Påstand: Heldigvis kan man ikke...

 «Heldigvis kan man ikke manipulere været.» «Heldigvis er det noe vi mennesker ikke kan kontrollere.» Dette og lignende utsagn kan man høre her og der om været, og hører man det ofte nok, blir det en sannhet. Akkurat dette er litt nifst, dette at påstander som gjentas og gjentas blir en sannhet. Gjenta lenge nok, ofte nok, i ulike variasjoner og alle mulige settinger påstanden om at f.eks. jøder er skyld i et lands krise, økonomi, hva som helst. Til slutt blir det en sannhet.

Dette er skremmende, og i blant pleier jeg tenke når hører slike sannheter; Påstand. Påstand. En påstand: Nordlendinger er umoralske, hva nå enn umoral er. Samer er drikkfeldige. Den påstanden er hardnakket selv om forskning viser et annet bilde. Slik kan det fortsettes.

Faktisk tenker jeg i blant at det skulle være artig å starte en påstand og se hva som skjer. Men så er saken at jeg ikke kommer på en eneste påstand jeg kunne prøve å markedsføre. Påstanden skal ikke inneholde en sannhet. Jeg tar i mot tips på en god påstand.

Tilbake til tråden om og påstanden om at man ikke kan manipulere været. Visst kan man det, og her tenker jeg faktisk ikke på de menneskeskapte værforandringene man ser i dag. De som er kommet av uforsiktig bruk av miljøet rundt om på kloden vår. Selv om dette faktisk er med på å underbygge at det er en påstand å ikke en sannhet at mennesket ikke kan manipulere været.

Jeg tenker på de manipulasjonene man kan gjøre av tankens kraft. Den noaider, sjamaner og andre har gjort i generasjoner eller så langt tilbake i tid som man har dokumentasjon for. Her viser jeg bare til Regine Normanns fortellinger fra Vesterålen, Kåven og andre noaider.

Men en sak har jeg spesifikt i minne. En nålevende sjaman satt på Gardermoen og skulle heim nordover, og siden han sjøl har fortalt historien, kan jeg vel si at det var Eirik Myrhaug som ventet på at tåka over Gardermoen skulle lette såpass at flyet kunne ta av. Nå er det fare for at jeg gjengir deler av historien feil, men essensen er at han organiserte de som satt og ventet til en felles tankeinnsats om at tåka skulle lette. Noe den gjorde og flyet nordover tok av. Jeg har faktisk hørt denne historien av en av dem som ventet sammen med Eirik Myrhaug.

Og her kommer jeg endelig til bloggens hovedpoeng som er dette med å endre været. Jeg har tenkt og tenkt på været rundt meg og at jeg skulle få en uke i sol her ved Ørredfiskeriet. Så får man se. I morges lå tåka over vannet noe som skulle være et godt tegn for det var en lett og myk tåke ikke en som tung våt ull. Hvis dette betyr værendring skal jeg signere bloggene har med

sol-isten.

Men foreløpig er det

domantrener

Å flagge noe

Hørt om den tyske soldaten  - han som var nazist i sitt hjerte – og kom til Norge i 1940 for å frelse landet og rense det opp? Han kunne ikke skjønne at man ikke flagget når de kom, og dette mælte han da også om. En nordmann sa: Nei, men bare vent til dere forlater. Da skal vi flagge. Dette tenkte jeg på da flyet landet på Kastrup. regn og tåke pluss snøbyger mens vi kjørte hit til Fredensborg. Sånn var det forrige gang også da vi var her – tåke så tett som våt ull, is, hålke, snø… Men da vi gikk om bord i flyet på Kastrup på tur heim, skinte plutselig sola som om man flagget for at vi dro. Jeg skjønner ikke dette med at det er godt sånn værmessig å være norsk i Danmark.

Masse annet er flott. ABM, Ørredfiskeriet er supert, det lille jeg ser av butikker etc.

All denne flaggpraten gjorde at jeg fikk lyst til å google flagging slik man av matprat får lyst på mat. Jeg googlet flaggdager. I Danmark fant jeg at her var mange – med mange mener jeg mange – militære flaggdager til minne om slag, muligens vunne slag. Det vet jeg ikke. Men tilsvarende har ikke Norge disse samme militære flaggdagene. Disse var mens vi var i union med Danmark, og siden vi ikke flagger dem, betyr det vel disse ikke regnes som våre slag.

Men kom igjen i 1814. Da flagget vi for 17.mai, noe vi ennå gjør så det suser, mens Danmark kom med sin grunnlov 5. juni 1849. Faktisk fikk de grunnloven etter Norge. Feiringa av den avviklet de etter hvert.  De har ingen offisiell nasjonaldag – og følgelig snyter de skoleungene for en ekstra fridag med is, brus og pølser. Samtidig redder de ungene for overspising, kvalme og mageknip. Ikke vet jeg hva som er best.

'

En annen interessant dag er nasjonaldager og flaggdager generelt. Og det ble ekstra, ekstra interessant  da jeg leste at Danmark avviklet å feire sin grunnlovsdag. Hvorfor i all verden det? Mens lille Norge feirer to nasjonaldager, 17.mai og 6.februar. Andre ting jeg fant som forundrer og morer meg er for eksempel at Finland feirer noe de kaller «Svenskedagen», og det er ikke på «Svenska flaggans dag» 6. juni. De har en egen dag for det. Ganske så raust å feire et land man var i union med der man var lillebror i unionen. Men jeg fant ikke at de feiret Sovjetunionen-dagen. Vi i Norge var jo i union med Danmark og burde om vi var rause, feire en Danmarksdag. Dette er  de tøffe sisu-finlenderne. Dyktige folk. Så googlet jeg Islands nasjonaldag og fikk – vet ikke om det var hakeslepp eller artighet som steg opp – men Islands union med Danmark skulle revideres i 1943. Da lot det seg ikke gjøre siden Danmark var okkupert av Tyskland mens Island ikke var det. Følgelig slo de luringene på Island til og proklamerte at Island nå var uavhengig og selvstendig siden unionen ikke kunne revideres. Så i 1944, 17. juni, var de selvstendige, luringene. Dette må man kunne kalle å se sitt snitt.

Så var det dette med bursdager. Pappa briefer med at på hans bursdag kom kronprinsen tilbake til et fritt Norge, og mamma på sin side skryter av at hun og han Gamle-Erik, Dyret i Bibelen , har samme dato. Her står jeg svakt. Jeg googlet min dato og fant selvfølgelig en masse jeg ikke tillegger verdi annet enn at det er Moldovias frihetsdag. Da løsrev de seg fra Sovjet. Men en annen pussig sak var oppført på min dato – at Ole Gunnar Solskjær la opp i 2007 på den datoen. Hvis ikke det er noe å slå i bordet med så vet jeg ikke. Kronprinsen og Fanden kan ikke måle seg med Solskjær.  Der har jeg virkelig noe å flagge med.

Tilbake til tråden.

Jeg sov dessverre mer eller mindre fra trappa heime til flyet landet på Gardermoen. Slik gikk jeg glipp av viktige deler av reisen – observasjonene. Forskjellen på meg og i alle fall mamma er at for henne er reise å komme fram til målet, intet annet. Hun sier hun kunne tenke seg å reise som en e-post: et tastertykk heime, og så ankomst. Det kan jeg ikke tenke meg til. Å reise er en egen opplevelse som ikke kan sammenlignes med opplevelsene når man er geografisk fast i et punkt, det være seg stort eller lite. Derfor var jeg frustrert da jeg våknet til bevissthet da flyet landet på Gardermoen.

Men deretter tok jeg det igjen i fullt monn. Det var ikke så mye å hente hos de som steg av før oss med sine store flybagasjer, annet enn at jeg observerte at luer er på tur inn for ungdom. Og ikke hvilke som helst luer. Strikkede. Og ikke på hvilken som helst måte på hodet. Dratt godt ned over ørene. Så dermed dere med lua kjekt øverst oppe: Det er ikke in. Ved utgangen til København ble ting litt mer interessant hva observasjoner angikk. Der satt nemlig en buddistmunk i rullestol. Han var kledd som Dalai Lama og hadde samme utstråling, om jeg skal dømme etter TV, da jeg aldri har truffet Dalai Lama eller noen annen buddist-munk for den del. Det første jeg la merke til ved siden av klærne og alt det ytre som signaliserte en buddhistmunk, var dette med å se så vennlig ut  - om jeg kan si det slik. Pappa fikk øyeblikkelig det ansiktet som fortalte at han hadde tenkt å ete seg inn på denne munken. Pappa er god på å ete seg inn på hvem som helst. Husker en gang på gamle Domaninstituttet. Han gikk på do og ble borte i det som føltes som timesvis. Da hadde han ett seg inn på Kathy og Glenn Doman.

Jeg fulgte nøye med for å se angrepsvinkelen, for jeg visste det ville skje noe. Joda, munken hadde også assistanse, så vi ble sittende litt igjen etter at flyet var parkert i Køben. Da var pappa frampå med en gang. Så allerede før vi var manøvrert ut i flyplassbilen, hadde pappa en solid posisjon. I bilen var det plass til fire å sitte, og vi overlot plassen framme ved siden av sjåføren til munken. Der var det best plass. Mamma og jeg plasserte oss på setet bak med ryggsekkene til alle mellom beina. Sjåføren av flyplassbilen – en ungdom med lua godt trukket ned – var redd jeg skulle falle av. Dette sa han et par ganger – at vi måtte passe på gutten. Nå var det to ståplasser bak på bilen, og Marsha sto på den ene. Pappa ville ikke det. Han ville gå ved siden av for å passe på gutten. Så la vi i veg. Sjåføren kjørte sakte så gutten ikke skulle falle av. Samtalen gikk på engelsk, og han spurte flere ganger om vi passet på gutten. Til slutt sa han irritert til pappa som selvfølgelig gikk attmed setet det buddhistmunken satt, og pratet. Jeg kunne falt av flere ganger for den del, og sjåføren sa: Du skulle jo passe på gutten, og går bare der og prater. Det prellet av på pappa. Jeg tror ikke han engang hørte det. Da vi kom til transfer-senteret, skulle munken av, men det hadde han ikke tid til, for nå var han og pappa inn i en dypsindig samtale om meditasjon, og mens sjåføren prøvde å påkalle deres oppmerksomhet, utvekslet de e-post adresser. Jeg hadde en følelse av at den unge sjåføren var glad han var kvitt munken og oss.

Dette førte i alle fall til at jeg skal google og lese litt om buddhismen og dette med å utstråle vennlighet. Jeg har ikke truffet mange buddhister, men de jeg gar truffet, har hatt dette til felles.

Endelig hadde vi da fått parkert oss ved leiebilskranken til Hertz. Pappa og Marsha gikk for å hente leiebilen og kjøre den fram – dette pleier ta litt tid. Mamma og jeg satt der med pickpakket og ventet imens. Vel, jeg telte antall ungdom i luer som gikk forbi. Mens jeg gjorde det, kom en eldre mann og ville ha 20 kroner til en billett til Malmø – noe han ikke fikk enda han ikke ga seg med første nei. Til slutt gikk han videre, og etter en stund kom han tilbake og sveivet oppunder nesene på oss med en 20-kroning og sa at han hadde fått det. «Thank you», la han så til. En annen jeg begynte å telle mens jeg talte passerende luer, var en mann i boblejakke og vide bukser snørt igjen nede. Han spankulerte att og fram mens han snakket i telefonen. Han passerte oss 23 ganger.  23. Mamma sa hun ikke likte dette, men at vi heldigvis satt ved leiebilskranken. Jeg var også litt ubekvem med dette.

Vi skulle bo første natt på Hillerød hotell siden det ikke var plass i hus E her på Ørredfiskeriet før dagen etter. Hotellet hadde slått i bordet med et inklusive som var helgetilbud: Tre retters middag. Jeg var skrubbis da vi sjekket inn, hadde ikke spist siden morgenen.  Klokken 18 satt vi klar for 3- rettersen. Etter en halv time fikk vi forretten: noe gress og noe rødt som så ut som det var malt på tallerkenen. To basale behov slo inn: Sult og trøtthet. Trøttheten vant, så da hovedretten kom etter en ny halvtimes venting, satt jeg og mer eller mindre sov og bare ville i seng. Så den hovedretten ble urørt.

domantrener

PS. Nå er vi altså innlosjert her på hus E I vannkanten på Ørredfiskeriet og er i gang på ABM. Vi har rukket å ta den obligatoriske middagen hos kineseren. I dag er dag 3, og vi er kvartveis i oppholdet her.

PSS! Vi er nettopp kommet tilbake etter å har spist middag i toppetasjen i den italienske restauranten her. Jeg liker den måten vi lever på. Heime lever vi som rever. Jakter på halvprisvarer og nesten, går i søppelboksene for å overleve. Ok, den var litt drøy. Når vi reiser, spiser vi ute ca annen hver dag, koser oss lenge med middagen på en restaurant etc. Helt super livsstil.  

Vidas Extremas

Tirsdag var på i Harstad på Beivváš Sámi Teahter sin forestilling 

«Vidas extremas», Dette var i regi av den kulturelle skolesekken og 

slik en forestilling for ungdomsskoler. Det var da også den gjengen 

som fylte storsalen – men utrolig nok atskillig mindre støyende enn 

jeg hadde forventet. Hva har skjedd siden min ungdomsskoletid? Er 

ungdommene mindre støyende? Hvis så, hvorfor? Er det fordi Ipaden 

skaver av litt av aktivitetsnivået eller er det jeg som husker dårlig?  Hvis så, orker jeg ikke tenke på grunnen. 

 

 Forestillinga trakk paralleller mellom Guatemala og Sápmi samtidig som disse parallellene var forskjøvet i tid. I Guatemala forekom noe 

man kan kalle et folkemord på 90-tallet. 200 000 ble drept, 45 000 

forsvant. De fleste var fattige mayaindianere. Aktualiteten til i dag 

for Guatemala er at den sittende presidenten har koblinger til de mest aktive fra denne tida, narkotikahandlere og næringslivets mest konservative fløy. Forestillinga var ikke bare et historisk

tilbakeblikk. Det var også en advarende pekefinger til verden. I 90-

åra brydde verden seg ikke om folkemordet. 

 

Man hadde en parallell til samiske forhold i en annen tid." I Sápmi 

2016 lever menneskene i materiell velstand. … Det er gått over 

hundre år siden våre religiøse ledere ble torturert og drept, våre 

trommer kastet på bålet og våre hellige steder rasert. Det er gått 

førti år siden statsmaktene i Norge, Sverige og Finland sluttet å skille generasjon etter generasjon fra foreldre og familie for å plassere dem på internatskoler for på ulike måter, også ved bruk av psykisk og fysisk vold, innprente dem at deres eget språk og kultur ikke duger, at deres verdier ikke holder mål. Det er gått en generasjon.» (Sigbjørn Skåden: Sitat fra Beaivváš’’ hefte om forestillingen). 

 

 

Sigbjørn var den samiske forfatteren til stykket. ellers var det fire forfattere fra Guatemala. Dette var egentlig årsaken til at vi sendte en mail til Harstad kulturhus og spurte om vi kunne komme til denne forestillinga, siden Beaivváš ikke hadde vakre Skånland på sin turnelista denne gangen.

 

 Unnskyld, unnskyld, jeg klarte ikke la være å bruke facebookspråk. Vakre Skånland, fine NN. gode NN. osv. Fra min side var det litt 

ironisk da jeg ikke helt skjønner hva disse adjektivene viser til. Mens man på den ene siden forbanner bannskap og skjeller det ut som ordfattigdom, omfavner man de litt intetsigende adjektivene som 

fremmes av sosiale media. Hva er fine N. N. egentlig? Minner meg litt om svaret man kan få når man spør hvordan det går. Bra. Hva er bra 

for noe? Og alle disse fine, vakre gode foranstilte adjektivene – hvis ikke dette er ordfattigdom vet ikke jeg.

 

 

Apropos internat for å kultivere samebarn, så var det planer om et i 

Markebygda, men kretsfedrene som møtte for kretsen Trøssemark, 

stoppet dette. Min bestefar står oppført som stor motstander. Kanskje man kunne ta opp tanken om internat for alle de som vil kultivere sine barn? Boarding-schools? Eller privat internasjonal 

skole i Oslo?

 

 Forestillinga var moderne, men ikke slik at lyden plaget min sensitive hørsel. Skulle jeg si noe om den ellers er det at jeg synes ikke budskapet kom klar fram.

 

 domantrener

 

 P.S. Vi er endelig ferdige med den gørr kjedelige lydboka jeg ikke engang husker navn på og gir oss i kast med neste når vi er vel 

innlosjert på hus E på Ørretsfiskeriet i Fredensborg

 

Har du berre en skjorta?

Har du berre en skjorta?

 Den replikken kom jeg til å tenke på i går da vi var innom Stormberg i Harstad. Stormberg har klær jeg liker. For ganske mange år siden kjøpte jeg en bukse på samme Stormberg i Elverum. Nå er det at jeg kjøper klær her og der ikke noe uvanlig. Tvert om. Det er stort sett da vi har tid og ro til slike for andre trivielle ting. Jeg har kjøpt klær her og der i verden, og har et rimelig velassortert klesskap selv etter at jeg på gamle Domaninstituttet hadde som program å gjøre klesskapet mitt personlig. Jeg var begunstiget med et utvalg klær som gjenspeilte alle som ville meg vel. Alle kjøpte til meg det de mente jeg trengte – og selvfølgelig blandet kjøperens smak seg inn. Det er antagelig ganske så naturlig. Jeg likte det og så på det som omsorg. Men en gang på Domaninsntituttet ba min eminente advokat Rumiko meg om å gå gjennom klesskapet og kaste det som ikke var min stil. Deretter skulle jeg begynne å kjøpe det jeg likte. Jeg husker ikke foranledninga til dette programmet, men det fikk et artig etterslep jeg ennå husker. Det ble en offentlig tømming av klesskapet en helg. Jeg sorterte ut det jeg ikke likte, og av alle ting – noe som forundret meg – plukket Anja, Emma Margret og Sigbjørn noe av det jeg kastet som ikke min stil. Det var tydeligvis deres stil. Smak og behag og alt det der. Men det meste var i ingen sin smak. For eksempel oransje dungeriaktige pinetrange bukser og en del andre håpløse ting. Til jul pakket jeg inn noe av dette håpløse til alle og skrev at det var fra «Klekko» - klekode.

Så fulgte andre del av programmet. Jeg handlet og handlet det jeg likte i vilden sky, og snart var klesskapet igjen fullt. Riktignok var det klær jeg likte, men blant det jeg likte var noen yndlingsklær, og de ble eller blir mest brukt. Så jeg er tilbake på status quo: et fullt kleskap der jeg bare bruker litt av det som er der. Og her er jeg tilbake ved begynnelsen. Buksa jeg kjøpte på Stormberg i Elverum ble en favoritt og alltid brukt når jeg dro ut, forutsatt at den var rein. Alt og alle yndlings får navn, så den var Elverumsbuksa, og Elverumsbuksa ble etter hvert ganske velbrukt. Men i går dro vi altså innom Stormberg i Harstad for å se etter noe jeg håpte skulle ligne min gamle Elverumbukse. Wonders of wonders, miracles of miracles som man sier i Fiddler on the roof. De hadde den buksa, og den passet perfekt. Følgelig kjøpte jeg tre med en gang. Hvorfor skal man ikke det når man finner noe man liker. Så får et allerede velfylt og lite brukt klesskap fortsette å være det.

Nå er det litt på kanten å avsløre dette med yndlings-.I vår veldressede og veldresserte samfunn har man ikke favoritter eller yndlings-, det være seg offentlig altså. Hva man gjør i det private rom er noe helt annet. men så er det dette med kartet og landskapet, politikk og praksis. Jeg støtter meg til gjeldende om enn ikke offentlig anerkjente praksis når jeg har yndlings-. Men jeg må ta et lite forbehold her om dette med besjelethet – at alt er beskjelet og henger sammen.  Gitt at dette er tilfelle med innholdet i mitt kleskap. er det ubehagelig å ha yndlingsplagg.

Men så tilbake til begynnelsen. Der på Stormberg husket jeg en artig sak jeg hadde hørt fra en skolesituasjon. En småskolegutt var ikke helt fornøyd med det læreren sa da han ble rettledet. Men gutten var høflig og veloppdratt, så han fant sin måte å melde på at han ikke var fornøyd. Har du berre en skjorta? sa han til læreren.

Og her er historien lik min der jeg sto på Stormberg. Endene knyttes sammen. Denne læreren pleide når han fant noe han likte kjøpe flere stykker av det, og han hadde fem like skjorter han gikk i på skolen

Hvilken kulør har NSR? Alias kulører skal henrulle

Vi har brukt 12 timer denne lørdagen ute i Vesterålen, vel egentlig i den blå byen – dere vet den som kanskje skulle bli helblå, men som ble delblå. Det er som med dagens regjering. Den burde bli helblå, men ble delblå med sjatteringer begge veier. Nå er dette med farge et spesielt fenomen som synes å variere med tidenes gang. Hva er egentlig blå for eksempel? Kongen Harald Blåtann fikk som mange konger i den tida et tilnavn eller utnavn i forhold til utseende. Harald Hårfagre, Erik Blodøks, Håkon den gode, Magnus Lagabøter …. you name it. Med Harald Blåtann var saken at han visstnok hadde dårlige, råtne og SVARTE tenner. Altså betydde blå den fargen vi i dag ser på som svart. Det betyr at om noen korte desennier kan betydningen av den blå byen endre seg – hvis den da fortsatt eksisterer. Ikke bare tider henruller, også steder gjør så. Uten det ville deler av arkeologisk arbeid falle bort. Nylig hørte jeg at språkprofessor Helene Uri si at ordet bjørnetjeneste holder på å skifte betydning. For eldre språkbrukere betyr det en velment tjeneste som får galt utfall. For yngre språkbrukere betyr det en stor tjeneste.

Hvis man av dette skal dra paralleller til det samiske – som man jo skal – kan man se samme tendens til fargeforskyvning. Nå tenker jeg ikke på Sametingets regjering, Sametingsrådet, selv om der også har vært en fargeforskyving fra noe rødtaktig i forrige periode til noe i dagens regjering man ikke har fargekode på. Jammen på tide at NSR (Norske samers riksforbund) plasserer seg på fargeskalaen slik at om ikke annet en stakkars blogger har noe å gjøre et poeng av. Det var egentlig ikke NSRs farge jeg tenkte på, men når den tanken først snek seg inn, ble den, som alle tanker som uventet sniker seg inn, romsterende rundt i hodet mitt til den fant en knagg eller det stedet der den kunne plassere seg i en sammenheng. Kan man være bekjent av et fargeløst NSR? Eller er det helt bevisst? NSR hevder jo at de er det samiske alternativet som ikke har noe norsk moderparti over seg. Unnskyld, unnskyld AP, FRP, Høyre og alle dere andre på Sametinget med en sentralsatt politisk farge. Men saken er at dere har en farge, mens NSR er fargeløs. Som samisk parti er dette kanskje bevisst da man på alle måter ikke vil være som de med politisk farge fra sentralt hold, ikke vet jeg. Men skulle jeg slumpe til å bli delegat til NSRs landsmøte – noe jeg neppe blir – er dette en sak jeg ville melde. Neida, jeg melder den absolutt ikke via noe lokallag og lar andre fronte den. NSRs farge er MIN politiske sak. Nå er det et tankekors at en fargeløs samisk regjering er så aktiv at man må vurdere om det fargeløse alternativ er det best.

Ja, ja, Det ble en digresjon på digresjonen den blå byen med varierende innhold i fargeforståelse.  Egentlig skulle jeg omtale samme sak i det samiske språket, noe man har i ordet Vilgesvárri som rett oversatt betyr Kvitfjell, men som på norsk er blitt Blåfjell. Surprise me med forklaringa på hvorfor. Jeg er ikke språkforsker eller har noen kunnskap om hva skjer når ord vandrer fra språk til språk.

Den andre digresjonen skulle også knyttes til det samiske. En digresjon som poppet opp da jeg omtalte de norske kongeligheters tilnavn eller utnavn gitt av spesielle årsaker. Vi har det samme i samisk, men da på en slektsgruppe, også det beskriver gjerne noe. På en forelesing om nettopp disse utnavna sa kommunelegen i Skånland at disse burde vi gi akt på. De fortalte i en del tilfeller hva man var disponert for. Siden vi var Sortland – det som er hovedtema i bloggen, beleave it or not – vil jeg eksemplifisere dette med Sidve-Redjarak (sidve = noe som renner fra øyene eller materie fra øynene). De har gjerne rennende øyne, og tårekanaler som går tette og må stikkes opp blant. Ikke alle har det selvsagt, men man er disponert for det, slik gruppen Čirgá-Redjarak er disponert for å få mage eller tarmproblemer (Čirgá = løs mage, diare).

Søren, jeg må hoppe litt tilbake til de kongelige utnavn. Hva ville utnavnet for eksempel bli for Kong Haakon? Haakon den rakryggede? Han var jo det i 1927 da han var «konge også for arbeiderne» og i 1940 da han sa nei. Så er det kong Olav. Tja, Olav den godmodige? Dagens konge blir et problem fordi han i motsetning til sine to forkonger har en dronning ved sin side, og da må man vel ha enten et felles utnavn eller hver for seg. Det samme gjelder kronprinsparet som jeg har et forslag til utnavn på, men ikke vil slenge det ut i eteren. Dette er tross alt mektige folk som tar sine barn ut av skolen for å kultivrere dem et sted i Østen, noe som sier meg at de ikke ble kultivert nok i Norge. Kanskje skyldes det den internasjonale skolen de går på. Eller at de seiler på rike folks yachter. Men man får være glad til for at de fremdeles bor i Norge, tross alt. Man kan jo ikke forvente all verden av et lands kronprinspar. I alle fall ikke at de skal ha rygg til å bære den ubehageligheten det er ved den bondske og bakstreverske nynorsken. Man får være glad så lenge de har norskopplæring. Samisk er ikke en gang en sak. Kanskje vil ettertida  vise at enten kong Olav eller kong Harald vil få et utnavn der det inkluderes positiv også for det samiske.

Fy søren. Akkurat nå ser jeg at jeg har  det samme. Magne domantrener – et tilnavn som forteller noe om meg – bare med den forskjell at jeg sjøl har lagt det til.

Men nå må det beinhard strukturering til i denne bloggen som tross alt skal omhandle at vi brukte 12 timer til fra Sortland. I tillegg til å hente bøkene vi hadde hatt til utstilling på Sortland bibliotek, benyttet vi anledningen til å gjøre noe vi lenge har geahkan. Vi besøkte slekt i Sortland – Njelge-Hansa-greina der.

domantrener

PS. Ja, ja så klarte jeg i alle fall å holde begynnelse og slutt sammen. Det er det viktigste tror jeg, for da føles det ikke som om man har hodeløst rotet seg bort i digresjoners digresjoner.

PS 2! Her i huset er det å lytte på lydbøker felles aktivitet. Det gjør vi sammen. Å lese derimot er rimelig nok ganske individuelt.   For eksempel leser pappa og jeg aviser sammen og diskuterer det vi leser. Jeg må bli flinkere, tror jeg, i å være uenig i ting som jeg egentlig bare er litt uenig i. Hver for oss leser vi bøker. En bok alle tre har lest er Stenersens Vrinsk i ny og ne.  Den forfatteren er blant alle andre talenter språkets mester og en fryd å lese også for språkets skyld.

Gruppearbeid, teamwork og brainstorming

«Dette er ikke gruppearbeid. Det er teamwork»  er det nye sloganet i denne familien. Det er faktisk, må jeg innrømme, en veldig instruktiv forklaring til hvordan å dra lasset sammen. Hvem har ikke, selv jeg med min grunn-og videregående utdanning – et bilde av gruppearbeid. Jeg vet ikke om det er en allmenngyldig oppfatning – men siden bloggen skrives av meg, er det en blogg- gyldig oppfatning.  I gruppearbeid setter man sammen en gruppe – gjerne elever – som skal løse en oppgave eller gjøre et prosjekt.  Dette er en unik pedagogisk mulighet til å få fram alles kunnskap og innsats og lære elever å dra lasset sammen. Dette antar jeg er det pedagogiske prinsippet bak. Sikkert fungerer det slik i blant. I blant.  Jeg vil påstå at det oftest fungerer slik at den mest ansvarsbevisste drar lasset og prøver å dra med seg resten av gjengen som delvis ser dette som en kjærkommen avveksling fra lærermas. Delvis som en mulighet til å slappe av og få andre til å jobbe fram et felles resultat man så i sluttfasen, evalueringa, kan være med å få kreditt for.

Hva lærer man så av gruppearbeid? Tja, jeg vil tro at den som tar ansvaret for å få dette i land, lærer at seinere i livet skal man fan være forsiktig med hvem man går i gruppe med. De andre lærer, tja, hva lærer de andre egentlig? Kanskje at man kan komme et steg oppover ved å få andre til å jobbe for det som skal bli felles resultat.

Teamarbeid har jeg hatt den glede å observere en del av. For eksempel fungerer gjengen på Family Hope Center som et team. Alle har sin tauende som man trekker i for felles resultat. Alle trekker. Jeg tror den som ikke trekker i sin tauende, ikke blir lenge i det teamet, mens man i gruppearbeid kan bolse seg gjennom alt mens en eller to stakkarer drar i tauenden og prøver å dra de andre med seg.

Saken er at her i huset også er et flott teamarbeid. Mamma og pappa er flinke til å trekke i hver sin tauende for felles resultat. Jeg har ikke lagt merke til det før, antagelig fordi jeg er så vant den situasjonen. Men nå er saken den at for en stund siden ble det nye pedagogiske slogan i dette huset at vi er et team, ikke et gruppearbeidssituasjon. Det var jeg som blir assimilert inn i systemet. Jeg har min tauende å dra i felles sak. Jeg lærer etter hvert.

Et tredje element er brainstorming. Der føler jeg meg i mitt ess. Den sorten fellesarbeid krever egentlig null og nix av meg. Det bare kommer.

Teamarbeid er hard læring selv om jeg synes jeg alltid gjør mitt beste. Vel, de andre krediterer meg for å alltid gjøre mitt beste. Men i den senere tid har jeg lært å se forskjellen på å alltid gjøre sitt beste kontra å gjøre min del i et team. Jeg liker det siste.

domantrener

PS! Her i huset er det å lytte på lydbøker felles aktivitet. Det gjør vi sammen. Å lese derimot er rimelig nok ganske individuelt.   For eksempel leser pappa og jeg aviser sammen og diskuterer det vi leser. Jeg må bli flinkere, tror jeg, i å være uenig i ting som jeg egentlig bare er litt uenig i. Hver for oss leser vi bøker. En bok alle tre har lest er Stenersens Vrinsk i ny og ne.  Den forfatteren er blant alle andre talenter språkets mester og en fryd å lese også for språkets skyld.

Enda en PS! Jeg elsker programmet basseng jeg fikk siste gang på FHC. Vi drar en gang i uka til Ramsund og har en time i oppvarmet basseng. Luksus, luksus.

Et annet program fra FHC er verre å få i drift. Yoga. Jeg antar programmet er gitt på bakgrunn av at man i Philadelphia har stor tetthet på også yogainstruktører som kan komme heim og instruere. Men artig hadde det vært å prøve det.

Hva man kjøper og hva man assosierer

Da er vi kommet heim og har delvis pakket ut alle de småting, skittentøy og all annen ting og tang. Denne gangen hadde vi en del uventet ting i bagasjen. Da vi var i Odense fikk vi en sopp som vi fraktet med oss hjem. Vi begynte å lage soppdrikke i Fredensborg og  følgelig måtte vi kjøpe noe å sette blandinga i siden soppen er et ømfintlig vesen som ikke vokser og trives i hvilke som helst omgivelser. Det er den for så vidt ikke alene om å være. Noen og enhver av oss er ømfintlige på noen felter. Det være seg at man ikke tåler gluten, eller støy, eller ensomhet, eller parfymelukter, eller hunder eller katter, hester, egg….. Men soppen er altså allergisk ovenfor metall. Her stemmer kjemien ikke, kan man si. Det beste vi kunne oppdrive på Superbruksen til  dette formålet var plastbokser med tette lokk, stablebokser a la systemet med de kinesiske eskene, boks i boks. Soppen trenger også rørsukker for å hente næring. Ja, så trengte vi målemugger siden ting gikk på liter og desiliter og den eller ellers  så meget velutstyrte hus E på Ørretfiskeriet hadde ikke det. Så av alle ting hadde vi med oss noe kjøkkenutstyr og rørsukker heim.

På Superbruksen hamstret vi også en del pakker av det glutenfrie brødet som ligner pumpernickel. Men det mest uventede som i alle fall ikke jeg hadde forventet i bagasjen heim, var 16 album.

Her må jeg først fortelle at hertingene fra dag en for Sigbjørn, meg og Emma Margret laget det man kan kalle vår oppveksthistorie. Sigbjørn fikk tilfeldigvis brunt album. Så ble det slik at Sigbjørns albumserie er brune, mine er blå og Emma Margret sine er røde. Vi fyller nesten en vegg her i stua. Jeg tror hver og en av oss har rundt 60 album med et meget variert innhold. Ikke bare på bilder, men med alt som man fant ville høre med i en oppvekstserie. Etter hvert jobbet utviklinga mot dette prosjektet. Alt ble mer og mer digitalisert, og etter hvert var det slik at man ikke lenger fant A-4 album i brunt, blått og rødt. Jeg var faktisk med siste gang slike album ble kjøpt. Det var i 2003. Vi var i Pajala og kom tilfeldigvis forbi en butikk med blant annet album i en salgseske utafor. Akkurat slike album vi skulle ha. Det var dumping av ukurante varer, og jeg antar de i butikken var glade for å bli kvitt ukurante ting. Vi tok nemlig alt de hadde, og det har holdt nesten opp til nå.

Mens jeg har gravd fram minner fra Pajala: Vi bodde på et hotell som var under restaurering, og klokka 7 om morgenen begynte det å banke.  Dermed startet dagen da, og siden dagen slik ble lengre enn vi hadde forventet, bestemte vi oss for å dra på kirkegården for å se etter graven til Lars Levi Læstadius. Dette nevnte vi på hotellet – og det var bra. De fortalte oss hvor å gå, og at støtta, eller navneplata, var liggende. Det var så vidt vi fant den. Dette var den uanselige graven til en stor mann. Jeg vet ikke om gravstedet er restaurert siden da. På hotellet mente de man burde det, for mange spurte etter den graven, sa de. På kirkegården så jeg også gigantiske gravstein eller gravminner. Nå vet ikke jeg det var store mennesker som hvilte under store gravsteiner, om gravsteinene var i henhold til menneskets storhet – eller om den kanskje er omvendt proporsjonal. Og så er det dette med hva storhet er. I min usle definisjon var Læstadius en stor mann, som Glenn Doman var det.

Det får meg til å tenke på en annen stor mann, Glenn Doman, som ikke har gravsted.  Han valgte før sin død å bli strødd. Kanskje var det slik med Læstadius også, at han ikke ville ha et prangende gravsted, men at man på den tida ikke hadde noe valg. Men nå er det med gravminner som med navn. Det bestemmes gjerne av andre, ikke av den det gjelder. Ditt navn sier noe om hva navngiverne, gjerne dine foreldre, mente passet for deg, samt at det fylte tradisjonen om oppkalling. Gravmonumenter forteller gjerne hva generasjonen etter deg mener skal være det synlige bevis på hvem som ligger i denne graven. I en del tilfelle bestemmer man sjøl, slik Glenn Doman gjorde.

Same procedure hva album angår Svendborg. En butikk der hadde en utsalgskasse utafor forretningen og av alle ting lå det A-4 album med ringpermsystem der. Enda mer samme prosedyre: Vi tok det de hadde.

Selvsagt hadde vi med oss tobakk og sjokolade. Aldri et stopp på en flyplass uten at vi handler livsnødvendigheter som det. 

 domantrener

Denne bloggen har fulgt tradisjonen i denne familien. Ting ligger lenge i maskinen – i noen tilfeller i årevis. Akkurat i dag kom jeg på denne sammenligninga da mamma nevnte et bokprosjekt som stort sett hadde ligget i maskinen siden 2007. Nå har jeg en blogg som også har ligget lenge i maskinen – om enn ikke fra 2007. Men så er det stor forskjell på en blogg og en fagbok. En blogg tåler ikke å ligge i ukevis vanligvis. Denne bloggen skrev jeg rett etter at vi kom heim fra Danmark i slutten av januar. Men nå gjør jeg den klar.

 I dag dro vi til Harstad for en del av de nødvendige tjenestene vi ikke kan sånn uten videre få utført i Skånland – og kanskje heller ikke i et framtidig ETS. La nå ikke dette være et argument for en større geografisk enhet enn ETS, for om vi sånn hypotetisk hadde vært en del av Harstad, så kunne man jo si at disse tjenestene hadde jeg i heimkommunen, men like forbannet måtte vi kjøre til Harstad for å få dem – hvis da ikke Harstad desentraliserer dem til Evenskjer – noe jeg holder for helt hypotetisk.

Altså: vi dro i dag til Harstad på en vanlig oppsamlingsrunde av ærender. Jeg skulle til tannlegen. Følgelig kombinerte vi det med en runde akupunktur i Harstad hos Pål Sørvoll. Den som ikke har vært innom hans lokaler på Sam-lekeland bør ta seg en tur, for disse lokalene kan ikke beskrives. I den bygningen har han også et behandlingsrom. Mens jeg lå på benken og fikk nåler, strømmet det av artige refleksjoner a la ”nå kan du virkelig si at du har piggene ute”. Eller da Pål satte den siste nåla: ”nå får du det siste stikk.” Da vi skulle begynne, spurte Pål om jeg var klar. ”Stikk i vei”, sa jeg.

Deretter jaget vi de delvis faste rundene når vi tar en oppsamlingsdag i Harstad. Det betyr at vi føk innom en helsekostbutikk for nødvendig økologisk mannskit og annet sådanne. Videre til NorEngros for nødvendig og livsoppholdende innpakningspapir og tape før vi endelig dro til Trama. Der fikk vi i alle fall sette oss i ro med en kaffekopp og diverse, mens pappa og jeg prøvde hjelmer. Joda, vi hadde hjelmer fra før. De lå ute i garasjen på ATV-en. Plutselig en dag lå de ikke lenger der. Noen hadde vært innom og sett seg nytte av dem. Og så må jeg bare si: Du som tok hjelmene, vit at de vi kjøpte er mye bedre. Vit også at vi har satt opp kamera og selvskudd, men at det i garasjen står en defekt høytrykksspyler. Si fra når du har tenkt deg innom etter den. Da kan vi så av systemet imens. Jeg kan forreste gjerne legge denne høytrykksspyleren bak i ATV-en og kjøre den til deg om du vil.

 Vanligvis når vi har harstaddag er vi innom biblioteket og den asiatiske matbutikken, men ikke i dag. Vi brøt ikke radisjonen med å ikke sløse i byen – det være seg kaffe eller annet så som middag. Saken er todelt enkel: 1) Jeg er øk-ad og tillater ikke sløsing i budsjettet når vi har mat nok i fryseren både billigere og muligens sunnere. 2) Dessuten legger jeg en økonomisk profil som er slik at når vi reiser, fratrer jeg mine plikter som streng øk-ad. Da spiser vi ute og har det trivelig. Hvis det var julaften hver dag, ville julaften ikke være spesiell. Det er en del av mitt filosofiske grunnlag som øk-ad.

Men det er også en del av grunnlaget at voldsom sløsing er usunt.

 Og bare som et apropos: vi lytter til Jan Guillous siste bok Blå stjerne om ferden gjennom livet for Lauritzen-gutta og deres etterkommere. De ble jo rimelig fort Stockholms overklasse, og hvis hans romaner gir et lite historisk innblikk i livet til denne overklassen, så er min kommentar: Fan som de sløser. Pappas kommentar er: For en ubesværet klassereise de har gjort som farløse fiskersønner fra Mosterøy til Stockholms overklasse. Mamma sier: Fan som de drikker til alle måltid og her og der ellers. Noe som får meg til å huske min venn Jeppe som også drakk. Denne overklassen i Stockholm pimpet slik baronen pimpet, men når man super og overdrikker på det nivået, er man ikke fyllik og alkis. Dog, Lauritzen-gjengen hadde etikk. Der er kun på supinga de har fellestrekk med baronen.