Biofonisten skriver

13.04.2011

Det er blitt onsdag kveld, og vi har vært på biofonoton-behandling i Harstad, mamma og jeg. Jeg pleier be ho på biofonoton gi full trøkk når hun behandler allergi, og etter behandlinga blir jeg trett. I dag sovnet vi på golvet da vi kom heim og hadde spist middag. Mamma er vel den som har mest uttelling av full trøkk der. Hun fikk astma og allergi-oppblussing av det rommet vi overnattet på i Oslo i fjor sommer – et rom med vegg-til-vegg-teppe til å synke ned i, og man kan tenke seg hva annet som har sunket ned i det teppet gjennom årene og etablert et samfunn nedi der. Og det samfunnet gikk til angrep på pappa, mamma og meg. Pappa og jeg ble bare midlertidig tette, men mamma hos mamma trigget det astma og voldsom oppblussing av allergi – og senere masse medisin som hun har vært oppgitt og forbannet på. Men nå har altså fonoton-jenta gitt full trøkk på det, og mamma har kuttet astmamedisinen (både pustepulver og spray). Hun har det, men bruker det ikke, og hun har begynt å klippe allergipillen i to og tar halvparten av dosen. Hun og biofonoton-jenta mener de skal jage allergien så ut at medisin ikke er nødvendig. I alle fall avtale de – til min store ergrelse – en time i den stille uka. Da hadde hun bare plass til en, og jeg ble ikke den ene. Vel, jeg ser jo hvem som trenger det, og jeg er egentlig med mest for selskaps skyld.

Men nå er det straks natt – dog, klokka er bare 20.30, men da starter vi forberedelsene. Det tar oss en god halvtime å være kommet så langt at ABR-maskinen som det siste er bundet på og jeg klar for senga – ikke for å sove, men hva gjør man ikke for husfreden.

Mimreren skriver

10.04.2011

Kvelden har stått i minnenes tegn, delvis fordi vi endelig har avgjort at vi reiser til Polen i første halvdel av oktober, og da har jeg mintes da lille Magda kom hit i 2005. Vi var alle så spente på hvordan det ville bli, og så ble det en polsk lillesøster som jeg senere besøkte i Vilnius.

Så har sittet og lest gjennom bøker og info fra Slovenia og mintes lille Vege som kom et halvt år senere og ble min slovenske lillesøster som vi besøkte i Slovenia. Bare synd at det tross at jordkloden kommunikasjonsmessig blir mindre og mindre er det likevel langt til Polen og Slovenia.

Fra og med i dag skal jeg danse på bordet, for pappa, som er hovedadministrator, har reist på en ukes ferie, og jeg regner med at det kan medføre litt slingringsmonn for meg også, selv om vår trening ikke nå er slik den var de tre første åra da den fylte all våken tid. Nå fyller den fram til ca 19. Deretter er det bare gass og pRoshi.

Utmatticus skriver

09.04.2011

Lørdag kveld.

For x antall år siden var det kaos i Norge. Fremmede inntok landet, herjet i fem år før de forlot og etterlot seg et land i ruiner og merkelig nok et land som stod på hodet av glede over at invaderende forlot.

Jeg har den siste tida vært invadert av frustrasjoner, surhet, misnøye og følelse av elendighet. Forrige Tomatis-periode hamret en musikk på 500 hz på mine oppsamlede frustrasjoner og anna elendighet. Det gikk bra. Denne uka har 750 hz hamret, og det må jeg si har vært en invasjon i mitt hode. Musikken har lett seg fram til lagrede frustrasjoner og negative opplevelser – og jeg har vært hærtatt av de reaksjoner dette har utløst. Som jeg sa, ubegrunnet ustabil, rasende, frustrert, sur, forbannet, misforstått – over hele fjøla. Tomatis-senteret sier jeg nå har en tøff periode foran meg. En natt fikk jeg ikke sove, jeg var vekselvis redd og forbannet. Slik jeg sannsynligvis var i 4-årsalderen..

Noen dager er annerledes. Akkurat nå er jeg bare så forferdelig trett, så helt utmattet. Jeg har forbannet meg på at jeg skal våke en del utover siden jeg kan sove i morgen, søndag. Men akkurat nå vet jeg ikke om det går lenge før jeg stuper – nei, siger utmattet ned i senga.

Hilsen utmatticus

Surpompen skriver

03.04.2011

På flyet ved Evenes flyplass.

Det er et merkelig fenomen, det med å føle at man er delaktig i noe og stolt av det man egentlig ikke har noen andel i. Da vi var i Frankrike, var jeg så mektig stolt av Sarkozy og Frankrike som så overraskende tok føringa i forhold til dette med opposisjonen i Libya. Jeg var jo i Frankrike da, og følgelig hadde jeg en del av æren for dette, ikke sant?

Og nå har jeg sittet på Evenes flyplass. Jeg har interessert fulgt med i Norwegians gjentatte forsøk på å lande før de gav opp og vendte seg mot Bodø i håp om å komme ned.

Noen av oss som satt der og ventet på Widerøe, regnet med at det ble gjentagningstegn her og at vi skulle snu heim og prøve å komme oss til Trondheim senere. Men nei. Plutselig hadde Widerøes lille fly kilt seg mellom stormkastene og kom elegant glidende mot flyplassbygget. Jeg var imponert, og nå sitter vi om bord. Kapteinen har nettopp sagt over høytaleren at vi nå skal smette oppover mellom to stormkast. Når stormkastene drar etter pusten, er vi der og smetter gjennom (min tolkning av kapteinens info).

Jeg kommer tilbake senere. Nå skal jeg ha all min konsentrasjon på oppstiginga.

Tomatis-senteret tirsdag 05.04.:

Altså, jeg satt på flyet og følte meg så stolt og delaktig i det at lille Widerøe som har trafikkert sentrale strøk smøg seg både opp og ned mellom stormkastene.

Nå er vi i Trondheim og bor på et av hotellene i på Torget siden vårt gamle hotell ikke hadde ledig allergirom for hele perioden vi skulle være her. Vi fikk et alminnelig godt allergirom med plass til to. Men tre? Ja ja, tenkte jeg. Det går vel for en liten uke selv om man må klatre over delvis sammenleggbare senger her og der. Så gikk pappa og jeg et nødvendig ærend på et unevnelig sted et som begynner med d- og ender på –o. Da vi kom ut derfra var mamma borte, også hun i et nødvendig ærend, viste det seg. Vi var blitt forflyttet til et stort – virkelig stort – allergirom på toppen, og det koster bare litt mer. Så nå bor vi øverst på Augustin hotell i juniorsuiten. Hotellet er for øvrig røykfritt. Nå ser jeg fram til røykfri uteluft. Det hadde gjort seg, gitt!

Denne gangen er Simen også her, og han og foreldrene lærte oss en snarvei til Tomatis-senteret gjennom en port i et gjerde. Supert!

Det er vår her nå, og selv pappa og jeg har satt bort vinterskoa, men hva hjelper det at vi spaserer så elegant i joggesko når den tredje av oss går i sandaler. Sandaler! Atter en gang ønsker jeg et lite snøfall såpass at det fyller sandalene, men ikke joggeskoa.

Tusen takk alle dere som har gitt meg innspill på bloggen om Paris. Nå må jeg jo si at jeg i slike ting ligner en tante som er god på spissformuleringer og å få et snøfnugg til å bli et snøvær. Der har dere meg. Jeg har det i blodet. Det er et korn av sannhet i det jeg beskriver litterært i bloggen, som nå, og så lager jeg historien rundt det sannhetskornet. Altså var alt fra Paris sant, også da kulturminister Mitterand ikke kom med alle sine livvakter forbi mamma og meg i trengselen. Og det sier jeg bare, jeg har en mor som ikke slipper taket og lar en drukne og bli trødd ned av sikkerhetsvakter. Tøff samisk kvinne, sier nå jeg. Der lærte kulturministeren noe om oss urfolk.

Trondheim smuldrer, ser jeg. Det er ruinhauger overalt, og store maskiner prøver å rydde opp i kaoset. For meg ser det ut som et symbol på offentlig forfall, og jeg lar meg ikke fortelle at det skal bli så bra, bare de tunnelene kommer. Jeg lar meg ikke høre det politikere sier at det er forbedringer. Hvem har ikke hørt slike ting før? Jeg vil i alle fall først se av hvilken art en slik forbedring er før jeg tar stilling til om det er en forbedring. Alt forfaller. I går dro vi til jernbanen for å spise middag. De har nemlig kjøttkaker i brun saus, noe pappa og jeg liker. Der møtte vi samme forfall. Der det en gang var kjøttkaker, var det nå bare ruiner.

Samtidig legger jeg merke til at menneskene blir mørkere og mørkere. Da vi i dag morges ventet på en buss til tomatis-senteret, tok jeg en vurdering av de som entret og var i den stappfulle bussen. Foruten oss tre var det fire blekansikter til, og de fire var sikkert svensker eller russere. Kan det være slik at blekansiktene ikke kjører buss i Trondheim? Eller er det slik at bare vi i prekariat-klassen kjører offentlig transportmiddel? Eller er det med dem som med samer her og der – de dør ut. Det er en interessant sak, dette med å dø ut? Jeg vet om mange steder hvor folketellinger viser stor samisk befolkning. I dag ingen. Er de dødd ut? Hva er i så fall dødd ut i denne sammenhengen? Bokstavelig talt dødd ut? Gener dødd ut (kan det gå an?)? Identiteten dødd ut? Når jeg relaterer dette til Trondheim, blir jeg svimmel. Skal Trondheim dø ut? Er alle ruinene jeg ser her bare begynnelsen?

(Senere)

Noe annet som er merkelig er at så mange vi treffer på i servicenæringer snakker et ikke-innfødt norsk. Norsk som andrespråk. For noen generasjoner siden var det stort sett bare vi samer som gjorde det (jeg sitter nå på en kiosk-kafe og lytter til innehaveren slik jeg har lyttet til drosje-og buss-sjåfører, servitører etc. En gang var det en ung drosjesjåfør som snakket kav trøndersk, og han er for meg beviset på at den opprinnelige trondhjemmer ennå fins. Akkurat som jeg hørte om en av småøyene i Hebridene. Der var det enda noen som snakket det gamle språket. Det får meg til å fundere over hvordan muntlig norsk vil høres ut om noen generasjoner. Vil det endre seg? Vil tonefallet endre seg? Jeg vet ikke.

06.04.2011

Da er det igjen pause her på Tomatis-senteret. Det er blitt onsdag, og jeg er blitt BankoLa, noe som har en forklaring.

I går spiste vi middag i den spesielle vegetarrestauranten Persilleriet. Der er det et bord som er en fjøl langs vinduene ut til gata. Her kan sitte der på de krakkene som er til disposisjon. I tillegg er det to små gamle kjøkkenbord. Det er plass til max ti gjester, og da er det trangt. Glassene er som hentet av en diverse-kurv på et loppemarked, servietter er tørk man henter seg sjøl, en vannkaraffel står framme. Jeg hadde ikke blitt overrasket om vi vasket opp etter oss. Maten er god og variert, miljøet er spesielt. Ingen kommer flyende og spør om maten smakte. Det er andre gangen vi spiser der. Forrige gang vi var i Trondheim, var vi også der. Maten er billig, og det sammen med den spesielle atmosfæren trekker. Man er innom og spiser, reiser seg og gir plass til neste gjest om man er ferdig. Et fantastisk sted. I dag har vi ingen planer for middag hvis da ikke pappa og jeg får kjøttkake-abstinens.

Her på Tomatissenteret lytter vi til musikk, jeg har musikk som ligger på 750 hz nå. De underliggende frekvenser er fjernet, og høyre og venstre øre får ikke alltid samme ting inn. Min stakkars hjerne må da prøve å skaffe det musikken mangler. Pappa får sin musikk, mamma sin. Vi lytter og sover, lytter og leser, lytter og prater, lytter og sløver. Etter hver sekvens er vi pumpet. Senteret har en bokhylle med svært spesiell litteratur. Vi tar derfor ikke med oss lesestoff.

Hotell Augustin om kvelden:

Da vi kom slepende tilbake til hotellet etter Tomatis, hadde en hotellet en konferanse gående, og softis og popcorn til konferansedeltakerne. Vi spurte hvordan det var med oss som bodde her. Det viste seg at det kun var et konferansetilbud, men så sa hun i resepsjonen så hyggelig: ”Akkurat nå ble dere konferansedeltakere. Vær så god, forsyn dere.” Så satt vi der og spiste dobbel (eller tredobbel kanskje) porsjon med softis mens vi gjorde som hester i travløp etter målstreken: Vi skrittet ned, om enn mentalt. Jeg går alltid med en bok eller to i min nye ryggsekk, den jeg nå bruker fast. Er ikke en liten ryggsekk like norsk som ostehøvelen? I alle fall, jeg har alltid et par bøker der, og jeg bestemte meg til å gi en til resepsjonen som så hyggelig gjorde oss til konferansedeltakere. Da fikk jeg en bonus i tillegg til softisen. Hun i resepsjonen spurte om jeg var gutten fra dokumentaren. Jeg elsker ubeskjedent å bli gjenkjent, og det sa jeg da også. Her er det ikke solbriller og løsskjegg. Ok, det er ikke så ofte jeg blir gjenkjent, men når det skjer, gler det meg. Sannsynligvis er det fordi uansett hvor mye jeg gjorde av meg før domantreninga, følte jeg meg usynlig og usett. Jeg vet jeg ikke var det, men jeg følte det slik. Derfor nyter jeg hver gang jeg blir positivt sett nå.

Vigdis på Tomatis sa etter evalueringa mandag at nå hakker musikken mot frekvenser der frustrasjoner ligger lagret i et bestemt alderstrinn hos meg og at jeg nå ville bli utagerende en stund. Hun hadde ikke trengt si det, for jeg følte meg allerede utagerende, og det skal bli verre en stund framover… Det er verst å være utagerende når vi reiser, føler jeg, men når vi kommer heim søndag, skal vi ikke reise noe før vi i slutten av mai igjen reiser hit.

Og apropos neste gang vi er her i Trondheim, da skal mamma og jeg leite opp en forfar her. Mamma og pappa har virkelig påsett at vi har slektskunnskaper. Jeg har vært i Innvik der jeg har min farfars slekt og i Dalsland der jeg har min farmors slekt. Vi har i tillegg til å besøke slektninger besøkt kirker, kirkegårder og slektsforskere. Vi har slektsbøker fra Innvik og Ed pluss slektsutkjør kjøpt av slektsforskere. Min morsslekt har vært atskillig mer kjent og nærmere geografisk. Likevel har jeg ferdes der Rillo Market og Goidnu Duomis bodde i Gratangen, og jeg vet hvor Ronte Magge ble født, etc. Neste gang vi er i Trondheim skal vi leite opp en tipp-tipp-tipps etc gravplass. Da er det mildere og man heres å ferdes og leite.

I morgen har vi en ekstra spennende og oppfylt dag, så da sier jeg bare hasta la vista.

08.04.2011

Sukk. Da sitter vi for siste gang i denne runden ved frokosten. I dag har vi så god tid, for vi skal ta drosje til Tomatis herfra med pikk-pakket vårt, og så tar vi flybussen til Værnes etter dagens program. Vanligvis busser vi. Vi går til Munkegata gjennom et smug. Det tar litt tid. Så busser vi til Saxenborg alle og går gjennom det hullet i gjerdet Aabrekk-familien lærte oss om. Deretter er det en koselig (synes noen) spasertur til Lorchs gate som er en liten grusvei. Men i dag har vi god tid ved bordet.

Tomatisfrekvensen hamrer mot spikre i hodet rundt 750 hz og henter opp gamle frustrasjoner slik at de slipper løs og kan fly sin vei. Mens det pågår skjer ting. Akkurat nå hamres det mot frustrasjoner fra da jeg var ca 4 å., og jeg er så ufattelig sur. Kan ikke huske jeg har vært en sånn surpomp før. Alt er galt, og hvis dette slipper når frustrasjonen slipper, er det jammen bra. Ellers forblir jeg den jeg er nå.

Hilsen surpompen

Fandens løpegutt / Fandens handtlanger

Fanden var generelt i godlune. Han hadde et jevnt og godt humør. Meget sjeldent lot han livets viderverdigheter uroe hans stabilitet. Men denne dagen kjente han en svak og udefinerbar uro han ikke kunne lokalisere årsaken til. Fanden var vant til at udefinerbare urofølelser hadde en reell årsak og at han da måtte finne denne årsaken. Han hadde utviklet en del teknikker hva angikk nettopp dette, og han satte dem i verk nå. Steg for steg sjekket han ut de ulike områder og avskrev dem etter hvert som de var sjekket ut. Til slutt stod bare ett område av hans virksomheter igjen, Fandens idrettsanlegg.

Fanden iførte seg treningsklær og begynte å frekventere idrettsanlegg. Fanden pleide alltid sjøl å sjekke ut hva som uroet ham når han fikk disse vage og udefinerbare følelsene av at noe var galt. Nå gjenstod kun idrettsanlegget.

Idrettsanlegget var egentlig ganske komplekst og hadde flere arenaer rundt om i Fandens rike. Fanden visste han ville trenge litt tid til dette, men siden urofølelsen ikke vokste, anså han at han hadde tid til å gjøre alt sjøl. Fanden hadde et research-team han pleide bruke til ulike oppdrag, men han satte dem ugjerne inn i denne typen research. Da måtte hans uro være atskillig større enn den var nå.

Han friskmeldte anlegg etter anlegg. Til slutt gjenstod et lite anlegg ved grensen til et av de utenforliggende riker. Fanden igangsatte et stort prosjekt i området, noe som gav ham legitim anledning til å oppholde seg ofte i området og samtidig trene og være tilstede ved idrettsarrangement.

Fandens uro vokste, ikke av den vage truende følelsen av at noe var galt, men av at han ikke kunne lokalisere årsaken til den. Han var på rett sted, han visste det var knyttet til idrettsanlegg, men han hadde etter flere måneders spaning ikke kommet lenger enn han var da han begynte å røykje etter dette anlegget nær grensen til et av de utenforliggende riker. Han hadde brukt samme metode på dette anlegget som han generelt brukte. Han tok sektor for sektor og friskmeldte dem etter hvert, men fant ingen ting selv om hele anlegget etter hvert var friskmeldt og Fanden slik skulle kunne ha avsluttet arbeidet. Men uroen satt i ham, og han visste han hadde oversett noe i en av sektorene han hadde friskmeldt.

Nå gjorde Fanden noe han aldri før hadde gjort i slike situasjoner som krevde en slik fingertuppfølelse at han hadde vegret seg for å sette selv research-teamet hans på slike saker. Han ansatte en unggutt han hadde lagt merke til ofte frekventerte anleggene, særlig var han en lovende løper, en langdistanseløper uten at han syntes å ha ambisjoner for annet enn å løpe. Denne unggutten be Fandens medhjelper. Fanden satte ham inn i deler av situasjonen, at han følte noe var som det ikke burde på idrettsanleggene her i området, men at han ikke visste hva. Han bad løpegutten holde ører og øyne åpne. Fandens intuisjon for gode medhjelpere var generelt meget god. Han hadde aldri før tatt feil i sine vurderinger. Så også nå. Løpegutten var et godt valg. I løpet av kort tid hadde han klart et forslag på hva Fanden burde sjekke. Han hadde også et forslag på hva som burde gjøres i sakens anledning.

Fanden fulgte løpeguttens forslag til hvordan å behandle saken. Ikke fordi han ikke sjøl – nå han visste hva det var – hadde handlingskompetanse og handlingsverktøy, men fordi han var nysgjerrig på om løpeguttens forslag tilløsning ville gi ønskede resultater. Hvis de ikke gjorde det, kunne han saktens etterpå bruke egne teknikker. Til fandens forbauselse og glede fungerte løpeguttens forslag utmerket.

Fanden ønsket å ha klare linjer i forhold til sine ansatte. Han hadde allerede konsulenter og researchere. Det trengte han ikke. Disse fungerte til hans fulle tilfredshet. Han visste at løpegutten va dyktig og hadde et godt instinkt for å se bak saker, og han ønsket å knytte ham til seg i et arbeidsforhold. Etter nøye avveing opprettet han stillingen handtlanger, Fandens handtlanger, og tilsatte løpegutten i den stillinga.

Det skulle senere komme situasjoner der Fanden virkelig så nytten av stillinga Fandens handtlanger.

Om att og om att

Vi er tilbake fra ABR med nytt program. Det vil si for meg er det ikke mye nytt. Jeg ligger lett henslengt og sover mens det programmet går. Det er de som gjør ABR som merker det nye.

Mens vi var på ABR i Oslo, møtte vi mange hjernetrenerfamilier og samtaler gikk stort sett på erfaringer og utveksling av erfaringer. En fortalte at når familien fikk brev fra en viss etat reiv han det straks opp for å bli ferdig med det, mens han lurte på hva i all verden slags faenskap denne etaten nå pønsket på. Vi har det nesten slik vi også med enkelte avsendere. Da blir brevet satt i hylla mens man samlet mot til å åpne det. Like før vi reiste til Paris fikk vi et slikt brev fra Helse- og sosialdepartementet til meg høyst personlig. Pappa insisterte på å sette det i hylla til avventing på åpning og vurderte at det kunne stå til vi var tilbake fra Paris så det ikke ødela Paris-oppholdet. Jeg er av en annen formening i slike saker. Jeg mener det uåpnede brevet inneholder mest sprengstoff, så før vi dro til Paris insisterte jeg på åpning. Det var tross alt mitt brev. Forestill dere ansiktsuttrykkene da det hyggelige brevet ble åpnet. Departementet takket for Gi meg fem ord- boka jeg hadde sendt dem siden de var på lista over institusjoner jeg gjerne ville takke. Jeg har - i motsetning til den satte brevet i hylla - ikke glemt at det var departementet som påla Helse Nord å samarbeide med Skånland kommune.

Dette siste halvåret har vært en underlig periode. Vi har som Viola ganske riktig sa stadig landet på Evenes. Først tok vi ferie i USA i oktober i to uker siden det var siste gangen vi var der. To uker etter at vi kom heim derfra dro vi til Oslo på ABR evaluering og nytt program. Så hadde Family Hope lagt tomatis som et program, og næreste sted for oss er Trondheim. Følgelig dro vi i slutten av januar dit på første tomatisrunde, kom heim, dro til Tromsø i møte med den norske ambassaden i Paris, kom heim, dro til Ulsteinvik, kom heim, dro til Trondheim på andre tomatisrunde, kom heim, dro til Paris, kom heim, dro på ABR trening i Oslo, kom heim og drar om en uke på tredje tomatisrunde. Du har rett. Viola, men ikke si det til mamma for om det nå skulle komme noen spennende tilbud trenger hun ikke flere grunner til å si nei annet enn det hun har sagt: hun reiser på trening, ikke på annet på en stund. Egentlig frykter jeg det ikke. Den politiske hukommelsen er kort. Likeså den politiske trusselen. Den holder vanligvis ikke. Hvem husker ikke alle truslene om hvor ille det ville bli for Norge om man ikke gikk inn i EU. Og se bare nå! Land i EU sukker oppgitt. Nei, jeg tar den der trusselen med stor ro og skal nok vite å finne veier å sno meg rundt på. Den lille mann har bare kløkt å lite på. I noen sammenhenger er ikke det så reint lite heller. Derfor: Vent å se.

Da sier jeg bare hei sitten.

domantrener

Paris

21.03.11

Paris var virkelig en messe verd, men til motsetning til Henrik den 4. som konverterte til katolisismen for å bli konge av Frankrike og som følgelig visste hva messa var verd, så kan ikke jeg gi så konkrete eksempler som en konvertering. Jeg konverterte ikke selv om Paris for meg var en messe verd. Jeg trives som statskirkeprotestant.

Kanskje var det heller foreldrene mine, særlig min mor, som burde si det. De, og særlig hun, var meget nølende til å dra på den europeiske litteraturmessa “Salon du livres”. Så vidt jeg har forstått angrer ingen av dem på at de dro så da var det en messe verd for dem hvis den talemåten betyr å skifte standpunkt og se at det var bra man gjorde det.

Vi ankom Paris onsdag etter å ha kavet oss opp og slitt oss til Evenes for å ta 06.45 flyet til Oslo. Fordelen med morgenflyet er kontinental frokost, og siden vi er en familie der alle ikke tåler en eller annen slags mat – og notabene – det er ikke det samme vi ikke tåler, så spiste vi av hverandres mat det man tålte, men for det meste spiste vi medbrakt. Medbrakt på tur for meg er gjerne banan, avocado og havregrøt. Etter denne turen har jeg det sånn som jeg pleier ha det etter turer der mat skal være glutenfri, kjapp og lage og lett å spise: Jeg vil ikke ha havregrøt, banan og avocado på noen dager framover.

I Paris bodde vi et trivelig lite hotell ganske sentralt. Allerede samme dag begynte ting å skje. Det var samisk poesikveld på kulturhuset i Paris, og her må jeg skyte inn det underlige i at straks vi kom til hotellet traff vi en franskmann som gjenkjente oss fra Markomeannu. Og da vi satte oss i kulturhuset, kom en ung fransk jente som var på Markomeannu for to år siden og hilste. Vi kjente dem begge igjen når vi først fikk a second thought.

Dagen etter avviklet Samisk forfatterlag sitt årsmøte mens jeg sov. Jeg våket ganske lenge kvelden før og er jo vant til å sove tre timer på ABR om formiddagene. Men jeg hadde en seriøs intensjon om å delta overalt. Det gikk ikke da, men jeg strammet meg skikkelig opp og klarte meg til ståkarakter gjennom resten av perioden. Men torsdags formiddag ble det strykekarakter. Om ettermiddagen ble den nordiske avdelinga av “Salon du livres” åpnet av den franske kulturmisteren Frederice Mitterand. I tillegg til å få ansikt på navnet Mitterand fikk jeg også ansikt på en del navn jeg tidligere bare kjente fra mail. Da åpninga var over startet mamma og jeg å gå, og plutselig ble vi sittende fast i en gruppe mennesker som presset voldsomt. Mamma holdt handa mi i et jerngrep og nektet å miste meg inn i den pressende hopen. Senere fikk vi høre at vi var kommet i veien for Mitterand sine livvakter som prøvde å rydde vei for kulturministeren, og da de ikke klarte det prøvde ministeren sjøl å komme forbi oss før han snudde med følget sitt. De andre fra den samiske delegasjonen hadde sett dette og storflirte lenge etter. Sami ahkku ii lea beare sahccalit erit, lo en. Det er ikke bare for kulturministeren å puffe seg vei når ei samekjerring står der. Mamma og jeg var storfornøyd. Vi mistet ikke hverandre selv om det ble puffet og presset.

“Salon du livre” var et gigantisk arrangement med presentasjoner av litteratur og forfatter fra nesten alle land i verden. Hvor man enn snudde seg var det bokutstillinger, stands, scener, etc. Det var nok derfor mamma ikke slapp grepet i meg.

Men en ting er sikkert, selv i den enorme menneskemengden inne i en gigantisk hall – Porte des Versailles – var det ikke vanskelig å se hvem som var samiske representanter, og da den før omtalte franske ministeren Mitterand åpnet avdelinga, var det masse fotografer der, sannsynligvis franske de fleste. Kameraene lynte mot ministeren og gjett hvor ellers? Jo, til den delen av området hvor vi satt og stakk oss ut. 9-10 elegante urfolk i kofter. Da vi reiste til den åpninga dro vi alle med metroen. Det tok ca. en halv time. La oss si det slik: Vi ble lagt merke til. La oss videre si det slik: Jeg nøt å være en i den flokken som slik ble lagt merke til.

Neste formiddag var fri, og siden pappa hadde lyst til Sacre Ceur dro vi dit. Oppsummert kan jeg si at utsikten var fantastisk og små gatene brulagt. Videre at der ikke manglet tilbud på å bli tegnet og enda videre at folk gikk hyrt som om de var i Harstad på samme årstid med ett unntak, fottøyet.

Om kvelden var vi tilbake igjen på “Salon du livres”. Klokka 8 skulle vi fem som var representerte i antologien og oversatt til fransk, vi skulle presenteres, det skulle leses fra det vi hadde skrevet og vi skulle besvare spørsmål. Ikke for å skryte, men jeg var stolt av oss som satt på scenen der. Det gikk kjempebra.

I kronologien ble det så lørdag, og klokken tolv var vi invitert av den før omtalte kulturminister Mitterand. Vi i denne sammenhengen var nordiske forfattere og det ble en ganske stor flokk. Dette var tydeligvis en stor sak og etter kulturministerens tale ville de ulike lands aviser ha bilder. Så da ble det organisert. Første fotogruppe var kulturministeren og nordiske forfattere. Det tok litt tid å stille opp. Da denne oppstillingen var fotografert begynte en journalist fra VG å ville ha foto av de norske forfatterne og kulturminsteren. Men da hadde folk begynt å bevege seg bort mot den serveringa som var litt lenger unna, så det var faktisk bare Fosnes Hansen og jeg igjen som tronte på hver vårside av Mitterand. Jeg antar VG ikke bruker det bildet. Det ble liksom litt tynt hva norske forfattere angår, og faktisk kunne det ha vært en mindre, for jeg lurte på om jeg i denne sammenhengen var norsk forfatter. Fosnes Hansen avgjorde med bestemt stemme at jeg var norsk, og jeg var ikke sein om å sitte klar til fotografering. I den situasjonen syntes jeg Mitterand var sporty. Han kom og satte seg til fotografering med oss to.

Siste del var en invitasjon til den norske ambassadøren om kvelden. Hit var norske forfattere, samiske forfattere og oversettere til fransk invitert. Det var mitt første og antagelig eneste party i stående med et glass i handa lett henslengt småpratende. Jeg regner meg som å ha gjort selv om mamma, pappa og jeg okkuperte den eneste sofaen i salen og heiv oss ned der, naturlig nok. Vent litt, jeg har vært på noe lignende før. På Chestnut Hill pleide vi i blant å gå på gudstjeneste på den lutherske kirka som var vår nærmeste nabo der. Kirkekaffen der etterpå var stående og småpratende.

Om kvelden dro vi ut og spiste. Vi hadde ikke alltid dratt ut om kveldene, men denne kvelden gjorde vi det. Jeg trives så godt sammen med samisk forfatterlag.

NRK Sapmi hadde noen journalister der, og en interjuvet meg blant annet om hvorfor jeg var i Paris. Jeg prøvde etter beste evne å svare på både det og spørsmålet om hvem det var som skrev, jeg eller de andre to. Jeg antar det er det som kalles kritisk revolver journalistikk i samisk ham. Artig å ha opplevd det også. Jeg svarte som jeg pleier på slike ting at for noen hundre år siden tvilte man på at jorda var rund. I dag tviler noen på facilitering.

Så da var det retur heim og alle dro i meget god tid til Charles de Gaulle. Det var ikke kø, så vi var der i god nok tid til å vente i over en time på at SAS skulle starte innsjekkinga klokken ni. Ca. seks minutter over kom noen saktegående til skranken og begynte å få i gang systemet. Det tok ca ti minutter. Da innsjekkinga endelig begynte, rørte ikke min kø seg. Vi var nummer fem der. De første var to norske jenter som ikke gikk frem til skranken. Til slutt spurte mamma dem om hvorfor de ikke gikk og sjekket inn. Jo, det sto business class på skjermen, og de reiste økonomiklasse. Så følgelig ventet de på at noen skulle komme til den tomme skranken der det sto økonomi. Mamma svarte at det var tull. Hun kjente noen i den andre køen, og de reiste definitivt ikke business class, sa hun. Akkurat da holdt jeg pusten. Jeg var et øyeblikk redd hun skulle si at noen i den andre køen var fattigfinner, men heldigvis sa hun bare at de fikk begynne å røre seg framover noe de da gjorde etter å ha sjekket litt surmulende med skranken. Bak dem var japanere som var meget høflig fornøyd og så vi.

Vi hadde bedt om assistanse til meg der i Paris, og det mente man i skranken ble et problem, for de var så få på, men vi kunne jo få låne en rullestol om vi ventet fem til ti minutter. Noe vi bestemte oss til å gjøre, dvs vente fem til ti minutter og så etterspørre igjen. Tida begynte å renne ut og vi skjønte at det ikke var store armslaget til flyavgang. Etter seks minutter kom en mann med en rullestol, og mamma sa at jeg nå måtte se ut som om jeg ikke klarte annet enn å rave ned i stolen. Jeg svaiet elegant fra side til side og sank ned i stolen mens mamma dro opp den astmasprayen hun har i veska og aldri bruker, og sprayet og pustet. Pappa skjemtes. Fyren skjønte at det var viktig å få oss ut av Frankrike før vi havnet på sykehus, så han jaget oss gjennom alle kontroller fort og fulgte ikke dette med at han bare skulle levere oss enn stol til låns. Vanligvis når vi har assistanse på store flyplasser pleier vi si at vi går om bord i flyet sjøl. Det er ingen problem. Denne gangen torde vi ikke si det, og fyren trillet til flydøra og påså at vi gikk om bord. Jeg mener bestemt at jeg i øyekroken så ham dra opp en astmaspray og tørke seg i ansiktet etterpå.

På flyet fant vi et Aftenposten, og der fant vi forklaringa på det store politioppbudet noen av gruppa hadde opplevd på Champs Ellysee. Frankrikes president Sakrozy hadde invitert statsledere, herunder Stoltenberg, til et møte omkring Libya, og allerede mens dette møtet spiste lunch, var franske fly på tur til Libya. Frankrike tok slik lederskapet i forhold til intervensjon i Libya, og nå kommer det underlige jeg ble sittende på flyet og tenke på mens jeg hørte Brita og Kirste storflire av noe. Siden jeg var i Frankrike da det skjedde og hadde slike positive opplevelser i det landet, identifiserte jeg meg med Sarkozys beslutning og satt og var stolt av den, som om jeg hadde en andel av den. Det er kanskje samme fenomen som når noen få nordmenn vinner på ski og vi sofa-ister sitter og skryter av hvor gode VI er.

Helt til slutt: på Gardermoen ble vi møtt av assistanse. Hun som representerte den og kom inn i flyet og tok mot oss, visste nøyaktig at vi ikke skulle til Evenes før med 20.20 flyet og gikk innom SAS og prøvde å få oss med på et tidligere fly. Det var fullt. Da spurte hun om fikk billigbilletten vår refundert om vi fikk plass nordover med Norwegian. Joda, det fikk vi, men Norwegian hadde bare en plass igjen. Det er verdensmesterskapet i skreifiske som har fylt alle fly sa assistenten beklagende etter at hun hadde losjert oss inn på et rom med sofa der vi omså kunne sove, serverte oss kaffe, juice og frukt og gikk og kjøpte vafler til oss.

Sent om kvelden var vi på Evenes. Bilen var ikke overiset som vi fryktet. Heller ikke var veiene glatte eller slapsete, så vi ankom lille Planterhaug i delvis riktig forfatning.

Jeg sier ikke: Alle enige om at det var en flott tur. Det trengs ikke i denne sammenhengen å sis – og ei heller tror jeg i fortidens skolestiler – men det jeg sier er: Da vi skulle lege oss og jeg var klar til å bare falle ned i senga, tok de andre to fram ABR-maskinen jeg sover med om natta. Tydeligvis var de frie netter over selv om jeg liker å sove med ABR-maskinen. Og mens maskinen putret og trykte, lå jeg og koste meg i søvn.