Også tomrom trenger at noen banker på dets dør

Hvis man ikke rir samme dag som man saler, må noen være smurt med tålmodighet. I dette tilfellet er det jeg, og gadd vite hva slags smurning det er når man er smurt med tålmodighet. Noe jeg må være når jeg blogger, for bloggen drar ikke ut på nettet samme dag som jeg skriver den. Det var dette med å ri og sale, men uansett er jeg nå glad for at man saler. Det hadde vært verre om man aldri gjorde det. Enkelte saler aldri uansett hvor mange hester man har. Hvor mange hester står ikke og venter på å bli salet? Jeg sier ikke mer. Farlig å antyde at noen burde sale hestene sine.

Og jada, i går var vi i Harstad og fikk gipsen fjernet av den hyggelige islandske ortopeden – som mente jeg burde bruke braclets til jeg hadde fått de nye skoa - som kanskje er om en måned. Det var dette med å ri og sale, men i dette tilfellet tror jeg ikke hesten er klar til å ris selv om sadelen er på. Så nå har jeg bracelets på begge bein, og det klamper likt når jeg går.  Og klamper gjør det, for bracletsene er harde. Da jeg hadde gips på den ene foten og braclets på den andre, sa mamma at jeg gikk som han gamle-erik da han gikk opp til prekestolen i Evenes kirke. Menigheten så ham ikke, de hørte ham der han trampet opp med hov på den ene foten. Det ble KLAMP, klamp, KLAMP. Slik klampet jeg gjennom gangen, ble det sagt. Jeg har stor medfølelse med den stakkars fanden som måtte klampe slik for å komme seg heim til Helvetet sitt.

Da vi dro til Harstad i går, stoppet vi på Elkjøp for å få ny sladd til laseren. Elkjøp har to reserverte parkeringsplasser like ved inngangsdøra. De er ment for den som har bevegelsesvansker. Da vi kom, var den ene plassen opptatt av en stor van av den typen man advares mot. Dere vet de som kjører rundt i slike van’er og bla, bla, bla. Bare at denne tilhørte Forsvarsbygg. Store bokstaver kunngjorde det.  Ikke noe skilt varslet at de hadde rett til å parkere på reserverte plasser for bevegelseshemmede, men de trenger antagelig ikke noe spesielt skilt for å melde at de beveger seg tungt og langsomt, senere enn gjennomsnittet. Det holder antagelig at det står Forsvarsbygg på bilen.

Jeg har et vikarierende forhold til EØS-avtalen som Norge så riimin ramiin signerte. Av bitter erfaring vet jeg hvor vanskelig det er å si nei når noen vifter med avtalepapirer under nesa på en. Årsaken til denne assosiasjonen  er at jeg liker den blandinga som pappa lager til meg. Den inneholder alle sunne og nødvendige ting som sardiner, blomkål, pærer, acai, kakaobønner, nøtter etc. Alt dette maler han sammen til en grøt, og jeg tar litt av den til hvert måltid. Enhver vet nok hvordan det går når man liker noe. Litt blir til litt mer som i sin tur blir til enda litt mer…. Så også med blandinga. Og etter hvert ble det slik at jeg ikke ville spise noe annet enn det. I sommer tok mamma fatt i meg og truet meg til en avtale om at det til hvert måltid skulle være LITT blanding, og når det var spist, var dett dett. Som staten som falt for viftinga under nesen med EØS’ fortreffeligheter, falt også jeg for argumentene om at man skulle ha mat av ulik konsistens og smak også. Som staten så jeg. Jeg signerte, og ikke er det til noen trøst at de var minst like dum som meg enda de har et maskineri av byråkrater og rådgivere. Jeg hadde bare meg selv, og gjett om jeg får høre nesten hver gang jeg krever mer blanding. En litt småskadefro: ”den dagen Norge reforhandler seg ut av EØS, kan vi reforhandle avtalen om blanding.” Der ser dere hvordan jeg har det, og ikke det heller er noen trøst at han stat sikkert også får noen skadefro bemerkninger. Men som han stat vet jeg å ta igjen. På en finurlig måte. Staten tar igjen med litt restriksjoner her og der. Litt småavgifter, litt innføring av eksempel utenlandsk mat, etc. Jeg har også mine metoder. Jeg er familiens økonomiske administrator hvilket i praksis medfører et økonomisk diktatur her i huset, men så har jeg heller aldri ropt opp om at jeg er demokrat. Jeg setter ned foten for all sløsing. Under sløsing regner jeg dette med å fly på kafeer. Det er tommelen ned. Årene har lært hertingene å ta med mat og drikke når vi ferdes. Da vi i går var på Harstad sykehus, luktet det herlig kaffe på kafeen, og mamma hadde ikke tatt med kaffe. Kaffekjerringa ble kaffesugen og antydet en expresso. Da så jeg mitt snitt. ”Den dagen Norge reforhandler seg ut av EØS ….”skrev jeg kjølig. Den satt tenker jeg.

▪▪▪

Dagene har gått – og jeg nar innsett at i mellomtida, tida fra sist jeg blogget til nå – er mange hester salet og ridd her i huset. Jeg lever i en setting og en familie der man saler sine hester og får ting gjort. Nyttårsløfte i 2014 skal kanskje bli at jeg skal slutte å spøke med hertingene om ditt og datt, men jeg stoler på at de og alle forstår at det er en spøk.

▪▪▪

Atter har dager gått. Jammen går denne tida. Det skábma igjen her i nord. Det forrige julebålet hos Skåden er knapt sluknet når neste bål skal tennes. Noe må være galt med tidslina her i skogen. Dagene, ukene, månedene synes å være kortere enn de skulle være. Fortsetter det slik at tida eskalerer (der klarte jeg kammen å flette inn den nye politiske frasen, gratulerer) …

Jeg har fått den en gang så ærefulle oppgaven å skrive familiens julebrev. Da jeg første gtangen fikk det, var det med stor glede og fornøyelse jeg heiv meg over oppgaven, men nå er det gått med det som med alt annet. Når ting blir en vane, skjer det noe med fornøelsen. Sånn er det bare.

Vi pleier lytte på lydbøker om kveldene eller når vi kjører bil. Av stabelen av lydbøker lånt på bibliotek er det noen  som er felles i betydningen alle tre lytter på den. Jeg har muligens nevnt at den forrige var Kongens nei og skulle omhandle tida fra 9. april 1940 til kongen foorlot Norge 7. juni samme år. DVs mens Norge ennå var fri stat som ikke hadde kapitulert. Vel, kapitulert og kapitulert. En kapietin i forsvaret her nord brukte et annet ord, som jeg ikke husker, på det som skjedde her, og at militæret her ikke kapiltulerte. Uansett, dette var et sidesprang, men alle fortellinger har sidesprang. Uten det ville fortellinger være prikkpunktoppramsinger.

Altså; lydboka var på 7 CD-er totalt. Interessert heiv vi oss over dem. Etter 4. CD begynte optimismen å dale. Da var kongen ennå ikke kommet til Molde, hvorfra han reiste via Indre Troms til Tromsø Når man vet at han var størsteparten av denne spesielle tida i Nord-Norge, vel, så er det naturlig å begynne å lure når han etter 4 av 7 CDer ennå ikke var kommet til Molde. Etter en CD til mumlet en, pappa eller mamma, jeg er ikke sikker, at forfatteren antagelig beæret kongens opphold i nord med én setning.  Uansett hvem det nå var, vedkommende tok feil. Forfatteren brukte hele to setninger om kongen i nord. Snart er det på tide at kongehuset som de trendsettere de er, sier i en offentlig setting at de er konger også for Nord-Norge. Man vet jo at de kan det der. Kong Håkon var konge også for arbeiderne, sa han i 1928. Forfatteren levnet i boka Kongens nei ingen øære til daværeende statsminister Nygårdsvold. Han omtalte ham ved flere anledninger som sutrete, svak, initiativløs, oppfarende og lite handlingskraftig. Faktisk såpass negativt at jeg reagerte på vegne av Nygårdsvold. Så vet man at alt krysser sine spor, og den neste lydboka vi lyttet på, var Joralf Gjerstads bok om sitt liv. Snåsamannen omtalte den samme Nygårdsvold og ga ham de beste skussmål.

Denne bloggen er blitt så lang etter hvert at jeg antar ingen gidder lese den, om da noen i det hele tatt leser det jeg sender ut i cybersåace. Muligens skriver jeg for et tomrom, men da får det så bli. Også tomrom trenger input eller at noen banker på dets dør.

d

Rome wasn't built on one day

Rom is the smell I concentrate on this week. Rom is amongst others used in cakes to give certain taste and also someone drink rom (still the Norwegian rom).

Rom(e) was not built on one day, - meaning as everyone knows things take time.

Why I chose this smell? Simply because of the association to ancient Rome which as mentioned wasn’t built on one single day.

Makes me wonder who the hell chose Rom(e) as an example to wiev that things take time.  Those fightening an expanding ancient Italians, how come they became the symbol of things take time? I tried to google on the net to find out who the hell was the maker of such a saying.  When googling I tangeted Adolf Hitler who wasn’t sure about who his father’s father was.

Makes me wonder why you Greg put me on the trace of Hitler in the innocent olfactory-program?

▪▪▪

In addition I wonder why it was so important to underline that Rom(e) as an example. Ill placed in my opinion, when the Good book underlines that God used six days to create space. How could one then expect things to go faster than that?

I presume the big creator sitting in his Heaven laughing at me trying to find out who made the saying about Rome when there is so much more important things to explore than that.

Gets me wonder where this olfactory-program is bringing me. For first time in my poor smelling-history I am looking forward to do the olfactory-program.  So you succeeded, Greg, and if this is followed by better smelling and limbic…

Also I am not when associating about the smell of rom, talking about the poor rom-people that has flown over Norway like grashoppers when Moses was in Egypt and should lead his people out and to the promised land. These poor rom-people probably look upon Norway as their promised land. Neither am I associating around the computer-rom, read only memory. I am only stuck in the association around a certain smell and the story that consequently should follow. I am on the second day of rom-smell, and no story so far has knocked on my door. 

▪▪▪

For two days no story so far has knocked on my door even though my door is of the kind easy to notice and I have a doormat telling whoelse comes near that they are welcome. Still no story knocks on my door.

▪▪▪

May be the wrong thing was put to out this welcome-mat outside my door? May be one should not welcome whoever as well as whatever passed here? I hastedly removed the welcome-mat and put a dante-Divinia-Comedia-mat saying The one who treads here in – let all hope go. It functioned. Story after story knocked on my door. I met them in the doorway with knitted brows. – Are you ready to cross the Atlantic ocean, I prompted, and let all hope go? Story after story left the doorstep only showing me the back of a fading body. I laughed harshly at all of them, big promiscuous, arrogant, conceited, egocentric stories,  thought they could enter my house  and expect to be told.

That is why, Greg, there is no story this week. I am still waiting for a suitable one to pass my mat.

Have a nice weekend.

PS: I didn’t manage to open the link.

PS2: That is why those crossing the Atlantic do it with hope

Første lukte-assosiasjon

Dagens blogg er forrige ukes luktehistorie til Greg på Family Hope Center. Jeg fikk nemlig som en del av olfactory-programmet å i løpet av en uke assosiere rundt en lukt. Dette er første runde.

The smell arouse viantly against him and hit him as a bullet. If you never has experienced that kind of smell, you will never know the meaning of it, nor understand that smell can act like a bullet. The smell bulleted its way through the nostrils. The speed had became a bit slower, snot and shimmering-hair in the nose slowered even more down, so when the smell had passed up to the brain, it was like a light wind, or actually not a wind at all, more like air rottening since there was no movement.

▪▪▪▪▪

The smell settled in the brain, made itself a cosy little room and furnished it with smell-like things. Silently and quietly it occupied the surroundings and dominated it all.  Filled its space in the brain with half-rotten air-like wind.

▪▪▪▪▪

There the smell built a barrier to stop intruders, so when next sessions of smells tried to enter the brain, there was a impenetrable barrier. The next session of smells didn’t come further than the sinuses and established its tower there, ready to defend itself from attacks from both sides. One side newcoming intruders from the nose, and on the other side the old rotten-air-smell from the brain.

▪▪▪▪▪

Accordingly the following session of smells never only came into the nose where they met a wall that stopped completely the way the smell had tempted to go to the brain. Same procedure. The third section was established in the nose, a solid barrier was built to stop any kind of intruding comrades.

▪▪▪▪▪

Here is the situation of today> Three blocks of smells are established in my head where they do nothing else than blocking. They have forgotten their original mission; to let my poor brain have a taste of smells.

▪▪▪▪▪

And here am I smelling and smelling day after day, and nothing coming further than my nostrils.

Moral< What good can smells now bring me_

Hi Mag,

This is very good insight! Do you think the smells were too aggressive when you started? Maybe we can check out specific smells and see how they effect you- what is clear is that the smells effect the amygdala. I'll share some interesting information you check out: You might like this video first- I found it an interesting lecture on memory- and the limbic brain which is effected by smells:

http://www.thegreatcourses.com/ttcx/brainlecture.aspx

This website is actually very interesting to take courses- may interest you in general.

I'll try and send you more info on the sense of smell. If you can think of some emotions that you would like to work with more- or frustrations- or anything let me know and maybe we can try and work with some specific smells to help.

Hi to the family.

All the best,

Greg Fischer
 

“How To Help Your Child With Special Needs"
3-day Parent Training Conference schedule:

October 15-17, 2013 – Oaks, PA USA

The Family Hope Center – “Where Hope Comes Home"
2490 Boulevard of the Generals, Suite 250
Norristown, PA 19403 U.S.A.
www.familyhopecenter.com
Phone: (610) 397-1737

Fax: (610) 631-1852

www.facebook.com/thefamilyhopecenter

www.twitter.com/matthewlnewell

- bakterieløs, gipsløs, håpløs, blodproppløs, giddaløs …

Så var det helt unødvendig antagelig å fjerne gipsen. Det viste seg jo, heldigvis, at det ikke var blodpropp i beinet. Så nå er stikkinga i mageskinnet med blodfortynnende midler over. Ikke det at det ikke var hyggelig å få heimesykepleien innom to ganger pr. dag, for det var det.  Men da måtte vi på en måtte strigle oss og være klar. Alt har en fordel og en ulempe. Fordelene er synlige av seg sjøl. På den andre siden er «ferien» over fra i morgen av. I dag roes egget, og en her i huset strukturerer det nye programmet. I morgen er vi i gang igjen. Vi må antagelig flytte om på en del på Instituttet for å gjøre plass til blant annet å ta ladder i bruk igjen. Da må ABR senga flyttes, og skal det bli plass til det, må backsving ut. Backsving er ikke program i denne perioden. Gud vet hvor den skal settes. Sterke krefter, fysiske sterke krefter – meld dere gjerne til omstrukrutering på instituttet. De mentale og psykiske krefter er oppe og går her huset – ban k i bordet.

Vi fikk altså en telefon fra Hartad sykehus i går om at vi ikke var smittebærere og at vi kunne komme inn straks til ultralyd av beinet. Siden Kanya og Viola likevel ikke kumme stikke innom på formiddagen, dro vi umiddelbart til Harstad, lagret med det den ringende legen ba oss ta med: mat og lesestoff i tilfelle lang ventetid. Siden vi hadde laget vaffelrøre ferdig til Kanya og Viola skulle komme, stekte vi vafler og tok det med oss. Som lesestoff rasket vi med oss siste «Ottar» fra Tromsø Museum. Så ble det ingen lang venting i Harstad likevel. Bare såpass at vi rakk å bla litt i «Ottar» og velge oss lesestykke. Det ble artikkelen:”Ble Norge samlet nordfra?”. Jeg tror mamma savner å lese høgt. Både pappa og hun leste høgt for oss til vi var langt oppe i ten-årene, og mamma leste antagelig høgt på skolen. I alle fall har hun begynt å lese høgt når vi venter ett eller annet sted.

Hun begynte på den artikkelen, og vi kom så langt på den at jeg nå har blitt tvilende til om de islandske sagaene er pålitelig.  Enligt denne artikkelen kan man stille spørsmålstegn ved om Norge ble samlet til ett rike ved slaget i Hafsfjord. Hvis da slaget i Hafsfjord har funnet sted, enligt artikkelen. Forfatteren mener en del av sagaen vi underbygger Norges historie med, er fiksjon. Det interessante her er hva norske historikere er fornøyde med er Norge. Hvor mye samlet han egentlig, denne Harald Hårfagre som sannsynligvis er en fiktiv person? Samme det siden han muligens ikke har eksistert. I alle fall ikke da. En engelsk historiker har en senere Harald Hårfagre i slaget evd Stanford bru. Der har de islandske sagaene Harald Hårdråde.

Samme kan det være, men om den langhårete hippien som i Norges historie kalles Harald Hårfargre ikke har levd og er en fiktiv person, da er vel den smellvakre samejenta, samekongens datter, også en fiksjon. Faen heller. Der rauk samenes muligheter til å skryte av sameblod i kongeslekta. Kanskje er det fiksjon også om det kongsemnet som bodde i nord og fikk sjøsamenen til å bygge seg båter. I Grovfjord mener man at han kan ha bodd der.

Det er jammen ganske spenstig og farlig å skrive historien ut fra noen få eller i dette tilfellet en kilde. I artikkelen kalles deler av Sagaen en fiksjon. Det er ikke bare Harald Hårfagre som muligens er en fiktiv person. Det samme gjelder Kong Arthur av England, han med ridderne om det runde bord, og han var visstnok samtidig med sin eventuelt fiktive bror her i nord.

Tilbake til sporet. Ultralyden viste ingenblodpropp, og vi ble bedt om å dra opp på medisinsk avdeling. Som vi gjorde, og meldte oss der. Vakthavende lege som hadde ringt oss om morgenen, var ikke til stede, og det virket som om man ikke helt visste hva nå å gjøre med oss. Men plutselig sa det hei bak oss. Der var Ann Ragnhild kledd i hvitt. Første trodde vi det var hun som var vakthavende. Det var det ikke, men hun fikk orden i sakene og ba noen ringe så og så. Typisk den der Broderstadgjengen på andre siden av myra, sa mamma etterpå. De har og får orden på saker og ting.

Vakthavende lege kom. Jeg hadde skrevet et brev til avdelinga og hadde med bøker, for jeg var imponert over at ingen der han-net meg, snakket til mamm og pappa og omtalte med som han, mener jeg. De snakket direkte til meg. I tillegg tror jeg de virkelig sto på for å finne en løsning på den gipsløse foten.

Nå har vi sovet en lang natt og sitter ustriglet i sofaen før vi skal ta frokost. Deretter blir troikaen delvis oppløst til forskjellige forberedelser og forsinkede aktiviteter. Men nå er det mat.

domantrener

PS. Jeg er virkelig -løs for tiden. Bakterieløs, gipsløs, blodproppløs, håpløs, giddaløs og andre løs-er.

I isolat

På en måte er vi nettopp kommet heim selv om vi kom heim tirsdag ettermiddag. Da heiv vi bare to ting, først heiv vi inn litt mat, så heiv vi oss i seng og sov langt og lenge som det heter i de fortreffelige folkeeventyra. Onsdag formiddag sleit vi oss opp, men det ble ettermiddag før vi så at den venstre foten min hadde hovnet og sprengte mot gipsen. Nå er saken slik at jeg har svært høg smerteterskel, så jeg vet ikke når foten begynte å hovne. Den var ok da kledde på oss og forlot Hyatt mandag morgen. Vi heiv oss i veg til legevakta og ble videresendt til Harstad sykehus siden han på legevakta ville det skulle sjekkes om det var blodpropp i beinet. I Harstad ble gipsen klippet av, og etter hvert havnet vi på isolat på medisinsk avdeling siden jeg hadde vært på sykehus i utlandet og man ville ta forholdsregler til man hadde fått sjekket  om jeg hadde med meg en lite ønsket streptokok.

 Nå er saken slik at siden vi var på isolat, kunne de ikke ta røntgen eller ultralyd for å sjekke om det var blodpropp før de var sikre på at vi ikke var smittebærere. Jeg tror nok at om det hadde vært krise, hadde det nok blitt røntgen og ultralyd. Sykehusets isolatrom var et lite rom. Stort nok for en person og en seng, men hyggelig som de var på Harstad sykehus, ble en seng til satt inn, og det ble bestilt et rom på Sykehotellet til pappa. Han vandret følgelig ut og inn og måtte i «slusen» iføre seg smittevernutstyr før han kom inn på rommet. Det samme med ansatte. Har dere sett filmer der forskere tar på seg utstyr for å sjekke en ET? Nesten slik så de ut. Mamma og jeg tilbrakte disse to dagene der i isolat. For det meste var pappa også der. Skulle noen på do, måtte vi skyve på sengene for å gi plass. Når så er sagt, er jeg imponert over den fleksibiliteten Harstad sykehus viste.

 Utfordringa her var det at gipsen var fjernet på et bein. Beina var gipset for å endre fasong på fotbladene om jeg kan si det slik, og jeg skal ha gipsen i 4 uker før den tas. Da antar man at en fasong har satt seg, og det neste var ortopediske spesialsko. Nå var den ene foten avgipset etter en uke, og vi var redde for at jeg ville ødelegge det som var skjedd om jeg trødde for tidlig på den.

Ortopedene på sykehuset ville ikke gipse om før de hadde fått kontakt med og instruksjoner fra dr. Nuzzo ,som hadde gipset in the first place, om hvordan å gipse. Det var lettere sagt enn gjort å få den kontakten. Både vi og sykehuset prøvde å ringe. Til slutt lyktes vi. Nuzzo skulle sende over en beskrivelse. Den var ikke kommet fredag morgen, og vi visste straks at nå ble helga et spørsmål siden Pediatric- Ortopedic i Summit ikke har åpent på fredager. Det var snakk om helgeperm for oss, men Harstad sykehus sto på, og en spesialist i ortopedi  dukket opp fredags ettermiddag med braclets som han prøvde, og som viste seg å stive av slik gipsen hadde gjort. Denne braclet kunne pumpes og tilpasses.

Da var alt klart for heimreise, og i går ettermiddag var vi her igjen. Bagasjen lå slengt halvveis åpnet slik vi etterlot den på onsdag, og siden heimesykepleien skulle komme for en kveldssprøyte i tilfelle blodpropp, fikk vi lynfart i å rydde opp og få ting på plass. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Det samme aldri så galt det ikke er godt for noe, gjelder også disse føttene mine. Dr. Nuzzo ba oss om å kontakte en ortoped for å fjerne gipsen og få ortopedisk vurdering av fotbladene og henvisning til ortopedisk verksted. Vanlig praksis ville være time hos fastlegen som henviste til ortoped som henviste til verkstedet. Nå er alt dette i boks. Den ortopeden som kom med braclets, la meg til i sin innkallingsliste for å fjerne gipsen i rett tid, og han sendte henvisning til ortopedisk verksted. Dermed stoppet vi på Aktiv ortopedi på heimtur og bestilte time der. Sparte oss masse arbeid.

Om et par dager har Haarstad sykehus fått svar på prøvene angående denne streptokokken, og da tar de kontakt med oss for videre aksjoner. Imens gjør vi det beste ut av situasjonen. Jeg går litt på gipsen og bracletsen slik dr Nuzzo sa jeg skulle. Det går forbausende bra tatt i betrakting at balansepunktene under beina er endret. Jeg går ikke alene, men da pappa og jeg kom fra toalettet nyss, ville jeg prøve alene og fant at jeg kunne klare det hvis jeg gikk sidelengs og støttet meg i veggen.

Akkurat nå venter vi på heimesykepleien og sprøyta i mageskinnet. Jeg føler meg vel, for i dag har vi hatt stor renselse. Jeg har jo for eksempel ikke vasket håret siden 14. okt. og nå var det virkelig fett og tjafsete. På Hyatt fant vi ingen måter å gjøre det på uten å bløte opp gipsen. Der var ikke løs handdusj. Det har vi her, og vi rigget oss til med castbags om gipsen og benet utstrakt mens håret ble vasket skikkelig. Kjempegodt, men et styr, så denne prosedyren er nok ikke en dagligdags sak – noe det heller ikke trenger å være.

 domantrener

Ps: Alt som ikke e stolen eller brent kjem tel rette.

Før vi dro til USA blodleita vi etter det slektsheftet hadde spesialbestilt og  skulle sende til onkel Kåre på 70-årsdagen. Han feira den mens vi var i USA. Den fant vi ikke, og pappa måtte sende den kopien han hadde slått til seg selv av det. Men da vi i går beinrydda til heimesykepleien skulle komme, ble ikke bare bagasjen fiksa. Vi satte også på glass de urtene som hadde ligget på aviser til tørk mens vi var i USA. Gjett hva som lå under avisene?

Moral:

• Ta i urtene, og du blir behagelig overrasket.
• Urter kan løse de fleste utfordringer.
• Man vet aldri hva de skjuler.
•  

Smørgås kontra smørkatt

Da har vi endelig kommet oss til ro i sofakroken her i skogen og kan ta en av klarende oppsummering og gjennomgang av skogsfolkets liv og levnet – og leven.

Vi forlot altså Hyatt mandag etter å ha spist Hyatts siste frokost og tatt omelettene med som niste siden, jeg siterer: «Det e berre skit å få kjøpt på flyplassen». Hvilket er en sannhet med alle slags modifikasjoner, for der vi innstallerte oss business loungen på Newark hadde de både salater og desslike. Under desslike regner jeg alle de drikkevarene med prosentstyrke over vannets som sto til fri benyttelse. Man kan altså først pimpe der, så pimper man seg over Atlanteren (pøh, jeg bryr meg ikke om at noen her sier at ordet pimpe antyder noe annet enn et glass kvitvin.

Da vi etter hvert hadde kommet oss inn i systemet på Newark, viste det seg at direkteflyet New York – Oslo var kanselert denne dagen -  og vi ble booket om til et fly til Stockholm og så videre til Oslo.

Her må jeg gjøre et hopp litt tilbake i tid. Jeg hadde nemlig spøkt med at hvis vi gjorde noe innmari dumt i USA, skulle jeg si at «we are from Sweden, you see». Nå er det slik at bahas beallji alo lea gullame, man skal ikke si slike ting for det onde eller vriene øret hører, sier et samisk ordtak. Nå tror jeg egentlig at det er minst et par varianter av hva slags øre som hører det man slenger ut i all sin eplekjekkhet. Det er nok ikke bare det onde øre som lytter. Personlig mener jeg det er flere ører i systemet, og et av dem er erteøret, ertekrokens øre. Dette øret slo til siden jeg vitset om at jeg skulle si vi var fra Sverige om vi gjorde noe dumt. Denne ertekroken sendte meg så til Sverige. Jeg er helt overbevist om at det er årsaken til at flyet til Oslo ble kanselert. Ertekroken mente jeg trengte en tur til Sverige.

På flyet hørte jeg noen fra en konferanse si at noen av deltagerne som skulle til Norge, var booket om via Frankfurt. Takk og pris sier jeg at jeg ikke hadde slengt med leppa om tyskerne. Ellers hadde vi faen meg havnet i det helvetes Frankfurt. I valget mellom Sverige og Frankfurt må jeg si at jeg er fan av Sverige.

Ja, altså, alle medaljer har en bakside, og så også den medaljen jeg nettopp tildelte Sverige. Personalet på flyet fra Newark til Stockholm var etter det jeg kunne høre på språket svensker.  For det første var cabinpersonalet ok og ikke et gram mer, for å si det slik. Det er ikke enøyd nasjonalisme når jeg sier at det var en annen ånd på flyet Stockholm – Oslo. Der snakket personalet norsk, så jeg antar de var norsk.

(Akkurat nå husker jeg hvordan det var da vi skulle på flyet i Newark. Da sto assistansepersonalet klar og skulle hjelpe meg om bord mens en av flyvertinnene sto i flydøra og gneldret at de skulle gjøre det slik og slik.) Jeg kom meg nå om bord og til Stockholm og Oslo – og til Evenes og heim uten noen flere viderverdigheter. En kjapp kveldsmat og rett i seng.

domantrener

Ps: En annen sak er det samiske som hele tiden dukker opp overalt. Jeg har fortalt at vi på Chestnut Hill Art Museum fant de der Maze-aktivistene med en stand der de meldte at de ticket og gikk: ”Æda, bæda, vi er ikke under vann.” På flyet fra Newark maste de over høytaleren om en Biti og ett eller annet. Nå uttalte de det riktignok feil og sa Bitti, men jeg forventer ikke all verden av svensker som skal uttale samiske navn. De sa f.eks- i morron Bitti. Og jeg tenkte: i overmorron kanskje Anti.

Ps2: P.S. Da vi forlot flyet i Stockholm så jeg flere skilt med smørgås og forundret meg over dette med at man så veldig annonserer denne smøråsa. Her i Markebygda har vi smørkatt, og vi setter nå ikke opp skilt for å annonsere at vi har det slik svenskene gjør det med smørgåsa. Tvert om, vi holder kjeft om det.(Dersom du ikke er kjent med smørkatt, send meg en mail, og jeg sender en kulturell redegjørelse).

Å hive i en koffert er ikke bare å pakke

«Pakke ekje nåkka problem når main ska reise heim,» seies det her akkurat nu. Betydninga er, antar jeg,  at man da bare hiv i koffertene det man har her. Noe annet når man reiser heimefra og til somewhere, da tar pakking lang tid. Mener noen jeg deler suite med her på Hyatt.

Da har de ikke tatt høyde for annet enn det praktiske greia det er å hive ting i en koffert. Pakking er så mye mer enn det. Det innebærer blant annet et punktum på et supert opphold, og alle vet at det kan være vanskelig og sette punktum for noe. Jeg vil ikke bli forundret om det ville bli bruk for terapeutisk hjelp i nettopp den prosessen å sette punktum. Så ting er ikke så enkle som det framstilles her.

Jeg, for eksempel, har ikke lyst til å pakke. Derfor er pakking en tvang for meg, og enhver vet hva tvang kan utløse av nevroser, psykoser og dess like.

Men det pakkes altså rundt meg her, og i morgen tidlig spiser vi frokost og legger i vei til New York. Allerede. Jeg synes vi nettopp har kommet. Nå har det jo skjedd litt i det lille øyeblikket av evigheten vi har vært her. Vi har avviklet Family Hope Center og – det er faktisk derfor vi har reist hit – vært to runder i Summit; en for sondering av hofter, knær og ankler og neste runde for operasjon. Vi har tatt de faste rundene til Amishland, Valley Green etc, pluss en del turer til Chestnut Hill, den siste i dag. Da var vi i kirka der og spiste lunsj på patioen. Kirka ble en tradisjon da vi bodde på Chestnut Hill Hotel og den var vår nabo. Den evangelisk lutherske kirka. Sigbjørn hadde en opptelling en gang og kom fram til at det var 7 kirker på Chestnut Hill, men jeg tror det er i alle fall 8, for vi så en ny en en dag vi kjørte til Valley Green.

Apropos, det pleier alltid å være stappfullt her i helgene. Denne helga har det etter det jeg har kunnet observere igjen vært et bryllup, og en gruppe kinesere har avviklet et religiøst stevne. Etter musikken å dømme kan det muligens være adventister. Det igjen betyr fulle og livlige frokoster her på anlegget.

Jeg har i denne sekvensen tygd en del på språklige –ismer, eksempler har vi nok av i samisk, der noe er norvagismer. Ord som opprinnelige kommer fra norsk. Nå er det ikke alle norvagismer som kommer fra norsk, slik enkelte hevder. Ord som musikk, radio, etc som i samisk er musihkka og radio, kommer ikke fra norsk. Det er en del av den felles latinske språkarven, og man har for eksempel i engelsk music og radio. Så har jeg til kjedsomhet hørt at også samisk har lånt bort noen ord til andre språk. Tundra er ett eksempel på det.

Årsaken til denne funderinga over –ismer er ordet restroom, som på godt norsk betyr dass, do eller toalett. Skal man oversette ordet restroom til norsk, blir det hvilerom. Enhver kan se hvor dårlig sammenheng det er mellom ordet og det det signaliserer. Hvis det var et hvilerom, skulle man på toalettene her finne en sofa, noen gode stoler, magasinser, en kaffeautomat, et fat med frukt etc. Men det man finner er en doskål, en tørkerull og en vaskeservant. Absolutt ikke samsvar mellom ord og bruk.

Her kommer –ismen inn. Jeg tror, nei jeg vet, at dette ordet må ha vandret fra norsk over til England med vikingene da de beæret England med noen besøk, samt slo seg ned i for eksempel York. Selvsagt tok de ordene sine med. De skiftet neppe språk i det øyeblikket de steg i land i England. Og selvsagt ga de navn til omgivelsene sine, det være seg eldhus eller stedet der de la fra seg de menneskelige restene (les: avføring og urin). Dermed står det klart for meg at rest = rester. Og at rest = kvile slik det forstås nå i engelsk er feil. Da gir det mening. Restroom er der man etterlater seg sine personlige rester.

Nå har jeg en utfordring når jeg kommer heim, for vi må ha et propert navn på dodøra. Og antagelig bør det propre navnet være på samisk.

I alt det styret og alle de nevrosene denne pakkinga har påført meg, har jeg helt glemt at vi i går også spurtet til Chestnut Hill. Naturligvis, hvor ellers? Det var jo Harry Potter festival, og det ble sagt at da ville det gå bananas. Nå har jeg aldri sett hvordan det er når ting går bananas, så jeg gledet meg enormt. Vi kjørte dit i en stadig tettere trafikk, og med et par ulende ambulanser pluss en brannbil på tur dit. Parkering så ut til å bli vanskelig, for alt tettet seg til. Men høyere makter slo til – antagelig noen fra Galwort – og da vi kom til top of the hill, kjørte noen ut av den reserverte parkeringa for oss med spesiell parkeringstillatelse, og lille Emma Margret vred over bilen i en kjapp bevegelse og smatt inn på denne plassen. Bak oss i køen hørte jeg noen skjære tenner, men vi stablet oss ut med rullestol og hele pakka. Mens vi gjorde det, stoppet en annen bil bak oss, og føreren spurte håpefullt om vi skulle dra. Så delte vi oss. Lille Emma Margret og jeg trillet på Germantown Avenue og betraktet galskapen. Og mamma og pappa, skogsaper som de er, stakk 50 meter unna til en Thaikafé rett bak vinmonopolet og satt der i urskogen og tok seg en kaffe i fred og ro. Denne kaféen oppdager man tilfeldigvis hvis man går på polet for å kjøpe sprit til urtene sine. Da Emma Margret og jeg senere skulle se etter dem, fant vi dem sittende i en annen utendørskafé og betraktet livet med en kaffekopp. For en prikky, prikky dag. På heimtur stakk vi innom kunstmuseet som hadde, selvsagt, også et Harry Potter arrangement.  Det ville ikke vært verd å nevne hadde det ikke vært for to ting.

1) Ute hadde de en 30 meter lang klatrefasade for barn, laget av oppstablede firkantige, pressede høyballer. Årsaken til at jeg nevner det her, er at jeg håper noen fra Riddu Riddu leser dette slik at de kan få tips om alternativ til høyhesjene sine. I høyhesjene kan ikke unger klatre og leke.

Jeg sa to ting, men det er faktisk tre.

2) Ute på plenen på kunstmuseet hadde noen fra Maze, slått seg til med en informasjonsskranke.  Midt på plenen! Er ikke det typisk for Maze! Hadde det vært noen fra Kautokeino eller Karasjok (eller Skånland for den del) hadde de nok hatt informasjonsskranken litt i utkanten av plenen, men ikke Maze. Den sto midt på, og under skiltet sto det «tickets». «Maze tickets». Nå antar jeg at «tickets» var feilskrevet og at det skulle være «tikker» for å synliggjøre for all verden at de ikke ligger under vann. De tikker. Tror dere meg ikke? Si fra, så mailer jeg over et bilde.

3) Det tredje var inne på kunstmuseet. Det første rommet vi besøkte, var reservert en kunstner og viste skissene hans fram mot et ferdig produkt. Jeg må si meg enig med den av oss fire som mumlet: «Dette ville Solfrid gjort bedre». Vi fant selvfølgelig andre bilder og kunstarter, men jeg skal her begrense meg til tre av dem. Ett viste tegning av folk rundt et bord. Noen i min gruppe mumlet at den Sigbjørn som 6-åring tegnet til årboka for IBSS burde henge på veggen her i stedet. Et annet bilde viste maling klæsjet utover, og kommentaren var at det bildet jeg laget som barn med å grave rundt i en malingshaug på et ark, heller burde henge her, det hadde i alle fall et liv i seg. Så fant vi et bilde som så ut som om det var rotet med fargeblyanter, og kommentaren var at Emma Margrets fargestiftegning fra hun var 3-4 år var bedre. Hun laget det som en gave til pappa, og det var i alle fall ikke rotet til.

Så da vet dere. Dere som eventuelt skal en tur innom Chestnut Hill Arts Museum. Ikke verdt pengene om noen spør meg. Apropos så betalte vi ikke inngangsbillett, for vi kom 3 kvarter før de stengte, og de syntes ikke de kunne ta betalt siden vi fikk såpass dårlig tid til å utforske kunsten. Nå var vi egentlig for trette til å falle i staver foran bilde etter bilde.

Men nå må jeg sette punktum slik at det kan pakkes ferdig. Deretter skal vi tanke opp bilen og stikke på Starbucks.