- bakterieløs, gipsløs, håpløs, blodproppløs, giddaløs …

Så var det helt unødvendig antagelig å fjerne gipsen. Det viste seg jo, heldigvis, at det ikke var blodpropp i beinet. Så nå er stikkinga i mageskinnet med blodfortynnende midler over. Ikke det at det ikke var hyggelig å få heimesykepleien innom to ganger pr. dag, for det var det.  Men da måtte vi på en måtte strigle oss og være klar. Alt har en fordel og en ulempe. Fordelene er synlige av seg sjøl. På den andre siden er «ferien» over fra i morgen av. I dag roes egget, og en her i huset strukturerer det nye programmet. I morgen er vi i gang igjen. Vi må antagelig flytte om på en del på Instituttet for å gjøre plass til blant annet å ta ladder i bruk igjen. Da må ABR senga flyttes, og skal det bli plass til det, må backsving ut. Backsving er ikke program i denne perioden. Gud vet hvor den skal settes. Sterke krefter, fysiske sterke krefter – meld dere gjerne til omstrukrutering på instituttet. De mentale og psykiske krefter er oppe og går her huset – ban k i bordet.

Vi fikk altså en telefon fra Hartad sykehus i går om at vi ikke var smittebærere og at vi kunne komme inn straks til ultralyd av beinet. Siden Kanya og Viola likevel ikke kumme stikke innom på formiddagen, dro vi umiddelbart til Harstad, lagret med det den ringende legen ba oss ta med: mat og lesestoff i tilfelle lang ventetid. Siden vi hadde laget vaffelrøre ferdig til Kanya og Viola skulle komme, stekte vi vafler og tok det med oss. Som lesestoff rasket vi med oss siste «Ottar» fra Tromsø Museum. Så ble det ingen lang venting i Harstad likevel. Bare såpass at vi rakk å bla litt i «Ottar» og velge oss lesestykke. Det ble artikkelen:”Ble Norge samlet nordfra?”. Jeg tror mamma savner å lese høgt. Både pappa og hun leste høgt for oss til vi var langt oppe i ten-årene, og mamma leste antagelig høgt på skolen. I alle fall har hun begynt å lese høgt når vi venter ett eller annet sted.

Hun begynte på den artikkelen, og vi kom så langt på den at jeg nå har blitt tvilende til om de islandske sagaene er pålitelig.  Enligt denne artikkelen kan man stille spørsmålstegn ved om Norge ble samlet til ett rike ved slaget i Hafsfjord. Hvis da slaget i Hafsfjord har funnet sted, enligt artikkelen. Forfatteren mener en del av sagaen vi underbygger Norges historie med, er fiksjon. Det interessante her er hva norske historikere er fornøyde med er Norge. Hvor mye samlet han egentlig, denne Harald Hårfagre som sannsynligvis er en fiktiv person? Samme det siden han muligens ikke har eksistert. I alle fall ikke da. En engelsk historiker har en senere Harald Hårfagre i slaget evd Stanford bru. Der har de islandske sagaene Harald Hårdråde.

Samme kan det være, men om den langhårete hippien som i Norges historie kalles Harald Hårfargre ikke har levd og er en fiktiv person, da er vel den smellvakre samejenta, samekongens datter, også en fiksjon. Faen heller. Der rauk samenes muligheter til å skryte av sameblod i kongeslekta. Kanskje er det fiksjon også om det kongsemnet som bodde i nord og fikk sjøsamenen til å bygge seg båter. I Grovfjord mener man at han kan ha bodd der.

Det er jammen ganske spenstig og farlig å skrive historien ut fra noen få eller i dette tilfellet en kilde. I artikkelen kalles deler av Sagaen en fiksjon. Det er ikke bare Harald Hårfagre som muligens er en fiktiv person. Det samme gjelder Kong Arthur av England, han med ridderne om det runde bord, og han var visstnok samtidig med sin eventuelt fiktive bror her i nord.

Tilbake til sporet. Ultralyden viste ingenblodpropp, og vi ble bedt om å dra opp på medisinsk avdeling. Som vi gjorde, og meldte oss der. Vakthavende lege som hadde ringt oss om morgenen, var ikke til stede, og det virket som om man ikke helt visste hva nå å gjøre med oss. Men plutselig sa det hei bak oss. Der var Ann Ragnhild kledd i hvitt. Første trodde vi det var hun som var vakthavende. Det var det ikke, men hun fikk orden i sakene og ba noen ringe så og så. Typisk den der Broderstadgjengen på andre siden av myra, sa mamma etterpå. De har og får orden på saker og ting.

Vakthavende lege kom. Jeg hadde skrevet et brev til avdelinga og hadde med bøker, for jeg var imponert over at ingen der han-net meg, snakket til mamm og pappa og omtalte med som han, mener jeg. De snakket direkte til meg. I tillegg tror jeg de virkelig sto på for å finne en løsning på den gipsløse foten.

Nå har vi sovet en lang natt og sitter ustriglet i sofaen før vi skal ta frokost. Deretter blir troikaen delvis oppløst til forskjellige forberedelser og forsinkede aktiviteter. Men nå er det mat.

domantrener

PS. Jeg er virkelig -løs for tiden. Bakterieløs, gipsløs, blodproppløs, håpløs, giddaløs og andre løs-er.

I isolat

På en måte er vi nettopp kommet heim selv om vi kom heim tirsdag ettermiddag. Da heiv vi bare to ting, først heiv vi inn litt mat, så heiv vi oss i seng og sov langt og lenge som det heter i de fortreffelige folkeeventyra. Onsdag formiddag sleit vi oss opp, men det ble ettermiddag før vi så at den venstre foten min hadde hovnet og sprengte mot gipsen. Nå er saken slik at jeg har svært høg smerteterskel, så jeg vet ikke når foten begynte å hovne. Den var ok da kledde på oss og forlot Hyatt mandag morgen. Vi heiv oss i veg til legevakta og ble videresendt til Harstad sykehus siden han på legevakta ville det skulle sjekkes om det var blodpropp i beinet. I Harstad ble gipsen klippet av, og etter hvert havnet vi på isolat på medisinsk avdeling siden jeg hadde vært på sykehus i utlandet og man ville ta forholdsregler til man hadde fått sjekket  om jeg hadde med meg en lite ønsket streptokok.

 Nå er saken slik at siden vi var på isolat, kunne de ikke ta røntgen eller ultralyd for å sjekke om det var blodpropp før de var sikre på at vi ikke var smittebærere. Jeg tror nok at om det hadde vært krise, hadde det nok blitt røntgen og ultralyd. Sykehusets isolatrom var et lite rom. Stort nok for en person og en seng, men hyggelig som de var på Harstad sykehus, ble en seng til satt inn, og det ble bestilt et rom på Sykehotellet til pappa. Han vandret følgelig ut og inn og måtte i «slusen» iføre seg smittevernutstyr før han kom inn på rommet. Det samme med ansatte. Har dere sett filmer der forskere tar på seg utstyr for å sjekke en ET? Nesten slik så de ut. Mamma og jeg tilbrakte disse to dagene der i isolat. For det meste var pappa også der. Skulle noen på do, måtte vi skyve på sengene for å gi plass. Når så er sagt, er jeg imponert over den fleksibiliteten Harstad sykehus viste.

 Utfordringa her var det at gipsen var fjernet på et bein. Beina var gipset for å endre fasong på fotbladene om jeg kan si det slik, og jeg skal ha gipsen i 4 uker før den tas. Da antar man at en fasong har satt seg, og det neste var ortopediske spesialsko. Nå var den ene foten avgipset etter en uke, og vi var redde for at jeg ville ødelegge det som var skjedd om jeg trødde for tidlig på den.

Ortopedene på sykehuset ville ikke gipse om før de hadde fått kontakt med og instruksjoner fra dr. Nuzzo ,som hadde gipset in the first place, om hvordan å gipse. Det var lettere sagt enn gjort å få den kontakten. Både vi og sykehuset prøvde å ringe. Til slutt lyktes vi. Nuzzo skulle sende over en beskrivelse. Den var ikke kommet fredag morgen, og vi visste straks at nå ble helga et spørsmål siden Pediatric- Ortopedic i Summit ikke har åpent på fredager. Det var snakk om helgeperm for oss, men Harstad sykehus sto på, og en spesialist i ortopedi  dukket opp fredags ettermiddag med braclets som han prøvde, og som viste seg å stive av slik gipsen hadde gjort. Denne braclet kunne pumpes og tilpasses.

Da var alt klart for heimreise, og i går ettermiddag var vi her igjen. Bagasjen lå slengt halvveis åpnet slik vi etterlot den på onsdag, og siden heimesykepleien skulle komme for en kveldssprøyte i tilfelle blodpropp, fikk vi lynfart i å rydde opp og få ting på plass. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Det samme aldri så galt det ikke er godt for noe, gjelder også disse føttene mine. Dr. Nuzzo ba oss om å kontakte en ortoped for å fjerne gipsen og få ortopedisk vurdering av fotbladene og henvisning til ortopedisk verksted. Vanlig praksis ville være time hos fastlegen som henviste til ortoped som henviste til verkstedet. Nå er alt dette i boks. Den ortopeden som kom med braclets, la meg til i sin innkallingsliste for å fjerne gipsen i rett tid, og han sendte henvisning til ortopedisk verksted. Dermed stoppet vi på Aktiv ortopedi på heimtur og bestilte time der. Sparte oss masse arbeid.

Om et par dager har Haarstad sykehus fått svar på prøvene angående denne streptokokken, og da tar de kontakt med oss for videre aksjoner. Imens gjør vi det beste ut av situasjonen. Jeg går litt på gipsen og bracletsen slik dr Nuzzo sa jeg skulle. Det går forbausende bra tatt i betrakting at balansepunktene under beina er endret. Jeg går ikke alene, men da pappa og jeg kom fra toalettet nyss, ville jeg prøve alene og fant at jeg kunne klare det hvis jeg gikk sidelengs og støttet meg i veggen.

Akkurat nå venter vi på heimesykepleien og sprøyta i mageskinnet. Jeg føler meg vel, for i dag har vi hatt stor renselse. Jeg har jo for eksempel ikke vasket håret siden 14. okt. og nå var det virkelig fett og tjafsete. På Hyatt fant vi ingen måter å gjøre det på uten å bløte opp gipsen. Der var ikke løs handdusj. Det har vi her, og vi rigget oss til med castbags om gipsen og benet utstrakt mens håret ble vasket skikkelig. Kjempegodt, men et styr, så denne prosedyren er nok ikke en dagligdags sak – noe det heller ikke trenger å være.

 domantrener

Ps: Alt som ikke e stolen eller brent kjem tel rette.

Før vi dro til USA blodleita vi etter det slektsheftet hadde spesialbestilt og  skulle sende til onkel Kåre på 70-årsdagen. Han feira den mens vi var i USA. Den fant vi ikke, og pappa måtte sende den kopien han hadde slått til seg selv av det. Men da vi i går beinrydda til heimesykepleien skulle komme, ble ikke bare bagasjen fiksa. Vi satte også på glass de urtene som hadde ligget på aviser til tørk mens vi var i USA. Gjett hva som lå under avisene?

Moral:

• Ta i urtene, og du blir behagelig overrasket.
• Urter kan løse de fleste utfordringer.
• Man vet aldri hva de skjuler.
•  

Smørgås kontra smørkatt

Da har vi endelig kommet oss til ro i sofakroken her i skogen og kan ta en av klarende oppsummering og gjennomgang av skogsfolkets liv og levnet – og leven.

Vi forlot altså Hyatt mandag etter å ha spist Hyatts siste frokost og tatt omelettene med som niste siden, jeg siterer: «Det e berre skit å få kjøpt på flyplassen». Hvilket er en sannhet med alle slags modifikasjoner, for der vi innstallerte oss business loungen på Newark hadde de både salater og desslike. Under desslike regner jeg alle de drikkevarene med prosentstyrke over vannets som sto til fri benyttelse. Man kan altså først pimpe der, så pimper man seg over Atlanteren (pøh, jeg bryr meg ikke om at noen her sier at ordet pimpe antyder noe annet enn et glass kvitvin.

Da vi etter hvert hadde kommet oss inn i systemet på Newark, viste det seg at direkteflyet New York – Oslo var kanselert denne dagen -  og vi ble booket om til et fly til Stockholm og så videre til Oslo.

Her må jeg gjøre et hopp litt tilbake i tid. Jeg hadde nemlig spøkt med at hvis vi gjorde noe innmari dumt i USA, skulle jeg si at «we are from Sweden, you see». Nå er det slik at bahas beallji alo lea gullame, man skal ikke si slike ting for det onde eller vriene øret hører, sier et samisk ordtak. Nå tror jeg egentlig at det er minst et par varianter av hva slags øre som hører det man slenger ut i all sin eplekjekkhet. Det er nok ikke bare det onde øre som lytter. Personlig mener jeg det er flere ører i systemet, og et av dem er erteøret, ertekrokens øre. Dette øret slo til siden jeg vitset om at jeg skulle si vi var fra Sverige om vi gjorde noe dumt. Denne ertekroken sendte meg så til Sverige. Jeg er helt overbevist om at det er årsaken til at flyet til Oslo ble kanselert. Ertekroken mente jeg trengte en tur til Sverige.

På flyet hørte jeg noen fra en konferanse si at noen av deltagerne som skulle til Norge, var booket om via Frankfurt. Takk og pris sier jeg at jeg ikke hadde slengt med leppa om tyskerne. Ellers hadde vi faen meg havnet i det helvetes Frankfurt. I valget mellom Sverige og Frankfurt må jeg si at jeg er fan av Sverige.

Ja, altså, alle medaljer har en bakside, og så også den medaljen jeg nettopp tildelte Sverige. Personalet på flyet fra Newark til Stockholm var etter det jeg kunne høre på språket svensker.  For det første var cabinpersonalet ok og ikke et gram mer, for å si det slik. Det er ikke enøyd nasjonalisme når jeg sier at det var en annen ånd på flyet Stockholm – Oslo. Der snakket personalet norsk, så jeg antar de var norsk.

(Akkurat nå husker jeg hvordan det var da vi skulle på flyet i Newark. Da sto assistansepersonalet klar og skulle hjelpe meg om bord mens en av flyvertinnene sto i flydøra og gneldret at de skulle gjøre det slik og slik.) Jeg kom meg nå om bord og til Stockholm og Oslo – og til Evenes og heim uten noen flere viderverdigheter. En kjapp kveldsmat og rett i seng.

domantrener

Ps: En annen sak er det samiske som hele tiden dukker opp overalt. Jeg har fortalt at vi på Chestnut Hill Art Museum fant de der Maze-aktivistene med en stand der de meldte at de ticket og gikk: ”Æda, bæda, vi er ikke under vann.” På flyet fra Newark maste de over høytaleren om en Biti og ett eller annet. Nå uttalte de det riktignok feil og sa Bitti, men jeg forventer ikke all verden av svensker som skal uttale samiske navn. De sa f.eks- i morron Bitti. Og jeg tenkte: i overmorron kanskje Anti.

Ps2: P.S. Da vi forlot flyet i Stockholm så jeg flere skilt med smørgås og forundret meg over dette med at man så veldig annonserer denne smøråsa. Her i Markebygda har vi smørkatt, og vi setter nå ikke opp skilt for å annonsere at vi har det slik svenskene gjør det med smørgåsa. Tvert om, vi holder kjeft om det.(Dersom du ikke er kjent med smørkatt, send meg en mail, og jeg sender en kulturell redegjørelse).

Å hive i en koffert er ikke bare å pakke

«Pakke ekje nåkka problem når main ska reise heim,» seies det her akkurat nu. Betydninga er, antar jeg,  at man da bare hiv i koffertene det man har her. Noe annet når man reiser heimefra og til somewhere, da tar pakking lang tid. Mener noen jeg deler suite med her på Hyatt.

Da har de ikke tatt høyde for annet enn det praktiske greia det er å hive ting i en koffert. Pakking er så mye mer enn det. Det innebærer blant annet et punktum på et supert opphold, og alle vet at det kan være vanskelig og sette punktum for noe. Jeg vil ikke bli forundret om det ville bli bruk for terapeutisk hjelp i nettopp den prosessen å sette punktum. Så ting er ikke så enkle som det framstilles her.

Jeg, for eksempel, har ikke lyst til å pakke. Derfor er pakking en tvang for meg, og enhver vet hva tvang kan utløse av nevroser, psykoser og dess like.

Men det pakkes altså rundt meg her, og i morgen tidlig spiser vi frokost og legger i vei til New York. Allerede. Jeg synes vi nettopp har kommet. Nå har det jo skjedd litt i det lille øyeblikket av evigheten vi har vært her. Vi har avviklet Family Hope Center og – det er faktisk derfor vi har reist hit – vært to runder i Summit; en for sondering av hofter, knær og ankler og neste runde for operasjon. Vi har tatt de faste rundene til Amishland, Valley Green etc, pluss en del turer til Chestnut Hill, den siste i dag. Da var vi i kirka der og spiste lunsj på patioen. Kirka ble en tradisjon da vi bodde på Chestnut Hill Hotel og den var vår nabo. Den evangelisk lutherske kirka. Sigbjørn hadde en opptelling en gang og kom fram til at det var 7 kirker på Chestnut Hill, men jeg tror det er i alle fall 8, for vi så en ny en en dag vi kjørte til Valley Green.

Apropos, det pleier alltid å være stappfullt her i helgene. Denne helga har det etter det jeg har kunnet observere igjen vært et bryllup, og en gruppe kinesere har avviklet et religiøst stevne. Etter musikken å dømme kan det muligens være adventister. Det igjen betyr fulle og livlige frokoster her på anlegget.

Jeg har i denne sekvensen tygd en del på språklige –ismer, eksempler har vi nok av i samisk, der noe er norvagismer. Ord som opprinnelige kommer fra norsk. Nå er det ikke alle norvagismer som kommer fra norsk, slik enkelte hevder. Ord som musikk, radio, etc som i samisk er musihkka og radio, kommer ikke fra norsk. Det er en del av den felles latinske språkarven, og man har for eksempel i engelsk music og radio. Så har jeg til kjedsomhet hørt at også samisk har lånt bort noen ord til andre språk. Tundra er ett eksempel på det.

Årsaken til denne funderinga over –ismer er ordet restroom, som på godt norsk betyr dass, do eller toalett. Skal man oversette ordet restroom til norsk, blir det hvilerom. Enhver kan se hvor dårlig sammenheng det er mellom ordet og det det signaliserer. Hvis det var et hvilerom, skulle man på toalettene her finne en sofa, noen gode stoler, magasinser, en kaffeautomat, et fat med frukt etc. Men det man finner er en doskål, en tørkerull og en vaskeservant. Absolutt ikke samsvar mellom ord og bruk.

Her kommer –ismen inn. Jeg tror, nei jeg vet, at dette ordet må ha vandret fra norsk over til England med vikingene da de beæret England med noen besøk, samt slo seg ned i for eksempel York. Selvsagt tok de ordene sine med. De skiftet neppe språk i det øyeblikket de steg i land i England. Og selvsagt ga de navn til omgivelsene sine, det være seg eldhus eller stedet der de la fra seg de menneskelige restene (les: avføring og urin). Dermed står det klart for meg at rest = rester. Og at rest = kvile slik det forstås nå i engelsk er feil. Da gir det mening. Restroom er der man etterlater seg sine personlige rester.

Nå har jeg en utfordring når jeg kommer heim, for vi må ha et propert navn på dodøra. Og antagelig bør det propre navnet være på samisk.

I alt det styret og alle de nevrosene denne pakkinga har påført meg, har jeg helt glemt at vi i går også spurtet til Chestnut Hill. Naturligvis, hvor ellers? Det var jo Harry Potter festival, og det ble sagt at da ville det gå bananas. Nå har jeg aldri sett hvordan det er når ting går bananas, så jeg gledet meg enormt. Vi kjørte dit i en stadig tettere trafikk, og med et par ulende ambulanser pluss en brannbil på tur dit. Parkering så ut til å bli vanskelig, for alt tettet seg til. Men høyere makter slo til – antagelig noen fra Galwort – og da vi kom til top of the hill, kjørte noen ut av den reserverte parkeringa for oss med spesiell parkeringstillatelse, og lille Emma Margret vred over bilen i en kjapp bevegelse og smatt inn på denne plassen. Bak oss i køen hørte jeg noen skjære tenner, men vi stablet oss ut med rullestol og hele pakka. Mens vi gjorde det, stoppet en annen bil bak oss, og føreren spurte håpefullt om vi skulle dra. Så delte vi oss. Lille Emma Margret og jeg trillet på Germantown Avenue og betraktet galskapen. Og mamma og pappa, skogsaper som de er, stakk 50 meter unna til en Thaikafé rett bak vinmonopolet og satt der i urskogen og tok seg en kaffe i fred og ro. Denne kaféen oppdager man tilfeldigvis hvis man går på polet for å kjøpe sprit til urtene sine. Da Emma Margret og jeg senere skulle se etter dem, fant vi dem sittende i en annen utendørskafé og betraktet livet med en kaffekopp. For en prikky, prikky dag. På heimtur stakk vi innom kunstmuseet som hadde, selvsagt, også et Harry Potter arrangement.  Det ville ikke vært verd å nevne hadde det ikke vært for to ting.

1) Ute hadde de en 30 meter lang klatrefasade for barn, laget av oppstablede firkantige, pressede høyballer. Årsaken til at jeg nevner det her, er at jeg håper noen fra Riddu Riddu leser dette slik at de kan få tips om alternativ til høyhesjene sine. I høyhesjene kan ikke unger klatre og leke.

Jeg sa to ting, men det er faktisk tre.

2) Ute på plenen på kunstmuseet hadde noen fra Maze, slått seg til med en informasjonsskranke.  Midt på plenen! Er ikke det typisk for Maze! Hadde det vært noen fra Kautokeino eller Karasjok (eller Skånland for den del) hadde de nok hatt informasjonsskranken litt i utkanten av plenen, men ikke Maze. Den sto midt på, og under skiltet sto det «tickets». «Maze tickets». Nå antar jeg at «tickets» var feilskrevet og at det skulle være «tikker» for å synliggjøre for all verden at de ikke ligger under vann. De tikker. Tror dere meg ikke? Si fra, så mailer jeg over et bilde.

3) Det tredje var inne på kunstmuseet. Det første rommet vi besøkte, var reservert en kunstner og viste skissene hans fram mot et ferdig produkt. Jeg må si meg enig med den av oss fire som mumlet: «Dette ville Solfrid gjort bedre». Vi fant selvfølgelig andre bilder og kunstarter, men jeg skal her begrense meg til tre av dem. Ett viste tegning av folk rundt et bord. Noen i min gruppe mumlet at den Sigbjørn som 6-åring tegnet til årboka for IBSS burde henge på veggen her i stedet. Et annet bilde viste maling klæsjet utover, og kommentaren var at det bildet jeg laget som barn med å grave rundt i en malingshaug på et ark, heller burde henge her, det hadde i alle fall et liv i seg. Så fant vi et bilde som så ut som om det var rotet med fargeblyanter, og kommentaren var at Emma Margrets fargestiftegning fra hun var 3-4 år var bedre. Hun laget det som en gave til pappa, og det var i alle fall ikke rotet til.

Så da vet dere. Dere som eventuelt skal en tur innom Chestnut Hill Arts Museum. Ikke verdt pengene om noen spør meg. Apropos så betalte vi ikke inngangsbillett, for vi kom 3 kvarter før de stengte, og de syntes ikke de kunne ta betalt siden vi fikk såpass dårlig tid til å utforske kunsten. Nå var vi egentlig for trette til å falle i staver foran bilde etter bilde.

Men nå må jeg sette punktum slik at det kan pakkes ferdig. Deretter skal vi tanke opp bilen og stikke på Starbucks.

Prikky, prikky dager

 I dag har vi hatt en prikky, prikky dag. Ikke vet jeg hva prikky, prikky dager er, men det er det vi har hatt. Man har det aldri så travelt som når man har det prikky - prikky. Jeg kjenner en der heime i gamlelandet (ha, ha, ha) – egentlig kjenner jeg ingen bestemt person, men arketypen. Arketypen på en prikky - prikky er at man ikke har jobb eller noe annet fast å gå ti,l og man har det himla travelt med alt – og ikke noe tid til overs. Man skal jo spise frokost, pusse tenner og se morgenTV.  Så skal man i vei og stemple tippekupongen, og dermed er den dagen full. Så ingen må spørre prikky, prikky type om å gjøre noe. Vi har som sagt hatt en prikky, prikky dag. Vi spiste frokost, som vi ikke laget sjøl, så slepte vi oss på rommet og småsov noen timer i en seng vi ikke sjøl reide opp. Deretter dro vi til Chestnut Hill, og her må jeg en stund forlate prikky, prikky dagen. Chestnut Hill er vårt arnested her i Philadelphia. Hyatt ligger i Norristown og er vårt supre bosted. Men alle trenger et fast sted der man ER. Her i Philly har vi Family Hope Center, Hyatt og Chestnut Hill. De øvrige steder er vi turister.

 

Tilbake til prikky, prikky dagen. Vi dro altså til Chestnut Hill først, var innom postkontoret (det er det eneste brukbare postkontor i Hele Philly) og innom Farmer’s market for å bunkre gluten- og  laktosefrie cookies og brownies. Jada, jada, jeg vet vi har gjort det før; bunkret cookies og brownies vi skulle ta med heim, men dem har vi spist opp sammen med den sukkerfrie sjokoladen som var smakstilsatt med urter. Den skulle vi også ta med heim, men det er vel langt å kjøre til Amishland for en ny forsyning, så da blir det ingen spesiell sjokolade med heim.

 

Målet for prikky-prikky dagen, om da prikky, prikky har noe annet mål enn å stemple tippekupongen, men vi stemplet tippekupongen i Valley Green eller Wissahickon som det egentlig heter. Da var allerede store deler av dagen gått til våre prikky, prikky aktiviteter.

Her må jeg ta et lite sidesteg og si at lille Emma Margret har gjort et impulskjøp en av dagene til 45 dollar, noe hun angret på, og om jeg skulle erte henne, sa jeg bare «45 dollar», det holdt. Men da vi kom til Valley Green eller Wissahickon, hadde jeg på forhånd opparbeidet et voldsomt behov for softis. Vi kjøper nemlig alltid softis der i kiosken. Da vi kom dit, var den helvetes kiosken stengt. De holder bare åpent på lørdager og søndager viste det seg. Men jeg hadde da allerede akkumulert et slikt behov at vi brøt oss inn på vertshuset der, et «de hvite dukers spisested», for å spørre om de hadde softis. Nei, det hadde de ikke. Anna is da? Nei, det hadde de ikke. Men et lyst hode der bemerket at de hadde is som dessert på menyen. Vel, det endte med at vi satt fyrstelig og spiste dessert etter menyen. Antar det er ganske uvanlig. Så må jeg dessverre si at jeg måtte tåle en del skitord mens vi spiste. Og antydninger om at dette kom til å bli den dyreste isen familien hadde spist – og da regninga kom – vel, vel… I alle fall ble det slik at da jeg prøvde meg på en «45 dollar» til Emma Margret fikk jeg tilbake «is i Valley Green». Særlig var hertingan på, for de mente vel de ikke hadde sløset bort 45 dollar på xxx eller xxx dollar på den forbainna isen der i Valley Green. Men heldigvis kom Emma Margret på en jævla blunder de hadde gjort en gang i USA da de… fan, her tror jeg sensuren kommer inn… og summen var adskillig høgere enn det Emma Margret og jeg sløste på tull til sammen. (Jeg gidder ikke nevne at vi på Farmers Market like før hadde bunkret druer, klementiner og jordbær som vi skulle sitte ved elvekanten og kose oss med mens endene svømte og ba om å få delta i måltidet og Wissahickons spesielle ro senket seg over oss).

Da vi endelig hadde fått manøvrert meg og rullestolen (jeg sitter i rullestol med mine gipsede ankler. Jeg går litt, omtrent som en dukkemann, noen steg. Men for det meste sitter jeg i rullestolen) – altså, da vi hadde boksert oss ut av det ærverdige vertshuset fra 1856, med høge tretrapper og slike ting – hva gjør man ikke når magen krever sin rett – dro vi endelig ned til elva for å la roen senke seg. Men før det stakk lille Emma Margret og jeg en trilletur bortover Wissahickon for å gjøre som Sametinget og Stortinget, foreta sonderinger for å se om vi to små en-parti-representanter hadde en felles plattform vi kunne forhandle ut fra.

Det ble etter hvert kjølig der i Wissahickons ro, og vi smekket tilbake til Chestnut Hill for å spise Philadelphias beste philly cheese steak på Tavern Pub. Nå er det Harry Potter festival på Chestnut Hill denne helga. Festivalen åpnet omtrent på denne tida. Personalet på puben hadde Harry Potter t-skjorter på seg, en og annen hadde begynt å kle seg ut som figurene i de filmene. Som jeg nevnte var det begynt å bli kaldt, og jeg hadde en av mine Graven-gensere på. For første gang i livet opplevde jeg at noen fremmede kommenterte mine klær: «For en flott genser!» sa en vi senere passerte på Chestnut Hill Avenue. Vedkommende tok det antagelig som et Harry Potter-antrekk.

I puben ble vi å betrakte en av de som serverte. Vi syntes hun lignet en av dem som serverte oss isen på Valley Green, men endte opp med et tvilende spørsmålstegn. I midlertid stoppet hun plutselig ved bordet vårt og sa henslengt om det ikke var vi som nettopp var på Valley Green? Dette var etter det jeg kan skjønne hennes andre jobb. Har jo hørt at mange i USA må ha et par jobber for å klare seg, hvis man da er så heldig at man har en jobb.

I morgen er det atter en prikky, prikky dag og muligens skal vi stemple tippekupongen på Harry Potter festivalen på Chestnut Hill.

domantrener

PS: Jeg har måttet tåle noen skitord i etterkant der jeg blir sammenlignet med Jeppe på Bjerget. Dere husker den stakkars fyren som fikk noen skillinger for å kjøpe såpe til mor Nille. På turen kom han forbi Jacob skomakers ølbule, og stakkars Jeppe fikk lyst på litt øl. Min medfølelse med han, men siden han mange ganger før hadde latt øl-lysten styre seg, hadde han fått like mange ganger bank av mor Nille. Ryggen ville derfor ikke inn i ølbula, mens magen ville inn. Dessverre kom føttene på parti med magen og det gikk som det gikk.

Når jeg blir litt mer meg sjøl etter alt dette styret her, skal jeg skrive en motbok til Holbergs Jeppe på Bjerget og gi den stakkars Jeppe skikkelig oppreisning. Akkurat som Trygve Lysaker gjorde det i Trondenes bygdebok med Dundor Heaika. Inga Bjørnson hadde i sin bok Dundor Heaika tegnet et bilde av en delvis lurvete og uforstående villmarkens illeluktende sønn. Hun måtte jo det siden hun var kommet til Evenes for å blant annet skrive om det «eksotiske» Nord-Norge. Men Trygve Lysaker omtaler han som en meget forstandig lapp.

Nå skrev riktignok ikke Lysaker noen motbok til Dundor Heaika, slik jeg akter å gjøre med Jeppe på Bjerget.

Bare jeg blir kvitt denne forferdelige hikkinga skal jeg begynne tankeprosessen om denne boka.

 

«Hikk, hikk, hikk».

Jeg sitter her på Hyatt med beina høgt og hikker etter at Dr. Nuzzo har nålet seg inn her og der i kroppen. Hoftene, knærne og anklene for å sprøyte inn et stoff som skal avhjelpe avleiringer i musklene. Jeg hadde narkose mens han gjorde det, og han forberedte oss på at enkelte muskler «skvetter» etter et slikt inngrep. I alle fall skvetter mellomgulvet, for i perioder hikker jeg mye. Operasjonen var i går og jeg hikker enda nu og da. Så er det en mulighet for den som vil å sette sitt navnetrekk på den gipsen jeg har. Ingen grunn til panikk. Det blir plass for alle. Jeg har gips om begge anklene.  

Men jeg er ikke verre enn at jeg ble både sur og sint da jeg våknet av duppen her på Hyatt i dag og oppdaget at lille Emma Margret og mamma hadde stukket en tur til Chestnut Hill, blant annet for å bunkre sprit til de hersens urtene som skal ha en sånn nitid behandling.

For saken er – vi kom hit til Hyatt i 12 tida i dag fra Summit der operasjonen var gjort. Og etter å ha spist her, krøp jeg og mitt oppskårne legeme i seng og sov litt. Det var etter den duppen jeg oppdaget at de var borte. Jeg vet ikke pappa, men jeg lot meg i alle fall ikke blidgjøre av at de «on top of hill» på Chestnut Hill, hadde på god nordnorsk vis slått av en passiar med en på en pub der de etter sigende drakk kaffe, og blitt anbefalt Philadelphias beste philly steak. De hadde anstendighet nok faktisk til ikke å sette seg der og nyte dette uten pappa og meg. Dermed skal vi kanskje hikke innom der en dag. Men i morgen er det King of Prussia, og siden dette er blitt offentlig på nett og ut i verden skal jeg ikke si hva mamma sier det er King of. I alle fall, Matthew Newell på Family Hope ble litt satt ut da han anbefalte King of Prussia til lille Emma Margret, og mamma mumlet at det der ikke var noe for folk. Dermed roste han giganten opp i skyene for å nyansere hele oppfatninga av den

Back to the pub. Vi drar muligens dit en dag for denne verdens beste philly steak, men siden det er Harry Potter helg og folk visstnok går bananas da, trodde ho på puben det kunne bli fullt der fredag og lørdag.

Herregud, vi har ikke mange dagene igjen her, og vi har ennå ikke vært på Valley Green og latt Emma Margret få oppleve atmosfæren der.

domantrener.

PS: Nå er det tid for Hyatts spesielle kveldssnack, og vi skal hikke oss ned for å spise og senere skal vi muligens kjøre for å skaffe oss litt nødvendig ditt og datt som vi trenger her og der.  

PS2: Vi har nettopp vært på Wallmart og handlet ikke ditt og datt til bruk her og der. Vi dro dit for å finne noe sklisikkert og vidt jeg kunne ha på beina iver gipsen når jeg går i ladder. For «gå, gå gå» sa dr. Nuzzo på Summit Medical, «ladder, ladder, ladder» sa Matthew Newell på Family Hope.Da har jeg noe å holde meg fast i. Jeg har en litt ustabil gange, kan man si. Ladder er altså mitt fysiske program i et halvt år. Åling og kryping må vente. Så synd ! Så forferdelif synd !

 

Treat of my teram on the trapp

Pust ut. Der slapp jeg pusten. Nå har jeg hatt den vanlige treat my team mens vi er her i USA. Det består av at jeg inviterer alle de andre på en 3 retters middag, hvis de da vil ha 3 retters, i alle fall på en middag. Og som vanlig på patioen på Chestnut Hill hotel. Der kan man spise, kose seg og betrakte gatelivet/strøket. Til og med fant vi vår yndlingsplass ledig. Fulltreffer.

Maten var faktisk også god. Vi tok en oppsummering etterpå: menyen var stort sett den samme som for 6 måneder siden, men smaken på maten hadde endret seg. For eksempel var kjøttet mørt. Det er en innertier når både mat og miljø trekker i samme retning.

Forrige gang vi var her hadde hotellet fått en ny manager, en jovial type som hang over patio-gelenderet og konverserte folk. En sånn overskjorte og capsen att fram type. Vi så han fredag da vi var på Farmers Market. I dag også. En kjapp «hei-prat» over gelenderet på patioen. Den kjappisen antar jeg skyldes at vi ikke bor på hotellet og at vår tilmålte tid er proposjonal med penger vi bruker i hans etablissement. Rimelig nok. Uansett, vi satt der til sola gikk ned og terassevarmerne kom på. Da dro vi til Hyatt via Domaninstituttet, men de kjipingan hadde låst porten så vi kom oss ikke inn. De har en bakvei inn, men da gidda vi ikke mer. Onsdag må vi tilbake til Chestnut Hill på grunn av det alternative jeg er nektet å omtale så da skal vi dra innom Domaninstituttet. Antar de er i drift i ukedagene.

 

Mappen «Håpløse individer» har fått nytt navn

Jeg har i løpet av de to siste helgene utviklet en forståelse for alle de som tuter i trafikken, for eksempel bak deg i et kryss. Ikke at det skjer her i Pennsylvania, folk og trafikk her er virkelig både høflige og smidige. Men heime hender det i blant at jeg observerer en ilter tuting. Før har jeg arkivert dette i mappen «Håpløse individer», men de to siste helgene har jeg som sagt utviklet stor forståelse for de som tuter i trafikken. Og jeg har renamed mappa «Håpløse individer» og kaller den nå «Vi som krever vår rett». Det eneste de stakkars tuterne vil, er å få sin rettmessige plass på gate eller vei. Så står noen i veien for det, de tuter. Rimelig nok.

Frokosten her på Hyatt er vanligvis fredelig, og vi har som andre vanedyr utviklet vår faste plass å spise. Vi klatrer opp på de litt høge barkrakksofaene ved den ene veggen. Maten her er virkelig god, og på den plassen smaker den enda bedre. I tillegg kommer ettersmaken, når man sitter lenge etter å ha spist og bare koser seg på sin faste plass. Men de siste to helgene har vært annerledes. Forrige helg var her et hundearrangement – masse folk – og denne helga et bryllup, enda flere mennesker. Hundegreier er ok, bryllup likeså. Problemet er at hele den gjengen skal spise frokost, de også, og i helgene når vi kommer ned for å nyte vår velfortjente sådanne, er vår plass opptatt. På vår plass sitter noen alltid og breier seg, og vi har måttet ty til et vanlig bord der maten riktignok fyller magen, men bare det.

Jeg har tenkt, men jeg er ikke av den beskaffenhet siden jeg ikke alltid fester øynene på den jeg stirrer på, at jeg skal stille meg framfor de som har tatt våre plasser og stirre dem i senk til de flytter seg av ubehag. Jeg vet det har funket for andre. Blant annet vet jeg om et personalrom der en hadde sin faste plass, og var den opptatt, sto han like bak sin opptatte plass med matpakka i handa og spiste. Nå tror jeg ikke det er en strategi som passer meg, og jeg tror ikke jeg får noen av de andre til å stå der spise omeletten sin.

Akkurat kommet opp på rommet etter en frokost på feil plass. Magen er full av mat jeg tror systemet ikke klarer å bearbeide så godt, for denne maten har ikke det lille ekstra.

Og apropos, alle de ernæringsfysiologene som snubler i hverandres bein omkring fordøyelse. Det være seg god fordøyelse eller en dårlig sådan. De har ennå ikke oppdaget dette faktum.

Med fotsolene først ut i verden.

Altså, jeg startet ut i morges med vel 200 dollar i lommeboka og mente at dette skulle være status når jeg var tilbake på Hyatt. Man trenger jo ikke vrenge lommeboka for en skit-tur til Amishland, -trodde og mente jeg. Men som man vet, troa kan vakle og meninger skifte – kom senere hen til andre konklusjoner…. Jeg sitter her på Hyatt med tom lommebok og et visakort som har luftet seg, og spør noen til hva, ja så vet jeg ikke. Har andre erfart å dra på handel og komme heim etter å ha brukt en masse penger – og så lurer man på til hva? Hvis det er det som er shopping – løpe fra sted til sted med halvåpen lommebok fordi man ikke rekker å lukke den mellom hver stasjon, ja da har jeg shoppet i dag.

Foruten noen julegaver har jeg så vidt jeg i farta kan erindre, kjøpt sjokolade (som jeg ikke liker og absolutt ikke spiser), et fat (som jeg absolutt ikke har bruk for) og diverse tulleskilt ikke engang et loppemarked vil ha. Da vi i kveld kjørte heim fra Amishland bestemte jeg meg for en ting: når vi kommer dit igjen i april, skal vi ikke til det mannskit-pengesløselandet. Jeg skal sjekke på kartet om det ikke finnes noe annet sted å dra til. Og jeg skiter i at noen her sier at et nytt sted gir nye fristelser til lommeboka.

Lille Emma Margret er den rene ræseren på de amerikanske highways der hun suser oss fram til ulike steder. Og jeg troner i redersetet med føttene oppe på dashbordet som vanlig. Jeg pleier tenke at jeg gjør verden med fotsolene først, og det er kanskje ikke så dumt hvis alternativet er å stupe ut i verden med hodet først.

I går var vi på det forjettede Chestnut Hill, og høyere makter skrudde på dusjen over oss så det ikke var gåanes i gata der. Følgelig var vi bare innom Farmers’ Market som stadig bygger om og slett ikke er det koselige og kaotiske markedet med all slags ting vi først traff. Men noe var det samme. Han som solgte spesialoljer var der, og han kjente oss igjen, selvsagt, fra forrige gang vi var innom og kjøpte 14 flasker olje. Ikke så rart egentlig. Neppe noen som bunkrer slik. Denne gangen kjøpte vi bare 14 flasker til sammen (lille Emma Margret kjøpte 3 av disse). Men som Ester på Svalbard som solgte en masse diverse til Klaus på kanten, solgte han oss denne gangen masse glutenfrie og økologiske cookies og brownies. Senere slo ¾ av oss oss ned på Pizza Fiesta, som også er en gammel kjenning, mens ¼ - som ikke har vært på Chestnut Hill siden 2006 – våget seg ut i gata i regnet.

(Her slo sensuren til, så den delen av bloggen som skulle komme i dette avsnittet er meldt at det vil falle for sensur om jeg våger meg på å nevne det minste om noe av det alternative 2/4 av oss har prøvd her. Og av disse 2/4 gikk ¼ enda ett stykke lenger. Og noen og enhver skulle ha vært flue på veggen når de 2/4 drøfter sine erfaringer angående det unevnelige.

Jeg skal ikke gjenta min sympati med pressa i de land der sensuren er beinhard).

I morgen skal 2/4 av oss virkelig slå til og hvile ut: spise frokost, sove lenge, stå opp og kjøre til Chestnutt Hill for middag på trappa etc, mens 2/4 gjør de ting man ikke får omtale.

Fan for en sensur.

domantrener

PS: Vi har mistet hårbørsten.

PS2: Vi nekter å kjøpe en ny siden vi har flere heime.

PS3: Vi har enda en kam.

PS4: Hvis den forsvinner…

 

Jeg sier ikke mer...

Da er vi ferdig på Family Hope Center for denne gangen. Har kommet oss tilbake til Hyatt og har samlet oss på alle vis: les: blant annet gått gjennom alle notater, loggført og systematisert. Det eneste vi ikke har gjort er å systematisere det nye programmet fordi vi ikke har malen med, og da tar det mye lengre tid å gjøre det.

Jeg har fått munnkurv på en del ting av mamma og Emma Margret, begrenset ytringsfrihet altså. Jeg får være glad til at jeg ikke er i Russland, der ville det blitt alvorligere konsekvenser enn munnkurv.

Og mens vi beveger oss i andre nasjoners særegenheter, kan vi touche innom tyske turister i Norge. De er enkelte hotellers skrekk og gru når de kommer i sine gigantiske busser. De raner frokostbordet for pålegg, og smører seg gigantiske matpakker i tillegg. Assosiasjonen til tyske turister er ganske så konkret nærværende. Her på Hyatt lager de omelett på bestilling, i tillegg har de vanlig frokost med nødvendige ting. Saken er at når vi får vår spesialbestilte omelett, er vi gjerne allerede blitt mett. Og mat skal man ikke kaste. Ergo har vi ruslet eller sneket oss opp på rommet med omelettene. I dag ble det avgjort ved frokostbordet at vi skal rusle til resepsjonen og oppgi antall omeletter og tilby oss å betale for dem.

Det er fredag. Dagen er endelig kommet for å dra til Chestnut Hill, gå på polet og skaffe smuglervarer til urte-nedleggelse, gå på Farmers Market og handle mer enn vi trenger av lokalprodusert mat (og etterpå ha et surt stress med all maten i kjøleskapet når vi er klar for heimtur), spise på «trappa», patioen til Chestnut Hill Hotel, kanskje labbe innom noen av de små butikkene der og kanskje stikke innom Valley Green for en softis. Valley Green ligger litt utenfor Chestnut Hill og er som alt annet en av indianernes opprinnelige steder – i dag utfartssted, siden indianerne som urfolk har fått sine reservater. Det er litt skremmende og gir noen perspektiver når man ser hva masseinnvandring til USA har resultert i i forhold til de som opprinnelig bodde her. Blant annet kom de med en annen religion hit fra Europa.  Jeg sier ikke mer…

Sacral-kameratene

Ja, da er første dag på Family Hope Center – FHC – unnagjort. Og som vanlig har jeg gruet hund for den dagen. Det er da man evaluerer og ser hvordan ting har gått siden sist man var her. Jeg er jo ikke i en generell utviklingsalder, for eksempel under 10 år, og ting går ikke i rakettfart da. I tillegg er min hjerneskade slik at den kan tråkke på bremsene når jeg tråkker på gassen. Altså mange grunner til å grue seg for evalueringsdagen. Men det gikk bra. Jeg siger langsomt framover, og i min alder må man til utviklingsprofilen også beregne det jeg ville ha gått tilbake om jeg ikke trente. Jeg gikk for eksempel svært mye tilbake fra jeg var 21-22 år til jeg begynte domantrening som 27-åring.  Og i dag fortalte Carol Newell om en gutt med samme type hjerneskade som meg. Han møtte for første gang forrige uke, da var han 16 år, og foreldrene så at han gikk tilbake sterkt. Konklusjon: jeg sitter på Hyatt og er såre fornøyd med resultatet – og jeg må si med alle de som hjelper meg fram til dette resultatet.

Først kom vi inn til Greg som tok hovedevalueringa. Greg er en knakanes koselig fyr, og jeg ble kjempeglad da jeg hørte jeg havnet hos han på historie og evaluering. Deretter havnet jeg hos Dr. Merado som tok legens gjennomgang. Han er også homeopat og foreskrev homeopatiske midler. Han kommenterte blant annet at jeg betraktet han denne gangen, og jeg sa at sannheten: jeg så på ham og tenkte at slik ville jeg eldes. Jeg ville bli som ham. Han ble litt forfjamset først og rødmet før han sa at han ikke visste om han skulle ta det som et kompliment. Noe det var, og det sa jeg, siden han er minst 20 år eldre enn meg. Deretter kom vi inn til Dr. Gillespie for cranio-sacral – og nå begynner morroa. Som man sikkert vet puster hjernen og beveger seg. Da jeg første gang kom til han i 2009 hadde jeg en hjernebevegelse på 0 sekund. Etter en runde med ham, økte det til 30 sekund. I dag hadde jeg 85 sekund ut og 85 sekund inn = 170 sekund. Alt over 100 sekund er bra. Gjennomsnittet har 10 sekund hver vei. Han snakket litt og orienterte oss om hva som kunne skje om hjernen ikke hadde pusterom. Hodepine var en av de tingene. Da skyndte mamma seg å si at lille Emma Margret hadde hodepine i blant, og hyggelige Dr. Gillespie tilbød seg å sjekke henne også og ta en behandling etter at han var ferdig med de andre som møtte på Family Hope Center denne gangen. Som jeg nesten forventet hadde hun 0 sekund. Husk at gjennomsnittet er 10 sekunder. Så tok han cranio-sacral-behandling på henne også, og nå er det 40 sekund ut og 40 sekund inn – noe hun blærer om siden jeg bare hadde 30 sekunds økning første gang. Men alle må forstå at verden har gått fram, og 30 sekund i 2009 er minst 50 sekund i dag. Nå er dessverre saken slik at hun skal få en behandling i mårra, og hvis det fortsetter å øke, må jeg komme opp med en plan om hvordan å matche det.

 

 

domantrener

Konklusjon og moral: å komme på gamle tomter kan noen ganger være en skuffelse.

Det er blitt kveld her i junaiten. Merkelig, for siden alt er så stort her skulle man ikke tro at mørket senket seg, men jammen gjør det det. Aldri så stor at ikke mørket i blant senker seg. Det er moralen i kveld. Snart skal jeg også senke meg (les: krype inn i konvolutten i senga). Jeg klarer ikke forstå hvorfor man i USA når man reiv seg løs fra The Ccommonwelth og alt det der ikke også reiv seg løs fra det håpløse sengesystemet med konvolutter.

Siden vi er i den verdensdelen der «the buffalo roam» har vi også roamet litt i dag og beæret en matvarebutikk + noen små dill-dall butikker med våre solide norske visakort. Noe de burde være glad for siden økonomien ikke ligger høgt her.

Alltid når vi er her oppsøker vi gamle kjente og kjære steder, samt etablerer noen nye sådanne. En av de nye fra forrige gang vi var her, er et rolig spisested med alminnelig god mat og hyggelig betjening. Følgelig tok vi et stopp der forleden på tur til Summit.  Spisestedet lå der det lå, og vi fant oss plasser, noe som ikke krevde noe særlig siden vi var de eneste der da vi kom. Etter oss kom en mann.  Spisestedet hadde byttet innehaver. Ii alle fall var ingen av de gamle småkoselige der mer. Den nye, som jeg antar var innehaveren, og hans litt småsure kone (antar jeg) betjente folk. Ta Richard Nixon og gjør hakepartiet enda litt mer framskutt, gi ham en litt mer mørk hudfarge og litt mindre atletisk kropp. Da har dere han som kom til bordet vårt og skulle ta opp bestilling. Etter en del parlamentering at og fram kom vi til at vi hadde forstått hverandre og kunne være sikker på at bestillinga ble forstått. Lillesøster og jeg tok fish and chips, pappa ett eller anna kjøtt og mamma ett eller anna annet. Da maten kom fikk pappa og lille Emma Margret først en suppe. Merkelig. Nå er ikke jeg suppespiser, så akkurat det gjorde ikke noe, men underlig uansett. Da han kom med hovedretten spurte vi hvorfor jeg ikke fikk suppe. Først prøvde han å leke monkey-business med oss og ikke forstå, men etter atter nye parlamenteringer ga han opp og forsto likevel. Deretter ble han så til de grader jovial og tilbød meg dessert på huset, noe vi jo måtte takke ja til selv om jeg var stappmett. Så hver gang framskutt-hakeparti-mannen eller kona ikke så i vår retning skyndte de andre seg å spise litt av gulrotkaka. Han ble så påhengslig jovial at det var en plage. Blant annet konverserte han Emma Margret om hvorfor hun ikke ville jobbe og bo i USA. Tilslutt sa hun smilende avvæpnende «I like the health system in Norway».

Konklusjon og moral: å komme på gamle tomter kan noen ganger være en skuffelse.

domantrener

PS: Alt er klart til å dra til Family Hope i morgen.

Kronologissk reise

Riimiin ramiin forlot vi fredag formiddag. Dro til Oslo og innom Smartbrain før vi installerte oss på Radisson Blue. Dit kom etter hvert lille Emma Margret direkte fra Tromsø. Radisson er forberedt på gjennomganger av, blant annet familier, så rommet vårt hadde en nostalgisk køyeseng. Dagen etter var vi over Atlanteren igjen for – jeg vet ikke hvor mange ganger at og fram – på business class. Vi reiste business class forrige gang også, da var det stil over den. Nå var det ikke bare vi av bermen som hadde flyttet framover. Noen eplekjekke menn i 50-års alderen pratet med hverandre i en tonestyrke så alle skulle høre hvor eplekjekke de var. Jeg så han ikke, men pappa hadde sett sjakkspilleren på verdensnivå, Magnus Carlsen i en krok av business class, der han prøvde å gjøre som om han sov for å beskytte seg mot en kjendis’ oppmerksomhet antar jeg. Dessverre skjedde det ikke noe mer interessant i de timene jeg trodde jeg skulle være blant høgklassefolk og muligens lære litt høgklassemanerer. Jeg prøvde på alle vis å virke som om jeg hørte til blant den øvre klassen. De velkledde og velsoignerte selv om det ikke var mange av dem denne gangen. Som sagt hadde bermen flyttet framover i flyet.

Jeg må her innskyte at med høgklasse mener jeg kun utvendig staffasje. Nå er det jo ikke lett å få det til og se ut som om man tilhører klassen med høg sigarføring hva utvendig staffasje angår når man reiser i følge med en far som ikke gidder knyte skolissene på sine gamle joggesko og en mor som klipper av armene og halsen av t-skjorta for å lage seg en singlet.

Men vi kom nå fram til USA selv om det mamma hadde insistert på å kjøpe på Gardermoen for å ha med til Eby, familien i Amishland – tre poser tørrfisk, en pose tørket elgkjøtt, ett glass molte og to sjokolader – ble et problem. Problem ikke utfordring som det heter i dagens positive og oppdaterte språk. Det hersket delte meninger om hva man kunne ta med inn i USA og siden en av flyvertinnene fikk 1000 dollar – ca 6000 kroner – i bot for ett gjenglemt eple i ryggsekken, ja, dere skjønner sjøl. Etter mye att og fram og drøftinger om det vi hadde var verdt å sjanse med for en bot på 6000 kroner endte det med at 1) mamma – og delvis pappa – spiste opp tørrfisken. 2) Emma Margret spiste opp elgkjøttet. 3) Den ene sjokoladeplata ble hurtig spist, den andre lagt igjen på flyet til flyvertinnene på retur sammen med molta som jeg ikke klarte spise, stappmett som jeg var.

Jeg tier om hvorvidt den der hunden som i ankomst snuser på folks handbagasje var på jobb akkurat der vi kom – i TO rullestoler. I den ene satt jeg, som en konge, i den andre satt mamma og prøvde å krype sammen. Hun var tydelig ikke vant til sånt, men hennes fastlege hadde insistert på null lange gåinger pga en betennelse. På Gardermoen prøvde hun å showe bort ubekvemhetsfølelsen ved å si at nå var hun som bestemor på julehandel og da måtte den som trillet lese alle priser høgt og tydelig. Men lille Emma Margret, som hadde den jobben, nektet.

Alt var som normalt på Newark. Vi flytoget oss fram til Hertz, fikk leiebilen, heiv fram frøken GPS og la i vei i retning Philadelphia og Hyatt der vi bor nå under oppholdet.

Siden dette er en stram kronologisk beretning er neste sak at vi søndag sov mye før vi igjen la oss på hjul til Summit. En trivelig liten by i New Jersey. Der hyret vi oss inn på Murray Inn for en natt.

Dagen etter hadde vi en konsultasjon med en lege klokken 10, og her blir det nødvendig å snakke litt om gener. I familien er det i enkelte situasjoner to gentyper som er aktive. Den ene er Skåden-genene. Dem har pappa, Sigbjørn, onkel Kåre og Håvard. De kommer alltid akkurat i tide til det de skal på, ikke ett minutt før tida. Den andre gentypen er Bete-Marja-genene. De har mamma, Emma Margret, jeg og Ingvar. Ingvar har antagelig de mest dominante av dem. Denne gentypefolk må alltid ha GOD tid til det de skal på. Oldermor Bete-Marja kjenner jeg bare av omtale, og hun startet alltid i god tid. Da vi skulle opp om mårran for å rekke legetimen, ble ting avgjort ved at jeg ble hevet ut av senga, slept inn i dusjen, fløy gjennom frokosten og satt plutselig i bilen. Vi hadde GOD tid, men søren klype. Dette er USA der vi ikke er borgere og følgelig ikke får alle opplysninger opp på en skjerm ved å oppgi fødselsnummer. Derfor fylte vi ut en del papirer, og vi rakk i ro og mak å bli akkurat ferdig til legen kom. Her må jeg skyte inn at pappa og jeg ruslet rolig på do, ca 10 minutt før legetima. Og ca 2 minutt før tida var løpt, ut kom lille Emma Margret på bærføtter og lette etter oss. Hun påstår hun var sendt ut for å hente oss av mamma. I det øyeblikk vi kom inn på venterommet kom legens assistent og hentet oss. Dette er typisk for Skåden-genene. Pappa kaller det full kontroll. For husfredens skyld nevner jeg ikke hva mamma kaller det.

Mens vi likevel var i Summit, mallet vi, og jeg mallet meg en treningsjakke, og Emma Margret mallet seg joggesko. De andre to mallet ingenting, men det hadde jeg heller ikke ventet.

Så – da vi igjen var i bilen og nå skulle tilbake til Philadelphia – var det lille Emma Margret som kjørte, og det pøsregnet. Med pøsregn mener jeg ikke et lite uskyldig norsk regn. Jeg mener det regnet man får som om noen der oppe har skrudd dusjen på fullt. I det været smekket hun oss fram til Hyatt. En gang kom hun og frøken GPS i klammeri. Frøken GPS sa «ta til høyre», mens kartet viste til venstre og vi tok til venstre og hun rekalkulerte oss i en stor bue tilbake til samme omtalte kryss og denne gangen sa hun «ta til venste». Antagelig var hun enten utslitt eller hadde tatt seg en liten skarp en og var derfor ikke helt observant.

Nå sitter vi og daller på Hyatt etter en god frokost i Amerikansk målestokk. NB! Slik jeg har opplevd det. Jeg kan ennå huske frokostene på Chestnut Hill Hotel (der jeg likte å bo siden det lå på nettopp Chestnut Hill). Det eneste man kunne spise av frokosten var de kokte egga. Resten kjøpte vi inn på Farmers Market og dekte vårt private frokostbord i spisesalen. Jeg vet ikke om noen gjerne skulle sette seg ved vårt bord der de spiste waffles, bagels, søtt + søtt + søtt. Slik er det ikke her, man har valg.