Langt om lenge

Blogg.

10.11.2010.

Da er rapporten fra Helse Nords utsendte kommet. Den var her da vi kom heim fra USA, men ettersom vi kom heim fulle av gode faglige inntrykk, evalueringer og forklaringer, orket vi ikke åpne den med det samme, for vi antok den ikke akkurat kunne klassifiseres under godt faglig dokum

ent. Vi visste jo at Helse Nord på forhånd hadde sagt at vi ikke fikk støtte mer og at de ville ha en rapport og evaluering av treninga her (som grunnlag for avslag). Så sendte Helse Nord sine folk for å lage den evalueringa.

Bukken og havresekken, heter det på godt norsk.

I tillegg er det slik at de som kom for å gjøre denne evalueringa var fra hab. teamet som før min domantrening var veiledere i mitt tilbud.

Enda en gang bukken og havresekken.

Dersom de sa noe var bra nå, hadde de samtidig sagt noe om ting den gang de sjøl drev butikken.

Derfor hadde vi ingen forventninger til rapporten.

I rapporten støttet de seg til tidligere rapporter skrevet av deres kolleger som også er ansatt i og lønnet i samme system og med Helse Nord som overordnet. I rapporten påpekte de for eksempel som negativt at jeg gikk midt på veien fra huset her da jeg gikk ut. Selvsagt skjedde ikke slike uhumskheter før. Da satt jeg ryddig og sammenkrøket i rullestolen. De påpekte også som negativt at jeg sølte når jeg spiste alene og at ting ikke var så ordentlig som under deres regime da min jobb var å gape til en ensidig sukker- og glutendiett. De fant det ubehagelig negativt at de ikke fikk, mot mitt ønske, være med på do og observere meg skite og tisse. De hadde jo sjøl et supert doprogram da de drev som besto av at jeg en gang for dag satt på dolokket med klærne på og at mine foreldre skulle slippe å plages med min da steinharde mage. Heimesykepleien skulle bruke slanger en gang i uke ved krise, og krise var det nesten jevnt. Det hørte ikke med i deres veiledning at steinhard mage i en uke var ondt for meg. De anbefalte også orofacial massasje som jeg har hatt i treninga etter deres tid – Tone kom og lærte oss det, Sigrid lånte oss en DVD - og naturlig nok hadde jeg ikke det hadde da de drev.

Det interessante og etiske her er hvorfor de ikke foreslo det inn i mitt tilbud da de sjøl veiledet. Var det ikke viktig for meg da?

Likeledes påpekte de at jeg burde ha spesialtilpassede innleggssåler. God ide. Jeg har hatt fra jeg var sju år takket være kommunale fysioterapeuter.

Slik kan jeg fortsette. Alt jeg gjør i dag var uansett negativt uten at man trakk sammenligninger til egen driftstid.

De surket litt over at situasjonen ble ubekvem for dem. Ubehagelig. Naturligvis forventet jeg ikke av disse fagfolka at de syntes dette kunne være ubekvemt for meg eller foreldrene mine, noe de da heller ikke syntes ifølge rapporten. Totalt var de to siste, inklusive en samtale med meg her i sofakroken, hos oss to knappe timer.

Hvis jeg skal dra noen hovedkonklusjon av den, må den bli omtrent slik:

Vi kan absolutt ikke like at noen kan og gjør noe vi ikke kan. Derfor vil vi anbefale en internering i vårt system.

Jeg sier bare: Synd Norge ikke kan sende ulydige intelligente mennesker som stiller spørsmålstegn ved sider av regimet, til arbeidsleirer på tundraen. Det hadde nok vært en passende straff. Nå blir straffen mildere; null støtte fra Helse Nord.

Egentlig ganske interessant med internering på tundraen, interessant når man kan sitte i sofaen med 20 °C inne mens kulda herjer ute. Antar det ville vært noe ganske annet i en slik leir. Og hva skulle vi kunne brukes til der, må jeg virkelig spørre meg sjøl. Jeg antar jeg ikke kan slite sofaen, og anna sliting duger jeg ikke til. Som Aleksandr Solzjenitsyn kunne jeg nok skrive i smug, men Solzjenitsyn hadde det enklere. Han trengte ingen fasilitator. Det ville blitt atskillig vanskeligere for meg. Og ville verden tro meg hvis jeg klarte lure ut noen skrift?

romanitrener

Men da legger jeg dem bak meg, og så ses vi om ett år, antar jeg.

22.11.2010.

Blogg.

Oslo er som det nesten alltid er når vi er her, en by med murhus, og iblant raser vind og frost mellom husa, som i dag. Fans kaldt da vi gikk til Sentrum politistasjon for å melde tyveri av laptopen min og videokameraet. Vi kom til hotellet, satte inn bagasjen og gikk for å spise. Om kvelden oppdaget vi at laptopen ikke var i ryggsekken og videokameraet i kofferten. Senere erfarte vi at ABR-folka – som ikke ville kjøpe tobakk her i Norge og hadde bunkret i Belgia – var blitt frastjålet lageret. Dagen etter satt vi i stor ro på rommet uten TV eller anna som signaliserte at vi var inne da noen låste seg inn, sa ”sorry” og forsvant. Fyren hadde ytterjakke og lue.

Dette hotellet er billig til å være så sentralt, og de holder prisene nede på ulike vis. Blant annet er frokosten en pose satt utafor døra ½ 7. Jeg vil tro de sparer mye på å ikke drive et kjøkken. Ellers vil jeg tro de sparer på vakthold og anna personale. Det virker ikke overbemannet akkurat. Men det er av null betydning så lenge ting er ok. Med unntak av at tyv / tyver / tyveribande som ferdes med universalnøkkel, er ting ok.

Om noen små kvarterer skal vi på nytt ABR-program. I går hadde vi evaluering med selveste hr. Leonid, og den evalueringa er jeg fornøyd med. ABR går på strukturer i kroppen, ikke funksjoner.

Dette hotellet har noe jeg ikke har opplevd andre steder. Har man lite vakt inne, har man en spesiell vakt uten vindus. Vi har satt en del mat på bordet ved et buevindu. Dette hotellet har ikke barskap / kjøleskap, og i morges da vi ordnet med frokosten, satt ei måse på vindusutspringet og så bedende på oss. Vedvarende bedende., og den flyttet seg ikke. Hvem klarer spise når noen sitter stille og naudber om mat? Til slutt åpnet vi vinduet og satte ut brød til den på utspringet. Deretter spiste vi alle. Jeg hørte det ikke, men kan nesten, bare nesten, sverge på at den rapet og klappet seg på magen før den forlot.

Før vi dro heimefra, fikk vi telefon om at habilitetsavdelingen i Tromsø tilbakebetaler den fakturasummen vi betalte for deres uinviterte besøk her i august, et besøk som ble kalt behandling i Tromsø. Fan heller, sier jeg bare, for jeg har enda ikke fått sendt faktura til Finland på min behandlingsreise gjennom der, og da får jeg heller ikke sjansen til å se hva som der ville komme ut av en slik faktura med feilaktige opplysninger. Hos oss ble resultatet at vi skrev og etterspurte hvilken behandling vi hadde hatt i Tromsø samtidig som vi her i Borksogen tok mot noen av dem. Jeg antar at det er svar nok at pengene tilbakebetales. Det er ikke summen som er vesentlig, men det at man som et statlig organ mener seg berettiget til å handle slik.

Når vi er på ABR, treffer vi andre som driver intensiv rehabilitering, og fellesnevner for oss er at de statslønte hab.team som sitter på diverse sykehus stort sett er som de jeg har truffet. Man vil absolutt ikke ha noe av at folk tenker sjøl og orienterer seg andre habiliteringstilbud. Intet hadde vel vært mer ok om enn at hab.team gikk foran og viste faglig vei og slik trekke en utvikling framover i stedet for å gå bak og bremse.

25.11.2010.

Blogg.

Sånn går no dagan.

Før vi reiste til Oslo på ABR fikk jeg vite at jeg er en av fem samiske forfattere som oversettes til fransk til den europeiske litteraturfestivalen i Paris i mars. Fire av mine noveller blir oversatt. Det er en ære å være en av fem. Jeg tviler på at vi reiser til Paris til den festivalen. Men likevel.

27.11.2010.

Blogg.

I går gikk dokumentaren om domantrening på østerrisk TV. I dag fant jeg venneforespørsler fra Østerrike på Facebook. Slik var det også da den gikk på Island og i Sverige. Den skal gå to ganger til i Østerrike. Onsdag går den i Sveits.

Aldri hadde jeg trodd der jeg satt og dagdrømte i dagsentersofaen og mine dagdrømmer var vidløftige som dagdrømmer kan være – aldri hadde jeg trodd at jeg seks år senere skulle presenteres på andre lands TV-kanaler som noe med positivt fortegn. Jeg var vel ikke akkurat regnet som den skarpeste kniven i skuffen om jeg i det hele tatt var regnet som noen kniv i skuffen.

Siste kveld i USA

Da sitter vi for siste gang i hallen i andre etasjen på Chestnut Hill hotell. Her har vi sittet mange ganger og blogge. Her er fredelig og en god sofa å sitte i. Hver gang vi sitter her sier en av oss: på det rommet bodde Signe og Kanya. De bodde nemlig på rom nummer 204, døra er her bortenfor.

I morgen reiser vi heim. Koffertene er pakket. Etter en litt sein frokost setter vi kursen for New York. Vemodig. I dag spiste vi frokost på yndlingsfrokostrestauranten vår her. Etterpå gikk vi i kirka. Den lutherske er her vår nærmeste nabo tvert over gata for hotellet, og vi dro på kirkekaffen også. Det var stående buffe. Små snacks, kaker og frukt var plassert på et langbord. Så forsynte man seg og spiste stående. Visstnok amerikansk skikk.

Om ettermiddagen dro vi innom Sherokee valley. Der er det en egen ro. Vi rakk akkurat den siste runden på trappa her. Der hadde vi orkesterplass når halloween-familiene passerte. Familier sier jeg, ikke som i Norge der noen har mistolket halloween. Utkledde og utmalte foreldre og barn passerte oss. Vi vinket tilbake til de ungene som vinket ivrige.

Heldigvis skal vi fly fra New York denne gangen. Philadelphia airport er i alarmberedskap etter at pakker med sprengstoff var funnet der sendt fra Saudi-Arabia til jødiske organisasjoner her.

Snart forlater vi altså uncle Sam’s land og drar over til den gamle verden. Uncle Sam er et begrep på regjeringa/myndighetene her. Begrepet er fra kolonitiden. En Sam oppe Troy i nord, slakter forsynte de amerikanske soldatene med kjøtt i krigen mot England. Soldatene kalte ham uncle Sam og dermed ble han historie. Navnet ble så brukt på verveplakater til både 1. og 2. verdenskrig.

Jeg er litt lei, egentlig ganske lei meg, for at dette er siste gangen her selv om Donna på Family Hope så hyggelig sier at vi kan møte her noen ganger uten å miste plassen i Danmark, tror jeg nok ikke at vi blir å dra hit mer. Jeg innser at reisa er lang og tung for noen. Men som det sies: når livet lukker en dør, åpner det en annen. Så da får vi se fram til Svendborg og Danmark.

Ulike erfaringer

Da er vi tilbake på Chestnut Hill igjen.

Vi har nå vært her i to dager. I mellomtida bodde vi på Hyatt som ligger nærmere Family Hope Center. Hyatt er flott. Det er synd det ikke ligger sentralt på Chestnut Hill. Ordentlig mat, frokost og kveldsmat. Noe annet enn det man får til frokost her på hotellet. Stort sett er det bare de iskalde, steinharde egga som er ordentlig mat. Kaffen er ok visstnok.

Onsdag møtte vi på Family Hope for evaluering. Jeg var litt depressed etter det. Hadde ikke profilsprang slik jeg sist hadde det, men hadde endret 4 måneder nevrologisk. De ansatte på Family Hope skjønte ikke hvorfor jeg var depressed og sendte meg en mail på facebook. Dagen etter fikk vi det nye programmet pluss at Matthew som er litt noaide starter clearing på meg for allergier. Likevel må jeg holde meg unna blant annet all kontakt med for eksempel katter. Heldigvis var hund ok. I to døgn etter det måtte jeg leve på en diett som stort sett har bestått av grønnsaker, havregrøt, avocado og – thank heaven – banan. I kveld er siste kveld på diett. I morgen skal jeg spise kjøtt med en appetitt som en kjøttetende plante ville misunne meg.

Vi har som vanlig hatt varierte spisevaner. Eller rettere sagt spisesteder. Torsdag foreslo pappa at vi skulle dra ned til sentrum av Philly og spise eksklusivt etter at vi var ferdig på Family Hope, noe vi gjorde i betydning av å kjøre til sentrum. Køer, lange køer, ingen fasjonable spisesteder bra nok. To timer senere sa mamma syrlig baksetet at hun hadde hørt det skulle være et flott et Columbia, men da var stemninga i bilen så fortettet at det ikke slo an. Til slutt gjorde vi det eneste fornuftige der og da, ba frøken GPS sende oss mot Chestnut Hill. Så spiste vi noen steinkast fra Hotellet. En annen gang spiste vi eksklusivt sammen med den svarte, elegante overklassen. Vi var de eneste der som ikke var hverken svart eller elegant. Vi har faktisk spist der en gang før og ble gjenkjent av en kvinnelig kelner. Jeg antar det ikke er så mange litt lurvete bleke og forpjuskete turistgrupper der med en hjerneskadd i gruppen. Enten har amerikanerne en uvanlig god husk ellers er det andre evner som trer i kraft. I alle fall er påfallende ofte man blir gjenkjent og hilst med ting som: oh, you guys are back here, nice.

Ellers har vi varierende erfaringer med nye og spennede spisesteder, blant annet på en “cowboy-restaurant” der jeg tror de serverte den siste cowboyens sadel grillet i svette. På en siciliansk kafe var det iskaldt og masse støy. Men stort sett har vi det som plommen i egg til frittgående høns: gult og godt. Og selvsagt har vi spist på trappa – patioen – her på Chestnut Hill hotel. Det er bare helt toppers å sitte der og betrakte gatelivet her. Og naturligvis har vi spist på puben her. På bensinstasjoner etc.

Som dere skjønner. Vi sulter ikke her. I morgen skal vi stå over de to hardkokte, kalde egga og spise frokost på vår stamfrokostrestaurant. Dette er jo en farvelrunde, og vi er innom og sier farvel til de steder som i 6 år har betydd en del for oss.

De siste to åra har George vært vår faste drosjesjåfør og etter hvert gode venn. Han har flere ganger ønsket å ta oss med til et utendørs flee-marked i New Jersey. Det er åpent på lørdager og søndager, og det har aldri passet oss å dra. Men i dag slo vi til. Det er det mest gigantiske marked jeg har sett: outlets, boder, loppemarkedavdeling, you name it. Nå forstår jeg hva George mente da han sa vi trengte en dag der. Vel, vi var ikke der en dag. Jeg tipper to timer, og da kommer det fenomenet at på liten sjappe i fjellene kan man se noe man kunne ønske å kjøpe mens øynene drukner på et slikt sted som dette gigant-gigantiske markedet. Sigbjørn kjøpte ingenting. Jeg kjøpte tre pants bare for å ha kjøpt noe. Pappa kjøpte en Jesus Christ Superstar LB på en av loppemarkedbodene og mamma kjøpte nattkjole. Kjempebillig alt sammen, så billig at jeg undret meg over hvorfra ting kom og hvordan de kunne selge så billig. “Merkeklær” for eksempel til spottpris, selvsagt kopierte merkeklær, ikke ekte, men likevel. Masse boder betjent av koreanere og kinesere.

Vi kom til å se noe trasig da vi fredag dro på clearing på Family Hope. Frøken GPS sendte oss gjennom en litt smal gate, nesten som en bakromsgate. Vi trodde først at hun for første gang tok feil, særlig da en bevæpnet politimann stoppet oss – og bilene bak oss. Så så vi at en fangetransport sto ved en trasig, stor murbygning i flere etasjer, og man førte inn bakbundne fanger. Fengslene her er ingen oase, tror jeg, og gir neppe rom for god tilføring til samfunnet. Selv om man vet at slikt foregår, var det noe jeg ikke ønsket å se. Livets harde realitet opp i all luksus. Det samme gjelder når vi kjører gjennom strøk der unge gutter henger på gatehjørner og sannsynligvis er narkolangere. Chestnut Hill er kåret til en av USAs sju beste forsteder, så her ser vi ikke slikt.

Tilslutt, jeg tillater meg å ta et tidsrykk tilbake. Vi kjørte altså gjennom Canada mot øst, og hvorfor ble jeg forundret over at vi fant den rette familien, mohawkfamilie, i en liten bod og ble der i mange timer. Musikerfamilie som kjente til samer. Vi drakk kaffe, te og vann sammen med dem i tipien og utvekslet gaver. Vi kjøpte alle CD-ene til David Maracle, fikk dem signert, så alle dere som skal ha gave fra oss, får en signert CD. Jeg må tilstå at det var nydelig musikk. Gled dere! Hvorfor er jeg forbauset over at det ble en slik opplevelse

Ulike erfaringer

Da er vi tilbake på Chestnut Hill igjen.

Vi har nå vært her i to dager. I mellomtida bodde vi på Hyatt som ligger nærmere Family Hope Center. Hyatt er flott. Det er synd det ikke ligger sentralt på Chestnut Hill. Ordentlig mat, frokost og kveldsmat. Noe annet enn det man får til frokost her på hotellet. Stort sett er det bare de iskalde, steinharde egga som er ordentlig mat. Kaffen er ok visstnok.

Onsdag møtte vi på Family Hope for evaluering. Jeg var litt depressed etter det. Hadde ikke profilsprang slik jeg sist hadde det, men hadde endret 4 måneder nevrologisk. De ansatte på Family Hope skjønte ikke hvorfor jeg var depressed og sendte meg en mail på facebook. Dagen etter fikk vi det nye programmet pluss at Matthew som er litt noaide starter clearing på meg for allergier. Likevel må jeg holde meg unna blant annet all kontakt med for eksempel katter. Heldigvis var hund ok. I to døgn etter det måtte jeg leve på en diett som stort sett har bestått av grønnsaker, havregrøt, avocado og – thank heaven – banan. I kveld er siste kveld på diett. I morgen skal jeg spise kjøtt med en appetitt som en kjøttetende plante ville misunne meg.

Vi har som vanlig hatt varierte spisevaner. Eller rettere sagt spisesteder. Torsdag foreslo pappa at vi skulle dra ned til sentrum av Philly og spise eksklusivt etter at vi var ferdig på Family Hope, noe vi gjorde i betydning av å kjøre til sentrum. Køer, lange køer, ingen fasjonable spisesteder bra nok. To timer senere sa mamma syrlig baksetet at hun hadde hørt det skulle være et flott et Columbia, men da var stemninga i bilen så fortettet at det ikke slo an. Til slutt gjorde vi det eneste fornuftige der og da, ba frøken GPS sende oss mot Chestnut Hill. Så spiste vi noen steinkast fra Hotellet. En annen gang spiste vi eksklusivt sammen med den svarte, elegante overklassen. Vi var de eneste der som ikke var hverken svart eller elegant. Vi har faktisk spist der en gang før og ble gjenkjent av en kvinnelig kelner. Jeg antar det ikke er så mange litt lurvete bleke og forpjuskete turistgrupper der med en hjerneskadd i gruppen. Enten har amerikanerne en uvanlig god husk ellers er det andre evner som trer i kraft. I alle fall er påfallende ofte man blir gjenkjent og hilst med ting som: oh, you guys are back here, nice.

Ellers har vi varierende erfaringer med nye og spennede spisesteder, blant annet på en “cowboy-restaurant” der jeg tror de serverte den siste cowboyens sadel grillet i svette. På en siciliansk kafe var det iskaldt og masse støy. Men stort sett har vi det som plommen i egg til frittgående høns: gult og godt. Og selvsagt har vi spist på trappa – patioen – her på Chestnut Hill hotel. Det er bare helt toppers å sitte der og betrakte gatelivet her. Og naturligvis har vi spist på puben her. På bensinstasjoner etc.

Som dere skjønner. Vi sulter ikke her. I morgen skal vi stå over de to hardkokte, kalde egga og spise frokost på vår stamfrokostrestaurant. Dette er jo en farvelrunde, og vi er innom og sier farvel til de steder som i 6 år har betydd en del for oss.

De siste to åra har George vært vår faste drosjesjåfør og etter hvert gode venn. Han har flere ganger ønsket å ta oss med til et utendørs flee-marked i New Jersey. Det er åpent på lørdager og søndager, og det har aldri passet oss å dra. Men i dag slo vi til. Det er det mest gigantiske marked jeg har sett: outlets, boder, loppemarkedavdeling, you name it. Nå forstår jeg hva George mente da han sa vi trengte en dag der. Vel, vi var ikke der en dag. Jeg tipper to timer, og da kommer det fenomenet at på liten sjappe i fjellene kan man se noe man kunne ønske å kjøpe mens øynene drukner på et slikt sted som dette gigant-gigantiske markedet. Sigbjørn kjøpte ingenting. Jeg kjøpte tre pants bare for å ha kjøpt noe. Pappa kjøpte en Jesus Christ Superstar LB på en av loppemarkedbodene og mamma kjøpte nattkjole. Kjempebillig alt sammen, så billig at jeg undret meg over hvorfra ting kom og hvordan de kunne selge så billig. “Merkeklær” for eksempel til spottpris, selvsagt kopierte merkeklær, ikke ekte, men likevel. Masse boder betjent av koreanere og kinesere.

Vi kom til å se noe trasig da vi fredag dro på clearing på Family Hope. Frøken GPS sendte oss gjennom en litt smal gate, nesten som en bakromsgate. Vi trodde først at hun for første gang tok feil, særlig da en bevæpnet politimann stoppet oss – og bilene bak oss. Så så vi at en fangetransport sto ved en trasig, stor murbygning i flere etasjer, og man førte inn bakbundne fanger. Fengslene her er ingen oase, tror jeg, og gir neppe rom for god tilføring til samfunnet. Selv om man vet at slikt foregår, var det noe jeg ikke ønsket å se. Livets harde realitet opp i all luksus. Det samme gjelder når vi kjører gjennom strøk der unge gutter henger på gatehjørner og sannsynligvis er narkolangere. Chestnut Hill er kåret til en av USAs sju beste forsteder, så her ser vi ikke slikt.

Tilslutt, jeg tillater meg å ta et tidsrykk tilbake. Vi kjørte altså gjennom Canada mot øst, og hvorfor ble jeg forundret over at vi fant den rette familien, mohawkfamilie, i en liten bod og ble der i mange timer. Musikerfamilie som kjente til samer. Vi drakk kaffe, te og vann sammen med dem i tipien og utvekslet gaver. Vi kjøpte alle CD-ene til David Maracle, fikk dem signert, så alle dere som skal ha gave fra oss, får en signert CD. Jeg må tilstå at det var nydelig musikk. Gled dere! Hvorfor er jeg forbauset over at det ble en slik opplevelse

Rekapitulerer

Canada:

Ting foregår ordentlig og viktig når vi ferdes rundt. Vi suser rundt i vår leide Kia. Sigbjørn er pilot og leder oss gjennom 8-felst, 16-felts, mener jeg, 8 i hver retning, og på små bygdeveier. Han sitter med sin Kaltenbach-kopp, kjøpt hos den lille runde mannen på bed. breakfast i Tioka nord i USA, og jeg, som den gode co-pilot sitter i annenflyverens sete med and beina på dashbordet og en Kaltenbach-kopp fra samme bed and breakfast, men jeg har vann i min. Slik gjør vi områdene. I baksetet huserer mamma og pappa. Den meget viktige femte person, frøken GPS, leder oss vennlig og bestemt dit vi skal. Og like vennlig rekalkulerer hun om vi kjører ut av hennes planlagte rute. Chestnut Hill:

Nå er det like før vi forlater Chestnut Hill. Til oss landeveisnomader å være har vi vært fastboende her i tre dager på Chestnut Hill hotell. I disse dagene har vi tatt farvel med diverse:

1. Den kinesiske restauranten. Takk og pris at de er ferdig med den.

2. King of Preussia. Takk og pris at vi er ferdig med den.

Ellers har vi spist to ganger hotellets trapp. De kaller det patio og sier patio når jeg sier trapp. Herlig. Jeg hadde lyst til å spise om kvelden på trappa, men da vi i går kom tilbake hit etter en runde på King of Preussia – noen med verkende rygg og bein og noen med verkende lommebok – da var det ikke dekket på trappa. Ok, det var litt kaldt i deres målestokk, men mildt nok i vår til å spise utendørs. Siden vi er heime her og folk kjenner oss, fikk vi dekket på ute for kveldsmiddag. Den hyggelige serveringsdama var bekymret for om det begynte å regne. Dette er jo saksøkerlandet, så vi sa: Our responsibility. Vi foreslo at hun kunne ta inngangsbillett hos de som betraktet oss der vi tronte alene og spiste. Etter hvert ble det kaldere, men vi gjorde som engelskmenn, hold the upper lip stiff og spiste ufortrødent middag. Etterpå bestilte vi dessert. Serveringsdama prøvde å holde the upper lip stiff. Hun syntes nok det var vel kaldt ute og is til dessert, vel mango således, gjorde det ikke varmere. Sigbjørn tok en kaffe etterpå for å forhale det mer. Til slutt slentret vi sakte inn på hotellet som om vi hadde all verdens varme i kroppen. Straks vi var inne på Sigbjørns og mitt rom smøg jeg lynfort under tre, fire tepper og håpte på å bli varm.

Akkurat nå sitter vi i hallen i andre etasje og blogger. Om en halv time drar vi til Hyatt. Resten av dagen går til detox test.

Som tidligere nevnt kjørte vi litt nordover i Canada før vi headed østover. Dette for å se noe annet enn 16 rekker med biler, 8 i samme retning som vi, 8 i motgående rekke. Frøken GPS ledet oss over i de indianske markebygder der folk stort sett lignet oss. Vi tok sikte på å ta natt nær reservatet nær enden av Ontariosjøen. Men før vi kom dit, lodet vi og trødde litt i områdene lenger inn i Canada. Blant annet spiste vi på en liten kafe med – etter det vi så, og jeg tror vi så rett for “kjøkkenet” var like innfor disken det maten ble laget – var betjent av en kvinne i 50-årene. Dette er kun kvalifisert gjetting fra min side da jeg ikke har noen stort nok sammenligningsgrunnlag for å tippe alder på kanadiske landsbykvinner. Årsaken til at jeg husker henne og stedet er at om noen maste på henne og ville bestille noe, sa hun gjerne kontant: I only have two hands.

Men nå drar vi til Hyatt og i morgen på Family Hope.

Høres

romanitrener

...så sulten jeg er...

20. oktober

Herregud så sulten jeg er! Klokka er nesten 17 canadatid. Vi sitter oppe i tårnet ved Niagara falls og venter på maten. Flott restaurant som roterer, slik den i Vilnius gjorde. Som der er dette flott. Vi startet med utsikt over fallene. Nå ser vi utover landskapet ellers.

Vi har hatt det superoptikjempefantafenomenalistisk i dag. Klokka 9 spiste vi en eksklusiv liten for-alle-våre gjester-sammen-frokost på vårt lille eksklusive hotell. Senere har vi ikke spist. Nå er vi godt sultne. Vi småhandlet i Niagara on the lake før vi kjørte hit, og her har vi løpt som gale for åp rekke alt før stengetid. Det er off season. Joda, joda, vi har gått under fossen. Skuffelse, selv om jeg forstår at man ikke kan slippe enhver galning løs der og må ha murer og gjerder. Men jeg regner oss ikke blant enhver galning, og selv vi måtte vandre i under-elviske ganger og stå bak netting og se på vann som fosset ned. Men båten under fossene, den anbefaler jeg virkelig! Mer er det ikke å si om det, for det må oppleves, som det heter i litteraturen.

Der kommer fossene igjen. Tårnet har gått rundt, og vi har spist.

Vi ferdes på løse vilkår her hvilket betyr at når vi forlater tårnet, kjører vi ikke tilbake til USA. Vi fortsetter i Canada og kjører canada-sida av Lake Ontario østover. Så krysser vi over til USA et eller annet sted.

Men nå skal jeg bare sitte velmett og sjabbe med de andre.

Vi høres.

romanitrener

Fra det ene til det andre

Mens vi venter på middagen på en liten kafe oppe i fjellene:

Som sagt, vi overnattet på en bed and breakfast som lå i mørke da vi kom, men unntak av et lite lys i et rom. Det så lukket ut, men Sigbjørn gikk inn, for i brosjyren vi hadde funnet stod det at de hadde god landsens frokost. Som det viste seg at de hadde.

Vi bare et menneske der, en kulerund, liten og hyggelig mann. Huste så ut som om noen skulle flytte, esker og kasser lagret overalt, men på veggene hang spesielle quiltarbeid og anna handarbeid som mamma spurte om hun fikk fotografere.

Da det om morgenen nærmet seg frokosttid var det intet livstegn i huset unntatt oss. Tilslutt gikk mamma for å se etter. Dette var et langt smalt hus, og hun gikk gangene til ende. Senere gikk jeg der, esker langs veggene og handarbeid på veggene. I så måte kunne det ligne boklageret i kjelleren hos oss. I enden av en lang, stille og folketom gang kjente mammas kaffetørste nese en svak kaffelukt, og hun fulgte den ned en smal trapp til kjelleren. Der var det en stor spisesal – selvsagt pappesker langs veggene – flott dekket frokostbord med frisk juice og – hol dere fast – en spekulasi som starter. Verten satt ved en spesiell ovn og ventet i stor ro på oss, og da vi kom, kom eggerøre og kjøttretter på bordet, pluss pluss, og alt heimelaget etter bestemors oppskrift. Det var forresten bestemor som hadde laget alt det som hang på veggene.

Den kjempehyggelige verten anbefalte oss å se Little Grand Canyon, og vi så lovte og gjorde. Man sier ikke nei til en slik person, ikke sant? Han bad oss stikke innom på rfeturen om vi rakk det.

Kveld i Canada:

Sorry folkens. Vi er nå i Canada og ikke i USA som planlagt. Nåja, planlagt og planlagt fru Blom. Det eneste vi har planlagt er flybilletter og Family Hope. Ellers lever vi romanis glade dager, hvis da mitt folk har noen glade dager for tida.

Vi forlot altså det meget spesielle bed & ebreakfast med den lille trillrunde verten med buksesler etc og dro til little Grand Canyon. I skrivende stund er det ikke Grand Canyon som huskes best, men naturen rundt generelt. Frøken GPS sendte oss videre oppover og oppover da vi skulle dit, og da vi skulle tilbake og hun var programmert til sende oss videre til Olean, som er fjellby mot grensen til Canada, sendte hun oss en snarvei jeg ikke ville trodd var registrert i satellitten der oppe. At det bar bakke opp og bakke ned i krok og sving var nå ett. Det andre var at planterhaugveien blir rene brede autostradaen i sammenligning. Der kan i alle fall to biler møtes. Slik var det ikke her. Noen steder var det åkrer man kunne kjøre ut i om en pickup - som det var fullt av på de små hauggårdene vi passerte – om en slik pickup kom fresende mot oss. 3-4 km. senere kom vi på en veg i god standard a la planterhaugveien. Da hadde vi surret i highlands hele formiddagen og gått innom gårdsbutikker og etc her og der, så da vi fant en liten lokal kafe med lokale matretter, tok vi middagen der. Jeg er ennå skrivende stund overmett av den overdådig store porsjonen med ekte highland-landsens kost.

For å gjøre en lang og begivenhetsrik dag litt kortere: vi stoppet ikke på USA-sida av Niagara, men freste inn i Canada. Her er vi på et ganske elegant hotell, et lite og eksklusivt et med kuskinn til golvtepper og en vert som tok mot oss som hovmesteren i en engelsk overklassefamilie. Hyggelig og profesjonelt underrettet han oss at alle hotellets gjester samles i spisesalen kl. 9 til frokost. Ikke bare å komme slengende katdi som helst.

… men nå må jeg sove i den fasjonable senga som venter meg –

- fremdeles heldige romanitrener -