Hei du mann, vil du kjøpe fisk?

Jeg er i en prosess om skifte av bil. Min gamle, gode, trofaste, driftsikre Blåbærlynget - min blå Berlingo – har virkelig stått meg bi både lokalt og regionalt, nasjonalt og internasjonalt siden den har tatt meg til Sverige og Finland også. Men alle som står på jevnt og trutt trenger pensjon og hvile, og den tida er kommet for Berlingo’en. Jeg kan ikke uten videre fly fra forhandler til forhandler og akkedere. Men bedre haulaus enn rådlaus. Er man haulaus, men har råd, har man råd for å få hodet på plass. Altså: Følgelig har jeg gjort det en i min posisjon kan gjøre i en slik situasjon: Jeg har forfattet et standard-brev med opplysninger om hva jeg ønsker en bil skal gjøre og har mailet forespørselen rundt til bilfirma i regionen. Og har fått tilbakemelding og tilbud fra noen. Jeg har besøkt et par av dem og prøvekjørt tilbudet deres. Ikke så mange, men nok til at jeg kunne observere selgere og hvordan de opptrer. Fra før vet jeg jo at om Emma Margret eller pappa står på Skaniid Girjies stand på Markomeannu, selger vi mer enn om det er mamma som betjener kundene. Hun sitter og leser korrektur, og kommer det noen ser hun opp og sier i møtekommende (håper jeg): Si fra om du trenger hjelp. Emma Margret er aktiv selger. Anbefaler og foreslår produkter, lager bokpakkepriser etc. Mammas metode forutsetter en interessert og aktiv kjøper. Emma Margrets metode stimulerer interessene.

Jeg vil tro at det for en selger er viktig å får kjøpers oppmerksomhet, fokus på produktets verdi samt holde fokus på potensiell kjøper og kjøpers behov.  Vel, i dette tilfellet hadde jeg jo sendt en mail, men en selger grep fatt i den og etterspurte interessert om mer.

Mens vi dro på bilvising, kom jeg på en historie jeg hørte. Bestefar var fiskeelsker en gross, og i Markebygda den gang var ikke ferskfisken å få tak i utafor stuedøra. Vel, ikke nå heller, men i dag har Muhammed bil og kommer lettere til Berget, pluss frysebokser etc. En av hans unger skulle til Harstad som ten-åring. Vedkommende må ha hatt et ærende, hva ellers fòr folk til Harstad for? Uansett, bestefar ba vedkommende kjøpe ferskfisk. Vedkommende kom tilbake uten fisk – hadde ikke sett noe fisk. Bestefar spurte om de hadde vært på kaia og sett om båter var inne. Nei, det hadde de ikke.  Det var da bestefar avleverte den replikken som ennå lever:

”Dokker må jo spørre og ikke vente at noen skal springe etter dokker og rope: Hei du mann, vil du kjøpe fisk?”

Dette tenkte jeg på i møte med bilselgere. En så ut som om han hadde spist eddik like før vi kom og enda jobbet med ettervirkningene av det måltidet. Man kan si det slik: Han løp ikke etter oss og ropte: Hei du mann vil du kjøpe bil?

domantrener

PS! Jeg stod opp til en sein nyttårsaften-frokost. Pappa hadde vasket hus og mamma laget en super frokostbuffet av blant annet arme riddere og grønnsakwok.

Godt nytt år.     

Julebål og ilden fra Sinai

Vi er nettopp kommet inn etter årets julebål. Våres høyst personlige tradisjon. Kvert år brenn vi et stort julebål med gammelt fysisk og mentalt skrot vi ikke vil ha med inn i det nye året. Vi lemper det alt på bålet. Vi sparer opp brennbare ting til det fysiske bålet i måneder og i alle fall jeg graver fram det jeg vil kaste på årets renselsesbål. Ild er som man vet både rensende og oppryddende.  En god tjener (og en farlig herre). Den er omtalt, beskrevet, beundret og forhatt.

I gresk mytologi var ilden hellig og forbeholdt de høye guder som et gode man holdt for seg sjøl. Men også der var det forædere, snowdoner – whistleblowers, varslere – som snek informasjon ovenfra nedover. Denne greske mytologiens snowdon lurte ilden ned til menneskene i et hult rør. Som snowdon ble denne forræderen straffet. Han ble lenket til et fjell, og de høyes ravner fikk lov til å rappe til seg en smakebit av ham her og der og når de følte for det. Nå har jeg ikke fulgt med i hvor vår Snowdon er lenket. Sist jeg visste var han hos naboen i øst og jeg tror nok noen ravner fikk smake på han der når de ville. Kanskje derfor grep han sjansen og skamroste USAs kommende president. Google sier han (Snowdon) downplayed Trump. Kanskje han ikke fikk blåse så mye i flyte der i øst som han hadde forventet. Kanskje hadde han blåst fløyta tom, og hva da? En fløyteblåser uten en melodi? Men i alle fall var han  en smekk på fingrene til Obama, en smekk jeg mistenker Putin gjerne ga. Eller gjorde han det? Snowdon satt etter sigende flere uker på flyplassen i Moskva før han fikk asyl. Skal man dømme etter surkinga til de som venter noem timer ekstra på en norsk flyplass må det ha vært en hustrid ventetid.

Hvis vi tar for oss vår egen mytologi, har vi ilden fra Sinai, og ikke skal man glemme Den Hellige Ånd som kom som ildtunger. I det hele tatt gir et kjapt søk på ild i Bibelen utrolig mange signaler både om beskyttende og fortæremde ild. Da jeg googlet for å lese meg litt opp på Ilden fra Sinai fikk jeg uventede resultat. Jo da, Ilden fra Sinai, Vårherre kom i ild og torden til Sinaifjellet og talte til sitt folk. Greit nok. Noe jeg for så vidt visste fra før. Men ett av søkene havnet hos læstadianismen som ble omtalt som Ilden fra Sinai. Vårherre kom og talte til sitt folk. De sa det sjøl slik, og de kalte det også vekkelsesild og vekkelsesbål. Ett av linkene var nemlig til en gammel dokumentar som ble sendt på NRK. Ilden fra Sinai hette den. Den var virkelig interessant, og vi satt i de 50 minutt den varte og så på. Vekkelsen spredte seg lett på Nordkalotten via de gamle flytteveiene. Alt var lagt til rette for at den skulle spre seg. Band ble knyttet. Nordkalotten ble enda mer knyttet sammen.

Og jeg tenkte mens jeg så dokumentaren. Senere fulgte den samiske bevegelsen  delvis samme nettverk og knyttet folk enda mer sammen.

Jeg husker i 2002 (tror jeg det var), da tok mamma, pappa og jeg den vanlige sommerturen: en uke i bil. Jeg likte det; å lode i bil, så det var greit. Det skjønte alle. Dette var før jeg begynte å kommunisere så man ante ikke at jeg likte også andre reisemåter. Men vi tok i alle fall en uke på Nordkalotten. Jeg pleier tenke at vi kjørte mot øst så langt vi kom til vi stanget mot russegrensa. Da snudde vi mot nordvest og stoppet som avtalt i Enare. Dette var på en tid da jeg kunne bli forstoppet, som jeg ble på turen, og vi hadde ikke med oss nødvendige hjelpemidler. Glemt. Da vi kom til Enare, sa mamma at vi skulle gå inn på Sameduodji-butikken og få vite hva klyx etc hette på finsk, og så finne et utsalgssted. Vi så gjorde. Mamma spurte på samisk, fortalte hva problemet var – og hun på Sameduodji ringte straks noen hun visste hadde slikt i huset. Plutselig dukket noen opp med det vi trengte. Hun på Sameduodji sa vi kunne dra heim til henne for å ta skitarsjauen. Hun ville gi oss en nøkkel. Vi var på den tida rutinert på slikt og tok det på personaltoalettet deres.

Alt dette på grunn av nettverket fra blant annet Ilden fra Sinai og senere brennende samiske fakler.

domantrener

PS! Jula har ellers her i huset forløpt etter samme mal som ellers. Unnataket var 2014. Da dro Sigbjørn og Sigrid til USA, Emma Margret og Ronald til Roma og vi andre tre orket ikke sitte i skogen, så vi heiv oss i vei til Albania og levde der to uker med leiebil, kart og GPS.  Men i år var vi her, brant vår tradisjonelle julebål, spiste vår tradisjonelle julegrøt og vår tradisjonelle ribbe en annen dag, fråtset i godt pålegg, åpnet julegaver – og sov en masse. I alle fall jeg.

Penger fra ...

Er det flere enn jeg som renner over av tilbud om lån og kreditt?

Jeg åpner mine to mailbokser og møter tilbud om lån på halve millionen bare et tastetrykk unna. ”Om to minutter har du lånet,” lover en. Hvis jeg hadde tort å svare på den henvendelsen, ville det være at to minutter var for lang tid. Hva tror de om potensielle låntakere? At vi skal vente i evigheter på et skarve lån?

Nå er egentlig saken at jeg lurer på om andre tilbys lån fra flere instanser eller er det bare jeg som renner over av pengetilbud? Hvis så, hvorfor? Regnes jeg som blakk og elendig? Regnes jeg som en sløser som lever på urealistisk grunn? Som dum og lettlurt?

Språket har endret seg. Vi lytter på Roy Jacobsens Seierherrene  der ordet lån ofte etterfølges av hypotekbanken, konkurs, tvangsauksjon, fordrivelse, elendighet.

Hva etterfølges ordet lån av i dag?

Språket i disse tilbudene er også forskjellige fra norsk, svensk, suspekt norsk etc. Måten de henvender seg til meg likeså; noen med et kjekt brukt av bare fornavn som om vi er gamle kjente de trekker til side og tilbyr lån sånn i forbifarten rent humanitært. Andre er mer formelle og bruker etternavn selv  om  -å i Skåden krøller seg og danner en ny bokstav. Det synes jeg er bra – at alfabetet vokser, mener jeg. Man skal være glad for nesten all tilvekst. Nesten. Jeg er ikke glad for tilveksten av negler De vokser som ugress. Men alfabetet kan trenge en fornyelse Det har vært statisk altfor lenge. Ser bare på det kinesiske alfabetet og alt de kan oppvise av tegn. Derfor ønsker jeg velkommen den bokstaven som plasserer seg ved siden av -å i alfabetet.

Så er det navnene til de som sender ut disse tilbudene. Noen har bunnsolide norske navn som det oser soliditet og seriøsitet av. Andre har norske navn, men har pyntet litt på enkelte bokstaver. Bjørn blir til Björn, etc. Atter andre ser virkelig suspekte ut med konsonantkombinasjoner man ikke kan by en norsk tunge sånn uten videre – og særlig ikke når det er snakk om penger. Man forhandler ikke med folk som har Y eller Z som første bokstav i fornavnet. Det signaliserer useriøsitet, fremmedvelde, snusk og alt det der. Når så i tillegg etternavnet har konsonantkombinasjoner som smzc – da går slike henvendelser rett i mailens søppeldunk.

Vi har fått mange slike.

En var særlig halsstarrig og kom tilbake i økende frekvens med økende trusler om hva som ville skje om vi ikke betalte vedlagte faktura. Søppelboksen var tydeligvis ikke nok i dette tilfellet og signaliserte en kultur man ser nok av på TV om man ikke skal få det slengt i fjeset på mailer også – dette med å rote i søppelbokser og grave opp ting, mener jeg. Vi fant det nødvendig å gå til det drastiske skritt – en lock-out – og blokkere denne Y… ….smzc… som terroriserte oss. Vi hadde fred i en uke. Da fikk vi en telefon om denne ubetalte fakturaen som ville gå til rettslig inndrivelse om vi ikke skjerpet oss og betalte.

Vi skjerpet oss siden vi ved nøye ettersyn så at det var en ekte faktura vi kjentes ved fra en seriøs statlig administrasjon. Vi gjorde ikke det vi hadde lyst til -be dem ha et annet personnavn som avsender.

Men nå truer andre ting enn lånetilbud og navn.

Vi høres rundt neste korsxcsvej.

domantrener

Bánni, bane og førjulsaktiviteter

Det må jeg si – i dag har vært litt av en dag. Den rev meg ut av den dvaletilstanden jeg sleper i for tida – dere vet den der man vurderer om man skal orke å løfte foten fra gulvet når man går eller bare dra seg forover i slepende gange.

Jeg sto opp i vanlig tid i dag – ikke av typen morgen ”hipp, hipp, la utfordringene komme” - dag. Og i samme modus slepte jeg meg gjennom dagen s gjøremål.

Nå er ikke jeg en person som spiser etter skjema og standard verken hva tid, mat eller spisested angår. Det hører liksom med i slepemoduset at ting blir slik. Giddeløsheten sprer seg også til mat og måltid. I dag for eksempel hadde vi fiskeboller i hvitsaus til middag, og det er mat jeg virkelig liker. Her må jeg bare gjøre et innskudd og si at hver gang vi har fiskeboller i hvitsaus forteller mamma at hennes bestemor pleide lage hvitsaus til fiskemiddagene i blant for å lokke ungene til å legge i seg fisk. Vel, det kan jeg forstå, men nå er saken for tida at jeg ikke gidder ditt og heller ikke datt. Så følgelig, da det var middagstid giddet jeg ikke gå på kjøkkenet for å spise. Jeg hadde nemlig nettopp avviklet det jeg har i knallharde forhandlinger fått innført: det jeg kaller Magnes Pause. Det er en halv time midt på dagen der intet annet skjer enn at jeg sitter og filosoferer over livets viderverdigheter og dess like. Og da er huset stille. Ingen TV, ingen radio, intet prat. Det fikk jeg med da jeg forhandlet dette fram.

Som nevnt hadde jeg akkurat avviklet Magnes Pause da det var middagstid, og jeg var ikke i modus til å gå på kjøkkenet. Jeg var ennå i pausemodus. Følgelig tenkte jeg at om jeg ikke går på kjøkkenet men avventer litt og så melder at jeg er sulten når de andre kommer rapende fra fiskebollene, da ville jeg få servert her i sofaen. Det funker i blant å gjøre det slik. Det er dette med den dårlige samvittigheten mette mager har ovenfor de tomme magene. Se bare på de brevene som kommer nå i julebordstida. Som tenkt så gjort. De andre to kom rapende tilbake, og etter passelig tilmålt tid meldte jeg sulten. Vi skulle ikke på instituttet og jobbe mer den dagen siden vi skulle på biblioteket om ettermiddagen. Nå skjedde det slik jeg hadde sett for meg. Jeg fikk fiskebollene servert i sofaen, men så er det slik at mye vil ha mer, og jeg tenkte at om jeg nå lar være å spise, kommer jeg til å få en starter, en slags lokkemat i form av en banan servert i tillegg til middagen. Der skar ting seg. Pappa syntes bane (kjælenavn på alle unger uansett alder) måtte få hva som helst for å lokke bane til å spise. Det hører også med i scenariet at jeg som småbarn var alvorlig spisevegrer. Ennå i dag er jeg en opp-ned spiser. Det er nok dette som gjør at pappa syntes bane måtte få noe ekstra. Det er gjerne slik. Mamma ble fyrings og lekset som vanlig opp og erklærte at hun var helt imot dette opplegget her.  Så kom en gjennomgang av Markebygdas bánni gjennom generasjoner. En bánni er en bortskjemt og forkjælt jævel også i voksen alder, en slags big baby. En spesiell bánni ble hentet fram fra glemselen, en ”jeg er meg sjøl nok” type som ble dullet og dallet med. Denne bánnien spiste for eksempel ikke fisk, så når det var fisk der i huset fikk bánni pølser mens han to søstre værsågod måtte spise fiskemiddagen. Bánni spiste også sjokolade, noe som var helt uhørt på den tida. Foreldrene dullet og dallet med bánni. Man må ikke forveksle bane med bánni. Bane er et positivt ord.

Mamma freste at hun absolutt ikke sto til tjeneste for en bánni. Ville jeg sulte attmed maten så vær så god. Ok, jeg sultet attmed maten. I den følgende halvtima kalte hun meg bare bánni.

Nå er det en del mekanismer man kan bruke mot den slags mobbing. Her må jeg gjøre enda et innskudd og fortelle om han som ble mobbet og plaget fordi han var «finn» og det ble ropt «finn» etter ham og han ble tilsnakket slik. Han het visst Erik. Fyren var en gluping og skiftet navn til Erik Finn og tok fliren og kraften av mobbinga. Jeg tenkte på ham da jeg ble omtalt som bánni og erklærte at heretter ville jeg bare bli kalt bánni eller O store bánni.

Vi dro på biblioteket og heldigvis hadde vi som alltid med oss havregrøt. Den heiv jeg i meg der mens jeg tenkte på kvitsausen og bánni.

Dette var det første som reiv og rusket litt i min dvaletilstand: Dette bánni-opplegget og at jeg gjorde som Erik Finn. Det andre var at vi i dag i posten fikk brev fra Helse Nord. Hvert år i november søker vi om støtte for neste år.  Og hvert år er det like stille i huset når svarbrev kommer fra dem. Hertingene ble enige om å vente med å åpne det til vi hadde vært på arrangementet på biblioteket. Var det avslag ville det bare ødelegge arrangementet, for hodene ville straks begynne å jobbe med anking pluss hvem å kontakte av politikere. Pappa og jeg stakk en tur på do før vi skulle dra på biblioteket. Plutselig stakk mor til bánni hodet inn og gratulerte bánni og hans far med ja fra Helse Nord. Hun hadde ikke klart å la være å åpne det. Ikke uventet synes jeg. Helse Nord er ryddig. Det uåpnede brev trigger. Det var siste gang jeg var bánni i allefall til nå.

På biblioteket er det alltid så trivelig. Melita skaper veldig god stemning. Denne gangen ble boka om Sáráhká lansert og Geir Grenersen kom dit for å lansere den. Hyggelig og ekstra spiss på det at jeg fikk slå av en prat med ham mellom slagene og gi ham mine novellesamlinger. Alltid så godt å prate med folk. Ellers blir man lett det bestefar kalte goađáiduvvan som på norsk kanskje blir å råtne på brakka. jeg savner pratestundene vi hadde da vi drev med patterning.

Nå er det sein kveld og vi er nettopp tilbake. Jeg er stupetrøtt tror jeg, og tror kanskje andre også er det. Anka har gått ned på rommet sitt med strikketøy og for å se seg i søvn med en film. Hun setter på en film og så sovner hun av det.

domantrener 

...bordet fanger

To nye bøker er kommet på bordet her i stua. Den første kom i posten for noen dager siden. Aschehoug har i forbindelse med nåværende kongepars 25 år på tronen nå i 2016 gitt ut en hilsingsbok til dem. Kongeparet har sjøl skrevet forordet - eller kanskje man skal kalle det en hilsing fra dem. Boka er delt i fylkesvise hilsinger,  og hvert fylke har tre representanter. En av de tre i Troms er født og oppvokst her i skogen. Sigbjørn ble spurt om han ville skrive. Hver forfatter fikk bruke et visst antall tastetegn pluss et bilde. Sigbjørn valgte et bilde tatt av Emma Margret da hun etter første år på barneskolen tok på seg kofte og gikk på avslutning. Tøft i de tider. Modig og uredd. Emma Margret gikk forresten i kofte til hverdags i en del år. Hun er en av de få om ikke den eneste ungen i Markebygda som har slitt ut flere kofter. Slitt ut, ikke vokst ut av. Forfatteren av artikkelen slet etter sigende ut flere skidresser da han var barn. Han gikk i det. Ikke vet jeg hva jeg gikk i. Antagelig i det andre syntes var bra og ikke etter særegen - for ikke snakke om egen - smak. For mitt vedkommende ble dette med egen smak aktuell i  2006. Da fikk jeg et spesielt program på Domaninstituttet. Jeg skulle rydde i mine klesskap og kaste det jeg ikke likte. Deretter skulle jeg kjøpe klær jeg likte.

Jeg fikk dette programmet fordi jeg hadde nevnt i en samtale med min eminente advocate Rumiko at jeg hadde skap fulle av tvilsomme klær. Tvilsomme i betydninga: likte jeg dem? Det var slik at alle handlet klær til meg, og alle handlet etter det DE syntes var flott. Jeg hadde husets mest velfylte klesskap. Jeg kan ennå huske da vi heiv alle mine klær på stuegulvet her og jeg betraktet en for en og avgjorde om det var min stil. Haugen med kast vokste raskt, men faktisk plukket Sigbjørn, Emma Margret og Anja fra den haugen noe de likte. Deretter hadde jeg et strukturert, ryddig og luftig klesskap – helt til jeg begynte å handle sjøl og i en periode gikk amok i klesforretninger med visakortet mitt. Jeg tenker på denne tida når jeg i dag iblant ser annonser i kjøpe-selge gruppene på facebook. Klær og sko enten lite brukt eller helt nytt dumpes til reduserte priser. Jeg antar det er noen som har gått amok i en klesforretning. Siste gang jeg gikk stor-amok var i Camden Market i London. Jeg kjøpte tre – 3 – skinnbukser, skinnvest pluss pluss og slepte det heim. To av buksene har bare vært på da de ble prøvd der på Camden.  En er til og med sennepsgul. Sennepsgul! Senere handlet jeg moderat, men de siste år ser jeg at jeg mer og mer ligner hertingene i det at jeg ikke orker kjøpe klær.

Den andre boka som ligger på bordet her er historien om Sáráhká Sámemánák – barnehagen som startet med bulder og brak i 1986 og grov opp gammelt og gjemt om enn ikke glemt samisk grums. Sånt kommer det ikke noe godt av. Se bare på motstanden når man skal grave ut litt grums i noen gruver i Finnmark. Man skulle tro det ville være godt å få ryddet litt opp inne i jordkloden, men det var og er bråk om det. Når det gjelder den samiske barnehagens grums og gruvedrift er det blitt stille etter hvert. Faktisk synes mannen i gata å like denne gruvedriften. Forskjellen på gruveselskap i Finnmark og Sárákha Sámemánák er at førstnevnte måtte ha konsesjon, og da vet du, da blir det bråk. Sistnevnte spurte ingen. De bare begynte å grave. De spurte ingen. De bare grov,  og daværende leder av Evenes kommune kalte dette en voldtekt av kommunen. Kommunens leder mente vel at ingen skulle grave uten hans samtykke. Nå tror jeg at om man ventet på dette samtykket, ville samisk grums ikke blitt gravd opp. Jeg vet at utsagnet om voldtekt medførte forventninger om når den voldtektsutsatte eventuelt skulle føde Sarahkas barn. Ikke vet jeg om det barnet er født.

For så vidt klarte daværende rådmann i Skånland også å komme med en evergreen da Sáráhká gruveselskap skulle bygge ut gruvedriften i form av eget hus. Luftslott kalte han planene. Men luftslottet ble bygget, og ironisk nok ble luftslottet-regnskapet revidert av kommunens revisor en stund etter at han hadde revidert kommunens regnskap over helsehuset. Bygginga av helsehuset hadde som seg hør og bør når proffe bygger store overskridelser. Sáráhká-huset hadde samsvar mellom budsjett og regnskap. Man hadde brukt 34 kr. mindre enn budsjettert. Sånn går det når man lar uproffe finn-kjerringer stå for prosjektering og utførelse.

Herved er julegavetips gitt.

domantrener

Jeg lover å kle av meg

Jeg lover å kle av meg for den som vil.

Det løftet ga jeg i dag da jeg lå på benken mens ABR-sjefen Leonid Blyum undersøkte meg. ABR jobber med kroppens strukturer og hulrom, og skal man se forandringene, må jeg enten kle av meg eller man må observere bevegelsesmønstre. Bare meld dere på.

Det er onsdag kveld, og jeg er kommet til Oslo og rett til session hos Blyum. I morgen har vi nytt program som legges etter legges etter Blyums gjennomgang. Støtet legges nå mot beina. Der jeg lå på benken og nøt Blyums overraskelse over blant annet bevegelig pelvis, tenkte jeg på ABM-practioners i Danmark som har jobbet med bevegelighet i nettopp pelvis . ABR og ABM er sammen krutt. Blyum gratulerte Team Magne i handa. Det er uvanlig. Han gratulerte også meg der jeg lå på benken og betraktet taket glad og fornøyd. Jeg gratulerte meg sjøl med at jeg har slitt og slept meg over på Instituttet for å trene. Noen dager med lyst, noen dager med tja tja og noen dager med ulyst.  Men jeg gratulerte inne i meg mest meg sjøl med at jeg har de hertingene jeg har. Jeg vet at uten dem...

Vi kjørte i morges  før fanden fikk på seg komogene fra Ørredfiskeriet til Kastrup. Avstand 45 kilometer meldte frøken GPS. Altså omtrent en like lang strekning som fra Borkskogen til Harstad. Den smeiser vi på under timen. Altså skulle vi i teorien smeise til Kastrup på mye kortere tid ettersom det er motorveier nesten hele fram. I teorien. Da vi parkerte på Kastrup for å lempe ut bagasjen før vi leverte leiebilen (vel, mamma, meg og bagasjen og pappa og leiebilen) hadde det gått nesten 2,5 timer. Årsaken: 1): Inn mot København var det DEN køen. Da hjelper det lite med motorveier når farten ofte ligger mellom 0 km/t – 20 km/t. Årsak 2): Frøken GPS sendte oss gjennom byen til Amager der flyplassen ligger. Men always look at the bright side of the life. Der vi stod eller sneglet oss langs motorveien med tre filer i hver retning som forsynte oss med avgasser, tenkte jeg på en artikkel jeg har lest om hvordan den norske bruken av stearinlys i utide forurenser og spyr ut CO2. Jeg sier ikke mer. Jeg observerte også at vi var en av de få bilene med tre stykker i. Noen var to i bilen, mange avgasset alene. Så kom vi inn i bykjernen. Motorveien hadde selvsagt tatt slutt. Nå ble jeg helt satt ut av å se i praksis det jeg sånn teoretisk visste. Danskene er et syklende folk. Jeg var søkke imponert over den mengden som syklet. Aldri hadde jeg ett noe slikt. Der bilene slet seg fram eller stod, freste en enorm syklende horde forbi uten å avgasse. Tommelen opp for danskene sier jeg bare.

 

domantrener

 

 

Mange veier inn til et hus

Så smøyer jeg igjen noen masker. Jeg må tilstå at jeg ikke er så iherdig som min læremester Vigdis. Men det inspirerer - dette med å se og vite at det blir et produkt av det gjøre litt her og litt der. Men jeg tror det må være noe man liker å gjøre når man skal smøye masker. Jeg ser forresten hertingene gjøre det hver dag, her og der. Pappa leser. Han er den største leseren jeg kjenner og alt han har lest ved å smøye en maske! Helt utrolig! Mamma leser korrektur her og der. Smøyer noen masker på en utgivelse - og plutselig er det blitt en bok.  Akkurat nå smøyer jeg noen masker her på ABM-senteret.

 

Dagen har gått og nå er det ingen maske-smøying. Vi er på Ørredfiskeriet. Har spist , sovet, tent opp i ovnen og gjør eller null og niks. I morgen er siste dag på senteret. Onsdag reiser vi til Oslo for å treffe ABR-gjengen fra Belgia. ABM og ABR må ikke forveksles. De arbeider helt ulikt  i rehabilitering. Saken er blitt slik at når jeg hører ordet rehabilitering brukt i Norge lurer jeg på innholdet i det. Jeg er usikker på om jeg kjenner innholdet i det selv om jeg i praksis rehabiliterte etter den modellen fra jeg var 18 til jeg ble 27 år.  Da skjedde veiledning i teorien fra 6. etasje på Harstad sykehus der rehab-teamet holdt til. I dag skjer veiledninga fra Family Hope Center, ABR-Belgium (advanced biomekanical rehabilitation) og ABM (Anat Baniel method). Jeg tror jeg tidligere har blogget  om deres teknikker og ulikheter.

Men uansett, onsdag reiser vi til Oslo, og om kvelden har vi en sesjon med ABR-sjefen Leonid Blyum.  Dagen deretter lærer vi nytt program, eller rettere sagt, neste steg på teknikken. Anka kommer til Oslo onsdag for å være med på denne runden.

Emma Margret har vært her på et kurs på ABM-senteret, hun og mamma. Tidligere, i april, var Sigbjørn og pappa på kurs. Hun reiste i går tilbake til Tromsø. Som jeg nevnte i forrige blogg presset vi inn besøk her og der her i Fredensborg etter hver kursdag. Hun fikk treffe den meget spesielle fru Holm på «fru Holms lopperi» og den den eksellente glutenfrie, økologiske bakeren pluss, pluss. Det hun ikke fikk med seg var «kineseren» som vi pleide spise hos nå og da. Han rehabiliterer, obs, ok, renoverer lokalene og har stengt. Men hun fikk en helt annen og ikke planlagt opplevelse her.

 

Det var ganske råkaldt de dagene hun var her så vi hadde kjøpt ved for å kunne fyre og holde en grei innetemperatur. Da vi en av ettermiddagene kom hit til Ørredfiskeriet og skulle starte generelle prosedyrer som lage middag, vaske klær og fyre opp i ovnen – da skjedde noe uventet. Hun åpnet ovnsdøra for å legge inn til fyring  - og dafløy en bitte liten svart og meget stillferdig fugl ut. Om den var svart av sot eller natur vet jeg ikke. Den hadde tydeligvis funnet veien ned ovnsrøret og var nok glad for å slippe ut. Selvsagt skulle den helst ut i det fri, og nå fulgte et frigjøringsprogram som ikke lyktes. Vi åpnet verandadøra (og lukket dørene til soverommene) og prøvde vennlig å veilede den ut – uten hell. Neste steg var å sette lys ute på verandaen og slukke lyset inn og håpe den fløy mot lyset. Det gjorde den ikke. Tvert om. Her jeg nå sitter og blogger ser jeg rett mot en cirka ikke mer enn 3 cm brei glipe mellom kjøleskapet og taket. Inn der fløy den. Like stille som alltid. Neste steg var å prøve å lirke den forsiktig ut av den sprekken og ut i det fri. Nå kommer det underlige. Den var ikke der. Emma Margret klatret på en stol og lyste inn. Null fugl. Men vi hadde jo sett den fly inn der, og den var ikke kommet ut.  Jørgen på Ørredfiskeriet kom og skulle se på saken. Han er ganske høg, så når han klatret opp på en stol og lyste, så han et lite hull der. Fuglen hadde forsvunnet inn i taket, innertaket. Leit. Til den visse død. Jørgen sa vi nå antagelig hadde fått hilse på Danmarks nest minste fugl – en gjerdesmett.

Trasig å vite at den lille stakkaren befant seg i noen slags lomme eller noe slikt. Stengt inn i tak-kleinga og at det var lite man kunne gjøre for den. Noen timer senere satte Emma Margret i et rop. Der satt den jammen sotsvart og stille på et gardinbrett! Ny redningsaksjon. Denne gangen kom den seg ut verandadøra.

Så har jeg googlet gjerdesmett. Den er som Jørgen nevnte den nest minste fuglen i Danmark (og i Norge.) Den har brunaktig farge, så det var nok soten som gjorde den svart. Det sto videre at den er livskraftig. Ja, det må den jammen være. Det underlige er at den «har en kraftig og akselererende sang med et raspende motiv midt i». (Sitat fra Wikipedia). Vi fant også en lydfil på gjerdesmettens sang. Vår Fugl var helt stille. Men det var nok en gjerdesmett som besøkte oss. Den er lett kjennelig på stjerten som peker opp som en tommel.

 

domantrener

 

P.s. det er kveld og jeg sitter her og kjører på Ørredfiskeriet. Jeg har litt drivstoff å bruke. I morgen kjører vi før fanden får sko på beina til Kastrup. Apropos talemåter, i dag frisket Kathy O’Neill opp en talemåte som vi lærte av Niaomi Swansson. «The proof is in the pudding». Tiden vil vise. Man vil se når man har erfart. Hun sa at man kunne si det om USA’s kommende president.

 

Faen at vi må reise. Jeg trives her i Fredensborg-området eller la oss si: det jeg ser av Danmark her. Bygder, småbyer (eller landsbyer jeg vet ikke) utenom de gigantiske varemagasin. Flott bebyggelse. Koselige kroer etc.

 

 

 

Sedvanlig

Jeg fortsetter å smøye masker. Denne gangen her på hus E på Ørredfiskeriet. Vi – eller rettere sagt noen av oss – har nettopp spist morgenmaden. Vel, den var så sein at den kanskje kvalifiserer til å kalles frokost. Vi skal om to små timer dra til ABM-senteret, så jeg rekker å smøye ganske mange masker mellom de gjøremål vi har før vi drar dit.

I går plukket vi en del epler vi skal frakte med oss heim. I dag skal noen visstnok gå ut her i området rundt Ørredfiskeriet og se etter rognebær. Det sies å være et elendig rognebærår hos oss. Ikke at det bryr meg personlig så mye. Jeg kan godt overleve uten den evige rognebæra til all mat.

Som andre våknet jeg i morges til et overraskende USA-valg. Jeg skulle til å si at det angår meg like lite som rognebæra, men må dessverre innse at valget over there vil kunne få konsekvenser for oss over here. Jeg krysser fingre og tenker; Håper det ikke får fatale konsekvenser.

Heldigvis fikk vi også denne gangen leie hus E. Det er toppen og er etterspurt.

Jeg kommer nå til å på sedvanlig vis berøre det som skjedde på vår tur fra Bork-skogen til Ørredfiskeri-skogen. Når jeg sier sedvanlig vis, betyr det at jeg spissformulerer, jeg trekker fra noe og legger til hoe annet. Jeg velger ut en liten kjerne av sannheten som jeg så bearbeider. Enhver står fritt til tro eller ikke. Det er en slags take it or leave it, men siden jeg enn så lenge lever i et land som ikke fengsler penner, kan jeg gjøre det.

På Evenes flyplass oppdaga mamma at kreditt-kortet hennes ikke var med på turen. For sikkerhets skyld sperret hun det på momangen. Men jeg vil tro vi likevel skulle klare oss, opp-kortet som vi er. Vel, egentlig er vi vel ganske kort-nøkterne i denne familien, men vi har nå i alle fall alle tre et kredittkort.

På flyet inntraff neste runde som brøt med det generelle. Vi hadde billetter som kvalifiserte oss til SAS sine eminente rolls. Slik var det forrige gang vi reiste også, men da var selvsagt alle rolls overoppfylte med gluten. Denne gangen skulle vi være på høgget – i forkant – og pappa ringte SAS og spurte om vi kunne melde glutenfrie rolls. Yes, yes of course, sa man på SAS. Det var dett helt til serveringa begynte et eller annet sted mellom Evenes og Oslo, og vi glade og fornøyde etterspurte de glutenfrie rollsene.  Flyvertinna så på oss som om vi hadde etterspurt russisk kaviar eller noe slikt. Pappa smalt at vi hadde bestilt glutenfrie rolls, og flyvertinna sa at dette de nå serverte, ikke var mat og kunne slik ikke bestilles. Pappa smalt videre at dette var ikke etter avtalen med SAS sentralt. Nå blandet den andre av flyvertinnene seg inn og sa at hun overtok oss, og nå ble det fart i sakene, for hun smalt også, og det siste hun smalt var at hun skulle lage en rapport på det til SAS med navn og setenummer. Hun smalt faktisk ut dette to ganger. Mamma smalt da at det var just de vi ønsket oss, og at man neste gang kanskje hadde en ordning på hvem som kunne melde hva. Så nå lurer jeg på om det venter oss et brev når vi kommer heim.

Da jeg min vane tro betraktet denne situasjonen, rant en talemåte meg i hu: å gompe og gå, visstnok en beskrivelse av at man enten sint eller arrogant kaster på gompen når man går. Men hun gompet  i alle fall derfra.

Dessverre gikk resten av reisa som en generell plankegang til vi var kommet til Hillerød der vi bodde en natt mens vi ventet på at hus E skulle bli ledig. Like vanlig og uten de store sprik møtte vi på ABM-senteret og dro på Super-brugsen og handlet livsnødvendigheter.

Nå er det slik at når vi reiser, har jeg store forventninger om å slå ut håret etc. Så når jeg har guts til det, presser jeg på som faen om at vi for eksempel skal spise ute mens de andre to er mer matpakkefolk. I går var en slik dag. Vi hadde liten tid mellom rundene på ABM-senteret, men jeg anså det til tid nok til å spise lunch ute i stedet for matpakka, så jeg presset på. Vi dro følgelig for å spise ute. Nå har «kinerseren» stengt, så valgene er ikke så store her. Vi havnet hos «italieneren» og lynspiste en lunch før vi måtte løpe til bilen og kjøre til ABM-senteret. Vel, ikke alle løp. Mamma satte seg igjen, for hun hevder at hennes allergi og vegg-til-vegg-teppene på ABM ikke skal være for mye sammen. Pappa og jeg stakkars har ingen allergier å vifte med. Vel, jeg har no denne katta, men ABM-senteret har ikke katt. Vi skulle etter avtalen hente henne når vi var ferdige. Da vi kom for å gjøre så, kom hun gående med en rutet sixpence på hodet. Pappa sin. Den var blitt igjen hos «italieneren» da pappa og jeg måtte løpe.

Om kvelden var vi tilbake i hus E og lydboka «En sang fra fortiden» av Kathrine Webb. Siden noen (les mamma) hadde handklådd på fjernstyrerne til TV og video, og noen (les pappa) ble gallsur for at vi nå ikke hadde TV og valget i USA nærmet seg, hadde vi god tid til lydboka. Men i går kveld jaget pappa ut eieren av området for å få TV’en opp og gå. Deretter slo han den ikke av da vi la oss, for han skulle jo se valget i natt, og mamma fikk sur ordre om å holde seg unna fjernstyringa. Egentlig hadde det vært like godt uten TV, for da jeg våknet i morges var situasjonen den at Trump var tilfreds på skjermen og han som hadde mast for å få skjermen opp og gå, var absolutt ikke tilfreds.

Men uansett, dagene går her i Fredensborg.

 

domantrener

 

PS. Snart er tida der til at vi må dra til ABM-senteret.

Atter en ny morgen her på Ørredfiskeriet. Jeg smøyer noen masker før vi drar på ABM. I går kom Emma Margret, og fra Køben tok hun tog via Helsingør hit. Vi sto parkert på Fredensborg stasjon og ventet – med motoren i gang for å holde varmen – vi som en del andre parkerte biler. Hva de andre hadde i bagasjerommet vet jeg ikke, men vi hadde to små sekker ved så vi kunne fyre opp når vi kom hus E. Varmepumpa, som den eneste varmekilden, klarer ikke å varme opp alt.  I alle fall ikke når det legger til kuldegrader og den skal varme opp fellesrommet som er stort og høgt, høgt under det lavvoaktige taket pluss gang to soverom og trappegang opp til hemsen.

Jeg liker å vise de andre deler av mitt liv her og der. I dette tilfellet Fredensborg, Ørredfiskeriet, ABM-senteret og omgivelsene generelt. I dag etter programmet kjører vi rett øst mot Øresund, så videre nordover mot Kattegat og nordspissen av Sjælland, Gilleleije, hvor vi skal spise middag  før vi snur sørover på vestsiden av Esrum sø til Fredensborg. Det høres langt ut, men er i praksis som en litt lengre handelstur å regne for en nordlending. Danmark er jo et lite land. Sjælland enda mindre, og Nord-Sjælland der vi befinner oss, er ikke store geografiske enheten.

Akkurat her på hus E har de første stormkastene etter valget i USA stilnet. Nå gjenstår bare sommerfugl-effekten. Dere vet, når en sommerfugl flakser med vingene et sted lager det orkan et annet sted, og selv om man neppe kan kalle Trump en sommerfugl, håper jeg orkanene ikke blir av de verste katastrofene. Jada, jada, selvsagt er jeg enig i at han nå få en sjanse, men uansett hva jeg og andre mener om sjanser, betyr det lite. Han er ved roret nå uansett. Da gjenstår bare: Den Gud giver et embete måtte han også give forstand.

Uffda, jeg angrer på siste avsnitt. Jeg verken har innsikt i utenrikspolitikk eller USAs situasjon. Jeg er mest Jacob von Tyboe som, om han bare fikk sjansen til å gi vedens ledere et råd på øret….Eller som enkelte kafebord her og der der enkelte kafegjester sitter daglig og har svar på hvorddan å løse alt fra diverse storpolitiske utfordringer til hverdagens trivialiteter. Slik er sofaen her på hus E et kafe-bord Holberg verdig.

 

 

Å smøye en maske samt frokost

Frokost/moregnmand på Hillerød Hotel. Det er fan meg tredje gangen vi er her. Første gang var i august 2015. Da var Anka med, og vi bodde her hele perioden. Neste gang var i mars 2016. Da var Masha med. Da bodde vi her mens vi ventet på at Ørredfiskeriet skulle bli ledig. Og nå er vi her igjen og venter på at Hus E på Ørredfiskeriet skal bli ledig. Denne gang er vi alene.

Mens jeg sitter her og venter – jeg har hevve i meg frokosten, morgenmaden mener jeg - mens jeg venter på avspark i retning Fredensborg og ABM-senteret, smøyer jeg en maske. Jeg har lært av Vigdis dette med å smøye en maske mens man venter. Når det er høve til det og mens hun venter, strikker hun, smøyer noen masker, og hun har jammen fått mange plagg ferdig. Fått gjort mye ved å smøye en maske her og der. Begrepet å smøye en maske er for meg blitt et begrep på å utnytte tida, gjøre litt når det er mulighet og slik få resultat over tid.  Følgelig smøyer jeg en maske her på Hillerød Hotel.

Mens jeg har spist frokost her har hodet lett opp minner om alle de frokoster jeg de siste 12 år har spist her og der. Noen har vært alminnelige og gode og har fylt sin funksjon som de skal. Og de ligger nok lagret ets sted, de også, som gode minner. Noen har vært uvanlige på et eller annet vis og er lagret slik. Disse minnene dukker lettest opp når man leter i hjernens arkiver.

Mange frokoster dukker opp som noe annet enn det som fylte et primært behov. Det er faktisk mange. I Paris husker jeg at medbrakt norsk glutenfri havre berget frokosten. Glutenfri havre er forresten et must og undervurdert  som koffertfølge. På hotellet vi bodde på i Paris, fikk vi kokt havregrøt på kjøkkenet der.

Men om jeg skal starte i nær fortid, så nær at det er i dag morges (for nå er det kveld og vi er instalert på Ørredfiskeriet). Mens vi spiste en meget god frokost på Hillerød hotell med godt glutenfritt brød, husket jeg hvordan det var i 2015, glutenfrie muffinsaktige brød som var omtrent like harde som en hammer. Vi prøvde å sjøl kjøpe glutenfrie brød, men Rema som var nærbutikken vår der, hadde et arkeologisk lager av et par frosne ubestemmelige glutenfrie noe nederst i en disk. Jeg husker jeg undret meg over at dette var Danmark, men så flyttet vi i neste runde og bodde her på Ørredfiskeriet. Her er Superbrugsen vår nærbutikk – og her er det andre boller. For eksempel har de et kjempegodt surdeigs-glutenfritt brød jeg elsker og en pumpernikkel-aktig brødsort pappa liker og som han frakter heim i eskevis.

Chestnut Hill hotels froksot minnes jeg med glede av mange årsaker. Mest at jeg elsker Chestnut Hill,  og det å spise frokost og betrakte gatelivet der, er ting jeg stadig lengter etter. Frokosten der var  - vel, la oss si det slik: kaffen var ok visstnok. Teen likeså. Ikke noe glutenfritt. Egg pluss søtt, søtt syltetly som pålegg (som en sukkerrotte som jeg gjerne skulle spist masser av). Men heldigvis var Farmers’ Market nabo til hotellet, og der bunkret vi Pennsylvania-produkter og lurte inn i frokosten vår.

Mens jeg er på den sida av Atlanteren husker jeg et par andre frokoster. I 2010 kjørte vi til Niagara og gjennom sørligste del av Canada langs Ontariosjøen før vi kjørte over til USA igjen. En natt ble tilbragt å et slags elegant retrohotell i Canada, og det jeg husker best derfra er at da vi sjekket inn, ble vi spurt om matallergier. Uvant. I tillegg: vertskapet x og x hadde den glede å invitere til frokost kl 9. Her var det ikke bare å komme slengende til frokost katid som helst.

På USA-sida av Ontariosjøen hadde vi også en spesiell frokost. På tur til Niagara forlot vi highway’en og kjørte rett nord og opp i fjellområdet. Derfra programmerte vi GPS’en til Niagara. Og det vil jeg si: nå  ble det en annen opplevelse av landskapet enn å frese etter highways. Jeg husker utrolig mye fra dette området både av kafe-besøk på puber på dagtid pluss middager på små bygdekafeer. Men så var det frokosten. Da det en kveld nærmet seg tid til å finne overnatting, hadde Sigbjørn funnet et sted han hadde lyst til å prøve, og vi headet mot det. Skogen ble mørkere og mørkere og veien smalere og smalere – og baksetet murret høgere og høgere om å snu Til slutt kom vi fram til en delvis mørklagt lang og smal gårdsbygning med et lite lys i et av de mange vinduene. Spunky. Baksetet murret, men Sigbjørn gikk inn for å spørre om de hadde plass til overnattingsgjester. Han ble der inne så lenge at de to i baksetet vurderte at den ene måtte ringe politiet mens den andre gikk inn. Og det vil jeg si: det var på høgget da Sigbjørn sakte og sindig kom ut og sa at vi var booket inn. Inne så det ut som om noen enten skulle flytte ut eller var på tur til å flytte inn. Langs veggene var det stablet esker i høyder opp mot taket. Én mann var der. En liten og kulerund fyr som spurte katid vi ville ha frokost. KL 8 mente vi var høvelig sia Niagara var neste mål.  Kl 8 neste morgen var vi klar for frokost og avspark, men huset var helt stille  og ingen tegn til frokost. Som jeg nevnte var dette et utrolig langt og smalt hus. Noen av oss – vi som ikke trenger kaffe som startmotor på dagen – ville bare dra videre, men de som ikke fungerer uten morrakaffen, var av en annen mening. Til slutt gikk mamma for å ta en siste sjekk før vi bare forlot. I følge henne (noe vi senere fikk bekreftet) gikk hun bortover det lange smale huset gang for gang uten tegn til spisesal. Men i enden kjente hun en svak kaffelukt og fulgte den. Fant en dør som ledet ned en trapp, og lukta ble sterkere. Aldri glemmer jeg den frokosten. I en stor spisesal i underetasjen der det kunne vært dekket på til minst femti, var det dekket  nydelig frokost til oss fire – i borteste hjørnet ved en stor, gammeldags svartovn satt den lille, runde mannen og ventet på oss. Og frokosten? Alt heimelaget slik Lee Kaltenbachs tyske immigrant-bestemor hadde laget det. Syltetøyet, spekulasien, blodmaten. Han stekte og varmet på svartovnen. Da vi skulle dra, så vi en krukke der man kunne legge tips. Ingen av oss hadde mynter, men han hadde diverse for salg. Kopper, gensere etc. Alt var svindyrt, men som en kompensasjon for at vi ikke hadde tips, handlet vi en genser og noen kopper. Derfor har jeg i dag en kopp fra Lee Kaltenbach’s bed and breakfast – a little bedder -og en genser jeg bruker i trykktanken.

Til slutt, men ikke i kronologisk rekkefølge, kommer opp opplevelser vedrørende frokost fra den første tida i USA. Da bodde vi på Silverstone hos den meget spesielle polske immigranten Yolanta som antagelig hadde glemt at hun var kalv en gang – eller kanskje var saken at hun husket  meget godt at hun hadde vært kalv. Vel, akkurat det har ikke noe med frokostbloggen å gjøre vil jeg tro. Systemet på Silverstone var at alle laget sin frokost av det man fant i kjøleskapet der. Så vidt jeg husker sto det vaffelrøre på bordet pluss det seige, oversøte syltetøyet (nam, nam) pluss egg og bacon. Vi hadde brød sjøl og stekte egg og bacon. I november 2005 var onkel Per med, og da var tre av oss i følget etterkommere av Flesk-Anders pluss at pappa også liker bacon og egg.

Resultatet var at haugen av egg og bacon som vi fire slafset i oss til frokosten ble større og større. En følge av dette var at haugen av egg og bacon til andre som også var på Doman-instituttet og bodde på Silverstone vokste dag for dag. Deriblant bodde noen indonesere og dansker der. Da vi neste gang kom til USA – april 2006 – og bodde på Silverstone, var egg og bacon ikke lenger en del av frokosten. Yolanta sa det var fordi Doman-instituttet hadde sagt dette ikke var god kost. Tilbake var vaffelrøra med gluten pluss det oversøte syltetøyet. Jeg tviler på at Doman-instituttet hadde applaudert den frokosten.

 

domantrener

 

Mus som katt

Man sier at ting har minst to sider, at man skal betrakte en sak fra minst to vinkler. Det tror jeg er feil og en dårlig måte å betrakte en sak. Man må betrakte en sak i sirkel. Det vil si at man forflytter seg grader for grader sirkelen rundt, og for hver forflytning, betrakter man saken som ligger i sentrum av sirkelen – såklart. Da får man et delvis bilde av saken – på dette vertikale planet. Men jeg våger den påstand at om man hever seg – la oss si 100 meter opp i luften – og da utvider sirkelen for deretter å gjenta samme observasjon ved å forflytte seg grad for grad, vil man få et overblikk over saken og de omliggende ting som anrører saken.

Og naturligvis må man bevege seg tilsvarende lengde nedover og utvide betraktingssirkelen derfra også. Same prosedure. Da kan man begynne å si at man har grundig sett på og satt seg inn i saken.

Hvorfor denne epistelen en tidlig onsdags morgen mens det ennå ligger en minst to uker gammel usendt blogg? Kanskje fordi jeg føler jeg må forsvare meg eller min situasjon. Jeg vet ikke. Men for cirka en uke siden fikk vi en telefon fra en familie med godt voksen hjerneskadet familiemedlem. Det høres kanskje rart ut for dere, jeg kjente hvor glad jeg ble da jeg hørte at også hun bodde heime. Filosofien og politikken er at er man 18 år er man voksen og flytter i egen bolig. Vel, jeg har ikke noe problem med at man er voksen ved fylte 18, men dette med å flytte i egen bolig er for meg, og jeg understreker for meg en sak jeg må betrakte fra alle de ovenevnte ståsteder. Altså, jeg bor heime på tross av generell oppfatning av hva som er riktig. Joda, jeg vet at flere organisasjoner i etterkant av kampen mot de store sentral-institusjonene og avvikling av HVPU, (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede) gikk inn for hver man sin bolig. Det liker jeg. Samtidig er det ikke der jeg finner min plass i livet. Min plass i livet er i en skog somewhere close to nowhere  hvor man en grytidlig morgen finner ut at nå har det velsignede regnet bløtt opp jord, skog og gammelt gress så mye at man kan ta en gigantisk opprydding der det mest utrolige går på bålet. Eller man i et snapp og uplanlagt finner ut at i dag er dagen for å gjøre nettopp DET uhindret at man egentlig hadde andre planer.

Eller man kan ergre seg over, undre seg over eller glede seg over et nytt dyr som løper rundt huset her. Etter en del googling etc har vi først avskrevet at det var en røyskatt. Vårt dyr er langt og smalt og kvikk som en viss person der den spurter mellom garasjen og småkrattet foran huset. Men størrelsen var ikke en røyskatt selv om den lignet. Ny googling og lesing om røyskatter og dens familie, for familie måtte det være siden den lignet røyskatta. Jeg mener; den ligner ikke svin som ligner sin. Vi endte opp med snømus som skifter til kvit vinterpels når det er en nødvendig kamuflasjefarge. Etter at Anja hadde insistert på at den er et rovdyr som livnærer seg på mus og andre slike småvesener som i sin tur livnærer seg på å okkupere innomhus – og hun hadde vært forskrekket over at vi la ut gift til snømusa -fløy noen ut og fjernet giften. Snømusa spankulerer ennå mellom garasjen og huskrattet, og noen her i huset setter sin lit til at den tar mus. Slik sett har vi fått en høyst personlig katt. Mye bedre med en snømus som tar problemet før det blir et problem enn en katt som skal ta problemet når det er et problem. Slik sett er snømusa en katt uovervinnelig. den kommer problemet i forkant – og den sprer ikke allergi rundt seg innomhus.

Nå undres jeg bare om denne snømusa har unger og jeg kan som halve verden gå inn på alle kjøpe/selge sidene på facebook og selge rasereine allergivennlige musejegere. Det hadde gjort seg.

I morgen skal snømusa, olta og báikestállu ta over vakthotdet her sammen med noen jordiske skapninger på to bein som også tar vakthold. For klokken 4.45 drar Anja for å ta fly til Wien og derfra heim til Jesenice med privatbil. Lynfort har denne tida gått siden hun kom. Hun har bokstavelig talt på en stille måte uten de store ord snudd opp ned på ting i dette huset.

Med det mener jeg matlager. Det er nemlig slik her i huset at hertingene som er vokst opp i en steinalderhusholding der man måtte sanke inn fôr til vinteren, tror at vi enn å lever i den tidsepoken. De har ikke fått med seg at det er åpne butikker om vinteren også. I deres barndom måtte man ha tønnevis med saltet fisk, sild og kjøtt pluss bunkring av frukt og bær for å klare seg over vinteren. Slik lever vi ennå i dette huset. I løpet av sommeren går de ut med ljå og høster inn gress som de tørker eller forveller og fryser. De kaller det urter. Jeg kaller det kufôr. I én fryseboks lagrer de fisk nok til at man kunne fø et par seler i tillegg. I en annen fryseboks lagrer de hamstret halvpris-kjøtt fra COOPs halvprisdisk pluss diverse bær fra skogen og Riksgrensa. I september drar vi til Harstad med tom bil og vender heim med bønner, linser, kikerter, olivenoljer etc fra utenlandsbutikker. Som om det ikke var nok er vi innom Nor-Engros og stuer inn sekkevis med toalettpapir, tørkeruller, flytende oppvaskmiddel i store kanner pluss spann med maskinoppvask- og klevaskepulver. Så kjører vi heim mens Berlingoen tunglastet sliter seg oppover bakkene i Boltåsen, og hertingene er storfornøyd fordi man har fått nødvendigheter i hus før snøen kommer. Den som ikke tror meg er velkommen på kontroll.

Det sier seg sjøl at vi ikke klarer spise oss gjennom alle disse lagrene, men det er ikke til hinder for at vi neste sommer og høst har same procedure. Der har Anja hatt en stille revolusjon, og vi har spist oss endenfra og oppover i løpet av de siste 5 månedene. Hun har jobbet som en arkeolog ned gjennom radene. Nå er vi oppdatert hva bruksår på enkelte ting er. Enn så lenge.

Hun reiser altså i morgen. Anka dro i dag til Liland. Vi drar også i morgen til Danmark og derfra til Oslo på ABR. Dit kommer også Anka for å delta.

domantrener

PS. Den observante leser vil kanskje se at denne bloggen begynte jeg på for ca tre uker siden. Latskapen lenge leve. Jeg har gått i frø.

Forunderlig talemåte! Å gå i frø betyr i følge google at man slutter å vokse og utvikle seg. Merkelig, for egentlig er jo dannelsen av frø spiren til nytt liv. Whatsoever! Nå må jeg krype i loppekassa, og jeg skal la være å google loppekasse siden det er et logisk begrep.

Bedre seint enn...

25.09.16.

Fan, der fikk jeg skriveputa mi rett i fleisen.

Her må ting avklares så det ikke oppstår misforståelser.

1) Skriveputa er en myk saccosekkvariant som jeg har på fanget når jeg skriver.  Den fungerer som skrivebord.

2) Midt i fleisen betyr at den lå på en stol et stykke unna, og jeg bad pappa slenge den til meg. Som han gjorde. Jeg fikk den midt i fleisen.

3) Her må enda en avklaring til. Puta er myk, så det er greit.

4) Pappa kaster alt. Han kaster ting i søpla og treffer som oftest. Som oftest.  Han ser på det som gratis trening av hjernen. Han kaster nesten hva som helst, og om det finnes noe som kalles kastoman, er han det.

Saken var at jeg på denne gørr kjedelige søndagen kjedet meg og giddet ikke gjøre noe. Heldigvis spiste vi frokost ute, og det livet opp litt opp og jaget fart i blodet. Men deretter falt blodet så til ro og rompa grodde så fast i sofaen at jeg lurte på hvordan definisjonene er på å være i gang – maskineriet mener jeg. Er maskineriet i gang i den situasjonen jeg beskriver?

Midt i dette at jeg satt som en halvdød sild og ikke gidda noe, foreslo mamma at vi kunne blogge. Vel, hun hadde hatt flere forslag som jeg avviste, så derfor tenkte jeg at jeg fikk være såpass hyggelig at jeg sa ja til noe. Så ble det blogg, for jeg tenkte jeg kunne nå rote litt rundt i den og så bare slutte. Jeg har mange slike halvhjertede blogger som aldri har kommet lenger enn til min maskin. Siden jeg sa ja til blogg, ba jeg pappa slenge over skriveputa, og jeg fikk den midt i fleisen.

Dermed er jeg rykket tilbake til start der jeg begynte.

Dette med avklaringer er viktig. I 2011 før jul ramlet fru Herting ned av en stige og knuste armen. Vel, først trodde vi det bare var et brudd, men da hun kom på sykehuset var konklusjonen ikke et pent lite brudd. Samtidig hadde hun dagen før vært hos Berit Anne på fysiovakuum. Alle som kjenner den behandlingsformen, vet at man kan se litt oppbanka ut etter rundene med vakumbehandling.  Da mamma var forsvarlig operert og armen lagt i jerngrind, spurte en av de ansatte forsiktig om de merkene hun hadde oppetter armen. Der var det nødvendig med en avklaring ellers hadde kanskje pappa og jeg ligget tynt an.

Så husker jeg første gang Emma Margret var med til USA på Domaninstituttet. Vi reiste heim fra Philadelphia (senere begynte vi å fly fra New York, men denne gangen altså fra Philly). Philadelphia Airport står høgt på lista over stressede flyplassopplevelser sammen med de Gaulle i Paris og Boston. Det var faktisk siste gang jeg reiste dit med rullestol. Det var enda den gangen Lufthansa mistet rullestolen på tur over dit. Vel, den kom da etter til slutt. Så var vi på tur heim fra Philly, og jeg klamret meg til rullestolen siden jeg av erfaring visste at den kunne forsvinne. Så kom vi til innsjekk der, og innsjekk var rop, skrik og stress. Jeg som klamret meg til rullestolen fikk virkelig opp temperaturen der. Har man rullestol står man automatisk på lista som en som virkelig må ettersjekkes, for hva kan man ikke frakte med seg i rullestolens hulrom. I tillegg er man liksom så mistenkelig uskyldig når man reiser slik. En svær indisk kvinne – en fordoblet versjon av Golda Meir + Angela Merkel reiv tak i armen på Emma Margret og tok rullestolen og meg i samme slengen og dro oss til spesialsjekk et lite stykke unna. Der ropte og kommanderte hun Emma Margret og sa hvordan hun ville sjekke «your son». Jeg gliste godt innvendig og ventet på svar. Emma Margret er replikkenes mester og evner å sette ting i perspektiv med en eneste setning. Det finnes mange eksempler på det – men sensuren tillater bare at jeg tar ett av alle de jeg har, og det gjelder fru herting. Det var på den tida bestemor trengte mye hjelp, og hennes barn delte på å være den som hjalp. På den tida hadde de ansvar en uke hver. Da var de til rådighet for nødvendige ting som kveldsmat og desslike. En mandagskveld kom mamma heim etter å ha vært der. Nå må jeg innskyte at bestemor var et av de mest uselviske og kravsmå mennesker som har trødd på denne jord. Jeg husker så godt den kvelden. Mamma kom heim, Sigbjørn, Emma Margret og jeg satt vaglet i sofaen. Mamma sa: Jeg så på bestemor at hun hadde lyst til å ræke (da måtte hun ha sjåfør og følge), men jeg sa ikke noe. Jeg orker ikke. Emma Margret sa rolig ut i lufta til Sigbjørn og meg; Uffda gutta, det er godt vi veit korsen vi skal gjøre med mor våres.  Mamma ringte til bestemor og spurte om de kanskje I morgen skulle ræke om bestemor orket det. Og hvem skulle de eventuelt besøke?

Jeg kunne laget et hefte med de situasjoner der Emma Margret med EN replikk har satt ting i perspektiv. Men så er det sensuren.

Følgelig satt jeg limt til rullestolen og ventet spent på hva nå. Men Emma Margret sa bare:  It’s not my son, it’s my big brother. Kanskje en nødvendig avklaring der og da.

domantrener

...tier i utide

Hva er egentlig en blogg?

Det florerer av blogger på nettet. Jeg er sikker på – uten å ha sjekket – at politikere blogger. Enkelte fagfolk gjør også det. Leonid Blyum, sjæffen for ABR (Advanced Biomechanical Rehabilitation) blogger. Jeg tror Matthew Newell, sjæffen for FHC (Family Hope Center) også blogger.

Så må man spørre seg: Hvorfor? Hvorfor blogger man? En del av grunnene må være at man har noe man vil melde til verden og slik nå ut til mange. En annen grunn er at man vil høres, man vil være med i det bildet i cyberspace der man legger sine meldinger. Eller man bare er taletrengt og liker å høre sin stemme også der. Slik sett er en blogg en slags talerstoler man formidler sitt budskap, det være seg på micro- eller macroplanet. Noen av bloggerne har mange talerstoler. Erna Solberg for eksempel. Hennes fysiske talerstoler er spredt over store deler av kloden og der sender hun sitt budskap ut. Man skulle tro hun nådde fram med det hun ville si. Men blogger gir en annen og mer personlig talerstol.

Apropos talerstol er det visstnok sagt om tidligere statsminister  Bratteli at han kunne sitte taus i en forsamling der samtalen fløt fritt. En eller annen sa. Gi Bratteli en talerstol så vi får høre hva han mener.

Jeg har stor forståelse for det. Det er ikke så lett å bryte inn i en samtale der den enes setning knapt er avsluttet før den nestes krøker seg på. Man må virkelig være lynkjapp, og er man ikke den typen som presser seg inn i en pustepause, ja, da sitter man der og trenger en talerstol for å kunne melde ut. Eller man må være tøff nok eller frekk nok til å begynne et innlegg før den forrige er ferdig. Her er bloggen super. Man har ordet og trenger ikke bekymre seg om å hive seg enn i en samtale. Jeg liker den arenaen bloggen gir meg. Nå bekymrer det meg at enkelte forskere mener at blogging er på vei ut.

Nå har jeg nettopp hatt en pause og googlet Trygve Bratteli på min Ipad som jeg alltid har for handa. Jeg skulle sjekke dette med å gi ham en talerstol så man fikk høre hva han mente. Jeg fant ikke det, men fant noe annet. Han tiet i utide. Fantastisk setning. Ellers hører man om folk som taler i tide og utide. Bratteli tiet i utide. Interessant å lese om ham, og hans mangeartede liv. Han har jammen ikke seilt inn i politikken på verken familie, navn eller venner og bekjente.

Det er egentlig farlig å google. Man finner ofte ikke det man leter etter, men finner noe annet. Som avsporer, eller rettere sagt, setter en på en annen linje. I dette tilfellet ble det at jeg skal bestille og lese Trygve Brattelis bøker. Han var fange i Nacht og Nebel. Jeg skal også lese boka Til Norge for å dø av en serber som overlevde de norske Nacht und Nebel-leirene.  Men det har jeg blogget om tidligere.

Selvfølgelig har jeg min egen bloggeetikk når jeg holder på.. Jeg sparker aldri mot den som er sparket mot ufortjent. Jeg raljerer gjerne med kongehuset (les kronprinsparet) staten, andre nasjoner eller ting og hendinger jeg akkurat da synes legger se i veien for min penn. Folk i posisjoner og andre med makt gjør det gjerne. Merkelig nok har jeg ikke raljert med kongen, tror jeg. Det sier litt om kongehusets leder at jeg i min sure og sære penneføring ikke har funnet å være innom der. Jeg raljerer gjerne med hertingene (les foreldrene mine), og det kan nok synes underlig. Men her må man ha litt nordnorsk kulturforståelse i bunnen for å se at det egentlig er positiv raljering.

Det minner om unggutten som straks presten hadde tatt handa av ham, stakk til sjøs og ble der i mange år. Dette var lenge før mobiler, ipader, internett og alt det der.  Det var på den tida enda slik at man ikke brukte telefon i utide, og telefoner fantes det få av i bygdene.  Det var regnet nesten som en ukultur å ringe når det ikke var behov. Unggutten var ute i mange år og ble en ungdom som begynte å lure på hvordan foreldrene hadde det og om de levde. Tilslutt mønstret han av og reiste heim forberedt på at han kanskje kom for seint. Da han uventet steg inn på kjøkkenet heime og så mora stå ved komfyren, ble han glad. ”Du mor, du mor, du helsikes mor!”  datt det ut av han.

Slik kan min raljering med hertingene forstås.

De samme hertingene fungerer som en sensur – og det vet jeg. Derfor lar jeg i blant min penn løpe for fritt, for jeg vet at før jeg slipper ting på nettet, har jeg fått en papirkopi av bloggen og spørsmål om det understrekede skal stå der. Så redigerer og redigerer jeg og gremmer meg over en del ting og gode sammenligninger som går tapt, men trøster meg med at de ligger på min datamaskin.

En annen sak er at jeg liker å relatere ting til det jeg har hørt og sett rundt meg. Verden er egentlig ikke større enn Markebygda hva allmenn-menneskelige relasjoner angår. Egentlig burde jeg skrive ned alt jeg vet og alt jeg har sett. Nå kan jeg ikke rose meg av å være på samme nivå som en bygdebokforfatter – NB NB! ikke fra området/regionen her – som sa: det jeg ikke vet, er det bare Vårherre som vet.

Å blogge er på mange måter som å behandle melk til diverse produkt. Man skal lage det ene og får en masse annet i tillegg. Man lager fløte og får skummet melk. Man lager ost og får saup. Slik er bloggen for meg. jeg blogger og må ofte google for å finne ut av ting – og får ny kunnskap.

Og nye spørsmål reiser seg.

Fødselsdager, hoderullinger og ubesvarte spøsmål

Feiring av fødselsdager har vært sentral her i huset i en periode de siste månedene – og det er blitt aktualisert i mine tanker også de siste dagene – vel, egentlig de siste ukene. Jeg fylte år for noen uker siden. Tradisjonen her i huset er ikke så mye hipp hipp for en bursdag. Alle vi søsken feiret våre bursdager hvert år med behørig selskap under et strengt regime der det enten var alle eller ingen som var bedt. Enten alle guttene i klassen, alle ungene i en aldersgruppe i Planterhaugen etc. Hos oss dugde det ikke med trusler som «du får ikke komme i min bursdag». Så nylig på TV om en som ikke ble bedt i barnebursdag. Der manglet det den etikken hertingene har. Jeg antar jeg pleide gi mitt besyv til en del ting, selv om det ikke ble forstått. Jeg har sett i mine album at jeg i blant hadde overnattingsbursdager. I et rom i kjelleren hadde vi en vegg-til-vegg seng med plass for mange. Den ble i sin tid bygget for at det skulle være plass for oss alle fem å ligge der.  Der sov gjestene, en stor flokk i en seng. Jeg husker hertingene pleide lage skattejakt for å finne bruskassa. Fant man den ikke, ble det ingen brus. Man fant den alltid. Jeg husker ikke når det ble slutt med barneselskap og en bursdag ble noe som gled forbi med et i beste fall «gratulerer med dagen» og med at enkelte spesielle årsdager markert.

Nå er det ikke så svart som det høres ut – eller: jeg er ikke så halt som jeg hinker. Det vanker alltid en oppmerksomhet i form av at man vet det er bursdag og en gave i ny og ne. Hertingene lider av syndromet ”gidder ikke kjøpe gave bare for å kjøpe”. Jeg husker at i den spede begynnelsen av domantrening var det en bursdag der jeg antydet at jeg kanskje kunne ha en bursdag uten trening. Det var mens vi var på Iahp/Domaninstituttet, og regimet der var krystallklar på hva en gave var: muligheten til å få lov til å jobbe med egen utvikling.

Denne gangen har jeg blitt overøst med gaver. Svigersøster og jeg er enige. Gaver er flott. I tillegg dro vi og spiste middag på Chinarestauranten i Harstad, og jeg var så heldig at Torny og Sigurd ble med. Vi dro dagen etter min bursdag fordi Anja var frivillig på Tårstad-dagen (les: min bursdag).  Nå er gaver så mangt. Oddvar Eivind kom med en spesiell gave til 70-årsdagene til mamma og pappa. Han meldte i et kort at han skulle slipe kniver og anna redskap.  Nå er dette huset et skarpslipt hus på alle felt. Man må være kvesset når man driver slik vi gjør her i huset. Nå også hva redskap angår. Spader, sager, økser… har endret status fra rund egg til sylskarp egg.

Nå har ellers bursdagsfeiring vært et omdiskutert sak blant kristne, men det er det bare Jehovas Vitner som husker i dag og som lever etter det. De første kristne feiret ikke fødselsdager før ca år 300 e.kr. Det var en hedensk skikk. Onde ånder kunne angripe den som feiret bursdag. Ikke så rart, egentlig, sett i lys av at man både i GT og NT kan lese at hoder rullet og ble servert på fat som bursdagspresang. Farao i GT og Herodes i NT. Sistnevnte fikk døperen Johannes’ hode på et fat. Nå undres jeg på hvorfor de begynte å feire bursdager etter det. Det kan synes som om man ikke lenger var redd for å få sitt hode levert på fat til noens bursdag. Kanskje en forordning fra et kirkemøte?

I dag ruller hoder jevnt og offentlig.  Etter siste fotballkamp mot Tyskland kunne man se antydning til hoderulling. Norge tapte. So what!  Vi vant krigen i 1945, men Tyskland vant saken. Nå styrer de Europa.

Jeg googlet bursdag og tror google må ha gått på en glipp. Fant at i Danmark ble ikke bursdager registret i kirkebøkene før etter 1814. Merkelig! Enda merkeligere er det at det var året da Skagerak virkelig ble et skille mellom de to land. Merkelig. Hvorfor beynte man i Danmark å registrere etter 1814 (gitt at google har rett)? Var det slik at det var samme praksis i Norge?

1814 er et merkeår på mange måter. Blant annet avskaffet man adelsveldet i Norge, og den norske adelen lever i dag på svunne minner om titler. Sverige og Danmark holder på sin adel, for ikke å snakke om England! Der er det virkelig nobility

Mange uker er gått, og nå setter jeg punktum for denne bloggen som har ligget og gjæret i mange uker.

domantrener