Vi er i Trondheim nå på en runde Tomatis. Vi bor i Melkekartongen på Tiller, og navnet har det fått fordi det ser ut som en melkekartong og rommet har størrelse melkekartong. Jeg vet selvsagt ikke sikkert, men jeg tror dette er arnestedet til talemåten om å måtte gå på gangen for å skifte mening. Det er nesten slik her. Når to av oss sitter på sengene, kan den tredje ha plass til å reise seg og gå på do, for eksempel. Vi bor strategisk til i 11.etasje. Melkekartonghotellet er bygget på flytende leire med diverse grunnforberedelser som er uvesentlige for meg. men dersom grunnforberedelsene gir etter, er det en fordel å bo høgt. Man kan en morgen våkne og bo i 2. etasje over jorda i stedet for 11. etasje, og noen kan våkne og finne at de er i –10. etasje.
Ellers er dette et flott sted med etikk. Hotellet har spesielle parkeringsplasser for bevegelseshemmede, og vi har parkeringskort for det. En blåsig kveld da vi kom fra Tomatis var hele parkeringsplassen full, og på handicap-parkeringsplassen stå en varebil med stiger, firmalogo, telefonnummer, alt unntatt parkeringstillatelse for den plassen man okkuperte. Pappa måtte sette av meg og mamma ved hotellet og lete etter parkering. Mamma og jeg gikk til resepsjonen og sa fra om varebilen. De lovte å sjekke det opp, noe vi trodde var et vanlig svar, men at man ikke ville gjøre det. Se bare på Evenes flyplass. Der er en slik parkeringsplass omlastingssted for alle, og man må ha guts for å orke den kampen. Men da vi neste morgen kom ned til frokost meldte resepsjonen at de hadde uten å lykkes prøvd å få tak i ham som kjørte den varebilen og at de nå ville ringe firmaet og påtale dette. Jøss, sier jeg bare!
Det er annen fordel her, stor og god parkeringsplass utafor hotellet til vår snertne Avis leiebil. Vi kom hit fredagskveld fra en hektisk Oslo-runde med Smartbrain og ABR, og hva Smartbrain angår, det er de som står for nevrofeedbackprogrammet, håper jeg vi snart får maskinen nordover igjen. Jeg savner det programmet.
På grunn av armbruddet har mamma hatt noen drosjeturer hit og dit, og da gjerne sammen med andre. På tur heim en gang kjørte drosjesjåføren først til Planterhaug, og en av passasjerene som også er fra markebygda kommenterte at det var lenge siden hun hadde vært her. For noen år siden dro hun sammen med noen barnebarn og skulle til «ho med gutten». Mamma hadde plassert seg i baksetet for å sitte i ro og fundere over livet og slippe å konversere, men akkurat den setninga om ho med gutten i Planterhaugen rykket henne opp av dvalen. Planterhaug har totalt 22 familier, og siden den kommentaren kom da drosja kjørte inn i Planterhaugens hjerte, det vil si svingte inn i blindveien i Planterhaugen, da halvertes mulighetene for hvor ho med gutten bodde. Drosjesjåføren hadde visstnok bare høflig sagt ja og nei. Så passerte drosja onkel Pers hus, og den andre passasjeren kommenterte at her hadde barnebarna sett hester. Mamma brøt tausheten fra baksetet: «Her bor jo bror min. Hvor i all verden har dere vært?»
Imens kjørte drosja videre, og medpassasjeren sa: «Ja, vi skulle jo snakke med han forfatteren, så vi kjørte jo til ho med gutten.” Da hadde drosja stanset på gårdsplassen hos oss, siste hus i blindveien, og drosjesjåføren sa lakonisk: «Da er det nok her du har vært. Hos Asbjørg. Og her skal du av Asbjørg.»
Verken Asbjørg eller vi andre kan huske at vi har hatt det besøket, så antagelig var vi ikke heime. Jeg antar at «ho med gutten» er mamma, og gutten til «ho med gutten» er nok jeg. Og den forfatteren de så etter, var nok storebror Sigbjørn. Så skal man ta variasjoner over det teamet blir pappa mannen til «ho med gutten» og Emma Margret blir datteren til «ho med gutten». Sigbjørn er forfattersønnen til «ho med gutten» og jeg , jeg er gutten til «ho med gutten». Først ble jeg fly forbanna, men de andre flirte godt. Nå er det slik at mamma har store kunnskaper om Markebygdas person- og utviklingshistorie og begynte å leke seg med hva hun kunne kalle medpassasjeren: «ho med….», eller «ho med ……., eller «ho med ……» Kanskje medpassasjeren sjøl kunne få velge hvilket alternativ hun ville ha i henhold til visse personer og hendelser i hennes slekt.
Fank-A er en av dem. Som andre i Markebygda var hun er original. Fikk hun seg et nytt klesplagg, tok hun det på seg og nektet å skifte om hun skulle i fjøs eller hva som helst. Fank-A sine nye klær ble fort…, ja, enhver kan tenke seg det, nettopp fanka. Fank-A kom opp her i Trondheim fordi jeg tok på meg yndlingsskjorta og var så uheldig å nekte å skifte da jeg skulle legge meg. Da fikk jeg høre om Fank-A.
Og siden Fank-A kan knyttes til medpassasjeren til «Ho med gutten» så antar jeg at om de to flere ganger treffes i en drosje, blir det «ho med gutten» og « ho med Fank-A». «Fank-A» er et snilt begrep i forhold til de andre alternativene som lå på bordet.
Det nærmer seg kveld her i cella i melkekartongen, og siden vi skal være tidlig på Tomatis må gutten til «ho med gutten», mannen til «ho med gutten» og «ho med gutten» snart gjøre seg kveldsklar, og jeg skal driste meg til å antyde at jeg beholder skjorta på, tror jeg kanskje.
domantrener
torsdag 8. mars 2012
tirsdag 28. februar 2012
... øreløs og dominoeffekt...
Det hender jeg må stoppe opp og reflektere over dette med eierskap, hvem eier hva, og mest alt, hvem eier retten til å eie meninger om noe.
Det begynte i morges. Ørene mine har lenge føltes proppet, og resultatet har vært at min sensitive hørsel ikke er så sensitiv. Akkurat det er nå ok, men så er det den ekle følelsen av at noe er stappet inn der. For noen dager siden begynte vi å sette inn olje for å løse opp dritten, og i morgen skal vi til lege og få spylt og reingjort øregangene.
Men tilbake til i morges. Da tok vi olje i ørene igjen, og jeg kommenterte at jeg hørte dårligere, hvorpå pappa repliserte at det ikke var slik. Mamma satte ting i perspektiv ved å si at hun i dette tilfellet valgte å lytte på øreeieren, altså meg – om jeg da eide ørene mine.. .
Så derfor, hvem eier mine ører - og mest av alt – hvis pappa eier mine ører, eier han da også sine egne ører og har dobbelt sett? Og hva trenger han dobbelt sett til? Og om jeg ikke eier mine ører, er jeg da øreløs eller eier jeg noen ører ett eller annet sted i verden, ører jeg kan uttale meg om?
I området har vi Øreløs, en ganske stor slekt. Stamfaren var Bealljehis Boadnji – han uten ører, dvs. tunghørt, og det ble oversatt til norsk Øreløs. Akkurat nå er jeg øreløs i begge betydninger av ordet. Jeg har ikke ører, og jeg er tunghørt.
Det som nå gjenstår er spørsmålet om jeg, dersom legen klarer spyle mine øreganger reine og jeg ikke lenger er tunghørt, er jeg da ½ øreløs, halvøreløs, og hvordan påvirker dette pappas eierskap til mine ører? Og påvirker dette det at jeg et eller annet sted i verden eier noen ører? Hvordan blir det nå? Og de ørene jeg eventuelt eier ute i verden sitter jo på en annens hode. Hvordan påvirker det denne personen om jeg får skyllet og åpnet mine ører? Jeg blir helt svimmel av å filosofere omkring tette øreganger og konsekvensene av det, og konsekvensene av at tette øreganger åpnes.
Jeg tør ikke tenke på konsekvensene av at større systemer er tette og åpnes. Hva om f. eks. kloakken under London er delvis tilstoppet? Betyr det at noe skjer under f. eks. New York, i kloakken der? Eller om kloakken her skulle gå tett – er det da slik at det egentlig er en dominoeffekt av tett kloakk andre steder?
domatrener øreløs
PS! Om noen av dere i løpet av de nærmeste dagene får bedring i ørene, trykket letter etc, da vet dere årsaken. Mine (eller er det pappa sine?) øreganger er blitt åpnet.
Jeg tror dette må ha n en sammenheng med det store Altet, at vi og alt mulig på en eller annen måte henger sammen – men jeg vet ikke helt hvordan. Bølger? Elektriske impulser?
Nå har visstnok danske forskere funnet at eksisterende kunnskap om nervesystemet er feil og at man må skrive om legevitenskapens bøker. Ja ha! Når skrives de om og når når denne kunnskapen mitt nivå? Hvorfor er jeg ikke forundret+ Kunnskapen om hjernen som et plastisk og endringsdyktig organ har ikke ghelt nådd Helse Nord. Denne kunnskapen har i ganske mange år banket på Helse Nords dører og villet inn. Sikkert sammen med annen kunnskap.
Og fy søren!
Nå banker det på døra her!
Noe eller noen vil inn!
Ny kunnskap?
Om hva?
Tør jeg åpne?
Kan det være farlig…
mandag 13. februar 2012
Ikke nevn gomba for meg på en stund
Pappa er i Oslo og leverer inn deler av smartbrain-utstyret. Mamma og jeg styrer her. Vi har / hadde en del ugjort - og det passet å gjøre det i dag. Dagen i dag var en god anledning til å få dette unna. Og ok, noe er unna – men det gjelder ikke frokosten, dagens første måltid. Den er ugjort og uspist enda det er et godt stykke ut i dagen – og jeg er sulten som en langveisrekende ulv.
Så hvorfor ikke spise frokost da? Den har stått klar på kjøkkenbordet lenge.
Årsaken er som alltid enkel. Årsaker er vanligvis det, enkle, mener jeg. Mamma hadde klargjort gombadeig til middag – og hvem orker da tørre glutenfrie brød til frokost når det venter gomba til middag – og særlig siden denne familien ikke har hatt gomba til middag på tre måneder. Siden mamma brakk handa har gombalaging ikke inngått i hennes arbeid. selv jeg skjønner at å lage gomba med en hand og bruke kne eller albu som erstatning for den andre ikke akkurat er, vel vel… Men å er jerngrinda på handa erstattet av et støtteopplegg. Om noen minutter løper vi for å spise. Jeg var egentlig lesesugen i dag og har lest en del, men nå går det ikke å lese.
Det er merkelig med denne gombaen – luksusspise og gourmetmat for noen æsj for andre. Vanens makt, eller kanskje jeg skulle si matens makt. Jeg hadde neppe satt himmel og jord i bevegelse og sultet for å kunne nye froskelårmiddag – eller smalahovud. Unnskyld vestlendinger. Jeg har jo ¼ av genene mine fra Vestlandet og skal lete blant dem etter smalahovud-genet.
Jeg har etter hvert lært meg å forholde meg til deler av min hjerneskade og å komme i forkjøpet det hjerneskaden driver meg til. Jeg vet at selv om jeg mener å gjøre noe, kan jeg ende opp med å gjøre noe helt annet. Velkjent fenomen. Beskjedene går ville i hjernens krinkelkroker før de kanskje endelig kommer til rett sted. I dette tilfellet, selv om jeg ikke ville spise før middagen var ferdig, kunne jeg ende opp med å gjøre det likevel. Følgelig var jeg denne gangen i forkant og sa til mamma at om jeg kom som et uvær mens hun var på kjøkkenet og fikk gombaen i kok, om jeg reiv kjøleskapsdøra av hengslene, skulle hun høflig snu meg tilbake. Og så skjedde. To ganger brøt jeg meg fram til kjøleskapet og holdt nesten på å rive ut diverse der – og to ganger fikk jeg beskjed om å vente til middag.
Yes ! ! Den taklet jeg godt.
Etter neste gass stormer vi for å spise.
domantrener
Nå er det kveld. Statusrapport: Min lille mage hadde plass til 3 ½ gomba pluss litt potet og den nødvendige og alltid-på-bordet helseblandinga pappa lager av ALL mat som MÅ inn. Sunne ting.
Som dere vet er kroppen et finurlig instrument og justerer seg. Bestefar pleide si at en kongelig middag krever en kongelig middagskvil. Man blir trett fordi kroppen juste4rer en del funksjoner for å kunne fordøye den kongelige middagen. Følgelig slepte mamma og jeg oss i seng – bekka nedpå – for å ta en kongelig middagskvil.
Det er kveld. Ennå er jeg overmett. Det skal bli lenge til sitter så sulten for så å gafle inn overmåte! Har forståelse for det lille før-måltidet man kan få på restauranter mens man venter på hovedretten. Magne begynner å kjenne at noe er kommet inm, og man begynner på prosessen og er ikke som en omrekende ulv.
Så hvorfor ikke spise frokost da? Den har stått klar på kjøkkenbordet lenge.
Årsaken er som alltid enkel. Årsaker er vanligvis det, enkle, mener jeg. Mamma hadde klargjort gombadeig til middag – og hvem orker da tørre glutenfrie brød til frokost når det venter gomba til middag – og særlig siden denne familien ikke har hatt gomba til middag på tre måneder. Siden mamma brakk handa har gombalaging ikke inngått i hennes arbeid. selv jeg skjønner at å lage gomba med en hand og bruke kne eller albu som erstatning for den andre ikke akkurat er, vel vel… Men å er jerngrinda på handa erstattet av et støtteopplegg. Om noen minutter løper vi for å spise. Jeg var egentlig lesesugen i dag og har lest en del, men nå går det ikke å lese.
Det er merkelig med denne gombaen – luksusspise og gourmetmat for noen æsj for andre. Vanens makt, eller kanskje jeg skulle si matens makt. Jeg hadde neppe satt himmel og jord i bevegelse og sultet for å kunne nye froskelårmiddag – eller smalahovud. Unnskyld vestlendinger. Jeg har jo ¼ av genene mine fra Vestlandet og skal lete blant dem etter smalahovud-genet.
Jeg har etter hvert lært meg å forholde meg til deler av min hjerneskade og å komme i forkjøpet det hjerneskaden driver meg til. Jeg vet at selv om jeg mener å gjøre noe, kan jeg ende opp med å gjøre noe helt annet. Velkjent fenomen. Beskjedene går ville i hjernens krinkelkroker før de kanskje endelig kommer til rett sted. I dette tilfellet, selv om jeg ikke ville spise før middagen var ferdig, kunne jeg ende opp med å gjøre det likevel. Følgelig var jeg denne gangen i forkant og sa til mamma at om jeg kom som et uvær mens hun var på kjøkkenet og fikk gombaen i kok, om jeg reiv kjøleskapsdøra av hengslene, skulle hun høflig snu meg tilbake. Og så skjedde. To ganger brøt jeg meg fram til kjøleskapet og holdt nesten på å rive ut diverse der – og to ganger fikk jeg beskjed om å vente til middag.
Yes ! ! Den taklet jeg godt.
Etter neste gass stormer vi for å spise.
domantrener
Nå er det kveld. Statusrapport: Min lille mage hadde plass til 3 ½ gomba pluss litt potet og den nødvendige og alltid-på-bordet helseblandinga pappa lager av ALL mat som MÅ inn. Sunne ting.
Som dere vet er kroppen et finurlig instrument og justerer seg. Bestefar pleide si at en kongelig middag krever en kongelig middagskvil. Man blir trett fordi kroppen juste4rer en del funksjoner for å kunne fordøye den kongelige middagen. Følgelig slepte mamma og jeg oss i seng – bekka nedpå – for å ta en kongelig middagskvil.
Det er kveld. Ennå er jeg overmett. Det skal bli lenge til sitter så sulten for så å gafle inn overmåte! Har forståelse for det lille før-måltidet man kan få på restauranter mens man venter på hovedretten. Magne begynner å kjenne at noe er kommet inm, og man begynner på prosessen og er ikke som en omrekende ulv.
mandag 23. januar 2012
Holder terningkast som mål?
Har dere lagt merke til at enkelte navn blir skrevet feil? Når vi ferdes i Harstad eller hvor som helst pleier jeg lese logoen på enkelte firmabiler og forundre meg over hvorfor ting er skrevet som de er. Det samme opplevde jeg kort tid etter at vi hadde landet på Sola ved Stavanger på torsdag. Vi hadde leid bil, hos Avis som vanlig. Dette er ikke første gangen vi leide bil i det firmaet. Da vi var i Danmark i sommer, brukte vi Avis, og også da vi var i bryllupet til lille Magda og Juozas. To ganger har vi leid bil i Trondheim – Avis her også. Det er alltid en årsak til at man holder seg til samme firma, ikke sant. Man er fornøyd. I den frie handleverden kan kjøper endre handelspartner. Det er et signal når man endrer. Vi har holdt oss til Avis.
Så da vi skulle være fire dager i Stavanger var det naturlig å forhåndsbestille en Avis-bil fra Sola lufthavn. Det startet på terningkast 6 og det holdt seg på terningskast 6 mens vi gikk over til det iskalde parkeringshuset til vår leiebil som skulle stå i rad fire eller fem. Mens vi gikk der og lette – ingen biler med det nummeret, ingen biler med oppgitt merke og ingen biler som svarte når vi trykket på nøkkelen – sank terningskastet til 5. Mens vi ringte til Aviskontoret derfra, ble jeg kaldere og kaldere mens vi ble satt over fra den ene til den andre. Da vi endelig kom fram til Rett Person, var det blitt terningkast 4. Etter en stund fant Rett Person ut at Noen hadde parkert bilen et annet sted. Mens Rett Person prøvde å få tak i Noen, var det blitt terningkast 3. Til slutt meldte Rett Person at Noen skulle komme og vise oss hvor bilen var. Vi ventet. Til slutt kom Noen. Noen snakket et språk ingen av oss fire forsto, men kroppsspråk er universalt, så vi skjønte at vi skulle følge etter ham og slet oss gjennom det iskalde parkeringshuset og ut på en enda mer forblåst og iskald utendørs parkeringsplass på gateplanet. Endelig, tenkte jeg og beholdt terningkastet i hodet helt til Noen veivet utover parkeringsplassen og pekte på en snøhaug lang der borte i enden av parkeringsplassen. Dermed forsvant Noen, og vi begynte å slite oss i retning snøhaugen. Under den fant vi en bil. Nå var det blitt terningkast 2. Ja, ja, tenkte jeg, terningkast 2 er bedre enn terningkast 0. Det holdt helt til vi hadde fått vekk såpass mye snø at vi så at dette slett ikke var den bilstørrelsen vi hadde bestilt. Vi var fire personer med bagasje, og dette var en bil for kun en person som hadde barbermaskin med seg. Terningkast 1. Før jeg, iskald og forfrossen, hadde kommet meg inn i bilen, var terningskastet blitt 0, og etter hvert som vi hadde fått stablet oss inn og plassert kofferter og ryggsekker på fangene her og der, raste terningkastene nedover. Den stoppet på -7. Hvorfor vi ikke gikk inn og klaget? Vi gidda ikke. Forfrosne som vi var hadde vi kommet i hus på et vis. Klage skal vi gjøre til Avis sentralt – hvis vi gidder da. For senere, når vi var kommet inn til Stavanger og hadde fått lempet inn pargaset på Thons maritime og det bare var oss fire igjen i bilen, da var det akkurat passelig plass.
Tilbake tilbegynnelsen. Avis Sola har tydelig skrevet navnet feil. Enten skal det være Avvis eller Av-vis, eller når jeg tenker på den snøhaugen vi fant: Av-is.
Nå starter terningen på ny frisk. Jeg har vanligvis i mitt forhold til mennesker og hva som helst terningkast 6 som utgangspunkt. Så også da vi sjekket inn på Thons maritime. Rommet vi fikk var flott, var ok. Et rom for folk med allergi, men da vi så dusjen, ble vi litt betenkt. For å få dusje måtte man klatre opp i et svært badekart med høy kant. Ok at pappa og jeg kunne klare å dusje der, men mamma som allerede hadde brukket en arm ved å klatre, så ulikt på å klatre opp i der for å dusje. Her skulle man tru at terningkastet sank, men nei. Tvert om. Det ble terningkast 7, for plutselig hadde husøkonomen flyttet oss over på et stort allergirom med stor og rommelig dusj på gulvplan. Terningkast 7 holdt seg for hele tida vi bodde på det hotellet.
Dagen etter hadde det slutta og snø. Det ble mildt og regn, og vi tok vår lille og snertne bil i lommeformat og suste utover Jæren. Hva vi skulle der? Svar: Fordi pappa sa at Jæren er Jæren, og den må alle se. Derfor suste vi utover dit. Og senere suste vi ned til det åpne havet for å se på de som surfet på de store bølgene. Hvorfor det? Svar: Fordi pappa sa at her var havet åpent. Langt om lenge kjente de andre også at de var sultne og det var tid for å spise. I den snerte lille lommeformatbilen suste vi tilbake i retning Stavanger og til IKEA. Hvorfor det? Svar: Fordi pappa sa at her hadde de kjøttboller til middag og det likte jeg. Jeg kan absolutt ikke huske at jeg ble spurt. For så vidt ikke noen andre heller. Hvorfor ingen opponerte? Svar: Det var pappa som kjørte. Terningkast 6 til pappa.
Det drysser med terningkaster. Marsha er en ivrig fotograf, og gjennom hennes fotograføyne så jeg ting jeg ellers ikke ville lagt spesielt merke til. Terningkast 6. Stavanger er en vakker by. Terningkast 6. Ingen av oss andre nevnt slaget i Hafsfjord. Vi tide klokelig. Terningkast 6 til oss.
Siden terningkastene, når jeg ser bort fra Av-is, er så høye, trekker jeg her ikke inn det evige maset om at Norge ble samlet til ett rike ved slaget i Hafsfjord ca 872. Heller ikke stiller jeg non spørsmål om geografisk utbredelse av det Norge som ble samlet. Terningkast 6 til meg for diplomati.
Hva vi gjorde i Stavanger? Svar: Fortsettelse følger.
domantrener
Så da vi skulle være fire dager i Stavanger var det naturlig å forhåndsbestille en Avis-bil fra Sola lufthavn. Det startet på terningkast 6 og det holdt seg på terningskast 6 mens vi gikk over til det iskalde parkeringshuset til vår leiebil som skulle stå i rad fire eller fem. Mens vi gikk der og lette – ingen biler med det nummeret, ingen biler med oppgitt merke og ingen biler som svarte når vi trykket på nøkkelen – sank terningskastet til 5. Mens vi ringte til Aviskontoret derfra, ble jeg kaldere og kaldere mens vi ble satt over fra den ene til den andre. Da vi endelig kom fram til Rett Person, var det blitt terningkast 4. Etter en stund fant Rett Person ut at Noen hadde parkert bilen et annet sted. Mens Rett Person prøvde å få tak i Noen, var det blitt terningkast 3. Til slutt meldte Rett Person at Noen skulle komme og vise oss hvor bilen var. Vi ventet. Til slutt kom Noen. Noen snakket et språk ingen av oss fire forsto, men kroppsspråk er universalt, så vi skjønte at vi skulle følge etter ham og slet oss gjennom det iskalde parkeringshuset og ut på en enda mer forblåst og iskald utendørs parkeringsplass på gateplanet. Endelig, tenkte jeg og beholdt terningkastet i hodet helt til Noen veivet utover parkeringsplassen og pekte på en snøhaug lang der borte i enden av parkeringsplassen. Dermed forsvant Noen, og vi begynte å slite oss i retning snøhaugen. Under den fant vi en bil. Nå var det blitt terningkast 2. Ja, ja, tenkte jeg, terningkast 2 er bedre enn terningkast 0. Det holdt helt til vi hadde fått vekk såpass mye snø at vi så at dette slett ikke var den bilstørrelsen vi hadde bestilt. Vi var fire personer med bagasje, og dette var en bil for kun en person som hadde barbermaskin med seg. Terningkast 1. Før jeg, iskald og forfrossen, hadde kommet meg inn i bilen, var terningskastet blitt 0, og etter hvert som vi hadde fått stablet oss inn og plassert kofferter og ryggsekker på fangene her og der, raste terningkastene nedover. Den stoppet på -7. Hvorfor vi ikke gikk inn og klaget? Vi gidda ikke. Forfrosne som vi var hadde vi kommet i hus på et vis. Klage skal vi gjøre til Avis sentralt – hvis vi gidder da. For senere, når vi var kommet inn til Stavanger og hadde fått lempet inn pargaset på Thons maritime og det bare var oss fire igjen i bilen, da var det akkurat passelig plass.
Tilbake tilbegynnelsen. Avis Sola har tydelig skrevet navnet feil. Enten skal det være Avvis eller Av-vis, eller når jeg tenker på den snøhaugen vi fant: Av-is.
Nå starter terningen på ny frisk. Jeg har vanligvis i mitt forhold til mennesker og hva som helst terningkast 6 som utgangspunkt. Så også da vi sjekket inn på Thons maritime. Rommet vi fikk var flott, var ok. Et rom for folk med allergi, men da vi så dusjen, ble vi litt betenkt. For å få dusje måtte man klatre opp i et svært badekart med høy kant. Ok at pappa og jeg kunne klare å dusje der, men mamma som allerede hadde brukket en arm ved å klatre, så ulikt på å klatre opp i der for å dusje. Her skulle man tru at terningkastet sank, men nei. Tvert om. Det ble terningkast 7, for plutselig hadde husøkonomen flyttet oss over på et stort allergirom med stor og rommelig dusj på gulvplan. Terningkast 7 holdt seg for hele tida vi bodde på det hotellet.
Dagen etter hadde det slutta og snø. Det ble mildt og regn, og vi tok vår lille og snertne bil i lommeformat og suste utover Jæren. Hva vi skulle der? Svar: Fordi pappa sa at Jæren er Jæren, og den må alle se. Derfor suste vi utover dit. Og senere suste vi ned til det åpne havet for å se på de som surfet på de store bølgene. Hvorfor det? Svar: Fordi pappa sa at her var havet åpent. Langt om lenge kjente de andre også at de var sultne og det var tid for å spise. I den snerte lille lommeformatbilen suste vi tilbake i retning Stavanger og til IKEA. Hvorfor det? Svar: Fordi pappa sa at her hadde de kjøttboller til middag og det likte jeg. Jeg kan absolutt ikke huske at jeg ble spurt. For så vidt ikke noen andre heller. Hvorfor ingen opponerte? Svar: Det var pappa som kjørte. Terningkast 6 til pappa.
Det drysser med terningkaster. Marsha er en ivrig fotograf, og gjennom hennes fotograføyne så jeg ting jeg ellers ikke ville lagt spesielt merke til. Terningkast 6. Stavanger er en vakker by. Terningkast 6. Ingen av oss andre nevnt slaget i Hafsfjord. Vi tide klokelig. Terningkast 6 til oss.
Siden terningkastene, når jeg ser bort fra Av-is, er så høye, trekker jeg her ikke inn det evige maset om at Norge ble samlet til ett rike ved slaget i Hafsfjord ca 872. Heller ikke stiller jeg non spørsmål om geografisk utbredelse av det Norge som ble samlet. Terningkast 6 til meg for diplomati.
Hva vi gjorde i Stavanger? Svar: Fortsettelse følger.
domantrener
tirsdag 17. januar 2012
No Hair Skåden
Søndag kveld dro vi på den filmen «alle må se». Det er bare én slik film for tida i Harstad, filmen om tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen, også kjent som No Fish Olsen. Nå tror jeg nok at det ikke var bare kunnskap om alzheimer som trakk
No.Fish Olsen har en imponerende faglig og politisk merittliste. Han har gått gradene fra ung AUF’er, i fylkestinget for AUF, og fortsatte den veien til han i 1992 kalt inn som fiskeriminister i fru Gros tredje regjering. Muligens var Jens Stoltenberg minister i samme regjering, det vet jeg ikke. Men det som er klart er at Jens nok sikkert har gått gradene han også, men da bare som en formalitet, som den at kronprinsen tar krigsskolen. Jens er nemlig født inn i de rette politiske sirkler med rett politisk familie og vennekrets. Akkurat nå flimret Nord-Korea forbi i tankene.
Uansett, Jan Henry gikk gradene fordi han var dyktig, velutdannet og engasjert. Han begynte som nei-mann i forhold til EU, og i fiskeriforhandlingene med EU sa han at Norge ikke hadde noen fisk gi bort i forhandlingene. Slik ble han kjent som No Fish Olsen. Senere endret han syn på EU-medlemskap. Men han hadde flaks. Det norske folket fortsatte og ville ikke gi bort fisk, noe folkeavstemninga i 1994 tydelig viste.
Personlig må jeg si at det norske folk er framsynt. Hadde man ikke sagt nei da, hadde vi i dag sittet med hele pakka inklusive Hellas og Italia og nye EU-medlemskap og all den EU-gjeld vi skulle hefte for. Slik kan man si at et EU-medlemskap ville være som å kausjonere på et dokument med bind for øynene. Et dokument der man senere kunne skrive inn hva som helst. Dere husker Sverige som pistret at Norge burde være med å betale for det Sverige hadde skrevet under på med bind for øynene? I dag hadde muligens vi kunnet være i samme situasjon og sittet her rundt de norske fjell og fjorder og pistret over at nei-landet Sveits måtte være med å betale.
Egentlig et tankekors at Sverige som nøytralt land under krigen senere løp inn i EUs favn. Vel, egentlig ikke et tankekors. Enkelte historikere mener Sverige allerede under krigen skrev under på et dokument med bind for øynene ledet an av datidens monark i nabolandet i øst som skal ha hatt champagnefester med tyske troppetransporter gjennom landet og hit til oss fjellaper som sloss i dalene i sør i landet og i fjellene og langs fjordene i nord.
Egenlig er det ikke rart at broder Svea løp inn i favnen til sine tidligere allierte om enn mer fordekt.
På den andre siden lurer jeg på om vi har skrevet under på noen dokument med delvis lukkede øyne. Dette fordi jeg ser broder Svea strømme inn i nei-landet, og broder Fritz komme med sine husbiler og tømme fjordene her for fisk før de tømmer kjemikaliedoene i veikantene og vender tilbake. Så kanskje jeg ikke skulle ha hovert sånn over at man skrev under et EU-medlemskap som om man kausjonerte med bind for øynene på et blankt dokument.
Tilbake til Jan Henry T. Olsen. Årsaken til at jeg nå sitter og blogger er at jeg i morges følte en viss tilhørighet med ham. I tøffe forhandlinger hadde han ingen fisk å gi bort, og i morges kom den evige antydninga fra mitt lokale EU om at jeg om ikke annet burde stusse panneluggen. Det har vært delvis stille fra den fronten en stund siden mitt lokale EU har vært – som EU ellers – opptatt med problemer og utfordringer på annet hold og har glemt oss små. Slik har håret mitt fåt vokse i fred uten annen oppmerksomhet enn mumling om at det burde stusses. Noe jeg har tatt med stor ro og latt gå ut det andre øret nettopp fordi jeg visste at også mitt lokale EU ikke var handlingsdyktig på det feltet like lite som det store EU er handlingsdyktig på å takle situasjonen innen deres grenser. Men som EU får inn nytt blod fra nye medlemsland, har mitt lokale EU også fått inn nytt blod. Men forskjellen er bare at mitt nye blod til forskjell for det nye blodet EU tar inn, er meget handlingsdyktig. Marsha har fri en uke, og den nye vikaren så mitt vakre lange hår som krøller seg godt ned over øynene og sa at hun kunne klippe meg siden de andre to i mitt lokale EU er handlingslammet der. Enarmede mamma tør ikke klippe over øynene mine, og pappa sier han klipper ikke. Derfor har jeg hatt fred i en hel måned. Man kan se på det som en slags våpenvile eller at våpnene, saksa, var lagt ned.
Men tilbake til i morges. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke hadde noe hår i det hele tatt å gi til mitt lokale EU. Faktisk satt jeg i knallharde forhandlinger om hår akkurat som kollega Jan Henry T. Olsen for knapt 20 år siden. Enn så lenge er jeg No Hair Skåden. Det som bekymrer meg er at No Fish Olsen endret standpunkt. Men han ble heldigvis reddet av et norsk nei til EU. Så tilbake til meg. Om jeg som kollega No Fish Olsen påvirkes til å tvile meg fram til et annet standpunkt, håper jeg det norske folk slår til med et rungende nei.
No Hair Skåden
PS: Jan Henry T. Olsen ble i 1997 tildelt æren som Tidenes fiskeriminister av avisa Fiskaren. No tror jeg nok den tittelen dekker mer enn No Fish. Men uansett kan jeg der ikke dra noen sammenligning. Og ikke vil jeg det heller.
· Jeg kan ikke for det er ikke noe hårdepartement.
· Og jeg vil ikke, for med den pågående debatten om hår og pels ville det neppe bli noen ærestittel. Tvert om.
PSS: Jeg innser at jeg spøker mer med Sverige, akkurat som jeg spøker om foreldrene mine. Egentlig av samme grunn. Man må ha en trygghet i forhold til det man spøker med. Man må ha et eierskap til det man spøker med. På min fars side er jeg mye svensk. Min farmor var fra Dalsland. I tillegg har jeg mye slekt i Kiruna-området. Følgelig er jeg mye svensk.
Det er en hårfin balanse rundt hvem som spøker med hva. JEG kan spøke om hjerneskade og vitse om alt det en hjerneskade kan stekke i stand av uønskede reaksjoner. Det er sjølironi. Om andre gjør det, er det mobbing. Jeg kan vitse om samer og samiske særtrekk. Det er sjølironi. Om andre gjør det, nærmer man seg ordet rasisme.
Så derfor, Sverige, jeg har sy mye svensk blod at jeg også er svensk.
No.Fish Olsen har en imponerende faglig og politisk merittliste. Han har gått gradene fra ung AUF’er, i fylkestinget for AUF, og fortsatte den veien til han i 1992 kalt inn som fiskeriminister i fru Gros tredje regjering. Muligens var Jens Stoltenberg minister i samme regjering, det vet jeg ikke. Men det som er klart er at Jens nok sikkert har gått gradene han også, men da bare som en formalitet, som den at kronprinsen tar krigsskolen. Jens er nemlig født inn i de rette politiske sirkler med rett politisk familie og vennekrets. Akkurat nå flimret Nord-Korea forbi i tankene.
Uansett, Jan Henry gikk gradene fordi han var dyktig, velutdannet og engasjert. Han begynte som nei-mann i forhold til EU, og i fiskeriforhandlingene med EU sa han at Norge ikke hadde noen fisk gi bort i forhandlingene. Slik ble han kjent som No Fish Olsen. Senere endret han syn på EU-medlemskap. Men han hadde flaks. Det norske folket fortsatte og ville ikke gi bort fisk, noe folkeavstemninga i 1994 tydelig viste.
Personlig må jeg si at det norske folk er framsynt. Hadde man ikke sagt nei da, hadde vi i dag sittet med hele pakka inklusive Hellas og Italia og nye EU-medlemskap og all den EU-gjeld vi skulle hefte for. Slik kan man si at et EU-medlemskap ville være som å kausjonere på et dokument med bind for øynene. Et dokument der man senere kunne skrive inn hva som helst. Dere husker Sverige som pistret at Norge burde være med å betale for det Sverige hadde skrevet under på med bind for øynene? I dag hadde muligens vi kunnet være i samme situasjon og sittet her rundt de norske fjell og fjorder og pistret over at nei-landet Sveits måtte være med å betale.
Egentlig et tankekors at Sverige som nøytralt land under krigen senere løp inn i EUs favn. Vel, egentlig ikke et tankekors. Enkelte historikere mener Sverige allerede under krigen skrev under på et dokument med bind for øynene ledet an av datidens monark i nabolandet i øst som skal ha hatt champagnefester med tyske troppetransporter gjennom landet og hit til oss fjellaper som sloss i dalene i sør i landet og i fjellene og langs fjordene i nord.
Egenlig er det ikke rart at broder Svea løp inn i favnen til sine tidligere allierte om enn mer fordekt.
På den andre siden lurer jeg på om vi har skrevet under på noen dokument med delvis lukkede øyne. Dette fordi jeg ser broder Svea strømme inn i nei-landet, og broder Fritz komme med sine husbiler og tømme fjordene her for fisk før de tømmer kjemikaliedoene i veikantene og vender tilbake. Så kanskje jeg ikke skulle ha hovert sånn over at man skrev under et EU-medlemskap som om man kausjonerte med bind for øynene på et blankt dokument.
Tilbake til Jan Henry T. Olsen. Årsaken til at jeg nå sitter og blogger er at jeg i morges følte en viss tilhørighet med ham. I tøffe forhandlinger hadde han ingen fisk å gi bort, og i morges kom den evige antydninga fra mitt lokale EU om at jeg om ikke annet burde stusse panneluggen. Det har vært delvis stille fra den fronten en stund siden mitt lokale EU har vært – som EU ellers – opptatt med problemer og utfordringer på annet hold og har glemt oss små. Slik har håret mitt fåt vokse i fred uten annen oppmerksomhet enn mumling om at det burde stusses. Noe jeg har tatt med stor ro og latt gå ut det andre øret nettopp fordi jeg visste at også mitt lokale EU ikke var handlingsdyktig på det feltet like lite som det store EU er handlingsdyktig på å takle situasjonen innen deres grenser. Men som EU får inn nytt blod fra nye medlemsland, har mitt lokale EU også fått inn nytt blod. Men forskjellen er bare at mitt nye blod til forskjell for det nye blodet EU tar inn, er meget handlingsdyktig. Marsha har fri en uke, og den nye vikaren så mitt vakre lange hår som krøller seg godt ned over øynene og sa at hun kunne klippe meg siden de andre to i mitt lokale EU er handlingslammet der. Enarmede mamma tør ikke klippe over øynene mine, og pappa sier han klipper ikke. Derfor har jeg hatt fred i en hel måned. Man kan se på det som en slags våpenvile eller at våpnene, saksa, var lagt ned.
Men tilbake til i morges. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke hadde noe hår i det hele tatt å gi til mitt lokale EU. Faktisk satt jeg i knallharde forhandlinger om hår akkurat som kollega Jan Henry T. Olsen for knapt 20 år siden. Enn så lenge er jeg No Hair Skåden. Det som bekymrer meg er at No Fish Olsen endret standpunkt. Men han ble heldigvis reddet av et norsk nei til EU. Så tilbake til meg. Om jeg som kollega No Fish Olsen påvirkes til å tvile meg fram til et annet standpunkt, håper jeg det norske folk slår til med et rungende nei.
No Hair Skåden
PS: Jan Henry T. Olsen ble i 1997 tildelt æren som Tidenes fiskeriminister av avisa Fiskaren. No tror jeg nok den tittelen dekker mer enn No Fish. Men uansett kan jeg der ikke dra noen sammenligning. Og ikke vil jeg det heller.
· Jeg kan ikke for det er ikke noe hårdepartement.
· Og jeg vil ikke, for med den pågående debatten om hår og pels ville det neppe bli noen ærestittel. Tvert om.
PSS: Jeg innser at jeg spøker mer med Sverige, akkurat som jeg spøker om foreldrene mine. Egentlig av samme grunn. Man må ha en trygghet i forhold til det man spøker med. Man må ha et eierskap til det man spøker med. På min fars side er jeg mye svensk. Min farmor var fra Dalsland. I tillegg har jeg mye slekt i Kiruna-området. Følgelig er jeg mye svensk.
Det er en hårfin balanse rundt hvem som spøker med hva. JEG kan spøke om hjerneskade og vitse om alt det en hjerneskade kan stekke i stand av uønskede reaksjoner. Det er sjølironi. Om andre gjør det, er det mobbing. Jeg kan vitse om samer og samiske særtrekk. Det er sjølironi. Om andre gjør det, nærmer man seg ordet rasisme.
Så derfor, Sverige, jeg har sy mye svensk blod at jeg også er svensk.
fredag 6. januar 2012
- tørr og tom -
06.01.12
I hele dag har jeg hatt ideen til en blogg. Nei, ikke i hele dag forresten, helt til for en time siden. Da mistet jeg ideen. Og det ironiske er at etter at jeg mistet ideen, har vi sittet her for å blogge. Tidligere i dag signaliserte jeg nemlig at jeg gjerne ville blogge i kveld. Og her sitter jeg, tom og tørr. Ikke en ide om hva jeg skal blogge om.
Til slutt gikk jeg inn for å prøve dette med at veien blir til mens du går, i mitt tilfelle mens jeg sitte og faciliterer og slik kanskje kommer på hva det var jeg skulle blogge om. Det skal være en ganske probat oppskrift. Når man tar pennen i hand og begynner å skrive, begynner hjernen og rydde og strukturere, blir det sagt. Det samme gjelder ved tale for noen. Men begynner å tale uten å vite hvor hen man skal, og i løpet av talen jobber og strukturer hjernen så siste delen av talen blir ganske bra. En tidligere norsk politiker, nevner ikke navn, hadde det slik. Hennes taler var i begynnelsen fylt med lange og innfløkte innskudd og ganske rotete setninger, mens siste del av talen gjerne ble klarere og bedre.
Jeg innser at det ikke ser ut til å fungere for meg. Sier derfor bare god natt.
domantrener
– tørr og tom -
I hele dag har jeg hatt ideen til en blogg. Nei, ikke i hele dag forresten, helt til for en time siden. Da mistet jeg ideen. Og det ironiske er at etter at jeg mistet ideen, har vi sittet her for å blogge. Tidligere i dag signaliserte jeg nemlig at jeg gjerne ville blogge i kveld. Og her sitter jeg, tom og tørr. Ikke en ide om hva jeg skal blogge om.
Til slutt gikk jeg inn for å prøve dette med at veien blir til mens du går, i mitt tilfelle mens jeg sitte og faciliterer og slik kanskje kommer på hva det var jeg skulle blogge om. Det skal være en ganske probat oppskrift. Når man tar pennen i hand og begynner å skrive, begynner hjernen og rydde og strukturere, blir det sagt. Det samme gjelder ved tale for noen. Men begynner å tale uten å vite hvor hen man skal, og i løpet av talen jobber og strukturer hjernen så siste delen av talen blir ganske bra. En tidligere norsk politiker, nevner ikke navn, hadde det slik. Hennes taler var i begynnelsen fylt med lange og innfløkte innskudd og ganske rotete setninger, mens siste del av talen gjerne ble klarere og bedre.
Jeg innser at det ikke ser ut til å fungere for meg. Sier derfor bare god natt.
domantrener
– tørr og tom -
lørdag 17. desember 2011
Det uåpnede brevs overraskelse
Her i huset er det slik at enkelte brev blir åpnet når vi har overskudd til det. Et eksempel er brev fra Habiliteringsteamet eller fra Helse nord. Til dags dato tror jeg ikke vi har fått noe oppmuntrende fra de kanter. Selvfølgelig burde man åpne slike brev straks og bli ferdig med dem. Men det er nå blitt slik her i huset at de breva blir stående en dag eller to og stinke før vi åpner dem, og da er det same prosedure. Disse breva innholder en del så tendensiøse påstander at de ikke kan stå ubesvart. Ikke fordi motstanderen bryr seg om det vi skriver. Jeg tror i alle fall ikke de gjør det. Men slike brev er offentlige, dvs hvis de ikke stempler dem «unntatt offentlighet» for å unngå at offentligheten skal få innsyn i hvordan de holder på. Men man åpner etter hvert en del snuskete arkiver, for eksempel en del av KGBs arkiver og arkiver med ukjente deler av vår krigshistorie. Så sannsynligvis, blir også det Helse nords og hab-teamets arkiver for hvordan man tillater seg å skrive til hjerneskadde samt beskrive hjerneskadde åpnet. Og da skal det også i disse arkivene ligge gjensvar fra hjerneskadde og deres pårørende. For Habiliteringsteamet og Helse nord er deres måte å forholde seg til og beskrive hjerneskadde deres trend i tiden. Men de er litt akterutseilt i forhold til utvikling, slik jeg ser det. Flere andre helseinstitusjoner i Norge og enkeltpersoner og hjerneskaddes organisasjoner er far ahead. Men det ser ikke kamerat Gullsnormannen og hans hunder.
Julen og romjula inneholder vanligvis mange aktiviteter. Her i huset er søknad til Helse nord om støtte til intensiv hjernetrening en av aktivitetene. Det skjedde i romjula 2010. Så ble det stille. As usual. I mai purret vi på svar på søknad. Helse nord synes å være unntatt fra offentlighetsloven om å besvare brev. Ca. en måned etter dette fikk vi svar fra Helse nord med avslag. Pussig nok var brevet datert 10. mars og poststemplet i juni. Heldigvis har vi også for vane å hekte konvolutten fast i brevet. Brevet inneholdT ikke ankefrist eller opplysning om ankeinstans. Neste steg var å skrive til kamerat Helse nord, etterlyse ankefrist og ankeinstans samt påpeke faktafeil.
Så gikk det en tid, og plutselig fikk vi brev fra Helse nord, kopi av vÅrt brev som de hadde sendt til departementet som en anke. På’n igjen. Brev til Helse nord med kopi til departementet og brev til departementet med kopi til Helse nord om at dette ikke var anke. En anke ville vi skrive og heade som anke og sende den til ankeinstans, ikke til Helse nord.
Nå gikk det bare en liten uke. Så fikk vi brev fra departementet som orientert oss om at de ikke tok brevet fra Helse nord som anke og vi fikk brev fra Helse nord der de trakk seg og surt meddelte oss ankefrist og ankeinstans, men la til en lur vri til slutt: «Anken skulle sendes via dem og vi måtte be om at den skulle videresendes til departementet.» Det som var flott var at denne gang var det samsvar mellom brevets dato og poststemplet dato.
Jaha. Pappa satte seg ned og skrev anken som ble sendt til Helse nord. Men i headingen ba vi med store bokstaver at den skulle bli sendt til departementet. Naturligvis sendte vi kopi til departementet også så de var orientert. Det hører med til historien at vi i alle våre offentlige brev sender kopi til Skånland kommune slik at kommunen vet hva som skjer. Tidligere ordfører Svein Berg hadde en egen mappe på domantrening som han ved høve viste til ansvarlige politikere og byråkrater.
Onsdag fikk vi så et brev, et tykt brev, fra det kongelige Helse- og omsorgsdepartementet. Det var litt nifst at det var tykt, så vi satte det i hylla for å åpne litt senere. Neste morgen åpnet vi det for å ha det unnagjort til helga. Vi antok det ikke var gode nyheter. Det var et meget sterkt brev. Oppsummert: det kongelige Helse- og omsorgsdepartementet gjorde om på Helse nords vedtak. Hvis jeg skulle summere opp et departementalt språk til borkskog-nordnorsk ville det bli slik: «nå må det faen meg bli slutt med det tullet og la dem i borkskogen få arbeidsfred».
Vi ble helt satt ut, slo av lyset, satte på en gammel kassett med julesanger og salmer, og satt i en halv time og sÅ dagen gry i øst.
domantrener
Julen og romjula inneholder vanligvis mange aktiviteter. Her i huset er søknad til Helse nord om støtte til intensiv hjernetrening en av aktivitetene. Det skjedde i romjula 2010. Så ble det stille. As usual. I mai purret vi på svar på søknad. Helse nord synes å være unntatt fra offentlighetsloven om å besvare brev. Ca. en måned etter dette fikk vi svar fra Helse nord med avslag. Pussig nok var brevet datert 10. mars og poststemplet i juni. Heldigvis har vi også for vane å hekte konvolutten fast i brevet. Brevet inneholdT ikke ankefrist eller opplysning om ankeinstans. Neste steg var å skrive til kamerat Helse nord, etterlyse ankefrist og ankeinstans samt påpeke faktafeil.
Så gikk det en tid, og plutselig fikk vi brev fra Helse nord, kopi av vÅrt brev som de hadde sendt til departementet som en anke. På’n igjen. Brev til Helse nord med kopi til departementet og brev til departementet med kopi til Helse nord om at dette ikke var anke. En anke ville vi skrive og heade som anke og sende den til ankeinstans, ikke til Helse nord.
Nå gikk det bare en liten uke. Så fikk vi brev fra departementet som orientert oss om at de ikke tok brevet fra Helse nord som anke og vi fikk brev fra Helse nord der de trakk seg og surt meddelte oss ankefrist og ankeinstans, men la til en lur vri til slutt: «Anken skulle sendes via dem og vi måtte be om at den skulle videresendes til departementet.» Det som var flott var at denne gang var det samsvar mellom brevets dato og poststemplet dato.
Jaha. Pappa satte seg ned og skrev anken som ble sendt til Helse nord. Men i headingen ba vi med store bokstaver at den skulle bli sendt til departementet. Naturligvis sendte vi kopi til departementet også så de var orientert. Det hører med til historien at vi i alle våre offentlige brev sender kopi til Skånland kommune slik at kommunen vet hva som skjer. Tidligere ordfører Svein Berg hadde en egen mappe på domantrening som han ved høve viste til ansvarlige politikere og byråkrater.
Onsdag fikk vi så et brev, et tykt brev, fra det kongelige Helse- og omsorgsdepartementet. Det var litt nifst at det var tykt, så vi satte det i hylla for å åpne litt senere. Neste morgen åpnet vi det for å ha det unnagjort til helga. Vi antok det ikke var gode nyheter. Det var et meget sterkt brev. Oppsummert: det kongelige Helse- og omsorgsdepartementet gjorde om på Helse nords vedtak. Hvis jeg skulle summere opp et departementalt språk til borkskog-nordnorsk ville det bli slik: «nå må det faen meg bli slutt med det tullet og la dem i borkskogen få arbeidsfred».
Vi ble helt satt ut, slo av lyset, satte på en gammel kassett med julesanger og salmer, og satt i en halv time og sÅ dagen gry i øst.
domantrener
Abonner på:
Innlegg (Atom)
