasse til VM, og i alle fall to av de andre (av totalt fire) var på spanske landslaget. Bak oss sto en det spanske jente-krykkjeberget. Enhver kan tenke seg hvordan det hørtes ut. (Jeg glemte å fortelle at familien Steinkjer hadde fikset oss plass ringside, så vi satt like ved der ting foregikk. Ellers satt det folk på tribunene, mens vi satt på hedersplasser jeg antar utøverne fikk benytte). At noen kan klare å rope på med så høg og spiss lyd. Šŋiggágiella, sa mamma og mumlet oro jaska beana. Jeg hadde heldigvis beskyttelse i ørene. Pappa passer på det. En stund senere kom en av vaktene og bad dem flytte seg, for de påvirket dommerne. Vi fikk bli siden vi ikke ropte, men hadde vi ropt, hadde ingen hørt oss.
Det var litt av en dag. Ingebrigt tok gull i begge sine øvelser. Mora hans tok sølv i sin klasse. Salen sydet av taekvon-do. Små unger holdt på på all ledig golvplass og øvde seg. Høgtalerne meldte seg hele tida uten jeg forstod noe. Vi ble til siste slutt og fikk med oss premieutdelinga.
domantrener
PS. Det er blitt søndagskveld her. Noen fugler gnikser litt. Eller kan det være gresshopper? Iblant hører jeg en due korre, men ikke som i Palma. Der de hadde overtatt fuglelivet og korret i ett. Jeg vil anta at om det var noen andre fugler der, druknet deres lyder i duenes korring. En klar parallell til krykkjeberget og oss om vi hadde åpnet munnen der.
I morgen antar jeg vi skal ta en tur til Villa Joyjosa. Anka har lyst på en siste handletur. Da blir det nok til at vi drar alle. Det er jammen mørknet fort her, så teorien om at jo nærmere man kommer ekvator jo fortere mørkner det stemmer i praksis.
onsdag 6. mars 2019
Getto er ikke nødvendigvis et negativt ord
I går forlot vi gettoen og tok en drosje til noe vi trodde var en fredelig strand. Det var det for så vidt, da det ikke ble snakket norsk rundt oss der. En getto er ikke nødvendigvis et negativt ord. Det er et begrep brukt om et område, en bydel etc der en gruppe mennesker med felles likhetstrekk bor. Men de skiller seg samtidig ut fra innbyggerne utenfor getto-verdenen. Vi har mange gettoer rundt om, jødegettoer, kinesiske gettoer etc. I Norge tror jeg man kan kalle Grønland en getto.
Et reservat er ikke en getto. Det er et område avsatt til spesiell bruk, ofte et fredet område. Det nærmeste vi kommer reservat i Norge er forvaltningsområdet for samisk språk. Det er et avsatt og fredet område.
Hverken getto eller reservat trenger være negative ord. Her vi bor nå er en klar getto. Vi har fellestrekk som skiller oss fra området utafor. Internt er vi ganske forskjellige, men jeg må si at et fellestrekk er at det er en utrolig trivelig gjeng. Om det er tilfeldig at denne gruppa er slik vet jeg ikke.
Det er en litt uvanlig måte å feriere på for oss. Årsaken til at vi valgte dette er som nevnt tidligere varmebasseng og fysioterapi. I tillegg følger tre svært varierte måltider for dag. Og mange tilrettelagte turer rundt om i området. Hver kveld er det kulturinnslag i fellessalen, men da ligger jeg og sover. Pappa har gått på noen av dem. I morgen kveld må jeg slite meg våken, for jeg skal ha en sak. Da er det kvelden der gettoens urinnvånere skal underholde – dvs bleike nordmenn, herunder jeg. Jeg skal framføre Sibelius, tror jeg. Uansett er jeg veldig glad for at de andre tre ikke har meldt seg til å underholde. Anka er fenomenal danser og kunne nok danse. Pappa kunne ha gnagd litt på sosiale ulikheter og mamma dratt det evige samekortet. Da skjønner nok enhver at jeg er lettet fordi det bare er jeg som har meldt meg på.
Jeg sitter akkurat nå i utesamlingsplassen og blogger. Like foran meg er to utebasseng. Der har ikke jeg vært. Innebassenget er rett til høyre og spisesalen rett fram. Området er ganske stort. Har egen kafe, pub, avdeling for lege, sykepleier og fysioterapi pluss en del andre .pier. Disse har vi ikke benyttet oss av. Alt i i alt er her 7 hus i spansk stil. Anlegget er behagelig veldrevet.
Fredag har vi meldt oss på en rimelig lang tur til en by/borg som ble igjen etter at maurerne måtte forlate.
Her jeg sitter innser jeg at jeg burde google litt og lese meg litt opp på maurisk innflytelse i Spania. Det er litt vanskelig å lese på i-phonen i dette utendørslyset, så det får bli med det lille jeg fikk tak i. Maurerne er fellesbetegnelse på folkeslag som vi også kunne kalle berberere som i dag bebor Algerie og Marokko. Deres innflytelse gikk så langt mot nord at den franske forfatteren Alexander Dumas omtalte Pyreneene som grensen til Afrika. Da vi kom hit, fløy vi klarvær sørover over fjellkjeden Pyreneene. I nord tenkte jeg på den som baskernes land og fjell.
Nå har vi akkurat hatt en uventet pause her på fellesverandaen eller hva det nå kalles. Har dere sett den reklamen på TV der et menneske plutselig braser inn i en forsamling og setter i gang med gym? Litt senere kommer en annen sakte inn med bingomaskinen under armen. «Skulle gått til specksavers.» Dette skjedde nettopp her. En fysioterapeut braste inn og satte i gang med gym.
Nå kommer sola igjen. Jeg skal gå og drive rundt i bassenget før middag. Det er helt flott. Kroppen lystrer meg utmerket der.
Et reservat er ikke en getto. Det er et område avsatt til spesiell bruk, ofte et fredet område. Det nærmeste vi kommer reservat i Norge er forvaltningsområdet for samisk språk. Det er et avsatt og fredet område.
Hverken getto eller reservat trenger være negative ord. Her vi bor nå er en klar getto. Vi har fellestrekk som skiller oss fra området utafor. Internt er vi ganske forskjellige, men jeg må si at et fellestrekk er at det er en utrolig trivelig gjeng. Om det er tilfeldig at denne gruppa er slik vet jeg ikke.
Det er en litt uvanlig måte å feriere på for oss. Årsaken til at vi valgte dette er som nevnt tidligere varmebasseng og fysioterapi. I tillegg følger tre svært varierte måltider for dag. Og mange tilrettelagte turer rundt om i området. Hver kveld er det kulturinnslag i fellessalen, men da ligger jeg og sover. Pappa har gått på noen av dem. I morgen kveld må jeg slite meg våken, for jeg skal ha en sak. Da er det kvelden der gettoens urinnvånere skal underholde – dvs bleike nordmenn, herunder jeg. Jeg skal framføre Sibelius, tror jeg. Uansett er jeg veldig glad for at de andre tre ikke har meldt seg til å underholde. Anka er fenomenal danser og kunne nok danse. Pappa kunne ha gnagd litt på sosiale ulikheter og mamma dratt det evige samekortet. Da skjønner nok enhver at jeg er lettet fordi det bare er jeg som har meldt meg på.
Jeg sitter akkurat nå i utesamlingsplassen og blogger. Like foran meg er to utebasseng. Der har ikke jeg vært. Innebassenget er rett til høyre og spisesalen rett fram. Området er ganske stort. Har egen kafe, pub, avdeling for lege, sykepleier og fysioterapi pluss en del andre .pier. Disse har vi ikke benyttet oss av. Alt i i alt er her 7 hus i spansk stil. Anlegget er behagelig veldrevet.
Fredag har vi meldt oss på en rimelig lang tur til en by/borg som ble igjen etter at maurerne måtte forlate.
Her jeg sitter innser jeg at jeg burde google litt og lese meg litt opp på maurisk innflytelse i Spania. Det er litt vanskelig å lese på i-phonen i dette utendørslyset, så det får bli med det lille jeg fikk tak i. Maurerne er fellesbetegnelse på folkeslag som vi også kunne kalle berberere som i dag bebor Algerie og Marokko. Deres innflytelse gikk så langt mot nord at den franske forfatteren Alexander Dumas omtalte Pyreneene som grensen til Afrika. Da vi kom hit, fløy vi klarvær sørover over fjellkjeden Pyreneene. I nord tenkte jeg på den som baskernes land og fjell.
Nå har vi akkurat hatt en uventet pause her på fellesverandaen eller hva det nå kalles. Har dere sett den reklamen på TV der et menneske plutselig braser inn i en forsamling og setter i gang med gym? Litt senere kommer en annen sakte inn med bingomaskinen under armen. «Skulle gått til specksavers.» Dette skjedde nettopp her. En fysioterapeut braste inn og satte i gang med gym.
Nå kommer sola igjen. Jeg skal gå og drive rundt i bassenget før middag. Det er helt flott. Kroppen lystrer meg utmerket der.
mandag 4. mars 2019
511 har skylda
Vi er ankommet Solgården for flere dager siden. Det er blitt søndag kveld, og endelig har vi ro i rompa til en blogg. Vi var i utgangspunktet enige om å ikke råtne på rommet her. Det har vi heller ikke gjort selv om vi har måttet snike oss dit for å sove i blant. Selv Anka sovnet en gang midt på dagen.
Den første morgenen vi var her snek Anka og jeg oss i varmebassenget tidlig, og da de to andre kom, fløt vi der med fete flir. Jeg antar mitt glis ikke vistes, men jeg gliste fett.
Vi dro hit på grunn av varmebasseng og muligheter til fysioterapi i husdøra. Anka og jeg satte standard for varmebassenget. Klokken 7.30 flyter vi der. Vel, flyter og flyter, jeg har begynt å bevege meg for egen motor. Anka som hadde vannskrekk da vi begynte i Ramsund i varmebassenget og holdt seg i slingrekantene, har forlatt dem og er som en sel i vannet. Etter en god halvtimes varmebasseng er det frokost. Neste runde i bassenget er en time før kvelds.
Vi har ellers hatt et lite intermesso med mat. Jeg ville spise banan på gammelmåten slik jeg spiser heime, men mamma mente jeg burde ta bit etter bit på gaffel og ikke gape over halve bananen i gangen – og så måtte ta noe ut av munnen fordi det ble for fullt der. Jeg ville protestere, men tenkte at jeg fikk skikke meg i skjebnen og gjøre som romerne når jeg var i Rom. When i Rome do as the Roman do, så jeg antok man spiste banan elegant med gaffel her I Valencia. Litt senere kom jeg til å se på pappa og Anka som spiste lammelår på tverra mens de gnog. Et kjapt blikk rundt i spisesalen – med cirka 70 mennesker - viste at det absolutt ikke var god tone å spise lammelår slik. Hvorfor skulle jeg da spise banan med gaffel, påpekte jeg, når de andre spiste som Fred Flintstone. Så deretter spiser jeg banan som jeg vil.
Vi har ellers vært to turer i nærmeste by og har lyktes i å få tak i Traumel og Fastum gel som vi skal smugle heim sammen med halve sigarettbeholdninga i Valencia.
Vi har spøkt med en feil vi kom til å høre ved lunsjbordet. Vi bor på rom 310 og 311. Hvis man bestiller noe ekstra, handle på butikken her eller melde oss på en tur, oppgir vi romnummer og gjør opp før vi reiser heim. Dere vet, i blant i et folkesurr kan man plutselig høre noe kjent, og så zoomer man inn det. Det skjedde ved lunchbordet der en mann ved nabobordet bestilte vin og oppga romnummer 311. 311? sa Anka, det er vårt romnummer. Hun hukte tak i servitøren og sa det, og han sjekket. Joda, det skulle være 511. Senere har vi jevnt planlagt hva vi kan kjøpe og oppgi 511 som romnummer. 511 har ansvar for alt. Matsøl på gulvet – det må være 511.
Så bør jeg kanskje si at Solgården er en grønn oase i brunsvidde områder. Her har ikke regnet på evigheter, og jorda kunne trenge et skikkelig regnskyll. Hver morgen ved frokostbordet gis et resyme av dagen, og det har til nå blitt opplyst om fortsatt strålende sol. Det framføres som DEN store gladnyheten. Jeg sitter hver gang på nåler og frykter at en av hertingene skal mumle for høgt at jorda trenger regn mer enn vi trenger sol. Til nå har det gått bra. At det er så grønt her inne på området betyr nok at vanner dugelig. I følge pappa vannes det visstnok andre steder, men mitt øye ser bare opptørka jord.
Det er snart en uke siden vi forlot, og vel en uke til vi snur heimover. Hertingene kjeder seg og tror ikke jeg ser det, men det kan de takke seg sjøl for når de ikke soler seg etc.
En god reisebeskrivelse toucher også innom maten, og maten her er fortreffelig og etter min smak. Når vi spiser på restaurant i Norge, må jeg jeg alltid finne noe lett-tygd. Jeg er ikke av den beskaffenhet at jeg kan spise kjøtt som har konsistens som skosåler, men kjøttet her er perfekt. Det er mørt og lettspist.
Her trur jeg jeg setter punktum. I morgen er det atter en dag – som han sa kong Valdemar - og skal man ligge og flyte i varmebassengent kl. 7.30, må man snart gå i seng.
Den første morgenen vi var her snek Anka og jeg oss i varmebassenget tidlig, og da de to andre kom, fløt vi der med fete flir. Jeg antar mitt glis ikke vistes, men jeg gliste fett.
Vi dro hit på grunn av varmebasseng og muligheter til fysioterapi i husdøra. Anka og jeg satte standard for varmebassenget. Klokken 7.30 flyter vi der. Vel, flyter og flyter, jeg har begynt å bevege meg for egen motor. Anka som hadde vannskrekk da vi begynte i Ramsund i varmebassenget og holdt seg i slingrekantene, har forlatt dem og er som en sel i vannet. Etter en god halvtimes varmebasseng er det frokost. Neste runde i bassenget er en time før kvelds.
Vi har ellers hatt et lite intermesso med mat. Jeg ville spise banan på gammelmåten slik jeg spiser heime, men mamma mente jeg burde ta bit etter bit på gaffel og ikke gape over halve bananen i gangen – og så måtte ta noe ut av munnen fordi det ble for fullt der. Jeg ville protestere, men tenkte at jeg fikk skikke meg i skjebnen og gjøre som romerne når jeg var i Rom. When i Rome do as the Roman do, så jeg antok man spiste banan elegant med gaffel her I Valencia. Litt senere kom jeg til å se på pappa og Anka som spiste lammelår på tverra mens de gnog. Et kjapt blikk rundt i spisesalen – med cirka 70 mennesker - viste at det absolutt ikke var god tone å spise lammelår slik. Hvorfor skulle jeg da spise banan med gaffel, påpekte jeg, når de andre spiste som Fred Flintstone. Så deretter spiser jeg banan som jeg vil.
Vi har ellers vært to turer i nærmeste by og har lyktes i å få tak i Traumel og Fastum gel som vi skal smugle heim sammen med halve sigarettbeholdninga i Valencia.
Vi har spøkt med en feil vi kom til å høre ved lunsjbordet. Vi bor på rom 310 og 311. Hvis man bestiller noe ekstra, handle på butikken her eller melde oss på en tur, oppgir vi romnummer og gjør opp før vi reiser heim. Dere vet, i blant i et folkesurr kan man plutselig høre noe kjent, og så zoomer man inn det. Det skjedde ved lunchbordet der en mann ved nabobordet bestilte vin og oppga romnummer 311. 311? sa Anka, det er vårt romnummer. Hun hukte tak i servitøren og sa det, og han sjekket. Joda, det skulle være 511. Senere har vi jevnt planlagt hva vi kan kjøpe og oppgi 511 som romnummer. 511 har ansvar for alt. Matsøl på gulvet – det må være 511.
Så bør jeg kanskje si at Solgården er en grønn oase i brunsvidde områder. Her har ikke regnet på evigheter, og jorda kunne trenge et skikkelig regnskyll. Hver morgen ved frokostbordet gis et resyme av dagen, og det har til nå blitt opplyst om fortsatt strålende sol. Det framføres som DEN store gladnyheten. Jeg sitter hver gang på nåler og frykter at en av hertingene skal mumle for høgt at jorda trenger regn mer enn vi trenger sol. Til nå har det gått bra. At det er så grønt her inne på området betyr nok at vanner dugelig. I følge pappa vannes det visstnok andre steder, men mitt øye ser bare opptørka jord.
Det er snart en uke siden vi forlot, og vel en uke til vi snur heimover. Hertingene kjeder seg og tror ikke jeg ser det, men det kan de takke seg sjøl for når de ikke soler seg etc.
En god reisebeskrivelse toucher også innom maten, og maten her er fortreffelig og etter min smak. Når vi spiser på restaurant i Norge, må jeg jeg alltid finne noe lett-tygd. Jeg er ikke av den beskaffenhet at jeg kan spise kjøtt som har konsistens som skosåler, men kjøttet her er perfekt. Det er mørt og lettspist.
Her trur jeg jeg setter punktum. I morgen er det atter en dag – som han sa kong Valdemar - og skal man ligge og flyte i varmebassengent kl. 7.30, må man snart gå i seng.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
